Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Erinnerung, av Johann Wolfgang von Goethe

Om dette korte diktet av Johann Wolfgang von Goethe hersker litt forvirring. På dette er det troverdige kilder som sier diktet ble skrevet i 1789, og trykket i 1827, i samleutgaven Ausgabe letster Hand. Både Lieder.net og Wikisource skriver dette. Men i min utgave står det at diktet er skrevet på slutten av 1760-tallet, og trykket første gang i 1769.

For ytterligere å komplisere står det i Goethe Handbuch sitert fra diktet:

Goethes etische Mahnung an sich selbst aus dem Jahr 1777: «Sieh, das Gute liegt sso nah» (Erinnerung; FA I, 1, S. 286), galt auch im Poetischen.

Goethe Handburch, s. 2.

Der står året 1777. Jeg tror ikke jeg får sjekket dette definitivt opp før diktet blir postet, men dette er sånn som tyskerne har orden på. Det finnes tilgjengelig, jeg vet bare ikke hvor å lete. Søkeordet Erinnerung er for vidt til at jeg kan treffe meg inn rett i blinken. Kyndige lesere må gjerne opplyse meg hvor det går an å finne originalutgaver eller utfyllende oppslagsverk tilgjengelig, så det går an å finne definitive svar på slike spørsmål.

Uansett er det et kort, greit og enkelt dikt, med en stor tanke og et klart budskap: Lykken er bestandig like i nærheten. Lærer du bare å gripe den, så har du den.

Erinnerung

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

1769

Erindring

Vil du alltid vandre videre?
Se, det gode ligger så nær,
Lær bare å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Språk, form og innhold

Formen er standard firfotet troke med kryssrim. Første stavelse er tung, så går det annenhver, tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett. Utgangen av 1 og 3 linje er lett, utgangen av 2 og 4 tung. Dette er også veldig vanlig. Skjemaet for rimene er AbAb, der stor bokstav tilsier at siste stavelse er trykklett, liten bokstav at den er trykktung. Merk også i dette diktet at de trykktunge stavelsene er betydningstunge, mens de trykklette utelukkende er bøyningsendinger, pronomen underforstått i verbet, artikler (das) og små forsterninger (so). Det er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres.

Willst du immer weiter schweifen?
Sieh, das Gute liegt so nah,
Lerne nur das Glück ergreifen,
Denn das Glück ist immer da.

Goethe: Erinnerung (trykkfordeling))

I dette diktet ligger språket tett opp til norsk, så det er ikke noe vanskelig å oversette og gjendikte. Man kan nesten gjøre det ord for ord. Innholdet er også enkelt og forståelig. Dikteren spør retorisk om du alltid vil gå videre, det gode ligger jo så nær. Og så formaner han bare å lære å gripe lykken, så vil lykken alltid være der.

Kommentar

Det er et dikt med livsvisdom, dette. Du skal ikke alltid jage videre i livet, skal ikke søke å oppnå noe, ikke lete etter lykken andre steder enn der du er. Lykken finnes i det livet du lever nå. Det er bare å gripe den. Omtrent sånn kan det sies.

Min gjendiktning

Det var ingen spesielt vanskelig gjendiktning denne gangen, det var omtrent bare å ta ordene i originalen og sette dem over i norsk. Det eneste er rimene i linje 1 og 3, de faller lett og naturlig på tysk, men må tvinges til på norsk. Jeg liker derfor best den første versjonen, der disse rimene er fjernet. Skal de være med, tilbyr jeg versjon 2.

Påminnelse

Vil du alltid vid’re vandre?
Se, det gode ligger nær,
Lære kun å gripe lykken,
Så er lykken alltid der.

Versjon 2 – Påminnelse

Vil du alltid vandre vid’re?
Se, det gode ligger nær,
Lær du kun å lykken gripe,
Så er lykken alltid der.

ES2019

På høyden

Dikt nummer 10 i Lyrikk14 var et dikt jeg ikke fikk helt til. Tanken jeg vil ha frem er større og viktigere enn ordene jeg ikke får den sagt i. Jeg kjenner på det intenst, den gang jeg skrev det, det første året som har gått siden, året jeg er i nå, her jeg sitter og skriver. Jeg føler jeg er på høyden av livet, at nå er det alt gjelder for meg, dette er resultatet. Mitt elskede barn er skjønt, og byr ennå ikke på problemer, alt er fest med henne. Min kone er skjønn, ung og trofast, og hun svikter meg ikke. Selv er jeg med god helse, har god økonomi, trygg jobb og trygg bolig. Alt er som det skal. Alt vil ikke vare. Jeg vil ta vare på denne tiden og disse øyeblikkene med alle midler jeg kan, nyte dem, men også med vissheten at andre tider vil komme, og minnene vil bli viktige å ha, rike og mektige. Jeg kunne gjerne tenke med å holde denne tiden fast, ikke la den gå videre, stanse her. Men det kan jeg ikke, annet enn i ord. Diktet under viser at jeg kan det ikke helt i ord heller.

På høyden

Så stopper jeg opp

Trykker på play

Ser livet rulle seg ut for meg

 

jeg er på høyden nå

har et barn

har en kone

har det bra

 

Jeg kan lese det på ny og på ny

 

Jeg kan sitte på terrassen

dagen lang

og se

på det.

 

Jeg kan tenke på det for alltid

 

 

føler jeg

livet

renner

ut

 

Nr. 10

 

ES2014