Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

En vakker symfoni

Dette diktet avslutter den lille samlingen med 12 dikt fra Lyrikk13, en samling jeg er godt fornøyd med. Også er avslutningsdiktet er fint, særlig er avslutningslinjen viktig og gjør det hele ikke bare fint, men også sant.

 

En vakker symfoni

Og så stod verden stille

Alle ting var som jeg ville

Og jeg så det selv så tydelig

Det er en vakker symfoni

 

Når jeg står opp er verden glad

I mitt hjem er alt jeg vil ha

Og i min kropp er så sunn energi

Det er en vakker symfoni

 

Min kone sover i vår seng

Velkommen – refreng

Mitt liv er godt som liv kan bli

Det er en vakker symfoni

 

Det er en vakker symfoni

Og fuglene synger året rundt

Det er så godt å leve og å tenke sundt

Og jeg har sånn appetitt på det som skjer

Jeg vil bare leve, mer og mer

Jeg vil så alle hører det få lov til å si

Det er en vakker symfoni

 

Men jeg er ikke alltid lykkelig.

 

Nr. 12

Gamle dikt: Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Når stjernene gråter, gjør jeg det også.

Det var en setning unge Eivind Salen skrev, november 1996, da han var 22 år og på vei til å bli 23, og det var en rekke med ting som gikk så galt, så galt, så galt.

Jeg drømte, jeg ønsket, intenst

At telefonen var til meg

Det var den

Etterpå var alt verre.

Det var et anti-dikt. 23. november har jeg notatet: Trist, trist, trist, trist, trist, trist — 14 ganger, fyller hele linjen. Og så disse diktene, anti-diktene og setningene.

Jeg husker jo noe av hva det gikk i den gang, ingenting spiller noen rolle nå, det var de tingene det innebar å være i live og være meg den gang, og som ikke har noe med meg å gjøre nå lenger. Damer som gikk tapt, vilt vondt når det stod på, nye kom, og nå er jeg godt gift og lykkelig med henne og mitt barn. Glad at det gikk som det gikk.

Men inspirert av Bob Dylan, If you see her, say hello, veldig inspirert der, skrev jeg dette diktet som er dagens på bloggen:

Jeg har ikke glemt henne, langt i fra

Fremdeles gjør hun meg bare glad

Jeg husker det godt, hånd i hånd

Nedover fjellet var det sånn

Jeg tar frem minnet, av og til

Si det til henne, hvis du vil.

 

ES1996