Willkommen und Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet frem til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) berømte dikt, et dikt fra Sesenheim-perioden, og et av hans kjærlighetsdikt. Det går til prestedatteren Friedrike Brion, som var fra Sesenheim, og som han møtte mens han studerte Juss i Strasbourg. Året er 1770, Goethe er 21 år, og skriver diktet året etter.

Diktet får forfatteren av artikkelen på SNL til å forlate leksikonsjangeren lite grann i beskrivelsen:

Kjærligheten til prestedatteren Friedrike Brion fra landsbyen Sesenheim utløste en rekke dikt som betydde en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytme og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg.

SNL Artikkel om Johann Wolfgang von Goethe, som den stod 28. januar, 2018. Nå er den redigert.

Det er sterkt sagt. «En spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg». Diktene som blir gitt som eksempel er Mailied, og altså dette, Wilkommen und Abschied.

Wilkommen und Abschied

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Der Mond von einem Wolkenhügel
Sah kläglich aus dem Duft hervor,
Die Winde schwangen leise Flügel,
Umsausten schauerlich mein Ohr;
Die Nacht schuf tausend Ungeheuer,
Doch frisch und fröhlich war mein Mut:
In meinen Adern welches Feuer!
In meinem Herzen welche Glut!

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Doch ach, schon mit der Morgensonne
Verengt der Abschied mir das Herz:
In deinen Küssen welche Wonne!
In deinem Auge welcher Schmerz!
Ich ging, du standst und sahst zur Erden
Und sahst mir nach mit nassem Blick:
Und doch, welch Glück, geliebt zu werden!
Und lieben, Götter, welch ein Glück!

1771/1775

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, raskt til hesten!
Det var gjort nesten raskere enn tenkt;
Kvelden vugget allerede jorden
Og på bergene hang natten:
Allerede stod eika i tåkeklær
En oppstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra buskene
Så med hundre svarte øyne.

Månen så fra en skyhaug
Klagende hit ut fra disen
Vinden svinger lette vinger
Omsuser skrekkelig mitt øre
Natten skaper tusen uhyrer
Dog friskt og glad var mitt mot:
I mine årer hvilken fyr!
I mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde gleden
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, allerede med morgensolen
Gjør avskjeden hjertet trangere
I dine kyss hvilken lykksalighet!
I dine øyne hvilken smerte!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!

Språk, form og innhold

Diktet går i firfotet jambe, annenhver stavelse lett-tung, og fire trykktunge stavelser i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den i partallslinjene er trykktung. Dette er standard. Det hører til 4+4 gruppen, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i partallslinjene. Rimmønsteret er kryssrim, rim i 1 og 3, 2 og 4, eller AbAbCdCd. Hver strofe har 8 linjer, og det er 4 strofer i alt.

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Goethe: Willkommen und Abschied, trykkfordeling

I strofe 3 skjer det noe med takten. Det er i det han ser henne. Da endres det.

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Goethe: Willkommen und Abschied, strofe 3

Første linje bruker den tyske konstruksjonen Es schlug mein Herz, direkte oversatt: «det slo hjertet mitt». En sånn formulering er ikke vanlig på norsk, vi snakker ikke sånn. Så for oss må det bli «Mitt hjerte slo». I strofe to har vi et tilfelle der vi må norsk må flytte verbet lenger frem i setningen. Det er ofte et problem når man skal oversette tyske dikt, det er jo om å gjøre å få samme betydningsinnhold i samme linje som i originalen. Jeg kan ikke tysk godt nok til å vite om det er en finesse i nest siste linje i diktet, welch Glück, og ikke welches Glück. Ellers tror jeg at jeg skal ha truffet med oversettelsen.

Innholdet i diktet er selvforklarende, men jeg kan gå gjennom det likevel, for å peke på detaljer som kanskje kommer bort i rask lesing av diktet.

Det starter med at hjertet hans slår, og at han springer til hesten. Det går så fort for ham, at han knapt rekker å tenke det, før han har gjort det. Årsaken er at han skal til henne. Han er så sensitiv, at han kjenner sine egne hjerteslag. Linje 3 og 4 i første strofe er stemningsskapende, og nydelig skrevet: Kvelden vugger jorden, natten henger om fjellene. Det er mesterlig gjort. Den enorme kjempen han ser i linje 6 er det digre eiketreet, som står i tåkeklærne, også det stemningsskapende. Det er en disig, mørk kveld. Han skal ri til henne. I mørket er det hundre svarte øyne fra buskene. Det kan tolkes som fantasien hans, som stemningsskapende, og det kan tolkes som at han frykter litt for å bli sett. Det er litt halvulovlig, det han skal. Han skal til henne.

I strofe 2 er det på ny stemningsskapende innhold, og kontrast mellom første og andre halvdel. Vendepunktet er i linje 6. Månen tittet frem gjennom disen fra skyene, klagende (kläglich), står det, med en besjeling. Vinden suser skrekkelig om ørene, dette er en malende beskrivelse, i det han rir. Han rir til henne, denne kvelden, ser dette, føler dette. Både natten og fantasien hans skaper usen uhyrer. Men – og her er vendepunktet – hans mot er friskt og glad. Han kjenner ild i årene og glød i hjertet. Han skal til henne. Forventingene er bygget opp.

I strofe 3 er han allerede der. Og overgangen er svært brå. Første ord i strofen er «Deg» (Dich), det er ikke beskrevet hvordan han kommer frem, og går inn til henne. Deg så jeg, Dich sah ich, det skjer så brått og voldsomt at takten i diktet må skifte for å markere det. Hele stemningen i diktet skifter også. Det er noe magisk, det å se henne, slik forelskelsen og kjærligheten er magisk, når den er ny og frisk og glødende. Den mørke, skumle natten er helt glemt. Nå er det den milde gleden (milde Freude) som flyter fra henne til ham, fra hennes søte blikk på ham (von dem süßen Blick auf mich). Og så er det linje 3 og 4, der den magiske forelskelsen blir uttrykt gjennom at hans hjerte er på hennes streng, de dirrer sammen, og hvert åndedrett han gjør, er for henne. De er ett. I kontrast til natten som henger om bergene i strofe 1, er det her rosefarget vårvær (rosenfarbnes Frühlingswetter) som omgir ansiktet hennes. Så slutter det, vakkert, med at han henvender seg til gudene, ihr Götter!, han håper på kjærtegn, fortjener det ikke.

Med strofe 4 er natten gått. Morgensolen er der allerede. Hjertet blir trangere av den forestående avskjeden. Hun kysser ham, lykksalighet, men han ser også øynene, med smerten, som også hun føler for avskjeden. I det han går, ser hun ned til jorden, og ser etter ham, med fuktig blikk. Stemningsfylt skildret. Dog slutter diktet optimistisk, det er en lykke å bli elsket, kjærligheten er en lykke.

Diktet heter Willkommen und Abschied, Velkommen og avskjed. Det går i en sirkel, for han vet at han i denne avskjeden vil komme igjen neste kveld. Det er ingen evig avskjed, dette. Selv for en dag er avskjeden tung,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
wiegte -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
auftürmen (sv. tr.) stable opp; tårne (hope seg) opp.
Riese der, -n/-n; kjempe, koloss, gigant.
die Finsternis 1. mørke 2. formørkelse.
Gesträuche -> Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wolkenhügelsammensatt -> Wolke die, -/-n; sky; Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
schwangen -> schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
schauerlich (adj.) fryktelig, skrekkelig, uhyggelig.
schuf -> schaffen I. (schafft, schuf/schaffte, hat geschaffen, tr.) skape;
fröhlich (adj.) glad, lykkelig;
Adern -> Ader die, -/-n; åre;
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Verengt -> verˈengen (sv. tr., refl.) smalne, bli/gjøre trangere.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
nassem -> nass (nasser/nässer, am nassesten/nässesten, adj.) våt, bløt

Kommentar

Store norske leksikon endret sin omtale av diktet jeg siterte ovenfor. Nå skriver de (også litt merkelig):

Et første høydepunkt i forfatterskap utgjør Sesenheimer Lieder (1770–1771), som inkluderer mange av Goethes mest kjente dikt, blant andre MailiedWillkommen und Abschied og Heidenröslein, inspirert av folkediktningen. Med Sesenheimer Lieder forlater han entydig den tidlige anakreontiske leilighetsdiktningen og skaper en ny lyrisk syntese av individualitet, natur og kjærlighet.

SNL, 30. november, 2019 Johann Wolfgang von Goethe

Det er skrivefeil i ordet «anakreonistiske», det skal være «anakronistiske», og det er merkelig å bruke også dette ordet på denne måten. Det er anakronistisk at vi snakker om leilighetsdiktning, før begrepet oppstår, men det går ikke an å gjøre noe anakronistisk i sin egen samtid, selvfølgelig. Og så er det bare Heidenröslein av de tre diktene som er nevnt, som er inspirert av folkediktningen. Så det som står om Mailied og Willkommen und Abschied er misvisende. Begge de to er kjærlighetsdikt, og begge er til Friedrike Brion.

Og det er helt riktig at det er et vidunderlig skrevet dikt. Starten er hjerteslaget, som setter diktet i gang. Han løper til hesten, med handlinger som er nesten uavhengig av ham selv (war getan fast eh gedacht). Sansene er sterkt til stede, hver detalj i landskapet legger han merke til.

Min oversettelse

Dette er en utfordring. Her i de tidliger versjonene, er det bare å få det noenlunde på plass. Så er det å se om jeg får tid og til å forbedre. Strofe 2 har foreløpig alle nødrims mor.

Jeg skulle ha god lyst til å klare det skikkelig, så dette diktet og oversettelsen kan brukes i undervisning og til andre ting.

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, så kvikt til hesten!
Det var meg gjort som det var tenkt;
Alt vugget kvelden jorden nesten
Om bergene var natten hengt:
I tåkeklær stod eika rede
En oppadstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra de busker nede
Med hundre svarte øyne nær.

Og månen så fra skyedynger
Med klage ut fra disen hit
Og vinden svinger lette vinger
Omsuser frykt’lig øret mitt
I natten tusen monstre framme
Dog friskt og glad mitt mot ei nød:
I mine årer hvilken flamme!
Og i mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde glede
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, alt med morgenskinnet
Gjør meg avskjed hjertet trangt
I dine kyss hva fryd å finne!
I dine øyne hva smerte langt!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!
ES2019

Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et dikt skrevet i den klassiske perioden vi poster av Goethe. Det har også et klassisk motiv, avskjeden, og det er også det som er diktets tittel. Goethe skrev flere dikt med denne tittelen, eller med lignende tittel, og han har selvfølelig veldig mange dikt med dette motivet. Mest kjent er Wilkommen und Abschied, en av liederne, som jeg vil poste om noen uker. Allerede har jeg postet Der Abschied (Laß mein Aug den Abschied sagen), fra ungdomsdiktningen. Og han har også sonetten Abschied (War unersättlich nach viel tausend Küssen). Den vil jeg poste om noen år.

Alt til sin tid. Smilefjes.

Nå er det avskjedens tid, og en avskjed skrevet i den aller mest klassiske perioden i Goethes liv. Dette er 1797, han står i brevveksling med Friedrich Schiller, og han står på høyden av sitt dikteriske mesterskap. Slik Goethe gjorde praktisk talt hele sitt liv.

Her er hvordan han da, majestisk, beskriver avskjed, Abschied.

Abschied

Zu lieblich ist’s, ein Wort zu brechen,
Zu schwer die wohlerkannte Pflicht,
Und leider kann man nichts versprechen,
Was unserm Herzen widerspricht.

Du übst die alten Zauberlieder,
Du lockst ihn, der kaum ruhig war,
Zum Schaukelkahn der süßen Torheit wieder,
Erneust, verdoppeltst die Gefahr.

Was suchst du mir dich zu verstecken!
Sei offen, flieh nicht meinem Blick!
Früh oder spät mußt’ ich’s entdecken,
Und hier hast du dein Wort zurück.

Was ich gesollt, hab’ ich vollendet;
Durch mich sei dir von nun an nichts verwehrt;
Allein, verzeih dem Freund, der sich nun von dir wendet
Und still in sich zurücke kehrt.

1797

Avskjed

Det er for deilig å bryte et ord
For tung den fullt erkjente plikt,
Og dessverre kan man ingenting love,
Som ikke blir motsagt i vårt hjerte.

Du øver på den gamle trolldomsvisen
Du lokker ham, som knapt var rolig
Tilbake til den søte dumhets vuggende pram
Fornyer, fordobler faren.

Hva søker du å gjemme for meg!
Vær åpen, flykt ikke for mitt blikk!
Før eller senere må jeg oppdage det
Og her har du ordet ditt tilbake.

Hva jeg har skullet, har jeg fullendt
Gjennom meg er det fra nå av deg ingenting hindret
Alene tilgi vennen, som nå vender seg fra deg
Og ennå i seg vender tilbake.

Språk, form og innhold

Diktet er skrevvet i den klassiske perioden, men diktets form er ikke klassisk. Dette er en vanlig firfotet jambe, med trykklette utganger i oddetallslinjene, trykktunge i partall. Rimmønsteret er AbAb, der de store bokstavene betyr at siste stavelse i linjen er trykklett.

Zu lieblich ist‘s, ein Wort zu brechen,
Zu schwer die wohlerkannte Pflicht,
Und leider kann man nichts versprechen,
Was unserm Herzen widerspricht.

Goethe: Abschied (trykkfordeling)

Formen er ganske konsekvent gjennom hele diktet. Rimmønsteret er alltid det samme, også når det gjelder vekslingen mellom trykklett og trykktung utgang. Men i strofe 2 går takten i stå i linje 2:

Du übst die alten Zauberlieder,
Du lockst ihn, der kaum ruhig war,
Zum Schaukelkahn der süßen Torheit wieder,
Erneust, verdoppeltst die Gefahr.

Goethe: Abschied, strofe 2.

Det er ikke annenhver trykklett og trykktung i den linjen. Flere steder kommer to trykktunge stavelser etter hverandre, lockst ihn, og kaum ruhig. En mester som Goethe gjør ikke dette uten at det er bevisst. Og vi ser det kan leses som om også han kommer ut av likevekt her, også han som blir lokket, mister takten i livet, og kommer ut av rytmen.

Det samme gjelder i siste strofe. Også der er ikke takten konsekvent.

Was ich gesollt, hab’ ich vollendet;
Durch mich sei dir von nun an nichts verwehrt;
Allein, verzeih dem Freund, der sich nun von dir wendet
Und still in sich zurücke kehrt.

Goethe: Abschied, strofe 4

I denne strofen stokker det seg til i linje 2 og 3. Begge steder er det flere trykklette stavelser mellom to trykktunge, og begge steder er det ordet nun blant dem. De trykklette stavelsene etter hverandre må leses raskt, og det bygger veldig opp til den siste linjen, hvor rytmen igjen blir den samme som vanlig, og alt igjen faller tilbake på plass. Og det er akkurat i det den som tar avskjeden, vender tilbake – i seg – til den han tok avskjed fra.

Denne gangen er det litt å diskutere språklig. Det handler om en du og en jeg som tar avskjed med hverandre, det er jeg-personen som fører ordet. Han har brutt sitt ord, den erkjente plikten i linje 2 leser jeg som plikten til å holde ordet man har gitt. Så sier han at man ikke kan love noe, som ikke hjertet motsier.

Videre er det i strofe 2 en kvinne, en «du», og hun utøver de gamle trolldomssanger, lokker ham, og får ham ut på den gyngende grunnen av dumhet. Det fornyer og fordobler faren, uten at det er helt opplagt hvilken fare det er snakk om, om det er å gjøre noe dumt, eller å bryte ordet. Så er det strofe 3, med det retoriske spørsmålet hva hun gjemmer for ham, at hun ikke må unngå blikket hans, han vil oppdage hva det er. Og så gir han ordet sitt tilbake, antagelig det ord der han lover henne å bli.

Så sier han at han har fullført hva han har skullet gjøre, hun har ikke lenger noen hindringer gjennom ham. Hun kan altså gjøre som hun vil for hans del, hun har ikke noen forpliktelser overfor ham, lenger. Så ber han om at hun bare må tilgi ham, når han nå vender seg bort fra henne,.. før han slutter med å si at han i seg selv vil vende tilbake igjen. I det siste ligger en spenning, han klarer ikke å ta avskjeden helt fullt ut.

I første strofe står det Was unserem Herzen widerspricht. Meningen er klar, men på norsk bruker vi ikke dette ordet (widersprechen – motsi) på denne måten. Vi må ha med hvem som blir motsagt. For å få det til, skriver jeg litt om. Jeg har også endret ordlyden i starten av strofen for å få god norsk.

I andre strofe er det det sammensatte ordet Schaukelkahn. Jeg har Googlet det, og funnet 962 treff, tror ikke det er noe vanlig ord. Jeg har splittet det opp i min oversettelse, og omstokket på rekkefølgen av ordene der.

Tredjestrofe skulle være ganske grei. I siste strofe står partisippen gesollt (skullet) uten haben (ha), dette er nok styrt av verseformen i diktet, men på norsk i oversettelsen tar jeg det med. Slutten på diktet er nydelig, og lar seg ikke godt oversette eller gjendikte.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene står i fet skrift.

lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende; liebliches Gesicht et yndig ansikt. 2. vennlig, lyst. 3. herlig; etwas duftet lieblich noe lukter herlig. 4. (vin) halvtørr.
versprechen (st. tr. itr.) 1. love; ich habe ihm versprochen, zu kommen jeg lovet ham å komme. 2. love godt; es verspricht etwas det lover godt. 3. sich versprechen forsnakke seg.
widerspricht – 3. person presens -> ˈwidersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til; du widersprichst dir du motsier deg selv.
übst – 2. person presens -> üben (sv. tr. itr.) øve; øve seg
Schaukelkahn – Sammensatt ord -> Schaukel die, -/-n; gynge, huske Kahn der, -s/Kähne. 1. liten robåt. 2. pram, lekter. 3. (slang) loppekasse, (slitt) tøffel; fengsel.
Torheit die, -/-en; dumhet, dårskap.
wieder (adv.) 1. (om) igjen. 2. tilbake.
entdecken (sv. tr.) oppdage; jemandem etwas entdecken åpenbare, avsløre, fortelle en noe; sich jemandem entdecken åpne seg for en, betro seg til en.
verwehrt – 3. person presens -> verwehren (sv. tr.); jemandem etwas verwehren hindre, forby en noe.
verzeihen (verzeiht, verzieh, hat verziehen, tr.) tilgi, unnskylde

Kommentar

Det er skrevet mange dikt til avskjeden. Dette er litt på det filosofiske planet, nesten analytisk. Det er ingen følelsr i diktet, ikke direkte, alle følelsene ligger under. Sånn sett er diktet nesten kjølig. Jeg leser det som hun og ham, jeg-personen er mannen, og «du» er en dame. Det er han som har brutt ordet, og det han har brutt er at de to skal ha et forhold. Det forholder han seg kjølig til. Han erkjenner at det er en plikt, men skriver rett etterpå at dessverre kan man ikke love noe som ikke hjertet motsier. Så man kan ikke love noe, kan ikke holde noe.

Så er det hun, som i følge ham utøver trolldomsvisene sine, lokkesangene. Det får han utpå, bildet som brukes, er en vuggende pram av dumhet. Dette fornyer og fordobler faren, uten at jeg skal våge meg helt på hva fare det er snakk om. Mest sannsynlig er det å innlede forholdet på nytt, han vet han må ut.

I tredje strofe er det hun som skjuler noe for ham, og som unnviker blikket. Det kan altså være hun som har brutt ordet. Diktet sier ikke noe klart om hva som egentlig har skjedd, så således er det litt gåtefullt. I hvert fall er det hun som får ordet sitt tilbake. Og jeg leser det som om det er hennes ord om å være i forhold.

Så er det i fjerde strofe, der han sier han har fullført hva han må. Hun er ikke lenger hindret av ham, og av hennes ord til ham. Hun er fri. Så ber han om tilgivelse, før det slutter elegant med at han fremdeles i seg selv vender tilbake til henne.

Diktet har en spenning i det som ikke er kjent, hva det egentlig er som har skjedd. Er det han som er overbærende for noe hun har gjort, der i strofe 1, at det er hun som har brutt et løfte, og han som skjønner det? Eller forsvarer han seg selv, og noe han har gjort? Således blir det i strofe 2 et spørsmål om hun lokker ham tilbake, til et forhold han vet er dårlig, og om det er hun eller han som har skylden i at det er dårlig.

Kanskje leses diktet best om det er hun som har forbutt seg, om hun har vært utro eller delvis utro, gjort noe han ikke kan tilgi. Da blir de undertrykte følelsene sterke. Han er glad i henne, vet han må bort, men kjemper for å erkjenne det fullt og helt.

Biografiske detaljer om omstendighetene diktet er skrevet i kunne kastet lys over saken, men jeg har holdt det utenfor denne gangen. Her er kun teksten, kun diktet. Det er Abschied, Avskjed, og så kan man tolke det som man vil. Man kan også se etter i sitt eget liv, om man selv har hatt noen avskjed på denne måten. Noen man vil vekk fra, men vet man ikke kommer til å klare det. En avskjed fullt erkjent, men også med et håp og et ønske om det egentlig ikke skulle være slik. Det er det diktet utttrykker, tror jeg.

Min gjendiktning

Det er en krevende gjendiktning denne gang. Her er mitt forsøk. Jeg har kommet til at det er best å beholde originalens «Die Gefahr» som rim i siste linje i strofe 2. Så har jeg måttet jobbe litt for resten.

Avskjed

For søtt å kutte ordet over
For tung den plikt vi helt forstod,
Dessverre kan man intet love,
Som ei vårt hjerte sier mot.

Du gjør de gamle trolldomssanger
Du lokker ham, som rolig var,
Til toskeskapens vuggeprammer
Fornyer, dobler «die Gefahr».

Hva søker du meg deg å gjemme!
Vær åpen, flykt ei fra mitt blikk!
En gang så må jeg det erkjenne
Og her har du det ord jeg fikk.

Hva jeg har skullet, ført til ende
Fra meg er deg fra nå av intet mer
Tilgi den venn, som fra deg seg nå vil vende
Og ennå i seg, tilbake ser.

ES2019

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Sonett 87, av William Shakespeare – Farewell! thou art too dear for my possessing

I sonett 87 tar sonettskriveren farvel med sin store kjærlighet, den skjønne ungdom ingen kan finne ut hvem er. Årsaken er at poeten ikke er verdig den store gaven denne kjærligheten er, og når den skjønne ungdom finner dette ut, vil alt være slutt. Sonetten foregriper begivenheten.

Sonetten henter bildene sine fra finansenes og eiendommens juridiske verden. Den skjønne ungdom blir en eiendom sonettskriveren har, og denne eiendommen har stor verdi. Begrepene som blir brukt er de samme som når man omtaler jordisk gods og invisteringsinstrumenter (bonds). Så kan man spørre om dette gjør kjærligheten større, siden den blir beskrevet som så verdifull, eller mindre, siden den blir gjort så materiell.

Et hovedpoeng er at sonettskriveren umulig kan ha rettighetene til den. Den er altfor verdifull for en uverdig som ham. Det er også et poeng at selve ordet kjærlighet (love) aldri blir brukt. Det er ordene du (thou) og deg (thee) og din gave (thy gift) som blir brukt. Det er helt åpent hva det egentlig innebærer at «du er i min eiendom (my possessing). Det kan være en svakhet ved sonetten, siden meningen blir uklar, eller en styrke, siden tolkningsmulighetene er legio.

Sonett 87 skiller seg ut fra de andre sonettene med det at den ved siden av sonett 20 er den eneste som gjennomgående har kvinnelig utgang i verselinjene. Bortsett fra estimate og determinate i linje 2 og 4 er alle utgangene trykklette. Med to linjer som slik skiller seg ut fra resten skulle man vente at disse to har en spesiell betydning, at også meningen var trykktung når lesingen må være det. Men akkurat disse to linjene skiller seg ut ved å være de mest forglemmelige.

Det er en vanskelig sonett å oversette. Derfor er kommentarer til oversettelsen lenger enn vanlig.

Sonnet 87

Farewell! thou art too dear for my possessing,
And like enough thou know’st thy estimate,
The charter of thy worth gives thee releasing;
My bonds in thee are all determinate.
For how do I hold thee but by thy granting?
And for that riches where is my deserving?
The cause of this fair gift in me is wanting,
And so my patent back again is swerving.
Thy self thou gavest, thy own worth then not knowing,
Or me to whom thou gav’st it else mistaking;
So thy great gift, upon misprision growing,
Comes home again, on better judgement making.
Thus have I had thee, as a dream doth flatter,
In sleep a king, but waking no such matter.

Min oversettelse

Farvel, du er for dyrebar for meg å ha i eie
Og antagelig kjenner du din verdsettelse,
Kontrakten om din verd løslater deg fra den
Mine obligasjoner i deg har fastsatt termin.
For hvordan kan jeg holde på deg uten ved ditt samtykke
Og slike rikdommer, hvordan kan jeg fortjene dem?
En grunn for denne fine gave har jeg ikke,
Så min enerett til deg er på tilbakevending.
Deg selv gir du, din egen verdi kjente du ikke da,
Eller meg, til hvem du ellers gav det feil
Så din store gave, som på feiltakelse vokser,
Kommer hjem igjen, på en bedre bedømming.
Så har jeg hatt deg, lik en drøm vil smigre
I søvnen en konge, men våken ikke noe slikt.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten er spesiell med at 10 av de 14 linjene ender på -ing. Samtlige av disse ordene er verb som er substantivisert. Så omfattende substantivisering lar seg ikke så lett gjøre på norsk, og jeg har i de fleste tilfellene valgt å omskrive. Under setter jeg opp hvilke verb det gjelder, og hva som er den norske grunnbetydningen slik det er brukt her i sonetten.

To possess – å eie

To release – å løslate

To grant – å tillate

To deserve – å fortjene

To want – å mangle

To swerve – å vike unna

To know – å vite

To mistake – å ta feil

To grow – å vokse

To make – å lage

Det engelske dear som det norske «dyrebar» har betydning både av kjære følelser og økonomisk dyrt. Verbet to possess (å eie, ha eller besitte)  er i linje 1 substantivisert til my possessing, noe som på norsk kunne blitt «min besittelse». Jeg velger å oversette meningen mer enn de rette ordene i rett ordklasse. Like enough kunne like gjerne vært likely enough, altså «antagelig». Ordet charter er også brukt i sonett 58. Det er dokumentet man har når man har gjort en formell avtale, gjerne litt høytidelig. Freedictionary foreslår norske oversettelser «pakt, frihetsvrev eller rettighetsbrev». Ordet ringer også tilbake til Magna Charta, rettighetserklæringen kong Johan uten land avga i 1215, der det er nedfelt i 63 punkter hvilke rettigheter engelske borgere har i kongeriket. Å oversette med nøkterne «kontrakt» får ikke frem alle disse viktige konnotasjonene, men det er ikke så lett å se hvordan det kan oversettes annerledes.  To release er å «slippe fri» eller «løslate», som i linje 1 med possessing har vi her en substantivisering til thy releasing som gjør oversettelsen vanskelig. Bond er riktignok «bånd», men det engelske ordet har mange andre betydninger også, alle spunnet ut av denne grunnbetydningen av å være bundet til noe. Det er også et finansinstrument, da som et rentebærende gjeldsbrev, eller en obligasjon. Datoen obligasjonen skal tilbakebetales er fastsatt på forhånd, determinate er et ord som kan brukes på dette. Jeg har oversatt dette veldig direkte. Meningen i de fire første linjene er at den skjønne ungdommen er så verdifull, og så dyrebar for sonettskriveren å eie, at han ikke kan holde på ham. Den skjønne ungdommen sonetten er tilegnet, er klar over dette selv.

To grant er å «innvilge, gi, bevilge» og slike ting. Kanskje strekker jeg det litt med å oversette med «tillatelse». To deserve er «å fortjene», eller litt mer høytidelig sagt «å være verdig til». Her er det som så mange andre verb i sonetten substantivisert, og på norsk må man omskrive. Rikdommene (riches) det er snakk om, er rikdommen i overført betydning av å elske en sånn vidunderlig person. Cause er «årsak», her brukt også i en nesten litt rettslig betydning, som grunn for en handling. Patent er her et gammelt løyve, eller en slags tillatelse, som gav visse personer eneretter på visse typer handel. Ordet var gjeldende i den gamle monopoltiden, og gikk ut av bruk fra 1623 da nye handelslover trådte i kraft. Jeg tror ikke ordet patent noensinne har hatt en slik betydning på norsk, så jeg oversetter med enerett, som får frem hva det dreier seg om. Meningen i disse fire linjene er at den skjønne ungdom er altfor stor gave for sonettskriveren, til at han kan få beholde ham. Derfor er gaven nå i ferd med å vende tilbake til sin rettmessige eier.

Linje 9 og 10 handler om hvordan den skjønne ungdom har gitt seg selv, uten å skjønne hvor stor verdi han har, og hvor lite verdig sonettskriveren er til å motta den. Kommaet etter meg (me) i linje 10 gjør det litt tydeligere, og det kan være en lapsus at det ikke finnes i originalen. Den beste tolkningen jeg kan se er at meg er et obejkt i setningen foran, tilknyttet verbet kjente (knowing) og med den skjønne ungdom som subjekt. Misprison er «feiltakelse», «feil» eller «misoppfatelse». Så det er den store gaven – at den skjønne ungdom lar sonettskriveren elske ham – som den skjønne ungdom aldri skulle gitt (siden sonettskriveren ikke er verdig), men som på grunn av at den likevel blir gitt, blir større, fordi den blir gitt så ufortjent. Gaven vil komme tilbake (home) til sin rettmessige eier (den skjønne ungdom), når han bare får tenkt seg om, og komme med en bedre vurdering (judgement) av situasjonen.

Meningen i konklusjonen er at sonettskriveren innser at det umulig kan være sant at han har en så stor gave at han kan elske en så skjønn mann som denne ungdommen. Det er en villfarelse, som en drøm, og i denne drømmen har han vært som en konge, fordi han har innbilt seg å ha så store tilstander. Når han kommer til seg selv og ser tingene sånn som de virkelig er, skjønner han at dette umulig kan være tilfelle, og at han ikke har hatt noen av de rikdommene han tror han har hatt.

Kommentar til sonetten

Dette er en sonett der sonettskriveren tar farvel med sin kjæreste. Sonetten er plassert slik, at den kommer etter en samling sonetter der poeten har skrevet om en rival. Det er imidlertid ikke noe slikt som provoserer frem denne avskjeden. Det er bare det, at den elskende sonettskriveren har kommet til at han ikke er verdig denne unge skjønnheten.

Til å være en slik endelig avskjedssonett må sonetten kalles temmelig avmålt. Her er fullstendig forsoning. Forsoningen er også bare på den enes part, det er ingenting som har ser ut til å ha vært krevd av den andre, som kan gjøre denne forsoningen nødvendig. Det er også en merkelig form for kjærlighet, kanskje best sammenlignet med den man vinner i The merchant of Venice, der kjærlighetens verdi blir målt i terminologi man til vanlig finner i business.

Vi ser allerede i de fire første linjene hvordan Shakespeare nærmest takserer kjærligheten til den unge skjønnheten, og setter en slags juridisk og formell verdi på den. Denne verdien blir satt så høyt, at den elskende ikke kan beholde den. Den elskede står fritt til å løsrive seg.

Midtkvartetetten fortsetter i samme spor. Den elskende har ikke gjort seg fortjent til denne store gaven, det betyr at han ikke kan ha den. Monopolet den elskende har hatt på sin elskede må bli gitt tilbake.

Tredjekvartetten har samme bilde i en tredje variasjon. Det blir ikke lagt til stort mer, enn at den elskede umulig kan ha kjent sin verdi, og den elskendes verdi, da han gav seg hen til ham. Når han bare får tenkt seg om, vil det være slutt.

Alt dette ser altså ut til å foregå kun i den elskendes hode. Konklusjonen viser at han satte stor pris på den tilstanden han har vært i, han har følt seg som en konge i den, men nå som han ser virkeligheten, vil det altså forsvinne.

Selv om avskjeden i sonetten ser ut til å ville være endelig, er det mye som tyder på at den ikke er det. Brudd i et forhold kommer sjelden fra den ene parten alene. Det er også underlig at hvis kjærligheten til den unge skjønnheten var så sterk, så var uttrykket i denne avskjeden så kjølig. Her er ingen ord av følelser, her er kjølig business.

Sonetten kan få en bredere tolkning om vi også leser erotikk inn i den. Da vil det å eie (my possessing) og ha enerett (patent) på få en endret betydning. Men det vil ikke være desto mindre merkelig at det ikke er en mer følelelsesladd avslutning på forholdet.

Avsked, av Edith Södergran

Det er en ekstra søndag denne måneden, da skal jeg poste et dikt fra et av de andre skandinaviske landene. Denne gangen blir det en svensk, eller rettere sagt finlandsvensk kvinne, den store Edith Södergran (1892 – 1923). Hun har skrevet mange vakre og kjente dikt det er fristende å poste, det er bare å fråtse i diktene hennes som er lagt ut flere steder på nettet.

Edith Södergran er i sannhet en fascinerende karakter. Hun er altså finlandsvensk, med finlandsvenske foreldre, men hun er født i den russiske byen St. Petersburg i 1892. Hun var eneste barn i søskenflokken, men begge foreldrene hadde avdøde barn fra tidligere ekteskap, det vil si, morens avdøde barn var født utenfor ekteskap. Særlig moren kom fra gode kår, men familien slet likevel økonomisk, fordi faren hadde vanskelig for å få seg stabil jobb med stabil inntekt. Familien flyttet til Raivola, på Karelen i datidens Finland, snart etter fødselen, men hun i årene 1902 – 1908 gikk på tysk pikeskole (under den tyske hovedskolen) i St. Petersburg.

Her ser vi hvor kort det er fra Raivola til St. Petersburg, knappe tre mil. Dagens finske grense er ende noen mil i nordvest. De nye grensene ble til etter vinterkrigen, og er vel langt på vei et ran mot Finland.

I 1910 fikk Södergan påvist tuberkolose, den sykdommen som til slutt skulle ta livet av henne. Hun måtte på grunn av dette avbryte skolegangen 16 år gammel, og i stedet tilbringe årene 1911 – 1914 ved et sanitorium i Sveits. Det er i denne perioden første verdenskrig bryter ut. Byen hun hadde sin skolegang i, St. Petersburg, er som man vet helt sentral i begivenhetene som ledet opp til den. Det var her den russiske tsar Nikolai II måtte besvare brevene fra Wilhelm II av Tyskland, om hvordan man skulle håndtere konflikten mellom Serbia og Østerrike-Ungarn. Skolen Södergran gikk på lå like overfor vinterpalasset, der tsaren bodde. Hun kom veldig tett på begivenhetene.

Det er altså store ting som påvirker henne på det personlige plan (tuberkolosen, de urolige familieforholdene) og fra den verden hun lever i (urolighetene i St. Petersburg, verdenskrigen). Kunstnerisk kunne hun nok ha fått mange påvirkninger fra tiden i St. Petersburg, da denne perioden var uvanlig livlig i russisk kunst, men som purung skoleelev er det nok begrenset hvor mye hun fikk med seg av det. Da var det kanskje vel så viktig at hun fikk kommet seg ut i verden, og sett alle menneskene på sanatoriet i Sveits. Disse sanatoriene kunne være de reneste intellektuelle symposiene.

Kort etter oppholdet i Sveits utgav Södergran sin første diktsamling, Digter (1916), hvor vårt dikt i dag er hentet fra. Samlingen fikk ingen stor oppmerksomhet da den kom ut, som ingen av Södergrans dikt eller diktsamlinger ble lagt merke til. Det er først etter hennes død hun har vokst seg stor.

Således passer vårt dikt, Avsked (Avskjed), godt inn. Hun er maksimalt 24 år da hun skriver det. I verden er det krig. I kroppen hennes har tuberkolosesykdommen allerede herjet. Hun kan vanskelig ha forhåpninger om et lykkelig liv, med den bakgrunnen og de fremtidsutsiktene hun har. Derfor tar hun avskjed, ubemerket, som hun føler seg og forblir, og for aldri mer å komme tilbake.

Avsked

Egensinnigt och kallt blev mitt hjärta
sen jag började längta efter dina smekningar.
Mina systrar hava ännu icke märkt
att jag icke mera ser på dem…
Jag talar aldrig mer med någon…
Jag vet ej huru ofta
jag kysser den lilla kattungen som sover vid mitt bröst.
Gärna ville jag hava en smula ledsamt,
men mitt hjärta är lyckligt och skrattar åt allt.

Mina systrar, jag gör, vad jag aldrig har velat,
mina systrar, hållen mig tillbaka –
jag vill icke gå bort från eder.
När jag sluter mina ögon, står han framför mig,
jag har många tankar för honom och inga för alla de andra.

– – – – – – – – – – – – – – – – – –

Mitt liv har blivit hotfullt som en ovädershimmel,
mitt liv har blivit falskt som ett speglande vatten,
mitt liv går på en lina högt uppe i luften:
jag vågar icke se det.
Alla önskningar, jag hade i går,
sloka som de lägsta bladen på palmens stjälk,
alla böner, jag sände i går,
äro överflödiga och obesvarade.
Alla mina ord har jag tagit tillbaka,
och allt vad jag ägde har jag skänkt åt de fattiga,
som önskade mig lycka.
När jag riktigt tänker,
har jag ingenting kvar utav mig själv än mitt svarta hår,
mina två långa flätor, som glida som ormar.
Mina läppar hava blivit glödande kol,
jag minns ej mer, när de började brinna…
Förfärlig var den stora branden som lade min ungdom i aska.
Ack, det oundvikliga skall ske som ett svärdshugg –
jag går utan avsked och obemärkt,
jag går helt och kommer aldrig åter.

Fra Digter, 1916

Kommentar til språket

Jeg mener de skandinaviske språkene ikke trenger oversettes. Vi skal lese hverandre i original. Det krever imidlertid litt arbeid med enkelte særegne ord i hvert av språkene. Jeg har satt opp noen av ordene som kan være vanskelige under, med en liten forklaring til hvert av dem.

En smekning er en lett og øm berøring med hånden, «kjærlig berøring» ville vi kanskje sagt på norsk. Märkt er «merket», huru ofta er «hvor ofte» og ledsam er «sørgmodig» eller «trist».

Å vela er det samme som «å tvile». Å hålla er selvfølgelig «å holde», hållen blir en slags «holdt», et partisipp, søsterne har holdt henne tilbake.  Svenskkyndige må gjerne rette meg, om min tolkning her er feil.

Hotfull er «truende» eller «skremmende», satt sammen av hot, som betyr «trussel», og –full. Ovädershimmel er «uværshimmel», første linje i siste strofe blir altså på norsk «Mitt liv har blitt truende som en uværshimmel. Sloka er «å henge slapt», de lägsta er de laveste, og stjälk er «stilk». Det er poetens ønsker som henger slapt som bladene på en palme, de strutter ikke etter å bli oppfylt. Mine två långa flätor er «mine to lange fletter», de glir som ormer (glida som ormar). Leppene er blitt glødende kull (Mina läppar hava blivit glödande kol), poeten minnes ikke når de begynte å brenne (började brinna). Förfärlig er «forderdelig», det oundvikliga «det uunvikelige» eller «uunngåelige». Til slutt ender det med at det lyriske jeg går ubemerket (obemärkt), og kommer aldri tilbake (åter).

Kommentar til diktet

100 år etter det er skrevet er det ikke lenger sjokkerende å lese dette diktet. Det er sånn man skriver dikt, nå for tiden, en rekke setninger med sterkt uttrykk, mer eller mindre løsrevet fra hverandre. Den gang var denne formen radikal. Modernismen hadde langt fra satt seg, selv om den blomstret i Europas kulturelle sentere, deriblant det St. Petersburg, der hun vokste opp. Hos oss i Norge hadde vi hatt Sigbjørn Obstfelder, men man trenger ikke være altfor trenet for å se at modernismen i Södergrans diktning hadde kommet lenger, enn den var hos Obstfelder. Obstfelder ser mer utover, han kommuniserer med verden. Dette diktet til Södergran ser bare ut til å ville sette ord på dikterens egne følelser, for dikterens egen del. Det er dikt som lukker seg selv igjen.

Den intense ensomheten i dette diktet peker mer fremover mot Gunvor Hofmo enn bakover mot Sigbjørn Obstfelder. Les de første linjene:

Egensindig og kaldt ble mitt hjerte
siden jeg begynte å lengte etter din kjærlige berøring.

Avvisningen er fullstendig allerede fra starten. Det er når hun begynte å lengte etter den kjærlige berøringen, etter kjærligheten, at hjertet ble kaldt. Her er ikke håp om at hun skal så mye som lengte etter slike berøringer igjen, med det vil hjertet bare bli kaldere.

Videre i første strofe går det i at hun ikke lenger deltar i samvær med sine søstre. Hun ser ikke på dem, snakker ikke med dem, eller med noen. Og de har ennå ikke merket det. Det er naturlig å lese at hun mener sine kvinnelige medsøstre, og ikke sine kjødelige søstre (hun har heller ikke noen), i disse linjene. De skriver ut en fullstendig og ugjennomtrengelig ensomhet. Hun har en liten kattunge ved sitt bryst hun kysser på. En katt kommuniserer ikke, gir ikke menneskelig kjærlighet, om enn den er aldri så søt og fin. Linjene kan leses direkte, eller i overført betydning. Uansett er det dette dyret, dette kosedyret, og ikke andre mennesker, hun gir sin oppmerksomhet.

Siste linje i første strofe kan vi kanskje tilskrive et ungt temperament. Hun vil være trist og lei, men hjertet ler (skrattar) av alt. Hun går altså ikke inn i det triste i ensomheten sin. Med det står hun i ungdommelig, provoserende opposisjon til verden. Det er ikke synd på meg! Vis meg ingen oppmerksomhet! Fuck off, som vi ville sagt det i dag.

Slik kan diktet leses på et overordnet plan. Det kan også leses mer direkte, der dikteren henvender seg til elskeren som har forsmådd henne. Dette gjør diktet mindre avvisende. Da er det denne elskeren som har gjort at hun har begynt å ignorere sine medsøstre, venninne sine. Det er det i protest mot ham at hun har det bra og kysser katten, til ham har hun behovet for å si at hun er lykkelig og at hjertet ler. Det egensindige hjertet i første linje blir da egoistisk, fordi hun i ønsket om den kjærlige berøring, setter alle andre hensyn til side.

Strofe nummer 2 er ganske kryptisk. Den gjør lesning nummer 1 vanskelig å opprettholde, men går an å forstå på bakgrunn av at dette er et dikt om en konkret mann. Her vil hun ikke forlate sine medsøstre. Likevel er dette mannen hun ser når hun lukker sine øyne, hun tenker mye på ham, og ikke noe på alle andre. I lesning nummer 1 er det vanskelig å forklare hvem denne mannen skal være. Hvordan kan hun ønske seg og være i intens ensomhet, når hun har en mann som hun tenker på så sterkt at han fyller sinnet hennes hver gang hun lukker øynene?

Siste strofe passer bedre til den første lesningen med den intense ensomheten. Her har Södergran noe av den distansen til sitt eget jeg, sitt liv og sin kropp, som skal bli karakteristisk for det videre forfatterskapet. Hennes liv er truende som uværshimmelen, et litt spesielt bilde, uværsskyer er mørke og tunge og trykkende, og henger over oss, truende med regn og kaldt. Det er vanskelig å se hvordan livet kan henge og være truende på samme måte. Det speilende vann livet er falskt som, viser ikke tingene som de er, bare bildene av det. Til sist er livet høyt oppe på en line, der jeg’et står nede på bakken, engstelig for at livet skal falle ned. Her har vi veldig konkret distanse mellom jeg’et og livet, et konkret bilde på den moderne fremmedfølelsen. Dikteren våger ikke engang å se på det.

Videre kommer motiv og tanker som skal dominere det tjuende århundre. Her er ikke lenger ønsker og håp, de har mistet sin kraft, henger slappe som palmeblad. Ordene har ingen virkning, de vil det dikteriske jeg’et bare ta tilbake. Hva hjelper vel ord? Ord må alltid ha en mening, og man kan ikke sette mening på det meningsløse. Denne tanken er ikke helt klart uttrykt i Södergrans dikt, men det antyder en lesning i den retning. At dikteren har sjenket sine eiendeler til de fattige som ville gjøre henne lykkelig, det må man kanskje sette på den ungdommelige konto. Det er vakkert skrevet, men er ikke så lett å se hva det skal bety. Det hører heller ikke helt hjemme i et sterkt dikt som dette, etter denne leserens smak.

Til sist kommer avslutningen som nok er dette diktets sterkeste del. Her reduserer Södergran jeg’et til kropp, og bare en del av kroppen: de to mørke flettene. Det er det eneste jeg’et har igjen av seg selv. Kanskje ser det da rart ut at dette jeg’et også har lepper som gløder som kull, som har begynt å brenne, og det ingen steder står at de har sluttet. Det står i konrast til linjene under, der ungdommen – med de sterke og levende følelser – er brent til aske. Og aske brenner ikke lenger.

Så gjenstår bare avskjeden. Den skal skje som et sverdslag. Denne formuleringen virker som om dikteren forventer å bli hogget ut av livet, det skjer brått og plutselig. Denne kraftformuleringen, bare ordet svärdshugg, har jo en god del kraft i seg, med to trykktunge stavelser og kraftige konsonanter (plosiver, for den som vil ha presise betegnelser), står i kontrast med den langt mykere avslutningen. Der forvinner hun bare.