Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For i denne dødens søvn hva drømmer kan komme
Når vi har skubbet av oss denne dødelige kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk i flere versjoner. Utgivelser på anerkjente forlag pleier også å oppfylle blankversene og poesien. Jeg har som vanlig gjort min egen, der jeg har forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Noen av vanskelelighetene i teksten er glattet ut, noe de anerkjente oversettelsene også tar seg friheten til å gjøre. Under har jeg skrevet litt om noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort for å komme rundt dem. Under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene i teksten.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg «rystelse», så jeg valgte i stedet «slag». Det er også godt innarbeidet på norsk i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig (for natural) ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. Men det er et litt teknisk ord som fungerer dårlig her. Ordet naturlig går heller ikke så godt i denne sammenhengen, siden dette på norsk er et veldig positivt ladet ord. Vi assosiserer alltid naturlig med noe som er bra. Et alternativ kunne være naturens eller livets slag, men jeg endte til slutt opp med å droppe hele adjektivet. «De tusen slag» gir mening god nok, særlig når det skal fortsette i linjen under med «som kroppen er arving til» (the flesh is heir to).

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan i følge ordboken bety både rull eller kveil, eller røre og virvar (se gloselisten). Jeg leser shuffled off this mortal coil i linje 12 litt som slangen som skifter av seg hamet. Det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og sjelen som skal slippes fri, i det man dør. Jeg oversetter derfor med kveil, som ordboken forklarer som et tau rullet opp i ring. Norske kveil og engelske coil ser ut til å være forbundet med hverandre, de ligner og har samme betydning, så det skulle være en god oversettelse. Mortal coil er den dødelige kveilen kroppen er mens vi lever, og vi skubber den av oss (shuffle off) når vi dør.

Alle disse vanskelighetene er detaljer og nyanser. Det er ikke sånn at det er noen egentlige problemer å skjønne hva originalen skal bety, og spørsmålet for oversetteren er bare hvordan han eller hun best skal gjengi dette på norsk. Det følger noen litt større vanskeligheter i linjene som så kommer.

Først kommer frasen Must give us pause, i linje 13. Direkte oversatt er det ikke vanskelig, «må gi oss pause», men frasen mangler et subjekt for hvem eller hva som skal gi oss (indirekte objekt) pausen (direkte objekt). For meg er subjektet ubestemt, og knyttet til handlingen å skyve av oss den kroppslige kveilen, som vi gjorde i linjen over. Når det er gjort, så må det gi oss en pause. Jeg har lagt til dette ubestemte pronomenet, det, selv om det ikke står der i originalen. Det er ubestemt i beste forstand, hva dette det består i, henger i luften.

Videre viser respect (hensyn), i there’s the respect, til dette at man ikke vet hva drømmer som kan komme etter døden. Man vet overhodet ikke hva som venter etter døden, og at man ikke kjenner drømmene, er en måte å uttrykke det på. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer én fra selvmordet, som ellers fremstår som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet man gjennomgår i livet. Det er (this) respect ((dette) hensynet) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), det er dette hensynet som gjør at elendigheten varer gjennom et langt liv, fordi man i uvissheten over hva som venter i døden, ikke tør gå ut av det frivillig gjennom selvmord.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er altså substantivet i substantivfrasen patient merit, og denne substantivsfrasen er objektet i setningen, den som mottar sparkene. Det er uvanlig, merit pleier jo vanligvis være utfyllelsen i substantivfrasene som er subjektet eller objektet (a book of great merit), og ikke selve subjektet eller objektet. Ingen av de norske forslagene ordboken kommer med passer for en sånn funksjon. For ordet merit hadde det passet bedre om det hørte til unworthy, i frasen merit of the unworthy. Det kan oversettes noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige». Men da kan ikke de uverdige være de som gir sparkene (spurns), og hvis det ikke er de som sparker, er det vanskelig å se hvordan man skal få hele setningen til å gå opp.

I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der i originalen. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så er det bare detaljer og småplukk nedover. I linje 20 og 21 står When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som) som er underforstått i originalen, for å få frem dette.

Moment (i And enterprises of great pitch and moment, nær slutten av teksten) er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening. Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå». Det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. I gloselisten står norske ord for de vanskeligste engelske. Der kan hvem som helst se andre ord å velge.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slyngesprettertslyngekast 2. (skulder)reimbæreselestropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelsedrikkepenger 5. (sjøfart) lengestroppbrok
outrageous 1. skandaløsopprørendeuhyrlig 2. vanærendekrenkendeskammeligskjendig 3. overdrevetfantastisk 4. voldsomvanvittig
fortune 1. formuerikdomvelstand 2. skjebnelivsvilkåromstendigheter 3. helllykkefremgang
oppose 1. opponere motmotsette segmotarbeidegjøre motstand mot 2. stille opp som motsetningerstille opp mot
consummation 1. fullbyrdelsefullbyrdet forholdfullførelsefullendelse 2. avslutningendemålsluttmål
devout 1. fromgudfryktig 2. andektig 3. inderligalvorligoppriktig
rub 1. skrubbskrubbingfrottering 2. hinderhakevanskelighet 3. ujevnhethumpkul 4. spydighetfintehipp 5. noe ergerlignoe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med)subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blandestokke 5. (overført) komme med utfluktergjøre krumspringlureluske 6. (overført) flytte omommøblereblande 7. skubbedytteskyveslengeputtesmugle 8. lure
mortal  (også overført) dødelig 2. jordiskforgjengelig 3. dødbringendedødeligskjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdeligveldig 6. (hverdagslig) kjedsommeliglangtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil  (av slange, tau e.l.) rullkveilring  (elektronikk)  spolerørslangerørspiral  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larmtummelrørevirvar)
respect 1. respektaktelseærbødighet 2. hensynoppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitetkatastrofeuhellulykkeelendighet
scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelsehånforhånelse
pang 1. stikkende smertestikk 2. sting 3. kval
delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommelnøling
insolence uforskammethetfrekkhetskamløshetformastelighet
spurn 1. foraktavvisning 2. (gammeldags) spark
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøtdødsstøt 4. stoppslutt
bodkin 1. trekkenålsnørenål 2. lang hårnål 3. sylpren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrdesorgulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem)snøfte (frem)
weary 1. trettutslittutkjørt  (gammeldags) kjedeliganstrengendetrettendekjedsommelig 3. (skotsk) sørgeligbedrøvelig
dread 1. fryktbevenengstelse 2. gruskrekkredsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirresette fast 2. bry hjernen singrublegjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) ondesykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet
hue 1. fargekulør 2. fargetoneavskygningfargeskiftning, skjærnyansesjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseendeform 4. (gammeldags eller poetisk) lødhudfargeteint
resolution 1. besluttsomhetbestemthetfasthetviljestyrke 2. resolusjonbeslutningvedtakforsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsningoppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpningavtrykk 2. formstøpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kastutleggingutkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseendefremtoninglegningpregtype 8. anleggstøpning 9. anstrøkskjærsnevtone 10. regningaddisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær
enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak)vågestykke 2. (forretnings)foretagendeforetakbedriftvirksomhet 3. initiativforetaksomhetdriftighetarbeidsviljevirketrang
pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigørenergiliv
awry 1. sneipå sneivridd 2. feilgal
orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Teksten står godt på egne ben. Full tyngde får den imiidlertid når man ser den i sammenheng med stykket den er en del av. Det er Hamlet, tankens mann og ikke handlingens mann, som her setter ord på hvor vondt det er å leve i disse kvalene han gjennomgår. Han vet at onkelen har drept faren, og at han har giftet seg med moren og med det blitt konge i landet, og han vet at han er alene om å ha denne kunnskapen. Det er både på det personlige plan og for landet forferdelig, det er farens morder som er morens nye ektemann, og dermed Hamlets stefar, og det er også en morder som ulovlig har tatt makten og blitt konge av Danmark. Hamlet vet han må gjøre noe med dette, han må handle, men i store deler av stykket er det kvalene Hamlet gjennomgår som er hovedsaken. Det å vite at man må gjøre noe, men ikke helt vite hva, og hvordan.

Selv om ytterst få har samme grunner for sine kvaler som Hamlet har, er disse tankene og ordene Hamlet setter på dem noe mange mennesker kan relatere seg til. Veien til selvforakt for ham er kort, han vet han er udugelig så lenge han ikke får gjort det han må, og han får seg ikke til å gjøre det, men går rundt og tenker hvor vanskelig alt er for ham. Dette øker selvforakten, som vi også ser i noen av de små utdragene jeg her har postet, særlig for eksempel denne: Prompted to my revenge by heaven and hell,/ Must, like a whore, unpack my heart with words, Men det er jo ikke bare å ta hevn, heller. Han vet det er enorm risiko, og han vet ikke er noen annen utvei enn å drepe stefaren, eller å selv bli drept.

I disse kvalene har Hamlet enda en utvei. Det er å gjøre slutt på det alt sammen. Hamlet vet det er en handling han er sikker på å klare, og det er å ta sitt eget liv.

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han altså bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser. Man kan kritisere ham for det, men denne kritikken kan man vite Hamlet også gir seg selv, bare i enda sterkere og mer velartikulert grad.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Ellers er det bare å skaffe seg en av mange lett tilgjengelige utgaver av Hamlet, og lese stykket igjen eller for første gang. To be or not to be er en av teaterhistoriens største monologer, og den finner sted i et stykke som kan gjøre krav på å være det beste som er skrevet.

Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

Fossen, av Tor Jonsson

Den lille bygde Lom i Gudbrandsdalen fostret to av våre største diktere. Den ene er Olav Aukrust, en dikter jeg ennå ikke har presentert noe dikt av her på bloggen, den andre er Tor Jonsson. Blant alle de poeter jeg poster, står Tor Jonsson og Olav H. Hauge i en særklasse som de mest besøkte av de mannlige lyrikerne. De konkurrerer for øvrig med kvinnene Halldis M. Vesaas, Gunvor Hofmo og Inger Hagerup, som også var på sitt mest aktive i etterkrigstiden. Så denne perioden fostret en måte å skrive dikt på, som ennå gir gjenklang i dag.

Både Aukrust og Jonsson var bygdediktere. Dette er sentralt i norsk kulturhistorie, der by har stått mot land, og der den intellektuelle byen har søkt til bygdene for å finne det opprinnelige urnorske, men likevel ikke har hatt så lett for å inkludere de som kommer fra disse bygdene helt i det gode selskap. Aukrust er i denne sammenhengen den intellektuelle, den ambisiøse og krevende, mens Jonsson er mannen av folket. Alle kjenner Jonsson og hans linjer om at nærast er du når du er borte, men bare de færreste kan på stående fot si noe som Olav Aukrust har skrevet. Likevel hører Aukurust til blant våre vesentlige poeter, og skulle være en selvfølge på pensumlistene ved universiteter og høyskoler.

Nå er det imidlertid Tor Jonsson, og hans Fossen. Det er avslutningsdiktet i samlingen Jarnnetter, som kom i 1948. Jernnettene er de tre nettene i august hvor kornet kan være utsatt for frost. Begrepet blir brukt på Østlandet, i Trøndelag og på Helgeland, og var altså godt kjent av Jonsson.

Det er et illevarslende dikt, tre år før Jonsson tok sitt eget liv. Nå som vi kjenner til dette, går det an å lese diktet som et varsel om hva som vil skje. Det blir da vondt og uhyggelig, med hvordan han driver mot fossen og er på vei utfor, men han etterlater også håp i regnbuen han samtidig ser. Det er et sterkt og personlig dikt.

 

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

1948

Språk, form og innhold

Formen på diktet er uregelmessig. Det har tre strofer av ulik lengde. Men ser man nærmere på det, så er det delt inn i fireversinger med balladerim (oaoa). Første strofe har 8 linjer, eller to par med fire. I andre strofe er det 5 linjer, men den femte inneholder rimet, og de to første linjene kunne vært slått sammen til én lang. I den fjerde er det de to siste som kunne blitt slått sammen til en lang, og balladeformen ville blitt oppfylt.

Det er kun den første firelinjeren som har noe som kan minne om en fast takt.

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.

Dette er en trektakter med variasjoner, med uregelmessig veksling av en og to trykklette stavelser mellom de trykksterke. Dette er den berømte Hildebrandstrofen, mange, mange dikt er skrevet på den måten. Men vi aner allerede at Jonsson er ute på noe annet, med sistelinjen på bare to takter, og tre ord. Det gjør linjen veldig tung, de tre ordene og to stavelsene bærer like mye vekt som hver av de andre tre linjene i denne delen av strofen, og det passer godt med innholdet, tung av tid.

Rimet tung av tid hører sammen med tung av strid. De andre rimparene er båten drivetter mitt liv, kyrkjekorden arme jord og ikkje snuom til bru. Særlig passer kyrkjekor og den arme jord godt sammen, som en motsetning.

Etter første fire linjer brytes mønsteret helt. Det blir en ordflom, og kaotisk med tanke på trykksterke og trykklette stavelser. Dette kjennetegner modernismen, der regler og ordnede formes brytes ned, og formens forventninger blir brutt. Her beholdes dog rester av tradisjonen, i rimet. Det er ikke så veldig karakteristisk av Jonsson å skrive på denne måten, han er ikke av de mest radikale modernistene.

Ordet dragsogarmar er en vanskelighet. Jeg vet ikke om ordet er brukt andre steder enn i dette diktet. Det kan brytes ned til drags, som på nynorsk er et bal, slik det brukes i vendinger som det er et bal med alt dette styret, eller som verb, det er ikke noe å bale med. Drags er også bagasje, eller pikk og pakk. Garm er navnet på helhunden i norrøn mytologi. Jeg tror Jonsson har konstruert et ord fritt å assosiere fra, og at man ikke skal bale med å forsøke å forklare det for nøyaktig.

Eimane er flertall av eim, damp, duft eller dunst, «eimen av vår i luften» er kanskje et uttrykk folk kjenner. Å signe noe er kanskje et ord som ikke gir så god mening for alle, det er egentlig å gjøre korsets tegn over noe, og gjør man det så velsigner man det og gir det lykke eller kraft, som det står forklart i ordboken. Opphavet til ordet er det samme som for å signere, undertegne. Å skrive ein og ikkje eit kyrkjekor er uvanlig, kor er på nynorsk som på bokmål intetkjønn.

Dragsog er dragsug, sammensetningen av ordet gir best meningen, det drar og suger, ofte brukt om strømmer i vann som drar deg under. Dulde er skjulte, dulde krefter er de kreftene du ikke kan se, men som du merker tar tak i deg.

Kommentar

Jonsson hadde skrevet om Fossen tidligere også. I samlingen Berg ved blått vatn fra 1946 står diktet Ved Fossen. Det er et sårt kjærlighetsdikt, med en sjelden strofeform på 5 linjer og rim i linjene 3 og 4. Også dette diktet var opprinnelig tenkt som avslutningsdikt i den samlingen, men måtte vike den plassen til Norsk kjærleikssong. Fossen han skriver om der, er Høydalsfossen ved Andvorseteren, der kvinnen han skriver om og håpet på var budeie.

Fossen, som motiv, bruker Jonsson mange steder i sine dikt. Oppover dalene og fjellsidene der han bodde, var det mange av dem. Som en kuriosittet kan nevnes at området han bodde i er det mest nedbørsfattige i Norge, det faller mindre regn der, enn i Sahara. Så elvene var livgivende, men fossen kunne være farlig.

Biografiene og omtalen av Tor Jonsson har blitt stadig mer intim og nærgående etter som årene har gått. Ingar Slettan Kolloen skriver vel alt, i sin biografi fra 1999, der er ingenting for personlig. Avstanden i tid er blitt stor til menneskene det handler om. Da Inger Heiberg skriver i 1984, er mye med, men ikke alt. Hun holder seg også mye tettere til tekstene og særlig diktene til Jonsson, og bruker dem til å belyse livet til Jonsson, og så igjen livet til å belyse tekstene. Fra henne har jeg noen av opplysningene jeg her har brukt.

Jeg vet ikke hvor godt kjent man blir med mennesker ved å skrive så mye om dem. Det er noe med Tor Jonsson som gjør at hans liv og skjebne har en interesse nesten uten sidestykke blant norske poeter, og gjennom det har også interessen for tekstene hans vært større enn det som er vanlig for slike som skriver dikt og sakprosa. Tekstene hans er sterke, og de blir sterkere når man kjenner historien.

Bildet som brukes i dette diktet er lett å forstå. Jeg-personen i diktet dras mot fossen, til tross for at han forsøker å stritte i mot. Fossen er undergangen. Fra fossen står en regnbue, slik det alltid gjør når solen skinner. Han selv er fortapt, det skriver han i siste strofe, han kan ikke snu. Men i det han skal dø, har han en trøst i en drøm om at mennesket en gang skal klare å skape denne regnbuen om til en bro.

Dette bildet bør sikkert forlates før man tenker så veldig mye mer igjennom det, broen er en overgang fra et sted til et annet, der det ellers er umulig å komme over. Om det er regnbuen som er denne broen, så er det vakkert. Drømmen om en slik bro er en vakker drøm. Det er det diktet slutter med, og det diktsamlingen slutter med. Men ikke uten at dikteren først har ramlet utfor, og fossen står igjen som et utropstegn etter hans liv.

 

Og likevel må vi (se og se), av Tor Ulven

Tor Ulven (1953 – 1995) arbeidet jeg ganske mye med og leste ganske mye om ham og av ham, for å komme meg frem til dette diktet og skrive en post om det. Så skjedde det som så ofte skjer, at jeg rakk ikke å skrive posten før andre prosjekter overtok. Så når jeg nå finner den frem igjen i januar 2018, er dette stoffet om Ulven langt bak i hodet. Men det etterlot seg naturligvis inntrykk, både de intense diktene hans, og det ganske innesluttede og til slutt tragiske livet. Han har fellestrekk med Tor Jonsson, navnebroren, men disse fellestrekkene må ikke trekkes for langt. Begge avsluttet sine liv med selvmordet, og begge uttrykte mye av sitt tanke- og følelsesliv i ganske sterke og til dels fortettede dikt, men Tor Jonsson var på forskjellige måter mer aktiv, mens Tor Ulven var veldig, veldig seriøs. Tungsinnet de to slet med hadde nok også sin forskjellige årsak. Tor Jonsson var bygdegutt, merket av plassen han kom fra og husmanshjemmet han vokste opp i, mens Ulven er Oslo-gutt. Ulvens ensomhet og depresjoner var mer filosofisk, farget av Schopenhauer og andre tenkere, og tynget av det veldige alvoret han levde under.

Når jeg skriver at Tor Jonsson var mer aktiv, så mener jeg ikke at ikke også Ulven var produktiv og skrev flere typer tekster. Forskjellen var at Jonsson lettere kunne gi slipp på alvoret. Han arbeidet som journalist og skribent, og kommenterte saker og ting uten at det var så viktig at den kunstneriske kvaliteten på tekstene holdt mål. Han skrev også teater, en enakter, med skikkelig action, og uten særlig blikk til den type teater som ellers ble skrevet i perioden. Dette var en storhetstid nesten uten sidestykke i teateret, med giganter som Beckett, Ionesco, Bertolt Brecht, Luigi Pirandello, Eugene O’neill og en rekke med andre aktive og innflytelsesrike, men Jonsson skrev underholdende folketeater uten litterære ambisjoner av noen art. Sånn jeg kjenner Ulven ut i fra det jeg har lest om ham, kunne ikke han gjort det.

Ulven gav et intervju i sitt liv, et berømt et, og tilgjengelig på nettet. Det er gjort av Alf van der Hagen, for dette litterære tidsskriftet Vagant, i 1993. Som det står, gikk Ulven med på det, mot at han fikk det ferdige intervjuet tilsendt på diskett, for selv å renskrive det til den ferdige versjonen. Han stolte ikke på at journalisten ville gjøre det skikkelig. Alle som selv er blitt intervjuet vet det, ordene kommer aldri ut helt som de var sagt og ment, de kommer liksom alltid litt ut av kontroll. I det lange intervjuet begrunner Ulven hvorfor han ellers ikke gjør intervjuer, og det bygger opp under bildet av ham som en seriøs forfatter som tar ordene sine veldig alvorlig. Han får sagt det han vil si i tekstene sine, i diktene, i muntlig snakk blir det alltid litt feil. Man kan la seg rive med, litt, og si ting som passer i stemningen, men som man ikke vil stå inne for i ettertid. Så han ville ikke at ord han sa, skulle bli skrevet ned i noe intervju. Han ville selv skrive ned ordene sine og tankene sine.

Nå skal ikke jeg mytologisere en person jeg ikke kjenner så altfor godt, hva jeg skriver skal bare kaste lys over diktet jeg skal poste, og kanskje skape litt interesse for forfatteren bak dem. Så vidt jeg tror, regnes Tor Jonsson blant våre litt modernistiske forfattere, trekk ved ham hører hjemme i kategorien, og han kjente litteraturhistorien og var selvfølgelig bevisst sin teknikk og sine virkemidler. Men Tor Ulven er en annen verden, han er gjennomført. Mange av Tor Jonssons dikt er enkle og tradisjonelle bygdedikt, naturdikt, med rim og rytme etter den gamle skolen. Noen er vanskeligere tilgjengelige, og sklir inn i en form av modernisme, men for Tor Ulven er så godt som alle diktene sånn som dette her. Intense, konsentrerte. Ambisjonene er ubegrensede.

*

Og likevel må vi
se og se

etter det som var der
før øyet

lå åpent, det som blir igjen
etter at øyet

har sett.

Fra Søppelsolen, 1989

Kommentar til språk, form og innhold

Det er ikke så mye å si om språket. Diktet består av bare en setning, men den er delt i tre: Og likevel må vi se og se, etter det som var der før øyet lå åpent, det som blir igjen etter øyet har sett. Subjektet i setningen er vi. Verbalet er egentlig satt sammen med en preposisjon, se etter, slik at vi får det som nå kalles preposisjonalobjekt, og det er to av dem her: 1. det som var der før øyet lå åpent 2. det som blir igjen etter at øyet har sett. Begge objektene kommer i form av en leddsetning, som igjen kan analyseres med sitt eget subjekt og verbal.

Strofeinndelingen og verseinndelingen følger ikke setningensstrukturen. Diktet består av fire små strofer, de tre førte med to linjer, den siste med én. De tre andrelinjene kan nesten leses for seg: se og se, før øyet, etter at øyet, og det smelter fint sammen med avslutningen: har sett.

Regelen er at ord på samme linje normalt leses raskt, og når det kommer en linjedeling, kommer også en pause. Først er det Og likevel må vi – pause, med en tanke og et spørsmål om hva vi må, før svaret er / se og se. Så er det en hel strofeskift, og en lenger pause, med spørsmålet hva vi skal se på eller etter, hva det med dette vi skal se og se. Trikset blir gjentatt i strofe 2, der svaret først kommer delvis, etter det som var der/ – linjeskift, pause, tanke, og så før øyet. Tredje strofe fortsetter med denne frasen, en uvanlig verseinndeling, som også her er en strofeinndeling. Hva som hører sammen, blir jo stort sett ellers satt sammen. Det er et trekk med dikt fra det tjuende århundret og fremover, at de leker og tøyser med dene inndelingen, og nettopp bryter med det vante.

Sånn blir det også videre. Første linje i tredje strofe har diktets eneste komma, og det deler lå åpent, – avslutningen på første del av setningen – og det som blir igjen, – innledningen på neste. Her blir meningen veldig hengende igjen, med at det står etter at øyet, her er det nødt til å komme noe mer, mens i de to første strofene kunne det stoppet med se og se og før øyet, det ville gitt helt god mening. Her, etter stofe 3, er frasen nødt til å fullføres, og det gjør den altså med de to ordene har sett i siste strofe.

Så kan vi spørre hva dette her skal bety? Det er ikke noe mer meningsinnhold enn det som står der, ikke noen ord som trenger mer forklaring, ikke vanskelige formuleringer som må sies på nytt i klart språk. Vi må se og se, etter det som var der før øyet ble åpnet, og det som er igjen etter at øyet har sett. Det er fritt frem for tolking. Noen ideer er dog på sin plass å gi. Hele diktet begynner med Og likevel, en indikator på at det har skjedd noe før, og at diktet er en reaksjon mot noe. På tross av dette andre, så må man likevel se og se, og så videre. Hva dette andre er, er også en tolking.

Verbet se er særlig når det er satt sammen med etter nært beslektet med å lete etter og å søke, så det gjelder nok her om å lete etter noe. Det som da ofte er hva man søker etter i abstrakste og diffuse sammenhenger som dette her, er gjerne noen svar, og da kanskje noen svar på de store spørsmålene. Og når man søker sånne svar, så tenker man og resonnerer. Siden man skal lete etter det som var der før øyet ble åpnet, altså før man begynte å se, så kan det være etter det som var her før mennesket, altså før noen var i stand til å se noe og å registrere noe. Siden man også skal se etter det som er etter øyet har sett, blir det at man skal tenke gjennom hva som kommer etterpå også. Altså de helt store spørsmålene i livet.

Diktet er skrevet på en måte som åpner for de store, filosofiske tankene, og det er satt i en sammenheng med de andre diktene i samlingen, og Tor Ulvens øvrige forfatterskap, som gjør denne søken helt naturlig. Her går jeg ut av det som står direkte i dette diktet, men Ulven søker ofte essensen i tingene, han vil ta ut det helt store og abstrakte og diffuse, og stille det skarpt frem i enkle ord og enkle spørsmål. Siden diktet begynner Og likevel, så kan det være at dette må man forsøke likevel, selv om det er vanskelig inntil det umulige.

Kommentar til diktet

Diktet har kun ett substantiv: øyet. Det er et sentralt ord i Ulvens motivkrets, selv nå to år etter at jeg leste så mye om ham, så husker jeg to ord: øyet og steinen. Steinen er det beste eksempel på to konkret, varig og livløst, noe av det nærmeste vi kommer evigheten, her på jorden. Øyet er det som ser, det blir av og til sett på som inngangen til sjelen, det er et vårt kanskje aller viktigste sanseorgan, og det passer for observatøren. Øyet som symbol går tilbake til oldtiden, og sikkert tidligere. Ulven liker å gå til den nakne essensen, her er det øyet, ikke mennesket, ikke tanken. Det er et mønstereksempel på virkemiddelet pars pro toto, at delen representerer helheten.

De finitte verbet i setningen og i diktet er se, et verb naturligvis sterkt knyttet opp til øyets egenskaper, det eneste øyet kan og gjør. Det er et annet, og mindre betydelig verb også i diktet, , men det verber beskriver ikke en aktivitet, men en tilstnad. Øyet var (eller ) åpent. Det lukkede øyet ser ingenting, registrerer ingenting, så her gjelder det som jeg skrev i kommentaren til innholdet, å se etter det som var her før øyet var åpent, og i stand til å se. Vi har også copula-verbet blir, i strofe 3, som betegnelse for tilstanden bli igjen. Den sparsomme bruken av sustantiv og ordentlige, aktive verb gjør innholdet i diktet veldig fortettet, synes jeg. Man må virkelig anstrenge seg for å finne hva som ligger i ordene.

Så mye av innholdet i diktet og i spørsmålet det stiller ligger i de to ubestemte pronomene det, det som var der, og det som blir igjen. Det er innholdet i disse pronomene diktet og Ulven søker, vil jeg si. Det er ikke mulig å gi noe konkret svar på dette, men det er mulig å stille spørsmålet klart frem, og det er det Ulven her forsøker å gjøre, sånn jeg leser diktet. Hva er dette det, som var her før den sansbare rekkevidden til noen observatør, hva er dette det som blir igjen etterpå, når det ikke lenger er noen igjen til å se? Jeg vil nok lese diktet litt mystisk, litt religøst for moderne, areligiøse mennesker, hva er det som er utenfor den sansbare virkeligheten, hva er det som er mer, men det kan også handle om mindre ting, som å fortsette å se etter svar når andre mennesker har gitt opp å lete. Sånn ønsker diktet å inspirere og kanskje provosere til å lete litt til, tenke etter og streve etter å finne hva som er like utenfor fornuften vår, det vi ennå ikke har sanset, det vi ennå ikke vet.

Siden diktet er så knapt og ambisjonene i det så høye, vil jeg si det åpner for slike spørsmål og slike refleksjoner. Tor Ulven tok disse spørsmålene veldig alvorlig. Så alvorlig at han endte sitt liv i selvmord, uten at jeg som ikke kjenner ham skal si at dette var årsaken. Rett etter han døde hadde Ulven en liten storhetsperiode, og han må vel ennå regnes som den aller fremste av våre dagers poeter. Han har noe å tilby både for den intellektuelle og for hobbyleseren. det er mye ved ham å fordype seg i, og temaene han var opptatt av appellerer til mange.

 

 

På gjensyn min venn, på gjensyn (До свиданья, друг мой, до свиданья), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er betydelig bearbeidet februar 2017. Opprinnelig het posten To dikt av Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij., men det var bare diktet til Esenin – eller Jesenin, som er den korrekte stavemåten på norsk – som det var gjort noe med. Diktet til Majakovskij hadde også bare slutten, i et sedvanlig svært langt dikt fra hans side. Her er det på russisk Vikiteka: Сергею Есенину (Til Sergej Jesenin). Så jeg har omdøpt og omskrevet posten til bare å handle om diktet til Jesenin, mens utdraget fra diktet til Majakovskij bare er med i kommentaren. I den første utgaven av posten var diktet til Esenin ufullstendig overtatt, mens utdraget fra Majakovsky ikke var oversatt i det hele tatt. Ingen av diktene hadde kommentarer, og den lille innledningen jeg hadde til diktene var kort:

I dag skal jeg gjøre noen unntak her på poesibloggen. For første gang skal jeg poste to dikt på en gang. Og for første gang skal jeg poste dikt av diktere jeg har postet om før. Det er de to russerne, Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij jeg skal gjøre det med.

Det meste er med andre ord skrevet på nytt.

*

En kamerat og jeg hadde en gang spøkefullt en samtale om at selvmord ikke kan bli aktuelt, fordi det ikke være mulig å skrive et selvmordsbrev å kunne presentere for verden. Faren for å bli selvhøytidelig, patetisk, er overveldende, og å skrive noe lett og morsomt går heller ikke an. Handlingen er så alvorlig at det er umulig å finne ord som forsvarer den, eller som forklarer den. Et siste notat kan virke sterkt, fordi handlingen er så sterk. Ord vil komme til kort.

Albert Camus skriver i Myten om Sisyfos at spørsmålet om selvmord er det eneste filosofiske spørsmålet verdt å svare på. Livet er meningsløst, akkurat som arbeidet Sisyfos gjør med å skyve steinen om bakken før den triller ned igjen, så hvorfor ikke bare gjøre ende på det? Det er eksistensfilosofens ytterste spørsmål, og litt av en nøtt i en ateistisk, moderne verden uten faste, moralske holdepunkter. De fleste religioner, alle jeg kjenner til, avskyr selvmordet. I kristendommen er døden et mål, først etter døden venter frelsen, men forsøker man å ta snarveien dit venter bare fortapelsen. Kristendommen skiller ikke mellom å ta sitt eget liv og å ta andres liv, budet er «Du skal ikke drepe». Det gjelder også deg selv. Likeledes er det i ordnede samfunn med sterk statsmakt. I hvert fall i England var selvmord forbudt. Selvmordsforsøk kunne straffes med døden. Ditt liv var kongens, ikke ditt eget. Kun kongen hadde rett til å ta det fra deg.

Plikten er til å leve. Noe har gått helt galt når det ikke går. I det kommunistiske samfunnet etter revolusjonen i 1917 skulle alle være lykkelige. Selvmord kunne være et angrep på revolusjon, et uttrykk for at ting var bedre før. Kanskje kunne det også være et uttrykk for at ting skulle vært litt annerledes. Det er en del berømte kulturpersonligheter som tok sitt eget liv i det utopisk lykkelige Sovjetunionen, vi skal behandle to av dem i dag.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925) har jeg skrevet poster om før, og også siden. I november 2009 kom Brev til mor, i 2014 Vi forlater nå stedet lite grann, i 2015 Så begynte det gylne løvet å virvle. Det er en følsom dikter, sentral i den russiske imaginismen, eller billeddiktningen, der diktene skal være enkle og beskrivelsene nøyaktige. Følelsene skal være hos leseren, fremkalt av en presis beskrivelse av situasjonen som den er. Jesenin var en bondeslekt, og klarte kanskje ikke helt å omstille seg til storbylivet i Moskva og Petrograd (som byen het da han reiste dit i 1915, siden ble den hetende Leningrad, nå heter den St. Petersburg, som kjent). I hvert fall levde han et ganske utsvevende bohemliv, led av psykologiske kvaler, og ble ganske alkoholisert. Noe av dette er vakkert beskrevet i diktet Brev til mor, der nettopp de egentlige følelsene blir holdt igjen, og diktet virker så sterkt fordi det er så enkelt.

I dag poster jeg selvmordsbrevet hans. Han tok livet av seg i 1925, 27. desember, etter lengre tids depresjon. Jesenin var bondesønn, fra Konstantivo i Rjazan oblast. Han er sammen med Blok, Majakovskij og Pasternak blant de fire store av de russiske modernistene. De gjennomlevde store omveltninger med verdenskrig og den russiske revolusjonen, og de forholdt seg til den hver på sin måte. Jesenin var positiv, som så mange i Russland var, men han må vel ha følt seg som en fremmed fra sånn som det kom til å bli. Det enkle og ordnede bondesamfunnet han kjente fra barndommen ble forlatt, i stedet kom industrialiserte kollektivbruk, og statens overtakelse av all jord. I tillegg var han vel kanskje litt provinsial i storbyene Moskva og Leningrad, som han flyttet til og bodde i. Han henfalt til et bohemliv, og fant seg nok ikke helt til rette.

Med kvinner gikk det heller ikke så bra. Han giftet seg flere ganger, mest kjent kanskje med den amerikanske danseren Isadora Duncan, 18 år eldre enn han og uten at de to hadde noe felles språk. De giftet seg i 1922, skilte seg i 1923, og året de var gift var Jesenin med Duncan på turné i Europa og USA.

Jan Otto Johannsen skriver (i Sovjet er ikke bare Moskva) at Jesenin skar over pulsåren, Martin Nag skriver (i Rogalands avis 17. november, 1958, i forbindelse med at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur) at han tok gift, mens den russiske kollegaen, Boris Pasternak, skriver i sin selvbiografi at han hengte seg. Det er den siste versjonen som får leve videre på internett, det er også det som skal være den offisielle obduksjonsrapporten, men som så ofte ellers i Russland blir det spekulert i at Jesenin ble myrdet, og som vanlig da at mordet ble begått av statsmakten, av KGB. Jeg tviler sterkt på det. I 1925 var ennå ikke utrenskningene begynt, KGB skulle ikke ha noen grunn til å drepe ham, og Jesenin var kjent for sitt tungsinn og sine depresjoner. Han var også alkoholisert, fremmed i den nye staten, og med flere mislykkede ekteskap bak seg.

Dette er ikke en blogg som driver med spekulasjoner. Nå er det til diktet, etter sigende skrevet i blod, siden Jesenin ikke skal ha hatt noen blyant tilgjengelig. Det bygger opp under dramatikken, det er et dikt skrevet til omstendighetene, dette diktet her, det er et situasjonsdikt. Jesenin unngår de store følelsene, tro til den litterære retningen han la seg til, nøkternt, nøyaktig, som en vitenskapsmann beskriver sitt objekt, men også uten å bagatellisere det han er i ferd med å gjøre. Her er ingen forklaring, ikke noe forsvar, bare en avskjed, med meldingen om at å leve og dø ikke er noe nytt her i verden, å leve ikke noe nyere enn å dø. Farvel, min venn, farvel – sterkt fordi avskjeden er endelig.

До свиданья, друг мой, до свиданья

До свиданья, друг мой, до свиданья.
Милый мой, ты у меня в груди.
Предназначенное расставанье
Обещает встречу впереди.

До свидавнья, друг мой, без руки и слова,
Не грусти и не печаль бровей, –
В этой жизни умирать не ново,
Но и жить, конечно, не новей.

1925

Min transkripsjon

Do svidanja, drug moj, do svidanja

Do svidanja, drug moj, do svidanja.
Milyj moj, ty u menja v grudi.
Prednaznatsjennoje rasstavanje
Obesjaet vstretsju vperedi.

Do svidanja, drug moj, bez ruki i slova,
Ne grusti i ne petsjal brovej, –
V etoj zjizni umirat ne novo,
No i zjit, konetsjno, ne novej.

1925

På gjensyn, min venn, på gjensyn

På gjensyn, min venn, på gjensyn.
Min kjære, du er hos meg i hjertet
Atskillelsen som er bestemt
Bærer med seg et løfte om et møte.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg og ingen sorg i øynene, –
I dette livet er det å dø ikke noe nytt,
Men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere.

Kommentar til oversettelsen

Милый мой (Milyj moj) er som alltid litt vanskelig å få over til norsk, Милый betyr «snill, søt, god» og  мой betyr «min», men på norsk går det ikke med «gode min». Jeg oversetter  ты у меня в груди med «hjertet» i stedet for «brystet». Ellers følte jeg ikke jeg fikk helt tak på første strofe ennå. Vanskeligheten ligger i linje 3 og 4, der предназначенное er nøytrumsformen av adjektivet avledet av verbet предзначить, som det står i gloselisten. Prefikset пред betyr vanligvis at verbets handling går forut for noe, som det står i ordboken. Verbet значить er det russiske verbet for «å bety», så da skulle det kanskje være «å bety noe forut for noe». Verbet selv, предзначить, blir som man ser oversatt med vekt på at det skal være «bestemt for» eller «beregnet «, altså for noe, til noe eller på noe. Når det i ordboken står В для Р (slik jeg har skrevet det av i glosene) betyr det at det som er bestemt skal i akkusativ (), det som det er bestemt for skal i genitiv (). Substantivet avskjed (расставанье) står i akkusativ, så det er den som er bestemt. Men her følger ikke noe substantiv i genitiv, linjen under har en verbkonstruksjon Обещает встречу впереди. Direkte oversatt blir det: «Lover et møte fremme».  Betydningen må være at avskjeden som er bestemt, nemlig selvmordet, bærer løfte om et møte lenger fremme i tid. Problemet er å få sagt dette på en enkel måte i få ord på norsk, slik at det ligner originalen. Som man ser har jeg landet på en lett omskriving.

I andre strofe er det vendingen Не грусти и не печаль бровей, som gir litt problemer for en pedantisk oversetter som jeg. бровей er genitiv av брови, eller bryn  (i flertall), så direkte oversatt blir linjen: «Ikke vær lei deg og ingen sorg i brynene». Slik sier vi det ikke på norsk. Men det går an å skjønne hva det skal bety, når man er lei seg, så trekker brynene seg sammen på en bestemt måte. Alle kan se på et ansikt at det er trist. At Jesenin velger denne mekaniske beskrivelsen, for sorgen som vil komme etter sin egen død, er en slags form for distanse eller fremmedgjøring. Det er uttrykket for sorgen, og ikke sorgen selv som er poenget. Jeg oversetter med ingen sorg i øynene, som et kompromiss. De to siste linjene er veldig elegante og kjente på russisk. Nest siste linje er mulig å oversette direkte, i dette livet er (det) å dø ikke (noe) nytt. Siste linje, derimot, har en finesse vanskelig å få med: Но и жить, конечно, не новей. Direkte oversatt er det: Men óg å leve, selvfølgelig, ikke nyere. новей er avledet av новый, det er en form for gradbøying. Den russiske linjen har ikke noe verb, verbet er er underforstått, som det pleier å være på russisk. Jeg har skåret igjennom og oversatt så det blir forståelig på norsk.

For det korte utdraget fra diktet til Majakovkij har jeg litt problemer med ordet оборудована. Det er et fortidig partisipp av verbet оборудовать, å utruste, og det står i hunnkjønn. Men jeg kan ikke se hva substantivet det står til skal være, og hvorfor det er hunnkjønn. Jeg oversetter med er man lite utrustet, og glatter med det over problemet. Russerne har to ord for å dø, умирать, som Jesenin bruker, og det lettere og mer uhøytidelige помереть, som Majakovskij har valgt.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Glosene til utdraget fra diktet til Majakovskij kommer straks etter det til Jesenin (fra оборудована).

предназначенное ->предназначенние bestemmelse -> предназначить/-чать В для Р bestemme for, til (til et visst bruk), beregne ; øremerke for, til

расставанье ->  расставание avskjed

впереди I нрч.  1. fremme, foran 2. (в будущем) у нее вся жизнь ~ hun har hele livet foran seg  II  предлог + Р foran, fremfor

печаль 1. (грусть) sørgmodighet, vemod, tungsinn, sorg 2. (причина грусти) sorg

оборудована -> оборудовать utstyre (оборудование 1. (действие) utstyring, utrustning 2. (предметы) utstyr, utrustning, materiell)

грядущих – genitiv flertall -> грядущий kommende, tilkommende (грядущее высок fremtid, ettertid)

помереть разг å dø

Kommentar til diktet

Det er som man ser og som jeg alt har skrevet, et enkelt og kort dikt Jesenin avslutter sitt liv med. Det er to strofer med fire linjer, rim eller halvrim i annenhver linje, og ingen store ord og fakter. Av de fire russiske modernistene jeg nevnte, Blok, Pasternak, Jesenin og Majakovskij, er Jesenin den følsomme, den som ennå har kontakten med den russiske folkesjelen, med livet på landet. Blok og Pasternak kan bli litt intellektuelle, fra aristokratiet som de er, mens Majakovskij kan bli litt stormende og voldsom. Alle de tre er også mer tekniske enn Jesenin er det, de skriver mer komplisert, mer krevende. Sjelden er Jesenin så enkel som her.

Avskjeden til Jesenin er ikke et farvel (прощайте), en avskjed for alltid, det er et på gjensyn, (до свиданья) de skal møtes igjen. Jeg skal ikke begi meg ut på hva dette gjensynet vil bestå i, så vidt jeg vet var også Jesenin ateist, men han hadde som de fleste på den russiske landsbygda en streng, religiøs oppdragelse. Uansett er på gjensyn en vennligere avskjed enn farvel, det gjør avskjeden mildere. Første strofe forsikrer også at du, min kjære venn (милый мой, ты…), er til stede i hjertet, eller i brystet, som det står. Her er ingen bebreidelse, ingen vonde ord.

Andre strofe er den mest berømte. Her er det på nytt På gjensyn, min venn, men nå uten hender og ord (без руки и слова). Hender blir brukt til å omfavne hverandre, ord blir brukt til å uttrykke seg. Dette er en avskjed uten slikt, Jesenin er alene. Han ber den han skriver til, enhver kan føle seg kallet, om ikke å være lei seg, ikke vise sorg i brynene (не печаль бровей – egentlig «ikke sorg til brynene, бровей er genitiv). Den tekniske beskrivelsen av sorgen tar ut litt distanse, «vis ikke sorg i ansiktet ditt», «jeg vil ikke se noen triste ansikt», det kan man si når man klarer å sette seg selv litt utenfor sorgen, ikke er helt oppi det, inni det. Det er også et forsøk på å ufarliggjøre, vil jeg si, kanskje til og med ta bort litt oppmerksomhet fra det han er i ferd med å gjøre.

Så kommer avslutningen: I dette livet er det å dø ikke noe nytt/ men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere. Det gjør også døden til en hverdagslig hendelse, til noe som har skjedd før, som det ikke er noe uvanlig med. Det er også en typisk russisk formulering. De ser stort på det. Avslutningen er Jesenins lille forsøk på en forklaring, på å si at døden ikke er noe nytt, men livet ikke er noe nyere, slik at man ikke skal velge livet fordi det er så nytt. Han får det nesten til å være hipp som happ om man lever eller dør, det kan liksom være det samme det, nytt er jo ingen av delene. Siden han gjør alvor av selvmordet, virker det sterkt. Ettersom han var så høyt elsket, virker det desto sterkere.

Vladimir Majkovskij holdt den revolusjonære gløden oppe lenger enn Jesenin. Han var også av en annen støpning, flamboyant, selvsikker, han vakte oppsikt og elsket det. Få har møtt Majakovskij uten å ha en saftig historie å fortelle fra møtet. Majakovskij levde som han skrev, elsket å gjøre noe uventet, elsket oppmerksomheten. Han var også det nærmeste man kommer en personifisering av den futuristiske, litterære retningen, den som forkaster alt det gamle, og vil så raskt som mulig til det nye. Den russiske revolusjonen var helt etter hans hjerte. Der skjedde omveltningene i hans tempo. Raskt, voldsomt, og uten å se seg tilbake.

Slik skriver også Majakovskij. Han har sjelden plass til mer enn et par tre ord på hver linje, det skal gå raskt å bevege seg fremover. Og så har han gjerne noen innskudd og forskyvninger også, så diktene hans ikke skal se ut som andre dikt, han kan ikke skrive slik de gjorde før, Majakovskij. Han får det til ganske suggererende, det er ikke uten grunn at han er den av poetene fra denne tiden som kanskje var høyest elsket i sin samtid, og i alle fall er høyest elsket nå. Det er en kraft i skrivingen hans som savner sidestykke. Forsiktige og ettertenksomme diktere som Jesenin, Pasternak og Blok blir saftig parkert – fremad! fremad!

Majakovskij kunne ikke godt leve med at Jesenin tok livet sitt, og skrev et slikt dikt om det. Han måtte skrive et svardikt. Det gjør han i kjent stil, langt og voldsomt,

Вы ушли,  (De gikk bort)

________как говорится,  (som man sier)

_____________________в мир в иной. (til en annen verden)

Sånn begynner det, og så fortsetter det i full fart, som om det er skrevet i en raptus, mens Majakovskij ventet på å få gjøre noe annet.

Нет, Есенин, (Nei, Jesenin)
___это (det er)
______ не насмешка.  (ikke til å le av)
В горле (i halsen)
___ горе комом — (sorg med klump)
____   не смешок. (som ikke er latter)

Majakovskij  og Jesenin kjente hverandre. De vanket i samme miljøer, men hadde veldig forskjellig syn på hva moderne diktning skulle være, og var veldig forskjellige som typer. Majakovskij følte kanskje han hadde vunnet både på den ene og den andre måten, når Jesenin gikk bort, og med det den forsiktige imagismens viktigste forfatter. Majakovskij kunne vise at hans stil var overlegen, at han nesten kunne sluke det Jesenin hadde skrevet. Og at det ikke er slik at det er hipp som happ om man lever eller dør. Det viktige, og riktige, er å velge livet.

Slutten er så berømt at det setter jeg opp skikkelig, og oversetter ordentlig.

Vladimir Majakovskij – Til Sergej Jesenin

(…)

Для веселия
__________планета наша
____________________мало оборудована.
Надо
_____вырвать
____________радость
__________________у грядущих дней.
В этой жизни
_________помереть
________________не трудно.
Сделать жизнь
___________значительно трудней.

1926

Min oversettelse

For den lystige
_________planeten vår
_________________er man lite utrustet.
Man trenger
_________å velge
______________gleden
___________________i fremtidens dager.
I dette livet
_________er det å dø
_________________ikke vanskelig.
Å lage liv
________er betydelig vanskeligere.

*

Hele diktet til Majakovskij finner man overalt, ved å søke på det. Jeg har brukt denne versjonen på russisk Vikiteka. Den er fri for reklame.

Paradoien er at Majakovskij endte sitt liv i selvmordet han også, knappe fem år senere, i 1930. Med han er det ingen tvil, han avsluttet livet med pistol.

Min gjendiktning

Foreløpig er bare gjendiktning en lett omskriving av oversettelsen. Rimene er, som man ser, tvunget inn. Diktutdraget til Majakovskij er ikke nødvendig å gjendikte. Effekten av det er god nok i oversettelsen. Diktet har effektfulle rim og halvrim (дней – трудней, оборудована – трудно), men det blir anstengt å gjøre det samme på norsk.

På gjensyn, på gjensyn min venn

På gjensyn, på gjensyn min kjære venn.
Du er meg i hjertet alltid bevart
En avskjed som alt er forut bestemt
Lover et fremtidig møte snart.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg, ingen sorg vil jeg se, –
Å dø er ikke noe nytt på jord,
Og å leve, er ikke nyere det.