Am Flusse, av Johann Wolfgang von Goethe

Et kort dikt om alle dikt fra Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) i dag. Han skrev det i ungdommen, på 1760-tallet, men fikk det ikke trykket før i 1798, da under tittelen «An meine Lieder».

Am Flusse

Verfließet, vielgeliebte Lieder,
Zum Meere der Vergessenheit!
Kein Knabe sing’ entzückt euch wieder,
Kein Mädchen in der Blütenzeit.

Ihr sanget nur von meiner Lieben;
Nun spricht sie meiner Treue Hohn.
Ihr wart in’s Wasser eingeschrieben;
So fließt denn auch mit ihm davon!

1760-tallet, trykket 1798

Til elvene

Flyter ut, meget elskede sanger,
Til havet av glemsel!
Ingen gutt synger begeistret til dere igjen
Ingen jente i blomstringen.

Dere sang bare om min kjærlighet
Nå snakker hun mitt sanne hån
Dere venter innskrevet i vannet
Så flyt da også med dem bort.

Språk, form og innhold

Diktet består av to strofer med jambisk takt. Det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og utgangen er trykklett i linje 1 og 3 og trykktung i 2 og 4. Dette er en strofeform som er mye brukt. Rimene er kryssrim, 1 og 3, 2 og 4.

Verfließet, vielgeliebte Lieder,
Zum Meere der Vergessenheit!
Kein Knabe sing‘ entzückt euch wieder,
Kein Mädchen in der Blütenzeit.

Goethe: Am Flusse

Jeg er ikke sikker på om jeg fikk alle detaljer riktig i oversettelsen.

Gloseliste

verˈfließen (st. itr.) 1. flyte i hverandre, flyte ut, gå over i hverandre 2. forgå, svinne.
Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
entzücken (sv. tr.) henføre, henrykke, begeistre; ich bin ganz entzückt jeg er helt begeistret/betatt; entzückend yndig, bedårende, henrivende.
Hohn der, -(e)s/; hån
davon (adv.) av (om, fra) den, det; derav, derom, derfra (jf. også von); av sted, bort

Kommentar

Den vuggende rytmen passer til elven som flyter. Ideen er at alle kjærlighetserklæringer i dikt, er som en elv som flyter bort i havet der de forsvinner og blir glemt. Slik er det også med denne unge poetens dikt og kjærlighet.

Min gjendiktning

Et lite forsøk

Ut flyter, meget elsket, sanger,
Til havet gjort av glemsel vid!
Ei synger gutten flere ganger
Ei jenta i sin blomstringstid.

De sang nå kun om kjærlig levet
Nå snakker hun min sanne hån
I vannet venter dere skrevet
Så flyt da også med dem bort.

ES2019

Schadenfreude, av Johann Wolfgang von Goethe

I dette ungdomsdiktet går Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) rett inn i den menneskelige følelsen vi har et ord for også på norsk: Skadefryd. Eller i den enda kraftigere tyske versjonen: Schadenfreude. Det er et litt uhøytidelig dikt, der unge Goethe ser seg selv som en død mann i form av en sommerfugl, som flyr rundt og forstyrrer et kjærestpar.

Schadenfreude

In des Papillons Gestalt
Flattr’ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Ich belausch’ ein zärtlich Paar.
Von des schönen Mädchens Haupte
Aus den Kränzen schau’ ich nieder;
Alles, was der Tod mir raubte,
Seh’ ich hier im Bilde wieder,
Bin so glücklich, wie ich war.

Sie umarmt ihn lächelnd stumm,
Und sein Mund genießt der Stunde,
Die ihm güt’ge Götter senden,
Hüpft vom Busen zu dem Munde,
Von dem Munde zu den Händen,
Und ich hüpf’ um ihn herum.

Und sie sieht mich Schmetterling.
Zitternd vor des Freunds Verlangen
Springt sie auf, da flieg’ ich ferne.
«Liebster, komm’, ihn einzufangen!
Komm’ ich hätt’ es gar zu gerne,
Gern das kleine bunte Ding.»

1767/68, Erstrdück 1769

Skadefryd

I Papillons form
Flakser jeg til de siste trekkene
Til de mye likte steder,
Avle himmelske fornøyelser
Over enger, til kildene
Om bakkene, gjennom skogene.

Jeg lytter til et ømt par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransene skuer jeg nedover
Alt, som døden røvet meg
Ser jeg her igjen i bilder
Er så lykkelig, som jeg var.

Hun omfavner ham smilende stum
Og hans munn nyter stunden
Som de gode guder sender ham
Hopper fra brystet til munnen
Fra munnen til hånden
Og jeg hopper rundt om ham omkring

Og hun ser meg sommerfugl
Sitrende foran vennens forlangende
Hopper hun opp, der flyr jeg unna.
«Kjære, kom, å fange den!
Kom jeg skulle aldeles gjerne,
Gjerne hatt den lille, fargerike ting.

Språk, form og innhold

Det er et litt uvanlig rimmønster i dette diktet. Det er 6 linjer med omsluttende rim i første og siste linje, og kryssrim i midten. Der store bokstaver betegner trykklett utgang og små bokstaver trykktung blir det aBCBCa. Den er det ikke så mange av. Så godt som alle Goethes har jambisk eller trokeisk versefot, og nesten alltid fire takter i linjen. Det vil si at det er annenhver trykktung og trykklett, og fire trykktunge stavelser. I dette diktet er verset trokeis, med den tunge stavelsen først.

In des Papillons Gestalt
Flattr‘ ich, nach den letzten Zügen,
Zu den vielgeliebten Stellen,
Zeugen himmlischer Vergnügen,
Ober Wiesen, an die Quellen,
Um den Hügel, durch den Wald.

Goethe: Schadenfreude (1769), trykkfordeling

Papillon er et fransk ord for sommerfugl. Zügen kan bety både tog og trekk. Togene var ikke oppfunnet ennå, så jeg oversetter med trekk. Det er også det som er grunnbetydningen av ordet. Meningen er nok at det er trekket i luften det er snakk om. Zeugen er her brukt i sin intransitive form, altså avle, føde. Den vanligste formen for over er selvsagt über, men i Østerrike sier de ober, og det er den formen unge Goethe har brukt her. I strofen har vi også et eksempel på tysk kasusbruk, det står an die Quellen, til kildene, i akkusativ, og da er det bevegelse. Hadde det vært an der Quellen, så skulle det vær ved kildene. I strofe 2 oversetter jeg Kranz (dativ flertall den Kränzen) med krans, som er riktig, men jeg vet ikke nøyaktig hva det sikter til. I siste linje er det et valg hvordan å oversette bunt. Det er sommerfuglen som er det. I gloselisten står forslag til alternativer for dette, og andre ord.

I første strofe etablerer han seg som sommerfuglen som flyr gjennom landskapet. I andre strofe møter han et ømt par som han lytter til, og ser ned fra denne kransen hun har på hodet. Det er for øvrig standard i gamle tekster, alltid forsiktig inn i forbudte områder, fra hodet og ned, eller leggen og opp. Bryst går, lår er dristig, og det i mellom blir aldri nevnt. Det er en ting som har endret seg i vår tid, kan man trygt si. Uansett blir det i denne strofen avslørt at han er død, i formuleringen Alles, was der Tod mir raubte, alt som døden røvet meg. Her trer også jeg-personen inn med beskrivelse av egen sinnsstemning, bin so glücklich, wie ich war. Jeg er så lykkelig (nå som jeg er død), som jeg var (mens jeg levde). Merk at det kan være andre tolkinger mulig av disse linjene.

I tredje strofe blir det beskrevet hvordan hun omfavner ham. Han liker det, tydeligvis, og sommerfuglen – diktets jeg – hopper rundt og ser på det. Det er elegant gjort hvordan det jeg oppfatter som kjærtegnene hopper rundt fra munn til bryst, fra munn til hånd, og så overgangen til at sommerfuglen også hopper rundt. Så avsluttes det med at hun ser ham, sommerfuglen, diktets jeg. Hun sitrer (Zitternd) av det vennen forlanger (Verlangen), og hopper opp. Sommerfuglen flyr så vekk (ferne). Deretter er det direkte tale, jenta sier til gutten sin at hun vil gjerne fange den, gjerne vil ha den fargerike (bunt) sommerfuglen,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

papillon /papijɔ̃/ m 1 sommerfugl; (overført) lettsindig, ustadig person (Fransk)
Flattr -> flattern (sv. itr.) flakse (også overført); vaie, blafre; (overført) være vinglet, vankelmodig.
Zug der, -(e)s/Züge 1. tog (i ulike betydninger); 2. trekk, drag (i ulike betydninger);
zeugen (sv.) I. (tr.) avle, føde II. (itr.) vitne;
ober (prep. med dat., østerr.) over, ovenfor.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
belausch -> belauschen (sv. tr.) (i smug) lytte på, avlytte
zärtlich (adj.) kjærlig, øm, omtenksom.
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode
raubte -> rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
güt’ge -> gütig (adj.) god, vennlig, hjertensgod; seien Sie so gütig vær så vennlig.
Hüpft -> hüpfen (sv. itr.) hoppe.
Schmetterling der, -s/-e; sommerfugl.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;

Kommentar

Som jeg skrev i innledningen har Goethe et uhøytidelig forhold til sin egen misunnelse og egen frustrasjon i dette diktet. Han er 18 år, og i hvert fall i diktene sine svært opptatt av det annet kjønn, det går mye i drømmer og fantasier, det er mye kyss og munn. Han uttrykker seg i fyldige vers, fyldige strofer, og han har som vi allerede har sett de siste ukene flere tilnærminger til stoffet.

Her velger han altså å se seg selv som en sommerfugl, som flyr rundt, og kommer over et ungt kjærestepar som koser seg med hverandre. Han er sommerfuglen som forstyrrer dem, og skadefryden ligger i at seansen blir avbrutt, fordi jenta heller vil fange sommerfuglen. Artig er det også at sommerfuglen er han, diktets jeg, så når hun vil ha das kleine bunte Ding, så er det ham, hun vil ha. Slik vinner han på en måte over rivalen også.

Men det er ikke seriøst ment, i alle fall ikke sånn som jeg leser diktet. Det er unge Goethe som sier jeg har disse følelsene, så sånn er det.

Min gjendiktning

I gjendiktninger som dette er det viktigere å få takten og rimet riktig, enn at det skal være ordrett korrekt. Det er også et poeng at det skal flyte lett og greit og forståelig på norsk. Noen nødløsninger har det blitt, særlig i de to første strofene.

Skadefryd

Formet som en Papillon.
Flakser jeg dit vinden drager
Til de mye likte steder,
De selv himmelen behager
Over enger, hemmeligheter
Gjennom skoger, bakker om.

Lytter til et kjærlig par
Fra den skjønne jentas hode
Ut av kransen ned jeg skuer
Alt, som døden fra meg tok det
Ser jeg her i bilder lurer
Er så lykk’lig, som jeg var.

Hun ham favner smilet stum
Og hans munn den nyter stunden
Som ham gode guder sender
Hopper fra brystet til munnen
Og fra munn til begge hender
Og jeg hopper om ham rundt

Og hun ser meg fly omkring
Sitrer for hva han forlanger
Hopper opp, jeg flyr det fjerne.
«Kjære, kom, den nå vi fanger!
Kom jeg vil aldeles gjerne,
Gjerne ha den lille ting.»

ES2019

Forrige: Brautnacht Neste: Unschuld Alle: Goethe

Brautnacht, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er alltid litt spesielt når noen som ikke har opplevd den selv, skal skildre bryllupsnatten. Her er det den tyske giganten Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som gjør det i en alder av 18 år. Og det er inderlig, sånn man kan vente, det er ungdommens forsøk på å skildre den intense følelsen man ser for seg. Det er utelukkende de tingene som oppfyller drømmen og fantasien, og ingen av de tingene som ikke går helt som man hadde tenkt seg. Så det kan dere legge merke til når dere nå leser, hvordan alt i diktet bygger opp og forsterken følelsen og stemningen, og ingenting bryter med den.

Brautnacht

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill’ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil’gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Wie schlägt dein Herz beim Schlag der Stunde,
Der deiner Gäste Lärm verjagt!
Wie glühst du nach dem schönen Munde,
Der bald verstummt und nichts versagt!
Du eilst, um alles zu vollenden,
Mit ihr in’s Heiligtum hinein;
Das Feuer in des Wächters Händen
Wird wie ein Nachtlicht still und klein.

Wie bebt vor deiner Küsse Menge
Ihr Busen und ihr voll Gesicht!
Zum Zittern wird nun ihre Strenge;
Denn deine Kühnheit wird zur Pflicht.
Schnell hilft dir Amor sie entkleiden,
Und ist nicht halb so schnell als du;
Dann hält er schalkhaft und bescheiden
Sich fest die beiden Augen zu.

1767/68, Entstanden 1769

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Sitter Amor, deg tro, og bever
At ikke et listig påfunn fra gjestene
Undergraver brudesengens fred.
Det blunker med mystisk hellig skimmer
For ham det blasse gull av flammen
En røkelsesvirvel fyller rommet
For at det skal behage henne.

Hvor slår hjertet ved timens slag
Som dine gjesters larm jager bort
Hvor gløder du etter den skjønne munn
Som snart forstummer og intet nekter.
Du iler, for å fullende alt
Med henne inn i helligdommen
Ilden i vokterens hender
Blir som et nattlys lite og stille.

Hvor bever for mengden av dine kyss
Hennes bryst og hennes hele ansikt
Til sitringen blir nå hennes strenger
For din dristighet blir til plikt.
Raskt hjelper Amor deg å kle av henne
Og er ikke halvparten så rask som du
Da holder han skjelsmk og beskjeden
Begge øyne fast igjen.

Språk, form og innhold

Det er en høytidelig 8-versing satt sammen av to fireversinger med fire takter og kryssrim. Versefoten er jambisk, lett-tung, og de trykklette utgangene finnes i linjene 1, 3, 5 og 7. Rimmønsteret er altså AbAbCdCd. Det er veldig typisk at linjer settes sånn sammen i par, og ender på en trykktung stavelse.

Im Schlafgemach, entfernt vom Feste,
Sitzt Amor, dir getreu, und bebt,
Daß nicht die List mutwill‘ger Gäste
Des Brautbetts Frieden untergräbt.
Es blinkt mit mystisch heil‘gem Schimmer
Vor ihm der Flammen blasses Gold;
Ein Weihrauchswirbel füllt das Zimmer,
Damit ihr recht genießen sollt.

Goethe: Brautnacht, Trykkfordeling

Innholdet er en intens skildring av bryllupsnatten, nesten skildring av bryllupsøyeblikket. Det er på soverommet, festen går sin gang, og selveste Amor – kjærlighetsguden – sitter deg tro og bever. Amor er redd for at et eller annet pek fra gjestene skal forstyrre brudeparet som nå er alene i natten. Det blinker i et mystisk skimmer foran ham, og en røkelsesvirvel fyller rommet så det også skal lukte godt. Lys, lyd og lukt er altså på plass.

Videre slår hjerteslagene med timeslagene som etter hvert jaget bort støyen fra gjestene. Så henvender diktet seg til en ‘du’, som er han, og spør hvordan han lenger etter den skjønne munnen som nå tier og er stum. Denne du, som er han, vil fullende alt sammen, og tre inn i hennes hellige. Dette er fullbyrdelsen av bryllupsnatten. Ilden i vokterens hånd blir stille og lite.

Så er det skildringen av handlingen. Hennes bryst bever under hans mengde med kyss, det samme gjør hele hennes ansikt. Hennes strenger – nerver – blir nå sitrende, dristigheten blir nå en plikt, fullbyrde akten. Amor – kjærlighetsguden, her mer lidenskap – hjelper deg (han) å kle av henne, og i et øyeblikk av humor i stundens veldige alvor, så blir det sagt at du nok er litt ivrigere enn ham. Det er også et uttrykk for at lidenskapene har overtatt. Og så kommer det sjenerte og skøyeraktige, når han har kledd av henne, så lukker han beskjedent øynene igjen. Og samtidig lukker diktet seg igjen, og de to overlates til seg selv.

En spesielt, brysom vending i dettte diktet er dass nicht die List mutwill’ger Gäste. Problemet er at vi på norsk ikke har et adjektiv som tilsvarer mutwillig, med vilje, med hensikt, med overlegg. Vi må omskrive med en preposisjon. Og det passer ikke i diktet. Jeg omskriver veldig for å få det veldig forståelig. Et annet lite problem i oversettelsen er innledningen på tredje strofe, der det står: Wie bebt vor deiner Küsse Menge. Der er det to substativ etter hverandre. Det er vanskelig på alle språk, så lenge det ikke er oppramsing, og jeg omskriver lite grann for å få det greit på norsk.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har satt oppslagsordene i fet skrift, og ordene som de forekommer i diktet til venstre. Noen av ordene er sammensatt, og da har jeg bare tatt med delen av ordet det kan være vanskeligheter med.

Brautnacht – brudenatt -> Braut die, -/Bräute 1. forlovede, kjæreste 2. brud.
Schlafgemach – soverom -> Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin.
Fest das, -(e)s/-e; fest, høytid, helg
bebt -> beben (sv. itr.) beve, skjelve;
List die, -/-en; list, kløkt.
mutwill’ger – genitiv flertall -> mutwillig (adj.) med overlegg, vilje, hensikt.
untergräbt -> untergraben (st. tr.) 1. (ˈuntergraben, hat untergegraben) grave ned 2. (unterˈgraben, hat untergraben) undergrave.
blasses -> blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar;
Weihrauchswirbel – røkelsesvirvel -> Weihrauch der, -(e)s/; røkelse;
schlägt – pres. 3. pers. ent.schlagen (schlägt, schlug, hat/ist geschlagen, tr. itr., refleksivt, resiprokt) slå
Lärm der, -s/ 1. larm, bråk, støy, ståhei, oppstandelse 2. alarm.
verjagen (sv. tr.) jage bort, jage på dør.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke;
Wächter der, -s/-, die Wächterin -/-nen; vokter; Nachtwächter nattevakt.
Menge die, -/-n 1. mengde 2. mengde, masse;
die Kühnheit dristighet, djervhet, mot.
entkleiden (sv. tr.) kle av; avkle, berøve; sich entkleiden kle av seg.
schalkhaft skjelmsk, skøyeraktig
bescheiden (adj.) beskjeden, fordringsløs, enkel, høflig.

Kommentar

Dette er altså sånn den 18 årige Johann Wolfgang von Goethe forestilte seg bryllupsnatten, lenge før han selv fikk oppleve én. Goethe var frem til 1768 jusstudent i Leipzig, og måtte det året avbryte studiene på grunn av sykdom. Jeg er ikke sikker på om han skrev diktet mens han ennå var i Leipzig, eller etter han var vendt tilbake til fødebyen Frankfurt.

Dette er en blogg hvor vi foretrekker poesien fremfor livet. Det er diktene som er poenget, og ikke biografiene. Biografien er bare nyttig når det fremhever et eller annet i diktene. Her er det ungdommen som fremhever amor, kjærligheten, lidenskapen, stemningen, lyset, lukten, stillheten som senker. Det blir stilt i kontrast til festen, som er langt unna, der gjestene ikke må forestyrre.

Så er det strofe 2, med lengselen etter akten, hvordan tiden står stille, og hun ligger der som en helligdom han snart skal inn i. Det er en overgang der, fra munnen som han lengter etter, for å kysse på den, til at det er den samme munnen som nå tier stille og ikke nekter noe. Munnen er også en del for helheten, pars pro toto, som det heter på fint. Kanskje skal man også si at siden det er en helligdom, skal det behandles med respekt. Og det må man kunne si at unge Goethe gjør, såpass til kvalitetsdom må man kunen gi.

Og så starter det i strofe 3, med kyss i slike mengder at både barmen og ansiktet bever. Det er et ord her, bebt, som også er brukt i strofe 1, om amor, som bever i mer overført betydning, fordi han er redd for forstyrrelser. Her er det beving mer i ordets rette forstand. Det er vart og vakkert skrevet, om sitring i strenger, for å beskrive nerver og følelser, for å beskrive noe forunderlig og uutgrunnelig. Litt om rollen til et menneske som går fra ungdom til voksen er her også, kanskje spesielt mannsrollen i akkurat dette diktet, at han må overvinne sjenansen og frykten, og utføre sin plikt, utføre akten. Dristigheten til å gjøre blir en plikt, er formuleringen Goethe bruker. Så er det inn med Amor igjen, han som bevet og fryktet i den første strofen, nå hjelper han mannen av med klærne på kvinnen, kanskje litt i sakteste laget, som det spøkefullt blir sagt. Og så er det en søt virkelighet, her, kanskje, når hun ligger der naken, da holder han høflig og beskjedent øynene igjen, for ikke å se så direkte på henne. Jeg har en svakhet for dikt der siste strofe og siste ord virkelig avslutter diktet, og det gjør det virkelig her, det lukkes igjen. Mannen lukker øynene igjen, leseren gjør det samme. Nå får brudeparet være i fred. Nå er det fullbyrdet.

Og så kan alle dere som har opplevd en bryllupsnatt, tenke over hvordan det var i virkeligheten.

Min gjendiktning

Firetakteren med kryssrim er ikke den vanskeligste å få til, heller ikke når det skal være helt bundet jambisk versefot. Originalen har ingen halvrim, denne gangen, utenom kanskje vollenden – Händen i strofe to, men jeg kommer ikke utenom. Jeg må bruke både halvrim og andre nødløsninger, for å få til min brudenatt.

Brudenatt

På soverommet, fjernt fra festen
Er Amor, hos deg, tro, og vet
At ikke list fra lure gjesten
Skal undergrave bryllups fred.
Det blunker mystisk hellig om det
For ham av flammens blasse gull
En røkels’virvel fyller rommet
For nytelse, for hennes skyld.

Hvor slår ditt hjerte denne stunden
Som jager larm fra festen bort
Hvor gløder du for skjønne munnen
Som intet nekter, tier fort.
Du iler til, om alt å ende
Med henn’ i helligdommen inn
Den ild i denne vokters hender
Blir som et nattlys stille skinn.

Hvor bever det av kyssers mengde
Den barm hos henne og ansikt
Til sitring nå blir hennes strenger
Når dristighet fra deg blir plikt.
Og Amor hjelper av med kleden
Og langt i fra raskt nok, min venn.
Da holder skjelsmk han og beskjeden
De begge øyne fast igjen.

ES2019

Nesten: Schadenfreude Forrige: An Luna Alle: Goethe

Glück und Traum, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolgfang von Goethe (1749-1832) er lettere enn de andre diktene hans. De handler ofte om lykke og drøm og kjærlighet, som ungdommers dikt ofte gjør. I blant dukker det opp små mesterverk, som Die schöne Nacht, som jeg postet forrige gang, i blant er det som ungdomsdikt flest. Forbeholdt det er et stort talent, en mester i emning, som skriver, selvsagt.

Når Goethe skriver om lykken og drømmen i dette diktet, så er han ennå ikke fylt 20 år. Det er drømmer om å gå til alters, noe Goethe ikke gjorde før han var veldig godt voksen, og det er snakk om mange våkende kyss i natten, noe man ikke kan være sikker på ennå var selvopplevd. Sånn er det i ungdommen, man tenker, drømmer, forestiller seg, og føler veldig sterkt ved det. Erfaringen, med alt som er i tillegg, er ennå ikke på plass.

Det er lykke, og drøm.

Glück und Traum

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Das reinste Glück, das wir empfunden,
Die Wollust mancher reichen Stunden
Floh wie die Zeit mit dem Genuß.
Was hilft es mir, daß ich genieße?
Wie Träume flieh’n die wärmsten Küsse,
Und alle Freude wie ein Kuß.

Lykke og drøm

Du har ofte sett oss i drømme
Gå sammen til alteret
Og deg som kone og meg som mann.
Ofte tok jeg våkende din mund
I en ubevokgtet stund
Så mye man kan ta å kysse.

Den reneste lykke, som vi følte
Vellysten til mange rike stunder
Fløt som tiden med nytelsen.
Hva hjelper det meg, at jeg nyter?
Som drømmer flyr de varmeste kyssene,
Og alle gleder som et kyss.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktningen til Goethe har som regel ganske enkle verseskjema. Her er det 4+4, jambisk versefot. Rimmønsteret er AAbCCb, der store bokstaver betyr trykklett utgang av linjen, små bokstaver er trykktung. Linje 3 og 6 ender altså på en trykklett stavelse, med rim, Mann-kann, i første strofe, Genuß – kuß i strofe 2.

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Goethe: Glück und Traum, Trykkfordeling

Oversettelsen byr ikke på vanskeligheter, denne gangen. Innholdet er ganske rett frem. Det dreier seg i første strofe om våkende (wachend) og ubevoktet (unbewachten), slektskapet mellom de ordene er til stede på norsk, som på tysk. Formuleringen til slutt er uvanlig, men går, både på tysk og på norsk, man tar kyss, som særlig vi i Norge sier vi tar og gjør noe.

I første strofe henvender han seg til «du», til kvinnen, og sier det er hun som ofte i drømmen har sett dem gå sammen til alteret. Andre halvdel er hans eget utsagn, og det er ikke sikkert det lenger er ment som en drøm, at han våker over hennes munn, og tar så mange kyss av den som han kan, mens hun ikke passer på. Underforstått at hun sover.

I andre strofe er det snakk om den reneste lykken, som de to har følt (empfunden). Det er en vellyst av mange rike stunder, og disse stundene flyter som tiden, sammen med nytelsen. Det er en komplisert, en poetisk måte, å si at tiden går på. Men det er også en beskrivelse av tiden som den går i drømmene, at den bare flyter av gårde, at man ikke merker den. Det avsluttes med spørsmålet hva det hjelper at han nyter, når også de varmeste kyssene flyter av gårde som drømmer gjør det, og at alle drømmer er som et kyss.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wachen (sv. itr.) 1. være våken 2. holde vakt, våke.
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte.
Wollust die, -/Wollüste; vellyst.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Fliehen (flieht, floh, ist geflohen, itr.) flykte, fly;

Kommentar

Ungdomsdiktning liker de store følelser. Store følelser må få stort uttrykk. Så her hos Goethe er det store ting, som giftemål med hun og ham, lagt i en drøm hos henne. Det er litt spesielt, men også en del av den ungdommelige intensiteten, man har liksom ikke tid til å la inntrykkene modne, de må ut. Drømmer og virkeligheten flyr om en annen, man har jo annerledes enn senere i livet, en fremtid å drømme seg inn i. Når man en viss alder, er en del alternativ lukket.

Mot denne store drømmen, om giftemål, står detaljen, om kyssene. Det er et sentralt motiv i diktet, ordet kyss blir gjentatt tre ganger, og det er hele poenget i andre halvdel av første strofe. Det er bare hvordan han skal kysse henne, som blir beskrevet, hvor mange ganger han skal gjøre det. Første halvdel av andre strofe har sterke uttrykk i form av rene ord, Das reinste Glück, den reneste lykken, og så handler det om vellyst, og hvordan den flyter med tiden og nytelsen. Her er det mange ting som blander seg, som i en drøm, men kjernen er lykken, nytelsen og vellysten mellom han og henne.

Til slutt er det at all denne nytelsen kanskje ikke hjelper så mye, for de flyter jo av gårde som drømmer. Så i første halvdel av denne strofen fløy de som tiden, i andre halvdel som drømmer. Det er en beskrivelse av en stemning, der tingene flyter fra hverandre, den er ikke så klart følt og uttrykt, som Goethe gjør det i sin senere diktning. Her smelter bare alt sammen, i kyss og nytelse og tid og drømmer, som flyter. Til slutt kommer at alle gleder, flyter som drømmer, slik et kyss gjør det. Sånn tolker jeg det.

Min gjendiktning

Originalen tillater halvrim. Det gjør jeg også. Jeg går også for å rime nyte med myke, heller det, enn at det blir anstrengt. Poenget med dikt som dette er at det skal flyte lett og greit, som en lykke, som en drøm.

Lykke og drøm

Du så oss titt i drømme flere
I hop til alters opp spasere
Og deg som kone, meg som mann.
Titt tok jeg våken kjære munnen
Din den ubevokte’ stunden
Så mye man ta å kysseden kan.

Den rene lykke, som vi kjente
Vellysten den stund det hendte
Fløt som tiden med vår lyst.
Hva hjelper meg, at jeg får nyte?
Som drømmer flyr de kyss så myke,
Og alle gleder som et kyss.

ES2019

Neste: Lebendiges Andenken Forrige: Die schöne Nacht Alle: Goethe

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Der neue Amadis (Den nye Amadis), av Johann W. von Goethe

Amadis de Gaula (Amadis fra Gallia) er tittelhelten i en ridderroman fra 1500-tallet og av spansk-portugisisk opprinnelse. Vi har å gjøre med en romanhelt av typen Miguel Cervantes parodierte i Don Quijote. Og i dag er det vel helst bare gjennom denne parodien vi kjenner disse ridderromanene, hvor fabelaktige ridderhelter er i stand til å gjennomgå enhver prøvelse uten å la det gå utover sin høviske ridderoppførsel.

Goethe henter navnet på denne helten, i diktet vi skal se på i dag. Her er det Goethe selv om er ridderhelten, og det er en helt av en annen type, der heltedåden og den høviske oppførselen viser seg i diktningen, ånden og fantasien, ikke i fantastiske gjerninger. Det er derfor en Amadis for en ny tid, en ny Amadis, en ny måte å være ridderhelt på. Goethe skrev dette diktet da han var i begynnelsen av 20-årene, og fikk det trykket i 1775, da han var 26 år. Dette er en periode der den gamle klassisismen, ledet av blant annet Goethe, glir over i perioden som har fått navnet Sturm und Drang. Dette diktet er altså skrevet mens klassismen ennå var den rådende stilretningen, men trykket i det Sturm und Drang er på høyden.

Dette er det første diktet i samlingen som ikke er en slags forberedelse, slik Vorklage og An die Günstigen kan sies å ha vært. Dette diktet står helt på egne ben.

Der neue Amadis

Als ich noch ein Knabe war,
Sperrte man mich ein;
Und so saß ich manches Jahr
Über mir allein,
Wie in Mutterleib.

Doch du warst mein Zeitvertreib,
Goldne Phantasie,
Und ich ward ein warmer Held,
Wie der Prinz Pipi,
Und durchzog die Welt.

Baute manch’ kristallen Schloß
Und zerstört’ es auch,
Warf mein blinkendes Geschoß
Drachen durch den Bauch,
Ja, ich war ein Mann!

Ritterlich befreit’ ich dann
Die Prinzessin Fisch;
Sie war gar zu obligeant,
Führte mich zu Tisch,
Und ich war galant.

Und ihr Kuß war Götterbrot,
Glühend wie der Wein.
Ach! ich liebte fast mich tot!
Rings mit Sonnenschein
War sie emailliert.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Enstanden Anfang der 70er Jahre, Erstdruck 1775

Den nye Amadis

Mens jeg ennå var en guttunge,
Sperret man meg inne;
Og slik satt jeg mange år
Over meg alene,
Som i mors liv.

Dog var du mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en varm helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk gjennom verden.

Bygde mange krystall-slott
Og ødelegger dem også,
Kastet mitt blinkende prosjektil
Gjennom buken til dragen,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befridde jeg da
Prinsesse Fisk;
Hun var så elskverdig,
Førte meg til bordet,
Og jeg var galant.

Og hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vinen.
Akk! Jeg elsket meg nesten død!
I ringer med solskinn
Var hun emaljert.

Akk! hvem har bortført henne meg?
Holdt ingen tryllebånd
Henne tilbake fra den raske flukt?
Sier, hvor er landet?
Hvor er veien dit?

Skrevet på begynnelsen av 1770-tallet, trykket første gang i 1775.

Språk, form og innhold

Om dette diktet er det litt å si om formen. Det er 6 strofer, hver med 5 verselinjer. Verselinjene har 4 + 3 trykktunge stavelser, altså 4 i linje 1 og 3, 3 i linje 2 og 4. Den femte linjen har 3 trykktunge stavelser.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Som i alle klassisk dikt er formen konsekvent gjennomført. Alle strofene skulle leses sånn som dette, og å lese riktig var en del av barneskolelærdommen. Det var en grov feil å legge trykket på feil sted, helt utenkelig å gjøre for én som kjenner dikterkunsten.

Rimene er også konsekvente. For å få mønsteret til å gå opp, må strofene behandles to og to. Det er først kryssrim, abab, der den lille bokstaven også betyr at rimendelsen er trykktung. Så kommer den femte linjen, og serverer et nytt rim til å bli hentet opp i første linje i neste strofe. Her blir det videre: ccdede, fremdeles betyr den lille bokstaven at utgangen av verselinjen (siste stavelse) er trykktung. Satt opp med alle de ti linjene i en dobbelstrofe blir det altså: ababc cdede. Dette er gjort konsekvent gjennom diktet.

Jeg har ikke funnet ut av referansene Prins Pipi og Prinsesse Fisk (Fisch). Jeg tror det bare er fantasifigurer, eller figurer i mindre kjente verk. Begge navnene er sånne som klinger godt, og gir rike assosisasjoner. Det franske ordet obligeant har jeg oversatt til norsk i oversettelsen, og beholdt i tysk i gjendiktningen. Ordet er også lagt inn i gloselisten, med oppslag i fransk ordbok. Galant er også fransk, men dette har jeg ikke oversatt eller lagt i gloselisten, for dette ordet er i utstrakt bruk som fremmedord også på norsk.

Diktet begynner med at Goethe seg tilbake til den gang han bare var en liten gutt, og satt innesperret på rommet sitt i mange år, alene som i mors liv. Innesperret må her ikke forstås bokstavlig, han tilbrakte mye tid på rommet sitt, slik det er helt vanlig barn gjør.

Tidsfordrivet mens han satt der, var en gyllen fantasi, der han er en tapper helt som drar gjennom verden. Han er nok her påvirket av gamle ridderromaner og ridderhistorier, for han bygger krystallslott og dreper drager med spydet sitt. Han var en mann, sier han, i fantasien sin (Ja, ich war ein Mann).

Og denne mannen befrir prinsesse fisk, det typiske riddermotivet, den tapre ridder som befrir den skjønne jomfru fra dragens klør. Prinsessen er elskverdig, imøtekommende, obligeant, og fører ham til bords. Han er høflig og beleven, og oppfyller med det sin rolle.

Fjerde strofe er elskovsstrofen, der hun kysser som gudebrød, det vil si brød man gjerne vil ha og spise, hver dag, hele tiden, og kyssene var også glødende som vin. Sammenligningene er nok kanskje ment å være litt parodiske, prinsessenes og de skjønne jomfruers kyss er nok sammenlignet med litt av hvert i ridderromanene. Han elsket seg også til døde, slik en god ridder skal, og det er ingen tvil om at metaforen hun er emaljert med ringer av solskinn, er ment parodisk.

Siste strofe var litt vanskelig å få riktig i oversettelsen, men det skal være i orden nå. Spørreordet wer er subjekt i første setningen, sie er objektet og mir er det indirekte objektet. Så han spør hvem er det som har bortført henne for ham? Hvem er det som har tatt henne bort? Videre er en setning som går over to linjer, og spør om ikke noe tryllebånd har holdt henne igjen fra den raske flukten hennes. Så da spør han, hvor er hennes land? Hvor er veien dit inn?

Altså han vil tilbake igjen, tilbake til fantasien fra barndommens dager.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn. Merk at ordet obligeant er fransk, og slått opp der.

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
einsperren (sv. tr.) sperre inne.
der Mutterleib morsliv;
der Zeitvertreib tidsfordriv.
Held der, -en/-en; helt.
Baute – preteritum, 1. pers, entall -> bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge. 2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Geschoss das, -es/-e 1. prosjektil.2. etasje
Drache der, -n/-n, Drachen -s/-; drage, drake.
Bauch der, -(e)s/Bäuche; mage, buk; (overført) hvelving, runding; hulrom;
ritterlich (adj.) ridderlig.
obligeant – Fransk -> obligeant /ɔbliʒɑ̃/, obligeante /ɔbliʒɑ̃t/ f adj. forekommende, tjenstvillig, imøtekommende, elskverdig, vennlig, velvillig
entführt -> entführen (sv. tr.) bortføre, føre bort, kidnappe, kapre

Kommentar

Dette er et eksempel på Goethes tidlige diktning. Han var noen og tjue år da han først skrev det tidlig på 1770-tallet, og han var 26 da det først ble trykket i tidsskriftet Iris. Zeitschrift für Frauenzimmer. Dette tidsskriftet, redigert av Georg Jacobi, ble medium for mange av Goethes dikt i denne perioden, og de ble alle sammen utgitt anonymt. Strengt tatt hører perioden 1770-1775 til den vi kaller Sturm und Drang, når det kommer til Goethe, men akkurat dette diktet er ikke så karakteristisk for de stormende følelser og drivet etter å få utrettet noe. På den annen side er det her en lengsel inn i fantasien, og de stormende følelser i prinsesseforelskelsen. De virkelige Sturm und Drang diktene er atskillig mer kraftfulle, noe vi skal se når vi kommer til dem.

Nå er dette en poesiblogg, til glede og inspirasjon, og ikke ment å være forskningsartikler med henvisninger og referanser. For meg er dette et tidlig dikt, et litt enkelt dikt, selv om formen er komplisert, og et dikt som etter Goethes standard ikke har de aller høyeste ambisjonene. Det er en ennå ung mann som ser tilbake til sin enda yngre barndom og ungdom, og koser seg i fantasiene han hadde da, og lengter tilbake til dem. Og om diktet underveis kan være litt uhøytidelig og fornøyelig, så er slutten kraftfull og effektfull, med rimene som smeller på plass, og lengselen som oppleves sterk og ekte.

Min gjendiktning

Å gjendikte dette diktet er ingen stor kunst, i alle fall ikke som jeg har gjort det. Bruken av halvrim er utbredt, og jeg har også tatt meg andre friheter. Det er en spesiell rytme i dette diktet, og det er en del rim som må på plass. Jeg har trikset det til. Heller ikke originalen er utvungen, alltid.

Den nye Amadis

Mens jeg ennå unge var,
Sperret man meg inn;
Og slik satt jeg mange aar
Over ensomt sinn,
Som i moders liv.

Dog du var mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en tapper helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk ut i felt.

Bygde mang’ krystallpalass
Og ødela dem óg,
Kastet blanke spyd og skaft
I dragen så den lå,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befri jeg kan
Min prinsesse Fisk;
Hun var riktig obligeant,
Førte meg til disk,
Og jeg var galant.

Hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vin.
Akk! Jeg elsket meg til død!
Ring med solens skinn
Var hun emaljert.

Hvem har henne vekk meg ført ?
Holdt ei trylleband
Henne ‘gjen fra flukten sin?
Si, hvor er det land?
Hvor den vei dit inn?

ES2019

Forrige: An die Günstigen Neste: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Alle: Goethe