Ved Rondane, av Aasmund Olavsson Vinje

Dette er det berømte diktet Nå ser eg atter slike fjell og dalar, gjengitt i original, slik det stod da det første gang ble utgitt i Ferdaminni frå sumaren 1860. Diktet kalles også Ved Rondane, original skrivemåte Ved Rundarne. Under den tittelen er det utgitt og gjengitt en rekke ganger. I originalen, i Ferdaminni, står diktet uten tittel, og hører til i kapittelet Huldri.

Dette er innledningen Vinje selv skrev:

Tri mil gjegg eg ein sundags ettermiddag upp igjennom dei bratte furelider og vest nordetter dei lange fjellmyrar og flotter, kvite av reinmose med knapt eit grønt straa. Der var so audt og daudt at eg berre høyrde andedraget mitt. Kvelden drog inn paa, og lufti tok til aa tjukna, so fjellpiggarne stod blaagraa hettor paa hovudet, som soli av og til skein ikring og farga fjell og flott med sin himmelske eld. Eg sette meg paa ein stein og skaut pusten og turka sveiten av panna mi.

Så følger diktet, med første linje No seer eg atter slike Fjøll og Dalar. Tittelen er lagt til av meg.

Ved Rundarne

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Fra Ferdaminni frå sumaren, 1860

Form, språk og innhold

Form

Diktet har 4 strofer. Hver strofe har 8 linjer, så dette er en oktav. Rimmønsteret er AbAbAbCC, der store bokstaver betegner trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Med trykktung og trykklett utgang menes henholdsvis trykk og ikke-trykk på siste stavelse i linjen. Så her er Gut – Nut – ut, trykktung i linjene 2, 4 og 6 i strofe 6, mens de andre stavelsene er trykklette. Formen er gjennomført uten unntak i alle strofene.

Jeg viser med eksempel i den første, berømte strofen, trykktunge stavelser står i fet skrift.

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer‘ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Det er gjennomført annenhver trykktung og trykklett stavelse. Den trykklette kommer først, så da har vi det som kalles en jambisk versefot. Strofen er også et mønstereksempel på hvordan det betydningsfulle innholdet får trykk, mens det som viser grammatikalsk bøyning og forbindelser blir trykklett. Her er det sånn at det nesten går an bare å lese stavelsene med trykk, og en som kan norsk vil utmerket skjønne hva det går i. Det er svært lite i de trykklette stavelsene som er vesentlig, og svært av de trykksterke stavelsene som ikke er det.

Merk at versene i dette diktet har fire føtter, de er firfotede jamber, mens de fleste diktene i Vinjes Ferdaminne følger Hildebrandstrofen med tre jambiske føtter, og kryssrim.

Språk

Dette skal være som det ble trykket originalt, med de originale rettskrivinger. Det kan være fremmed for moderne lesere, men det er gjenkjennelige ord som har gått gjennom kjente rettskrivingsregler for å ende opp som vi har dem i dag. Vinje skrev på landsmål, det språket som siden skulle bli nynorsk, men han skrev på en tid før faste regler var etablert, og han bruker for eksempel ending –er på sterke verb i presens (finner), noe dagens regler ikke tillater. Det er kanskje artig å se at en kar man kanskje ville oppfatte som litt konservativ, i hvert fall i språkføringen, er ganske så fri og radikal når det andre deler av språket.

Jeg er ingen stor språkekspert, og kan disse tingene bare sånn generelt. Vi ser at Vinje bruker i-mål, om det er et uttrykk. Han har i-ending i bestemt form hunkjønn (Soli, Notti for «sola» og «natta» og han bruker det også i ubestemt flertall av intetkjønnsordet minne – minni. Det første tror jeg var noe Ivar Aasen selv gikk inn for, han ville ha i-ending for hunkjønn, men det er altså a-ending som har endt opp med å bli etablert. Hva i-endingen i flertall er for noe, tør jeg ikke uttale meg om. Nynorsk skal som norsk bruke dobbel bestemming, altså si de gamle minnene, ikke «de gamle minner», det siste skal være mer dansk, men vi ser Vinje er helt konsekvent med å sette ubestemte former av substantivet til pronomenet. Han sier det sama Hjarta, dei gamle Skuggar, og altså dei gamle Minni.

Et ord som er ugjenkjennelig i skrift er ordet Snjo, for «snø». Vinje var fra Vinje, i Telemark, og jeg lurer på om ikke snjo der er et dialektord. Og så lurer jeg på om ikke deim er en gammel dativ-form av dei, men her er jeg på utrygg grunn, siden jeg ikke vet om dette området i Telemark har beholdt dativ eller kan forklare hvorfor det må være dativ her i setningen. Korrekt i skrift etter dagens regler skulle uansett være «dei».

Kommentar til diktet, og en liten merknad

Nå i begynnelsen av 2018 har jeg en opprydning og oppussing av de norske diktene jeg har postet. For å gjøre posten om dette diktet kreves mye arbeid, jeg må for eksempel få lest ut verket diktet hører til, men jeg har fått lagt til litt stoff om formen på diktet, og skrevet en bedre innledning. Parallelt foregår det et arbeid på bloggens storebror, Helt grei litteratur, der jeg skal skrive om hele verket, Ferdaminni fraa sumaren 1860.

Merknad:

Dette var den første innledningen jeg hadde på posten:

Jeg tenkte jeg skulle lese Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, og så poste og kommentere det mest kjente diktet derfra, men tiden i mai har ikke strukket til. Det blir foreløpig litt halvveis, og så håper jeg å få rettet det opp og ytt diktet og verket rettferdighet med tiden.

Selv om posten er noe mer utvidet nå, enn den var nå, er det fortsatt arbeid som gjenstår.

Ei knekt grein

Omtalen av diktet kommer senere. Det er ikke ofte jeg skriver dikt på nynorsk. Dette er på nynorsk, og skrevet i år.

Dette var den første omtalen av det første diktet skrevet på nynorsk og postet her på bloggen. Jeg er ikke interessert i å gå inn i debatten om bokmål og nynorsk, den kan de ta de som er mer engasjert i den. Bokmål er mitt skriftspråk, og uten å tenke over det skriver jeg til og med bokmål her, som jeg skal presentere et dikt på nynorsk. Nok om det, nynorsken har en annen klang enn bokmål, og har en stor fordel i at det er færre stavelser i noen viktige bøyninger i viktige ordklasser (som presens av sterke verb og flertall av ulike typer substantiv), noe som forklarer at så mye oversatt poesi er oversatt til nynorsk. Det forklarer også at en uforholdsmessig stor del av norsk poesi er på nynorsk sammenlignet med hvor stor del av øvrige tekster som er det.

*

Eg trur eg skifter til nynorsk nå som eg skal presentere diktet. Dikt på nynorsk kan godt bli presentert på nynorsk. I alle fall når eg har skrive dei sjølv, og har lagt dei i den kategorien. Eg fekk dette diktet i hovudet da eg var ute med dattera mi, på ein av vore mange turar. Eg såg ei bjørk med ei knekt grein, ei diger grein som var knekt, og eg tenkte på dette her med alt som skjer og har skjedd utan at det har noko med meg å gjere, utan at eg får det med meg, eg ser bare spora, mesteparten av verda er slik. Ein veit det ikkje, ser det ikkje, det skjer allikevel, har skjedd.
Knekt grein

Eg ser ei bjørk

Så rank og rein

Bortsett frå ei knekt grein.
Ho heng med bod

Om andre tider

Eit anna ver
Ei anna bok

med andre sider
Eg les ei historie eg ikkje kjenner

Om alt eg ikkje veit, som hender.

ES2016

Hendene, av Tor Obrestad

Et litt enkelt dikt av jærdikteren Tor Obrestad (1938-) avslutter temaet norske samtidslyrikere i januar i år. Det er enkelt med det at det er lett å forstå, og lett å like, og det har en hverdagsvisdom av typen som blir mye brukt til støtte og oppmunting om dagen. Virkemiddelet er også enkelt. Hendene blir gjort fremmede, som et slags objekt som ligg på bordet og kikkar på meg, en slags antipersonifisering, om man kan bruke et slikt ord. Ikke besjeling, men avsjeling. Fremmedgjøringen er et klassisk litterært virkemiddel som fremdeles er et av litteraturens aller viktigste, det som gjør at du ser kjente ting på en ny måte. De tingene som ellers er så vanlige at du ikke legger merke til dem. Hendene er jo bare der, de har sin oppgave, er en del av kroppen, selvfølgelig er de det. Obrestad lar imidlertid hendene være selvstendige, de stiller spørmål, Kva vil du bruka oss til? De er et redskap til personens bruk. Og de har fått stemme til selv å spørre hva de skal brukes til. Så går diktet over i refleksjoner over hva disse hendene har gjort, hva de har vært med på, og med det får vi også en historie om hva personen som eier dem har gjort og vært med på. Henders vante egenskaper er med i diktet, sentralt i diktet, mange vil sikkert raskt komme opp med svaret «holde rundt andre med» eller «varme andre» om man satt og tenkte ut hva man har hendene til, eller svarer på spørsmålet diktet selv stiller (eller hendene selv stiller i diktet!). Det er så vanlige svar at man knapt registrerer det. Ved å legge inn elementet av fremmedgjøring, får Obstfelder oss til å tenke gjennom hva dette er for noe en gang til, og kanskje på en ny måte.

Jeg skrev at Tor Obrestad er jærdikteren. Jordbruksregionen i Rogaland, den flotte flate som strekker seg fra Boknafjorden mellom Stavanger og Haugesund til Dalane i sør med fjell og dal har fostret flere poeter og diktere, uventet nok. Det er jo en bonderegion, står uten universiteter og høyskoler, og få videregående skoler. Nå snakker jeg om det egentlige Jæren, slik vi som bor i området oppfatter det. Geologisk går nordgrensen ved Boknafjorden, sør for den er landskapet likt, men i folks hoder går nok grensen sør for Figgjoelven. Nord for den er det byområder, folk snakker litt annerledes, det er siddiser og Sandnesbuer, poeter som Sigbjørn Obstfelder og forfattere som Aleksander Kielland kan ikke godt kalles jærdiktere. De representerer Stavanger, de har andre interesser.

Jærdikteren skriver om Jæren, om naturen, om det storslåtte møtet mellom Storhavet i vest og de langstrakte jærstrendene, ord lånt av Arne Garborg, det er et landskap som inviterer til store refleksjoner over forholdet mellom mennesket og naturen, over livene vi lever. Alle jærdiktere skriver om dette landskapet, mest berømt er Arne Garborg, som både i romaner og i dikt (Haugtussa) så å si er originalen, her finner vi standardformuleringene, urkilden, kan man nesten si. Men også nålevende Helge Torvund har skrevet vakre og vare ord om Jæren og landskapet, slik også Tor Obrestad har gjort det. De har alle en spesiell plass blant Jærbuen, samtidig som de blir lest og regnet blant de betydelige også ellers i landet.

Tor Obrestad har mye til felles med giganten fra slutten av 1800-tallet, den viktige perioden i norsk åndsliv og identitet, den kulturelle storhetstiden, kan man trygt si. I likhet med Garborg reiste han ut og tok til seg strømningene i hovedstaden, samtidig som han bevarte sine røtter fra Jæren. Obrestad ble redaktør i tidsskriftet Profil, halvt jærsk (min far var fra Kåsen) som også jeg er, synes jeg dette er stort, tenk en av oss redaktør i et slikt stort og viktig tidsskrift! Det var profilkretsen som definerte hvordan tingene skulle være i litteraturen, et av de mest bevisste overtakelsene fra den yngre garde mot den eldre vi i Norge har sett. Selv Knut Hamsun og hans like kunne ikke oppvise noe lignende mot sine forgjengere, de laget ikke noe tidsskrift der de gjorde greie for sitt program, de reiste bare rundt og holdt foredrag med litterære angrep. På 60- og 70-tallet ble det gjort meget bevisst, det har blitt sittende med navnet «profilkretsen», de mente diktningen skulle være politisk, at kaffekoppen skulle være kaffekoppen (altså at man skulle slutte med de veldige metaforene, at tingene alltid skulle være noe annet), og man skulle eksperimenter, særlig med formene. Tor Obrestad skrev på denne tiden romanen Sauda. Streik!  En roman som er på pensum i norsk litteraturvitenskap, fordi den så tidlig og så tydelig visker ut skillene mellom romanen og dokumentaren, det er en roman som ikke er fantasti. Og den er politisk som bare juling.

Siden har Obrestad i likhet med så mange andre blitt mindre politisk. Men han har skrevet videre, i en rekke sjangre, engasjert seg i debatten, vært fremme i avisene, akkurat som giganten Garborg. De tidlige diktsamlingene hans er politiske, så til de grader, nesten så man kan kalle dem revolusjonære. Titlene på samlingene indikerer hva det går i Vårt daglige brød (1968), Den norske løve (1970), Sauda og Shanghai (1973), Stå saman (1974), mens Vinterdikt (1979) vel markerer et slags skille, der noen dikt er politiske som før, mens andre henvender til naturen og årstidene, og da som vi finner dem på Jæren. Siden er det annerledes. I Mimosa, myosotis, rosmarin (1994) er det reflekterende, inadvendte dikt, slutt på politisk sprengkraft, nå handler det om å være menneske.

Det er fra denne samlingen dagens dikt er hentet. Man kan godt kalle det politisk, for det handler om å ta vare på hverandre, ta i mot de som kommer og er trøtte, leseren kan selv reflektere videre og tenke over hvem det kan være, og hvordan det skal gjøes. Det er imidlertid mer å gjøre om medmenneskelighet, enn politiske revolusjoner. Diktet er på det personlige plan, ikke på det samfunnsmessige.

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.

Kva vil du bruka oss til?

Barn har blitt rolege i dei hendene.

Kvinner har sagt til meg

at varmen der har gitt dei kraft.

Men dei eg har villa gi varmen til har avslått

eller har hatt andre hender.

Og dei som ville ha

kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

 

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,

trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken

etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.

Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel

eller kva som batt dei saman.

Nå veit eg det.

Vissa fyller meg med ei glede

eg ikkje kan forklare deg, dei må gjera det sjølv.

For dei kan vera puter

kring dei smale akslene dine.

Dei ligg på bordet og ventar

når du kjem hit og er trøytt.

 

fra Mimosa, 1994

Ord- og språkforklaringer

Moderne norsk skal alle kunne lese og forstå enten det er skrevet på bokmål eller nynorsk, alle som finner frem til denne bloggen skal også kunne forstå ordene som er brukt i diktet. Det er imidlertid noen passasjer der det kanskje ikke er så lett å forstå meningen med dem. Og det er enkelte ord i diktet som ikke blir brukt muntlig av den nye generasjonen, og som dermed kan få det tilsvarende ordet som blir brukt. Det dreier seg om ordet batt, som enkelt og greit betyr «bandt (bokmål: binde – binder – bandt – har bundet, nynorsk: binde – bind – batt – har bunde«. Trælar er et fortykket hudparti på håndflaten, ordet brukes både på bokmål og nynorsk, og staves træl. Akselen er kroppsleddet mellom halsen og det som holder kroppen og armen sammen, jeg vet ikke om det er noen egentlig forskjell mellom aksel og skulder. Kring er omkring, om noen skulle være i tvil om det.

Første strofe skulle være helt grei å forstå. I andre strofe finnes vendingen kjende eg ikkje mine henders sirkel, fulgt av eller det som batt (bandt) dei saman. Den er vanskeligere. Hendenes sirkel kan være sirkelen hendene og armene danner når man holder rundt noe, eller lager en sirkel med dem. Hva som binder dem sammen kan være konkret og biologisk, altså hva det er som gjør at kroppen vår og leddene henger i hop, eller det kan være hvilke krefter det er som gjør at man vil bruke hendene til å holde rundt noe. Setningen under, Nå veit eg det, kan tyde på det, men jeg vil alltid være forsiktig med å gjøre meg bestemte tolkninger. Obrestad er også vag når han skriver om akkurat dette, det er noe han ikkje kan forklara deg, og det litt underlege: dei må gjere det sjølv. Det tolker jeg til at det er hendene som må gjøre det. For meg er det ganske uforståelig.

Kanskje er det også litt vanskelig i det følgende, at hendene er puter kring dei smale akslene dine (igjen tolker jeg dei til å peke tilbake på hendene). Det gjelder nok i overført betydning, såpass er klart, men akkurat hva meningen skal være er litt uklart, hvordan dette skal være et bilde på noe rent utover at hans hender skal være beskyttelse for en annens aksler. På akselen er det vanligvis man bærer noe, så det har antagelig noe å gjøre med at hendene også skal hjelpe med å bære, eller skal gjøre at det man bærer ikke gnager så.

Kommentar til diktet

Det er nesten et slags prosadikt, dette diktet her. Det er vanlige setninger satt sammen, språket er ikke videre poetisk, verselinjene er ikke særlig verseaktige. Linjedelingen skiller det fra en vanlig, flytende prosatekst, men det er ikke slik at den gir diktet noen utvidet mening, i hvert fall ikke fra hva jeg kan se. Rytmen er fri, rim er det ikke, ikke har diktet noen av de dystre motivene og temaene fra modernismen, og heller ikke leken og moroa fra postmodernismen. Det er snarere slik at det bare gir blanke i all litterær tradisjon, og skriver tingene rett frem, enkelt og greit.

Kanskje går det med det an å si at Obrestad gjør diktet mer personlig? Han stiller seg veldig åpen og forsvarsløs i dette diktet, barn har blitt rolege i dei hendene, det er nok hans egne barn eller barn han har et nært forhold til, det her er snakk om. Det samme gjelder kvinnene som sier hendene har gitt varme. Hva det ligger i at han ikke har kunnet gi varmen til dem han ville, ser jeg ikke som min oppgave å begi meg ut på å forklare. De har avslått, eller har hatt andre hender. For meg vil dette bety de jeg har forsøkt å nå, eller har villet nå, men ikke har greid, også fordi de ikke har vært interessert. Avslutningen på strofen handler også om ikke å greie det, om å komme til kort. Og dei som ville ha/ kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Strofe nummer to begynner konkret og meget personlig. Det beskriver en sansefornemmelse, lunken fra brøddeig, alle som har bakt brød med egne hender vet hva det betyr. Gode poeter er mestere i å få frem slike sansefornemmelser, gjerne slike som er helt hverdagslige, men i dikt og skrift er friske og originale. Trælene etter spadeskaftet,  det skriver gårdsgutten, arbeidskaren (uten at jeg vet noe om Obrestad har arbeidet på gård), også det er noe alle som har utført lignende arbeid har erfaring med. Kraften etter repetisjonene på skrivemaskintastene ligger imidlertid for den svært produktive dikteren og forfatteren, det er ikke for alle og enhver, på ny er diktet dypt personlig.

Kanskje skal jeg her i tolkningen forsøke å finne en ny mening i de neste linjene, om ikke å forstå mine henders sirkel, eller ikke å kjenne, som det står. Vendingen begynner med likevel, noe som kan indikere at på tross av alt dikteren har brukt hendene til, alt de har bakt brød, spadd jord og skrevet dikt og kloke tekster, så kjenner han ikke hendenes gåte, så å si. Her er det noe han ikke har svar på. Noe gåtefullt. Setningen Nå veit eg det trenger ikke være at han nå vet hva det er som binder hendene sammen, eller hva hendenes sirkel er for noe, det kan også være det betyr at han nå vet at han ikke kjenner disse tingene. Kanskje opererer jeg nå med skoleelevens forsøk på å tvinge mening ut av en tekst og en tekstlinje han eller hun får ingenting ut av, man er ikke plent nødt til å forstå alt i et dikt eller en avansert tekst, det er en utbredt misforståelse, noe er så uklart at det ikke lar seg forstå. Noe vekker bare ikke gjenklang i én.

Uansett må vi nok ha med at diktet både åpner og slutter med at hendene ligger på bordet. Først kikker det på jeg-personen, i et personlig dikt som dette får jeg ikke dette til å være andre enn dikteren selv. Til slutt ligger de og venter, på dem som kommer og er trøtt. Jeg tror jeg vil holde meg til den tolkningen jeg la inn innledningsvis, at dette er et dikt om medmenneskelighet, og at hender er til for å varme hverandre, støtte hverandre og hjelpe hverandre. Kanskje er det også dette som er hendenes sirkel, og det som binder dem sammen, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om jeg skal våge så store ord inn i min tekst, som attpåtil er en tolkning av en annens tekst. Kanskje er det slik at hendene ikke utførte sin egentlige oppgave da de bakte brød, spadde jord og skrev dikt, kanskje er ikke dette egnet til å binde dem sammen, kanskje utfører de best sin oppgave når de kan være puter på en annens skuldre, og være der noen kommer og er trøtte.

Kanskje. Jeg er ikke den som vil låse diktet fast til en bestemt tolkning, og håper at hva jeg har skrevet om det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lese.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra