Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

Reklamer

To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For i denne dødens søvn hva drømmer kan komme
Når vi har skubbet av oss denne dødelige kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk i flere versjoner. Utgivelser på anerkjente forlag pleier også å oppfylle blankversene og poesien. Jeg har som vanlig gjort min egen, der jeg har forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Noen av vanskelelighetene i teksten er glattet ut, noe de anerkjente oversettelsene også tar seg friheten til å gjøre. Under har jeg skrevet litt om noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort for å komme rundt dem. Under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene i teksten.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg «rystelse», så jeg valgte i stedet «slag». Det er også godt innarbeidet på norsk i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig (for natural) ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. Men det er et litt teknisk ord som fungerer dårlig her. Ordet naturlig går heller ikke så godt i denne sammenhengen, siden dette på norsk er et veldig positivt ladet ord. Vi assosiserer alltid naturlig med noe som er bra. Et alternativ kunne være naturens eller livets slag, men jeg endte til slutt opp med å droppe hele adjektivet. «De tusen slag» gir mening god nok, særlig når det skal fortsette i linjen under med «som kroppen er arving til» (the flesh is heir to).

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan i følge ordboken bety både rull eller kveil, eller røre og virvar (se gloselisten). Jeg leser shuffled off this mortal coil i linje 12 litt som slangen som skifter av seg hamet. Det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og sjelen som skal slippes fri, i det man dør. Jeg oversetter derfor med kveil, som ordboken forklarer som et tau rullet opp i ring. Norske kveil og engelske coil ser ut til å være forbundet med hverandre, de ligner og har samme betydning, så det skulle være en god oversettelse. Mortal coil er den dødelige kveilen kroppen er mens vi lever, og vi skubber den av oss (shuffle off) når vi dør.

Alle disse vanskelighetene er detaljer og nyanser. Det er ikke sånn at det er noen egentlige problemer å skjønne hva originalen skal bety, og spørsmålet for oversetteren er bare hvordan han eller hun best skal gjengi dette på norsk. Det følger noen litt større vanskeligheter i linjene som så kommer.

Først kommer frasen Must give us pause, i linje 13. Direkte oversatt er det ikke vanskelig, «må gi oss pause», men frasen mangler et subjekt for hvem eller hva som skal gi oss (indirekte objekt) pausen (direkte objekt). For meg er subjektet ubestemt, og knyttet til handlingen å skyve av oss den kroppslige kveilen, som vi gjorde i linjen over. Når det er gjort, så må det gi oss en pause. Jeg har lagt til dette ubestemte pronomenet, det, selv om det ikke står der i originalen. Det er ubestemt i beste forstand, hva dette det består i, henger i luften.

Videre viser respect (hensyn), i there’s the respect, til dette at man ikke vet hva drømmer som kan komme etter døden. Man vet overhodet ikke hva som venter etter døden, og at man ikke kjenner drømmene, er en måte å uttrykke det på. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer én fra selvmordet, som ellers fremstår som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet man gjennomgår i livet. Det er (this) respect ((dette) hensynet) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), det er dette hensynet som gjør at elendigheten varer gjennom et langt liv, fordi man i uvissheten over hva som venter i døden, ikke tør gå ut av det frivillig gjennom selvmord.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er altså substantivet i substantivfrasen patient merit, og denne substantivsfrasen er objektet i setningen, den som mottar sparkene. Det er uvanlig, merit pleier jo vanligvis være utfyllelsen i substantivfrasene som er subjektet eller objektet (a book of great merit), og ikke selve subjektet eller objektet. Ingen av de norske forslagene ordboken kommer med passer for en sånn funksjon. For ordet merit hadde det passet bedre om det hørte til unworthy, i frasen merit of the unworthy. Det kan oversettes noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige». Men da kan ikke de uverdige være de som gir sparkene (spurns), og hvis det ikke er de som sparker, er det vanskelig å se hvordan man skal få hele setningen til å gå opp.

I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der i originalen. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så er det bare detaljer og småplukk nedover. I linje 20 og 21 står When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som) som er underforstått i originalen, for å få frem dette.

Moment (i And enterprises of great pitch and moment, nær slutten av teksten) er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening. Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå». Det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. I gloselisten står norske ord for de vanskeligste engelske. Der kan hvem som helst se andre ord å velge.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slyngesprettertslyngekast 2. (skulder)reimbæreselestropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelsedrikkepenger 5. (sjøfart) lengestroppbrok
outrageous 1. skandaløsopprørendeuhyrlig 2. vanærendekrenkendeskammeligskjendig 3. overdrevetfantastisk 4. voldsomvanvittig
fortune 1. formuerikdomvelstand 2. skjebnelivsvilkåromstendigheter 3. helllykkefremgang
oppose 1. opponere motmotsette segmotarbeidegjøre motstand mot 2. stille opp som motsetningerstille opp mot
consummation 1. fullbyrdelsefullbyrdet forholdfullførelsefullendelse 2. avslutningendemålsluttmål
devout 1. fromgudfryktig 2. andektig 3. inderligalvorligoppriktig
rub 1. skrubbskrubbingfrottering 2. hinderhakevanskelighet 3. ujevnhethumpkul 4. spydighetfintehipp 5. noe ergerlignoe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med)subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blandestokke 5. (overført) komme med utfluktergjøre krumspringlureluske 6. (overført) flytte omommøblereblande 7. skubbedytteskyveslengeputtesmugle 8. lure
mortal  (også overført) dødelig 2. jordiskforgjengelig 3. dødbringendedødeligskjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdeligveldig 6. (hverdagslig) kjedsommeliglangtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil  (av slange, tau e.l.) rullkveilring  (elektronikk)  spolerørslangerørspiral  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larmtummelrørevirvar)
respect 1. respektaktelseærbødighet 2. hensynoppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitetkatastrofeuhellulykkeelendighet
scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelsehånforhånelse
pang 1. stikkende smertestikk 2. sting 3. kval
delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommelnøling
insolence uforskammethetfrekkhetskamløshetformastelighet
spurn 1. foraktavvisning 2. (gammeldags) spark
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøtdødsstøt 4. stoppslutt
bodkin 1. trekkenålsnørenål 2. lang hårnål 3. sylpren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrdesorgulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem)snøfte (frem)
weary 1. trettutslittutkjørt  (gammeldags) kjedeliganstrengendetrettendekjedsommelig 3. (skotsk) sørgeligbedrøvelig
dread 1. fryktbevenengstelse 2. gruskrekkredsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirresette fast 2. bry hjernen singrublegjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) ondesykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet
hue 1. fargekulør 2. fargetoneavskygningfargeskiftning, skjærnyansesjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseendeform 4. (gammeldags eller poetisk) lødhudfargeteint
resolution 1. besluttsomhetbestemthetfasthetviljestyrke 2. resolusjonbeslutningvedtakforsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsningoppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpningavtrykk 2. formstøpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kastutleggingutkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseendefremtoninglegningpregtype 8. anleggstøpning 9. anstrøkskjærsnevtone 10. regningaddisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær
enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak)vågestykke 2. (forretnings)foretagendeforetakbedriftvirksomhet 3. initiativforetaksomhetdriftighetarbeidsviljevirketrang
pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigørenergiliv
awry 1. sneipå sneivridd 2. feilgal
orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Teksten står godt på egne ben. Full tyngde får den imiidlertid når man ser den i sammenheng med stykket den er en del av. Det er Hamlet, tankens mann og ikke handlingens mann, som her setter ord på hvor vondt det er å leve i disse kvalene han gjennomgår. Han vet at onkelen har drept faren, og at han har giftet seg med moren og med det blitt konge i landet, og han vet at han er alene om å ha denne kunnskapen. Det er både på det personlige plan og for landet forferdelig, det er farens morder som er morens nye ektemann, og dermed Hamlets stefar, og det er også en morder som ulovlig har tatt makten og blitt konge av Danmark. Hamlet vet han må gjøre noe med dette, han må handle, men i store deler av stykket er det kvalene Hamlet gjennomgår som er hovedsaken. Det å vite at man må gjøre noe, men ikke helt vite hva, og hvordan.

Selv om ytterst få har samme grunner for sine kvaler som Hamlet har, er disse tankene og ordene Hamlet setter på dem noe mange mennesker kan relatere seg til. Veien til selvforakt for ham er kort, han vet han er udugelig så lenge han ikke får gjort det han må, og han får seg ikke til å gjøre det, men går rundt og tenker hvor vanskelig alt er for ham. Dette øker selvforakten, som vi også ser i noen av de små utdragene jeg her har postet, særlig for eksempel denne: Prompted to my revenge by heaven and hell,/ Must, like a whore, unpack my heart with words, Men det er jo ikke bare å ta hevn, heller. Han vet det er enorm risiko, og han vet ikke er noen annen utvei enn å drepe stefaren, eller å selv bli drept.

I disse kvalene har Hamlet enda en utvei. Det er å gjøre slutt på det alt sammen. Hamlet vet det er en handling han er sikker på å klare, og det er å ta sitt eget liv.

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han altså bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser. Man kan kritisere ham for det, men denne kritikken kan man vite Hamlet også gir seg selv, bare i enda sterkere og mer velartikulert grad.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Ellers er det bare å skaffe seg en av mange lett tilgjengelige utgaver av Hamlet, og lese stykket igjen eller for første gang. To be or not to be er en av teaterhistoriens største monologer, og den finner sted i et stykke som kan gjøre krav på å være det beste som er skrevet.

Ganske gamle dikt: Livet mitt er et skranglete tog

Kategorien gamle dikt hører til 90-tallet. Etter 2000 fortsatte jeg å skrive dikt på den samme måten, men her på bloggen vil de bli plassert i en ny underkategori, ganske gamle dikt, og bli postet onsdager i 2018 og 2019, tenkte jeg. Det første er skrevet 4. januar, 2000, temmelig nøyaktig 18 år siden, et helt ungdomsliv. Den gang jeg skrev det var jeg allerede en ung voksen, i de vitale 20-årene, og temmelig påvirket av Neil Young, som man ser. Han sa om platen Harvest og sangen Heart of gold, tror jeg det var, at han begynte å merke at han kjørte på veien, at den var rett og fin. Han ville tilbake til grøfta igjen. Sånn likte jeg det også, og uttrykker det på en annen måte, i dette ganske gamle diktet.

 

Skranglete tog

Livet mitt er et skranglete tog
Rødmalt og blått, og sjarmerende og
Der har fått sin fart det klarer å kjøre
Og kommer seg fremover, slik det skal gjøre
Bedagelig dumpete går det av sted
Skinnene er like ved

ES2000

Dette er for øvrig det første diktet jeg skrev i 2000, og dermed det første på 2000-tallet. Ganske bra.

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017

Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
_                                       och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
_                                     och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
_                            som skapar världen.
1935

(WordPress tillater ikke mellomrom i starten av linjer, så jeg har lagt til en  _ som ikke skal være der i starten av siste linje i hver strofe, for å få skjøvet ordene bort dit de skal være)

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).