Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

Reklamer

Ferdaminne frå sommaren 1985, av Halldis Moren Vesaas

Et av de kjekkeste kjærlighetsdiktene jeg vet er skrevet av Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) da hun var langt oppi årene. Sterke tekster om kjærlighet hører gjerne ungdommen til, der hele livet står på spill, og hormonene bruser for å forsterke det som ikke trenger å forsterkes. I alderdommen er livet levd, det er bare solnedgangen igjen, og den kan som alle solnedganger være vakker, men man kommer ikke unna at dagen – og livet – går mot slutten. Hormonene er svakere, som alle krefter i kroppen er det. Desto morsommere er det når Moren Vesaas skriver et dikt av ren kåtskap, om å stjele seg til kyss, og løpe unna så ingen ser det!

Diktet heter Ferdaminne frå sommaren 1985, og er hentet fra samlingen Livshus, utgitt i 1995, året Moren Vesaas døde. Jeg skal ikke være den som forsøker å sette ord på følelsene det gir å kalle en samling Livshus, når den blir gitt ut året man dør, men Moren Vesaas’ dikt handler mer enn de flestes om å være i live, være til stede i livet, og kjenne livet strømme gjennom kroppen. Hun skriver også mer enn de fleste om det å være i live sammen med andre, hun har mange dikt om det å nå frem til andre, ha felleskap, å gå over metaforiske stengsler som andres grinder og å besøke nabogården, noen av de aller, aller mest kjente diktene hennes handler om dette. Og de mest kjente diktene av henne, er også noen av de aller mest kjente diktene i Norge, noe jeg selv kan bekrefte med å vise til at få diktere er i nærheten av besøkstallene postene med dikt av Moren Vesaas får. Hennes livshus er åpent, hun vil gjerne ha gjester inn, og ennå er det nok av lesere som gjerne vil inn og besøke henne gjennom tekstene hennes.

Her er en ny sjanse,  og et dikt man virkelig kan lære av og bli optimistisk av, dagen er ikke slutt selv om man ser solnedgangen!

Ferdaminne frå sommaren 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?

Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.

Innestengde i den vesle boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.

Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:

Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?

Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.

Vi tar alltid heisen.

Fra Livshus, 1985

Gjennomgang av språk, form og innhold

Et dikt som dette er lettfattelig, og man ødelegger det bare om man skriver for mye om det. Antall vers og strofer er helt irrelevant, synes jeg, alskens virkemidler virker best med at de er fraværende. Poenget er å få frem den dirrende spenningen, og hastverket, med å rekke et kyss før heisen når opp til andre etasje. Det er som om poeten ikke har tid til å jobbe med ordene, her er ingen streng form og redigering, så diktet er mer ordrikt enn man pleier å finne det i dikt. Ordene er også enkle og lettfattlige, fullstendig dagligdagse. Det gjelder også der språket er billedlig, som i blunken (øyeblikket) det varer og spenningen som bobler, alle og envher er i stand til å si og å forstå at det bobler inni én, når én er forelsket. Det er en stopp i diktet med spørsmålet rekk vi det, i strofe 5, et spørsmål som blir gjentatt og utdypet med flere ord like etter? Det er også en teknikk som holder på spenningen. Rekker de å kysse før heisen er oppe?

Selvfølgelig rekker det. Derfor tar de alltid heisen. Selv om de bare bor i andre etasje.

Kanskje må vi også ta med at den vesle boksen i linje 3 er en omskriving av heisen, en fremmedgjøringsteknikk som gjør at man skal se for seg de to i heisen, og dessuten bare helt vanlig, godt språk, med at man ikke skal gjenta samme ord (heisen) så ofte og så tett på enannen i samme tekst. Ordet to-eine i samme strofe er kanskje litt poetisk, i alle fall litt sjelden. Det er oppgitt i nynorsk ordbok, som to uten nærvær av tredjemann, noe som ikke skulle være så altfor vanskelig å forstå. Jeg for min del forbinder det med en slags å være alene, bare med to. Her har nynorsk et flott ord bokmål ikke har, men som jeg godt synes bokmål kan stjele om de har bruk for det. Når vi snakker, bruker vi vel kanskje «alene med to», eller «han (hun) og jeg var alene», altså en omskriving. Hos Moren Vesaas blir det riktig flott, med at de blir inderlig to-eine, inderlig, som jeg synes er et mykt og ømt ord, og som vender seg innover. Det er at de er så inderlig alene sammen, som gjør at de bare må kysse hverandre. På ny skal jeg vokte meg for å bli for analytisk, i et dikt som forstås best umiddelbart, men det handler for meg om å sette fornuften til side, og la følselsene styre.

Det er ikke nødvendig å ta heisen når man bor bare i andre etasje. De gjør det selvfølgelig likevel, hele tiden. Og når de er inni den, så må de bare kysse, for de er så inderlig sammen, der inne.

Kommentar til diktet

Ferdaminne frå 1985 er en tittel som bringer tankene til et mer kjent ferdaminne skrevet av Olavsson Vinje, og for sumaren 1860. Der er også det kjente diktet Ved Rondane (No ser eg atter slike fjell og dalar), høytidelig og høytidsstemt, og del av Norges nasjonallitteratur. Når Moren Vesaas legger sin tittel så tett på den, så blir det fin humor, med det smått pompøse minnet til Vinje, og det helt lette minnet til Moren Vesaas. Litteraturen og litteraturhistorien handler jo litt også om hva det er verdt å skrive dikt om, i nasjonalromantikken Vinje var en del av, så var det den storslåtte naturen og menneskets plass i det. Ferdaminnene til Vesaas er små turer opp og ned heisen der de bor, det synes hun det er verdt å skrive dikt om. For de litteraturhistorisk interesserte er jo dette godt passende med postmodernismen, der høyt og lavt ble blandet, og alt var lov. Det var også en tid der leken hadde større plass enn alvoret, stikk i strid med sånn det var i nasjonalromantikken.

Nok om det.

Dette diktet er for folk flest, som har vært forelsket, og i alle aldre. Her skal man ikke henge seg opp i litterære referanser og i litteraturhistoriske perioder, jeg synes ikke engang biografien og at Moren Vesaas det året er nyforelsket er noe å henge seg opp i. Det passer veldig godt for meg at det er gamle folk i 70-årene det handler om, den delen av biografien vil jeg gjerne ha med, det er jo også en fin opplysning å komme med, om man går gjennom diktet for folk som leser det for første gang. Noe av spenningen med å være forelsket er at det skal være litt ulovlig, man skal gjøre litt ting andre ikke skal få vite, man skal ha en egen verden og hemmeligheter med den man er forelsket i. Den spenningen fanger diktet helt ypperlig, og det er det som er poenget med diktet. Alt annet er å snakke rundt det.

Så det har ikke jeg tenkt å gjøre mer.

Why do I love You, Sir?, av Emily Dickinson

Jeg er begeistret for kvinnelige poeter som våre egne Gunvor Hofmo, Inger Hagerup og Haldis Moren Vesaas, svenskenes Edith Södergan er jeg stor fan, russernes Anna Akhmatova og Maria Tsvetavnova leser jeg med stor glede og følsomhet. Blant de engelskspråklige kvinnelige poetene har jeg postet et og annet dikt av V. MacVincent, men jeg har så langt styrt unna moren til dem alle, Emily Dickinson. Hun er giganten alle kvinnelige poeter og mange kvinnelige forfattere refererer til, hun er den første og kanskje den største, og i dag skal jeg omsider få postet et dikt av henne.

En kort biografi vil kanskje være på sin plass, siden det er første gang jeg poster et dikt av henne. Her går jeg dog ut i et farlig område, mange kan svært mye om Dickinson, jeg kan bare litt, så når jeg forsøker meg kortfattet kan det fort være jeg trår feil, og skriver noe misvisende. Hun er i alle fall en fascinerende skikkelse, der tror jeg at jeg er på trygg grunn, født i 1830, død i 1886, hele sitt liv bodde hun i den lille byen Amherst, Massachussets, et veldig anonymt liv. Hun var en ivrig brevskriver, og det var i brevene hennes diktene hennes var kjent innen den lille kretsen hun levde i, og skrev til. Det var først etter at hun døde omfanget av hennes arbeider ble kjent, med oppmot 2000 ukjente og uutgitte dikt, bare en bagatellmessig del hadde vært trykket offentlig.

Hun skriver mye om kjærlighet, og om å elske, men hun giftet seg selv aldri, og hennes kjærlighetsforhold, forelsker og seksuelle liv er omdiskutert, etter hva jeg har fått med meg. Men som så mange som ikke opplever kjærligheten fullt og helt fysisk, er hun i stand til å gi veldig sterkt uttrykk for den i tekst, noe dette diktet er et eksempel på.

‘Why do I love’ You, Sir?

Because —
The Wind does not require the Grass
To answer — Wherefore when He pass
She cannot keep Her place.

Because He knows — and
Do not You —
And We know not —
Enough for Us
The Wisdom it be so —

The Lightning — never asked an Eye
Wherefore it shut — when He was by —
Because He knows it cannot speak —
And reasons not contained —
— Of Talk —
There be — preferred by Daintier Folk —

The Sunrise — Sire — compelleth Me —
Because He’s Sunrise — and I see —
Therefore — Then —
I love Thee —

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg tror jeg lar være å oversette dete diktet, men nøyer meg med å gå gjennom det og sette opp en gloseliste. Jeg regner med at de fleste med engelskkunnskaper nok til å være interessert i engelske dikt, også har kunnskapene til å skjønne ordene i diktet, og hva som står der.

Diktet består av fire strofer i variende lengde, og med rimelig frie rytmer og rim, ganske oppsiktsvekkende på den tiden. Det er rim i diktet, men ikke noe fast mønster i hvor rimene kommer, ikke sånn at man som leser kan forvente hvor rimene er.

Hver strofe gjør en sammenligning med et naturfenomen som svar på spørsmålet Why do I love (hvorfor elsker jeg), med oppfølgingen You, Sir (deg, Sir). Det er frivillig uklart om you Sir hører til spørsmålet, eller om det er lagt til etterpå. Dickinson hadde flere versjoner av diktene sine, de finnes ikke i noen endelig versjon, godkjent av henne, så for mange av diktene er det ikke selvsagt hvilken versjon som skal legges til grunn. Jeg vet ikke om tegnsettingen i tittelen er Dickinsons egen, om det var sånn hun ville ha det, men det er jo litt spesielt med hermetegn rundt «why do I love», og så komma etter you. Det er uoversettelig til norsk, som skiller mellom du (subjekt) og deg (objekt), men på engelsk som har you for begge går det med en betydning: hvorfor elsker jeg? du, sir, eller enda klarere: hvorfor jeg elsker? du, Sir? Så denne dirrende ambivalensen må med gjennom hele omtalen av diktet, det er svar på et spørsmål «hvorfor jeg elsker» eller «hvorfor jeg elsker deg».

Når dette er sagt, så har diktet en he (han) og en she (hun) som går igjen, slik at det blir veldig nærliggende at det er en deg (you) hun snakker til, og denne deg (you) er den hun elsker. Først blir han sammenlignet med vinden som går gjennom gresset, og der gresset ikke blir avkrevd noe svar for hvorfor det da ikke kan holde seg stille. Strofe 2 skiller seg ut med ikke å inneholde en sammenligning, men en forklaring på hvorfor gresset ikke blir avkrevd noe svar. Det er fordi han vet det må være slik, og han er vinden. Siden Dickinson bruker han som referende pronomen for vinden, uvant både på norsk bokmål og på engelsk, så blir det nærliggende at vinden er han – mannen, som forårsaker bevegelsene i henne – kvinnen. Resten av strofen er frivillig ambivalent, der poeten spør Do not You (gjør ikke du)/ and we know not (vi vet ikke)/ Enough for us (Nok for oss)/ The wisdom it be so (visdommen det er slik). Først er det at vinden vet det må være slik, og spørsmål om ikke du-personen jeg-personen i diktet henvender seg til, også vet. Deretter er det vi vet ikke, før det blir sagt det er nok for oss, denne visdommen at det er slik. Det er en overgang der fra å vite til ikke å vite, som er litt spesiell. Men strofen slår også fast at det er nok å vite, at det er visdom det er som det er. Gresset må bevege seg når vinden passerer, den samme bevegelsen er i henne, kvinnen, når han, mannen, passerer.

Strofe 3 gjør sammenligning med lynet, og at ingen avkrever svar av øyet hvorfor det reagerer når lynet slår ned i nærheten. Også denne strofen er frivillig uklar, med wherefore i linje 2 som kan bety både «hvor-for» og «hvor-foran», og videre at enkelte versjoner av diktet jeg har sett på nettet, har struck («slå (ned)») i stedet for shut (lukke) i linje 2, det vil si verbet vanligvis brukt om lynet når det slår ned (the lightning struck), i stedet for verbet vanligvis brukt om øyet når det blunker (shut an eye). I likhet med vinden som vet gresset må bevege seg, så vet også lynet at han har slik en virkning, at øyet må lukkes. Også her er pronomenet han, og ikke det, slik at det blir forsterket at det er mannen som har denne virkningen på kvinnen som elsker ham, og videre at mannen ikke skulle kreve noen forklaring på hvorfor det er slik. Den slags forklaringer er bare ønsket av tilgjorte folk (dantier folk), et uttrykk brukt nedlatende, og med flere betydninger enn bare tilgjort. Og snakk kan ikke inneholde denne forklaringen, som det står i linjene 4 og 5 i strofen.

Til slutt er det den mektige sistestrofen, den korteste på fire linjer, der det også er det mektigste naturfenomenet som blir brukt, soloppgangen. Den har en sterk virkning på meg (me), nå er det ikke lenger gresset og øyet, nå er det hele meg, og virkningen blir lagt i det litt mangetydige verbet compel (tvinge, avtvinge). Så man kan si at soloppgangen avkrever en virkning på jeg-personen som sier frem diktet, og som svarer på spørsmålet hvorfor hun elsker. At også han, mannen, er soloppgangen for henne, blir elegant gjort med på ny å bruke pronomenet han om soloppgangen: he is sunrise. Det fungerer både på nivået at han, eller det, er soloppgangen som compelleth me i linje 1, og med at det er han, mannen hun elsker, som er soloppgangen, og som også compelleth me. Jeg-personen mister så søtt språket, slik forelskede mennesker gjør stilt overfor den de er forelsket i, alt går helt i ball, og hun sier bare Therefore — Then– (Derfor — Såå—), fulgt av I love thee, jeg elsker deg. Her er det ikke lenger noen ambivalens om hun elsker generelt, eller om hun elsker han hun snakker til, slik tegnsettingen i tittelen og i første linje i første strofe i selve diktet kanskje indikerer. Her elsker hun mannen hun snakker til.

Alt som står i diktet blir også en utmerket forklaring på hvorfor det må være slik, en forklaring som også inneholder en påstand og en mening om at dette skal ikke forklares og kan ikke forklares, det er bare slik, og det er veldig mektig. Enhver forelsket person, skulle vel være enig?

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok.

contain 1. inneholde, holde 2. romme, ha som kapasitet 3. omfatte, inneholde, innbefatte 4. (om tall) være delelig med 5. (geometri) begrense 6. beherske, tøyle, holde, holde tilbake, styre 7. (militærvesen) binde, oppholde (en fiendtlig styrke) 8. tilsvare
dainty 1. lekker, raffinert, elegant, fin, utsøkt 2. skjør, gebrekkelig, sped 3. affektert, tilgjort 4. kresen, kritisk
compelleth -> compel 1. tvinge, drive 2. fremtvinge, avtvinge, få frem

Kommentar til diktet (og til forfatteren)

Jeg vet at Dickinson diskuterte diktene sine med enkelte av dem hun korresponderte med, og det er årsaken til at jeg henger meg sånn opp i tegnsettingen i tittelen og de ulike versjonene av struck og shut i tredje strofes andre linje. Kanskje er dette sånn hun ikke helt har klart å bestemme seg, og har diskutert og foreslått, og funnet frem hvilken virkning det har om hun velger det ene ordet, eller det andre?

Emily Dickinson er som jeg skrev i innledningen en fascinerende skikkelse. Hun var tilbaketrukket, eksentrisk og fremmed i samtiden, men hun har virkelig, virkelig truffet tidsånden for ettertiden. Hun er en kvinnelig poet, veldig tidlig, og hun er en kvinnelig poet som på mange måter overgår sine mannlige kolleger fra samme tid, og sted. Der resten av verdens litterære skribenter hang igjen i romantikkens store følelser og patos, dens bundede former og ordnete verden, skriver Dickinson prøvende og modernistisk. Ordene, og ikke formen, blir viktig. Hun bryter reglene, og det på en måte som resten av verden flere tiår senere mener er den riktige. Slik blir hun et eksempel å hente frem, som en kvinne som viser vei, både for senere kvinnelige poeter, og for alle poeter.

Hun skriver også som kvinne, men allment, slik så mange kvinnelige forfattere vel er blitt kritisert for ikke å gjøre. Det blir sagt, kanskje litt nedlatende, at kvinnelige forfattere skriver om å være kvinner, mannlige skriver om å være mennesker. Det Dickinson skriver, særlig i dette diktet, er allment. Samtidig trer hun frem, både med sitt liv og sin diktning, som eksempel på en kvinne som kan finne et meningsfylt liv, uten å måtte gjøre det med å finne mann og barn. Hun er, eller er blitt gjort til, en sterk kvinne, egnet til å oppfylle vår tids ideal. Også i dette diktet er det en selvbevisst kvinne som snakker, med sin egen fornuft, og som eget subjekt, ikke på noen måte underlagt mannen, selv om hun er selvsikker nok til å innrømme at han gjør denne virkningen på henne. Det er nesten som om hun blir fornærmet over spørsmålet, og finner det overflødig. At hun må forklare noe så selvsagt.

I lesing og skriving om dikt liker vi som befatter oss med den slags, å se hvordan et ord eller en sammenligning utvikler seg strofe for strofe gjennom diktet. Her er det først et rent naturobjekt, gresset, så er det en del av et menneske, øyet, og så er det til slutt hele mennesket, meg. Effekten det gjør er først å skape litt bevegelse, som vinden gjør når den passerer, elegant fungerer det også når den forelskede ser den hun eller han er forelsket i, passere, det skaper også bevegelse, det kan ikke gå ubemerket. Siden er det lynet som slår ned, noe som er mye kraftigere, og da må øyet blunke eller reagere, lukke seg, slik kanskje den forelskedes øye må ned når den hun eller han vil ha, gjør noe ekstraordinært i nærheten, slår til. Det har en virkning. Til sist er det altså soloppgangen, et av de sterkeste naturfenomener synlig fra jorden, en ny dag, planeten våkner til liv, og alt blir stilt i et nydelig, skrått lys. Det er klart den har en virkning på alle som ser, og sånn har den hun elsker virkning på den forelskede kvinnen som snakker i diktet, her er ikke noe spørsmål om hvorfor.

Diktet er tilsynelatende skrevet veldig fritt, 5, 5, 6 og 4 linjer i hver strofe, rim spredd utover, mange innskudd, og forklaringer. Det er et dikt som nesten ikke gir seg ut for å være et dikt, men til bare å være et reelt svar på spørsmålet. Det har også tenkepauser, med tankestreker, etter because i linje 2, strofe 1, der jeg-personen virkelig ser ut til å tenke over hvorfor hun elsker, og så kommer opp med dette med vinden og gresset, siden alt det andre. Linjene fra The wind does not (..) til (..) cannot keep her place, passer til å leses fort, som om her har hun tenkt ut forklaringen. Her er det også noen rim, Grass – pass, og bokstavrim, pass – place.

Strofe 2 skiller seg ut med ikke å ha noen sammenligning, men bare en refleksjon om hvorfor det er slik, at vinden ikke krever noe svar av gresset, og den elskede ikke skulle kreve noe svar av den elskende. Strofen skiller seg også ut med å være den minst poetiske, ikke noen rim, og med mange og brå brudd. Det er dog en ganske markant rytme i strofen, den leses lett, om enn hjernen kanskje ikke like lett henger med i hva det skal bety. Det spiller ikke så stor rolle, for det ender opp i de to siste linjene, som kan leses sterkt og tydelig, og etter en pause, enough for us/ The Wisdom it be so. Det er den siste linjen som er viktig, og den nest siste som er viktig for å understreke at dette er det viktige å ta med seg herfra. De tre første, og smått forvirrede, linjene, er bare å ta med seg og glemme på veien.

Tredje strofe har et rim med (an) Eye(was) bye, i begynnelsen, og et halvrim med talk – folk til slutt, men rimene er på ingen måte bærende i strukturen, vil jeg si. Man kan også si det er slektskap mellom i-lydene i he – speak – reason – (there) be nedover i strofen, uten at heller dette skal tillegges så veldig stor vekt. Dette er også en strofe der den poetiske jeg-personen famler litt, og liksom ikke får det helt til å gi noen forklaring på spørsmålet, liksom er overrumplet av det. Lynet vet at øyet ikke kan snakke, og – kommer jeg-personen liksom på – årsakene er ikke rommet (conatined) av snakk (of talk), så selv om øyet kunne snakke, så kunne det likevel ikke forklare seg. Den slags er det også bare affekterte, tilgjorte folk, som ønsker.

Det er ladet opp til siste strofe, der alt smeller på plass. Her er det bokstavrim og fullrim i skjønn forening. Bokstavrimene er Sunrise – Sire – Sunrise, veldig passende med at hansir, er soloppgangen, of rimene Me – See – Thee, meg – ser – deg. Verbet ser passer både til å se soloppgangen, og se ham, og til å se forklaringen på spørsmålet, hvorfor hun elsker, forklaringen er jo at det ikke er noen forklaring, jeg ser – derfor – jeg elsker deg. Den tredje linjen i strofen henter opp nølingen og refleksjonene fra tidligere i diktet, samtidig som det illustrerer den forelskedes forvirring i møte med den elskede, men det legger også opp til den strålende finalen: I love thee.

Det smeller på plass.

Første og siste linje i diktet er i flott balanse, det samme er andre og nest siste, Why I love you – I love thee, Because – Therefore – then -, spørsmålet har fått sitt svar. Og svaret er at jeg elsker deg fordi jeg elsker deg, all ytterligere forklaring er overflødig. Som å spørre gresset hvorfor det beveger seg i vinden, øyet reagerer på vinden, soloppgangen har virkning på oss, hun elsker ham, jeg elsker deg.

 

Min gjendiktning

Som vanlig har jeg stokket om og trikset litt, for å få en gjendiktning som kan fungere som og brukes som et dikt på norsk. Originalen har store bokstaver strødd omkring på utvalgte steder, substantiv og perosnlige pronomen, jeg beholder dem i de personlige pronomene. I første strofe synes jeg det er viktigere at meningen blir enkel og klar, enn at rimene faller på samme plass som i originalen. I tredje strofe er en ulovlig form av verbet, lukkets, det riktige lukkedes ble i overkant poetisk i et dikt som vel forsøker å fjerne seg litt fra poesien, og det vanlige lukket seg legger til et ord som ikke finnes i originalen, og som min poetiske følsomhet bare ikke kan klare å ha med. Så sånn er det, en gjendiktning er aldri perfekt, og aldri heller i nærheten. Det meste man kan oppnå med den, er å skape litt interesse slik at leseren kan sette seg ordentlig inn i originalen.

‘Hvorfor elsker jeg’ Deg, Sir?

‘Hvorfor jeg elsker’ Deg, Sir?
Fordi —
Vinden forlanger ikke av gresset
Å svare — Hvorfor Hun ikke kan holde seg på plass
Når Han passerer.

Fordi Han vet — og
Gjør ikke Du —
Og Vi vet ikke —-
Nok for Oss
Visdommen at det er så —

Lynet — spurte aldri et Øye
Hvorfor det lukkets — Når Han var nær
Fordi Han vet det kan ikke snakke —
Og årsaker ikke få plass —
— I snakk —
Som foretrukket av mer tilgjorte folk —

Soloppgangen — Sir — har en virkning på meg —
Fordi han er soloppgang — ser jeg —
Derfor —Så —
Jeg elsker deg —

ES2017

Da -, av Halldis Moren Vesaas

Dette diktet lå lenge uferdig her på bloggen. Det vil si, diktet lå ferdig som Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) skrev det, men jeg hadde ikke skrevet noen presentasjon av det. Nå, over fem år etter, i forbindelse med at jeg poster et annet dikt av Moren Vesaas, henter jeg det opp igjen og gjør det ferdig.

I samleutgaven Å vere i livet, – Halldis Moren Vesaas’ beste, utgitt av Det Norske samlaget i 1999, og med et forord av Moren Vesaas’ datter Guri Vesaas, blir det oppgitt at dette diktet hører til en samling løse dit først trykket i en samling utgitt av den norske bokklubben i 1965, og som heter Ord over grind. En slik samling kan jeg imidlertid ikke finne på Nasjonalbibliotekets ypperlige nettsider, tilgjengelige og rikholdige nå i 2017, men ikke kjent av meg i 2012, da jeg postet diktet første gang. Jeg finner imidlertid diktet plassert også i en annen samling, utgitt av Aschehoug i 1998, og bygd på en annen samling fra 1977, der alle Morens Vesaas’ dikt skal være med. Der er diktet plassert i samlingen I ein annan skog, utgitt i 1955, men diktet finnes altså ikke i denne samlingen (for sikkerhets skyld blir diktet passert i en samling fra 1957, når det blir utgitt i Lyrikkboken, 1971, så dette diktet har levd et omflakkende liv, og det er ikke så enkelt å si kort og greit når det først ble trykket, og når det ble skrevet).  Det er dog ganske på det rene at diktet hadde passet i den samlingen, der vi finner flere av Moren Vesaas’ aller mest kjente dikt, og som hun skrev når hun var helt på høyden av sitt forfatterskap.

Et eller annet må ha gjort at hun valgte å ta diktet bort fra samlingen, den gang i 1955, og noe annet at hun fant plass til det, i 1977, og fremover. Jeg skulle kjent bedre til forskningen og detaljene om Moren Vesaas’ forfatterskap for å uttale meg, så jeg lar dette ligge, og går over til selve diktet.

Det er skrevet med kryssrim, men uten at linje 1 og 3 rimer, slik mange dikt ble på 1950-tallet, noe det ser ut til at man nå har glemt, så mange dikt på fri og modernistisk form som blir presentert og gjengitt fra de årene. Mange diktere, også de som blir plassert i modernismen, holdt seg til ganske tradisjonelle former, om enn innholdet kunne være litt modernistisk. Moren Vesaas er litt utenfor de litterære stilretningene, synes jeg, hun er langtfra noen teoretiker. Hun skriver om livet, og bruker den måten å skrive på som best får frem det hun vil si om det å være i live.

Her, i dette diktet, er det ikke så mye livet, men døden det handler om. Og for meg, blir det døden som en del av livet. Det at vi en gang skal dø setter det vi gjør og er opptatt av mens vi lever, i et annet lys. Alt vi er så brennende opptatt av, og som er så viktig for oss, vil en gang forsvinne for oss, og vi for det. Diktet begynner med at poeten sier hun skal være ferdig budd (forberedt) da døden (du, den mørke vogn) kjører frem, altså at hun skal være klar til å dø når døden kommer. Kanskje er det litt tidlig å gjøre seg sånne tanker om døden, når en er i 40-årene, som Moren Vesaas var da hun skrev diktet, og kanskje har det noe å gjøre med at hun ikke tok diktet med i samlingen hun gav ut på den tiden. På sitt vis er jo diktet ganske dystert, der Moren Vesaas jo ellers ganske ofte er en lys og livsglad dikter, en poet som omfavner livet og samholdet mellom mennesker. Da er det kanskje ikke så bra å snakke sånn om døden, kan hun ha ment, men det vet jeg altså ikke.

Jeg tok diktet med fordi det er et av seks dikt av Moren Vesaas som finnes i Lyrikkboken, utgitt av den norske bokklubben i 1971, og med Ivar Hanevik som redaktør. Som det vil komme frem i kommenaterene under, er det litt spesielt, og det finnes nok kanskje grunner til at Moren Vesaas ikke ville utgi det da hun skrev det, men at det knapt 15 år senere blir funnet verdig en plass blant bare seks dikt av henne. Det var også verdig ett av bare fire dikt av henne, her på bloggen. Så et visst inntrykk, gir det altså.

Da –

Jeg eg skal vera ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram,
du mørke vogn som skal hente alt mitt,
all uro, saknad, skam.

Bunden er eg i kjøt og blod
til alt eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli.

Da skal alt som stod seg mot eld,
mot syre, mot møll og rust,
løftast umerkeleg opp med meg
på karmen som lett, grå dust,

og førast med meg så langt av stad
bort ifrå tid og rom
at sjølv mitt namn blir ein avlagt ham
som ligg att i vegkanten, tom.

Første gang trykket i 1965, skrevet før 1955.

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av fire strofer av lik lengde, fire verselinjer i hver. Formen er ikke så streng, med det at lengden på verselinjene varierer ganske fritt, det samme gjør rytmen og takten i versene. Strofene og versene er også delvis frie med det at det ikke er fast hvordan setninger begynner og slutter i dem. I de to første strofene er alle fire versene en eneste setning, mens i de to siste fortsetter setningen fra det ene verset til det andre. Rimene er faste, med rim i linje 2 og 4, og alltid trykktunge enstavelsesord, men med noen som ender på konsonant, noen på vokal. Her er ikke noe fast mønster. Men det er et mønster at enden på hver linje er trykktung, og det passer vel også ganske godt med det tunge innholdet i diktet, og på innholdet i ordene. Utgangen på hvert vers, er markert.

Vi må kanskje ta med at det er en ekstra effekt i den siste strofen, der i tredje linje namn rimer litt på ham, og vi får et slags innrim, med ord som også i diktet har en tett forbindelse med hverandre (navnet blir hamen). Konsonanten i disse enstavede ordene er også den samme som i rimordene i linje 2 og 4, der rom – tom, mot altså namn – ham. Siden dette er slutten på en lang setning, får vi her mye som er holdt oppe og holdt sammen, før vi får den utløsende avslutningen i ordet tom. Dette blir kanskje litt teknisk, men vi kan si alt det som står før det siste kommaet blir balansert opp mot det ene ordet – tom. Rytmen i versene gjør også at lesingen farer av gårde, bortsett fra ordet vegkanten som vel ikke passer inn, og vi får en pause før det utløsende ordet – tom. Dette ordet bærer mye vekt, og det er jo vel også nettopp hensikten. Alt som har vært i livet, er etterpå – tomt.

Som alltid hos Moren Vesaas er det et enkelt og lettfattelig språk. Kanskje er det i dag ikke alle som vet at møll er et skadedyr, som fortærer dødt plante- og dyremateriale, inkludert tekstiler. Så når hun i tredje skriver at hun skal stå seg mot eld (ild)/ mot syre, mot møll og rust, så er det å stå seg mot ulike former for nedbrytning. Karm er vinduskarm eller dørkarm, men jeg skal ikke driste meg til å foreslå hvorfor det nettopp er til karmen disse tingene skal løftes. Dust er støv, eller støvpartikler. En ham er et slangeskinn, så et avlagt ham, er et brukt ham (skinn) slangen har skiftet, og som nå altså ligger tom igjen i veikanten, som det står i diktet.

Første strofer sier at jeg-personen i diktet skal være forberedt når den mørke vognen (=likvognen) kjører frem for å hente henne. Da skal alt hennes ta bort, all uro, sorg og skam, som hun skriver. I andre strofe står det at hun med kjøttet og blodet – altså kroppen – er bundet til alt hun aldri blir fri fra, altså alt hun har i livet, frem til døden i form av denne mørke likvognen kommer for å hente henne. Så er det strofe tre, der det står at når døden kommer vil alt som i livet holdt seg mot naturens nedbrytningsmekanismer, løftes opp til karmen, som det står, umerkelig, som lett støv. Derfra skal det i strofe 4 føres vekk, fra tid og rom, fra denne verden, slik at til og med navnet hennes skal bli som et brukt slangeskinn, liggende tomt igjen i veikanten. Alt skal altså være vekke.

Kommentar til diktet

Dikt og tekster om døden virker alltid sterkt når det er skikkelig gjort. Her i dette diktet er det et alvor, som gjør det opplagt at man tar diktet alvorlig. Dette er dype tanker om døden. Her er også den klassiske ideen om at døden er den endelige frigjører, som tar oss bort fra uroen, savnet og skammen man kjenner i livet. Disse ordene er Moren Vesaas’, men poenget med at døden tar oss bort fra det som er vondt og vanskelig i livet, den er gammel og velkjent. Moren Vesaas bruker en mørk vogn som symbol på døden, og lar denne kjøre opp for å hente henne, en gang i fremtiden. Hun sier hun skal være klar, når den kommer, men når hun sier det, betyr det kanskje allerede at hun begynner å bli klar. I alle fall at dette er noe hun går rundt og tenker på. Hun har en tidlig dødslengsel, i 40-årene, over 40 år før døden virkelig kommer og henter henne. Det er mye levd liv mellom disse tankene, og selve døden, halvparten av livet hennes.

Akkurat i det Moren Vesaas skriver dette diktet, tidlig en gang på 50-tallet, utgir også ektemannen hennes, Tarjei Vesaas sin prisbelønnede novellesamling, Vindane. Også der er tanker som kretser om døden, og hvordan livet forgår og reproduserer seg selv. Så dette må være noe de to må ha snakket om.

Samtidig er diktet kanskje litt i overkant kraftfullt, der mot slutten. Hun skriver at alt skal føres av sted, slik at til og med navnet hennes blir et tomt skinn, et tomt skall. Meningen er klar, men bildet går vel ikke helt opp? Navnet var i bruk mens hun levde, slik slangen brukte hamen når den hadde den på, men det er vel kanskje noe som skurrer når navnet blir liggende igjen, slik slangeskinnet blir det, når slangen finner seg et nytt? Dessuten er jo navnet til Moren Vesaas godt husket, også gjennom dette diktet. Det er slett ikke tomt.

Disse innvendingene er spikking av fliser, og smak og behag. Noen vil like det, andre vil ikke. Haldis Moren har skrevet et dikt om å se frem mot døden mens man ennå er midt i livet, og det må vel sies at det er et ganske avklaret syn hun gir. Døden er for henne ingen frykt, her er ingen angst, det er rolig konstatering av faktum. Døden vil komme, og jeg vil være beredt. Hun og alt med henne vil bli erstattet av tomhet, hun skal sørge for å være forberedt når den tid kommer. Jeg holder på at Moren Vesaas’ var en livsens dikter, som selv når hun skriver om døden, har livet som det viktige. Hun vil ikke søke døden, og heller ikke søke å unngå den. Hun vil være klar når den kommer. Sånn er det når Moren Vesaas skriver om døden, og slik tror jeg også hun døde.

 

Avsked, av Edith Södergran

Det er en ekstra søndag denne måneden, da skal jeg poste et dikt fra et av de andre skandinaviske landene. Denne gangen blir det en svensk, eller rettere sagt finlandsvensk kvinne, den store Edith Södergran (1892 – 1923). Hun har skrevet mange vakre og kjente dikt det er fristende å poste, det er bare å fråtse i diktene hennes som er lagt ut flere steder på nettet.

Edith Södergran er i sannhet en fascinerende karakter. Hun er altså finlandsvensk, med finlandsvenske foreldre, men hun er født i den russiske byen St. Petersburg i 1892. Hun var eneste barn i søskenflokken, men begge foreldrene hadde avdøde barn fra tidligere ekteskap, det vil si, morens avdøde barn var født utenfor ekteskap. Særlig moren kom fra gode kår, men familien slet likevel økonomisk, fordi faren hadde vanskelig for å få seg stabil jobb med stabil inntekt. Familien flyttet til Raivola, på Karelen i datidens Finland, snart etter fødselen, men hun i årene 1902 – 1908 gikk på tysk pikeskole (under den tyske hovedskolen) i St. Petersburg.

Her ser vi hvor kort det er fra Raivola til St. Petersburg, knappe tre mil. Dagens finske grense er ende noen mil i nordvest. De nye grensene ble til etter vinterkrigen, og er vel langt på vei et ran mot Finland.

I 1910 fikk Södergan påvist tuberkolose, den sykdommen som til slutt skulle ta livet av henne. Hun måtte på grunn av dette avbryte skolegangen 16 år gammel, og i stedet tilbringe årene 1911 – 1914 ved et sanitorium i Sveits. Det er i denne perioden første verdenskrig bryter ut. Byen hun hadde sin skolegang i, St. Petersburg, er som man vet helt sentral i begivenhetene som ledet opp til den. Det var her den russiske tsar Nikolai II måtte besvare brevene fra Wilhelm II av Tyskland, om hvordan man skulle håndtere konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Skolen Södergran gikk på lå like overfor vinterpalasset, der tsaren bodde. Hun kom veldig tett på begivenhetene.

Det er altså store ting som påvirker henne på det personlige plan (tuberkolosen, de urolige familieforholdene) og fra den verden hun lever i (urolighetene i St. Petersburg, verdenskrigen). Kunstnerisk kunne hun nok ha fått mange påvirkninger fra tiden i St. Petersburg, da denne perioden var uvanlig livlig i russisk kunst, men som purung skoleelev er det nok begrenset hvor mye hun fikk med seg av det. Da var det kanskje vel så viktig at hun fikk kommet seg ut i verden, og sett alle menneskene på sanatoriet i Sveits. Disse sanatoriene kunne være de reneste intellektuelle symposiene.

Kort etter oppholdet i Sveits utgav Södergran sin første diktsamling, Digter (1916), hvor vårt dikt i dag er hentet fra. Samlingen fikk ingen stor oppmerksomhet da den kom ut, som ingen av Södergrans dikt eller diktsamlinger ble lagt merke til. Det er først etter hennes død hun har vokst seg stor.

Således passer vårt dikt, Avsked (Avskjed), godt inn. Hun er maksimalt 24 år da hun skriver det. I verden er det krig. I kroppen hennes har tuberkolosesykdommen allerede herjet. Hun kan vanskelig ha forhåpninger om et lykkelig liv, med den bakgrunnen og de fremtidsutsiktene hun har. Derfor tar hun avskjed, ubemerket, som hun føler seg og forblir, og for aldri mer å komme tilbake.

Avsked

Egensinnigt och kallt blev mitt hjärta
sen jag började längta efter dina smekningar.
Mina systrar hava ännu icke märkt
att jag icke mera ser på dem…
Jag talar aldrig mer med någon…
Jag vet ej huru ofta
jag kysser den lilla kattungen som sover vid mitt bröst.
Gärna ville jag hava en smula ledsamt,
men mitt hjärta är lyckligt och skrattar åt allt.

Mina systrar, jag gör, vad jag aldrig har velat,
mina systrar, hållen mig tillbaka –
jag vill icke gå bort från eder.
När jag sluter mina ögon, står han framför mig,
jag har många tankar för honom och inga för alla de andra.

– – – – – – – – – – – – – – – – – –

Mitt liv har blivit hotfullt som en ovädershimmel,
mitt liv har blivit falskt som ett speglande vatten,
mitt liv går på en lina högt uppe i luften:
jag vågar icke se det.
Alla önskningar, jag hade i går,
sloka som de lägsta bladen på palmens stjälk,
alla böner, jag sände i går,
äro överflödiga och obesvarade.
Alla mina ord har jag tagit tillbaka,
och allt vad jag ägde har jag skänkt åt de fattiga,
som önskade mig lycka.
När jag riktigt tänker,
har jag ingenting kvar utav mig själv än mitt svarta hår,
mina två långa flätor, som glida som ormar.
Mina läppar hava blivit glödande kol,
jag minns ej mer, när de började brinna…
Förfärlig var den stora branden som lade min ungdom i aska.
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg –
jag går utan avsked och obemärkt,
jag går helt och kommer aldrig åter.

Fra Digter, 1916

Kommentar til språket

Jeg mener de skandinaviske språkene ikke trenger oversettes. Vi skal lese hverandre i original. Det krever imidlertid litt arbeid med enkelte særegne ord i hvert av språkene. Jeg har satt opp noen av ordene som kan være vanskelige under, med en liten forklaring til hvert av dem.

En smekning er en lett og øm berøring med hånden, «kjærlig berøring» ville vi kanskje sagt på norsk. Märkt er «merket», huru ofta er «hvor ofte» og ledsam er «sørgmodig» eller «trist».

Å vela er det samme som «å tvile». Å hålla er selvfølgelig «å holde», hållen blir en slags «holdt», et partisipp, søsterne har holdt henne tilbake.  Svenskkyndige må gjerne rette meg, om min tolkning her er feil.

Hotfull er «truende» eller «skremmende», satt sammen av hot, som betyr «trussel», og –full. Ovädershimmel er «uværshimmel», første linje i siste strofe blir altså på norsk «Mitt liv har blitt truende som en uværshimmel. Sloka er «å henge slapt», de lägsta er de laveste, og stjälk er «stilk». Det er poetens ønsker som henger slapt som bladene på en palme, de strutter ikke etter å bli oppfylt. Mine två långa flätor er «mine to lange fletter», de glir som ormer (glida som ormar). Leppene er blitt glødende kull (Mina läppar hava blivit glödande kol), poeten minnes ikke når de begynte å brenne (började brinna). Förfärlig er «forderdelig», det oundvikliga «det uunvikelige» eller «uunngåelige». Til slutt ender det med at det lyriske jeg går ubemerket (obemärkt), og kommer aldri tilbake (åter).

Kommentar til diktet

100 år etter det er skrevet er det ikke lenger sjokkerende å lese dette diktet. Det er sånn man skriver dikt, nå for tiden, en rekke setninger med sterkt uttrykk, mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Den gang var denne formen radikal. Modernismen hadde langt fra satt seg, selv om den blomstret i Europas kulturelle sentere, deriblant det St. Petersburg, der hun vokste opp. Hos oss i Norge hadde vi hatt Sigbjørn Obstfelder, men man trenger ikke være altfor trenet for å se at modernismen i Södergrans diktning hadde kommet lenger, enn den var hos Obstfelder. Obstfelder ser mer utover, han kommuniserer med verden. Dette diktet til Södergran ser bare ut til å ville sette ord på dikterens egne følelser, for dikterens egen del. Det er dikt som lukker seg selv igjen.

Den intense ensomheten i dette diktet peker mer fremover mot Gunvor Hofmo enn bakover mot Sigbjørn Obstfelder. Les de første linjene:

Egensindig og kaldt ble mitt hjerte
siden jeg begynte å lengte etter din kjærlige berøring.

Avvisningen er fullstendig allerede fra starten. Det er når hun begynte å lengte etter den kjærlige berøringen, etter kjærligheten, at hjertet ble kaldt. Her er ikke håp om at hun skal så mye som lengte etter slike berøringer igjen, med det vil hjertet bare bli kaldere.

Videre i første strofe går det i at hun ikke lenger deltar i samvær med sine søstre. Hun ser ikke på dem, snakker ikke med dem, eller med noen. Og de har ennå ikke merket det. Det er naturlig å lese at hun mener sine kvinnelige medsøstre, og ikke sine kjødelige søstre (hun har heller ikke noen), i disse linjene. De skriver ut en fullstendig og ugjennomtrengelig ensomhet. Hun har en liten kattunge ved sitt bryst hun kysser på. En katt kommuniserer ikke, gir ikke menneskelig kjærlighet, om enn den er aldri så søt og fin. Linjene kan leses direkte, eller i overført betydning. Uansett er det dette dyret, dette kosedyret, og ikke andre mennesker, hun gir sin oppmerksomhet.

Siste linje i første strofe kan vi kanskje tilskrive et ungt temperament. Hun vil være trist og lei, men hjertet ler (skrattar) av alt. Hun går altså ikke inn i det triste i ensomheten sin. Med det står hun i ungdommelig, provoserende opposisjon til verden. Det er ikke synd på meg! Vis meg ingen oppmerksomhet! Fuck off, som vi ville sagt det i dag.

Slik kan diktet leses på et overordnet plan. Det kan også leses mer direkte, der dikteren henvender seg til elskeren som har forsmådd henne. Dette gjør diktet mindre avvisende. Da er det denne elskeren som har gjort at hun har begynt å ignorere sine medsøstre, venninne sine. Det er det i protest mot ham at hun har det bra og kysser katten, til ham har hun behovet for å si at hun er lykkelig og at hjertet ler. Det egensindige hjertet i første linje blir da egoistisk, fordi hun i ønsket om den kjærlige berøring, setter alle andre hensyn til side.

Strofe nummer 2 er ganske kryptisk. Den gjør lesning nummer 1 vanskelig å opprettholde, men går an å forstå på bakgrunn av at dette er et dikt om en konkret mann. Her vil hun ikke forlate sine medsøstre. Likevel er dette mannen hun ser når hun lukker sine øyne, hun tenker mye på ham, og ikke noe på alle andre. I lesning nummer 1 er det vanskelig å forklare hvem denne mannen skal være. Hvordan kan hun ønske seg og være i intens ensomhet, når hun har en mann som hun tenker på så sterkt at han fyller sinnet hennes hver gang hun lukker øynene?

Siste strofe passer bedre til den første lesningen med den intense ensomheten. Her har Södergran noe av den distansen til sitt eget jeg, sitt liv og sin kropp, som skal bli karakteristisk for det videre forfatterskapet. Hennes liv er truende som uværshimmelen, et litt spesielt bilde, uværsskyer er mørke og tunge og trykkende, og henger over oss, truende med regn og kaldt. Det er vanskelig å se hvordan livet kan henge og være truende på samme måte. Det speilende vann livet er falskt som, viser ikke tingene som de er, bare bildene av det. Til sist er livet høyt oppe på en line, der jeg’et står nede på bakken, engstelig for at livet skal falle ned. Her har vi veldig konkret distanse mellom jeg’et og livet, et konkret bilde på den moderne fremmedfølelsen. Dikteren våger ikke engang å se på det.

Videre kommer motiv og tanker som skal dominere det tjuende århundre. Her er ikke lenger ønsker og håp, de har mistet sin kraft, henger slappe som palmeblad. Ordene har ingen virkning, de vil det dikteriske jeg’et bare ta tilbake. Hva hjelper vel ord? Ord må alltid ha en mening, og man kan ikke sette mening på det meningsløse. Denne tanken er ikke helt klart uttrykt i Södergrans dikt, men det antyder en lesning i den retning. At dikteren har sjenket sine eiendeler til de fattige som ville gjøre henne lykkelig, det må man kanskje sette på den ungdommelige konto. Det er vakkert skrevet, men er ikke så lett å se hva det skal bety. Det hører heller ikke helt hjemme i et sterkt dikt som dette, etter denne leserens smak.

Til sist kommer avslutningen som nok er dette diktets sterkeste del. Her reduserer Södergran jeg’et til kropp, og bare en del av kroppen: de to mørke flettene. Det er det eneste jeg’et har igjen av seg selv. Kanskje ser det da rart ut at dette jeg’et også har lepper som gløder som kull, som har begynt å brenne, og det ingen steder står at de har sluttet. Det står i konrast til linjene under, der ungdommen – med de sterke og levende følelser – er brent til aske. Og aske brenner ikke lenger.

Så gjenstår bare avskjeden. Den skal skje som et sverdslag. Denne formuleringen virker som om dikteren forventer å bli hogget ut av livet, det skjer brått og plutselig. Denne kraftformuleringen, bare ordet svärdshugg, har jo en god del kraft i seg, med to trykktunge stavelser og kraftige konsonanter (plosiver, for den som vil ha presise betegnelser), står i kontrast med den langt mykere avslutningen. Der forvinner hun bare.

 

 

Lament, av Edna St. Vincent Millay

I dag poster jeg et dikt av den amerikanske poeten Edna St. Vincent Millay (1892 – 1950). Hun ble født i Maine i 1892, i en familie som opplærte henne i selvstendighet og i å klare seg selv. Hun tok dem fullt ut på ordet, og satset på et kunstnerliv i Greenwich Village i New York. Der levde hun et liv som bohem, veldig, veldig fattig, og veldig, veldig lystig, i følge henne selv og denne kilden på American poets.

Det gjør at hun kanskje ikke fullt og helt kan identifisere seg med arbeiderkvinnen hun skriver om i diktet jeg skal poste i dag. Det følger oppforrige ukes russiske dikt som handlet om døden, men denne gangen er det ikke poetens egen død det skrives om. Og det er helt fritt for filosofiske ideer og tanker om døden som diktet til Nekrasov inneholdt, dette er fullt og helt hverdagslig og derfor meget, meget sterkt. Allerede før jeg mistet min egen far reagerte jeg på det, og hadde det som et av mine favorittdikt. Selv farløs blir det naturligvis bare enda sterkere.

Jeg vil for dette diktet ikke si mer innledningsvis, men i stedet gå rett til presentasjonen. 

Lament 

Listen, children:
Your father is dead.
From his old coats
I’ll make you little jackets;
I’ll make you little trousers
From his old pants.
There’ll be in his pockets
Things he used to put there,
Keys and pennies
Covered with tobacco;
Dan shall have the pennies
To save in his bank;
Anne shall have the keys
To make a pretty noise with.
Life must go on,
And the dead be forgotten;
Life must go on,
Though good men die;
Anne, eat your breakfast;
Dan, take your medicine;
Life must go on;
I forget just why.

Min oversettelse

Klage

Hør, barn:
Faren deres er død.
Fra hans gamle frakker
Skal jeg lage små jakker til dere;
Og jeg skal små bukser
Av det gamle undertøyet hans.
I lommene hans vil det være
Ting han pleide å legge der.
Nøkler og mynter
Dekkte med tobakk;
Dan skal ha pengene
Til å spare i banken hans;
Anne skal ha nøklene
Til å lage en fin lyd med.
Livet må gå videre,
Og den døde må bli glemt;
Livet må gå videre,
Selv om gode menn dør;
Anne, spis frokosten din;
Dan, ta medisinen din;
Livet må gå videre;
Jeg bare glemmer hvorfor.

Kommentar til oversettelsen

Diktet er stort sett enkelt og greit både å forstå og å oversette. Jeg har prøvd å beholde det svært enkle, hverdagslige prosaspråket også i oversettelsen.

Et lite problem oppstår i linje 5 og 6, der engelsk har to  ord for bukser «trousers» og «pants». Det siste blir helst brukt i betydningen «underbukser», men det blir håpløs rytme å avslutte linje fem med «bukser» og linje seks med «underbukser». Derfor prøver jeg «undertøy», og omskriver lite grann.

I avslutningen syntes jeg det ble bedre med «Jeg bare glemmer hvorfor» enn «Jeg glemmer bare hvorfor».

En annen norsk oversettelse er gjort av Sigmund Skard, og finnes i boken Framande dikt frå fire tusen år, utgitt på Det norske samlaget i 1995.  Han oversetter linje 11 og 12 med «Dan skal ha pengane/ og setja dei i banken». Jeg mener det må med at det er «his bank», Vincent Millay kunne like godt bruke «to save in the bank», hvis det var en hvilken som helst bank det gjaldt. Videre oversetter Skard linje 13 og 14 med «Anne skal ha nøklane/ dei klirrar så festleg». Jeg mener det må med at det er Anne som lager lyden. Disse to poengene får frem at barna er svært små, siden Dan har en lekebank å sette penger i, og Anne liker å lage lyder med nøkler. Disse fire linjene mener jeg viser hvor viktig det er å ha originalen også når man leser dikt i oversettelse. Mye går tapt i forsøket på å holde god flyt i oversettelsesspråket.

Kommentar til diktet

Det er vanskelig å skrive om dette diktet uten å redusere det. Det står så sterkt som det står. Jeg skal bare forsøke å gi noen ideer av hvordan man skal lese det, for å få utbytte av det.

Vincent Mullay hørte til modernistene, og da den grenen av en slags folkelig modernisme, der alt var lov, og man ikke skulle stille noen krav  til leserens kunskaper. Skillene mellom høy og lav skulle viskes ut, det hverdagslige skulle gå sammen med det opphøyde, eller kanskje til og med overta for det opphøyde. I dikt betyr det at tradisjonelle, vakre virkemidler som rim og rytme ble forkastet, og at høypoesiens tema, motiv og ordvalg ble skiftet ut med tema, motiv og ordvalg fra vanlige folks hverdag. Akkurat i dette diktet er temaet høyverdig, døden, men det er helt blandet sammen med det lave og hverdagslige, i det diktet handler om at en fattigkvinne snakker med barna sine etter at faren deres er død.

Den fryktelige sorgen blir aldri direkte uttrykt, og selv om diktet heter Lament = «klage», så finner man ikke en eneste klagende linje i det. Følelsen er fullt og helt holdt igjen. Dermed virker den desto sterkere på leseren, for leseren må skjønne at denne kvinnens nyttetenking og fornuftige snakk med barna ikke har noenting å gjøre med hvordan virkeligheten kommer til å bli, og hvordan hun egentlig føler seg.

Det er først helt på slutten det skinner igjennom, og da med det vanligvis optimistiske og positive life must go on, «livet må gå videre«. Her i diktet klinger det hult. Diktets jeg tror ikke på det selv, hun sier det bare. Hun sier det i akkurat samme tonefall og stemning som hun sier alt det andre, som Anne, eat your breakfast, Dan, take your medicine. Det blir gjentatt tre ganger, og her er ikke effekten av gjentakelsen at det virker sterkere, men tvert i mot at det blir tommere. Det er noe hun bare sier. Og i aller siste setning kommer den eneste lille antydning til direkte klage, det eneste stedet der hun sier det hun egentlig mener, I forget just why (= «Jeg glemmer bare hvorfor») . 

Kontrasten mellom den tunge hendelsen og det lette språket, den vonde situasjonen og det milde uttrykket, har i dette diktet en meget sterk virkning. Diktet holder igjen på følelser som i lengden ikke kan holdes igjen. Vi vet hva som venter denne tapre kvinnen, og hun vet det utmerket godt selv også. Hun har lært seg hva hun skal si og hva hun skal gjøre, «livet må gå videre», men hun tror ingenting på det og skjønner ikke hvorfor. Dette diktet må leses med forsiktighet. Det er et forferdelig sterkt uttrykk for tomheten man føler når man mister noen som har stått én nær.

Høststi Håbafjell

Gyllen og vid er kveldshimmelen, av Anna Ahkmatova

Posten er redigert og forbedret i uke 20, 2016. Jeg har lagt til gloseliste og gjendiktning, og endret lite grann på oversettelsen.

*

I dag er det den andre søndagen i august, det er tid for et russisk dikt, og i dag poster jeg et av den store kvinnelige poeten Anna Ahkmatovna (1899 – 1966). Hun er ved siden av Marina Ivanovna Tsvetaeva udiskutabelt mest kjent av Russlands kvinnelige forfattere, og hun er i likhet med Tsvetaeva aktiv i de tøffe årene mellom verdenskrigene, og opplever både personlige og nasjonale traumer.

Anna Andrejevna Gorenko ble født i Odessa, som datter av Andrej Anonovitsj Gorenko og Inna Erazmova Stogova. Hun tok kunstnernavnet Akhmatovna (etter hennes tatariske oldemor), da foreldrene hadde en frykt for at hun som poet skulle gjøre skam på familien.

I motsetning til nevnte Tsvetava og andre poeter fra begynnelsen av 1900-tallet, utmerker Akhmatovna seg med enkle og lett forståelige bilder. Hun er nesten som en klassisist i moderne tid. Jeg skal skrive mer utfyllende om henne senere, når jeg får tid til å gjøre posten ordentlig ferdig.

Широк и желт вечерний свет,

Широк и желт вечерний свет,
Нежна апрельская прохлада.
Ты опоздал на много лет,
Но все-таки тебе я рада.

Сюда ко мне поближе сядь,
Гляди веселыми глазами:
Вот эта синяя тетрадь –
С моими детскими стихами.

Прости, что я жила скорбя
И солнцу радовалась мало.
Прости, прости, что за тебя
Я слишком многих принимала.

1915

Min transkripsjon

Zjirok i zjelit vetsjernij svet

Zjirok i zjelit vetsjernij svet.
Nezjna aprelskaja prokhlada.
Ti opozdal na mnogo let,
No vsje-taki tebje ja rada.

Siuda ko mnje poblizje sjad,
Gljadi vesjelymi glazami:
Vot eta sinjaja tetrad –
S moimi djetskimi stikhami.

Prosti, sjto ja zjila skorbja
I solntsu radovalas malo.
Prosti, prosti, sjto za tebja,
Ja slisjkom mnogikh prinimala.

Min oversettelse

Gyllen og vid er kveldshimmelen

Gyllen og vid er kveldshimmelen,
Øm er aprils svalhet:
Du er sen med mange år –
Men jeg er likevel glad du er her.

Sett deg litt nærmere hit,
Se med muntre øyne:
Dette er en blå kladdebok –
Med mine barnedikt.

Tilgi at jeg levde bedrøvet,
Og solen gledet meg lite.
Tilgi, tilgi at jeg tok
Altfor mange menn for deg.

Min gjendiktning

Som alltid synes jeg det er viktigere at gjendiktningen er leselig, enn at rimene er helt korrekte. Derfor lar jeg sorg rime på tok i sistestrofen, heller enn å tvinge inn nødrim eller kunstig endre ordstillingen i linjene. Rytmen i originalen tillater ikke for mange ord og krumspring, det skal være enkelt, og enkelt har jeg gjort det.

Gyllen og vid er kveldshimmelen

Gyllen og vid er himmelen,
Aprilkvelden er øm og sval:
Du er mange år for sen –
Likevel så er jeg glad.

Nærmere meg sett deg nå
Se med muntre øyne litt:
Her er en kladdebok som er blå –
Der er mine barnedikt.

Tilgi at jeg levde i sorg,
Og solen ga liten glede til meg.
Tilgi, tilgi at jeg tok
Altfor mange menn for deg.

Orre

Kommentar til oversettelsen

Jeg oversetter вечерний свет med «kveldshimmelen», og ser det er vanlig å gjøre i andre oversettelser (til engelsk) som ligger ute på nettet. Свет betyr imidlertid lys, så en direkte oversettelse ville være «Vid og gul er kveldslyset».

Прохлада betyr svalhet, kjølighet. Тебе er dativsform av ты, som betyr «du», med dativ blir det «til deg». I sistelinjen i første strofe vil en ordrett oversettelse bli: «men jeg er likevel til glad til deg (eller strengt tatt: (til deg glad»)». Det går ikke. Så jeg har forsøkt litt forskjellige varianter, først med å legge til verbet «se», «jeg er glad for å se deg», men i denne gleden ligger det nok litt mer enn bare det at hun ser ham. Så i revisjonen i 2016 endret jeg det først til «jeg er likevel glad for deg», uten at jeg er helt fornøyd med det heller. En stund tenkte jeg på «men jeg er likevel for din skyld glad», men det åpner for at hun er glad på vegne av ham. Hun er glad for at han er der. Det landet jeg på, «men jeg er likevel glad for at du er her». Helt riktig er ikke det heller, men helt riktig tror jeg ikke det går an å få det.

Сюда betyr «hit», er ord jeg har droppet i oversettelsen min. En direkte oversettelse av første linje i strofe to ville vært: «hit til meg nærmere».

Скорбя er genitivsform for скорбь, som betyr «sorg, bedrøvelse». Принимала er fortid, hunnkjønn av принимать (pf. принять)ла, som kunnskapsforlagets blå ordbok har intet mindre enn 18 forskjellige forslag med oversettelser til norsk. De fleste av dem går på forskjellige betydninger av «motta», «ta i mot», «ta inn», «overta» og lignende, men også «vedta, tiltre», «slutte seg til», «ta for» og andre. Hva jeg mener er betydningen Ahkmatovna vil ha frem, er at hun før hun møtte denne siste mannen hun elsker, har tatt feil med altfor mange menn. Jeg har lagt inn et eksempel på alle oversettelsene man kan gjøre med en russisk preposisjon (за)  i gloselisten. Det er betydning 8 som gjelder her, vil jeg tro.

Gloser

широк -> широкий 1. bred, vid (об отверстии, проходе) 2. (просторный, обширный) vid; vidstrakt 3. (шире чем нужно) for vid 4. (большой по охвату) vid, omfattende 5. (массовый) широкие массы det brede lag 6. (о душевных качествах) flott, generøs 7. (о движениях) идти широким шагом gå med lange skritt, lange ut

свет lys

жёлт -> жёлтый gul

Прохлада svalhet, kjølighet

сядь – imperativ -> сесть sitte

Скорбя -> скорбь sorg, bedrøvelse

за 1. (позады) bak, på andre siden av 2. (около – при обозначении действия, занятия; с глаголом сесть и т.п.) ved сест за стол; взяться за что-л ta fatt på, gå i gang med; опят ты за свое begynner du nå igjen 3. (при указении лица или предмета, к каторым приказаються) i лержать за руки 4. i løpet av, om (через) пробежать 100 м за 11 секунд 5. (ранше) за час до отхода поезда en time før togets avgang; ещё за минуту я не знал 6. (на растоянии) i en avstand av за 5 км от города 7. (ради, во имя, в пользу) for 8. (при указании на основание, повод) for благодарить за что-л. 9 (при обозначении обьекта беспокойства или обьекта отвесвенности, ручательства) for, på G vegne бояться за кого-л. 10. (при обозначении платы) for; mot (при указании на характер платы) делать что-л за денги 11. (вместе) for; på G vegne работать за кого-л. 12. (в качестве) til, for принять за образец ta til mønster; взять за (твёрлое) правило 13. (при указании на превышение меры, количества, переход за какой-л. предел) over ему за сорок; уже за полночь 14. выйти (замуж) за кого-л. gifte seg med

Kommentar til diktet

Jeg er jo selv russofil, og jeg har selv nå giftet meg med en russisk kone. Jeg får bare lyst til å gråte når jeg ser dette vakre, russiske diktet. Det er noe med enkelheten og oppriktigheten i den russiske diktningen som treffer meg fullstendig. De trenger ikke og bruker ikke all kunstferdigheten som man ofte finner i andre lands poesi. Jeg tror ikke mange andre lands diktere kunne fått til den enkle setningen (her i min oversettelse) «Du er sen med mange år, men jeg er likevel glad for å se deg». Hvor mye sorg og lidelse ligger vel ikke bak den setningen? Og hvor mye vilje til glede?

Den enkle midtstrofen der hun viser ham sine gamle barnedikt, jeg ser paralleller til vinterdiktet til Pusjkin, russerne går rett til de enkle og rene gleder. Diktet er skrevet i 1915. Verdenskrigen har vart et år. Anna Ahkmatovna er nylig skilt med en mann som var henne utro. «Kom hit til meg og sitt nærmere,» sier hun, «her er en blå kladdebok, se på den med muntre øyne»! Russerne har en vilje til glede midt i den verste sorg og tyngste tider, som også overvinner meg fullstendig. Jeg mister min kritiske sans.

Og i siste strofe ber hun om tilgivelse for at hun tidligere var lei seg, og ikke engang klarte å glede seg tilstrekkelig over solen. Og så ber hun ham – ham – om tilgivelse, for at hun med så mange menn har tatt feil. Sin egen ulykke og sorg undertrykker hun fullstendig, det er bare han som må tilgi at hun hadde dem.

Sonettene til Shakespeare overgår alt, og diktene til de tyske romantikerne til ulike tider inneholder mye mer tanke og visdom. Men følelsene, der er det ingen som kan hamle opp med russerne. Derfor foretrekker jeg dem. Og jeg elsker dette diktet til Anna Ahkmatovna.