Krigserklärung, av Johann W. von Goethe

Krigerklärung, eller på norsk: krigserklæring er et dikt Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev i 1802. Det er et enkelt dikt for tyskspråklige som bare skal lese det, der det tripper av gårde i lys og vårlig stemning, men for en som skal oversette og forklare takten byr det på vanskeligheter. De største problemene for en oversetter av gammel litteratur er gjerne klesplagg. For mange av disse plaggene gir også de norske ordene meg problemer, siden det dreier seg om plagg som er gått av bruk, eller som egentlig aldri har vært i bruk her i Norge. Diktet Krigserklärung har mange sånne klesplagg, som tyskspråklige i Goethes samtid fant like enkle som dagens dongeribukse og t-skjorte, men som i dag volder en stakkars oversetter timer på nettet på jakt etter hva det kan være for noe.

Det hindrer meg verken i å ta fatt, eller i å tvinge meg gjennom. Originalen er enkel, oversettelsen vanskelig, og jeg har arbeidet litt for å få også oversettelsen forståelig. I versjonen som foreligger nå er det en del som er uferdig. I etterarbeidet ser jeg også at det er en del som er direkte feil, så jeg har en del arbeid foran meg i å rette det opp. Jeg rekker ikke å gjøre mer med dette nå.

Krigserklärung

Wenn ich doch so schön wär’
Wie die Mädchen auf dem Land!
Sie tragen gelbe Hüte
Mit rosenrotem Band.

Glauben, daß man schön sei,
Dächt’ ich, ist erlaubt.
In der Stadt, ach! ich hab’ es
Dem Junker geglaubt.

Nun im Frühling, ach! ist’s
Um die Freuden getan;
Ihn ziehen die Dirnen,
Die ländlichen, an.

Und die Taill’ und den Schlepp
Verändr’ ich zur Stund’;
Das Leibchen ist länger,
Das Röckchen ist rund.

Trage gelblichen Hut,
Und ein Mieder wie Schnee;
Und sichle, mit Andern
Den blühenden Klee.

Spürt er unter dem Chor
Etwas Zierliches aus;
Der lüsterne Knabe,
Er winkt mir ins Haus.

Ich begleit’ ihn verschämt,
Und er kennt mich noch nicht;
Er kneipt mir die Wangen
Und sieht mein Gesicht.

Die Städterin droht
Euch Dirnen den Krieg,
Und doppelte Reize
Behaupten den Sieg.

1802/03

Krigserklæring

Om jeg bare var så skjønn
Som jentene på landet!
De som bruker gule hatter
Med rosenrøde bånd.

Å tro at man er skjønn,
Skulle jeg tenkt var lov.
I byen, akk! jeg har
Stolt på junkeren.

Bare om våren, ah! er det
Gjort om gleden;
Den trekker tjenestepikene,
De landlige, til seg.

Og taljen og slepet
Forandrer jeg til stunden;
Skjorten er lenger,
Skjørtet er rundt.

Bære gulaktig hatt,
Og et livstykke som sne;
Og sigde, med andre
Den blomstrende kløver.

Sporer han under koret
Noe sirlig ut;
Den lystige gutt,
Han vinker til meg i huset.

Jeg møter ham beskjemmet,
Og han kjenner meg ennå ikke;
Han kniper meg i kinnet
Og ser ansiktet mitt.

Byjentene truer
Hver landsens pike krigen,
Og dobbelt irritasjon
Hevder seieren.

Språk, form og innhold

Dette diktet ser ut til å være ganske rytmisk og taktfast, men det er egentlig ikke noe annet enn rimene og antall linjer i strofene som ligger fast. Alle strofene har balladerim, med oaoa, der linje 2 og 4 rimer. Utgangen av disse linjene er alltid trykktung. Ellers er trykket ganske springende, vil jeg si. Noen strofer har vers med to trykktunge stavelser, noen har med tre. Jeg har lagt ved sånn jeg ville lagt trykket i første og siste strofe, men her er ikke min oppskrift noen fasit. Diktet går rett og slett ikke an å lese i fast tempo og taktfast rytme, det ser mer bundet ut, enn det er.

Wenn ich doch so schön wär
Wie die Mädchen auf dem Land!
Sie tragen gelbe te
Mit rosenrotem Band.

(..)
Die Städterin droht
Euch Dirnen den Krieg,
Und doppelte Reize
Behaupten den Sieg.

Trykkfordeling, Goethe: Krigserklärung (1802/03)

Diktet er notorisk vanskelig å oversette, så jeg må bruke en del tid på det. I tillegg til flere vanskelige klesplagg er det utstrakt bruk av konjunktiv, og av uvanlige, litt ugjennomtrengelige, formuleringer. Jeg må se gjennom en del av det på nytt, og tar det systematisk, med nye oppdateringer av posten etter hvert som jeg arbeider meg gjennom.

I andre strofe blir det brukt konjunktiv II, der det står i andre linje Dächt ich. På norsk blir kunjunktiver omskrevet med hjelpeverb, for eksempel «skulle jeg tenkt». Så det skulle være lov (erlaubt) å tro (glauben) at man er skjønn (dass man schön sei). Sei er konjunktiv presens av å være. Indikativ er den vanligste verbformen, da uttrykker verbet noe som er, mens i konjunktiv er det den subjektive oppfattelsen til den som sier setningen som gjelder, noe man tror, håper eller ønsker skal være (ikke er, som i indikativ, men tror/håper/ønsker er). Deretter er det vendingen ich hab es/ Dem Junker geglaubt. Verbet glauben tar dativ, så at junkeren (Dem Junker) står i dativ er ikke noe uvanlig. Vanskeligheten ligger i det ekstra «es» (det) i setningen, sånn at det direkte oversatt blir: «Jeg har det/ trodd junkeren». Direkte oversatt blir det «Jeg har det til junkeren trodd». På norsk er det merkelig, men på tysk er det standard formulering. Så jeg tror hele frasen, inkludert starten med In der Stadt, ach! må oversettes med I byen, akk! har jeg stolt på junkeren, eller noe sånt. Ideen er at man trodde junkeren ikke ville gjøre noe galt med jentene, men akk, der tok man feil. Sånn forstår jeg det. En junker er en ung adelsmann.

Innholdet er slik jeg leser det, at byjentene (Städterin) ypper tjenestejentene (Dirnen) til krig. Diktets jeg-person er en av disse byjentene. , er en mannsperson. Han står og ser, det er vår, og våren hører gleden til. Mye av diktet er beskrivelse av landsbyscener, med at man står og hogger kløver med sigden. Dikterjeg’et er som en gjest i disse scenene, en observatør. Hun beskriver dem, heller enn å ta del i dem. Det er en gutt som vinker til ham i et hus, og denne gutten klyper ham i kinnet, når han går inn til ham. Diktet slutter med at byjentene truer de landlige tjenestejentene med krigen, og den som dobler tiltrekningen, vil gå av med seieren.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
Hüte -> der Hut -(e)s/Hüte; hatt; topp;
erlaubt (adj.) tillatt.
Junker der, -s/-; junker (Jụn·ker -s, – der 1 gesch. junger Adliger 2 gesch. adliger Grundbesitzer in Preußen)
jemandem glauben tro en, ha tillit til en, stole på en
Dirne die, -/-n 1. ludder, skjøge 2. tjenestepike (især om jente fra landet).
ländlich (adj.) landlig, landsens; ländlich sittlich som skikk og bruk på bondelandet.
Tail·le [ˈtaljə] -, -n die die schmalste Stelle des menschlichen Rumpfes Das Kleid betont die Taille sehr. einen Gürtel um die Taille tragen eine schlanke Taille haben tailliert (Norsk: talje (gjennom fransk ‘snitt, skikkelse’, fra italiensk taglia ‘innsnitt’) om klær, figur: liv, midje
vepsetalje / slank om taljen
)
Schlepp der; in Schlepp nehmen ta på slep; im Schlepp haben ha på slep.
Le̱i̱b·chen -s, – das österr. schweiz. Unterhemd/T-Shirt
Röckchen – dimminutiv -> der Rock -(e)s/Röcke 1. skjørt 2. (herre)jakke.
gelblich (adj.) gulaktig, gul-.
Mieder das, -s/-; livsstykke, snøreliv, korsett.
sichle – avledet av -> Sichel die, -/-n; sigd.
Klee der, -s/; kløver;
spüren (sv. itr.) 1. føle, merke, kjenne; man spürt es nicht man erker/kjenner det ikke. 2. følge et spor, spore opp.
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
lüstern (adj.) lysten, begjærlig; lüstern nach etwas sein være lysten på noe.
Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
sieht (pres. 3. pers. ent.) → sehen; man sieht sich! vi sees!
Städter der, -s/-, die Städterin -/-nen; bybeboer.
drohen (sv. itr.) true;
Reiz der, -es/-e 1. irritasjon 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
behaupten (sv. tr.) hevde, påstå, holde fast ved; holde, forsvare (framgangsrikt)
Sieg der, -(e)s/-e; seier; den Sieg erringen/davontragen gå av med seieren.

jemandem glauben tro en, ha tillit til en, stole på en ich glaube es dir jeg tror deg, tror det er sant (som du sier).

Kommentar

Den første kommentaren jeg skrev, under, er ikke så god. Jeg må rette den opp.

Dette diktet vil man nok ikke ha noen glede av hvis man ikke har evnen til å glede seg over forelskelsens rus. Kanskje går det an å si at dikteren ikke engang greier å kontrollere diktets rytme, når følelsene er så sterke, kanskje er det å strekke det langt. Goethe er over 50 år når han skriver dette diktet, men har ennå evnen til å glede seg over vakre mennesker. Jeg synes dette diktet er ganske sterkt erotisk ladet, men det er ikke bare det. Det er også en hyllest til livet, til de vanlige mennesker, som er attraktive i kraft av å være i live og levende. Det er ingen som blir beskrevet som noe ekstraordinært, det er vanlige mennesker, i vanlige klær, og i vanlige gjøremål.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er også ganske vanskelig. Først bare tvinger jeg en versjon på plass, så får jeg se om jeg får glattet den ut, siden

Krigserklæring

Om bare jeg så skjønn var
Som de jenter fra vårt land!
De bruker gule hatter
Med rosenrøde band.

Å tenke, at man skjønn er,
Sku’ jeg trodd var lov.
I vår by, akk, så har jeg
Den junker trodd litt på.

Kun om våren er det
Rund om gleden gjort;
Trekker landets jenter,
Til tjeneste hit bort.

Og taljen og slepet
Forandrer jeg til stund;
Skjorten er lenger,
Skjørtet er rundt.

Bære gulaktig hatt,
Og et livstykke som sne;
Og sigde, med andre
Som kløver er det.

Sporer han under koret
Noe sirlig ut;
Til huset han vinker,
Den lystige gutt.

Jeg møter ham beskjemmet,
Og han kjenner meg ennå ikke;
Han kniper meg i kinnet
Og ser ansiktet mitt.

Byjentene truer
Euch Dirnen den Krieg,
Og dobbelt irritasjon
Behaupten den Sieg.

Forrige: Selbstbetrug Neste: Liebhaber in allen Gestalten Alle: Goethe

Jeg ynkes ikke, roper ikke, gråter ikke (Не жалею, не зову, не плачу). av S. A. Jesenin

Jeg har en svakhet for den russiske poeten Sergej Jesenin (1895-1925). Inngangen er det nydelige diktet, Brev til mor (Письмо матери), med de vakre og enkle åpningslinjene Lever du fortsatt, gamle mor?/ Jeg lever også. Hei på deg, hei! Under disse linjene er en sønn som vet moren er bekymret for ham, og også vet at hun har god grunn til å  være det. Det er også, som så mange av Jesenings dikt, veldig ømt og følsomt, en tid der den litterære mote var en voldsom modernisme, der det gamle skulle rives ned og det ikke var noen plass for noen sentimentalitet. Hos Jesenin er sentimentaliteten alltid fremtredende, og det passer meg godt. Hva skal man vel skrive dikt for, om det ikke er for å uttrykke følelser?

Dagens dikt passer utmerket i den forbindelse. Det er gamle unge Jesenin, i 1921, 26 år gammel, som skriver om hvordan han føler livet hans er forbi, hvordan ungdommen er over. Uten ytterligere kommentarer går jeg rett til diktet, først på russisk, så med min oversettelse, og kommentarer etterpå. Til sist er det lagt inn en liten gjendiktning, eller kanskje bedre man skulle si omskriving av diktet til norsk.

*

Не жалею, не зову, не плачу,
Все пройдет, как с белых яблонь дым.
Увяданья золотом охваченный,
Я не буду больше молодым.

Ты теперь не так уж будешь биться,
Сердце, тронутое холодком,
И страна березового ситца
Не заманит шляться босиком.

Дух бродяжий! ты все реже, реже
Расшевеливаешь пламень уст
О, моя утраченная свежесть,
Буйство глаз и половодье чувств!

Я теперь скупее стал в желаньях,
Жизнь моя, иль ты приснилась мне?
Словно я весенней гулкой ранью
Проскакал на розовом коне.

Все мы, все мы в этом мире тленны,
Тихо льется с кленов листьев медь…
Будь же ты вовек благословенно,
Что пришло процвесть и умереть.

1921

Min oversettelse

Jeg ynker meg ikke, roper ikke, gråter ikke,
Alt går bort, som røyk fra hvite epletrær.
Omfavnet av den gylne vìsning,
Blir jeg ikke ung mer.

Du er ikke sånn nå at du alt vil slåss,
Hjertet, er rørt av en kulde,
Og landet av bjørketepper
Lokker ikke med å slentre rundt barbeint.

Omstreifende ånd! Du rører bare sjeldnere,
Og sjelderne opp flammens lepper
O, min tapte friskhet,
Øynenes raseri og følelelsenes flom!

Jeg er nå blitt gjerrigere i ønskene,
Livet mitt, eller drømte jeg om deg?
Det er liksom jeg med vårens rungende morgen
Galopperte på en rosenrød hest.

Vi er alle, vi er alle i denne verden forgjengelige,
Stille strømmer honning fra lønnebladene…
Vær du nå evig velsignet,
At du kom blomstret og døde.

Kommentar til spårket og oversettelsen

Første strofe byr på noen grammatiske utfordringer. Ord for ord er det forståelig, men det er hvordan det er satt sammen, og hvordan det skal overføres til norsk, som er vanskelig. Første linje er tre verb i første person presens, med nektelsesordet не (ne – ikke) foran. Den eneste vanskeligheten her, er noen nyanseforskjeller i verbenes betydning på russisk og norsk. Verbet жалеть (zjalet – synes synd på (noen), er lei for (noe)) er transitivt, det skal ta et objekt i akkusativ, men her er det brukt intransitivt, uten objekt. Det er som om man på norsk skulle sagt «jeg synes ikke synd på…». Det mangler noe der, hvem det er man synes synd på. Lignende er det for det andre verbet, der russiske звать (zvat, kalle) er å rope på noen, eller å kalle noen noe. Her er norske «jeg roper ikke» dekkende, om enn det russiske litt sterkere har en idé om at man roper på noen, og ikke roper alene ut i intet. For å få det til å fungere på norsk, og andre språk, er det vanlig å bruke den betydningen av халеть som ikke trenger objekt, det vil si å angre. Selv om det egentlig er å «angre på» det russiske ordet betyr. Litt er dette smak og behag, men jeg ender altså med ynkes ikke. Det å si at man ikke angrer på noe, er litt obsternasig, man vet man kanskje burde angre, og at folk synes man burde gjøre det, men man sier til dem at man ikke gjør det. Grunnbetydningen av жалеть er å synes synd på, stammen i ordet er жаль (zjal, synd), og det har ikke noe med å angre å gjøre, utenom at man angrer på det som er synd. Linje 3 er den vanskeligste. Det er ordet vìsning (увядение, uvjadenie) i genitiv entall, fulgt av золотом (zolotom, «med gull») i instrumental og en partisipp av verbet охватить (okvatit, omfavne). Denne partisippformen står i nominativ eller akkusativ, altså har ingen av de tre ordene samme kasus. Foreløpig har jeg gjort det litt mekanisk, med det resultat at den norske oversettelsen min blir litt gebrokken. Siste linje er imidlertid grei, direkte oversatt er det «jeg blir ikke ung mer».

I strofe 2 starter det med Ты теперь не так уж будешь биться (Ty teper ne tak usj budesj bitsja). Direkte oversatt ord for ord er det: «Du nå ikke slik allerede vil være å slåss». Som man ser av gloselisten under, kan биться (bitsja – slåss, slå seg) bety mer enn bare å slåss. Det er en refleksiv av verbet бить (bitj, å slå). Russerne bruker ikke verbet være i presens, sånn som vi gjør det, er er alltid underforstått i russiske setninger. Det lille ordet уж (usj, egentlig: ‘uzj’, stemt s, dvs z) kan både være adverb og bety «alt, allerede», og det kan være en forsterkende partikkel, lignende norsk «jo, sannelig, da, osv». Ordet так (tak, slik) i denne setningen er brukt sånn som vi bruker slik, eller så, og будешь (budesj., vil være) er fremtid av «å være» (есть, jest). Теперь (teper) er nå, eller nå for tiden, ulikt сейчас (sejtsjas) som er nå, denne stund. Så er det å pusle det sammen. Jeg klarer ikke å finne ut av hva страна березового ситца skal bety. Det skal være Det første er av bjørk, og det andre er kaliko, det Store norske leksikon omtaler som «glatte bomullstøyer i toskaftbinding», mens norsk akademis ordbok har sterkt, grovt bomullstøy, ofte med påtrykt mønster. Navnet er fra den indiske byen Calicut, den som nå staves Kozhikode. og det ser ut til å være både et stoff og en fremstillingsmetode.

I den tredje strofen starter vanskelighetene med ordet бродяжий, ikke et oppslagsord i ordboken, men forklart i gloselisten under. På meg kan det virke som бродяжий omhandler omstreifende i overført betydning, mens бродячий dreier seg om mennesker som streifer om i direkte betydning, en omflakkende musikant, for eksempel. Men jeg vet ikke dette. I alle fall har jeg oversatt бродяжий дух med omstreifende ånd, det passer i sammenhengen. Jeg har også stokket om på rekkefølgen av ordene, og lagt til et virkemiddel som ikke finnes i originalen, med at vendingen sjeldnere, sjeldnere (реже, реже) er lagt over to linjer. Det er rett og slett for at linjene skal se litt mer like ut i lengden. Videre er утраченная partisipp av verbet утратить , å miste, å tape, og det som er tapt er свежесть, ferskhet, friskhet. Så den linjen er grei, men forbindelsen til linjen under, og hva som skjer der, er vanskeligere. Substantivet буйство står oversatt i gloselisten, det har med raseri og voldsomheter å gjøre. Det er satt sammen med et annet substantiv, i genitiv flertall, глаз, av глаза, øyne. Det er altså «raseriet til øynene», dette her, eller «øynenes raseri». Jeg har tenkt om det kanskje er bedre å oversette med «raseriet i øynene» eller «et raseri i øynene», men da skulle det på russisk vært буйство в глазах. Som så mange ganger før, velger jeg å legge meg tett på originalen, og ikke oversette med noe som ikke står der. Det følger en slik genitivsammensetning til, og jeg oversetter den på samme måte, половодье чувств blir flom av følelser.

Fjerde strofe begynner med en setning som ser ut til å gå over to linjer. Første linje er grei, det er omtrent ordrett oversatt han nå er blitt gjerrigere i ønskene sine. I neste linje kan det se ut som om dette er noe han liksom sier til livet sitt, i og med at жизнь моя, livet mitt, står i nominativ, og første linje ble avsluttet med et komma, ikke punktum. Det betyr at livet er noe han henvender seg til. Linje to fortsetter med иль ты приснилась мне, eller drømte jeg om deg. Den som drømmer står i dativ, her er det мне, dativformen av 1. person, altså er det han som spør om livet bare var noe han drømte? Det er kjente tanker og spørsmål, men det ser litt rart ut i og med at han nettopp har sagt han er blitt gjerrigere i ønskene. Kanskje ville det blitt lettere om man kunne se linje to som en isolert setning, (er) livet mitt, eller drømte jeg deg bare? Men sånn det står i originalen, våger jeg ikke en slik drastisk tolking i oversettelsen. Så jeg lar det stå på norsk, med de samme vanskelighetene som (for meg) er der på russisk. Fjerde strofe fortsetter med en sammenligning i linje 3, словно er «liksom» eller «som om». De tre neste ordene etter я, jeg, står alle i instrumental. I originalen er det med at det er en tidlig morgen, рань betyr jo nettop det, men på norsk må jeg nesten la det tidlige i morgenen være underforstått. Ellers blir det veldig mange ord. Det han gjorde denne tidlige morgenen om våren, og som er en sammenligning med hvordan livet hans nå føles, er å galoppere på en rosenrød hest. Den siste linjen i strofen er ganske uproblematisk.

Femte og siste strofe starter med en gjentakelse, все мы, все мы, direkte oversatt «alle vi». På norsk må vi imidlertid ha inn et verb, vi må ha med er, og så er det et lite spørsmål hvor dette verbet skal plasseres. Jeg setter vi er alle, selv om jeg med det bytter om på rekkefølgen av ordene i originalen. Det skulle ikke ha så veldig mye å si. «Vi er alle i denne verden forgjengelige», er det linjen ganske tydelig sier. Så er det den vakre, poetiske Тихо льётся с кленов листьев медь, Stiller flyter (ned) fra lønnebladene honning. Det er et bilde på livet, dette, for den som ikke får med seg det. Livet vårt er som honningen som flyter på lønnebladene. Så er det standardformuleringen for å uttrykke (litt høytidelige) ønsker, Будь же ты вовек, vær du (nå) evig, det er standard russisk og standard oversettelse. Det eneste er den lille partikkelen, же, som jeg har utelatt. Siste linje er på norsk som på russisk, at du kom, blomstret (ferdig), og døde. Det eneste ekstra er forstavelsen про-, det er preposisjonen gjennom, og har betydninger cirka tilsvarende norske gjennom, også når det blir brukt som forstavelse. Her er det noe sånt som «gjennomblomstret», eller «gjennomførte blomstringsprosessen», altså blomstret ut.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift. De er strukturert for hver strofe.

жалею – presens, 1. per., entall -> жалеть <св по-> 1. В (испытывать жалость) synes synd , ha medynk med; ynkes over 2. (беречь) spare 3. о П. что (сожалеть) være lei for; være kjed av книжн; angre
зову -> звать 1. св по- (крычать) rope; rope på (крыком призывать); kalle 2. св по- (пригласить) be (hjem til seg), invitere, innby 3. (называть) kalle
пройдет – presens, 3. pers, entall -> пройти 1. gå; komme 2. gå, tilbakelegge (..) 12. (прекратиться) gå over, holde opp, opphøre, gi seg 13. gå gjennom
яблонь – genitiv flertall -> яблоня (Malus) epletre
дым røyk
увяданья – genitiv entall -> увядание 1. vìsning 2. перен. vìsning, hensykning, falming
охваченный – partisipp -> охватить св (охвативать, нсв) 1. (обнять) slå armene om, omfavne; gripe om (обхватить); omslutte, omfatte 2. воен. omfatte 3. (окутать) omspenne; задание охвачено пламенем bygningen er omspent av flammer [overtent] 4. (о чувстве) gripe 5. (распространиться) bre seg over 6. б. ч. нсв (вылочить в себя) omfatte, spenne over 7. (понять) fatte, begripe 8. (вовлечь) ~ всех детей школьным обучеием oppnå at alle barn får skolegang

биться 1. (сражаться) slåss 2. (колотиться) slå; волны бьются о берег bølgene slår mot stranda 3. (метаться, мрепетать) sprelle; ha [ligge i] krampetrekninger (в судорогах) 4. (пульсировать) slå 5. (имет свойство разбиваться) (легко) ~ være skjør, ha lett for å knuses; не биться være uknuselig 6. над Т, с Т (пригласить усилия, добиваясь чего-л) slåss, stri, ha sin fulle hyre, bale, kave med 7. разг. (жить в нужде) ~ (как рыба об лёд) slite for å få endene til å møtes
тронутое -> тронутый I прч от тронуть (1.2. см трогать 3. (слегка повредить) skade, beskadige) II 1. (растроганный) rørt 2. разг. (несколько ненормальный) som har en skrue løs, ikke helt riktig, litt sprø 3. прость (слегка испорчённый) bedervet
березового – genitiv, entall – берёзовый bjørke-; av bjørketre, bjørketres (сделано из берёзы)
ситца – genitiv, entall -> ситец sirs, kattún, kaliko
заманит – 3. pers, entall -> заманить <заманивать> lokke; ~ в западню [засаду] lokke i en felle [i bakhold]
шляться прость. gå og slenge, gå og drive
босиком barbeint

дух 1. (психичиске способности) ånd 2. филос. ånd; ~ и матери ånden og materien 3. (моральное состояние) mot; моральный ~ moral 4. (характерные свойства, сущность, тенденция) ånd; ~ закона lovens ånd 5. рел. миф. ånd 6. разг. (дыхание) pust 7, прост. (запах) lukt
бродяжий er ikke oppslagsord, men er et paronym (avledet eller beslektet) med бродячий 1. vandrende (..), på nettsiden paronym online står denne forklaringen til бродяжий: Относящийся к бродяге, принадлежащий, свойственный ему, av meg oversatt til «forholdende seg til omstreiferi/løsgjenger». Det er et avledet adjektiv av verbet å vandre (бродить), og/eller substantivet landstryker (бродяга).
реже – komparativ -> редкий 1. (нечастый, негустой) tynn, glissen; ~ лес, волосы tynn [glissen] skog, tynt hår; с ~им населением tynt befolket 2. (неплотный – о материи) tynn, løstvevd, løsvevd 3. (происходяий через большое промежутки времени) sjelden 4. (исключительный) sjelden
расшевеливаешь – presens, 2. pers, entall -> <расшевеливать нсв (står ikke i ordboken)>, расшевелить св В разг. 1. røre opp, rote opp i; ruske nn våken (разбудить) 2. перен. ruske opp i, få fart på
уст – genitiv flertall -> уста поэт. munn, lepper
утраченная – partisipp, hunkjønn, nominativ, entall -> утратить <утрачивать> miste, tape
свежесть ferskhet, friskhet
буйство raseri, voldsom oppførsel, voldsomheter
половодье flom

скупее – komparativ -> скупой I gjerrig, gnier II прл (о человеке) gjerrig, gnieraktig, påholden, påholdende, nipen, knuslete 2. (скудный) sparsom, knapp, snau 3. ~ой на слова ordknapp, fåmælt
желаньях -> желание ønske; lyst
иль соноз. книжн. или прост. см или 1. в разн. знач. eller; ~ … ~… enten … eller… 2. ~ (же) (в противном случае) ellers
приснилась -> присниться ему ~лся сон han hadde en drøm; ему ~лось, что… han drømte at; она ему ~лась han så henne i drømme; han drømte om henne
весенней – instrumental -> весенный vår-; ~ый день vårdag
гулкой – instrumental -> гулкий 1. rullende, rungende ljomende, gjallende 2. (о помешении – и т.п.) som gir hul gjenlyd
ранью – instrumental -> рань tidlig morgen; в такую ~ så ukristelig tidlig, før fanden har fått sko på
проскакал – fortid, hankjønn, entall -> проскакать 1. galoppere; ~ мимо galoppere forbi; ~ по улице galoppere bort over gata 2. ~ на одной ноге hinke på ett bein
розовом -> розовой 1. (о растенный) rosen-; ~ый куст rosenbusk 2. (о цвете) lyserød, rosenrød, rosa 3. перен. rosenrød

тленны -> тленный forgjengelig
льется -> литься 1. flyte, strømme; (обильно – тж) flomme, velle 2. перен. (о речи) flyte
вовек высок 1. (вечно) evig, for evig (og alltid) 2. глаголе с отриц. (никогда) aldri i evighet [i livet, i verden]
процвесть ikke oppslagsord, sammensatt av forstavelsen про- som er i betydning 4, at handlingen er avsluttet, og verbet: цвести 1. blomstre, stå i blomst 2. bomstre, florere, trives 3. (плесневать) mugne, skimle (Ordet процветать betyr blomstre, florere, trives)

Kommentar til diktet

Jeg fikk av en kamerat en gang en bok som heter Russian Context. Han hadde funnet den på salg i studentbokhandelen i Bergen, og kjøpte den til meg, som en gave. Den er utgitt i 1997, like før internett eksploderte, og gjorde innholdet i boken tilgjengelig overalt. Meningen er å sette russisk kultur inn i en kontekst, forklare russiske måter å tenke på, og presentere noen russiske referanser for dem som vil lære seg språket og kulturen. Før boken kom, skulle det ganske mye lesing til for å oppnå noe tilsvarende. Her var det samlet alt sammen på et sted. Historie, språk, litteratur, kunst og kultur, geografi, statsstyre, vitenskap, og mye mer. Den er også et fascinerende innblikk i hvordan utenomverden så på Russland i 1997, den gang Jeltsin styrte landet i kaos, men Sovjetunionen var vekk, og alle var veldig optimistiske med tanke på Russlands demokratiske fremtid og vårt vennskap med dem.

Så er det et øyeblikksbilde av den russiske mediebildet akkurat det året, akkurat den tiden. De som redigerte boken, fulgt med, og hentet ut sitat fra dikt og annen litteratur, brukt i aviser og i dagligtale. Den gang fantes ikke sosiale medier å hente inn informasjon på, man måtte gjøre jobben selv, hjulpet bare av folk man hadde reell kontakt med. Dette diktet til Jesenin er med der, med innledningslinjene som referanse. De oversetter på engelsk med: I do not regret, do not call out, do not cry. Så har de en referanse, med en artikkel i avisen Novoje vremja (новое время – ny tid), der jeg (я – ja) er byttet ut med hun (она – ona). Så det er hun som ikke angrer, ikke roper ut og ikke gråter. Hun er journalisten Jelena Suponina, og hun var i nyhetene fordi hun vant en pris for arbeidet sitt. Sitatet fra Jesenin kommer hun selv med, i det hun skal forklare læresetningene i Islam hun har tatt til seg (the principles of Islam she adopted).

Og så skriver de ikke mer om dette diktet til Jesenin, og ikke mer om Jelena Suponina. De går videre til neste dikt, og neste, korte referanse. Også for meg, særlig i de første årene av bloggen, var denne boken en god kilde å finne dikt fra. Jeg har hatt stor glede av den.

Men her på bloggen, Helt grei poesi, går vi litt grundigere inn i tekstene enn denne overflateskrapingen Russian context gjør. Første strofe er altså en sånn russere med utdannelse vil kunne utenatt, i alle fall kjene igjen, og første linje er sånn som nesten alle russere vil kjenne igjen. De er ikke så glade i Jesenin, som de er i Majakovskij, og de leser ikke Jesenin med samme entusiasme som jeg. Her ligger nok helst poetiske kvaliteter til grunn, Majakovskij var unektelig mer voldsom og grensesprengende, men også dessverre kanskje det faktum at Jesenin var jøde. De to var samtidige. Begge var modernister, men Majakovskij hører til retningen som kalles futurisme, mens Jesenin er i den mer stillferdige imagismen. Det er billedbruken i diktet som skal formidle innholdet, og bildene skal være enkle og klare og presise. For Jesenin var denne litterære stilretningen også knyttet til hans bondebakgrunn, og vennskapet med bondedikteren Nikolaj Kljujev (Store norske leksikon, artikkel om Jesenin).

Nå er det mange som blir hektet av, straks man begynner å forklare dikt og annen litteratur i sammenheng med litterære perioder. Men meningen er jo at det skal øke forståelsen av diktet, og tekstene, og gjøre folk i stand til å lese dem, og få mer ut av dem. Enhver vil raskt se i diktet at her er det virkelig mange bilder lagt inn, og bildene er fra landet og bondens verden. Her er det det røyk rundt hvitblomstrende epletree, her er det vårens rungende morgen, her er det honning som renner på lønnebladene. De språklige bildene, der ordene gjelder i overført betydning, er også gjerne fra naturen og plantelivet. Her er det å blomstre, og å visne, som et bilde på menneskelivet.

Disse bildene er ikke lagt inn for å oppfylle en litterær retning, selvfølgelig. De er der for at Jesenin skal uttykke hva han ønsker å si. Han er ingen gammel mann, men han er i en alder der han føler seg veldig gammel, og han føler at livet er slutt. I popverden har alderen 27 år en slags magisk klang, en slags forbannelse, siden det var i den alderen Jimmi Hendrix, Jim Morrison og Kurt Cobain døde, for å nevne noen få blant mange. Jesenin ventet ytterligere 3 år før han endte livet sitt, ved å skjære over pulsårene og i tillegg henge seg. Det var i den tilstanden han ble funnet på hotellrommet sitt, i følge politirapporten. Han skal da i lang tid ha lidd av depresjon, og dødsfallet kom ikke uventet, men som så ofte i sovjetiske og russiske dødsfall, er det mystikk rundt det, og det er spekulasjoner om politirapporten er helt ekte. Jesenin var i søkelyset til NKVD, forløperen til KGB, i årene fra 1920 til 1925, og særlig etter 1922.

Så teksten og livet henger sammen. Jesenin kom fra enkle kår, men levde et bohemliv, med drikk og kvinnehistorier, og landet hans Russland gikk jo også gjennom noen virkelige voldsomheter de årene han levde. Så når han skriver diktet, føler han at han har brent opp kruttet. Han ser hva som har vært, husker de buldrende følelsene, men nå som det er forbi, føles det bare som et forgjengelig øyeblikk. Omtrent som rimdampen rundt de blomstrende epletrærne en kald vårmorgen. Omtrent som honning som renner ned et lønneblad. Omtrent som det å galloppere gjennom landskapet en vårmorgen, ikke se seg rundt, ikke se seg tilbake. Nå er det forbi. Gløden og kampviljen er der ikke lenger, og vil ikke komme igjen. Ungdommen er over. Han angrer ingenting, klager seg ikke, gråter ikke, konstaterer bare at han kom, blomstret seg ferdig, og døde.

Nettet er nå fullt av informasjon om Jesenin og om dette diktet. Det er rikelig for dem som leser engelsk, som jo er de fleste, og enda mer for de som også leser russisk, noe som nok er ganske få. Denne nettsiden har en liten analyse: http://pishi-stihi.ru/ne-zhaleyu-ne-zovu-ne-plachu-esenin.html.

Min gjendiktning

Her er gjendiktningen, mens den ennå er under arbeid. Det er en ganske fri gjendiktning, som man vil se, de som leser oversettelsen og kommentarene til den nøye, og de som kan russisk nok til å lese originalen. Men det er forhåpentligvis en gjendiktning som kan fungere på norsk.

Jeg angrer, roper, gråter ei,
Alt går bort, som epletreet visner hen.
I visnings favn er også jeg,
Ikke blir jeg ung igjen.

Du ønsker nå ikke kamp og strev,
Hjertet, berørt av kuldens glo,
Og landet dekket i bjørkevev
Frister ikke å gå i uten sko.

Omstreifende ånd! Du rusker til
Sjeldnere sånn at flammen kom
O, min tapte friskhet,
De voldsomme øyne og følelsers flom!

Jeg er nå i ønsker blitt gjerrig,
Mitt liv, eller drømte jeg best?
Som jeg om vårens rungende morgen
Galopperte på rosenrød hest.

Forgjengelige, forgjenglige er vi alle,
Stille strømmer ned honningen, søte
Vær du nå evig velsignet,
At du kom, blomstret ut og døde.

To be, or not to be (fra Hamlet), av William Shakespeare

Forrige gang jeg skulle velge et utdrag å bruke som dikt fra et av stykkene til Shakespeare, valgte jeg et av hans mest poetisk effektive. Det er det som begynner med linjene Over hill, over dale, fra En midtsommernatts drøm, og det er alven som svarer på Pucks spørsmål om hvem han er. I det alven svarer, skifter rytmen, og vi får i både ordene og i ordenes melodi en oppfattelse av hvor flyktige og ugripelige alvene er. De er ikke bundet av fysikkens lover, de beveger seg ikke med en kropp trukket ned av tyngdekraften, de er ånder som flyr som tanken.

I dag skal jeg velge et utdrag der innholdet av ordene veier tyngre. Det er godt mulig det mest kjente sitatet av Shakespeare, og dermed kanskje det mest kjente som er skrevet på engelsk. Det er også fra Shakespeares kanskje aller største mesterverk, fra Hamlet, og det er fra prinsen selv i det han entrer scenen i akt III, i et rom i slottet til kong Claudius.

Hamlet har svær mange kjente sitat, både stykket og karakteren, og mange av dem kan fungere som selvstendige dikt, selv om det ikke er slik det er ment. Jeg skal i disse månedene hente noen slike utdrag fra stykkene, slik at jeg kan få fylt opp en lørdag i måneden med dikt av Shakespeare, nå som alle sonettene er postet. I juli var det fra en av komediene, nå i august er det fra en tragedie, og i september blir det fra et av de øvrige stykkene. Blant tragediene er det rikelig av materiale å ta av i Hamlet og King Lear, noe mindre i MacBeth og Othello, og av en annen karakter i Romeo og Julie. Når det er kun en tekst å trekke ut, bør det bli fra en av disse, og jeg går for den største og mest kjente.

I tankene hadde jeg også

What a piece of work is a man! how noble in reason!
how infinite in faculty! in form and moving how
express and admirable! in action how like an angel!
in apprehension how like a god! the beauty of the
world! the paragon of animals! And yet, to me,
what is this quintessence of dust? man delights not
me: no, nor woman neither, though by your smiling
you seem to say so.

eller i min oversettelse

For et stykke arbeid et menneske er! hvor nobel i forstanden!
hvor uendelig i evner! hvor uttrykksfull og beundringsverdig
i form og bevegelse ! i handling hvor lik en engel!
i innsikt hvor lik en Gud! verdens
skjønnhet! dyrs forbilde! Og likevel, for meg,
hva er kvintessensen av støv? en mann gleder ikke
meg: nei, ikke en kvinne heller, men med det smilet ditt
ser du ut til å mene det.

Dette er stor ordkunst. Og det er store tanker effektfullt lagt frem. Men det er skrevet i prosa, og er ikke poesi. Det er spesielt å forsøke å gjøre dette til et dikt. Linjeskiftene er ikke for den poetiske effekten, de kommer mer når linjen er fylt opp. Rytmen går i stå. Retorikkens virkemidler er brukt mesterlig, poesiens virkemidler ikke. Det er også slik at resten av replikken dette sitatet er en del av, ikke har samme kraft som dette som avslutter den.

Da er det motsatt med avslutningslinjene i King Lear.

The weight of this sad time we must obey;
Speak what we feel, not what we ought to say.
The oldest hath borne most: we that are young
Shall never see so much, nor live so long.

Eller i min oversettelse

Vekten av denne triste tid må vi lyde;
Si hva vi føler, ikke hva vi burde.
De eldste har båret mest: vi som er unge
Skal ikke se så mye, ikke leve så lenge.

Ordene har ikke samme visdom og filosofiske dybde som de i Hamlet. De har imidlertid stor poetisk kraft, og mot bakgrunn av stykket de avslutter er de svært virkningsfulle. Rimene gjør at innholdet blir nesten som en naturlov. Vekten av den triste tiden som trykker ned mot de gjenlevende gjenspeiles i vekten av ordene som skal uttrykke det. De er alle døde, de som kunne båret riket videre. Det er ikke da lenger nødvendig å si hva man burde, det er ikke noe igjen å si, for å opprettholde tingenes tilstand. De eldste er de som er levd, og som nå er døde. De som kommer etter, har ingen sjanse til å få så lange og rike liv. Det er ord som betegner situasjonen for de gjenværende karakterene i stykket, ikke den menneskelige tilværelse generelt. Selv om det går an å finne paralleller. Særlig er avslutningen kraftfull: … we that are young/Shall never see so much, nor live so long. Ordene i siste linje smyger seg på tungen, lette og raske å uttale, trykk på much og long. Det er illustrerende at min oversettelse på langt nær er så effektfull.

Nå er det altså å være eller ikke være, to be, or not to be. Jeg har kjent disse ordene så lenge jeg kan huske, og lenge før jeg begynte å tenke over hva de egentlig betydde. Her følger hele replikken sitatet inngår i, fulgt av min oversettelse, kommentar til oversettelsen, og kommentar til innholdet i teksten. Sånn som vanlig. Replikken faller i akt III, scene 1, omtrent midt i stykket. Hamlet sier denne replikken, i det han entrer scenen, som er et rom i slottet til Claudio. Konflikten er at det er Claudio – Hamlets onkel – som har drept Hamlets’ far, og giftet seg med hans mor. Hamlet vet dette, men hva skal han gjøre? Det er denne vissheten som matrer ham gjennom hele stykket. I avslutningsreplikken til Hamlet i scenen før, faller ordene

Why, what an ass am I! This is most brave,
That I, the son of a dear father murder’d,
Prompted to my revenge by heaven and hell,
Must, like a whore, unpack my heart with words,

Eller i min oversettelse

Så, hva slags esel er jeg! Dette er virkelig modig,
At jeg, sønnen til en kjær far som er myrdet,
Drevet til min hevn av himmel og helvete,
Så må jeg, som en hore, pakke hjertet mitt ut med ord,

Disse kvalene er det som fortsetter i berømte

To be, or not to be

To be, or not to be: that is the question:
Whether ’tis nobler in the mind to suffer
The slings and arrows of outrageous fortune,
Or to take arms against a sea of troubles,
And by opposing end them? To die: to sleep;
No more; and by a sleep to say we end
The heart-ache and the thousand natural shocks
That flesh is heir to, ’tis a consummation
Devoutly to be wish’d. To die, to sleep;
To sleep: perchance to dream: ay, there’s the rub;
For in that sleep of death what dreams may come
When we have shuffled off this mortal coil,
Must give us pause: there’s the respect
That makes calamity of so long life;
For who would bear the whips and scorns of time,
The oppressor’s wrong, the proud man’s contumely,
The pangs of despised love, the law’s delay,
The insolence of office and the spurns
That patient merit of the unworthy takes,
When he himself might his quietus make
With a bare bodkin? who would fardels bear,
To grunt and sweat under a weary life,
But that the dread of something after death,
The undiscover’d country from whose bourn
No traveller returns, puzzles the will
And makes us rather bear those ills we have
Than fly to others that we know not of?
Thus conscience does make cowards of us all;
And thus the native hue of resolution
Is sicklied o’er with the pale cast of thought,
And enterprises of great pith and moment
With this regard their currents turn awry,
And lose the name of action.–Soft you now!
The fair Ophelia! Nymph, in thy orisons
Be all my sins remember’d.

Min oversettelse

Å være, eller ikke være

Å være, eller ikke være: det er spørsmålet:
Om det er edlere i ånden å lide
Slyngene og pilene av en uhyrlig skjebne,
Eller å gripe til våpen mot en sjø av trøbbel,
Og ved motstand gjøre ende på dem? Å dø: å sove;
Ikke noe mer; og i søvnen gjøre slutt på
Pinen og de tusen slagene
Kroppen er arving til, det en ende
Inderlig å ønske. Å dø, å sove;
Å sove: kanskje å drømme: aj, der er haken;
For i denne dødens søvn hva drømmer kan komme
Når vi har skubbet av oss denne dødelige kveil,
Må det gi oss pause: der er hensynet
Som gjør elendighet av så langt et liv;
For hvem ville bære tidens hån og piskesklag,
Undertrykkerens feil, den stolte manns krenkelser,
Stikkene av forsmådd kjærlighet, lovverkets sommel,
Det offentliges skamløshet og sparkene
Den tålmodig fortjente av uverdige mottar.
Når han selv kan gi seg nådestøtet
Med en blottet dolk? han som ellers ville bære bylten,
Å grynte og svette under et bedrøvelig liv,
Men at frykten for noe etter døden,
Det uoppdagede landet fra hvilket mål
Ingen reisende vender tilbake fra, forvirrer viljen
Og gjør at vi heller bærer prøvelsene vi har
Enn å flykte til andre som vi ikke kjenner?
Så samvittigheten gjør feiginger av oss alle;
Og slik er den medfødte kulør av viljestyrke
Gjort sykelig med det bleke anstrøk av tanke,
Og våkestykker av stor vigør og kraft
Med hensyn til dette får de strømningen feil,
Og taper handlingens navn. –Rolig nå!
Fagre Ophelia! Nymfe, i dine bønner
Vær alle mine synder husket.

Kommentar til oversettelsen og min lesning av teksten

Teksten til alle Shakespeare sine stykker er selvfølgelig oversatt til norsk i flere versjoner. Utgivelser på anerkjente forlag pleier også å oppfylle blankversene og poesien. Jeg har som vanlig gjort min egen, der jeg har forsøkt å gjøre originalen tilgjengelig på lett forståelig norsk. Noen av vanskelelighetene i teksten er glattet ut, noe de anerkjente oversettelsene også tar seg friheten til å gjøre. Under har jeg skrevet litt om noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort for å komme rundt dem. Under der igjen har jeg lagt til en gloseliste over de mest brysomme ordene i teksten.

Første vanskelighet er thousand natural shocks, der jeg først forsøkte «tusen lovmessige rystelser». En engelsk shock er imidlertid mer et kraftig støt enn en kraftg «rystelse», så jeg valgte i stedet «slag». Det er også godt innarbeidet på norsk i den overførte betydningen som her gjelder. Med lovmessig (for natural) ville jeg ha frem at dette var slag (eller rystelser – shocks) som ikke gikk an å unngå, som følger med det å være i live. Men det er et litt teknisk ord som fungerer dårlig her. Ordet naturlig går heller ikke så godt i denne sammenhengen, siden dette på norsk er et veldig positivt ladet ord. Vi assosiserer alltid naturlig med noe som er bra. Et alternativ kunne være naturens eller livets slag, men jeg endte til slutt opp med å droppe hele adjektivet. «De tusen slag» gir mening god nok, særlig når det skal fortsette i linjen under med «som kroppen er arving til» (the flesh is heir to).

For ordet flesh, oversatte jeg det først med «kjød», og hadde om det en lang utgreiing:

Nye lesere vil kanskje ikke være familiær med ordet kjød, høytidelig for kjøtt, men jeg er vokst opp med de gamle bibeloversettelsene og har kjødets makt i hodet. For meg er kjød rett å bruke, i høytidelige sammenhenger, som her. Det er også gode argumenter for å bruke kjøtt, det kan utmerket godt være at det er nettopp kjøtt av typen vi spiser originalen har i tankene, og at det er et kunstig skille dette med menneskekjød og dyrekjøtt.

Nå har dette imidlertid bare kursrisk interesse. Jeg endte nemlig opp med å oversette flesh med kropp. Det er kroppen, og ikke sjelen, det handler om her.

Coil kan i følge ordboken bety både rull eller kveil, eller røre og virvar (se gloselisten). Jeg leser shuffled off this mortal coil i linje 12 litt som slangen som skifter av seg hamet. Det er det kroppslige hylsteret som skal vekk, og sjelen som skal slippes fri, i det man dør. Jeg oversetter derfor med kveil, som ordboken forklarer som et tau rullet opp i ring. Norske kveil og engelske coil ser ut til å være forbundet med hverandre, de ligner og har samme betydning, så det skulle være en god oversettelse. Mortal coil er den dødelige kveilen kroppen er mens vi lever, og vi skubber den av oss (shuffle off) når vi dør.

Alle disse vanskelighetene er detaljer og nyanser. Det er ikke sånn at det er noen egentlige problemer å skjønne hva originalen skal bety, og spørsmålet for oversetteren er bare hvordan han eller hun best skal gjengi dette på norsk. Det følger noen litt større vanskeligheter i linjene som så kommer.

Først kommer frasen Must give us pause, i linje 13. Direkte oversatt er det ikke vanskelig, «må gi oss pause», men frasen mangler et subjekt for hvem eller hva som skal gi oss (indirekte objekt) pausen (direkte objekt). For meg er subjektet ubestemt, og knyttet til handlingen å skyve av oss den kroppslige kveilen, som vi gjorde i linjen over. Når det er gjort, så må det gi oss en pause. Jeg har lagt til dette ubestemte pronomenet, det, selv om det ikke står der i originalen. Det er ubestemt i beste forstand, hva dette det består i, henger i luften.

Videre viser respect (hensyn), i there’s the respect, til dette at man ikke vet hva drømmer som kan komme etter døden. Man vet overhodet ikke hva som venter etter døden, og at man ikke kjenner drømmene, er en måte å uttrykke det på. I denne monologen er det denne uvissheten som hindrer én fra selvmordet, som ellers fremstår som et logisk valg å ta, gitt hva slag, rystelser og elendighet man gjennomgår i livet. Det er (this) respect ((dette) hensynet) som gjør elendighet av et langt liv (That makes calamity of so long life), det er dette hensynet som gjør at elendigheten varer gjennom et langt liv, fordi man i uvissheten over hva som venter i døden, ikke tør gå ut av det frivillig gjennom selvmord.

Så er det noen vanskeligheter i grammatikken. The insolence of office er grei, jeg har bare snudd det til «Det offentliges skamløshet», slik vi ville formulert det i dag. Så må man jobbe litt for å finne riktig verbal og subjekt i setninger og leddsetninger. Det er forvansket litt for en utenlandsk leser at det er brukt mange ord som på engelsk kan være både verb og substantiv, eller substantiv og adjektiv/adverb. Spurns (forrakt, avvisning eller spark) er brukt som substantiv, patient (tålmodig) er adjektiv, merit (fortjenstfullhet, dyktighet, kvalitet etc.) er substantiv. Merit er altså substantivet i substantivfrasen patient merit, og denne substantivsfrasen er objektet i setningen, den som mottar sparkene. Det er uvanlig, merit pleier jo vanligvis være utfyllelsen i substantivfrasene som er subjektet eller objektet (a book of great merit), og ikke selve subjektet eller objektet. Ingen av de norske forslagene ordboken kommer med passer for en sånn funksjon. For ordet merit hadde det passet bedre om det hørte til unworthy, i frasen merit of the unworthy. Det kan oversettes noe sånt som «fortjenestfullheten til den uverdige». Men da kan ikke de uverdige være de som gir sparkene (spurns), og hvis det ikke er de som sparker, er det vanskelig å se hvordan man skal få hele setningen til å gå opp.

I dette spørsmålet har jeg gjort noe så sjelden som å gå til en annen oversettelse, den til Hartwig Kiran fra 1967. Han oversetter:

(…) og dei spark
som trufast slitar får av verdilaus mann,
om rekneskapen kunne gjerast opp
med å dra dolken?

Hartvig Kiran, Hamlet (1967)

Så han lar det være den verdiløse (unworty) være den som gir sparkene, ikke den som får dem. Han oversetter også patient merit med «trufast slitar». Det gir god mening på norsk, men er vel ikke akkurat det som står der i originalen. Oversettelse er vanskelig. Det er atskillig lettere å peke på feil hos andre, enn å få det til selv.

Jeg løser denne floken ved å gå tilbake til historien av ordet merit (kilde: FreeDictionary). Det er latin, meritum, en rosverdig eller risverdig akt, perfektum partisipp av merēre, å tjene (too earn). Så kan det godt oversettes med «fortjent», og jeg legger til «av uverdige mottar, sånn at ordrekkefølgen blir den samme på engelsk og norsk, og den norske er oversatt tett på den engelske. Meningen er uansett at denne personen som får disse slagene, og lever dette miserable livet, kan gjøre ende på det med et dolkestøt i linjen under. Alt dette er også en opplisting av vanskelighetene i For who would bear the whips and scorns of time, 4 linjer over. Shakespeare gjør det ikke lett for oss, men det venter som regel en belønning om man tar seg tiden, og arbeider seg gjennom det.

Så er det bare detaljer og småplukk nedover. I linje 20 og 21 står When he himself might his quietus make/ With a bare bodkin? Dette er leddsetning knyttet til For who would bear the whips and scorns of time,. Alternativet til å bære piskeslagene og hånen, er altså å gjøre ende på seg selv med en dolk. På engelsk skiller de mellom personlig og upersonlig relativpronomen, who would fardels bear viser tilbake til ham i i linjen over, fardels viser til hånen og piskeslagene. På norsk har jeg lagt til et han (som) som er underforstått i originalen, for å få frem dette.

Moment (i And enterprises of great pitch and moment, nær slutten av teksten) er det engelske ordet for bevegelsesmengde. Det kan brukes slik på norsk også, forklart i norsk ordbok som «virkningen av en kraft». Denne betydningen av moment skal man ha litt fysiskk for å være familiær med. Det er det ikke alle lesere av poesi som har, så jeg oversetter med kraft, et annet ord, med beslektet mening. Soft betyr selvfølgelig myk, mild, bløt, men sånn har vi ikke noe uttrykk på norsk for Soft you now. Jeg oversetter med «rolig nå». Det er monologen som blir avbrutt i det Ophelia kommer inn.

Ellers er det tusen tanker og kvaler en oversetter gjør seg i valget av ordene. Det vet enhver som har forsøkt å oversette noe selv. I gloselisten står norske ord for de vanskeligste engelske. Der kan hvem som helst se andre ord å velge.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

sling 1.slyngesprettertslyngekast 2. (skulder)reimbæreselestropp 3. (medisin) fatle 4. (austr., hverdagslig) bestikkelsedrikkepenger 5. (sjøfart) lengestroppbrok
outrageous 1. skandaløsopprørendeuhyrlig 2. vanærendekrenkendeskammeligskjendig 3. overdrevetfantastisk 4. voldsomvanvittig
fortune 1. formuerikdomvelstand 2. skjebnelivsvilkåromstendigheter 3. helllykkefremgang
oppose 1. opponere motmotsette segmotarbeidegjøre motstand mot 2. stille opp som motsetningerstille opp mot
consummation 1. fullbyrdelsefullbyrdet forholdfullførelsefullendelse 2. avslutningendemålsluttmål
devout 1. fromgudfryktig 2. andektig 3. inderligalvorligoppriktig
rub 1. skrubbskrubbingfrottering 2. hinderhakevanskelighet 3. ujevnhethumpkul 4. spydighetfintehipp 5. noe ergerlignoe irriterende 6. (kortform for rubber) gummi
shuffle 1. slepe (med)subbe (med) 2. (stå og) trippe 3. forklaring: danse med glidende eller slepende trinn 4. (kortspill) blandestokke 5. (overført) komme med utfluktergjøre krumspringlureluske 6. (overført) flytte omommøblereblande 7. skubbedytteskyveslengeputtesmugle 8. lure
mortal  (også overført) dødelig 2. jordiskforgjengelig 3. dødbringendedødeligskjebnesvanger 4. døds- 5. (hverdagslig) forferdeligveldig 6. (hverdagslig) kjedsommeliglangtekkelig 7. (hverdagslig) forklaring: forsterkende ord
coil  (av slange, tau e.l.) rullkveilring  (elektronikk)  spolerørslangerørspiral  (prevensjonsmiddel, ofte the coil) spiral (også: coil (poetisk eller gammeldags) larmtummelrørevirvar)
respect 1. respektaktelseærbødighet 2. hensynoppmerksomhet 3. henseende 4. hilsen
calamity kalamitetkatastrofeuhellulykkeelendighet
scorn 1. forakthån 2. gjenstand for forakt/hån
oppressor undertrykker
contumely (gammeldags) krenkelsehånforhånelse
pang 1. stikkende smertestikk 2. sting 3. kval
delay 1. utsettelse 2. forsinkelse 3. sommelnøling
insolence uforskammethetfrekkhetskamløshetformastelighet
spurn 1. foraktavvisning 2. (gammeldags) spark
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
quietus 1. død 2. befrielse 3. nådestøtdødsstøt 4. stoppslutt
bodkin 1. trekkenålsnørenål 2. lang hårnål 3. sylpren 4. (gammeldags) (liten) dolk
fardel 1. (gammeldags) bylt 2. (gammeldags, overført) byrdesorgulykke 3. (zoologi) bladmage (tredje mage til en drøvtygger)
grunt grynte (frem)snøfte (frem)
weary 1. trettutslittutkjørt  (gammeldags) kjedeliganstrengendetrettendekjedsommelig 3. (skotsk) sørgeligbedrøvelig
dread 1. fryktbevenengstelse 2. gruskrekkredsel
bourn 1. (poetisk) mål 2. (gammeldags) grense
puzzle 1. forvirresette fast 2. bry hjernen singrublegjøre seg hodebry
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5.  (mest dialekt) ondesykdom
conscience samvittighet

native 1 innfødt, innenlandsk 2. naturlig forekommende, jomfruelig, gedigen, ren, ublandet
hue 1. fargekulør 2. fargetoneavskygningfargeskiftning, skjærnyansesjattering (også overført) 3.  (gammeldags eller poetisk) utseendeform 4. (gammeldags eller poetisk) lødhudfargeteint
resolution 1. besluttsomhetbestemthetfasthetviljestyrke 2. resolusjonbeslutningvedtakforsett 3.  (i fysikk e.l.) oppløsningoppløsningsevne 4. (høytidelig) løsning
sicklied står ikke i ordboken, men ser ut til å være en slags verbifisering av adjektivet sick – syk.
cast 1. avstøpningavtrykk 2. formstøpeform 3. gips(bandasje) 4. kast 5. kastutleggingutkasting 6. dusk (på fiskestang) 7. utseendefremtoninglegningpregtype 8. anleggstøpning 9. anstrøkskjærsnevtone 10. regningaddisjon 11. skjeling 12. (jakt) forklaring: leting utført av hunder over et stort område for å finne spor 13. (zoologi) oppgulp hos fugl 14. (zoologi) avkastet slangeham 15. (zoologi) avkastet hud hos insekter 16. (zoologi) felte fjær
enterprise 1. dristig foretagende (eller tiltak)vågestykke 2. (forretnings)foretagendeforetakbedriftvirksomhet 3. initiativforetaksomhetdriftighetarbeidsviljevirketrang
pith 1. (botanikk eller zoologi) marg 2. forklaring: det hvite i sitrusfrukter 3. (gammeldags) ryggmarg 4. (overført) kjerne 5. vigørenergiliv
awry 1. sneipå sneivridd 2. feilgal
orison (gammeldags) bønn

Kommentar til teksten

Teksten står godt på egne ben. Full tyngde får den imiidlertid når man ser den i sammenheng med stykket den er en del av. Det er Hamlet, tankens mann og ikke handlingens mann, som her setter ord på hvor vondt det er å leve i disse kvalene han gjennomgår. Han vet at onkelen har drept faren, og at han har giftet seg med moren og med det blitt konge i landet, og han vet at han er alene om å ha denne kunnskapen. Det er både på det personlige plan og for landet forferdelig, det er farens morder som er morens nye ektemann, og dermed Hamlets stefar, og det er også en morder som ulovlig har tatt makten og blitt konge av Danmark. Hamlet vet han må gjøre noe med dette, han må handle, men i store deler av stykket er det kvalene Hamlet gjennomgår som er hovedsaken. Det å vite at man må gjøre noe, men ikke helt vite hva, og hvordan.

Selv om ytterst få har samme grunner for sine kvaler som Hamlet har, er disse tankene og ordene Hamlet setter på dem noe mange mennesker kan relatere seg til. Veien til selvforakt for ham er kort, han vet han er udugelig så lenge han ikke får gjort det han må, og han får seg ikke til å gjøre det, men går rundt og tenker hvor vanskelig alt er for ham. Dette øker selvforakten, som vi også ser i noen av de små utdragene jeg her har postet, særlig for eksempel denne: Prompted to my revenge by heaven and hell,/ Must, like a whore, unpack my heart with words, Men det er jo ikke bare å ta hevn, heller. Han vet det er enorm risiko, og han vet ikke er noen annen utvei enn å drepe stefaren, eller å selv bli drept.

I disse kvalene har Hamlet enda en utvei. Det er å gjøre slutt på det alt sammen. Hamlet vet det er en handling han er sikker på å klare, og det er å ta sitt eget liv.

Dette er den store monologen om å være eller ikke være, å leve eller dø, det største spørsmålet å stille seg. Særlig på engelsk blir dette spørsmålet satt frem svært fyndig, med 6 enstavede ord, 5 av dem på to bokstaver: to be, or not to be. Det er det samme spørsmålet Albert Camus behandler rett etter andre verdenskrig, det eneste spørsmålet verd å stille, hvorfor ikke ta selvmord? Men for Camus mer enn for Shakespeare virker dette å være et reelt spørsmål, selvmordet et reelt alternativ. Shakespeare lever helt på begynnelsen av 1600-tallet, en tid religion ennå gjorde selvmord til et ikke-spørsmål. Det venter evig fortapelse. I Dante er selvmordet vel så ille som andre mord, man skal ikke ta liv, heller ikke ens eget.

Så for Hamlet er det ingen alternativ til livet. Jeg leser ham ikke som om han overveier selvmordet. For ham er spørsmålet være eller ikke være, mer om å ta konsekvensen av utfordringene livet byr på. Det er mer et spørsmål om å handle eller ikke handle, om å prøve, eller å gi opp. Handlingen er å leve aktivt, å gi opp er ikke å ta selvmord, men å leve apatisk, og ikke forsøke å gjøre noe med problemene man har. Av karakter er Hamlet en grubler, så det gjør spørsmålet om handling og tanke veldig aktuelt for ham. I store deler av stykket går han altså bare rundt og setter ord på sine kvaler og lidelser. Man kan kritisere ham for det, men denne kritikken kan man vite Hamlet også gir seg selv, bare i enda sterkere og mer velartikulert grad.

Som en kuriositet vil jeg ta med at linjen Or to take arms against a sea of troubles blir diskutert i programmet om metaforer på BBC, In our time. Professoren som snakker, ler litt av det, for det er en blanding av to metaforer, og om man møter en sjø av trøbbel, så griper man ikke til våpen. Men programleder Melvin Bragg vil ikke gå med på det, og mener det gir utmerket mening, to metaforer lagt oppå hverandre, først sea of troubles som et bilde på alle problemene, så take arms som et bilde på det å kjempe mot dem. Det er den gamle konflikten mellom å insistere på å lese bokstavlig, og å insistere på å lese etter meningen med ordene. En metafor er altså å bruke noe som et bilde på noe annet, der det er egenskapen til tingen og ikke tingen selv som er poenget.

Ellers er det bare å skaffe seg en av mange lett tilgjengelige utgaver av Hamlet, og lese stykket igjen eller for første gang. To be or not to be er en av teaterhistoriens største monologer, og den finner sted i et stykke som kan gjøre krav på å være det beste som er skrevet.

Sonett 116, av William Shakespeare – Let me not to the marriage of true minds

Sonett 116 er en av Shakespeares mest berømte. Særlig er konklusjonen i de to sistelinjene godt kjent og mye brukt, If this be error and upon me proved,/ I never writ, nor no man ever loved. «Hvis jeg tar feil og det blir vist meg, så har jeg aldri skrevet noen ting og aldri har noen mann elsket». Det er bare en av mange måter å oversette disse sistelinjene på, og oversettelsen av denne sonetten er litt vanskeligere enn vanlig. Flere ord blir variert og gjentatt, ofte i samme linje og setning, som Love is not lovethe remover to remove og også alters the alteration. Det lar seg ikke gjøre å få dette overført til norsk med alt betydningsinnhold bevart. Problemene med å oversette det engelske ordet for kjærlighet, Love, er en gjenganger for de som skal oversette sonettene til Shakespeare. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Det engelske ordet fungerer både som verb (handling, elske) og substantiv (tingen, kjærlighet), og det inneholder den fysiske delen av kjærligheten langt mer enn det norske. Så den lille frasen Love is not love kan på norsk oversettes med «elskov er ikke kjærlighet» eller «kjærlighet er ikke kjærlighet» eller «å elske er ikke å elske», den engelske originalen åpner for alt. Med the remover to remove og alters the alteration oppstår beslektede problemer. Her blir samme ord brukt som verb og substantiv. Særlig er remover to remove vanskelig, der har vi ikke noen god oversettelse på norsk.

Ikke desto mindre er denne sonetten et flott uttrykk for den evige og bestandige og sanne kjærligheten, den som ikke lar seg rokke og havne i tvil, den som ikke endrer seg med tiden. Den er en ledestjerne for alle oss vandrere på planeten, uttrykt gjennom every wandering bark (enhver omflakkende båt), den er det faste punkt (ever fixed mark) å orientere seg etter. Vi kjenner ikke dens sanne verdi, uansett hvor mye vi bruker, finnes det mer av den. Og den består til dommens dag.

Slik er sonetten lest og brukt i hundrevis av år, og det med rette. Man kan innvende at dette er en idyllisering. I den virkelige verden skifter følelsene og folk går fra hverandre, men det er ikke poenget. Når man gifter seg ,så går man inn i det nettopp for at det skal vare livet ut, til døden skiller én ad. Denne sonetten er et vakkert uttrykk for nettopp de tankene og følelsene som gjelder da, og det er derfor den egner seg så utmerket i bryllup.

Jeg vil også her ha med at jeg hører med til dem som mener at det er forelskelsen som er følelsene, den og de er foranderlige, mens kjærligheten kan vare. Den dreier seg om en holdning til livet og til andre mennesker, og det er man i stand til å velge. Det er dette som er å tro på kjærligheten, synes jeg, og da er det godt å ha en sånn vakker sonett som er så urokkelig. Den kan ikke være annet enn sann, kan den vel?

Hvis den ikke er det, så er det bare å se bort fra alt jeg har skrevet, og aldri har noen mann (eller kvinne) elsket.

Sonnet 116

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O, no! it is an ever-fixed mark,
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth’s unknown, although his height be taken.
Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle’s compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Min oversettelse

Sonett 116

La meg ikke til giftemålet av sanne sinn
Protestere. Kjærlighet er ikke kjærlighet
Som endrer seg når den endring finner
Eller bøyer seg for den vil ta den bort.
Å, nei! Den er et for alltid et fast merke
Som ser på stormer og aldri blir rystet
Den er ledesjernen til hvert omreisende skip
Hvis verdi er ukjent, selv om hans høyde blir målt
Kjærlighet er ikke tidens narr, selv om røde lepper og kinn
Kommer innenfor omkretsen av hans bøyde sigd
Kjærligheten endres ikke med hans korte timer og uker
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis dette er feil og det blir meg bevist
Så har jeg aldri skrevet og aldri noen elsket.

Kommentar til språket og oversettelsen

True, som brukt i true minds, er sann i betydningen trofast, mer enn ikke løgn. At det blir brukt om ekteskap mellom minds, sinn, viser en slags åndelig form for ekteskap. Admit i linje to er brukt i betydningen acknowledge, innrømme, erkjenne, vedstå seg. Det sterke ordet impediment er brukt i the book of the common prayer,

‘I require and charge you (as you will answer at the dreadful day of judgement, when the secrets of all hearts shall be disclosed) that if either of you know any impediment,why ye may not lawfully be joined in matrimony, that ye confess it’.

Dette har jeg fra Oxford-utgaven av Shakespeares dikt og sonetter. Det kommer også frem av glosene at impediment kan bety nettopp det, et hinder for et ekteskap. Jeg oversetter derfor admit impediments bare med «protestere», for det er jo ekteskapet mellom de trofaste ånder (eller sinn) det protesteres mot. På enkel norsk er første setning: La meg ikke protestere mot giftemålet mellom sanne sinn», eller «… mot de sanne sinns ekteskap». Så kommer vanskeligheten Love is not love, der jeg har endt med å oversette tettest til originalen, «kjærlighet er ikke kjærlighet». Med en lett omskriving blir det: kjærlighet er ikke kjærlighet, hvis den endrer seg når den ene av partene endrer seg (alters when it alteration finds), eller gir etter hvis den ene av partene slutter å elske (bends with the remover to remove). Det er ikke åpenbart at det er dette som skal være betydningen, men det er dette som er blitt tolkningstradisjonen, gjengitt i Oxford-utgaven av sonettene og i andre kilder. Jeg har forøskt å gjøre min oversettelse litt lettere å få tak på enn originalen, heller enn å gjøre den ordrett. Merk også at sonetten kan endre litt karakter avhengig av hvordan man tolker true minds i linje 1. Sonetten er mye brukt som at det er sonettskriveren eller den som leser den opp, som går god for et ekteskap mellom to andre, men den kan også leses som om det er sonettskriveren som skriver om seg selv og sin elskede. Det kan da leses som en tilgivelse, over at den elskede har bedratt ham, om man leser den i sammenheng med de andre sonettene. Det kan også leses slik, som Oxford-utgaven påpeker, at det er ekteskapet mellom den elskede og en annen, og at sonettskriveren forholder seg litt bitter og nesten sarkastisk, med at den elskede skiftet sin kjærlighet, mens for sonettskriveren er den sanne kjærligheten noe bestandig.

«Merke», mark, i linje 5 er et landemerke, et fast punkt å orientere seg etter, eller navigere etter. Jeg har forsterket med «merkepunkt», for å gjøre dette klart. Bildet med å «se på stormer» og «aldri være rystet» er sånn det er ved merker på sjøen, for eksempel, som alltid holder seg over bølgene uansett hvilket uvær som er, og som aldri lar seg rokke. Bildet passer godt til kjærligheten, som også skal være urokkelig, og kunne se på det følelelsesmessige uværet som kan være. Det følger over i linje 6, der dette merket – kjærligheten – står i stormen og ser på den, og aldri lar seg ryste eller bevege. I linje 5 er det som et merke den er veiviser og holdepunkt, i linje 7 er det ledestjernen på himmelen, nå for det omreisende skip (wandering bark) mas passasjerene, menneskene. Så er det linje 8, litt vanskelig, der det står at verdien på den ikke er kjent, om enn høyden kan bli målt (taken). Jeg oversetter som i originalen, med hvis (whose) som relativt pronomen, og hans høyde for his hight. Begge viser tilbake på ledestjernen, som igjen er et bilde på Kjærligheten. Vendingen holder på sammenligningen med en stjerne, der man kan måle høyden på den, det vil si hvor høyt den står over horisonten, men dens sanne verdi kan vi ikke kjenne. For kjærligheten kjenner vi heller ikke den hele verdien. Det kan leses vakkert slik, at vi aldri kan teste fullt ut hva kjærligheten har å gi, det er alltid mer å ta av, der, det er ikke noen grenser.

I linje 9 er fool narr, en yrkestittel, så å si. Narren skulle underholde konge og adel, han skulle være vittig og morsom. Men forholdet mellom kongen og narren var selvsagt ikke i balanse, narren var helt underordnet, nesten som en slave eller trell. Slik er det nok bildet skal forstås, at kjærligheten ikke er tidens trell, den er uavhengig av den, og forandrer seg ikke. Det gjør riktignok røde lepper og kinn, et bilde på ungdommen og skjønnheten. Etter som man blir eldre, blekner man litt. I linje 10 valgte jeg å stokke om på ordene. Poenget er at de røde leppene og kinnene er sånt som er innenfor rekkevidden av tidens sigd, det er sånt som merkes av tidens tann. Bildet av at tiden har en ljå eller en sigd, og at den med det slår ned det den kommer over, det bildet er mye brukt. Særlig på Shakespeares tid, og det er en gjenganger i sonettene. At sigden er bøyd, bending, er naturlig. De som er usikre på hva en sigd er for noe, bør ta et billedsøk på nettet. Compass har en del andre betydninger enn bare «omkrets», som det fremgår av gloselisten. I linje 11 viser hans (his) tilbake på Tiden, ikke på Kjærligheten, eller noe annet. Det er noen nyanseproblemer i frasene bears it out og edge of doom i linje 12, men oversettelsene «holder ut» og «dommens dag» skulle være nær nok. Kanskje går det an å lese dommens dag også som slutten på menneskelivet, da det i gammel tro var slik at når man døde, stod man overfor dommen om frelse eller fortapelse. Jeg synes kanskje en slik lesning blir anstrengt, dommens dag er verdens ende, så lenge skal kjærligheten bestå. Men leser man sonetten for et brudepar, kan man godt lese det som at kjærligheten mellom dem skal bestå så lenge de lever.

Konklusjonen er berømt. Den sier at om det er feil det som står i sonetten, og det blir sonettskriveren bevist at det er feil, så har han aldri skrevet noe, og aldri noen mann elsket noen. Det er et sterkt utsagn, og skal understreke at det som står der er sant, og at det må være sant.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets store blå ordbok til grunn. For noen av ordene er også Teknisk engelsk-norsk ordbok brukt, fra samme oppslagssted. Jeg har tatt med litt flere gloser enn vanlig, siden det er en så kjent og mye brukt sonett, og siden den har en del vanlige ord brukt på en kanskje litt uvanlig måte.

admit 1. slippe innla komme inn 2. ta innta imotopptaoppta som medlemgi adgang 3. innrømmevedgåerkjennetilstå 4. godta 5. rommeha plass til

impediment 1. hinder, hindring, hemsko 3. ekteskapshinder

alter 1. forandreendre 2. forandre segforandresbli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastreresterilisere 4. sy omrette (klesplagg)

alteration 1. det å forandre 2. forandringendringomlegging 3. omsømretting (av klesplagg)

remover forklaring: person eller ting som fjerner eller flytter noe (Teknisk engelsk-norsk: remover 1. fjerningsmiddel, fjerner 2. flyttemann

mark 1. merkeflekkprikk 2. (kjenne)tegnkjennemerkeuttrykk (for)vitnesbyrd (om) 3. merkebumerke 4. tegnskilletegn 5. (ved flyging) landemerkesjømerke 6. (på en skala e.l.)  strekmerke(normal) standardinnstilling 7. karakterpoenganmerkning 8. (også overført) målblinksolar plexus (i boksing), skyteskiveoffer 9. (sport) startstedstartgrop 10. merkemodel (av fly e.l.) 11. (hverdagslig)  typestil 12. (historisk) allmenning

wandering 1. vandrendeomreisendeomflakkende 2. nomadisk 3. flakkendebuktende 4. forvilletbortløpen 5. usammenhengende

bark (poetisk) skipbåt, bark

sickle sigd ( skjæreredskap med krumt blad og kort skaft, Bokmålsordboka)

compass 1. kompass 2. (matematikk, tegning, også compasses eller a pair of compasses) passer 3. omkretsområdegrenseomfangspennvidderekkevidde

Kommentar til sonetten

Polyptoton er navnet på den retoriske figuren der et ord blir repetert i forskjellige varianter, eller stammen av et ord blir brukt i forskjellige bøyninger. En beslektet figur er antanaclasis, der samme ord blir brukt i forskjellige betydninger. Ingen av disse litterære termene er innarbeidet på norsk, vi kaller det vel helst gjentagelse, men det er altså en spesiell form form for gjentakelse det er snakk om. Shakespeare bruker det ofte, som den retoriske mester han er, og i denne sonetten går det igjen og igjen og igjen. Virkemiddelet er svært passende i denne sonetten, siden det handler om bestandighet og uforandlighet, og de foranderlige ordene blir brukt til å fremheve den elskende sonettskriverens bestandighet. Hans kjærlighet består, og forblir den samme.

Som eksempel på polyptoton er alters og alteration i linje 3, Which alters when it alteration finds, og remover og remove i linje 4, Or bends with the remover to remove.

Sonetten henger kanskje sammen med den forrige, nr. 115, avhengig av hvordan man tolker startlinjen marriage of true minds (giftemål mellom sanne sinn). Er dette mellom sonettskriveren og den skjønne ungdom han skriver til, eller er det mellom ungdommen og en annen? Om det er det første, noe som kanskje er mest sannsynlig, så er det en fortsettelse, om ikke, blir lesingen litt vanskelig og de kraftfulle erklæringene kanskje litt ironiske. Det kan også være at den elskede har vært utro, og at sonettskriveren vil vise at han står for en høyere form for kjærlighet, en som ikke skifter på denne måten.

Akkurat for denne sonetten synes jeg det blir dilldall å lese den i sammenheng med de andre, å forsøke å se det som om sonettskriveren uttrykker noe, eller Shakespeare uttrykker noe, og så se etter noe i sonettenes virkelighet, eller Shakespeares virkelighet, for å tolke noe annet inn i ordene, enn det som er deres opplagte mening. Denne sonetten gjør seg best på et idealisert plan. Dette er en hyllest til kjærligheten, og til troen på kjærligheten. Det synes jeg den skal få lov til å være.

Min gjendiktning

Dette er en vanskelig sonett å oversette, og enda verre å gjendikte. Her er et forsøk.

Sonett 116

La meg ei til de gifte sanne sinn
si mot. Kjær er ikke kjærlighet
Som endres når den endring finn’
Og bøyes den med som vil ta den vekk.
Å, nei! For alltid er den merket fast
Som ser an storm og alltid risting tålt
En ledesjerne for hver båt med mast
Verdi ei kjent om enn hans høyd’ blir målt
Den er ei tidens narr, om røde munn
Kan komme under hans sigds sitt slag.
Kjærleik forandres ei hver dag hver stund
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis det er feil og meg dette blir testet
Har jeg aldri skrevet, aldri noen elsket

ES2018

Alternativ Linje 10: Og kinn kan komme under sigdens slag

Som alltid har jeg hatt god hjelp av nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Shakepeares Sonnets and Poems. På siden Shakespeares sonetter er en oversikt over alle sonettene hans.

To hjerter, Hjerter, Hearts, True Love, Sann kjærlighet