Schäfers Klagelied, av Johann Wolfgang von Goethe

Så er det gjeterens klagesang, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet i 1802, da Goethe var 53 år, litt over midtveis i livet, og på vei inn i alderdommen. På denne tiden var han ennå ikke blitt gift med Christiane Vulpius (1785-1816), det skjedde i 1806, men de hadde flere barn sammen, og hun hadde flyttet inn til ham. Det skjedde i 1788.

Men gjeterens klagesang er ikke skrevet til Christiane Vulpius. Det er blant diktene som går til Silvie (også Sylvie) von Ziegesar (1785-1858). Dette er en kvinne som er 17 år da Goethe skriver diktet, den tiden Goethe også begynte å henvende seg direkte til henne. Far til Sylvia, August Friedrich Carl, forvaltet mange amt i hertugdømmet Sachsen-Gotha-Altenburg, og kjente Goethe som venn av familien. Det var aldri noe amorøst forhold mellom gamle Goethe og unge Silvie, men han skrev mange dikt til henne, som Bergschloß, Schäfers Klagelied, Trost in Tränen og Sehnsucht, og også flere dikt med hennes navn i tittelen.

Dette er biografiske detaljer som gir litt krydder til lesningen, men som ikke er nødvendige. Gjeterens klagesang går inn i en tradisjon, som er veldig mye brukt i diktningen. Det er den pastorale, landlige, der gjeteren går der med flokken sin, som han har gjort så mange ganger før, og tankene trenger seg på. Som så mange ganger ellers, er det ikke gjeteren selv som dikter, men dikteren som forestiller seg at han er gjeter. Goethe har selvfølgelig fantasi og skaperkraft til å gå fullstendig inn i den rollen.

Her er gjeterens klagesang.

Schäfers Klagelied

Da droben auf jenem Berge,
Da steh’ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Dann folg’ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Da stehet von schönen Blumen
Die ganze Wiese so voll.
Ich breche sie, ohne zu wissen,
Wem ich sie geben soll.

Und Regen, Sturm und Gewitter
Verpaß’ ich unter dem Baum.
Die Türe dort bleibet verschlossen
Doch alles ist leider ein Traum.

Es stehet ein Regenbogen
Wohl über jenem Haus!
Sie aber ist weggezogen,
Und weit in das Land hinaus.

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Gjeterens klagsang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusen ganger
Over staven min bøyd
Og skuer nedover i dalen.

Så følger jeg den gressende flokken,
Min lille hund tar vare på den for meg.
Jeg er kommet nedenunder
Og vet ikke engang selv hvordan.

Der står for skjønne blomster
Den hele hengen full.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn, storm og torden
Lar jeg passere under et tre.
Dørene der blir lukket
Men alt er dessverre en drøm.

Det står en regnbue
Hel over det huset!
Men hun er flyttet vekk,
Og langt utover i landet.

Utover i landet og videre,
Kanskje til og med over sjøen.
Forbi, dere sauer, forbi!
Gjeteren er alt så vondt.

Språk, form og innhold

Diktet benytter det Hallvard Lie i sin Norsk Verslære kaller Den halvverte blandettaktige Hildebrandstrofe (Lie, s. 227). Den blir også kalt Heine-strofen, siden Heine bruker den så ofte. At strofen kalles halvert, betyr at verselinjene er kuttet på halvveien, i Hildebranddiktet ville linjeparene her i diktet være satt opp i samme linje. At den er blandettaktige, betyr at takten er blandet, og blandingen består av variasjoner mellom en og to trykklette stavelser mellom de trykktunge.

I dette diktet er det seks strofer på fire linjer. Alle strofene har balladerim, med OaOa, altså at andre og fjerde linje rimer. Hver av linjene har tre takter, eller tre trykksterke stavelser, slik det er i den halvverte Hildebrandstroen. Og det varierer om det er en eller to trykklette stavelser mellom dem, det som hos Lie kalles blandettakt.

Strofeformen gir en veldig ro i diktet, typisk for dikt skrevet på denne måten. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Da droben auf jenem Berge,
Da steh‘ ich tausendmal
An meinem Stabe gebogen
Und schaue hinab in das Tal.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling)

I andre strofe er det straks

Dann folg‘ ich der weidenden Herde,
Mein Hündchen bewahret mir sie.
Ich bin herunter gekommen
Und weiß doch selber nicht wie.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, strofe 2)

Vi ser at de tre taktene er konsekvent, selv om linjene her er lenger. Alle linjene har opptakt, altså at de begynner med en trykklett stavelse, og første og tredje slutter også med en trykklett, mens andre og fjerde slutter trykktungt. Det er daktylisk versefot med variasjoner, vil jeg si, grunntakten er tung-lett-lett, men tung-lett forekommer også. I siste strofe går det

Hinaus in das Land und weiter,
Vielleicht gar über die See.
Vorüber, ihr Schafe, vorüber!
Dem Schäfer ist gar so weh.

Goethe: Schäfers Klagelied (Trykkfordeling, siste strofe)

Verseformen gir tyngde til innholdet i dette diktet her. Det er en ro og en høytidelighet over stemningen, og denne er også frembrakt av rytmen i diktet. Det er vanskelig å sette ord på hva det er som gir denne effekten, annet enn at det har å gjøre med andre tekster skrevet på denne måten, man forventer liksom noe viktig, ettertenksomt og høytidelig i denne formen. Siden det heter en klagesang, har naturmotivet med og en gjeter som hovedperson, så går det også inn i en tradisjon på den måten.

Innholdet i diktet beveger seg på flere nivå. Den ytre handlingen er at gjeteren er på vei ned fjellet med sauene sine, den indre handlingen er at han tenker på ei jente som nå er flyttet vekk. Etter hvert overtar den indre handlingen helt.

Underveis er det noen hint til hva diktet egentlig skal handle om. Det begynner med at gjeteren står og ser oppover fjellet han nettopp har vært oppe på. Han har vært der tusentalls ganger før, stått bøyd over gjeterstaven, og skuet nedover dalen han nå går i. I første strofe er det ikke noe som antyder hovedhandlingen, om man ikke har lest diktet ferdig, og kan tolke hva det betyr at han står bøyd over stokken (An meinem Stabe gebogen) når han ser nedover dalen. Kanskje er det noe som tynger ham?

Han har med seg flokken (Herde) og den lille hunden (Hündchen). Flokken beiter, og hunden passer på (bewahret mir sie). Så er det en overgang fra den ytre til den indre handlingen, i det han sier han har kommet ned. Det tyske ordet heruntergekommen betyr forfallent, nedbrutt, når det står sammensatt. Så herunter gekommen kan si noe om sinnstilstanden hans, heller enn om det at han er kommet ned fra fjellet. Særlig når det står at han selv ikke vet hvordan (Und weiß doch selber nicht wie).

Engen står full av skjønne blomster, og han brekker dem (breche sie), uten å vite hvem han skal gi dem til. Her er det ny antydning til den indre handlingen, og nå blir det umulig ikke å få det med seg. Her er det lengsel og melankoli og savn å lese inn, han har blomster, men ingen å gi dem til. Verbet som er brukt er brekke (brechen), og ikke plukke (pflücken), to ord vi har tilsvarende på norsk, og skulle bruke på samme måte.

Vi er nå halvveis i diktet, og nå videre nedover er det den indre handlingen som overtar helt. I fjerde strofe går handlingen på ganske mange plan. Det er uvær, storm, regn og torden, og han lar det passere under et tre. Måten det er skrevet på gjør det uklart om det gjelder akkurat nå, i det han står og gjør seg disse refleksjonene, eller om det gjelder generelt, når det er regn og uvær. Og så er det spørsmålet om han mener i direkte eller overført betydning. Det fortsetter med dører som blir lukket, og det blir helt klart at det gjelder overført. Det er en historie som blir avsluttet. Det er en drøm alt sammen (alles is leider ein Traum), det er ikke virkelighet.

Den oppmerksomme leser vil nå være opptatt av hva som egentlig var en drøm, hva drømmen består i. Det blir også sagt bare antydningsvis. Det står en regnbue over et hus han ser (jenem Haus – det der huset). Også på Goethes tid gjaldt ideen at det finnes en skatt ved regnbuens ende, men den skatten er umulig å finne. Jenta er skatten, hun er flyttet vekk (weggezogen). Dette blir ikke uttalt, ikke at jenta er skatten, ikke at det er hun som er drømmen, men hjernen gjør veldig lett denne koblingen. Hun er flyttet vekk, og langt utover landet.

Siste strofe går bare med til å beskrive hvor langt vekk hun er dratt, og hvor utilgjengelig hun er. Hun er langt over landet, og kanskje over sjøen også. Gjeteren henvender seg til sauene sine, ihr Schäfe, bruker det poetiske og vanlige ordet vorüber, med gjentakelse, og sier om seg selv i tredje person at gjeteren har det vondt (Dem Schäfer ist gar so weh).

Så det var ikke gjeteren, sauene og fjellet som var poenget, det var jenta, som er vekk. Dette er gjeterens klagesang.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
droben (adv.) = dort oben der oppe.
Stabe -> Stab der, -(e)s/Stäbe 1. stav, sprinkel 2. (sport) stav 3. stab
gebogen (adj.) bøyd, krum, kroket.
hinˈab (adv.) ned dit, nedover
weidenden -> weiden (sv. tr. itr., refl.) slippe på beite; gresse
Herde die, -/-n; hjord, flokk, horde.
bewahret -> bewahren (sv. tr.) 1. oppbevare, forvare, ta vare på 2. beskytte, bevare, verne om; holde i ære;
Wiese die, -/-n; eng.
breche -> brechen I. (bricht, brach, hat gebrochen) bryte, brekke, knekke; kaste opp; (høytidelig) plukke, bryte av. II. (bricht, brach, ist gebrochen) brytes, briste, gå i stykker; ruse, styrte fram; bli uklar, grumset.
Gewitter das, -s/-; torden(vær); (overført) uvær.
Verpaß -> verpassen (sv. tr.) forsømme, komme for sent; forspille, gå glipp av;
verschlossen (adj.) lukket, innadvendt, innesluttet
leider (adv.) dessverre, uheldigvis.
Regenbogen der, -s/-; regnbue.
weggezogen -> ˈwegziehen (st. tr.) 1. trekke til side 2. flytte 3. trekke vekk.
hinˈaus (adv.) (dit) ut
vorüber (adv.) forbi, over (jf. vorbei)
Schafe -> Schaf das, -(e)s/-e; sau, får
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, -stekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
weh, wehe (adj. adv., interj.) ond/vond;

Kommentar

Det var et tilsynelatende enkelt dikt, og da jeg begynte på det, trodde jeg at jeg skulle bli ferdig i løpet av noen øyeblikk. Men nå har jeg brukt time på time på time over flere dager, på dette diktet også. Det er mer som åpner seg, i det man arbeider med det.

Det er den klassiske historien, skrevet om og servert i så utallige versjoner og variasjoner, mann søker kvinne, kvinne er vekk. Hvordan greie å skrive dette på en måte som virker relevant? Hvordan få dette til å angå flere enn den som selv skriver, sanser og opplever?

Goethe legger ordene i hodet på en gjeter, det er gjeteren som er det sansende subjektet i diktet. Med gjeteren kommer det straks mange andre assosiasjoner, alle skjønner og kan leve seg inn i at det er ensomt og vakkert å gå i fjellene med sauene. Da er man alene med tankene, man gjør en nyttig jobb, en ansvarsfull jobb, men det er også rutine, dag ut, dag inn.

Rytmen i diktet setter en stemning som er uforklarlig, men har å gjøre at man har lest denne type linjer mange ganger før. Man vet man har å gjøre med et dikt som gir seg ut for å være viktig, stemningsfylt, reflekterende.

Og så er det ordbruken, detaljene. Poesi er kommunikasjon konsentrert. Goethe er en mester. De små detaljene, antydningene, bøyd over staven, kommet nedenunder, eller kommet litt nedfor, man brekker de skjønne blomstene, og har ingen å gi dem til. Regnbuen over huset. Alle vet at regnbuen viser seg i det vakreste av lys, sol mot mørke skyer, selvfølgelig ser huset vakkert ut.

Men jenta er vekk, og veldig langt vekk. Den historien er slutt, den drømmen er tapt. Gjeteren er alene med sauene sine, det er dem han kan snakke til. Og til dem sier han at alt er forbi. Det blir sagt så poetisk som det blir, Vorüber, ihr Schafe, vorüber! Det er forbi, dere sauer, det er forbi. Det er nesten litt komisk at det er sauer som står inni denne høytidelige konstruksjonen, gjeteren gjør seg litt latterlig, men det er jo kanskje hele historien, med jenta han trodde han kunne drømme om, men som selvfølgelig reiser sin egen vei. Nå er han alene igjen med smerten. Også det sagt høytidelig, eller latterlig, med seg selv i tredje person, til sauene, som går der og beiter, og dalen ligger full i skjønne blomster.

Det er rikelig av sjanser til å lese mer og tolke mer ut av det som står i diktet. Blomstene kan være alle skjønne jenter, det er mange av dem i dalen, sauene kan være menneskene, særlig når han henvender seg til dem mot slutten, og gjeteren har assosiasjonen at det er han som skal være sterk og ha kontrollen. Nå er det han som har det vondt.

Og som alltid i store dikt er meningen konsentrert i siste linje, helt frem til siste ord, weh.

Kuriositet

En kuriositet er at diktets startlinje, Da droben auf jenem Berge, er brukt flere ganger. Både av Goethe selv, og av andre. Nøyaktig samme linje står først i diktet Bergschloss, som jeg skal poste om noen få uker. Det er attpåtil om noe av det samme tema, og skrevet i samme periode. Heine har også dikt som begynner på den måten, dikt XV i Heimkehr.

Min gjendiktning

Det er alltid gøy å dikte i Heine-strofen, en form som faller meg lett, om enn det selvsagt er vanskelig å gjendikte så det ikke gjør skam på originalen. Det er stemningen som er viktig, formen må være lett og naturlig, og ordene må se ut som de faller på plass av seg selv. Dette skrev jeg før jeg begynte. Det var ikke så lett. Men her er resultatet.

Gjeterens klagesang

Der borte på det fjellet,
Der står jeg tusentalls gang
Godt over staven min bøyet
Og skuer hit ned dalen lang.

Jeg følger den gressende flokken,
Min hund der bevarer den vel.
Jeg er nå nedover kommet
Og vet ikke hvordan selv.

Der står av skjønne blomster
Den hele engen mild.
Jeg brekker dem uten å vite,
Hvem jeg skal gi dem til.

Og regn og storm og torden
Forsømmer jeg under et tre.
De dørene der bliver lukket
Dessverre en drøm det med.

Det står en full regnbue
Rett over det huset der
Men hun er vekk derfra flyttet
Og langt ut i landet hun er.

Langt ut i landet og lenger,
Kan hende òg over sjø.
Er over, de’ sauer, er over!
For gjeteren er det nød.

ES2020

Kilder

Lie, Hallvard: Norsk Verslære, Universitetsforlaget, Oslo, 1967.

Otto, Regine og Witte, Bernd (red): Goethe Handbuch, Bind 1, Gedichte, J. B. Melzer Verlag, Stuttgart, 2004.

Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019