Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Bergmanden, av Henrik Ibsen

Vi er kommet til august måned, som jeg har valgt å tilegne Henrik Ibsen (1828 – 1906). Tidligere har jeg postet et dikt av ham, det monumentale Terje Vigen. På litteraturbloggen er postet innlegg om flere av skuespillene hans, om enn denne bloggen også er vanskelig å opprettholde. Det er selvsagt i skuespillene Ibsen viser sitt mesterskap, og det er også i dem han legger den beste poesien sin. Her i august vil jeg poste fire av de rene diktene hans, og begynner med det mest kjente av dem: Bergmanden.

Diktet ble første gang trykket i 1851, da Ibsen var bare 23 år. Dette er lenge før han har fått skrevet noen av sine betydelige teaterstykker. Kun nybegynnerstykkene Catalina, Kjæmpehøien og Norma er skrevet. Riktignok er det ikke denne tidlige versjonen av diktet vi kjenner i dag. Ibsen omarbeidet diktet i 1863, året etter Kjærlighetens komedie og samme år som Kongsemnerne.

Tematikken og skrivemåten i diktet er veldig Ibsensk, om det er lov å formulere seg så enkelt. Det er lett å lese det selvbiografisk, og det er nok også sånn det er tenkt. Den unge Ibsen er selv Bergmannen, som med tunge hammerslag vil hogge seg nedover i fjellet for å nå skattene som finnes i det. Det er selvsagt metaforisk, fjellet er verden eller samfunnet,eller til og med menneskelivet, hvor skattene er usynlige og det er tjukke lag hard stein for den som prøver å hogge seg ned til den. Det er også metaforisk at retningen er nedover. Ibsen er villig til å gå nedover, ned i dypet, også i betydningen ned til de dystre følelsene.

Fra strofe fire kommer en kontrast med tiden før dikter-jeg’et, som altså er Ibsen selv, begynte å hogge seg nedover i tilværelsen. I denne strofen er alt åpent, lett (blomsterveje), og retningen er oppover (himlens stjernerad). Denne lyse, lette og fredelige verden gir dikter-jeg’et fra seg frivillig. Det er et kall, som Ibsen behandler også i mange av sine teaterstykker, både de berømte og de mindre kjente. I Ibsens verden må kunsteren følge sitt kall. Og han må tåle alle forsakelser det nødvendigvis fører med seg.

Tvilen er i dette diktet nedfelt i strofe 8. Her spør han seg om han kanskje har valgt feil vei, om det virkelig finnes i dypet det han leter etter. Tvilen er imidlertid allerede overvunnet i neste strofe. Det er ikke så mye tvilen som er overvunnet, som det er kallet som krever at dikterens retning er nedover. Det er ikke sikkert det finnes noen svar der nede, men det er likevel den veien han skal.

I aller siste strofe blir til og med håpet om endring oppgitt. Denne gravingen, som ikke er graving, men hamring og hogging, den skal fortsette helt til livets siste dag. Det er ikke håp om noe lys eller solstråler. For kunstneren venter det ensomme mørke, og ingen belønnning, ingenting.

Bergmanden

Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, —
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, —
fred og ørk fra evighed; —
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. —

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! —

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

1863

Kommentar til diktet

Til tross for den dystre tematikken er diktet bundet og ordnet i formen. Om ikke dikteren har helt kontroll over kallet han må følge, så har han full kontroll over ordene han bruker for å følge det. Rimmønsteret er gjennomført a-a-b-b, med trykktung ending i de to første linjene, trykklett i de to siste.

Åpningen er en oppvisning i trykktunge stavelser. Det er bare ordene «med» og «og» som ikke får trykk, her er det også i ordene tunge hammerslag. Det er i sistestrofen dette blir best gjentatt. Vi har lett-lett-Tung, mellomslag (), og lett-lett-Tung igjen. Slaget kommer på Hammerslag.  En god oppleser kan få det til å høres ut som bergmannen nå er sliten, han har jo hamret hele livet.

I strofene mellom første og siste er det ikke så tunge endelser i førstelinjene. ‘t’ og ‘d’ er mykere lyder enn ‘g’, ‘e’ og ‘i’ er lysere vokaler enn ‘a’. Det er også bare i første og siste det blir hamret.

Foruten rytmen er det i dette diktet å diskutere hva det dulgtes hjertekammer står for. Det er også dette dikteren vil finne frem til. Her går han inn i tradisjonen fra romantikerne, de som ville trenge inn i det skjulte i menneskelivet og i tilværelsen. Det var kunstnergeniet som var i stand til det, og det var også dette geniet som var i stand til å formidle videre for andre hva dette er for noe. Siden vil Ibsen gi seg selv en videre oppgave, som vi vet. Det er ikke bare de skjulte sider i tilværelsen han vil trenge inn i, og vise frem. Han vil også inn i skyggesidene i samfunnet, og vise disse frem slik at vi reagerer på dem og gjør noe med dem. Men gjennom hele forfatterskapet passer ideen om Bergmannen for Ibsen. Det er han som forsaker alt annet, og ofrer seg for å hogge seg ned dit ingen andre mennesker kan se, for å uttrykke det litt storslått.

Redskapet for Ibsen er imidlertid ikke hammeren. Det er pennen.

 

Jeg elsket Dem, av Aleksander Pusjkin

Denne posten var nokså i orden som den var, så oppussingen i mars 2017 besto bare av litt utfyllende kommentarer, særlig til oversettelsen, og tillegg av en gloseliste. Når arbeidet først var i gang, laget jeg noen ekstra gjendiktninger også, i tillegg til mer utfyllende kommentarer, for de spesielt litterært interesserte.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje mest kjente russiske diktet av dem alle. Det er skrevet av deres største poet, Aleksander Pusjkin, av ham har jeg allerede presentert diktet En vinterkveld, og jeg har skrevet litt om ham der. En grundigere omtale av forfatteren og poeten Aleksander Pusjkin får vente, med Jeg elsket Dem er det diktet som skal ha oppmerksomheten.

Mitt først virkelige møte med dette diktet var sommeren 2007, hvor jeg var i Minsk for å studere russisk. Vi fikk i oppgave å lære dette diktet utenatt, og jeg husker hvordan jeg satt ved den kunstige innsjøen noen kilometer utenfor, og forsøkte å la diktet flyte gjennom hodet. Det var akkurat som det kom en egen tone i diktet, og jeg lærte det med en melodi, selv om diktet egentlig ikke har noen melodi, i hvert fall ikke noen jeg skjønner. Diktet er også så rent lydlig vakkert, at jeg lærte det utenatt, faktisk både forlengs og baklengs, uten helt å vite akkurat hva alle ordene betydde. Vår russisklærer snakket bare russisk, og det var ikke alt hun forklarte jeg helt forsto.

Det skulle være grillfest, av alle ting mellom en norsk og en hviterussisk teatergruppe, hvor jeg kjente en av de norske, og derfor fikk lov til å være med. I bilen på vei utover sa jeg at vi skulle lære oss dette diktet, og de russiske jentene i bilen fremførte det øyeblikkelig og med stor glede og latter. Jeg husker også at jeg satt ved en kunstig innsjø, utenfor Minsk, der vi skulle grille, og deklamerte diktet for meg selv i hodet mitt. Av seg selv oppsto også en liten melodi til det, ordene flyter så fint, og det var så stille og stemningsfylt å sitte der med den kunstige innsjøen, utenfor Minsk, og tenke på Russlands mest kjente kjærlighetsdikt, Ja vas liubil, av Aleksander Pusjkin.

Я вас любил

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.

Min transkripsjon

Trykket er markert med apostrof. O skal leses som norsk «å», u som norsk «o». Russisk ‘ы’ blir gjengitt som norsk ‘y’, men er en litt mørkere lyd, litt mer bak i munnen, vanskelig å få til for utlendinger. Diktet skal leses langsomt.

Ja vas liubil

Ja vás liubíl: liubóv jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostiu, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

Min oversettelse

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den ikke lenger forstyrre Dem;
Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.
Jeg elsket Dem, målløst, uten håp,
Snart av sjenanse, snart av sjalusi (er jeg/blir jeg) pint;
Jeg elsket Dem så oppriktig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen elsket Dem som jeg.

Min gjendiktning

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger nære;
Jeg ønsker ingen sorg bli Dem til del.
Jeg elsket Dem, ordløst, fordømt,
Av sjenanse, av sjalusi – pint;
Jeg elsket Dem så inderlig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen kjærlighet som min.

Kommentar til språket og oversettelsen

Noe av briljansen i dette diktet ligger i at språket er så enkelt. Det lar seg riktignok ikke oversette like enkelt, så her vil jeg forsøke å forklare noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort.

Я вас любил er russisk for «jeg elsket Dem», вас er høflighetsformen for «deg». Selv om den ikke brukes lenger på norsk, hører den hjemme her. Vendingen Ja vas liubil blir gjentatt tre ganger i det korte diktet, hver gang forklart på en litt forskjellig måte. Verbet står i fortid, любил, men det er en ikke avsluttet fortid, ikke-perfektivt aspekt, som det formelt heter, så det er «jeg elsket Dem», ikke «har elsket Dem». Så følger et kolon, kanskje litt merkelig, og uvanlig, og det russiske ordet for kjærlighet, любовь. Her står det i formuleringen любовь еще, быть может, der det lille ordet еще betyr «ennå», og быть может er en omstokking av ordene på «kan være». Så: «kjærlighet kan ennå være». I oversettelsen må dette tolkes, og jeg ser kyndige oversettere prøver seg med litt forskjellig. Er det slik at han har håp om at denne kjærligheten kan bli noe av? At kjærligheten ennå eksisterer? Uttrykker det noe i fremtid, eller i nåtid, er det et håp eller en konstatering? På norsk ser det litt klønete ut, «kjærlighet kan ennå være». Men det er det som holder åpent mest av tolkningene i originalen.

Formuleringen i linje to er В душе моей угасла не совсем, direkte oversatt ord for ord: «I sjelen min slokket ikke helt». Det går ikke på norsk, vi kan ikke ha subjektet innbakt i verbet, så vi må omskrive slik at subjektet blir synlig. Verbformen угасла (ugasla – sloknet) er fortid i hunkjønn entall, så det innbakte subjektet er også grammatisk hunkjønn. På russisk er det neppe noe mystisk i dette, hunkjønnsordet i linjen over er любовь (liubov – «kjærlighet»), slik at det er kjærligheten som ikke er sloknet helt. På norsk kan vi oversette med å bruke det ubestemte pronomenet «den», noe som langt på vei vil tilsvare originalen. Det går kanskje også an å fylle inn med et konkret substantiv, som «kjærligheten», eller  «ilden» eller «flammen», men da legger vi altså til et ord som ikke står der i originalen.

I tredje linje brukes det russiske ordet for «hun», она, men det viser ikke tilbake til  «henne» eller «hun», altså personen, men til et substantiv av hunkjønn. Det er slik vi også gjør på norsk i nynorsk og mange av dialektene. Det grammatiske hunkjønnsordet å vise til er fremdeles любовь i linje 1, så det blir altså uttrykket et ønske fra ham til henne, om at kjærligheten hans ikke må plage henne. Fjerde linje har verbet печалить (petsjalit – bedrøve), subjektet я (ja – jeg) og вас (vas – Dem) direkte objekt. Så er det ничем (nitsjem – med ikke noe), et pronomen i instrumental, grunnord ничто (nisjto – ikke noe), slik at det blir, cirka: Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.

Безмолный er «målløs», på russisk som på norsk er det en boklig form. Først hadde jeg «uten ord» som oversettelse her, både i oversettelsen og gjendiktningen. Безнадежно er håpløst, eller «uten håp», som jeg har valgt å oversette det med. Substantivene робостью (med skyhet) og ревностью (med sjalusi) er begge satt i instrumental, så det er med skyhet og med sjalusi dikter-jeget blir pint. Томим er partisipp av verbet томить , «å pine», som partisipp altså «pint». Oversatt slik vil jeg imidlertid ikke få med det elegante То…, то…, i vendingen То робостью, то ревностью. Det lille ordet то er det russiske påpekende pronomenet, tilsvarende norsk «den» og «det», så direkte oversatt vil det bli: «det med sjenanse, det med sjalusi». Det er kunstig og uforståelig på norsk. Ofte blir denne konstruksjonen oversatt med snart.., snart…, altså «snart med skyhet, snart med sjenanse blir jeg pint». Oversatt slik blir linjen lang og tung, og det er lagt til både verb og subjekt til partisippet (blir jeg), der det på russisk bare er «snart av sjenanse, snart av sjalusi pint».

Syvende linje begynner en setning som fortsetter ut til diktet er ferdig. Den har en konstruksjon russisk ofte bruker ved sammenligner: так – как, på norsk vanligvis gjengitt med: «så (eller så mye)… at…» Det er også hva jeg har gjort. Искренно (iskrenno – oppriktig) og нежно (nezjno – kjærlig) er adverb, og sier noe om hvordan jeg-personen i diktet elsket, «så oppriktig», «så ømt». Her er det ingen spesielle problemer med oversettelsen, bare et valg hva av flere alternativ hva man vil sette inn for de russiske adverbene.

Ordet любимой i siste linje har alltid voldt meg litt problemer. Det er lett å kjenne igjen grunnstammen люб- i ordet, liub, transkribert. Det har med «å elske» og «kjærlighet» å gjøre, og blir brukt som verb, любить (liubit – elske), susbstantiv любовь (liubov – kjærlighet) og adjektiv, любимый (liubimyj – elskede). Ordboken har flere eksempler, og man støter på dem hele tiden. Men akkurat formen любимой, kan jeg ikke huske å ha sett så veldig mange steder. Jeg får heller ikke ordet og formen helt til å gå opp med noen av de opplagte alternativene jeg har funnet. Nettsiden Morfologija.ru har denne formen (endelsen -ой) for både subsantiv og adjektiv, i hunkjønn, og i kasusene akkusativ, genitiv, instrumental og lokativ. Stor norsk ordbok har bare любимый , og любимая, for hunkjønn, som adjektiv. Men morfologija.ru viser at любимая også kan fungere som substantiv, «en elsket». Da vil det gå opp i diktet, så lenge vi snakker om gramatikalsk kjønn, og ikke fysisk (den som skal elske kvinnen skal være en mann, men ordet for å betegne ham, любимой av любимая – en elsket, er hunkjønn). Verbet быть (være) gir subjektet et predikat. Direkte oversatt er frasen любимой быть другим (liubimoj byt drugim – en elsket være en annen), og hele linjen Как дай вам бог любимой быть другим (kak daj vam bog liubimoj byt drugim – at gi Dem Gud en elsket være en annen). Другим (drugim – en annen) står i instrumental, i den litt spesielle regelen russisk har at i formuleringer som «jeg var lege», «jeg skal bli advokat», når subjektet og det subjektet skal bli, er eller har vært er det samme, så skal predikatet (altså det subjektet skal bli, eller har vært) i instrumental. Så быть другим (byt drugim) er standard russisk, «være en annen», med «en annen» i instrumental, другим. Любимой (liubimoj – en elsket) er ikke instrumental, men akkusativ, og er objektet i setningen gi dem Gud, altså svaret på spørsmålet «Hva skal Gud gi?» En elsket, direkte objekt, akkusativ. Så følger påhenget быть другим, slik jeg har forklart.

Gloseliste

угасла – fortid, fem -> угаснуть/угастать 1. (об огне) gå ut, slokne 2. перен. svinne, slokne, sykne hen

тревожит -> тревожить 1. вс– (вызывать беспокойство) gjøre urolig, forurolige, engste 2. по– (нарушить покой) forstyrre

печалить bedrøve, gjøre trist {forstemt}

безмолвно -> безмолвно книжн. taus, stum; stille, tyst, ordløs; målløs; stiltiende

робостью – instrumental -> робость skyhet, fryktsomhet

ревностью – instrumental -> ревность sjalusi, skinnsyke

томим –  partisipp, mask entall -> томить 1. ис– (тяготить)pine, plage; trykke (тяготить) 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)

Kommentar til diktet

Dette er som nevnt det mest populære av samtlige russiske dikt, og det er vanskelig å finne en utdannet russer som ikke kan det utenatt, eller en russer i det hele tatt som ikke kan sitere store deler av det. Alle kjenner det. Også folk som lærer seg russisk som fremmedspråk vil meget sannsynlig kjenne igjen linjer fra dette diktet.

Det er et kjærlighetsdikt som treffer den russiske folkesjelen. Her er ikke ønsket om å erobre den utkårne, men at en annen skal gjøre det, en som fortjener det bedre eller er henne mer verdig. Det er en alldeles ydmyk, forsonet tone i dette diktet. Alt er avklaret, og poeten har innfunnet seg med sin skjebne som ulykkelig elsker. Det er ikke spor av klage. Pinslene i linje 7 er også fullt ut akseptert, de er som de må være, når man har elsket så ømt som denne har gjort det. Til og med ønsket om at det er en annen som må få den elskede ser ut til å være helt avklaret. Det finnes ikke make til dikt som utstråler en sånn ro, og en sånn kjærlighet og en sånn ren beskrivelse av hvordan det føles å elske betingelsesløst, som dette diktet.

Jeg skal ikke gå i noen dypere filosofisk diskusjon om hva ekte kjærlighet er for noe, om det krever ønsket om å eie eller nettopp ikke krever det, om begjæret må være med, eller om begjæret bare ødelegger. Det finnes vakker kjærlighet innen alle kategorier.Det jeg mener Pusjkin har beskrevet er den russiske, ideale kjærligheten, eller den ideale kjærligheten slik den finnes i Russland. I dette folket er selvfølelsen noe helt spesielt, og et sterkt ønske om verdighet er alltid blandet med en enda sterkere følelse av mindreverdighet, stoltheten går hånd i hånd med skamfølelsen, de er langt mer klare for å gi det aller største offer, enn for å innkassere den aller største gevinst. Det er dette Pusjkin uttrykker i diktet, den elskende poeten ofrer heller kjærligheten sin, enn å ønske den fullendt. Selv ikke-russere må la seg gripe, jeg kan vanskelig forestille meg noe vakrere dikt.

Utfyllende kommentarer

Jeg legger ved litt utfyllende kommentarer til dette diktet her, kommentarer som går litt mer over i litterær analyse.

Diktet har 8 linjer, 4 av dem begynner med ordet jeg, я. Det henvender seg til en kvinne, i høflig form, Dem, (вас), noe som viser at det er en avstand mellom de to, de er ikke helt fortrolige. Verbet står konsekvent i fortid, elsket, любил, så det er en kjærlighet fra fortiden dikter-jeget skriver om. Dette er også med på å markere avstand. Tre av linjene begynner med denne frasen, Jeg elsket Dem, det er mye i et dikt på bare 8 linjer. I første linje fortsetter det med at kjærlighet ennå kan bli, og videre at det ikke er sloknet helt i sjelen på dikter-jeget. I femte linje fortsetter det med adverb som beskriver hvordan han elsket, «uten ord», «uten håp», безмолвно, безнадежно, og videre med at han ble eller er (russisk skjuler tiden av verbet her, mer enn det, de skjuler hele verbet, og setter bare partisippet til substantivet uten noe sammenbindingsverb) pint av fryktsomhet og sjalusi. Så er det til slutt i syvende linje, der «Jeg elsket Dem» innleder en hel setning, en hel frase, knyttet sammen med  так – Как , så mye… at.., først med так , «så», искренно (oppriktig), нежно (ømt, kjærlig) er adverbene han velger nå, og han elsket så oppriktig og ømt, at han ønsker at hun skal bli elsket av en annen.

Dette er en nesten unaturlig, usunn måte å elske på. Det er en kjærlighet som kan gå fra en mor eller en far til et barn, men det er ikke det som det er snakk om her, dette er helt klart kjærligheten fra en mann til en kvinne. Det hører med til våre instinkter å også ønske den kvinnen vi elsker, det er en del av livets gang. Kanskje kan jeg prøve meg med det litt uanalytiske at vi ønsker oss det perfekte, fordi det vil gi oss det perfekte avkom, at det er noe feil om vi ønsker oss at den perfekte make skal tilhøre en annen. Likevel er det noe svært vakkert over det Pusjkin skriver, for i det at vi ønsker oss det perfekte for oss selv, ligger det noe egoistisk. Kanskje kan man, fortsatt uanalytisk, si at man ønsker den perfekte make og det perfekte avkom for én selv, mens om vi virkelig, virkelig elsket noen, for den personen egen del, så ville vi ønsket det beste for denne. Så vi beveger oss over i en platonisk, filosofisk, nesten religiøs form for kjærlighet. Russerne er svært følsomme mennesker, så den platoniske, filosofiske kjærligheten er neppe noe for dem. En slik lesning vil ikke treffe den russiske folkesjelen. Da er det mer nærliggende å lese dette som et uttrykk for det berømte russiske mindreverdighetskomplekset, der i dette tilfellet den elskende ikke føler seg verdig den elskede, og derfor overbeviser seg selv om at han ikke vil ha henne. Det er derfor, tror jeg, diktet har så sterk virkning i Russland, der det er noe nær et nasjonaldikt, mens andre kulturer strever litt med å forstå det, og til og med har foreslått at diktet skal være «ironi» eller «sarkasme».

Mange har av en eller annen grunn en oppfatning av at russisk er et hardt, tungt og utilgjengelig språk, med mange skumle, sinte lyder. Det er ikke det, det har mange myke lyder, mange syngende konsonanter og mange varianter av hvislelyder, stemte og ustemte. I dette diktet er de myke og behagelige lydene fullstendig dominerende, det er bare en eneste k i trykksterk stavelse i hele diktet, i ordet iskrenno (искренно – oppriktig), nær slutten. De andre k’ene er i de trykksvake småordene tak – kak (так – как, så (mye)… – at…) i den siste sammenligningen. Fonemet ‘k’ kan som ingen annen lyd stanse flyten og sangen i en linje. Her er det svært mye l, v, m, s og z, mye sjtsj, zj og sj, konsonanter som kan synges eller viskes. Vokalene er bakre og avslappede, iu, je, o (norsk å), a og u (norsk o), ikke mye skjærende i og y. Der den skjærende lyden, i, er trykksterk, og lang, så er det også i de skjærende ordene, tomim (pint) og drugim (en annen). Selv om man ikke forstår et eneste ord, flyter dette diktet fint av seg selv. Leser man det selv, trenger man ikke anstrenge verken tungen eller stemmebåndet, det ligger mykt og behagelig i munnen, som en pust. Det er ikke mulig å få til det samme med de germanske språkene. Der må man søke etter andre effekter.

Vi kan også legge merke til i dette diktet at verken han eller henne er beskrevet på noen måte. Det eneste det handler om, er kjærligheten hans. Alle adjektivene og adverbene handler om den, alle beskrivelsene er om den. Den har ikke sloknet i sjelen, han ønsker ikke at den – altså kjærligheten hans – skal uroe henne, han ønsker ikke å bedrøve henne på noen måte. Linje 4 er den eneste som ikke direkte handler om kjærligheten han føler til henne, der er det han som ikke vil bedrøve henne. Så er kjærligheten ordløs, håpløs, og det er den som piner ham eller på grunn av den han blir pint av sjalusi og fryktsomhet. Det er også det han elsker henne så oppriktig og ømt, som gjør at han ønsker hun skal få en annen å elske henne som ham. Det er kjærligheten som er hovedsaken, han – subjektet som føler denne kjærligheten, – blir rent underordnet. En så stor og øm og ekte kjærlighet, kan ikke annet enn å ønske det beste for den elskede.

Videre er det et dikt fritt for kompliserte bilder og sammenligninger. Her er ingen metaforer og omskrivninger, annet enn i linje 2, hvor kjærligheten ikke er sloknet i sjelen hans ennå. Ellers er det ord som står i sin leksikalske betydning, diktet er et klassisk eksempel på «poesi uten bilder», som Michael Watchel skriver i Russian Poetry (Cambridge, 2004). Det er ganske typisk for Pusjkin å gjøre det enkelt for leseren. Det er derfor han er elsket av folket. Man trenger ingen utdannelse og hjelp for å lese ham, det holder å kunne russisk, noe alle russere selvfølgelig kan. Men i dette korte diktet er det selvsagt ekstraordinært, det er nesten færre bilder her enn i vanlig dagligtale.

Skal vi gå litt nærmere inn på oppbygningen av diktet, så ser vi at diktet på tross av at det består av én strofe likevel på en måte er delt i to. Første del er de fire første linjene, de inneholder én tanke, om at kjærligheten ennå er til stede, og at han håper hun ikke uroes og bedrøves av den. Andre del er de fire siste linjene, som beskriver hvordan kjærligheten virker på ham. Disse linjene beskriver hvordan han elsker ordløst, håpløst, oppriktig og ømt, hvordan sjalusi og sjenanse piner ham, og hvordan han ønsker hun skal bli elsket av en annen. Rimene er A-b-A-b-C-d-C-d, stor bokstav er kvinnelig utgang (trykklett), liten mannlig (trykktung). I både de kvinnelige og mannlige rimene ser vi at ordene henter opp en lyd fra det andre tilsvarende rimparet, lyden zj (ж) i de kvinnelige, m (м) i de mannlige. Det skaper et slags slektskap, совсем – ничем, томим – другим og может – тревожит, безнадежно – нежно. Eller på norsk Helt – ikke noe, pint – annen og, kan – uroe, uten håp – ømt. Det er måte på hvor mye én skal lese inn i ord som slik gjennom rim henger sammen, men rimene og de felles lydene skaper en helhet i diktet og støtter kanskje opp under det fullendte, kontrollerte som i hvert fall jeg synes diktet representerer.

På norsk er det et begrenset antall ord som rimer. Vi merker det særlig i gjendiktninger, der det for oversetteren er om å gjøre å presse inn de norske ordene og lydene det går an å rime på, til slutt i linjene. Uansett hvilket språk og hvilken tid det er, ligner oversatte dikt på hverandre, det er vanskelig nesten til det umulige å beholde originalens egenart. Russisk er et mye rikere språk når det gjelder rim, men også der klaget Pusjkin selv over rimenes begrensninger. Den erfarne leser vet hvilket ord som kan forventes å rime på et annet ord, også på russisk, selv om det her altså er større muligheter til å variere og overraske. Her slutter sjette linje på tomim, «pint», og man kan da forvente liubím (elsket), som rim. Ordet for elsket forekommer, i formen liubimoj, men bare inne i linjen. Rimet er drugím, noe som er overraskende, slik det også er overraskende at den elskende jeg-personen ønsker en annen til å elske den elskede kvinnen.

*

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.
Ja vás liubíl: liubív jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostuy, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

 

Ny gjendiktning

Dette diktet er så fint at det tåler en gjendiktning til. Jeg lar imidlertid den første gjendiktningen stå.

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå bli,
I sjelen min er ilden ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger gi;
Jeg ønsker ingen sorg til Dem bli delt.
Jeg elsket Dem, håpløst, uten ord,
Og sjenanse, og sjalusi, piner meg
Jeg elsket Dem med en inderlighet så stor,
At gi Gud en annen elsket Dem som jeg.
*
Og helt til slutt en omdiktning, som om jeg skulle skrevet diktet selv, nå (fritt etter Pusjkin, selvsagt):

Jeg elsket deg

Jeg elsket deg: det kan ennå gjelde,
Min kjærlighet er ikke sloknet bort;
Men la nå dette ikke plage deg så veldig;
Jeg ønsker intet vondt til deg bli gjort.
Jeg elsket deg, så håpløst, og forsiktig,
Av sjenanse pint, og sjalusi som piner meg
Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig,
At må Gud gi en annen elsket deg som jeg.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

Gyllen og vid er kveldshimmelen, av Anna Ahkmatova

Posten er redigert og forbedret i uke 20, 2016. Jeg har lagt til gloseliste og gjendiktning, og endret lite grann på oversettelsen.

*

I dag er det den andre søndagen i august, det er tid for et russisk dikt, og i dag poster jeg et av den store kvinnelige poeten Anna Ahkmatovna (1899 – 1966). Hun er ved siden av Marina Ivanovna Tsvetaeva udiskutabelt mest kjent av Russlands kvinnelige forfattere, og hun er i likhet med Tsvetaeva aktiv i de tøffe årene mellom verdenskrigene, og opplever både personlige og nasjonale traumer.

Anna Andrejevna Gorenko ble født i Odessa, som datter av Andrej Anonovitsj Gorenko og Inna Erazmova Stogova. Hun tok kunstnernavnet Akhmatovna (etter hennes tatariske oldemor), da foreldrene hadde en frykt for at hun som poet skulle gjøre skam på familien.

I motsetning til nevnte Tsvetava og andre poeter fra begynnelsen av 1900-tallet, utmerker Akhmatovna seg med enkle og lett forståelige bilder. Hun er nesten som en klassisist i moderne tid. Jeg skal skrive mer utfyllende om henne senere, når jeg får tid til å gjøre posten ordentlig ferdig.

Широк и желт вечерний свет,

Широк и желт вечерний свет,
Нежна апрельская прохлада.
Ты опоздал на много лет,
Но все-таки тебе я рада.

Сюда ко мне поближе сядь,
Гляди веселыми глазами:
Вот эта синяя тетрадь –
С моими детскими стихами.

Прости, что я жила скорбя
И солнцу радовалась мало.
Прости, прости, что за тебя
Я слишком многих принимала.

1915

Min transkripsjon

Zjirok i zjelit vetsjernij svet

Zjirok i zjelit vetsjernij svet.
Nezjna aprelskaja prokhlada.
Ti opozdal na mnogo let,
No vsje-taki tebje ja rada.

Siuda ko mnje poblizje sjad,
Gljadi vesjelymi glazami:
Vot eta sinjaja tetrad –
S moimi djetskimi stikhami.

Prosti, sjto ja zjila skorbja
I solntsu radovalas malo.
Prosti, prosti, sjto za tebja,
Ja slisjkom mnogikh prinimala.

Min oversettelse

Gyllen og vid er kveldshimmelen

Gyllen og vid er kveldshimmelen,
Øm er aprils svalhet:
Du er sen med mange år –
Men jeg er likevel glad du er her.

Sett deg litt nærmere hit,
Se med muntre øyne:
Dette er en blå kladdebok –
Med mine barnedikt.

Tilgi at jeg levde bedrøvet,
Og solen gledet meg lite.
Tilgi, tilgi at jeg tok
Altfor mange menn for deg.

Min gjendiktning

Som alltid synes jeg det er viktigere at gjendiktningen er leselig, enn at rimene er helt korrekte. Derfor lar jeg sorg rime på tok i sistestrofen, heller enn å tvinge inn nødrim eller kunstig endre ordstillingen i linjene. Rytmen i originalen tillater ikke for mange ord og krumspring, det skal være enkelt, og enkelt har jeg gjort det.

Gyllen og vid er kveldshimmelen

Gyllen og vid er himmelen,
Aprilkvelden er øm og sval:
Du er mange år for sen –
Likevel så er jeg glad.

Nærmere meg sett deg nå
Se med muntre øyne litt:
Her er en kladdebok som er blå –
Der er mine barnedikt.

Tilgi at jeg levde i sorg,
Og solen ga liten glede til meg.
Tilgi, tilgi at jeg tok
Altfor mange menn for deg.

Orre

Kommentar til oversettelsen

Jeg oversetter вечерний свет med «kveldshimmelen», og ser det er vanlig å gjøre i andre oversettelser (til engelsk) som ligger ute på nettet. Свет betyr imidlertid lys, så en direkte oversettelse ville være «Vid og gul er kveldslyset».

Прохлада betyr svalhet, kjølighet. Тебе er dativsform av ты, som betyr «du», med dativ blir det «til deg». I sistelinjen i første strofe vil en ordrett oversettelse bli: «men jeg er likevel til glad til deg (eller strengt tatt: (til deg glad»)». Det går ikke. Så jeg har forsøkt litt forskjellige varianter, først med å legge til verbet «se», «jeg er glad for å se deg», men i denne gleden ligger det nok litt mer enn bare det at hun ser ham. Så i revisjonen i 2016 endret jeg det først til «jeg er likevel glad for deg», uten at jeg er helt fornøyd med det heller. En stund tenkte jeg på «men jeg er likevel for din skyld glad», men det åpner for at hun er glad på vegne av ham. Hun er glad for at han er der. Det landet jeg på, «men jeg er likevel glad for at du er her». Helt riktig er ikke det heller, men helt riktig tror jeg ikke det går an å få det.

Сюда betyr «hit», er ord jeg har droppet i oversettelsen min. En direkte oversettelse av første linje i strofe to ville vært: «hit til meg nærmere».

Скорбя er genitivsform for скорбь, som betyr «sorg, bedrøvelse». Принимала er fortid, hunnkjønn av принимать (pf. принять)ла, som kunnskapsforlagets blå ordbok har intet mindre enn 18 forskjellige forslag med oversettelser til norsk. De fleste av dem går på forskjellige betydninger av «motta», «ta i mot», «ta inn», «overta» og lignende, men også «vedta, tiltre», «slutte seg til», «ta for» og andre. Hva jeg mener er betydningen Ahkmatovna vil ha frem, er at hun før hun møtte denne siste mannen hun elsker, har tatt feil med altfor mange menn. Jeg har lagt inn et eksempel på alle oversettelsene man kan gjøre med en russisk preposisjon (за)  i gloselisten. Det er betydning 8 som gjelder her, vil jeg tro.

Gloser

широк -> широкий 1. bred, vid (об отверстии, проходе) 2. (просторный, обширный) vid; vidstrakt 3. (шире чем нужно) for vid 4. (большой по охвату) vid, omfattende 5. (массовый) широкие массы det brede lag 6. (о душевных качествах) flott, generøs 7. (о движениях) идти широким шагом gå med lange skritt, lange ut

свет lys

жёлт -> жёлтый gul

Прохлада svalhet, kjølighet

сядь – imperativ -> сесть sitte

Скорбя -> скорбь sorg, bedrøvelse

за 1. (позады) bak, på andre siden av 2. (около – при обозначении действия, занятия; с глаголом сесть и т.п.) ved сест за стол; взяться за что-л ta fatt på, gå i gang med; опят ты за свое begynner du nå igjen 3. (при указении лица или предмета, к каторым приказаються) i лержать за руки 4. i løpet av, om (через) пробежать 100 м за 11 секунд 5. (ранше) за час до отхода поезда en time før togets avgang; ещё за минуту я не знал 6. (на растоянии) i en avstand av за 5 км от города 7. (ради, во имя, в пользу) for 8. (при указании на основание, повод) for благодарить за что-л. 9 (при обозначении обьекта беспокойства или обьекта отвесвенности, ручательства) for, på G vegne бояться за кого-л. 10. (при обозначении платы) for; mot (при указании на характер платы) делать что-л за денги 11. (вместе) for; på G vegne работать за кого-л. 12. (в качестве) til, for принять за образец ta til mønster; взять за (твёрлое) правило 13. (при указании на превышение меры, количества, переход за какой-л. предел) over ему за сорок; уже за полночь 14. выйти (замуж) за кого-л. gifte seg med

Kommentar til diktet

Jeg er jo selv russofil, og jeg har selv nå giftet meg med en russisk kone. Jeg får bare lyst til å gråte når jeg ser dette vakre, russiske diktet. Det er noe med enkelheten og oppriktigheten i den russiske diktningen som treffer meg fullstendig. De trenger ikke og bruker ikke all kunstferdigheten som man ofte finner i andre lands poesi. Jeg tror ikke mange andre lands diktere kunne fått til den enkle setningen (her i min oversettelse) «Du er sen med mange år, men jeg er likevel glad for å se deg». Hvor mye sorg og lidelse ligger vel ikke bak den setningen? Og hvor mye vilje til glede?

Den enkle midtstrofen der hun viser ham sine gamle barnedikt, jeg ser paralleller til vinterdiktet til Pusjkin, russerne går rett til de enkle og rene gleder. Diktet er skrevet i 1915. Verdenskrigen har vart et år. Anna Ahkmatovna er nylig skilt med en mann som var henne utro. «Kom hit til meg og sitt nærmere,» sier hun, «her er en blå kladdebok, se på den med muntre øyne»! Russerne har en vilje til glede midt i den verste sorg og tyngste tider, som også overvinner meg fullstendig. Jeg mister min kritiske sans.

Og i siste strofe ber hun om tilgivelse for at hun tidligere var lei seg, og ikke engang klarte å glede seg tilstrekkelig over solen. Og så ber hun ham – ham – om tilgivelse, for at hun med så mange menn har tatt feil. Sin egen ulykke og sorg undertrykker hun fullstendig, det er bare han som må tilgi at hun hadde dem.

Sonettene til Shakespeare overgår alt, og diktene til de tyske romantikerne til ulike tider inneholder mye mer tanke og visdom. Men følelsene, der er det ingen som kan hamle opp med russerne. Derfor foretrekker jeg dem. Og jeg elsker dette diktet til Anna Ahkmatovna.

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille flue,
Din sommers lek
Har min tankeløse hånd
Blåst avsted.

Er ikke jeg
En flue som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg danser
Og drikker og synger,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og ønsket
Til tanken er døden.

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller dør.

Kommentar til oversettelsen

Posten var først utstyrt med en gjendiktning, og ingen oversettelse. I januar 2019 så jeg over posten på nytt, og splittet oversettelsen i to. Det er knapt nødvendig, siden språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Min gjendiktning

Posten var originalt utstyrt med en gjendiktning, kanskje fra 2009, da innlegget ble postet. Uansett er gjendiktningen her forbedret, i 2019, da jeg har skjønt litt mer at det går ikke an å plassere lette og tunge stavelser så det passer seg. Det må være likt med originalen, der originalen følger et strengt mønster, og det gjør denne originalen fra slutten av 1700-tallet, Først hadde jeg en forbedret versjon av gjendiktningen, men det gikk ikke an å slå seg til ro med den heller, så her er en versjon der det er riktig.

Originalen har  3 + 4 + 4 + 4 stavelser i de tre første strofene, så 4 + 4 + 3 + 4, og til slutt 3 + 4 + 3 + 4.  Takten er jambisk, altså annenhver trykktung og trykklett. Hver linje har 2 trykktunge stavelser, også de linjene som bare har 3 stavelser i alt. Utenom strofe 4 begynner altså alle strofene med en trykktung stavelse.

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Min dumme hånd
Har blåst avsted.

Er ei jeg
Et krek som deg?
Eller er ei du
En mann som meg?

Liv i dans
Og drikk og sang,
Til en blind hånd
Skal slå en gang.

Er tanke liv
Og kraft og pust,
Og dens mål
Er døden just.

Da er jeg
Et lystig krek,
I mitt liv,
Til jeg dør vekk.

ES2019

*

Posten fikk en liten overhaling januar 2019. Gjendiktningen ble forbedret, en oversettelse ble lagt til (først var det bare gjendiktningen), og formatet ble litt endret. Det kan godt hende det er nødvendig å gjøre noen små endringer i innholdet også. Det gjelder særlig det jeg skriver om plasseringen mellom opplysningstiden og romantikken, noe jeg var opptatt av den gang, fordi det var noe jeg kunne godt, men diktene til Blake er ikke så egnet til å illustrere disse forskjellene her. De er mer sin egen sjanger. Men foreløpig får det stå. Det er flere dikt av Blake på vei, og da vil jeg skrive mer.

Seilet, av Mikhail Lermontov

I dag skal jeg poste et av mine absolutte favorittdikt av en av mine absolutte favorittpoeter. Han er naturligvis russer, og jeg regner med at jeg vil fylle ut denne posten litt, når jeg bare får tid. Foreløpig blir det litt harelabb, men selv harelabb skulle være nok til i det minste å introdusere denne russiske storheten.

Mikhail Lermontov (1814 – 1841)

Sammen med Pusjkin står Lermontov i en særstilling i russisk poesi, de to overgår alle de andre, med Pusjkin som den ubestridte ener. Men Lermontov var et usedvanlig talent, som døde veldig ung, og som ville kunnet produsert mye mer, om han bare hadde fått leve. I likhet med Pusjkin endte han sitt liv i en duell, men i motsetning til Pusjkin var Lermontov en skjønnhet og en melankoliker, slik at diktene hans ikke rommer den rikdom i tematikk og motivkrets som hos Pusjkin. Derimot er Lermontov ubestridt når det gjelder å skildre livsleden, melankolien og de såre, triste og ensomme følelsene.

Dette diktet skrev Lermontov i en alder av bare 18 år. Det er helt uforskammet ungt, til et så bra dikt

 Парус

Белеет парус одинокий

В тумане моря голубом!..

Что ищет он в стране далекой?

Что кинул он в краю родном?..

 

Играют волны – ветер свищет,

И мачта гнется и скрыпит…

Увы, – он счастия не ищет

И не от счастия бежит!

 

Под ним струя светлей лазури,

Над ним луч солнца золотой…

А он, мятежный, просит бури,

Как будто в бурях есть покой!

1832

 

Parus

Belejet parus odinokoj

V tumane morja golubom!

Sjto isjet on v strane dalekoj?

Sjto kinul on v krajo rodnom?

 

Igraiot volny – veter svisjtsjet,

I matsjta gnjetsja i skrypit…

Uvy – on stjsastija ne isjtsjet

I ne ot stsjastija bezjit!

 

Pod nim struja svetlej lazuri,

Nad nim lutsj solntsa zolotoj…

A on, mjatezjnyj prosit buri,

Kak budto v burjakh jest pokoj!

1832

 

Min oversettelse

Seilet

Det skinner et enslig seil

I tåken til havet det blå!..

Hva søker han i landet langt unna?

Hva forlot han ved hjemmlige grenser?

 

Der leker bølgene – vinden suser,

Og masten bøyer seg og knirker…

O ve – han søker ikke lykken

Og han løper heller ikke fra den!

 

Under ham er havstrømmens lys og blå,

Over ham skinner den gylne sol…

Men han er opprørsk og spør etter stormen,

Som om det var i stormen det var fred og ro!

 

Kommentar til oversettelsen

Allerede overskriften gir en liten utfordring, da russerne ikke har bestemt og ubestemt form for substantivene.

Белеет (belejet – hvitner, skinner) er verb, av adjektivet белый (belyj – hvit). В тумане моря голубом (v tumane morja golubom – i tåken til havet det blå) har тумане i lokativ, моря i genitiv mens adjektivet голубом også står i lokativ. Grammatisk hører det da til tåken, men semantisk er det naturligvis havet som er blått. кинул betyr egentlig «kaste» eller «kaste bort».

Jeg skulle gjerne plassert verbet først i Играют волны, men på norsk tillates ikke dette. Det skulle også være mulig å få inn от счастия = «fra lykken» i siste linje i andre strofe, men det er ikke så enkelt å få gjentatt det ordet på norsk, uten at setningsstrukturen ramler sammen.

Russerne har konjuksjonen «a», som er en slags mellomting mellom «og» og «men». Det passer som man ser mye bedre, enn på norsk, hvor man må gjøre valget om det skal være og eller men han er opprørsk.

Kommentar til diktet

Jeg får ikke skrevet kommentaren fyldig. Alle ser greit at det er tre strofer med fire verselinjer i hver, første og tredje rimer, det samme gjør andre og fjerde. Seilet er hvitt og fint, og er ute på det store blå hav i tåken. Dette er lett å lese som mennesket i livet, og russerne får det gratis ved at etter at seilet er introdusert, kan de bruke pronomenet «on» = «han» til å referere til det. Dermed blir det enda mer «han» det handler om, og ved spørsmålet «hva søker han i landet langt borte», har man allerede glemt at det opprinnelig var et seil det var snakk om.

Mellomstrofen har stemningsskapende skildring av været og masten, her er det susende vind og lekende bølger (passer kanskje ikke så bra med tåken, riktignok, men litt lar man passere!), og en mast som gynger og knirker, lydmalende ord for alle som har vært i en seilbåt, eller har hørt knirkingen fra en mast. Så kommer akkurat når diktet er halvveis første utrop «O ve!», og fortvilelsen at han ute på havet – eller livet – ikke søker lykken, men heller ikke forsøker å unngå den.

I siste strofe kommer en ny stemningsskildring. Nå er det havstrømmene under ham, og solstrålene over ham (tåken er definitivt borte), og så den briljante avslutningen det er imponerende av en 18 åring å forstå, langt mer å produsere. Midt i dette gode livet, så er han opprøreren, og spør heller etter stormen, for det er bare der han får fred.

Dette er ropet til en rastløs sjel. Det finnes naturer som ikke får fred når alt er rolig rundt dem, som trenger litt kaos og uorden, og kun da kan oppføre seg som om det er fred. Det er det naturligvis ikke, og slike naturer får dermed aldri ordentlig hvile. Alle har vi vel litt av det. Lermontov hadde det i en slik grad, at han endte sitt liv i en duell. Han trengte ikke en slik dramatisk avslutning på livet sitt, for å gjøre diktet sitt stort. De to siste linjene er en meget knapp og presise beskrivelse av en menneskenatur det ikke er gitt så mange å forstå.

Lermontov har mange sånne dikt, for dem som er interessert. Mange av dem er enkelt tilgjengelig på nettet, og også oversatt til engelsk, for dem som ennå ikke har rukket å lære seg russisk. Neste russiske dikt her på bloggen kommer andre søndag i juli.

Noen gloser

Белеет-> (по-)белеть 1. bli hvit, hvitne 2. hvitne, skinne

кинул -> кинуть/кидать 1. kaste, slenge, slynge (..) 7. разг. forlate, slå hånden av

свищет -> свистать см свистеть plystre, pipe, hvine

струя 1. strøm, stråle

мятежный 1. opprørsk 2. (boklig) urolig, stormfull – av мятеж opprør, mytteri

Min gjendiktning

Foreløpig har gjendiktningen noen nødløsninger jeg vil ta bort, når jeg får tid til det og om jeg får det til. Som vanlig er jeg mer opptatt av rim, enn metrikk.

Seil

Det hvitner et seil alene

I tåken i det blå hav der fremme!

Hva søker han i landet det fjerne?

Hva forlot han ved grensen hjemme?

 

Bølger leker – vinden øker,

Og masten knirker og synger

O ve – det er ikke lykken han søker

Og ikke fra den han springer!

 

Under ham lyser havstrømmen blå,

Over ham stråler den gylne sol…

Men opprørsk spør han om stormer,

Som var det i stormene ro!

Lebenslauf, av Friedrich Hölderlin

I dag kommer et klassisk dikt, en ode, fra den tyske dikteren Johann Christian Friedrich Hölderlin (1770-1843). Dette diktet viser min begrensning i det tyske språket. I arbeidet med det greide jeg ikke å oversette det ordentlig, i hvert fall ikke i tiden jeg hadde til rådighet, men jeg hadde også en engelsk og en gammel norsk oversettelse (av Olav H. Hauge) til å hjelpe meg å forstå meningen. Og det er gjerne lettere å forstå meningen, enn å skrive den ut.

Jeg er ikke særlig godt bevandret i tysk lyrikk, men erkjenner at den er blant de rikeste, og jeg hadde håpet at arbeidet med denne bloggen skulle lære meg den bedre å kjenne. Hölderlin kjenner jeg av navn, noen referanser og av noen detaljer i biografien, man kan godt si han levde et dikterliv, med alt som skal kjennetegne det, men lest ham har jeg ikke noe særlig. Han er aktiv akkurat i det klassisismen går over i romantikken, og den tyske kunsten har sin Sturm und Drang. Hölderlin tar så avgjort del i det. I første fase av sitt dikterliv var han streng i formen, og holdt seg helt til de klassiske, antikke idealene, senere ble uttrykksbehovet større enn at det lot seg begrense av de strenge formene. Det var også begivenheter i hans eget liv som førte til det.

Dagens dikt, Lebenslauf, eller Levnetsløp, er skrevet i den senere perioden, etter 1800, hvor Hölderlin var på vei mot sinnssykdom og hvor hans ulykkelige kjærlighet – en annen manns hustru – var blitt utilgjengelig for ham, og attpåtil døde. Det er en gammel ode etter gresk mønster, og motivene er også hentet fra antikken, med guder (die Himmlischen) og dødelige mennesker. Mine eventuelle lesere vil ha større glede av diktet, om de kan tysk bedre enn jeg.

 

Lebenslauf

Größers wolltest auch du, aber die Liebe zwingt
  All uns nieder, das Laid beuget gewaltiger,
    Doch es kehret umsonst nicht
      Unser Bogen, woher er kommt.

Aufwärts oder hinab! herrschet in heil'ger Nacht,
  Wo die stumme Natur werdende Tage sinnt,
    Herrscht im schiefesten Orkus
      Nicht ein Grades, ein Recht noch auch?

Diß erfuhr ich. Denn nie, sterblichen Meistern gleich,
  Habt ihr Himmlischen, ihr Alleserhaltenden,
    Daß ich wüßte, mit Vorsicht
      Mich des ebenen Pfads geführt.

Alles prüfe der Mensch, sagen die Himmlischen,
  Daß er, kräftig genährt, danken für Alles lern',
    Und verstehe die Freiheit,
      Aufzubrechen, wohin er will.

 Min oversettelse

For ordens skyld: Dere finner en god engelsk oversettelse her. Min norske oversettelse duger ikke til å få frem kraften i diktet, og duger vel kanskje snarere til å skape forvirring.

 Det store ville også du, men kjærligheten tvinger      
   Oss alle ned, sorgen bøyer hardere                           
     Men den vender ikke fånyttes tilbake
       Buen vår, fra hvor den kommer.

Opp eller ned! Hersker i hellig natt                                   
  Hvor den stumme naturen blir til kommende dag   
    Hersker den skakke Orkus                                                 
      Ikke en grad, en lov?                                  

Dette har jeg lært meg. At aldri, som dødelige mestere lik,                 
  Har dere guddommelige, dere altoppholdende                                        
    At jeg visste, med forsiktighet                           
      Ført meg til den jevne sti.                                                           

Alt prøver mennesket, sier de himmelske                                 
  At han, kraftig , til takk for alt å lære                                                       
    Og forstå friheten                                                                               
      Til å sette i gang hva han vil.                                                  

Kommentar til diktet

Om jeg ikke fikk meningen med diktet riktig klar, skal jeg forsøke å gjøre meningen klar.  Først noen klargjøringer andre enn jeg har funnet. Diktet er inspirert av Heraklit fra Efesos, med for eksempel livet som sammenligning med en bue, og ideen om å gå opp eller ned. Orkus er en gammel romersk guddom for underverdenen, så gammel at han er mer etruskisk, enn romersk, og han var den som tok seg av den som har brutt en ed. Det forklare hvorfor han er skjeiv, eller skakk eller tosidig, eller tysk «schiefesten», hvordan han reagerer, avhenger av hvordan du har oppført deg.

Jeg kan ikke gå så dypt inn i dette diktet, siden jeg ikke greide å oversette det ordentlig. Jeg leste det opprinnelig – og det var sånn jeg likte det – som et oppgjør med mennesket som ville det store, men som livet hele tiden satte tilbake på plass. Jeg har alltid likt godt den greske mytologien, og sånn den mente verden var satt sammen. Vi anstrenger oss, men blir bøyd tilbake på plass. Riktignok ikke fånyttes, som det står i første strofe, slik jeg forstår den. Strofe to har heller ikke noen løsning for oss. Jeg har også store problemer med å forstå linje 4, der, trass alle oversettelser som er meg tilgjengelig.

I strofe 3 sier det lyriske jeg at de himmelske guder aldri har satt ham på den jevne sti, altså en vei det er lett å gå. Jeg tolker det slik at det alltid er krevd mye av ham, og at det gjelder universelt, det kreves mye av mennesket. Og i siste strofe svarer gudene, at det er riktig mennesket streber, han vil gjerne prøve alt. Men lærdommen er at han har friheten, og den består i å sette i verk hva han vil. Det er altså en kraftig ode til viljen, dette, slik jeg leser den. Men i språket møtte jeg mine begrensninger, denne gangen, så jeg kan ikke si helt det var slik det var ment.

Det ser ut til at jeg må lære meg bedre tysk, er en annen konklusjon.

The road not taken, av Robert Frost

Dette er et dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Robert Frost var født i San Fransisco, men flyttet tidlig til New England på vestkysten da han var 11 år gammel. I 1912 flyttet han midlertidig til England, etter at han hadde mislyktes som gårdbruker i New Hampshire. På denne tiden hadde han også giftet seg. Ekteskapet skulle nok bli lykkelig, men familielykken skulle likevel ikke bli fullstendig. Tre av barna døde, et av dem ved selvmord, og et fjerde barn mistet forstanden og ble gal.

Frost var en stor poet som opplevde sitt litterære gjennombrudd sent. Han stod litt som en motvekt til den nye, modernistiske stil, der versene skulle være frie og rimene var unødvendige. Frost omtalte slike dikt som å spille tennis uten nett, hos ham er rytmen alltid bundet og rimene på plass.

Han klarer likevel å gjøre seg gjeldende i den nye tid. Diktene hans blir omfavnet både av kritikerne og av det store publikummet. Hans tanker er akkurat passe utfordrende. I et lett og ukunstlet språk som samtidig lyder friskt og originalt får han inn dagligdagse og gjenkjennelige menneskelige problemer, ofte konkretisert i landskapet og naturforholdene i hjemtraktene i New England.

The road not taken er et ypperlig eksempel på Frosts stil, og hans typiske motiv og tema. Her er det et veiskille i skogen som blir gjort om til et veiskille i livet, og uten å bruke verken vanskelige ord eller vanskelige referanser får han til en gåtefull slutt som gir kritikerne noe å diskutere så lenge diktet blir lest. Nå får dere lese diktet og gjøre dere opp deres mening selv, før jeg kommer opp med min!

The road not taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

furusti høst

Min oversettelse

The road not taken

To veier skiller lag i en gul skog,
Og lei for at jeg ikke kunne gå dem begge
Og være enslig vandrer, stod jeg lenge
Og så ned den ene så langt jeg kunne
Til den tok en sving i underskogen;

Den morgenen lå begge der likt
I løv som ingen hadde tråkket  sorte.
Åh, jeg bevarte den første for en annen dag!
Selv om jeg visste hvordan veier leder til veier,
Jeg tvilte om jeg noensinne ville vende tilbake.

Så tok jeg den andre, som var like så fin,
Og kanskje var det den som hevdet seg bedre,
Fordi den var grodd over av gress og manglet bruk;
Enda for det at passeringen der
Hadde slitt dem egentlig omtrent likt,

Jeg skal fortelle dette med et sukk
En gang om lang tid og enda lenger:
To veier skilte seg i skogen, og jeg —
Jeg valgte den som færrest har valgt,
Og det gjør hele forskjellen.

Kommentar til oversettelsen

Meningen i andre og tredje linje i første strofe er at han ikke kunne være bare èn, og samtidig gå begge stiene. Undergrowth er underskog, eller på godt norsk «kratt».

Andre strofe sier enkelt og greit at stiene den morgenen lå foran ham helt like. De var begge friske, ingen hadde trådt dem ned. Så han lot den ene stien være, og tenkte han skulle komme tilbake til den senere, skjønt, han vet at det er sjelden man vender tilbake for å gå veier på ny.

Want betyr «å mangle», wear er «brukt». så vi har her en sti som har «mangel i bruk», den er ubrukt, kort sagt.Want kan imidlertid også bety å ønske, noe som vil snu om på hele meningen. Da vil denne stien «ønske bruk», og ikke mangle den. Passing betyr «passere, gå forbi». Worn er «slite (ut)». Alt hva wanted skal tolkes som blir meningen at den stien han er i ferd med å velge ser litt finere ut, men når alt kommer til alt er de ganske like begge to.

Hence betyr «derfor, følgelig; fra nå av, fremover; herfra». Somewhere ages and ages hence er litt fritt oversatt.Nå er det altså slik at han valgte den stien som var minst oppgått – enda de var så like at det var nesten umulig å se forskjell -, og det at han valgte denne, det gjør hele forskjellen.

Kommentar til diktet

Det er nok naturlig å lese valg av sti som valg av livsvei. Det ligger også noe her om  at man skal velge den vei som færrest har gått før. Men det er ikke så lett alltid å vite hvilken vei dette er. Og det er heller ikke opplagt i diktet at det er en positiv forskjell dette gir. Det kan helt utmerket være at det fører til noe verre. Videre kan det lyriske jeg ikke vite helt hva forskjell det har gitt, for han prøvde bare den ene veien. Hva den andre veien betydde, har han ingen erfaring om.

Slike valg av livsvei står man overfor hele tiden i livet. Det er om å gjøre å vite hva man skal velge. Kanskje får dette diktet best av alt frem hvor lite man egentlig vet om valget man skal gjøre, og hvor lite man vet av hva det førte til. I vår tids moral – både i Norge og USA – er det riktig å velge den vei som færrest har gått før deg, du skal gå din egen vei. Mange vil sikkert lese diktet som en ren anbefaling av dette. Kanskje gjør Frost dette valget mer komplisert. Kanskje er det skrevet som en ren inspirasjon for dem som sliter med å tørre å velge den minst oppgåtte vei. Om man leser diktet biografisk og ser på Frosts valg av å bli poet, så ser man at det stemmer helt at det gjorde hele forskjellen. Det var dettte valget som gjorde ham til den han ble.

Hva er ditt valg?

Metope, av Olaf Bull

I dag skal jeg presentere et dikt av den norske dikteren Olaf Bull. Det er en dikter som ikke er for dem som ikke liker dikt. Han skriver uhyre kompromissløst, men ikke slik at det blir ungdommelig og tøft, men slik at det blir det han selv kaller høy kunst, eller alvorlig kunst. Her er ingen muntre tilsprang, ingen spøk, og det er heller ikke noe vilt temperament, eller potente uttrykk for fortvilelsen eller leden ved å være på jorden. Olaf Bull var opptatt av hva et dikt kunne og burde uttrykke, og han skrev ingen dikt som ikke forsøkte å uttrykke akkurat det.

Han tilhører generasjonen som slår igjennm etter århundreskiftet. 1907 er jo det store debutantåret i norsk litteratur, Bull debuterte året etter med Digte. Han gav ut sin siste samling, Ignis ardens, i 1932. Årene 1907 til 1932 er år for revolusjoner og kriger, økonomiske depresjoner og eventyrlige oppgangstider, den politiske kampen mellom kommunisme og fascisisme, og med demokratiene i verden kanskje litt på defensiven, som følge av krisene, urettferdigheten og nøden den så mange steder hadde ført til. Kunstnerisk var det en periode for modernismen, det å fange denne kaotiske verden i kunsten, det å måtte forkaste Guds og naturens orden, til fordel for den nye moral og livet i byen. Og kunne det i det hele tatt finnes en moral, uten en Gud?

Olaf Bull valgte i denne perioden å skrive meget strengt tradisjonsbunden lyrikk. Det er ikke en antydning til frie vers i et eneste av diktene hans. Det er heller ingen tidsriktige budskap, ingen kampdikt, verken politiske eller kunstneriske, Olaf Bull var virkelig dikteren i tårnet, han som satt og skrev sine dikt, og gav dem ut, og så skrev flere. Han er dikteren av den typen som i dag aldri ville gitt intervjuer.

Som dikter var Olaf Bull oppdatt av de store, dype og sentrallyriske tema og motiver. Jeg har i gjennomgangen av Sonettene til Shakespeare skrevet litt om hvordan motsetningene mellom det forgjengelige og det evige er viktig i lyrikken, og at menneskets problem er at alt ved det er forgjengelig, mens kunsten kanskje har en mulighet til å gjøre noe evig. Det er også mulig å unnslippe forgjengeligheten med sykluser, som fødsel og død, eller årstidene. Dikteren skal fange det som er forgjengelig, og gjøre det evig i diktene sine. Det er en kamp mot dødsangsten, og mot meningsløsheten ved å leve. Disse tankene og problemene hadde stor gjenklang hos Bull, og det er dette han skriver om fra start til mål i forfatterskapet.

Også hans mest kjente dikt – metope – handler om dette. Det handler så til de grader om dette, og er noe av det vakreste som er skrevet i Norge om dette. Det er tungt og traust, det har 8 strofer, den første med 11, resten med 9 verselinjer, rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d, og med mange og lange og tunge stavelser i hver linje. Man må konsentrere seg for å få det med seg hva som egentlig står der, og ikke bare dovne inn i rytmen og alle ordene man liksfom føler hører hjemme i et dikt.

De er hentet fra naturen. Det er fjæresand, bølgesprut, aaserne, stjernene, skyer og det er bare å lese lenger enn strofe 2 og 3, så finner dere mange flere slike uttrykk. Det er fra det nære og hverdagslige, men vel og merke ikke fra byen. Det er graastensgjerdet, skigarden, redskapsvognen og hesjestængerne, for særlig å velge fra strofe 6. Og det er mest av alt hentet fra kunsten, der metopen selv er det beste eksempel. En metope er det som fyller det rektangulære tomrommet mellom to triglyfer i et gresk tempel, altså, over søylene er det to rader med en slags bjelker lagt vannrett på og over søylene for å bære taket, den første er hovedbjelken – arkitravet, – den andre er karnissen. Mellom dem ligger frisen, også den vannrett, og den er delt inn med triglyfer lagt loddrett, og mellom disse triglyfene er det altså plass til en rektangulær metope. Som oftest er disse utsmykket med figurer i stein. De suverent mest kjente metopene er de som hører til Parthenon på Akropolis, de som til grekernes forargelse nå stort sett befinner seg på British museum. Historien om hvordan de kom dit gir forresten grunn til forargelse, men det er digresjon. Disse metopene er noe av det mest varige som finnes, hugget i stein som de er, og uhyre verdifulle. Vi kan se på hvordan Bull bruker det i diktet. 

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

Her ser vi søylene, frisen, og mellom de loddrette triglyfene er det plass til de rektangulære metopene.

«Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast», begynner det, og da blir det akkurat å fange den andre personen i noe så varig som en metope er, å hogge henne ut i stein, så å si, men her gjennom å gjøre det i et dikt. Alabast er det stoff metopene blir laget av, og ordet «unge» får frem at det er ungdommen i henne som skal bevares. Dikteren gir gladelig alt han eier og har bort (det vil si alle hans verdens vers), om han bare en eneste gang greide å hugge denne metopen inn, med henne i den. Det er også verdt å merke seg kontrasten med «omridsømme», og steinen, «ømhet hogget i stein» er dristig som en modernist kunne gjøre det. 

 Resten av diktet er forsøket på å hogge inn denne metopen, og særlig vakkert og vellykket synes jeg det blir i strofe nummer 4, der hun skal svare på spørsmålet hans «hva tenker du på». Og hun «tænker på kvelder som denne, jeg ikke faar lov til at leve -«, og følger opp med alt som skjer i naturen, uten henne. Det er «rørende, lette smaating», om alt som skjer i naturen uten at hun er der til å sanse det, og oppleve det. Og det er særlig alle de kommende kvelder i sommerhaven «uten mit sind mod dit«. Det er altså en vidunderlig vakker kveld, de har det vidunderlig godt, men hun tenker på alle de vidunderlige kvelder som ligger der, uten at hun får ta del i den, alle mulighetene som alltid er der, men som ikke vil bli benyttet. Jeg for min del tenker dette hver gang jeg ser et vakkert landskap i naturen, tenk at dette alltid ligger der.

For Bull blir denne strofen essensen i diktet. Tenk så flott dette øyeblikket er, og tenk så vemodig at det ikke er evig. Gjennom diktet han skriver, kan han imidlertid om han lykkes, gjøre det evig. Og det er nettopp det han forsøker på.

Og han lykkes ikke bedre enn at hun i den siste strofen omtrent blir visket ut. Der står han igjen alene, levende, av kjøtt fra topp til tå, men er svimmel av dette evige han vil holde, det som er «blik og sind og stemme», han blir svimmel av det. Og det er uklart om han med «Du ensomme!» henviser til seg selv, til henne, til mennesket som sådan, eller til og med kanskje leseren, han kan bare stryke hennes «duftige hår» med «haanden din i min», altså meget nært og konkret, før han løfter det opp til det evige og kunstneriske igjen, og tilbake til grekerne, med at de to nå er Pan og Psyke, figurer fra en gresk mytologi vi i dag ikke er så kjent med som Bull og hans generasjon var det, det er en forening mellom skogsguden og en jordisk kvinne, hvis skjønnhet er så stor at den ikke er ment for mennesker. De står begge foran et «hav av korn» (havet, døden og kjærligheten), i «stjerneskinn». Det er dette bildet som skal være metopen.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

Og her ser dere på den borteste veggen metopene som en gang var på Parthenon, men som nå er i British museum.

METOPE

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
 
Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir –
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!
 
Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning –
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig «Ven – hvad tænker du paa?»
 
«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve –
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!
 
Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore —
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?
 
Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder —
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!
 
Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét –
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!»
 
Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min –
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin! 
   fra Metope,
1927