The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794
Flue
Min gjendiktning

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Har min dumme hånd nå
Blåst avsted.

Er ikke jeg
Et krek som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg vil danse
Og drikke og synge,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og tankens ønske
er til døden å komme,

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller ei.

Kommentar til oversettelsen

Det var ingen oversettelse denne gang, men en gjendiktning. Språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Reklamer

Sonett 12, av William Shakespeare – When I do count the clock that tells the time…

Dette er uke 12, og vi skal presentere sonett nummer 12 av William Shakespeare. Det er den første av de virkelig berømte. Den følger tematikken fra de første 11 sonettene, med hvordan skjønnheten en gang skal dø, og den skjønne derfor må skaffe seg et avkom, før skjønnheten går tapt. I sonett nummer 12 går sammenligningen mer direkte mot tiden, og hvordan alt i verden er forgjengelig, alt skjønt må dø. Det er neppe tilfeldig at dette er sonett nummer 12, siden dagen har 12 timer, og første linje er at poeten teller timene. Lignende teller sonett nummer 60 minuttene. Sonetten skal derfor leses jevnt og rytmisk som tikkingen fra en klokke, det er tiden selv som er hovedrollen, og den kan ingen motstå. I ingen andre sonetter står det skjønne mennesket så alene mot livsbetingelsene, det er bare i siste linje det finnes noe forsvar, og det er bare så vidt det er tilstrekkelig mot kraften i det som til da er presentert. Det er tiden mot mennesket.

Sonett 12

When I do count the clock that tells the time,
And see the brave day sunk in hideous night;
When I behold the violet past prime,
And sable curls, all silvered o’er with white;
When lofty trees I see barren of leaves,
Which erst from heat did canopy the herd,
And summer’s green all girded up in sheaves,
Borne on the bier with white and bristly beard,
Then of thy beauty do I question make,
That thou among the wastes of time must go,
Since sweets and beauties do themselves forsake
And die as fast as they see others grow;
And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence
Save breed, to brave him when he takes thee hence.

Min oversettelse

Når jeg teller timene klokken slår
Og ser den skjønne dag forsvinne i en forferdelig natt
Når jeg ser på fiolen som alt er blomstret
Og sorte krøller, er forsølvet i hvitt.
Når stolte trær ser jeg goldt løv
Som først gav flokken beskyttelse fra heten.
Sommerens vekster er budet opp i bunter.
Båret på kjerren med hvitt og børstet skjegg.
Da for din skjønnhet stiller jeg spørsmålet
At du blant tidens avfall må gå
Siden sødme og skjønnhet forsaker seg selv
Og dør så raskt som de ser andre gro
Og ingenting kan forsvare seg mot tidens ljå
Spar en arving, for å ta ham når han tar deg av sted.

Kommentar til oversettelsen

Det er en berømt sonett, men engelsken er ikke så enkel for oss utlendinger, det er mange ord som er sjeldne og mange ord som blir brukt annerledes enn vanlig. Å finne tilsvarende ord på norsk er tilnærmet umulig, selv ikke når bare meningen i sonetten skal gjengis, og rimene og rytmen ikke skal spille noen rolle. Første linje har grei mening, men ordene stokker seg litt sammen på norsk. På 1600-tallet var det en klokker som slo timeslagene, og det er disse slagene poeten teller. Andre linje har adjektivene «brave» i kontrast til «hideous», og «brave» får da en litt strukken betydning fra den vanlige «modige». Jeg kunne prøve med «tapre», men meningen er «skjønne» (i kontrast til hideous – ufyselige, heslige), så jeg valgte like godt den. «Past prime» betyr naturligvis over høydepunktet, jeg oversetter med «ferdig blomstret» som er bedre norsk. «Sable» er ikke «sabel», men sort.

«Lofty» kan ha flere oversettelser, høyreist, stolt og til og med opphøyd, det samme kan «barren», som har et beslektet norsk ord i «bart». Jeg valgte imidlertid «gold». «Canopy» er en baldakin, eller en annen type deksel, meningen er at løvet tidligere gav skygge for flokken, altså beskyttet mot heten. «Summers green» tar seg ikke godt ut i det norske «sommerens grønne», «sommerens gress» er knapt bedre, så jeg gikk inspirert av Hartvig Kiran i Frammende dikt frå fire tusen år for «sommerens vekster».

På norsk kunne vi kanskje oversette «Time’s scythe» med «tidens tann», men ljåen som jo er den riktige betydningen, har også assosisasjonen til mannen med ljåen. Det er døden som følger med tiden, og den kan ingen forsvare seg mot. «Save breed» kunne også vært oversatt med «lag en arving», selvfølgelig, men å finne et godt verb til «to brave him» er sannelig ikke lett. Ordet «brave» lyder jo også fra linje 2, så helst skulle man på norsk funnet et ord som passet begge steder. Jeg valgte «ta ham» i mangel på noe bedre. Det handler jo om liksom å ta innersvingen på tiden, ved ikke å la ham utrydde skjønnheten, men la skjønnheten gå igjen i avkommet til den skjønne.

Kommentar til sonetten

Sonetten kan deles inn ikke bare i 4 + 4 + 4 + 2 verselinjer, men i to og to, der de begynner med variasjoner over «Når jeg ser…», altså poeten betrakter et fenomen, og så følger han opp med hvordan dette fenomenet dør ut. Han teller timene, og dagen forsvinner i natt. Han ser på fiolen, som nå er visnet, og det sorte, krøllete hår, er nå blitt sølvgrått eller hvitt. Trærne er nå golde og bare, løvet er vekk. Alt som grodde i løpet sommeren, et nå hentet inn, bundet sammen, og blir kjørt bort. Det er kraftfulle, konkrete eksempler på tidens kraft, den rammer alle med sin ljå. Og som jeg skrev i innledningen, er dette som skjebneslag, det finnes ikke noe forsvar mot det. Det blir skrevet som uimotståelige faktum, som det også er. Her blir livsbetingelsene skrevet like goldt som treet når løvet er falt.

Kvadruplen fra linje 9 til 12 stiller spørsmål til den skjønne om også hans skjønnet skal gå tapt, som alt annet går tapt under tidens ljå. Skjønnheten er like utsatt som alt annet, om ikke mer, skjønnheten må dø, så når poeten spør, så er det ikke med noe stort håp om redning. De dør «as fast as they see others grow». Så kommer den ytterst kraftulle sammenligningen med tiden og ljåen, tiden blir mannen med ljåen, tiden bli døden, og det blir slått fast at mot den kan ingen forsvare seg. I siste setning konkluderer poeten med at den skjønne kan få en arving, og at denne kan ta opp kampen – «brave» – med tiden, når den skjønne selv må dø. Uten arvingen blir livet uutholdelig meningsløst og tomt, da dør jo alt bare bort. Og selv med arvingen blir kampen tøff, for det samme vil jo gjenta seg med denne.

Det er en uvanlig kraftfull sonett som majestetisk presenterer oss livsbetingelsene vi lever under.

Morgen, Ganddal

Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)

Sonett 2, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 1 (From fairest creatures we desire increase)

Selv er jeg også blitt 40 år nå, og min kone er nettopp blitt gravid for første gang. Da passer det godt å se over de tidlige sonettene til Shakespeare en gang til, der han ønsker at hans skjønne elskede skal lage et barn, slik at skjønnheten går videre til nye generasjoner. Det er en vakker tanke om det vakreste livet gir, og passer til stemningen jeg er i nå. Tenk at da jeg begynte på disse sonettene her på bloggen, så var jeg 35, og hadde ikke engang truffet min kone. Nå er jeg 40, akkurat den alderen Shakespeare i denne sonett nummer 2 mener er for sent, da er skjønnheten forsvunnet. I det kan jeg ikke være enig. Men i det at et vakkert menneske som min kone må få et barn som ligner på henne, det slutter jeg helt opp om. Så fremover vil jeg jobbe litt ekstra med de 17 første sonettene, og forsøke å komme med en gjendiktning til dem.

*

Vi er kommet til sonett nummer to av William Shakespeare. Jeg kan her si litt om stavemåten. Det heter «Sonnet» på engelsk, «Sonett»  på norsk, og kommer av det italienske «Sonetto», som betyr liten sang. Jeg velger å ha det skrevet på engelsk form i overskriften før selve sonetten, som er på engelsk, og på norsk i overskriften til bloggposten.

Her i den andre sonetten bekymrer den elskende poeten seg for at den elskede ungdom en gang skal bli gammel og miste skjønnheten sin. Dette er et tema som vil gå igjen i mange av sonettene i samlingen.

Sonnet 2

When forty winters shall besiege thy brow,
And dig deep trenches in thy beauty’s field,
Thy youth’s proud livery so gazed on now,
Will be a totter’d weed of small worth held:
Then being asked, where all thy beauty lies,
Where all the treasure of thy lusty days;
To say, within thine own deep sunken eyes,
Were an all-eating shame, and thriftless praise.
How much more praise deserv’d thy beauty’s use,
If thou couldst answer ‘This fair child of mine
Shall sum my count, and make my old excuse,’
Proving his beauty by succession thine!
This were to be new made when thou art old,
And see thy blood warm when thou feel’st it cold.

Min oversettelse

Når 40 vintre skal beleire ditt bryn
Og grave dype furer i din skjønnhets mark
Din ungdoms stolte uniform som nå er så beundret
Vil bli et fillete plagg holdt av liten verdi
Om du da blir spurt hvor all din skjønnhet er
Hvor er skatten fra dine lystige dager
Å da si, innenfor dine dype innsunkne øyne
Ville være en altoppslukende skam og fruktesløs pris
Hvor mye større pris fortjener bruken av din skjønnhet
Hvis du kunne svare: «Dette skjønne barnet mitt
Skal summere opp mitt regnskap og unnskylde min alderdom.
Bevise hans skjønnhet overtar din
Dette var for å gjøre nytt når du er gammel
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

Min gjendiktning

Når 40 vintre beleirer ditt bryn
Graver grøfter dypt i din skjønnhets sti
Ung og stolt din drakt, som nå er et syn
Blir et lurvet plagg holdt av null verdi
Du blir så spurt hvor er skjønnheten nå
Hvor er den skatt fra de dager som var
Å si innenfor innsunkne øyne som så
Vil være en skam og ubrukelig svar
Da gir din skjønnhets bruk nok større pris
Om du sa: «Denne søte ungen min
Er regnskap for hva med alderen gis.
Med det at hans skjønnhet følger fra din
For å være på ny når du har vært alt
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

ES2014

Kommentar til oversettelsen

Trench er «grøft» eller «skyttergrav», slik det er oversatt på nettets FreeDictonary. Siden betydningen er at dette skal skje i ansiktet, mener jeg det går å oversette med furer, siden vi oftere bruker dette ordet til å betegne rynker på norsk. I gjendiktningen oversetter jeg med grøfter, for bokstavrimets skyld. Livery er uniformene tjenerne brukte i adelsmannens hus. Totter er fillete, weed er plagg. Det er altså en sammenligning om hvordan det vil gå med ungdommens ansikt når det eldes det dreier seg om.

Lusty er «livlig, sterk, robust, vital», eller «lystig»som jeg har oversatt det med. Skatten fra disse dagene er skjønnheten han hadde mens han var ung. Thriftless er «bortkastet, ubrukelig», og slike ord. Meningen i linje 5 til 8 er at om noen spør den unge skjønnheten når han er gammel og har mistet skjønnheten, hvor er det skjønnheten er blitt av? Å da si at den ligger gjemt innenfor den samme kroppen du nå ser foran deg, den med de innsunkne øynene og alle rynkene, det ville være en fullstendig skam. Det ville også gjøre prisen (eller rosen) av skjønnheten han en gang hadde bortkastet, fordi han ikke har den lenger.

Succession er egentlig arverekkefølge, eller en rekkefølge av lignende type. Meningen i linje 9 til 12 er at om den skjønne ungdom på spørsmålet hvor skjønnheten hans er, kunne svare at dette skjønne barnet fullfører regnskapet mitt. Det vil unnskylde alderdommen, som har tatt skjønnheten bort, for da vil skjønnheten være gitt bort til den neste i rekkefølgen.

Konklusjonen er at om den skjønne hadde et barn, så ville det være som om han var født på ny, for da ville barnet hatt den samme skjønnheten som han hadde hatt. Det varme blodet tilhører ungdommen, det gamle alderdommen.

Kommentar til sonetten

Sonetten stiller spørsmålet hva når ungdommen blir gammel, hva er da igjen av skjønnheten? Selv den vakreste ungdom vil engang få furete ansikt og innsunkne øyne, all skjønnhet vil forsvinne. Det er ikke nok å da kunne si at den da en gang har vært, den må leve videre. Og den eneste måten å få til det, er gjennom å få en etterkommer.

Vi ser Shakespeare bruker vinter til å betegne alderdommen i verselinje 1. Det gir assosiasjoner til kulde og død, men også til fargen på hår og skjegg. Deretter bruker han klær som sammenligning både til ungdommen (proud livery) og alderdommen (totter’d weed), særlig den siste sammenligningen er sterk med sin «small worth held«.

«Then being asked» gjør spørsmålet til noe allment, det er ikke noe bare poeten kommer med, det er også noe som vil komme. Den skjønne må være forberedt. Shakespeare bruker «within thine own deep sunken eyes» på lignende måte som vinteren i linje 1, men her er det enda mer fysisk. Det er en fornærmelse å si om skjønnheten at den ligger inni noe så heslig som dette, «an all-eating shame, and thriftless praise.» Det er sterke ord som gir uttrykk for poetens egne sterke følelser i dette, og som også skal få ungdommen fra tanken på å bruke dette som fremtidig svar. Det forbereder det endelige svar som nå vil komme.

Tredje kvartett stiller det retoriske spørsmålet hvor mye større hyllest skulle bruken av skjønnheten fortjene, om han kunne svare skjønnheten lever videre i mitt vakre barn. Om den skjønne ungdom kunne svare at han gjennom barnet gjør opp gjelden han har fått fra naturen, barnet er unnskyldningen for alderdommen som har tatt fra ham skjønnheten hans, når det lever videre i barnet er unnskyldningen fullverdig. Dette står i kontrast til de gamle, innsunkne øyne i linjene ovenfor.

Så konkluderer sonetten med en av Shakespeares mange, mange kraftfulle kupletter, «This were to be new made when thou art old,/ And see thy blood warm when thou feel’st it cold.» Dette vil være en gjenskapelse av den skjønne selv, henvendt direkte til ham, med påminnelsen at det vil holde blodet hans varmnt når det en gang blir kaldt. Blodet som flyter gjennom barnet, vil være hans eget, han vil leve videre gjennom barnet. Det er ytterligere kraft over advarselen når det kommer fra en mann som selv er gammel. «Cold» referer også tilbake til vinteren, og man frosser i kroppen når dette er avslutningsordet.

Neste: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Sonett 1, av William Shakespeare

Lørdagen vil være dagen for en virkelig klassiker, og gjerne en syklus. Og jeg velger da å begynne med den største klassikeren av dem alle. Jeg oppfører meg gjerne både som en modernist og postmodernist i livet, og kan tale varmt både om romantikken og realismen. Men skal jeg velge en periode og uttale meg dønn ærlig, vil jeg si at jeg er et renessansemenneske, det er her vi finner den største kunsten. Og renessansekunstneren når det kommer til tekst, er engelskmannen William Shakespeare. Han er uovertruffen når det kommer til teater, hans dramatikk overgår alle andres, men han har også poesi som står for seg selv i verdenslitteraturen.

Jeg tenker selvfølgelig på sonettene, eller «Sonnets», som det heter på engelsk. Ordet kommer av det italienske «»Sonetto», som betyr liten sang. De er skrevet på en streng verseform, med tre grupper på fire verselinjer, og en siste gruppe på to. Firegruppene blir kalt kvadrupler, og har rimformen ABAB, altså første og tredje, andre og fjerde linje rimer. De to avslutninglinjene rimer også, og står gjerne som en konklusjon på det de 12 første linjene har tatt opp. Hver linje har også 10 stavelser i jambisk form. Denne rytmen er usedvanlig høystemt og vakker, og kler renessansens rene og klare kunst. De er skrevet i en tid der livsvisdommen kunne presenteres uten ironi, hvor det var lov til å skrive skjønt. Og ingen skrev på den tiden skjønnere enn Shakespeare.

Motivkretsen og temaene er de sentrallyriske  og klassiske. Det handler om livet og døden, naturen og kunsten, skjønnhet og kjærlighet, om hvorfor alt er forgjengelig og hva vi kan gjøre med det, livets meningsløshet og hva mening vi likevel kan finne. Det tar også med kunstens meningsløshet, og det umulige i å få fange livets og naturens skjønnhet i ord. Dette er tidløs lyrikk.

Språket er vanskelig. Det er skrevet i et engelsk som ikke hadde noen fastsatt grammatikk, og Shakespeare kunne derfor forme setninger nokså som han ville for å få dem til å passe med rytmen og tonen. Shakespeare hadde også et enormt ordforråd, og mange av ordene han bruker, finner man ikke mange andre steder. Mange av ordene har også gått naturlig ut av språket, etter 400 års språkutvikling i England. For oss som ikke har engelsk som morsmål, blir det enda vanskeligere. I tillegg er språket rikt på metaforer og symboler, noen av dem ikke umiddelbart tilgjengelige for språkbrukere av i dag.

Shakespeare skrev 154 slike sonetter. De 126 første er tilegnet en ung, mannlig skjønnhet. Nummer 127 til 152 er tilegnet en ung, kvinnelig skjønnhet. Og de to siste står litt utenom. Siden året har 52 uker, vil jeg presentere nr 1-52 her på bloggen. Jeg gjør ikke noe utvalg, og velger ikke ut de beste og mest klassiske, det har nok av andre gjort. De skinner og er vakre alle sammen.

Den første sonetten slår an tonen. Det handler om skjønnheten og forgjengeligheten.

Sonett 1

From fairest creatures we desire increase,
That thereby beauty’s rose might never die,
But as the riper should by time decease,
His tender heir might bear his memory:
But thou, contracted to thine own bright eyes,
Feed’st thy light’st flame with self-substantial fuel,
Making a famine where abundance lies,
Thyself thy foe, to thy sweet self too cruel.
Thou that art now the world’s fresh ornament
And only herald to the gaudy spring,
Within thine own bud buriest thy content
And, tender churl, makest waste in niggarding.
Pity the world, or else this glutton be,
To eat the world’s due, by the grave and thee.

Min oversettelse

Fra de vakreste skapninger ønsker vi økning
Slik at skjønnhetens rose aldri skal dø
Men når de eldre med tiden faller bort
Kan hans ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne lyse øyne
Fyller lysets flamme med næring fra deg selv
Og lager hungersnød der det er overflod
Du er selv din egen fiende, for ond for din egen skjønnhet.
Du som nå er verdens friske pynt
Og bare en budbruinger for den prangende vår
Inni din egen spire begraver du din lykke
Og,dumme tosk, lager sløseri med å være gjerrig
Forbarm deg over verden, eller vær denne grådige
Som spiser hva verden skal ha, med graven og deg.

Kommentar til oversettelsen

Increase har direkte betydning «økning», meningen i sonetten er imidlertid å produsere et avkom, reproduksjon. Ideen er at et såkorn kan gi enorme avlinger, kan bli mye mer, øke voldsomt. Det er viktig at det da er det beste kornet som reproduseres. Det er den beste oksen som blir avlsokse, de mest vellykkede dyrene i naturen som får reprodusere seg. Riper er fra adjektivet ripe som betyr moden, her opptrer det som substantiv i betydningen den eldre, mer modne. I sonetten menes her de eldre rosene, den eldre skjønnhet. Decease betyr dø, ofte brukt som en omskriving, altså «gå bort». Meningen i de fire første linjene er at vi ønsker mer av det som er vakkert, slik at det skjønne ikke dør. Når de som hadde skjønnheten blir gamle og dør, skal minnet – altså skjønnheten – bæres videre i de neste generasjoner. Linje 4 kan også tolkes helt konkret, at minnet er barnet, og å bære barnet er å bære minnet.

Contracted i linje 5 er litt problematisk. Det betyr «betrodd til», eller «bundet til», «engasjert i». Det nærliggende er å tro det skal bety at den elskede ungdom er for opptatt av sine egne, vakre øyne, til at han kan bruke tiden til å finne seg en kvinne og få seg et barn til å bære skjønnheten videre. Her og i den neste linjen ringer det av Ovids Narsius. Self-substantial fuel er næring til en brann som gir ny næring fra seg selv, det tar næringen fra det den selv består av. Det ligger i dette at det som brenner til slutt vil brenne opp. Abundance betyr «overflod» eller «rikelig». Meningen i den midterste av de tre kvartettene er at den skjønne ungdom er så opptatt av seg selv, at han ikke merker at skjønnheten vil dø ut, slik at der det før var overflod av skjønnheten vil det nå bli tørke. Han er sin egen fiende, for ond – med det at han ikke vil fornye skjønnheten – til å besitte det skjønne han har.

Herald er «budbringer», som man sikkert vet. Her ligger det også en mening om at den skjønne ikke er selve våren, bare den som varsler dens komme. Gaudy er et ord som jeg ikke kan huske å ha sett andre steder enn her. Det betyr «skinnende», «prangende», «briljant», «spraglet», «grell», alt sammen litt overdrevet, slik at vi kunne sagt «skrikende». Jeg oversetter med «prangende», selv om det kanskje har mer positive konnotasjoner enn ordet i originalen. Bud er spire. Content er litt problematisk, det betyr egentlig «tilfredshet», som man vet, men her kan det også ha meningen «lykke». Eller kanskje kan det tolkes på en helt annen måte, og være «innhold» eller til og med «substans». Churl er et ord som gjerne blir brukt om folk av lav status, «tamp» eller «ramp», ofte fra landlige omgivelser, «bondsk» . Sammensetningen med tender, et ord som er ganske godt kjent også for oss som ikke har engelsk som morsmål, og som vanligvis blir brukt ømt og kjærlig, gjør at også churl kanskje skal oppfattes kjærlig, en slags Ole Brumsk «Dumme lille bjørn».  Niggard har blitt et problematisk ord i våre dager, på grunn av et ord det ligner på, men ikke har noe å gjøre med. Niggard betyr en som er «gjerrig» eller «smålig», niggarding blir «å være gjerrig». Makest waste trenge ikke bare være «lage sløsing», waste kan også være søppel eller gi assosisasjoner til ørkenlandskap, i motsetning til overfloden av korn man kan se for seg med increase i linje 1.

Glutton er en storeter, storspiser. Det er også dødssynden å være grådig. Meningen i de to siste linjene er at den elskede ungdom skulle la være å være så grådig at han ikke vil ta fra verden det verden kan få ved at han formerer seg. Hvis ikke forsvinner det med at han og hans skjønnhet blir lagt i graven.

Kommentar til sonetten

Dette er den første av 154 sonetter, og følgelig er det lett å gi den spesiell betydning. Den skal slå an tonen, sette tematikk og innlede motiv og virkemidler som vil gå igjen i de resterende 153. Den har tematisk slektskap med de 17 første, med det at den tar opp ungdommens skjønnhet som bare kan leve videre gjennom etterkommere. I livet er det ungdommen som er vakrest, men ungdommen vil alltid forsvinne med tiden og skjønheten vil forsvinne med den. Gjennom de 154 sonettene forsøker poeten mange strategier for å kunne leve med dette problemet, eller kanskje til og med å overvinne det.

I de første 17 sonetttene er strategien å overføre skjønnheten til nestet generasjon. Den vakre ungdom må lage en etterkommer, så vil skjønnheten leve videre gjennom denne. Første linje i denne første sonetten går rett inn i denne tematikken, From fairest creatures we desire increase. Jeg er personlig svak for den første setningen i alle mulige verk, og her i Shakespeare er det vakkert at den første setningen i en av verdens skjønneste diktsamlinger starter med at vi ønsker mer av det som er vakkert. Vi ønsker flere slike setninger, flere slike sonetter.

Nå skal man være forsiktig med å legge altfor mye inn i rekkefølgen på sonettene. Man kan ikke engang være sikker på om det er Shakespeare som har laget den, eller om han hadde et ord med i laget om utgivelsen i det hele tatt. I denne enkeltsonetten handler setningen om forøkningen av livet på jorden, om frøet som blir til flere, slik jeg skrev i kommentaren til oversettelsen, som også er en kommentar til språket. Der skrev jeg ikke at Rose er det enkleste symbol på skjønnhet, the beauty’s rose er selve essensen av skjønnhet, kan man si. Vi ønsker selvfølgelig ikke at den skal dø. Og det trenger den ikke, hvis den reproduserer seg.

Når man går fra første til andre kvartett, fra linje 1-4 til 5-8, så er det klart at den som har skjønnheten skulle ønske å ta vare på den. Den skjønne ungdom, som poeten henvender seg til, er imidlertid så opptatt med seg selv og sitt eget at han glemmer å oppfylle dette så selvsagte kravet. Med bildet av flammen som brenner på sin egen kropp, at det ikke kommer til noe utenfra som kan holde flammen levende, så får Shakespeare at dette er noe som haster. Man bør reprodusere skjønnheten mens det ennå er mye igjen av den. Likeledes er det et sterkt bilde at den skjønne ved å la være å sørge for reproduksjonen, lager sult der det skulle være overflod. Her er sult – famine – et ord som står godt i sammenheng til det som gir næring – fuel – til flammen. Det passer også godt sammen at vi kan få overflod, increase, abundance, mye av skjønnheten, men vi får i stedet tørke og ingenting. På grunn av dette er den skjønne ungdom sin egen – og egentlig oss alles – verste fiende. Ingen andre ville tillate en så stor skam, å gjøre ende på slik en skjønnhet. Det er bare den skjønne selv som kan være så ond. Og med det er han for ond for sin egen skjønnhet.

Tredje kvartett med linjene 9-12 er mildere stemt i kritikken. Man skal huske at poeten er forelsket, ønsket om at den skjønne skal gifte seg og få barn skal etter min mening oppfattes genuint. Ungdommen er nå verdens dekor, pynten i verden, det som kaster glans over den og gjør den vakker. Men setningen om at han bare er budbringeren for våren som skal komme, indikerer kanskje at våren ligger i de fremtidige etterkommerne. Det er den som er det spirende liv og det virkelige liv, kanskje. Uansett risikerer vi her at våren ikke blir noe av, siden substansen i frøet, det som er i stand til å bringe livet og skjønnheten videre, det ligger fremdeles begravet nedi der. Det blir ikke brukt. Dermed sløser den vakre ungdommen med en enormt stor gave som er gitt ham, og han gjør det ved å være gjerrig. Han vil ikke dele den med noen, og med det sløser han den bort.

For alt som hittil er sagt er det bare en mulig konklusjon i sonetten. Den skjønne må ta til vettet, han må forbarme seg over verden. Han kan ikke være så grådig at han tar fra verden det verden skal ha, og det er gleden over alle etterkommerne han kan gi. Om ikke den skjønne ungdom går med på dette, vil han ta det med seg i graven. Da vil det alt sammen forsvinne med ham.

De neste 16 sonettene forsøker på andre måter å overtale den skjønne til å gifte seg og få barn.

Min gjendiktning

Fra det som er vakkert ønsker vi mer
Slik at det skjønne aldri vil svinne
Men når den eldes og dør som det skjer
Kan den’ ømme arving bære hans minne
Men du, bundet til dine egne øyne blå
Mater lysets flamme rett fra deg selv
Og lager nød der en gang rikdom lå
Din fiende, er du, for deg, så grell.
Du er nå for verden den friske glans
Og budbringeren for prangende vår
I din spire er begravd din substans
Tosk, lager sløsing der gjerrighet rår
Forbarm deg, eller vær glupsk som ei gav
Men åt  fra verden med deg og din grav.

 

Neste: Sonnet 2 (When fity winters shall besige thy brow)