Oppnå, av Helge Torvund

I dag skal jeg bryte ut av det meste og poste et helt nytt dikt av Helge Torvund. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, og lokalavisene i Rogaland er fulle av stoff, siden Torvund er Jærbu fra Hå kommune, og det er sjelden det kommer poeter derfra. Til gjengjeld er de som kommer, gjerne gode.

Jeg har laget meg noen selvpålagte regler, her på bloggen. Jeg forsøker å respektere opphavsrettigheter, poster sjelden dikt fra etter andre verdenskrig, og enda sjeldnere fra forfattere i live. Det er kun i bloggens første år det har skjedd, med Hilde Myklebust og Bob Dylan, og to poster som skiller seg helt ut fra alt annet. Det var før bloggen hadde funnet sin form.

Nå som jeg er på etterskudd forsøker jeg å ta meg selv ved å poste dikt bakover i tid, en post til dagen, de gangene jeg husker det og har anledning. På søndager er det dikt fra verdenslitteraturen, der jeg slapp en gang i 2014, et år jeg skulle ha russiske dikt som spesiale. Jeg håper ennå å få fylt det opp. Det tar mye lenger tid lage poster der jeg kommenterer andres dikt, enn der jeg poster mine egne, de siste er jo i praksis allerede skrevet. Og tid har jeg lite av om dagen, som småbarnsfar, og med hverdagen fylt opp av andre ting.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte året med brask og bram, poste Norges skål, eller Norge, kjempers fødeland, som det også er kjent som, av Johan Nordahl Brun, men så kom jeg altså over disse diktene til Helge Torvund, og bryter med det meste, som jeg srev først i innledningen.

Jeg er ikke godt bevandret i nye norske dikt, følger ikke helt med i den nye litteraturen, og enda mindre i forskningen om den. Torvund ble jeg tipset om av en venninne for noen år siden, hun var også fra Jæren. Jeg sjekket ham opp da, men ble ikke direkte grepet. Jeg er heller ikke så altfor begeistret for den nye litteraturen, jeg er en mann for det utvidede 1800-tallet, fra opplysningstiden til verdenskrigene. Jeg liker sterke følelser i dikt, og i vår tid er det mer spøk og lek og eksperimentering, enn de sterke følelsene, synes jeg. Alvoret blir også så enormt alvorstungt, for de som skriver alvorlig. Det blir en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, selv om jeg også lever i den.

Så kom jeg altså over Torvund på ny, i forbindelse med utgivelsen av den nye boka hans. De postet et flott dikt av ham i Jærbladet, Du kom med roser, et veldig konkret dikt, som jeg liker, tilsynelatende enkelt, som jeg også liker, med forbindelse fra første til siste strofe gjennom diktets eneste rim (Du kom med roser/slik kan skje (…) Du kom med roser/og det vart fred), og i mellom ikke stort mer enn at en du-person snittet rosene, og satte dem i en vase, «djuprøde/mot mørke, grøne blad». Treffsikre ord, enkle, og i denne sammenehengen, lyriske. Jeg tenkte å poste dette diktet, til jeg kom over et enda bedre dikt på Torvunds Twitter-konto.

Det ble i intervjuet nevnt at han hadde 15000 følgere der, hvorpå han svarte kledelig: «Heilt ubegripeleg – eg veit ikkje kva eg gjer rett».

Antagelig har han noen tanker om det, for både Twitter-kontoen og Facebook-kontoen er svært gjennomarbeidet og fin, en ro og verdighet og lun humor man sjelden finner på de hektiske nettsidene der. Jeg likte det, jeg er også en følger. På Twitter har han den nydelige beskrivelsen på profilen sin: Mind the gap between your meaning and the world.

Diktet jeg poster i dag ble opprinnelig postet i Dagbladet. Det var Torvund selv som fotograferte diktet i Dagbladet, og la det ut på Twitter. Det hører til i den store samlingen «Alt brenner», som skal være ute til salgs, nå.

Om dette diktet er ikke jeg den rette til å sette det i noen kontekst, plassere det i noen tradisjon, forklare hvordan det passer i Torvunds forfatterskap eller hvordan Torvunds forfatterskap passer inn blant andre forfatter fra samme tid, som er vår egen. Jeg leser ham kun for meg selv, og kan si hva jeg får ut av det. Kanskje kan jeg med det også åpne lesingen for andre, og få vist at dikt fremdeles kan være relevant i vår tid, tross alle andre måter vi har for inntrykk og uttrykk nå om dagen, og hvor lett det er å lage bilder og film av alt. Kanskje har ordene fremdeles en hensikt, også når de blir gjort langsomme, og plassert i et dikt.

Torvund er forresten sin egen beste ambassadør i akkurat det. Han gjør en utmerket jobb i å gjøre seg selv og diktene relevante og interessante, gjennom opptredenen i tradisjonelle medier og i sosiale medier, han svarer godt for seg, det er ikke noe tull med ham. Han er heller ikke så påtrengende og masete som kjendisene ser ut til å måtte være nå for tiden.

Ja, jeg vil også si at noe av det jeg likte med Torvund er hvordan han makter å gi oss en pause i alt maset og all støyen. Han gir litt ettertanke på Twitter, litt ro på Facebook, har har noen ord du kan ta med deg på turen din, ut i naturen, jærstrendene, eller ord som stimulerer deg til å ta turen ut dit, og bli din egen poet. Diktet «Oppnå» leser jeg på denne måten, det er nesten en «anti-tittel», det er nettopp å ikke oppnå noe, som er hensikten. Å gjøre noe for sin egen del, å gå ut på stranden for å være der, å oppnå å ikke bry seg om å oppnå noe, og med det se den egentlige verdien i tingene.

Oppnå

Ein dag gjekk gjennom meg
Både den og eg var gjennomsiktige

Stranda eg såg frå vinduet ved baren
og isen i glaset som klinka blankt.

Eg lærer av smil og lått
Eg lærer av mine hender som er
så usikre.

I dag er dagen meg og eg er
eit glimt av lys der ute over måkene.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko
forstår eg alle tings verdi.

fra Alt brenner, 2016.

Irina, jærstrand

Kommentar til diktet

Jeg er ikke så god til å lese dikt som dette. Jeg får ikke noen umiddelbar mening i starten, med dagen som gikk gjennom meg, og hva det betyr at den og dikter-jeg’et var «gjennomsiktige». Jeg liker ikke å tenke og spekulere i hva det mon kan bety, hva det er jeg ikke forstår. Det blir for mye av en gjettelek, for min del. Glass og luft er gjennomsiktige materialer, hvordan dagen og jeg kan være det, vil ikke jeg være den som forklarer. En gjennomsiktig t-skjorte skjuler ikke det som er bak, man ser rett gjennom. Alt ligger åpent.

For min del er det heller ikke så viktig å finne ut nøyaktig hva dette her betyr. For meg er det viktige i diktet å bygge opp en stemning om gjør at sluttlinjene får full effekt. Andre strofe er på ny litt sånn mystisk og merkelig, om en strand sett fra baren, i direkte eller overført betydning, og «isen i glaset som klinka blankt». Det er en nydelig klang i sistelinjen der, verbet «klinka» er spenstig og treffende, men heller ikke her vil jeg ut på noen tolkningsgalei om hva dette skal bety. Kanskje er det et poeng at tre av substantivene og det ene adjektivet er gjennomsiktig, som «dagen» og «jeg» var i strofe 1. «Is», «vindu» og «glass» kan vi se gjennom, slik også noe som er «blankt» kanskje også kan assosiseres med noe gjennomsiktig, blank is og blankt glass er i hvert fall mer gjennomsiktig enn is og glass som ikke er det. Det gjør i hvert fall at strofe 1 og 2 hekter seg litt sammen, at strofe 2 henter opp motiv fra den første.

Tredje strofe er midtstrofen, og den eneste strofen med tre linjer. Det er også strofen som har gjenkjennelige, klassise lyriske virkemidler, gjentakelse og linjebrudd, og det er også en strofe som er direkte og lett å forstå. Den er skrevet i standard norsk setningsoppbygning, Subjekt – Verbal – Objekt (eller preposisjonsuttrykk, om man vil, i dette tilfellet), i alle de andre strofene er setningsoppbygningen vanskeligere. Dikterjeg’et lærer av smil og latter, og av sine egne, usikre hender. Med ord som «smil» og «latter» er det vanskelig å tenke seg noe dystert og trist, «usikre hender» er veldig menneskelig».

Så kommer fjerdestrofen, den mest uforståelige av dem alle, i hvert fall for min del. «Dagen er meg», og «jeg er et glimt av lys der ute over måkene». Særlig det siste der er vanskelig, mens jeg godt kan gå med på at dikteren føler seg i ett med dagen han står og iaktar i. Det er som det skal være. Men hva lyset over måkene er, går over hodet på meg, uten at jeg lar meg plages av det. For oss vestlendinger som er vant med måker, er det en skrikefugl, en av de minst poetiske av dem alle, så det kan være fuglen er valgt som en hverdagslig kontrast til det ellers litt høytravende glimtet av lys. Kanskje har vi også på ny å gjøre med iaktageren som har vanskelig for å orientere seg, som står i en verden han ikke helt skjønner. For meg gir det mening, men jeg skal ikke gå god for at det var denne meningen Torvund forsøkte å uttrykke. Kanskje har vi også i strofe 4 å gjøre med en ny dag, til forskjell fra den gjennomsiktige i førstestrofen. Kanskje har dikterjeg’et med en ny dag også kommet til en ny innsikt. Det er den som glimter over måkene, og den vi ser i sistestrofen.

Men nå skal jeg ikke tolke meg inn i det kjedelige. Midt mens vi står der og lurer på hva i all verden det er for noe, hva det er med dette diktet, som virker så gjennomarbeidet, men samtidig så ugjennomtrengelig, så kommer de to avslutningslinjene og bringer klarhet over det hele. Eller, kanskje er klarhet et for sterkt ord, det uforståelige i diktet og i verden forblir uforståelig, men det er en konklusjon og erkjennelse det går an å forholde seg til, og leve med. Det er noe så godt og gammeldags som et budskap, en dikter som vil formidle en livsvisdom til sin leser, slik det var i en tid vi ellers har beveget oss bort fra.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

Den visdommen er verdt å ta med seg. Mange har prøvd å si det samme, på andre måter, her står det klart og reint. Jeg må skrive det med jærsk diftong, reint. Jaget om å hele tiden oppnå noe, om å hele tiden gjøre noe for å få til noe annet, det gjør at tingene i seg selv mister sin verdi. Når naturen blir til for at man skal fotografere seg selv i den, og legge det ut på sosiale medier for å få respons og oppmerksomhet. Jeg skal ikke gå i fellen og ytterligere skitne til Torvunds klare budskap med ytterligere forklaringer. Diktet har en moral, et slags budskap, uten å være påtrengende. Det er dikterjeg’et som har konklusjonen, leseren står fritt til å komme med sin egen. Denne leseren er enig med dikteren.

Her er diktet som Torvund postet det selv, på Twitter-kontoen sin.

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).

En liten neve lykke

Dette diktet fra Diktsamling var opprinnelig tenkt for «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», en samling jeg har postet på Hovedbloggen.

En liten neve lykke

 

Det er ikke mer enn det

Det er du, det er jeg

så går vi av sted

Sol er det selvsagt

Samme for meg

Sol er det alltid

når jeg går med deg

Oppe på fjellet, ligger et vann

Det er helt sant

Der sitter vi

En dæsj poesi

Alt sammen er livet å sole seg i

Og vannet og solen og fjellet og vi.

ES2003, Diktsamling, Nr. 17