Stjärnan, av Edith Södergran

Så må jeg be verden ta en pause. Det kommer et dikt av Edith Södergran (1892-1923). Skrevet for hundre år siden. En verdenskrig var slutt. En pandemi var godt i gang, spanskesyken, het den, og det ble til sammen 500 millioner smittede, og mange, mange millioner døde. Edith Södergran var dødssyk, av tuberkolose. Det var en lungesykdom som også ble kalt tæring, fordi lungene smuldret opp. Det er en psykisk helt forferdelig sykdom, fordi lungefunksjonen er så vital, det er ikke en smerte det går an å overvinne. Du får ikke puste, får ikke leve.

Edith Södergran var bare 31 år da hun døde. Hun hadde hatt sykdommen halve livet, og blitt gradvis verre, jevnt og smygende. Faren døde av sykdommen da hun var 15. Familien mistet alt de eide, den var rik, endte fattig. Hun var fra Karelen, som gikk fra Finland til Russland på denne tiden, og grensene ble stengt, så hun mistet landet sitt også. Behandlingen for lungesykdommen var å stikke en nål gjennom siden, og inn til lungene, og forsøke å suge ut grumset i dem. Smertefullt og ubehagelig. Og ikke hjalp det noe særlig heller. Så hun sluttet med behandlingen, og gikk mot døden.

Dette er det siste diktet i den siste samlingen hun gav ut. Dette er de siste ordene hun la igjen. Og verden kan ta en pause. Dette er å leve med smerte, og å overvinne dem.

Stjärnan.

Vad vet du? Vad vet du?
Det är farligt att säga.
Jag känner lyckan i min hand, lyckan själv,
jag har turen, den stora turen, i mina fingrar.

O underbara tur!
Jag hör till dem som tro på sin stjärna:
det är att gripa ödets hemliga makter.
Vad kunna ödets hemliga makter då man griper dem
med händer starka av sanning.

Fördärvliga ord, fördärvliga.
Men min stjärna förnekar sig ej.
Inför min stjärna, som hotande står,
jag känner min otillräcklighet.
Var skall jag få den tunga hand som fattar svärdet?

Man frågar mig icke, säger min stjärna,
mänskobarn, hölj ditt ansikte för det ofattliga,
det egna, det egna skall giva dig kraften.

Framtidans skugga, 1920

Språk, form og innhold

Edith Södergran skriver fri form som ingen andre gjør det. Hun går ikke egentlig inn i en litterær tradisjon, selv om hun selvsagt kjente litteraturhistorien, uvanlig språkmektig som hun var. Hun skriver frie vers, fordi fast form selvsagt ikke kan binde en fri sjel som hennes. Det er nesten ikke dikt igjen etter henne, der hun følger noen av de tradisjonelle formene. Det var liksom bare uaktuelt.

Og sånn er det hun forholder seg til hele livsbetingelsene sine. Hun nekter simpelthen å la seg begrense av dem. Hun insisterer på lykke og triumf, insisterer på å være suveren, insisterer på å ta sin verdi og selvsikkerhet som selvsagt, og urokkelig. Det er ikke bare imponerende, men uimotståelig. Gitt bakgrunnen, og livet hun levde, er det bare å si wow! og ta en pause.

Diktet har fire strofer, eller fire forskjellige deler, løst satt sammen. I den første tiltaler hun stjernen, som andre i samtiden og etteriden inspirert av henne personifiserer hun flittig og identifiserer seg med tingene så hun adopterer egenskapene. En stjerne er himmelsk, lysende og fantastisk, den er et mysterium. Det er ikke opplagt det er stjernen hun henvender seg til, med «du», i spørsmålet «hva vet du», Edith Södergran har det med ikke å være så nøye med å være presis, ingen tid til det. Tanken flyr. Hun kjenner lykken i hendene, hun har den, insisterer på å ha den, og hun har turen – flaksen, lykken – i fingrene, den stora turen.

Fire, fem, fem og tre linjer har de fire strofene. Man skal ikke legge for mye i det. Ordene kommer liksom ut som de må komme, hos Edith Södergran, ingen triks. Formen er ikke så viktig, annet enn at den ikke skal få legge noen begrensninger.

I andre strofe henter Edith Södergran opp igjen turen, den underbara, fra linjen og strofen over. Hun hører til dem som tror på sin stjerne, sin ledestjerne, kanskje, eller noen som vokter over en. Ordet gripa som det blir brukt her, er beslektet med å begripe, mener jeg, det er en del av det med at Edith Södergran insisterer på å ha full kontroll, til tross for de umulige livsbetingelsene som er enda mer umulige hos hene. Hun griper, begriper det mystiske, ödets hemliga makter, med hender som er sterke av sannheten. Det er vanskelig å skildre det abstrakte og mystiske mer håndfast enn dette. Hun insisterer simpelthen på å ha grep om det.

Fordärvliga er forderverlig, Fordervliga ord er ord som lar seg forderve, å bli fordervet er å råtne og forgå. Fordervet kjøtt kan ikke spises. Det er ikke helt lett å følge tanken, og man skal ikke holde fast ved den eller bruke for mye tid på å tolke den, Edith Södergran er hele tiden i bevegelse, både her i diktet, og alltid. Men det hun skriver, er at ordene ikke kan vare, dette er stikk i strid med den klassiske litteraturen og tanken bak den, helt stikk motsatt Shakespeare, for eksempel, der ordene og sonettene nettopp skulle feste fast det som ellers ville forgå. Förnekar seg, er å fornekte seg, hotande, er truende, så stjernen fornekter seg ikke, til tross for at ordene kan forgå, og stjernen står nå truende, så hun kjenner sin utilstrekkelighet. Det er en sjelden tilstand av usikkerhet, hos Edith Södergran, det er veldig sjelden hun blir værende i en sånn tilstand lenge. Men hele hennes vesen og skrivemåte, er alltid bevegelse, alltid videre.

Var skall jag få den tunga hand som fattar svärdet?

Edith Södergran: Stjärnan

Til slutt er det stjernen som snakker, mennesket skal ikke spørre, men hölj ditt ansikte för det ufattliga, å hölja vil si å dekke eller omslutte, altså menneskebarnet skal dekke ansiktet for det ufattelige. Det egna er det egne, og det er det som skal gi henne kraften. Det er naturlig å lese det til kraften å fatte sverdet, og utføre sverdets oppgave, men det kan også være kraften til å utholde livet, forstå livets mysterier, møte livets utfordringer, klare å leve, klare å dø.

Kommentar

Dette diktet er ikke det mest kjente til Edith Södergran, men virker sterkt, og ekstra sterkt, siden det er det siste hun gav ut. Edith Södergran er 28 år, og på vei mot slutten av livet, noe hun har vært gjennom hele ungdommen. Der det også var en verdenskrig. Angrep på helsen, angrep på egen og familiens økonomi. Minimal sjanse til å oppleve kjærlighet. Hun var jo ingen egnet livsledsagerske, hun skulle dø, skral og skrøpelig. All denne motgangen.

Og så dette: Jag känner lyckan i min hand, lyckan själv, Södergran kjente godt Nietszsche, og hans vilje, hans overmenneske, kjente egentlig den tyske filosofiske tradisjonen ganske godt. Her er det viljen til lykke, som blir sterkere enn sjansen for den. Södergran blir overmennesket som overvinner livsbetingelsene sine, uansett hvor umulige de måtte være.

jag har turen, den stora turen, i mina fingrar.

Edit Södergran: Stjärnan

Diktanalytisk kan man si Södergran konkretiserer det store med å gjøre det håndgripelig, bokstavlig talt. Lykken er noe hun kan holde i håden sin, lik man holder en ball eller et garnnøste, et fugleegg eller hva som helst. Hva man holder i hånden, eier man, kontrollerer man, det øyeblikket. Også på svensk er turen både flaks og reise, den dobbeltbetydningen er fin i de skandinaviske språkene. Med Södergran på vei inn i døden kan man tolke og filosofere i vei, det er tur å leve, tur å gå over i døden, dette er alt sammen i hennes hånd og mellom hennes fingre.

Neste strofe utdyper denne måten å lese på, strofene bindes sammen med ordet tur, her O underbara tur! med vokativ i starten. Ordet stjärna (stjerne) kommer inn, diktets tittel. Stein, stjerne, sol og skog er ord som går igjen i diktene til Södergran. Med tankens flukt går hun fra det ene til det andre. Stjernen er fjern og hemmelighetsfull, men de hemmelige makter har ingenting å stille opp med når man griper den! Her er det håndfaste. Og Södergran sementerer sin tro og sin vilje, med å insistere på at det er hender sterke av sannheten, starka av sanning, urokkelig.

Så er det usikkerheten. Jeg forestiller meg Edit Södergran som et menneske som svevde i sine egne følelser og stemninger, raskt fra det ene til det andree, et monument av en tekst i de to første strofene. Så at ordene er fordervelige, ord er bare det man ønsker å uttrykke, viljen er en sterk kraft, overmenneskelig, men i kampen mellom hva man vil skal være og hva som er, så møter viljen en mektig motstander. Her er stjernen igjen, kanskje nå et symbol for skjebnen, kanskje for hva man ikke kjenner, i hvert fall er den nå blitt truende (hotande), og Södergran kjenner sin utilstrekkelighet (otillräcklighet). Siste setning er lang, og tung, som innholdet i den. Sverdets egenskaper er å kutte og å drepe, eller å sloss, og kjempe, men i denne sammenhengen kan jeg vanskelig lese det som noe annet enn å gjøre ende på noe. Kanskje er det avskjeden til livet, kutte båndene.

Til slutt svarer stjernen, nå personifisert, betryggende, trøstende, men uforståelig. Stjernen kaller jeg-personen i diktet for menneskebarn (mänskobarn), en voksen og vitende, som snakker til barnet, det uvitende. Barnet skal ikke spørre, men dekke (hölja) ansiktet for det ufattelige. Og så skal kraften komme fra det egne.

Siste ord i Södergrans diktning er: kraften.

Ingen stjerne, men blomster til å illustrere dette diktet av Edith Södergran.

To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For i denne dødens søvn hva drømmer kan komme
Når vi har skubbet av oss denne dødelige kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk i flere versjoner. Utgivelser på anerkjente forlag pleier også å oppfylle blankversene og poesien. Jeg har som vanlig gjort min egen, der jeg har forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Noen av vanskelelighetene i teksten er glattet ut, noe de anerkjente oversettelsene også tar seg friheten til å gjøre. Under har jeg skrevet litt om noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort for å komme rundt dem. Under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene i teksten.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg «rystelse», så jeg valgte i stedet «slag». Det er også godt innarbeidet på norsk i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig (for natural) ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. Men det er et litt teknisk ord som fungerer dårlig her. Ordet naturlig går heller ikke så godt i denne sammenhengen, siden dette på norsk er et veldig positivt ladet ord. Vi assosiserer alltid naturlig med noe som er bra. Et alternativ kunne være naturens eller livets slag, men jeg endte til slutt opp med å droppe hele adjektivet. «De tusen slag» gir mening god nok, særlig når det skal fortsette i linjen under med «som kroppen er arving til» (the flesh is heir to).

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan i følge ordboken bety både rull eller kveil, eller røre og virvar (se gloselisten). Jeg leser shuffled off this mortal coil i linje 12 litt som slangen som skifter av seg hamet. Det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og sjelen som skal slippes fri, i det man dør. Jeg oversetter derfor med kveil, som ordboken forklarer som et tau rullet opp i ring. Norske kveil og engelske coil ser ut til å være forbundet med hverandre, de ligner og har samme betydning, så det skulle være en god oversettelse. Mortal coil er den dødelige kveilen kroppen er mens vi lever, og vi skubber den av oss (shuffle off) når vi dør.

Alle disse vanskelighetene er detaljer og nyanser. Det er ikke sånn at det er noen egentlige problemer å skjønne hva originalen skal bety, og spørsmålet for oversetteren er bare hvordan han eller hun best skal gjengi dette på norsk. Det følger noen litt større vanskeligheter i linjene som så kommer.

Først kommer frasen Must give us pause, i linje 13. Direkte oversatt er det ikke vanskelig, «må gi oss pause», men frasen mangler et subjekt for hvem eller hva som skal gi oss (indirekte objekt) pausen (direkte objekt). For meg er subjektet ubestemt, og knyttet til handlingen å skyve av oss den kroppslige kveilen, som vi gjorde i linjen over. Når det er gjort, så må det gi oss en pause. Jeg har lagt til dette ubestemte pronomenet, det, selv om det ikke står der i originalen. Det er ubestemt i beste forstand, hva dette det består i, henger i luften.

Videre viser respect (hensyn), i there’s the respect, til dette at man ikke vet hva drømmer som kan komme etter døden. Man vet overhodet ikke hva som venter etter døden, og at man ikke kjenner drømmene, er en måte å uttrykke det på. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer én fra selvmordet, som ellers fremstår som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet man gjennomgår i livet. Det er (this) respect ((dette) hensynet) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), det er dette hensynet som gjør at elendigheten varer gjennom et langt liv, fordi man i uvissheten over hva som venter i døden, ikke tør gå ut av det frivillig gjennom selvmord.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er altså substantivet i substantivfrasen patient merit, og denne substantivsfrasen er objektet i setningen, den som mottar sparkene. Det er uvanlig, merit pleier jo vanligvis være utfyllelsen i substantivfrasene som er subjektet eller objektet (a book of great merit), og ikke selve subjektet eller objektet. Ingen av de norske forslagene ordboken kommer med passer for en sånn funksjon. For ordet merit hadde det passet bedre om det hørte til unworthy, i frasen merit of the unworthy. Det kan oversettes noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige». Men da kan ikke de uverdige være de som gir sparkene (spurns), og hvis det ikke er de som sparker, er det vanskelig å se hvordan man skal få hele setningen til å gå opp.

I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der i originalen. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så er det bare detaljer og småplukk nedover. I linje 20 og 21 står When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som) som er underforstått i originalen, for å få frem dette.

Moment (i And enterprises of great pitch and moment, nær slutten av teksten) er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening. Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå». Det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. I gloselisten står norske ord for de vanskeligste engelske. Der kan hvem som helst se andre ord å velge.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slynge, sprettert, slyngekast 2. (skulder)reim, bæresele, stropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelse, drikkepenger 5. (sjøfart) lenge, stropp, brok

outrageous 1. skandaløs, opprørende, uhyrlig 2. vanærende, krenkende, skammelig, skjendig 3. overdrevet, fantastisk 4. voldsom, vanvittig
fortune 1. formue, rikdom, velstand 2. skjebne, livsvilkår, omstendigheter 3. hell, lykke, fremgang
oppose 1. opponere mot, motsette seg, motarbeide, gjøre motstand mot 2. stille opp som motsetninger, stille opp mot
consummation 1. fullbyrdelse, fullbyrdet forhold, fullførelse, fullendelse 2. avslutning, ende, mål, sluttmål
devout 1. from, gudfryktig 2. andektig 3. inderlig, alvorlig, oppriktig
rub 1. skrubb, skrubbing, frottering 2. hinder, hake, vanskelighet 3. ujevnhet, hump, kul 4. spydighet, finte, hipp 5. noe ergerlig, noe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med), subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blande, stokke 5. (overført) komme med utflukter, gjøre krumspring, lure, luske 6. (overført) flytte om, ommøblere, blande 7. skubbe, dytte, skyve, slenge, putte, smugle 8. lure
mortal 1  (også overført) dødelig 2. jordisk, forgjengelig 3. dødbringende, dødelig, skjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdelig, veldig 6. (hverdagslig) kjedsommelig, langtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil 1  (av slange, tau e.l.) rull, kveil, ring 2  (elektronikk)  spole, rørslange, rørspiral 3  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larm, tummel, røre, virvar)

respect 1. respekt, aktelse, ærbødighet 2. hensyn, oppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitet, katastrofe, uhell, ulykke, elendighet
scorn 1. forakt, hån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelse, hån, forhånelse
pang 1. stikkende smerte, stikk 2. sting 3. kval

delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommel, nøling
insolence uforskammethet, frekkhet, skamløshet, formastelighet
spurn 1. forakt, avvisning 2. (gammeldags) spark

merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighet, fremragende dyktighet 3. verd, verdi 4. fortrinn, fordel, (god) egenskap, (god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning

quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøt, dødsstøt 4. stopp, slutt
bodkin 1. trekkenål, snørenål 2. lang hårnål 3. syl, pren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrde, sorg, ulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem), snøfte (frem)
weary 1. trett, utslitt, utkjørt 2  (gammeldags) kjedelig, anstrengende, trettende, kjedsommelig 3. (skotsk) sørgelig, bedrøvelig
dread 1. frykt, beven, engstelse 2. gru, skrekk, redsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirre, sette fast 2. bry hjernen sin, gruble, gjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skade, ulykke 3. (flertall) ulykker, motgang, misforhold, prøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) onde, sykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet

hue 1. farge, kulør 2. fargetone, avskygning,  fargeskiftning, skjær, nyanse, sjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseende, form 4. (gammeldags eller poetisk) lød, hudfarge, teint
resolution 1. besluttsomhet, bestemthet, fasthet, viljestyrke 2. resolusjon, beslutning, vedtak, forsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsning, oppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpning, avtrykk 2. form, støpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kast, utlegging, utkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseende, fremtoning, legning, preg, type 8. anlegg, støpning 9. anstrøk, skjær, snev, tone 10. regning, addisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær

enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak), vågestykke 2. (forretnings)foretagende, foretak, bedrift, virksomhet 3. initiativ, foretaksomhet, driftighet, arbeidsvilje, virketrang

pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigør, energi, liv

awry 1. snei, på snei, vridd 2. feil, gal

orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Teksten står godt på egne ben. Full tyngde får den imiidlertid når man ser den i sammenheng med stykket den er en del av. Det er Hamlet, tankens mann og ikke handlingens mann, som her setter ord på hvor vondt det er å leve i disse kvalene han gjennomgår. Han vet at onkelen har drept faren, og at han har giftet seg med moren og med det blitt konge i landet, og han vet at han er alene om å ha denne kunnskapen. Det er både på det personlige plan og for landet forferdelig, det er farens morder som er morens nye ektemann, og dermed Hamlets stefar, og det er også en morder som ulovlig har tatt makten og blitt konge av Danmark. Hamlet vet han må gjøre noe med dette, han må handle, men i store deler av stykket er det kvalene Hamlet gjennomgår som er hovedsaken. Det å vite at man må gjøre noe, men ikke helt vite hva, og hvordan.

Selv om ytterst få har samme grunner for sine kvaler som Hamlet har, er disse tankene og ordene Hamlet setter på dem noe mange mennesker kan relatere seg til. Veien til selvforakt for ham er kort, han vet han er udugelig så lenge han ikke får gjort det han må, og han får seg ikke til å gjøre det, men går rundt og tenker hvor vanskelig alt er for ham. Dette øker selvforakten, som vi også ser i noen av de små utdragene jeg her har postet, særlig for eksempel denne: Prompted to my revenge by heaven and hell,/ Must, like a whore, unpack my heart with words, Men det er jo ikke bare å ta hevn, heller. Han vet det er enorm risiko, og han vet ikke er noen annen utvei enn å drepe stefaren, eller å selv bli drept.

I disse kvalene har Hamlet enda en utvei. Det er å gjøre slutt på det alt sammen. Hamlet vet det er en handling han er sikker på å klare, og det er å ta sitt eget liv.

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han altså bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser. Man kan kritisere ham for det, men denne kritikken kan man vite Hamlet også gir seg selv, bare i enda sterkere og mer velartikulert grad.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Ellers er det bare å skaffe seg en av mange lett tilgjengelige utgaver av Hamlet, og lese stykket igjen eller for første gang. To be or not to be er en av teaterhistoriens største monologer, og den finner sted i et stykke som kan gjøre krav på å være det beste som er skrevet.

Til ungdommen, av Nordahl Grieg

Første gang jeg oppmerksomt hørte dette diktet var på en oppvisning med teatersporttruppen Turboteateret i Bergen på slutten av 90-tallet. De brukte det i introen, med Otto Mortensens melodi, og det var så spesielt at jeg nesten trodde de hadde laget teksten selv. Det var ganske overraskende da de sa det var skikkelig, det var Nordahl Grieg, en av våre store og kjente poeter.

Jeg fant frem til teksten og melodien selv. Jeg fant den temmelig aggressiv, kanskje farget av Turboteaterets morsomme, militante fremføring, med Eirik del Barcos ville øyne og kraftige røst, «her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd», og så strakte han hånden frem, tydelig med et sverd i. Det er riktignok troen på livet vårt, og menneskets verd, som skal være dette sverdet. Men det forandrer ikke at metaforen som blir brukt er et våpen, og at uttrykket er voldsomt.

Så kom 22. juli. Det er det forferdeligste som har skjedd i Norge, det overgår alt. Nordahl Grieg var kommunist og fredselsker, om enn han langt fra var noen teoretiker i noen av delene. Han var en idealist. Han forholdt seg heller til verden som den burde være, enn som den var. Slik passer han kanskje for ungdomspolitikere, som sammen med ham vil holde på drømmen om en bedre verden. I hvert fall er akkurat dette diktet, i versjonen med melodien til Otto Mortensen, mye brukt av Arbeiderpartiets ungdomsforening. Nettopp dem som ble så ufattelig stygt angrepet der på Utøya.

Dermed ble denne sangen som var en del av identiteten til AUF, også en del av identiteten til det norske folk. Det ble folkets sang, det som samlet oss i sorgen. Det er jo en antikrigersk sang, om enn uttrykket i den er krigens. Leser man den litt i farten, på jakt etter vakre ord, så er det jo mye å ta av. Budskapet er også at nå skal vi stå sammen, at menneskeverdet er sterkere enn alle våpen, og at vi skal ta vare på jorden vår, som var den et barn vi bar på armen. Det er flott å samles om.

Men det er kanskje også noe å tenke på at sangen er aggressivt uforsonlig. Det er også en sang der annerledes tenkende medmennesker blir omtalt som fiender, og det under en blodig storm venter en strid. Tiden teksten går inn i der i starten, det er 1936, året nazi-Tyskland demonstrerer sin makt med olympiaden i Berlin. Det er lett å tro det er fascistene som er fienden.  For oss er det betryggende om det er så. Nordahl Grieg var imidlertid en god kommunist. I 1936 betydde det at kommunismen måtte innføres, om nødvendig og helst med vold. Fiendene var alle som ikke var kommunister, alle til høyre for ytterste venstre. Det er ikke helt pent. Og det blir særdeles spesielt når kirken til og med vil ta denne sangen inn i salmebøkene. Det er vel ikke helt uttenkelig at ateisten Nordahl Grieg også regnet kirken som fiendene, at de absolutt var en del av sviket som gjør at det finnes nød og sult. En del av det som skal knuses. 1936 er også året den spanske borgerkrig starter. Den skal fascisten Franco vinne, godt hjulpet og støttet av den katolske kirke. Året etter blir Nordahl Grieg krigskorrespondent i denne krigen, som på noen måter var et slags andre verdenskrig i miniatyr, i det minste en øvingsarena for den.

Diktet Til ungdommen er et bestillingsverk til Det norske studenttersamfundet i Oslo. Det er egnet til å vekke begeistring, slik tekster til studentersamfundet skal gjøre. Men det går inn i en politisk strid, og er langt fra så samlende som det prøvde seg å være i tiden etter 22. juli. Det passer for AUF. Andre bør tenke seg om.

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Kommentarer til diktet

Det er et veldig langt dikt, jeg vil ikke ta alle strofene like nøye. Det er 14 strofer i alt, nummer 7 (Elsk – og berik med drøm) og 8 (Ubygde kraftverker) blir gjerne utelatt, som når humanistene bruker det i sin konfirmasjon. Hver linje har trykktung utgang, med noen få unntak i partallslinjene i noen av strofene. Som oftest er sisteordet i verselinjene et trykktungt enstavelsesord, Rimene er i linje 2 og 4, diktet er meget rytmisk, og lett å huske.

Førstestrofen er intet mindre enn å bli skremt av om man skal ta den på alvor, som det åpenbart er ment at man skal. Dette er lenge før ironiens tid. I 1936 har man ingen avstand til tingene, man lever i dem, det er alvor. Du er kringsatt av fiender, omringet av fiender, er en omskriving som får frem meningen, og i dette skal du gå inn i den tiden du lever. Dette skulle gjelde i 1936, men er nok ment å gjelde også i senere tider diktet leses i. Man går inn i den tiden man er i. Og under den blodige stormen man er i, sannsynligvis ment metaforisk, så skal man gjøre seg klar til strid. Merk at denne striden ikke er noe metaforisk eller noe symbolsk. Det er alvor, man skal sloss. Om enn ikke med fysiske våpen, som det senere skal vise seg i diktet.

Strofe to er ikke lystigere, der den henvender seg til den enkelte studenten som sitter der i studentersamfunnet, og til alle ande som leser diktet. Du spør kanskje i angst, du – leseren – er redd, for du har forstått hva som står der, i den første linjen, og du spør hva du har å kjempe med. Hva våpenet skal være. At spørreren er udekket og åpen, gjør ham lett å skade, noe som bare kan øke frykten. Dette er – og er ment å være – skremmende.

I tredje strofe får man vite hva våpenet er. Det er metaforisk. Men det er et vern mot vold, og det er et sverd, så metaforbruken er krigens, og om sverdet er metaforisk, er det slett ikke sikkert volden er ment å være det. Merk også at troen på livet vårt og på menneskeverdet ikke her er noe som skal skape vennskap og forbrødring, det er et sverd å bruke i krigen. Dette er med på å gjøre at jeg mener diktet er aggressivt, og jeg gjerne skulle sett at vi også hadde en annen tekst å samles om etter ugjerningene 22. juli.

Strofe 4 har også noe som passer dårlig i tiden vi lever i nå. – Dø om du må, sier det. I dag er det få saker man skal være villig til å dø for. Det er vanvittig å kreve av ungdommen at den skal dø for oss, sånt gjør man bare ikke lenger. I 1936 var det fremdeles edelt å ofre livet for en sak man trodde på. En ærerik død var bedre enn et liv i skam. Strofen sier at man må søke troen på livet vårt og menneskeverdet, og sørge for at dette blir styrket, også om man må dø for det. Jeg tror det er få som vil skrive under på at det er slik, nå. Menneskeverdet står nå så høyt, at man skal ikke dø for det. Man skal leve for det.

Femte strofe om granatene og deres glidende bånd har alltid vært litt underlig for meg. Et kor i Bergen løste denne strofen ved å hviske den, og gjenta ordene i den, slik at det liksom ble et bånd av hviskede ord. Kult å høre på, men det får vel ikke helt frem meningen i strofen det heller. Kanskje er det noe metaforisk, en frykt for alle krigene som i 1936 ligger i luften. Da gir det mening at man skal stanse dem med ånd.

Så kommer denne strofen som jeg mener er aggressiv, men som jeg ikke har så lett for å få overbevist folk jeg snakker med om at jeg har rett i det. Krig er forakt for liv, står det, det må jo være fint, sier de. Joda, liv er bra, og det som forakter livet, det må være dumt, og at krig forakter liv er åpenbart, siden krigen tar liv. Men denne måten å snakke på, det er sånn de snakker de som hisser til kamp. Forakt er et veldig sterkt ord, det skal brukes med varsomhet. Jeg vet jeg har problemer med å gjøre meg forstått her, men det er vel litt ufølsomt, rett og slett, å bruke «forakt for liv», når man snakker om en krig. Krigen er mye frykteligere enn som så, det er tragedie, katastrofe, ufattelig. Jeg kan i alle fall ikke få meg til å synge «krig er forakt for liv», uten å gjøre det som en spøk, slik turboteateret gjorde den gangen på 90-tallet.

Strofe 7 og 8 er de som gjerne blir tatt ut av teksten. De er litt vanskelige, og bryter vel også litt med tonen og budskapet ellers i diktet. Her skal man elske og drømme om det store, og gå mot det ukjente for å finne svar. Det er en oppfordring som kan være vakker nok, men som ikke har noe med striden som det hittil har dreid seg om å gjøre. Kraftverk i strofe 8 er nok ment meget konkret, på 30-tallet var de der, mens stjernene som skal skapes må sies å være en hyperbolsk metafor. De dristige stjerner – som riktignok her er skånet fra døden, på grunn av striden som er vunnet, og altså har litt med diktet å gjøre – er i stand til alt.

Så er vi i strofe 9 tilbake i sporet igjen. Edelt er mennesket / jorden er rik. Det siste er lett å være enig i, det første er mer diskutabelt. Og så er det slik at nød og sult skyldes svik. Svik er også et sterkt ord, sånn som forakt. Det er et ord som hisser til kamp, og ikke til fred og forsoning. Strofen er også meget politisk. Den er skrevet i en tradisjon der det er en oppfatning om at det er nok til alle, og så er det noen som blir forfordelt. Det er de rike, kapitalistene, de som har fra før. De klarer lett å skaffe seg enda mer, fordi de utnytter de fattige. Om fordelingen ble rettferdig, ville det verken finnes nød eller sult. Kanskje er det vakkert å tro på. Men det er ikke så enkelt. Det kan nok tenkes at det finnes nød og sult også uten svik. Og den rettferdige fordelingen er mer komplisert, enn at alle bare skal få likt. Her må også med at landet Nordahl Grieg kanskje satte høyest, Sovjetunionen, der var både nøden og sulten langt større enn i noen av de andre landene i Europa, inkludert fascistiske Spania, Italia og Tyskland.

Strofe 10 handler om hvordan man aggressivt skal knuse den urett som gjør at nød og sult finnes. Strofe 11 har vel ikke en helt fast overgang. Det er ikke helt lett å se hva som gjør at våpnene synker maktløse ned der, når man leser kritisk. Hva som er knust, er sviket som fører til nød og sult, og så faller våpnene maktløse ned. Da er det lettere å gå med på at ved å skape menneskeverd, skapes fred, som det også står.

De tre siste strofene bygger opp bildet om at vår jord er et barn vi bærer varsomt på armen, eller vi vil oppføre oss som om vi bar et barn. Går vi med dette bildet i hodet, vil vi ta vare på den. Og det er jo vakkert. Løftet som går i fra bror til bror i nest siste strofe er også fin, «vi vil være gode mot jorden vår». Det virker samlende. Og så avsluttes det med at vi vil ta vare på skjønnheten og varmen, som om vi bar et barn, varsomt på armen.

Det er altså et «oss» mot «dem» som bygges opp gjennom diktet. I begynnelsen er det svært aggressivt, det er krig, hvor vi riktignok kjemper med edle midler, tro på menneskeverd og på livet vårt. Det er likevel en strid, der noen av oss må regne med å dø. Det er ikke helt klart hvem «vi» og «de» er, og det er jo ganske gunstig, for mange i dag ville neppe likt hva Nordahl Grieg egentlig mente. Til slutt i diktet er det mer samlende, da vil vi alle gi hverandre løfter, om at vi vil ta vare på jorden vår, som om vi bar et barn – den neste generasjon – på armen, noe vi også gjør.

 

The fly, av William Blake

Et lite engelsk sommerdikt i dag. Det er skrevet av den engelske poeten og maleren William Blake (1757 – 1827). Han er virksom i overgangen mellom klassisimen og romantikken, og har slik jeg leser ham en fot i begge leire. Diktene hans er ofte svært enkle, nesten naive, og uttrykker gjerne en klar og enkel tanke på en klar og enkel måte. Det passer godt til klassisimen, eller nyklassisismen, som kanskje er en riktigere betegnelse på denne perioden. Samtidig hadde Blake stor tro på kunstnerånden og på dikterens frihet. Han satte følelse, tro og ånd høyere enn logikk, rasjonalitet og fornuft, og passer med det godt inn i romantikken.

Diktet jeg har valgt av ham er en liten perle på fem strofer. Det er hentet fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. Denne samlingen må ses i sammenheng med Blakes første samling, Songs of innocense. Den kom ut i 1789, og er en barnebok. Her finner vi kjente dikt som The lamb, The little black boy og On another’s sorrow. Dette er naive dikt, der barnet får sin plass i en trygg verden. I Songs of experience er ikke verden lenger så trygg, barnets verden er tapt, og det er klart at mye er blitt holdt skjult for det. I dette kan vi se paralleller til mennesket før og etter syndefallet.

The fly

Little fly,
Thy summer’s play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath,
And the want
Of thought is death,

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

1794

Min gjendiktning

Fluen

Lille flue,
Din sommers lek
Har min tankeløse hånd
Blåst avsted.

Er ikke jeg
En flue som deg?
Eller er ikke du
En mann som meg?

For jeg danser
Og drikker og synger,
Til en blind hånd
Skal børste min vinge.

Hvis tanke er liv
Og styrke og ånde,
Og ønsket
Til tanken er døden.

Da er jeg
En lystig flue,
Om jeg lever,
Eller dør.

Kommentar til oversettelsen

Posten var først utstyrt med en gjendiktning, og ingen oversettelse. I januar 2019 så jeg over posten på nytt, og splittet oversettelsen i to. Det er knapt nødvendig, siden språket er så enkelt at det skal ikke være noe problem for en normalt interessert nordmann å forstå hva det går i. Fly er altså flue, brush er  å «børste» eller «koste» eller slikt noe, det kan også brukes i betydningen «børste eller gre håret», og til sist ligger det en betydning av «børste bort», brush away. Det betyr å fjerne, altså få noe til ikke å eksistere lenger. Det er livet som er børstet bort. Want i strofe 4 er også litt vanskelig, det betyr «å ønske», men ønske seg noe gjør man fordi man ikke har det og har lyst på det, så det har også betydning «å mangle» og «å savne».

Min kommentar

Det er klassisk forskyvning av perspektiv. Mannen er flue, og fluen er mannen. Rimene er så enkle at det grenser mot en barneregle, også her, og rytmen er så munter at det nesten kamuflerer for innholdet.

Diktet starter med henvisning til fluen, slik det kan gjøres i en barneregle. Så er det sommerens lek som nå er børstet bort av den tankeløse hånden til jeg-personen. Dikterjeget har altså drept en flue, og står nå og tenker seg om. Hva er egentlig forskjellen mellom han og fluen? Er ikke han også et krek som flyr rundt, til hans tid er oppbrukt og noen børster hans vinge? Det er spørsmålet i den sentrale midtstrofen, nummer 3.

Fjerde strofen er litt mystisk. Der stilles spørsmålet om tanken er et liv, og med det styrke og ånde, så vil tankens ønske være å komme til døden. Liv og død står i en voldsom kontrast, særlig når de begge deler skal være bundet sammen av tanken. En løsning kan være at døden er livets mål, det er det livet beveger seg frem mot. Og hvis det er tanken som er livet, er det tanken som beveger seg frem mot døden. Men den tilsynelatende enkle strofen er litt mer komplisert enn som så. Det kan også ha å gjøre med at det er tanken som skiller mennesket fra fluen, det er også det som gjør at dikterjeget er i stand til å stille spørsmålene i diktet. Vi kan også stille spørsmålet hva det egentlig er som gjør at vi lever? Hva er essensen i livet? Er det tanken?

Uansett kan man så stille spørsmålet hvorfor det skal være slik at vi står øverst i tankepyramiden. Finnes det kanskje ikke en som kan slå ut våre liv, like lett og ubekymret som vi slår ut fluens. Om det ikke eksisterer noe slikt høyere enn oss, eksisterer like fullt tanken om det, og med et skifte av perspektiv er det lett å se våre egne liv like små og betydningsløse som fluens.

Det er også dette som er konklusjonen på diktet. I starten av første strofe henvendte dikterjeget seg til fluen, i siste strofe er han selv blitt den. Den muntre rytmen blir ledsaget av det glade ordet happy, han er en lystig flue, og det gjelder om han lever eller dør. Det siste ordet er die, og med det der både diktet og dikterjeget ut.

Kanskje må også diktet leses i sammenheng med samlingen det er utgitt i. Dette er Songs of experience, sanger av erfaring, i motsetning til Songs of innocense, uskyldens sanger. Kanskje er det dette synet på livet  man får, når man vet hva det går ut på. Det er ikke så mye mer enn en flue som surrer rundt, det går ganske raskt og plutselig er det over.

Min gjendiktning

Posten var originalt utstyrt med en gjendiktning, kanskje fra 2009, da innlegget ble postet. Uansett er gjendiktningen her forbedret, i 2019, da jeg har skjønt litt mer at det går ikke an å plassere lette og tunge stavelser så det passer seg. Det må være likt med originalen, der originalen følger et strengt mønster, og det gjør denne originalen fra slutten av 1700-tallet, Først hadde jeg en forbedret versjon av gjendiktningen, men det gikk ikke an å slå seg til ro med den heller, så her er en versjon der det er riktig.

Originalen har  3 + 4 + 4 + 4 stavelser i de tre første strofene, så 4 + 4 + 3 + 4, og til slutt 3 + 4 + 3 + 4.  Takten er jambisk, altså annenhver trykktung og trykklett. Hver linje har 2 trykktunge stavelser, også de linjene som bare har 3 stavelser i alt. Utenom strofe 4 begynner altså alle strofene med en trykktung stavelse.

Fluen

Lille krek,
Din sommers lek
Min dumme hånd
Har blåst avsted.

Er ei jeg
Et krek som deg?
Eller er ei du
En mann som meg?

Liv i dans
Og drikk og sang,
Til en blind hånd
Skal slå en gang.

Er tanke liv
Og kraft og pust,
Og dens mål
Er døden just.

Da er jeg
Et lystig krek,
I mitt liv,
Til jeg dør vekk.

ES2019

*

Posten fikk en liten overhaling januar 2019. Gjendiktningen ble forbedret, en oversettelse ble lagt til (først var det bare gjendiktningen), og formatet ble litt endret. Det kan godt hende det er nødvendig å gjøre noen små endringer i innholdet også. Det gjelder særlig det jeg skriver om plasseringen mellom opplysningstiden og romantikken, noe jeg var opptatt av den gang, fordi det var noe jeg kunne godt, men diktene til Blake er ikke så egnet til å illustrere disse forskjellene her. De er mer sin egen sjanger. Men foreløpig får det stå. Det er flere dikt av Blake på vei, og da vil jeg skrive mer.