Triumf att finnast til…, av Edith Södergran

Litt forsinket poster jeg dette vakre diktet av Edith Södergran (1892 – 1923), hentet fra hennes samling Septemberlyran. Den samlingen ble utgitt i 1918, mot slutten av første verdenskrig. Diktet kan kanskje leses mot bakgrunn av den, en triumf for livet i møtet med døden. Det kan også leses i forhold til hennes vanskelige liv, med dårlig helse og til dels fattige kår. Södergran var finlandsksvensk, med far fra Österbotten i det vestlige Finland, mor annen generasjons russer i St. Petersburg (med med etternavn Holmroos). Selv var hun også født i St. Petersburg, men oppvokst i Raviola, en by på det Karelske nes (som egentlig er et eid). Raviola og det karelske neset tilhørte den gang Finland, men Finland var selv et storfyrstedømme under Russland (siden Napoleonskrigene, og Sveriges avståelse i 1809). I dag tilhører det alt sammen Russland, etter finske avståelser i vinterkrigen.  Skolegangen gjennomførte hun ved den tyske pikeskolen i St. Petersburg, så hun hadde sterke impulser både fra svensk, finsk, russisk og tysk kultur.

Faren, Matts Södergan, fikk påvist tuberkolose i 1904, og døde av sykdommen i 1907. Edith var da 15 år gammel. Selv fikk hun påvist sykdommen i november 1908 (strengt tatt oppdaget de symptomer da, diagonsen kom på nyåret 1909), og slet altså med den hele sitt voksne liv. Verdenskrigen mellom 1914 og 1918 gjorde alt sammen vanskeligere, og revolusjonsåret 1917 med borgerkrigen forverret ytterligere tilværelsen for familien Södergran. Særlig den kommunistiske oktoberrevolusjonen ødela, den førte til at de mistet sin formue og måtte leve som fattige. Som besteborgere fra øvre middelklasse støttet de også den hvite siden, og fikk det naturligvis vanskelig da de røde vant. Det er mens både verdenskrigen og borgerkrigen ennå raser, Edith Södergran er i stand til å skrive følgende dikt:

Triumf att finnast till…

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten.
Jag är en del av alltets stora kraft,
en ensam värld inom miljoner världar,
en första gradens stjärna lik som slocknar sist.
Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror
och höra nattens tysta flod
och stå på berget under solen.
Jag går på sol, jag står på sol,
jag vet av ingenting annat än sol.

Tid – förvandlerska, tid – förstörerska, tid – förtrollerska,
kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro
som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa mitt i havet?
Tid – du mörderska – vik ifrån mig!
Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

1918

 

Ordforkolaringer og kommentarer til språket

Jeg oversetter noen ord det kan være tvil om.

fruktar – frykter

värld – verden

ådror årer (rinna genom sina ådror renne gjennom sine årer)

förstörerska – forstyrrelse (egentlig personifisert, «forstyrrerske», om det går an på norsk)

ränker – narrespill

tillvaro – tilværelse

mitt i havet – midt i havet

ljuvlig – søtlig, herlig, vidunderlig (ljuvlig honung – herlig honning)

skräck – skrekk

Kommentar til diktet

Diktet er delt i to. Først er det om jeg, det å være jeg som del av uendeligheten, del av verdensaltet, så er det om tiden. Tiden er en fiende her, en forvandlerske (förvandlerska), forstyrrelse (förstörerska), fortrollerske (förtrollerska), for tiden er det som sørger for at alle ting tar slutt. Det er tiden som forvandler tingene. Og det er tiden som gir grunn til uro, for du vet at din lykkelige stund, alt du er, ditt liv, vil ta slutt. Det vil imidlertid ikke dikterjeget ha noe av nå, og sier tvert:

Tid – du mörderska – vik ifrån mig!

Morderske (mörderska) er den fjerde personifiseringen av tiden. Vik fra meg er direkte fra Bibelen, der det er Jesus som sier «Vik fra meg, Satan» (i den nye oversettelsen fra 2011 heter det «Vik bak meg, Satan», men meningen og referansen er den samme), da Peter vil ha ham til ikke å reise til Jerusalem for å lide.

Slutten er litt mystisk:

Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Jeg er ikke helt sikker på om slockna og lysa er infinitiv, eller en eldre variant av preteritum. Eller en spesiell form for fremtid, futurm, uten hjelpeverb. Det er i hvert fall solen som veldig billedlig – og kanskje veldig uttrykksfullt – fyller opp brystet til jeg-et med herlig honning, altså det søteste og beste som er, før hun – solen – sier: at alle stjernene sloknet, men likevel alltid lyste uten skrekk. Om det skjer i fremtiden, gir det mer mening: En gang vil alle stjerner slokne, men de vil likevel lyse alltid og uten skrekk. Kanskje kan det bety at stjernene ikke tenker på at de en gang vil slokne, og at det kanskje er noe mennesket også i sine liv burde gjøre?

Solen henter opp igjen avslutningen på strofe 1. Solen er der også et uttrykk for varme og glede, ja, kanskje selveste livsenergien. Dikterjeget går på sol, står på sol/ kjenner ingenting annet enn sol! Det er denne solen som også tar kommandoen over tiden, der til slutt.

Det står flere steder at Södergran er inspirert av Nietzsche, også i dette diktet. Södergran er inspirert av mange, også Nietzsche, og da er det hans vilje til liv (uttrykket er opprinnelig fra Schopenhauer, hos Nietzsche er det vilje til makt, viljen til å bestemme og definere hva som er rett, galt, godt og skjønt), hans ønske om å overvinne livsbetingelsene. Livsbetingelsene er hos Nietzsche vanskelige, i en verden uten Gud og uten mening, der all moral er relativ, og det ikke kan finnes noen overordnet kraft til å sørge for orden og rettferdighet. Det er bare overmennesket som klarer å utholde dette, som klarer å søke mening i denne verden og ikke i den hinsidige, som selv skaper denne meningen som egentlig ikke finnes.

Södergran gir kanskje i dette diktet uttrykk for større livsglede enn man til vanlig finner hos Nietzsche. Utgangspunktet er imidlertid likt, med spørsmålet: Hva frykter jeg? Måten spørsmålet er stilt på indikerer at denne frykten er noe dikterjeget har kjent på, og som hun nå vil vekk i fra. Da må hun finne en Nietzschesk mening i den dennesidige verden, hun må finne mening og plass i livet hun nå lever. I svaret låner hun litt fra østens filosofi, kan det se ut som, med plassen hun gir seg selv i helheten, en del av det uendelige altet. At hun er en ensom verden i en million verdener, betyr for eksempel kanskje at hun som enkeltmenneske er sitt eget univers, blant de mange millioner andre univers som må finnes når hvert menneske er en verden.

I fjerde linje, der, sammenligner hun seg også med en stjerne, som slokner til sist, noe hun tar opp igjen i avslutningen.

Den triumferende rytmen og gjentakelsen i linjene som følger illustrerer triumfen hun føler:

Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror

Her renner til og med tiden i triumf. Språket er veldig billedrikt, og vandrer raskt fra det høye og billedlige til det nære og konkrete: och höra nattens tysta flod/ och stå på berget under solen. Å høre nattens tyste flod, er billedrikt, å stå på berget under solen er noe alle har opplevd.

Merk at dette diktet er skrevet helt fritt, ingen rim og tvungen rytme som binder det sammen. Det understreker friheten til jeg-et i diktet, hun kan ikke la seg binde av faste regler, beruset av livet som hun er. Om hun lykkes i å skrive et livsbejaende dikt, under de betingelsene hun levde under, så er det sannelig godt gjort. Om hun selv lyktes i å tro på det, er det enda bedre. Generelt er diktene hennes fulle av undring over tilværelsen, de er filosofiske og således tidløse, det er bare sjelden det handler om hvor vanskelig det er å være henne i det livet hun lever.

Navnløs, av Sigbjørn Obstfelder

Vi fortsetter i dag med å poste dikt av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Også i dag er diktet fra debutsamlingen hans, Digte, fra 1893. Diktet vi postet i forrige uke, Venner, er åpningsdiktet i samlingen, og et temmelig enkelt dikt. Diktet vi skal se på i dag, Navnløs, er mer komplisert.

Der diktet Jeg ser har fellesskap med Munchs maleri, Skrik, er Navnløs mer i slekt med Aften på Karl Johan.  Dette maleriet er fra 1892, omtrent samtidig som Obstfelder skriver sitt dikt. Obstfelder blir gjerne kalt ny-romantiker, mens Munch er ekspresjonist. Jeg mener de begge har mye til felles, og er sterke representanter for 1890-talls kunsten i Norge og Skandinavia.

Denne kunsten reagerer mot det som har vært tidligere, der man i realismen satset på en naturtro og objektiv gjengivelse av det man skulle skildre. I perioden som fulgte var dette slett ikke noe mål, det var mer å se på som en løgn. Noen objektiv gjengivelse finnes ikke, og selv om det skulle være mulig å tenke seg noe slikt, så ville det være uinteressant, fordi hver og en av oss uansett vil oppfatte både gjenstanden og gjengivelsen subjekivt. Kunstneren skal vise oss sin oppfatning av verden, og vise at det er dette han gjør. Det er å føre betrakteren bak lyset å late som om det her finnes noe objektivt.

I litteraturen fører dette til at poesien vender tilbake etter noen tiårs hvile. Lyrikken er en subjektiv sjanger, det er det sansende subjekt som lager ordene. I realismen og naturalismen hadde poesien ingen plass. I den tidligere nasjonalromantikken hadde lyrikken en sentral plass, men da som uttrykk for patos og begeistring. Den innadvendte, søkende poesien kommer ikke før denne nye muligheten dukker opp på 1890-tallet. Sigbjørn Obstfelders er dens fremste eksponent.

Her i Navnløs er det mange tidligere regler som blir brutt. Det er ingen rim, ingen fast rytme. Det er verselinjer med punktum midt inni. Vi nærmer oss nesten prosalyrikken, som Sigbjørn Obstfelder selv brakte til Norge nettopp på denne tiden, noen få år senere. Merk også hvordan ordvalget ikke er gjort for å gjøre tingene skarpe og klare, det er det diffuse og uklare som blir målet. Nettopp som det er i mange av maleriene til Munch.

Navnløs

Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller –
gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør –
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker,
gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i tågen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans såre hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Noen ordforklaringer

Sælsom er en eldre skrivemåte for selsom, som er «forunderlig, mystisk». En skjøge er nok å regne som prostituert, eller i hvert fall en forførerisk kvinne. Nænsomt er forsiktig, varsomt.

Handlingen i diktet er at jeg-personen er ute en kveld eller natt. Han hoster, og er syk. Skjult mellom trærne ser han en kvinne, kanskje prostituert, som han kaller en skjøge. Han er glad over dette natlige møtet, og setter seg ved siden av henne. Han trekker sløret foran ansiktet hennes til side, og brister i gråt, uten at han kan gjøre rede for årsaken. Hun lar ham bli hos seg, og tørker tårene hans. Det er hun som er den navnløse. Det er hun som trøster ham.

Kommentar til diktet

I første strofe er ordvalget spesielt karakteristisk. Hver eneste linje har ord som betegner noe uklart, konturløst, diffust. Det er mørkt, det er tåke. Her er det altså uklart, hva som skjer. Det er også slik at denne uklarheten legger (sænker seg) over trær og planter, altså over verden. I det diktet begynner er det altså en ny verden som gjelder, det er lagt en skygge over verden som vi kjenner den. Det gjør at fargene i verden vi kjenner forsvinner. Vi har en ny verden med en ny stemning.

Det er ikke livet som er øynene i denne verdenen. Det er lyktene som er pupillene, øynene. Det er treffende skrevet, vi kan se for oss gaten, i mørket og tåken, der lyset fra lyktene er små prikker, som ser ut til å utvide og trekke seg sammen, der en går. Ingen er der for å se det, utenom dikter-jeget, som går der.

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

De to første tegn på aktivitet, «jeg hoster» og «jeg går» er satt i en så naken setning som mulig. Subjekt og verbal. Straks etter, er det at både hosten og skrittene er som fra et spøkelse. Det livet som ser ut til å være, er ikke.

I neste strofe dukker kvinnen opp. Det er i den mørkeste delen av parken, der lyktene ikke brenner. Hun er der også skjult mellom trærne, et sted til og med benken er ensom. I tillegg er det slør foran ansiktet, og sløret er sort. Først innenfor der igjen er det levende øyne, det første egentlig levende i diktet. Ikke rart disse øynene glimter forunderlig (sælsomt).

Strofe tre er fylt av ord som har med taushet og stillhet å gjøre. Det er et møte, men ingen ord blir sagt. Vemodig er et stille ord, som sammen med ordet natlig demper ordet glede. Fra glede kan man jo vanligvis vente seg litt lyd. Ikke her. Det er i den døde natt, også stillhet, møtet skjer. Tredje linje i denne strofen, har både ordene stille og taust, for virkelig å understreke hva slags møte dette er. Å dra sløret til side er også en lydløs gjerning. Møtet går ut på å nærme øynene, og sjelen, til hennes, begge deler uten lyd.

I fjerde strofe er det først to lydløse linjer. Den første er med bladene som faller, noe som i forbifarten får plassert diktet til høsten, passende for stemningen. I linje to legger han øret til hjertet hennes, varsomt, slik at den første lyden han kanskje hører er hjertet hennes. Da gråter han. De to neste og siste linjene i strofen har fem ganger ordet gråt. Det er å gråte ut all ensomheten i den diffuse, livløse, tause verden som har vært hittil i diktet. Her er han ved et menneske, om enn det er en skjøge, på det mørkeste stedet i parken, en tåket høstkveld.

Femte strofe avslutter på en måte historien i diktet. Den sjette og siste strofen er bare en slags kommentar, om enn den er inderlig. De to første linjene i femtestrofen er gjerninger fra henne, positive gjerninger. Hun støter ham ikke bort, og hun tørker øynene hans for tårer. Det siste gjør hun til og med forsiktig (nænsomt), et av de få positive adjektivene i diktet, og det eneste som uttrykker noe kjærlig. Hans respons er imidlertid å gripe hendene hennes, i angstfuldt tungsind, to adjektiv som betegner en svært negativ sinnstilstand. Han har det forferdelig. Dette mennesket, som vi ikke engang vet om vedkommende kjenner, han har presentert henne som en skjøge, dette er trøsten han har. Fire ganger ber han henne gjemme seg, i det som da trer frem som et inderlig, inderlig ønske, om trøst, eller om virkelighetsflukt.

Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Så kommer siste strofe. Det lukker på en måte diktet sammen, med samme åpning som den første strofen. Det er mørkets tåke som senker seg, nå over trær og sjeler. Løvet har fremdeles ingen farger, bladene faller lydløst, sorte i mørket. Deretter følger fem linjer som alle bindes sammen med ordet «og». Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk – dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten. Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp.

Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre. Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene.

Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne. Vi vet ikke hva hun legger i det. Men han griper allikevel muligheten med hele seg, absolutt hele seg, kropp og sjel og alt, og ber denne kvinnen det ser ut som han tilfeldigvis møtte, å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg.

Obstfelder, Navnløs

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.