Irina (2017)

Dikt er følelser. Og ingen følelser er sterkere enn å få et barn, få en datter. Min datter heter Irina. Og hele meg og min verden er fylt av poesi om henne. Dette diktet er fra 2017, det året hun var to og ble tre, en herlig alder, som alle aldre med henne er herlige. Hun er bare

Irina (2017)

Jeg er så glad i deg
Mitt lille barn
Jeg har lyst å kalle deg
Irina.

Du er det vakreste jeg vet
Det er navn på kjærlighet
Og det varer i evighet
Og så videre

Du er skjønn som en drøm
Rikere enn livet

For meg
Er alt som fins
Laget for
å rime på deg.

Jeg kan stå og se på soloppgangen
Og tenke på deg
Jeg kan lete frem all verdens ord
Det holder med
Irina

ES2017

Fiskeren

Fiskemotivet. Eller fiskermotivet. Jeg liker det. Det er det jeg vil si i innledningen. Ellers står det i diktet, det jeg egentlig vil si.

Fiskeren

I overført betydning
ser jeg for meg meg selv
som fisker
jeg hiver snøret i
i vannet
håver inn
og der
mot meg
svømmer en fisk
den vakreste fisken jeg vet
min kone
Olia
det er ganske sånn det var
sånn flaks
sånn fisk.

ES2017

For den som vil bruke diktet, er det bare å bytte ut navnet Olia med navnet på kona. Sigrid, Kristin, Hilde, Bente, alt passer, også lengre navn, Benedikte, Elisabeth, Katrine, og korte,, Britt. Sånn flaks, sånn fisk.

Ordene

Dette er diktet som sier hvordan det er å være meg, når jeg har det vanskelig, og når jeg kjemper mot mine demoner og spenninger inne i meg. Jeg vet som alle andre dårlig hvor alt dette kommer fra, hvorfor jeg tenker og føler som jeg gjør, og strever med de tingene jeg strever med, men jeg vet veldig godt at jeg har et enormt behov for å kunne skrive det ut, liksom formulere det i ord, og så skal det være

Ordene

Kunne jeg finne ordene
som kunne skrive spenningen ut av kroppen
Som bare kunne skrive
hva det vil si
å være jeg
så alle kunne forstå det
og si at det er greit
Det er helt greit.

ES2017

Lyrikk2017, nr. 2

Godt nytt år

Dette diket voldte meg en del hodebry. Rett og slett fordi jeg er litt pedantisk. Jeg tenkte å starte året med et dikt, det bør være en god tradisjon, hver 1. januar bør det postes noe. I år falt denne dagen på en tirsdag, og siden jeg har denne pedantiske siden, så må det da være et tirsdagsdikt. Det vil her på bloggen si et dikt i kategorien Lyrikk-årstall, en samling på alltid 12 dikt, jeg skrev og satt sammen det året. Så langt er postet fra 2003 (nei, fra 2002, faktisk! en flott samling, jeg sjekket den ut på ny, for alle kategoriene er det bare å bruke rullefanen til høyre for å finne frem) til 2016. Turen var altså kommet til Lyrikk17. Der var det et startdikt som ikke akkurat passet til å starte et nytt år. Det diktet heter Savn (Kom mørke, kom), og er nå lagt over i en samling som skal hete Atskillelse, og som bare kanskje vil bli ferdig og postet en gang.

Uansett, dermed stod jeg med en åpen plass for dette lyrikkåret. Og det tar seg ikke ut å skrive et nytt dikt, eller å hente et senere dikt å sette inn, skrevet i 2018 for eksempel. Lyrikkåret 2018 er kjempe, der finnes en rekke artige dikt, jeg skulle veldig gjerne ha postet dem i år. Men regler er regler, selv når man har laget dem selv. I år må det postes fra 2017.

Så da gjelder det å lete gjennom skrotet, se etter setninger og linjer og bruddstykker å bruke. Det er ikke alle ideer som vil lykkes, noen ganger kjører jeg meg fast, og noen ganger mister jeg stemningen og glemmer hva jeg holdt på med. Av og til finnes det ting å bruke i andre sammenhenger, i dette, og det er dette jeg håpet på.

Uten at det er nødvendig å bruke en altfor lang innledning på et ganske forglemmelig dikt, skal jeg si at jeg fant dette forsøket med Av alle dager velger jeg denne/ En solskinnsdag uten ende. Den hadde jeg ikke helt fått til å fortsette med, men det var setninger der, som kanskje gikk an å føyes sammen. Ideen var også brukt i diktet postet 23. mars det året, 2017, i det helt nye diktet Solskinnsdagen. Men ideen var ikke uttømt. Det var linjer der jeg ennå ikke hadde fått brukt. Og det var mulig å ordne slutten på en annen måte.

Kort sagt, jeg skrev det bitte lite grann om, for å få det til å bli et startdikt. Jeg skiftet ut solskinnsdag med solskinnsår, og satte en pause etter starten, slik at det blir en slags prolog. Mitt pedantiske jeg vil at mest mulig av diktet skal være skrevet året det hører til. Så det gjelder å pusle sammen. Men det er også skiftet ut fra våren står i knopp til det nye året står i knopp, for å gjøre det til et nyttårsdikt. Og slutten er helt ny, og låner fra russiske dikt av Jesenin og Fet, mener jeg.

Bloggen gjør det for øvrig bra. Det er nå 36 poster som fikk over 1000 visninger i fjor, og en post som fikk (godt) over 10 000. Samlet var det mer enn 175 000 besøkende og langt over 300 000 visninger. Ikke så verst for en poesiblogg! Det er også flere som tar kontakt, og også noen som overfører penger til Vipps 90096564 eller kontonr. 9710 20 48087. Sånt er alltid kjekt, tusen takk! Det er bursdagen min i dag, og en fin bursdagsgave, bare å tenke på det.

Så var det diktet, det som på denne bloggen alltid vil være hovedsaken. Det er altså skrevet i 2017, men fullført i dag morges, med ønske om

Godt nytt år


Av alle dager velger jeg denne
Starter solskinnsår, uten ende!

*

Det er en lykke som gjelder akkurat nå
Og som jeg bruker mitt liv til å kjenne på
Og til å låse fast tiden så den ikke vil gå

Og solen står opp
Og Irina står opp

Det nye året står i knopp
Det er på tide
Våkn opp!

Lyrikk 17, Nr. 1

ES2017 (og 2019)

For alltid Kvart på tolv

Et spesielt dikt avslutter min lille samling dikt i Lyrikk16. Det er skrevet til en ganske spesiell sang, en sang som særlig det året satte meg i gang til å skrive en mengde dikt. Det er Bob Dylan som har skrevet sangen, en rockpoet som regelrett har fått nobelprisen i litteratur siden den gang, så han har fått en anerkjennelse han ikke trenger på at han har ordene i sin makt. I denne sangen synger han imidlertid ikke ord som gir mening, det er stemningen som er hele poenget, og denne stemningen har en helt spesiell virkning på meg. Sangen er I’m not there (1956), det er tittelen på sangen, inkludert årstallet, og den finnes på bootlegen som nå er offisiell utgivelse, the Basement tapes, fra 1967.

Mer tror jeg ikke jeg vil si. 2016 var et godt år, 2018 har også vært et godt år, dette er dikt å avslutte med.

For alltid Kvart på tolv

Hun kan ikke klokken
Den er plutselig kvart på tolv
Jeg kommer til henne
Vet jeg aldri hva hun skal
Hun kan finne på
Å gå
Barbeint på mine golv
Og de er jo så skitne
Og blir alltid så rene
Det er noe med henne
Jeg kan se på de beina
Fra anklen og opp
Og opp, og opp
Og hun kan ikke klokken
Det kan ikke jeg heller
Sammen med henne
Er det andre ting som teller
Barbeint på mitt golv
Og alltid kvart på tolv
For Alltid kvart på tolv.

Lyrikk16, nr. 12

ES2016