Blumengruß, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er skuddårsdagen i dag. 29 april. En sånn dag kommer bare hvert fjerde år, så vi får ikke oppleve for mange av dem. Her på poesibloggen skal vi benytte dagen til å poste en blomsterhilsen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev da han var 60 år, i 1810. Den lille teksten er tonsatt en rekke ganger, blant annet av Hugo Wolf og Anton Webern, men her på bloggen skal vi ikke bruke tid til det nå. Vi skal overbringe blomsterhilsningen fra den tyske mester, og håpe så mange som mulig tar den i mot!

Blumengruß

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

1810/1815

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket,
Hilser deg mange tusen ganger
Jeg har ofte bøyd meg
Akk, hele ettusen ganger
Og jeg har trykket dem til mitt hjerte
Rent hundretusen ganger!

Språk, form og innhold

Diktet består av en strofe på 6 linjer. Versene er ikke regelmessige, men grunnmønsteret ser ut til å være 3 + 4, altså 3 takter i oddetallslinjene, 4 i parallslinjene. Dette er litt uvanlig, det pleier å være omvendt, linjene som avslutter periodene har færrest takter. Her er det på sin plass å si at en takt er en trykktung stavelse. Til takten kan høre med trykklette stavelser også, men de er ikke med som en egen takt. Så når det er 3 + 4 takter, er det 3 + 4 trykktunge stavelser. Mellom de trykktunge stavelsene i dette diktet er det som regel en trykklett takt, så det går i regelen lett-tung, lett-tung, i jambisk takt. Men det finnes unntak, en ekstra innskutt trykklett stavelse i linje 3, og muligens to trykktunge stavelser etter hverandre i starten av linje 4. Den siste linjen har 3 trykktunge stavelser, tre takter.

Vi kan se det under, der de trykktunge taktene er markert med fet skrift.

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

Goethe: Blumengruß (trykkfordeling)

Variasjoner i takten skal i tradisjonell diktlære bety at her skjer det noe viktig i diktet. Det skal ha en funksjon. I dette diktet kan man si at helten som skal overbringe blomsterhilsenen, kommer litt ut av det i det han skal gi den fra seg. Så han begynner med en taktfast rytme i linje 1, der han tenker på det, og så roter han det til i linje 2. Linje 3 er nesten som linje 1, bare med den ekstra trykklette stavelsen. Og så kommer han ut av det igjen, i linje 4, to trykktunge stavelser etter hverandre til og med. Så er han noenlunde på plass igjen i linje 5, før linje 6 bryter sammen i bare tre takter, og la det stå til!

Rimene er i 1, 3 og 5 linje, mens 2, 4 og 6 linje avslutter med samme ord, så det kan ikke godt kalles et rim akkurat. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung.

Diktet er stort sett lett og greit å oversette, og innholdet kommer fint frem uten noen nærmere forklaring. Det eneste er Wie i starten av siste linje. Grunnbetydningen av det ordet er hvordan, men det brukes også som relativt pronomen (norsk «som») og som forsterkning i utrop som «hvor godt det er å komme hjem» (Wie gut es ist zu Hause kommen). Vi har ikke noe norsk ord som får frem begge disse betydningene på en gang. Så her blir det omskrivninger både i gjendiktningen og oversettelsen.

Innholdet i diktet er at den jeg-personen har plukket en blomsterbukett som skal hilse deg-personen, og det skal den gjøre mange tusen ganger. Så sier han at han ofte har bøyd seg, ett tusen ganger (merk at dette kan gjelde i direkte og overført betydning, bøyd seg etter blomstene, bøyd seg i livet). Og så har han trykket dem til sitt hjerte, hundre tusen ganger, akkurat som.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast; ein Strauß Rosen en bukett roser 2. (overført) strid, dyst, kamp; einen Strauß mit jemandem ausfechten utkjempe en kamp med en.
gebücket -> bücken (sv. refl.) bøye seg (ned).
gedrücket -> drücken (sv. tr. itr., refl.) 1. trykke, tynge, klemme 2. presse, klemme, holde nede 3. (refl.) liste seg bort, holde seg unna.

Kommentar

Det er et enkelt og uhøytidelig dikt dette, som ikke trenger altfor mange kommentarer. Det handler om at noe står på spill, det betyr noe for jeg-personen hvordan personen han gir blomstene til, reagerer på hilsningen som følger med. Først er det en overdrivelse, hilser deg mange tusen ganger, en standard overdrivelse vi bruker hele tiden i dagligspråket også. Så går tallet ned, ikke mange tusen ganger, men et helt tusen, noe som også er mye, når det handler om å bøye seg ned. Også dette tallet er nok brukt i overdrivelse.

Men så tar det helt av med hvor mange ganger han har trykket blomstene til brystet. Dette er hundre tusen ganger, hundre ganger mer enn de to forrige tingene, en overdrivelse av overdrivelsen,, det blir en hyperbel, som det heter på fagspråk. Og det han har gjort så mange ganger, er å trykke blomstene til sitt hjerte.

En del kan leses i overført betydning. Som at han har bøyd seg, å bøye seg i livet er å kjenne tyngden av sorger og bekymringer og problemer, det er en følelse han kjenner. Men han har også bøyd seg etter blomstene for å plukke dem. Til sist er det å trykke blomstene til sitt hjerte, det har han nok gjort i tanken på deg-personen, sånn at det han har gjort mest, er å trykke henne til sitt hjerte. Dette er det som betyr noe. Og det er den hilsningen han virkelig overbringer med blomstene.

Min gjendiktning

Jeg har endret litt på oversettelsen for å få det til å bli en gjendiktning.

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket
Hilser deg mang tusen gang
Jeg har meg ofte dukket
Akk, fullt ettusen gang
Og til mitt hjerte trykket
Ja, hundretusen gang!

ES2020

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

Der Erlkönig, av Johann W. von Goethe

Johann Wolfgang von Goethe skulle være unødivendig å presentere altfor nøye, han skulle være godt kjent. Jeg har naturligvis lest Faust, men ikke så godt at jeg kan uttale meg om verket, valgslektskapene har jeg også lest, og unge Werthers lidelser kjenner jeg godt. Den tyske poesien har jeg lest lite i original, og ingenting før jeg begynte på denne bloggen, så poeten Goethe kjenner jeg dårlig. Det berømte Erlkönig fikk jeg gjennom Schuberts lieder, og ikke minst gjennom «The teaching company» sin forelesning med Robert Greenberg om emnet. Der ble denne liederen valgt som eksempel for hele liedertradisjonen. Vi har altså å gjøre med et verk som står aldeles utmerket på egne ben, diktet Erlkönig er et av Goethes mest kjente, og også Schuberts lieder av teksten, er blant Schuberts mest kjente. Det er ikke ofte vi får så vellykket tonsetting av en allerede vellykket tekst.

Der Erlkönig

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
Er hat den Knaben wohl in dem Arm,
Er faßt ihn sicher, er hält ihn warm.

«Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?»
«Siehst, Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlenkönig mit Kron und Schweif?»
«Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.»

«Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel’ ich mit dir;
Manch’ bunte Blumen sind an dem Strand,
Meine Mutter hat manch gülden Gewand.»

«Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
Was Erlenkönig mir leise verspricht?»
«Sei ruhig, bleib ruhig, mein Kind;
In dürren Blättern säuselt der Wind.»

«Willst, feiner Knabe, du mit mir gehen?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
Meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
Und wiegen und tanzen und singen dich ein.»

«Mein Vater, mein Vater, und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?»
«Mein Sohn, mein Sohn, ich seh es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.»

«Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
Und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.»
«Mein Vater, mein Vater, jetzt faßt er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!»

Dem Vater grauset’s, er reitet geschwind,
Er hält in Armen das ächzende Kind,
Erreicht den Hof mit Müh’ und Not;
In seinen Armen das Kind war tot.

1782

Min oversettelse

Hvem rir så sent gjennom natt og vind
Er det faren med sønnen sin
Han holder gutten vel i armen
Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet ditt så fryktsomt?»
«Ser du ikke, far, alvekongen?
Alvekongen med krone og slep?»
«Min sønn, det er en strek fra tåken.»

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!
Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;
Det er en bunt blomster på bredden
Min mor har mange gylne kåper.»

«Min far, min far, og hører du ikke,
Hva alvekongen lover meg?»
«Vær rolig, hold deg rolig, mitt barn,
I tørre blader hører du vinden.»

«Vil du, fine krabat, gå med meg,
Min datter skal vente deg
Min datter leder de nattlige danser
Og vil vugge og danse og synge deg i søvn.»

«Min far, min far, og ser du ikke der,
Alvekongens datter på det dunkle sted?»
«Min sønn, min sønn, jeg ser det så visst,
Den gamle eika synes så grå.»

«Jeg elsker deg, ditt skjønne utseende,
Og er du ikke villig, må jeg bruke makt.»
«Min far, min far, han tar meg nå!
Alvekongen har skadet meg!»

Faren grøsser, og rider raskt,
Han har i armene den klynkende gutt,
Så vidt til gården med møye og armod,
I hans armer var gutten død.

Min gjendiktning

I gjendiktningen er ikke alle strofene like gjennomarbeidet, som man ser.

Alvekongen

Gjendiktning

 

Hvem rir så sent gjennom natt og vind

Er det faren med sønnen sin

Han holder gutten trygt i sin arm

Han holder ham sikkert, og holder ham varm.

 

«Min sønn, hvorfor skjuler du ansiktet skremt»

«Ser du ikke, far, alvekongen gjemt?

Alvekongen med krone og drakt?»

«Min sønn, det der har tåken frembrakt.»

 

«Du skjønne barn, kom, gå med meg!

Mange skjønne spill skal jeg leke med deg;

Det er en bunt blomster på elvens bredd

Min mor er i gylne kåper kledd.»

 

«Min far, min far, åh hører du ei,

Hva alvekongen lover  til meg?»

«Vær rolig, rolig, sønnen min,

I tørre blader suser en vind.»

 

«Vil du, fine krabat, gå med meg,

Min datter skal nok vente deg så

Hun fører de nattlige dansetrinn

Og vil vugge og danse og synge deg inn.»

 

«Min far, min far, åh, kan du ikke se,

Alvekongens datter på det der dunkle sted?»

«Min sønn, min sønn, jeg ser det tydelig nå,

Den gamle eika synes så grå.»

 

«Jeg elsker deg, det reiser seg i meg av ditt utseendes prakt,

Og om du ikke vil selv, så må jeg bruke makt.»

«Min far, min far, nå tar han meg bort!

Alvekongen har meg en skade gjort!»

 

Faren grøsser, og rir raskt som en vind,

Og holder fast på den klynkende gutten sin,

Når så vidt frem til gården med møye og nød,

I hans armer var gutten død.

ES2016

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og kan inneholde feil. Jeg har sett til Hartvig Kirans oversettelse i Framande dikt frå fire tusen år, der jeg har vært i tvil, men denne oversettelsen er for det første ganske fri, og for det andre inneholder den til dels så vanskelige norske ord, at oversettelsen ikke alltid er klarere enn originalen. Om jeg kommer ovenpå med tiden, skal jeg se nærmere på min egen oversettelse igjen. Tyskkyndige kan selvfølgelig sende meg en melding om de ser noen håpløse feil.

Gloser

Jeg har brukt forskjellige steder på nettet til å slå opp disse ordene. Tysk-norsk ordbok har jeg for anledningen ikke tilgjengelig.

wohl vel

Scheiff hale, slep

wiegen vugge, veie

Kommentar til diktet

Det er sjelden et dikt så godt og så nødvendig må leses i sammenheng med perioden det er skrevet i. I 1782 er vi akkurat i overgangen fra klassisismen til romantikken, vi er i perioden som i Tyskland får betegnelsen Sturm und drang, den vakre, men følelsesløse klassisismen gjelder ikke lenger, i alle fall må dens grenser utvides, og vi får en utvidelse i uttrykkskraft og motivkrets. I klassismen gikk man tilbake til gresk mytologi, den klassiske, med den gryende romantikken hentet man stoffet mer fra folketroen, og den nasjonale mytologien, om et slikt uttrykk kan brukes. Det er derfor alvekongen, og ingen gresk guddom spiller hovedrollen. Og det er derfor farens frykt er ekte frykt, mystisk frykt, og ikke en slags opphøyet idealfrykt, under full kontroll av både dikter og innehaver.

Det er tre aktører i diktet, faren, den lille sønnen og alvekongen. Handlingen er at faren rir hjem, med den lille gutten på fanget. Følelsen av fart passer godt til Sturm und drang, det skal være litt dramatisk. Merk hvordan første strofe er full av enstavelsesord som går raskt å lese, liksom for å øke farten! Det gjelder også i siste strofe, hvor faren på ny rir i full fart. I mellomstrofene foregår samtalene, enten mellom faren og gutten, eller lokkingen fra alvekongen til gutten. Faren ser at gutten er redd, men forsikrer ham at alt han tror er alvekongen, bare er skyggene i tåken, og annet spill fra naturen. Men gutten både ser og hører alvekongen, og blir mer og mer skremt.

Alvekongen har fått tre strofer å snakke i, nummer 3, 5 og 7. I den første lokker han med leker og skjønne kåper, i den neste er det datteren som skal synge ham i søvn (allerede får vi et forvarsel om døden som skal komme) og i den siste truer han med makt, om ikke gutten kommer frivillig.

At faren ikke selv fullt og helt tror på sine egne forsikringer om at gutten bare ser syner, får vi med det at han selv rir på for å komme hjem. Det er en uhyggelig siste strofe, der faren først grøsser, og rir som en vind, med en engstelige gutten på fanget. Da han endelig kommer hjem og man tror man kan puste lettet ut, så kommer sjokket og redselen med at gutten er død. Ordet «død» er aller siste ord i diktet, og kommer med voldsom virkning. Alvekongens mystiske kraft har altså tatt livet av gutten, tross alle farens anstrengelser.

Lest direkte er kanskje ikke diktet så altfor skummelt, i hvert fall ikke for en moderne leser, som ikke tror på spøkelser og skrømt. Men diktet kan også leses som frykten for det ukjente man ikke forstår, og spesielt for den frykten man føler for sitt eget barn, og at noe skal skje med det. Det kan også leses som uttrykk for maktesløsheten man føler, når noe man skal beskytte, ikke lar seg beskytte. Igjen gjelder det spesielt overfor sykdom og død, som man tross alle legemidler og vitenskap, fortsatt av og til står maktesløs overfor. Det kan til og med leses som uttrykk for de beroligende ord man av og til sier, når man selv vet at her er det ingenting å være beroliget over. – Det går nok bra, det er ikke farlig, blir fortsatt sagt, også når man selv frykter det aldri vil gå bra.

De første gangene jeg leste diktet, kunne jeg ikke riktig forstå hvorfor nettopp dette diktet var så berømt. Nå kan jeg ikke lese det uten å føle uhygge. Og ingen er lenger unna å tro på alvekonger og det overnaturlige, enn jeg. Det er rett og slett et uhyggelig bra dikt.

Normalt vil jeg holde meg for god til å poste noe jeg ikke har laget selv, og i alle fall ikke noe som kan komme i konflikt med rettigheter. Jeg ville imidlertid gjøre et unntak for Schuberts lieder til denne teksten, fremført av Dieter Fischer-Dieskau, som en stund var lagt ut på Youtube. Den er imidlertid tatt bort nå, som min lenke dit også er det.Jeg kan likevel oppfordre til å oppsøke platen, i denne innspillingen eller en annen, den er vel verdt å lytte til! Og når jeg er først er inne på denne tonsettingen, så er det bemerkelsesverdig at Schubert kun var 18 år da han laget melodien. Det kvalifiserer til noe av det aller ypperste noen 18-åring har laget i denne verden.