Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Nye strofer, av Eugenio Montale

En uferdig posting denne gangen, diktet Nuove stanze, av Eugenio Montale. Det er nå en gang et hobbyprosjekt, denne bloggen her, og det er ikke alltid jeg har tid til å lage postene til den standarden jeg ønsker. Om sommeren kommer jeg typisk på etterskudd, det har jeg gjort nå, så da poster jeg diktet, uten at jeg engang rekker å oversette det.

Vi kan ta med litt informasjon om forfatteren. Eugenio Montale (1896 – 1981) har jeg postet dikt av før, jeg vender alltid tilbake til ham når jeg skal poste italienske dikt. Så er han også den største nyere italienske poeten, med en karriere som går over omtrent hele 1900-tallet, fra debuten i 1925 (Ossi di seppia) til siste utgivelse i 1980 (Altri versi), året før hans død. Jeg har postet Il professore, et dikt valgt veldig tilfeldig, fordi jeg hadde lagt merke til dette diktet i samleutgaven (Tuttie le poesie, Milano 1984) jeg kjøpte første året jeg var i Italia og skulle lære italiensk. Det er nok ikke mange som velger ut akkurat dette diktet for å presentere Montale. Det andre diktet, Quasi una fantasia (Nesten en fantasi), fra debutsamlingen Ossi di seppia, er derimot et av de store og kjente diktene hans.

Det samme kan sies om diktet jeg poster i dag, men som jeg neppe rekker å gjøre meg ferdig med, før jeg må over til andre gjøremål. Nuove stanze er fra samlingen Le occasioni, som kom ut i 1939. Det er et spesielt år i Europa og Italia.

Nuove stanze

Poi che gli ultimi fili di tabacco

al tuo gesto si spengono nel piatto

di cristallo, al soffitto lenta sale

la spirale del fumo

che gli alfieri e i cavalli degli scacchi

guardano stupefatti; e nuovi anelli

la seguono, più mobili di quelli

delle tue dita.

 

La morgana che in cielo liberava

torri e ponti è sparita

al primo soffio; s’apre la finestra

non vista e il fumo s’agita. Là in fondo,

altro storno si muove: una tregenda

d’uomini che non sa questo tuo incenso,

nella scacchiera di cui puoi tu sola

comporre il senso.

 

Il mio dubbio d’un tempo era se forse

tu stessa ignori il giuoco che si svolge

sul quadrato e ora è nembo alle tue porte:

follia di morte non si placa a poco

prezzo, se poco è il lampo del tuo sguardo,

ma domanda altri fuochi, oltre le fitte

cortine che per te fomenta il dio

del caso, quando assiste.

 

Oggi so ciò che vuoi; batte il suo fioco

tocco la Martinella ed impaura

le sagome d’avorio in una luce

spettrale di nevaio. Ma resiste

e vince il premio della solitaria

veglia chi può con te allo specchio ustorio

che accieca le pedine opporre i tuoi

occhi d’acciaio.

fra Le Occasioni, 1939

 

Min oversettelse

Etter at de siste stumper av tobakken

til din gestus slukker seg i tallerknen

av krystall, til taket langsomt stiger

spiralen av røyken

som løperne og hestene i sjakken

ser på forbauset; og nye ringer

følger den, mer mobile enn de

fra fingrene dine.

 

Kommentar til oversettelsen

Jeg ser jeg kommer ikke til å bli ferdig, så jeg har bare oversatt litt fragmentarisk strofe 1 for å gi en skisse av hva det går i.

Filo betyr «tråd, garn, stump». Gesto er det samme ordet som vårt «gest», eller «fakte». Soffitto er tak. Scacchi er sjakk, cavallo er hest, alfiere løper, så det er altså to sjakkbrikker dette er. Stupefatto er «forbauset, forbløffet». Anello er «ring». Sjakkbrikkene står altså og ser forbauset på nye røykringer stige langsomt til taket.

Kommentar til diktet

Det er altså en meget, meget konkret hendelse som blir beskrevet, fjernt fra det man tidligere kunne vente å finne i poesien. Det er at tiden stopper opp, røyken får tid til å stige til værs, uten at den skal symbolisere noe mer. Røyken får lov til å være røyk, slik kaffekanne senere skulle bli kaffekanne i den norske profil-kretsen.

Posten er altså uferdig, og gir bare en liten pekepinn på hva det går i.

Til ungdommen, av Nordahl Grieg

Første gang jeg oppmerksomt hørte dette diktet var på en oppvisning med teatersporttruppen Turboteateret i Bergen på slutten av 90-tallet. De brukte det i introen, med Otto Mortensens melodi, og det var så spesielt at jeg nesten trodde de hadde laget teksten selv. Det var ganske overraskende da de sa det var skikkelig, det var Nordahl Grieg, en av våre store og kjente poeter.

Jeg fant frem til teksten og melodien selv. Jeg fant den temmelig aggressiv, kanskje farget av Turboteaterets morsomme, militante fremføring, med Eirik del Barcos ville øyne og kraftige røst, «her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd», og så strakte han hånden frem, tydelig med et sverd i. Det er riktignok troen på livet vårt, og menneskets verd, som skal være dette sverdet. Men det forandrer ikke at metaforen som blir brukt er et våpen, og at uttrykket er voldsomt.

Så kom 22. juli. Det er det forferdeligste som har skjedd i Norge, det overgår alt. Nordahl Grieg var kommunist og fredselsker, om enn han langt fra var noen teoretiker i noen av delene. Han var en idealist. Han forholdt seg heller til verden som den burde være, enn som den var. Slik passer han kanskje for ungdomspolitikere, som sammen med ham vil holde på drømmen om en bedre verden. I hvert fall er akkurat dette diktet, i versjonen med melodien til Otto Mortensen, mye brukt av Arbeiderpartiets ungdomsforening. Nettopp dem som ble så ufattelig stygt angrepet der på Utøya.

Dermed ble denne sangen som var en del av identiteten til AUF, også en del av identiteten til det norske folk. Det ble folkets sang, det som samlet oss i sorgen. Det er jo en antikrigersk sang, om enn uttrykket i den er krigens. Leser man den litt i farten, på jakt etter vakre ord, så er det jo mye å ta av. Budskapet er også at nå skal vi stå sammen, at menneskeverdet er sterkere enn alle våpen, og at vi skal ta vare på jorden vår, som var den et barn vi bar på armen. Det er flott å samles om.

Men det er kanskje også noe å tenke på at sangen er aggressivt uforsonlig. Det er også en sang der annerledes tenkende medmennesker blir omtalt som fiender, og det under en blodig storm venter en strid. Tiden teksten går inn i der i starten, det er 1936, året nazi-Tyskland demonstrerer sin makt med olympiaden i Berlin. Det er lett å tro det er fascistene som er fienden.  For oss er det betryggende om det er så. Nordahl Grieg var imidlertid en god kommunist. I 1936 betydde det at kommunismen måtte innføres, om nødvendig og helst med vold. Fiendene var alle som ikke var kommunister, alle til høyre for ytterste venstre. Det er ikke helt pent. Og det blir særdeles spesielt når kirken til og med vil ta denne sangen inn i salmebøkene. Det er vel ikke helt uttenkelig at ateisten Nordahl Grieg også regnet kirken som fiendene, at de absolutt var en del av sviket som gjør at det finnes nød og sult. En del av det som skal knuses. 1936 er også året den spanske borgerkrig starter. Den skal fascisten Franco vinne, godt hjulpet og støttet av den katolske kirke. Året etter blir Nordahl Grieg krigskorrespondent i denne krigen, som på noen måter var et slags andre verdenskrig i miniatyr, i det minste en øvingsarena for den.

Diktet Til ungdommen er et bestillingsverk til Det norske studenttersamfundet i Oslo. Det er egnet til å vekke begeistring, slik tekster til studentersamfundet skal gjøre. Men det går inn i en politisk strid, og er langt fra så samlende som det prøvde seg å være i tiden etter 22. juli. Det passer for AUF. Andre bør tenke seg om.

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Kommentarer til diktet

Det er et veldig langt dikt, jeg vil ikke ta alle strofene like nøye. Det er 14 strofer i alt, nummer 7 (Elsk – og berik med drøm) og 8 (Ubygde kraftverker) blir gjerne utelatt, som når humanistene bruker det i sin konfirmasjon. Hver linje har trykktung utgang, med noen få unntak i partallslinjene i noen av strofene. Som oftest er sisteordet i verselinjene et trykktungt enstavelsesord, Rimene er i linje 2 og 4, diktet er meget rytmisk, og lett å huske.

Førstestrofen er intet mindre enn å bli skremt av om man skal ta den på alvor, som det åpenbart er ment at man skal. Dette er lenge før ironiens tid. I 1936 har man ingen avstand til tingene, man lever i dem, det er alvor. Du er kringsatt av fiender, omringet av fiender, er en omskriving som får frem meningen, og i dette skal du gå inn i den tiden du lever. Dette skulle gjelde i 1936, men er nok ment å gjelde også i senere tider diktet leses i. Man går inn i den tiden man er i. Og under den blodige stormen man er i, sannsynligvis ment metaforisk, så skal man gjøre seg klar til strid. Merk at denne striden ikke er noe metaforisk eller noe symbolsk. Det er alvor, man skal sloss. Om enn ikke med fysiske våpen, som det senere skal vise seg i diktet.

Strofe to er ikke lystigere, der den henvender seg til den enkelte studenten som sitter der i studentersamfunnet, og til alle ande som leser diktet. Du spør kanskje i angst, du – leseren – er redd, for du har forstått hva som står der, i den første linjen, og du spør hva du har å kjempe med. Hva våpenet skal være. At spørreren er udekket og åpen, gjør ham lett å skade, noe som bare kan øke frykten. Dette er – og er ment å være – skremmende.

I tredje strofe får man vite hva våpenet er. Det er metaforisk. Men det er et vern mot vold, og det er et sverd, så metaforbruken er krigens, og om sverdet er metaforisk, er det slett ikke sikkert volden er ment å være det. Merk også at troen på livet vårt og på menneskeverdet ikke her er noe som skal skape vennskap og forbrødring, det er et sverd å bruke i krigen. Dette er med på å gjøre at jeg mener diktet er aggressivt, og jeg gjerne skulle sett at vi også hadde en annen tekst å samles om etter ugjerningene 22. juli.

Strofe 4 har også noe som passer dårlig i tiden vi lever i nå. – Dø om du må, sier det. I dag er det få saker man skal være villig til å dø for. Det er vanvittig å kreve av ungdommen at den skal dø for oss, sånt gjør man bare ikke lenger. I 1936 var det fremdeles edelt å ofre livet for en sak man trodde på. En ærerik død var bedre enn et liv i skam. Strofen sier at man må søke troen på livet vårt og menneskeverdet, og sørge for at dette blir styrket, også om man må dø for det. Jeg tror det er få som vil skrive under på at det er slik, nå. Menneskeverdet står nå så høyt, at man skal ikke dø for det. Man skal leve for det.

Femte strofe om granatene og deres glidende bånd har alltid vært litt underlig for meg. Et kor i Bergen løste denne strofen ved å hviske den, og gjenta ordene i den, slik at det liksom ble et bånd av hviskede ord. Kult å høre på, men det får vel ikke helt frem meningen i strofen det heller. Kanskje er det noe metaforisk, en frykt for alle krigene som i 1936 ligger i luften. Da gir det mening at man skal stanse dem med ånd.

Så kommer denne strofen som jeg mener er aggressiv, men som jeg ikke har så lett for å få overbevist folk jeg snakker med om at jeg har rett i det. Krig er forakt for liv, står det, det må jo være fint, sier de. Joda, liv er bra, og det som forakter livet, det må være dumt, og at krig forakter liv er åpenbart, siden krigen tar liv. Men denne måten å snakke på, det er sånn de snakker de som hisser til kamp. Forakt er et veldig sterkt ord, det skal brukes med varsomhet. Jeg vet jeg har problemer med å gjøre meg forstått her, men det er vel litt ufølsomt, rett og slett, å bruke «forakt for liv», når man snakker om en krig. Krigen er mye frykteligere enn som så, det er tragedie, katastrofe, ufattelig. Jeg kan i alle fall ikke få meg til å synge «krig er forakt for liv», uten å gjøre det som en spøk, slik turboteateret gjorde den gangen på 90-tallet.

Strofe 7 og 8 er de som gjerne blir tatt ut av teksten. De er litt vanskelige, og bryter vel også litt med tonen og budskapet ellers i diktet. Her skal man elske og drømme om det store, og gå mot det ukjente for å finne svar. Det er en oppfordring som kan være vakker nok, men som ikke har noe med striden som det hittil har dreid seg om å gjøre. Kraftverk i strofe 8 er nok ment meget konkret, på 30-tallet var de der, mens stjernene som skal skapes må sies å være en hyperbolsk metafor. De dristige stjerner – som riktignok her er skånet fra døden, på grunn av striden som er vunnet, og altså har litt med diktet å gjøre – er i stand til alt.

Så er vi i strofe 9 tilbake i sporet igjen. Edelt er mennesket / jorden er rik. Det siste er lett å være enig i, det første er mer diskutabelt. Og så er det slik at nød og sult skyldes svik. Svik er også et sterkt ord, sånn som forakt. Det er et ord som hisser til kamp, og ikke til fred og forsoning. Strofen er også meget politisk. Den er skrevet i en tradisjon der det er en oppfatning om at det er nok til alle, og så er det noen som blir forfordelt. Det er de rike, kapitalistene, de som har fra før. De klarer lett å skaffe seg enda mer, fordi de utnytter de fattige. Om fordelingen ble rettferdig, ville det verken finnes nød eller sult. Kanskje er det vakkert å tro på. Men det er ikke så enkelt. Det kan nok tenkes at det finnes nød og sult også uten svik. Og den rettferdige fordelingen er mer komplisert, enn at alle bare skal få likt. Her må også med at landet Nordahl Grieg kanskje satte høyest, Sovjetunionen, der var både nøden og sulten langt større enn i noen av de andre landene i Europa, inkludert fascistiske Spania, Italia og Tyskland.

Strofe 10 handler om hvordan man aggressivt skal knuse den urett som gjør at nød og sult finnes. Strofe 11 har vel ikke en helt fast overgang. Det er ikke helt lett å se hva som gjør at våpnene synker maktløse ned der, når man leser kritisk. Hva som er knust, er sviket som fører til nød og sult, og så faller våpnene maktløse ned. Da er det lettere å gå med på at ved å skape menneskeverd, skapes fred, som det også står.

De tre siste strofene bygger opp bildet om at vår jord er et barn vi bærer varsomt på armen, eller vi vil oppføre oss som om vi bar et barn. Går vi med dette bildet i hodet, vil vi ta vare på den. Og det er jo vakkert. Løftet som går i fra bror til bror i nest siste strofe er også fin, «vi vil være gode mot jorden vår». Det virker samlende. Og så avsluttes det med at vi vil ta vare på skjønnheten og varmen, som om vi bar et barn, varsomt på armen.

Det er altså et «oss» mot «dem» som bygges opp gjennom diktet. I begynnelsen er det svært aggressivt, det er krig, hvor vi riktignok kjemper med edle midler, tro på menneskeverd og på livet vårt. Det er likevel en strid, der noen av oss må regne med å dø. Det er ikke helt klart hvem «vi» og «de» er, og det er jo ganske gunstig, for mange i dag ville neppe likt hva Nordahl Grieg egentlig mente. Til slutt i diktet er det mer samlende, da vil vi alle gi hverandre løfter, om at vi vil ta vare på jorden vår, som om vi bar et barn – den neste generasjon – på armen, noe vi også gjør.

 

På gjensyn min venn, på gjensyn (До свиданья, друг мой, до свиданья), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er betydelig bearbeidet februar 2017. Opprinnelig het posten To dikt av Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij., men det var bare diktet til Esenin – eller Jesenin, som er den korrekte stavemåten på norsk – som det var gjort noe med. Diktet til Majakovskij hadde også bare slutten, i et sedvanlig svært langt dikt fra hans side. Her er det på russisk Vikiteka: Сергею Есенину (Til Sergej Jesenin). Så jeg har omdøpt og omskrevet posten til bare å handle om diktet til Jesenin, mens utdraget fra diktet til Majakovskij bare er med i kommentaren. I den første utgaven av posten var diktet til Esenin ufullstendig overtatt, mens utdraget fra Majakovsky ikke var oversatt i det hele tatt. Ingen av diktene hadde kommentarer, og den lille innledningen jeg hadde til diktene var kort:

I dag skal jeg gjøre noen unntak her på poesibloggen. For første gang skal jeg poste to dikt på en gang. Og for første gang skal jeg poste dikt av diktere jeg har postet om før. Det er de to russerne, Sergej Esenin og Vladimir Majakovskij jeg skal gjøre det med.

Det meste er med andre ord skrevet på nytt.

*

En kamerat og jeg hadde en gang spøkefullt en samtale om at selvmord ikke kan bli aktuelt, fordi det ikke være mulig å skrive et selvmordsbrev å kunne presentere for verden. Faren for å bli selvhøytidelig, patetisk, er overveldende, og å skrive noe lett og morsomt går heller ikke an. Handlingen er så alvorlig at det er umulig å finne ord som forsvarer den, eller som forklarer den. Et siste notat kan virke sterkt, fordi handlingen er så sterk. Ord vil komme til kort.

Albert Camus skriver i Myten om Sisyfos at spørsmålet om selvmord er det eneste filosofiske spørsmålet verdt å svare på. Livet er meningsløst, akkurat som arbeidet Sisyfos gjør med å skyve steinen om bakken før den triller ned igjen, så hvorfor ikke bare gjøre ende på det? Det er eksistensfilosofens ytterste spørsmål, og litt av en nøtt i en ateistisk, moderne verden uten faste, moralske holdepunkter. De fleste religioner, alle jeg kjenner til, avskyr selvmordet. I kristendommen er døden et mål, først etter døden venter frelsen, men forsøker man å ta snarveien dit venter bare fortapelsen. Kristendommen skiller ikke mellom å ta sitt eget liv og å ta andres liv, budet er «Du skal ikke drepe». Det gjelder også deg selv. Likeledes er det i ordnede samfunn med sterk statsmakt. I hvert fall i England var selvmord forbudt. Selvmordsforsøk kunne straffes med døden. Ditt liv var kongens, ikke ditt eget. Kun kongen hadde rett til å ta det fra deg.

Plikten er til å leve. Noe har gått helt galt når det ikke går. I det kommunistiske samfunnet etter revolusjonen i 1917 skulle alle være lykkelige. Selvmord kunne være et angrep på revolusjon, et uttrykk for at ting var bedre før. Kanskje kunne det også være et uttrykk for at ting skulle vært litt annerledes. Det er en del berømte kulturpersonligheter som tok sitt eget liv i det utopisk lykkelige Sovjetunionen, vi skal behandle to av dem i dag.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925) har jeg skrevet poster om før, og også siden. I november 2009 kom Brev til mor, i 2014 Vi forlater nå stedet lite grann, i 2015 Så begynte det gylne løvet å virvle. Det er en følsom dikter, sentral i den russiske imaginismen, eller billeddiktningen, der diktene skal være enkle og beskrivelsene nøyaktige. Følelsene skal være hos leseren, fremkalt av en presis beskrivelse av situasjonen som den er. Jesenin var en bondeslekt, og klarte kanskje ikke helt å omstille seg til storbylivet i Moskva og Petrograd (som byen het da han reiste dit i 1915, siden ble den hetende Leningrad, nå heter den St. Petersburg, som kjent). I hvert fall levde han et ganske utsvevende bohemliv, led av psykologiske kvaler, og ble ganske alkoholisert. Noe av dette er vakkert beskrevet i diktet Brev til mor, der nettopp de egentlige følelsene blir holdt igjen, og diktet virker så sterkt fordi det er så enkelt.

I dag poster jeg selvmordsbrevet hans. Han tok livet av seg i 1925, 27. desember, etter lengre tids depresjon. Jesenin var bondesønn, fra Konstantivo i Rjazan oblast. Han er sammen med Blok, Majakovskij og Pasternak blant de fire store av de russiske modernistene. De gjennomlevde store omveltninger med verdenskrig og den russiske revolusjonen, og de forholdt seg til den hver på sin måte. Jesenin var positiv, som så mange i Russland var, men han må vel ha følt seg som en fremmed fra sånn som det kom til å bli. Det enkle og ordnede bondesamfunnet han kjente fra barndommen ble forlatt, i stedet kom industrialiserte kollektivbruk, og statens overtakelse av all jord. I tillegg var han vel kanskje litt provinsial i storbyene Moskva og Leningrad, som han flyttet til og bodde i. Han henfalt til et bohemliv, og fant seg nok ikke helt til rette.

Med kvinner gikk det heller ikke så bra. Han giftet seg flere ganger, mest kjent kanskje med den amerikanske danseren Isadora Duncan, 18 år eldre enn han og uten at de to hadde noe felles språk. De giftet seg i 1922, skilte seg i 1923, og året de var gift var Jesenin med Duncan på turné i Europa og USA.

Jan Otto Johannsen skriver (i Sovjet er ikke bare Moskva) at Jesenin skar over pulsåren, Martin Nag skriver (i Rogalands avis 17. november, 1958, i forbindelse med at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur) at han tok gift, mens den russiske kollegaen, Boris Pasternak, skriver i sin selvbiografi at han hengte seg. Det er den siste versjonen som får leve videre på internett, det er også det som skal være den offisielle obduksjonsrapporten, men som så ofte ellers i Russland blir det spekulert i at Jesenin ble myrdet, og som vanlig da at mordet ble begått av statsmakten, av KGB. Jeg tviler sterkt på det. I 1925 var ennå ikke utrenskningene begynt, KGB skulle ikke ha noen grunn til å drepe ham, og Jesenin var kjent for sitt tungsinn og sine depresjoner. Han var også alkoholisert, fremmed i den nye staten, og med flere mislykkede ekteskap bak seg.

Dette er ikke en blogg som driver med spekulasjoner. Nå er det til diktet, etter sigende skrevet i blod, siden Jesenin ikke skal ha hatt noen blyant tilgjengelig. Det bygger opp under dramatikken, det er et dikt skrevet til omstendighetene, dette diktet her, det er et situasjonsdikt. Jesenin unngår de store følelsene, tro til den litterære retningen han la seg til, nøkternt, nøyaktig, som en vitenskapsmann beskriver sitt objekt, men også uten å bagatellisere det han er i ferd med å gjøre. Her er ingen forklaring, ikke noe forsvar, bare en avskjed, med meldingen om at å leve og dø ikke er noe nytt her i verden, å leve ikke noe nyere enn å dø. Farvel, min venn, farvel – sterkt fordi avskjeden er endelig.

До свиданья, друг мой, до свиданья

До свиданья, друг мой, до свиданья.
Милый мой, ты у меня в груди.
Предназначенное расставанье
Обещает встречу впереди.

До свидавнья, друг мой, без руки и слова,
Не грусти и не печаль бровей, –
В этой жизни умирать не ново,
Но и жить, конечно, не новей.

1925

Min transkripsjon

Do svidanja, drug moj, do svidanja

Do svidanja, drug moj, do svidanja.
Milyj moj, ty u menja v grudi.
Prednaznatsjennoje rasstavanje
Obesjaet vstretsju vperedi.

Do svidanja, drug moj, bez ruki i slova,
Ne grusti i ne petsjal brovej, –
V etoj zjizni umirat ne novo,
No i zjit, konetsjno, ne novej.

1925

På gjensyn, min venn, på gjensyn

På gjensyn, min venn, på gjensyn.
Min kjære, du er hos meg i hjertet
En avskjed som alt er bestemt
Bærer løfte om at vi står foran et møte.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg og ingen sorg i øynene, –
I dette livet er det å dø ikke noe nytt,
Men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere.

Kommentar til oversettelsen

Милый мой (Milyj moj) er som alltid litt vanskelig å få over til norsk, Милый betyr «snill, søt, god» og  мой betyr «min», men på norsk går det ikke med «gode min». Jeg oversetter  ты у меня в груди med «hjertet» i stedet for «brystet». Ellers følte jeg ikke jeg fikk helt tak på første strofe ennå. Vanskeligheten ligger i linje 3 og 4, der предназначенное er nøytrumsformen av adjektivet avledet av verbet предзначить, som det står i gloselisten. Prefikset пред betyr vanligvis at verbets handling går forut for noe, som det står i ordboken. Verbet значить er det russiske verbet for «å bety», så da skulle det kanskje være «å bety noe forut for noe». Verbet selv, предзначить, blir som man ser oversatt med vekt på at det skal være «bestemt for» eller «beregnet «, altså for noe, til noe eller på noe. Når det i ordboken står В для Р (slik jeg har skrevet det av i glosene) betyr det at det som er bestemt skal i akkusativ (), det som det er bestemt for skal i genitiv (). Substantivet avskjed (расставанье) står i akkusativ, så det er den som er bestemt. Men her følger ikke noe substantiv i genitiv, linjen under har en verbkonstruksjon Обещает встречу впереди. Direkte oversatt blir det: «Lover et møte fremme».  Betydningen må være at avskjeden som er bestemt, nemlig selvmordet, bærer løfte om et møte lenger fremme i tid. Problemet er å få sagt dette på en enkel måte i få ord på norsk, slik at det ligner originalen. Som man ser har jeg landet på en lett omskriving.

I andre strofe er det vendingen Не грусти и не печаль бровей, som gir litt problemer for en pedantisk oversetter som jeg. бровей er genitiv av брови, eller bryn  (i flertall), så direkte oversatt blir linjen: «Ikke vær lei deg og ingen sorg i brynene». Slik sier vi det ikke på norsk. Men det går an å skjønne hva det skal bety, når man er lei seg, så trekker brynene seg sammen på en bestemt måte. Alle kan se på et ansikt at det er trist. At Jesenin velger denne mekaniske beskrivelsen, for sorgen som vil komme etter sin egen død, er en slags form for distanse eller fremmedgjøring. Det er uttrykket for sorgen, og ikke sorgen selv som er poenget. Jeg oversetter med ingen sorg i øynene, som et kompromiss. De to siste linjene er veldig elegante og kjente på russisk. Nest siste linje er mulig å oversette direkte, i dette livet er (det) å dø ikke (noe) nytt. Siste linje, derimot, har en finesse vanskelig å få med: Но и жить, конечно, не новей. Direkte oversatt er det: Men óg å leve, selvfølgelig, ikke nyere. новей er avledet av новый, det er en form for gradbøying. Den russiske linjen har ikke noe verb, verbet er er underforstått, som det pleier å være på russisk. Jeg har skåret igjennom og oversatt så det blir forståelig på norsk.

For det korte utdraget fra diktet til Majakovkij har jeg litt problemer med ordet оборудована. Det er et fortidig partisipp av verbet оборудовать, å utruste, og det står i hunnkjønn. Men jeg kan ikke se hva substantivet det står til skal være, og hvorfor det er hunnkjønn. Jeg oversetter med er man lite utrustet, og glatter med det over problemet. Russerne har to ord for å dø, умирать, som Jesenin bruker, og det lettere og mer uhøytidelige помереть, som Majakovskij har valgt.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Glosene til utdraget fra diktet til Majakovskij kommer straks etter det til Jesenin (fra оборудована).

предназначенное ->предназначенние bestemmelse -> предзначить/-чать В для Р bestemme for, til (til et visst bruk), beregne ; øremerke for, til

расставанье ->  расставание avskjed

впереди I нрч.  1. fremme, foran 2. (в будущем) у нее вся жизнь ~ hun har hele livet foran seg  II  предлог + Р foran, fremfor

печаль 1. (грусть) sørgmodighet, vemod, tungsinn, sorg 2. (причина грусти) sorg

оборудована -> оборудовать utstyre (оборудование 1. (действие) utstyring, utrustning 2. (предметы) utstyr, utrustning, materiell)

грядущих – genitiv flertall -> грядущий kommende, tilkommende (грядущее высок fremtid, ettertid)

помереть разг å dø

Kommentar til diktet

Det er som man ser og som jeg alt har skrevet, et enkelt og kort dikt Jesenin avslutter sitt liv med. Det er to strofer med fire linjer, rim eller halvrim i annenhver linje, og ingen store ord og fakter. Av de fire russiske modernistene jeg nevnte, Blok, Pasternak, Jesenin og Majakovskij, er Jesenin den følsomme, den som ennå har kontakten med den russiske folkesjelen, med livet på landet. Blok og Pasternak kan bli litt intellektuelle, fra aristokratiet som de er, mens Majakovskij kan bli litt stormende og voldsom. Alle de tre er også mer tekniske enn Jesenin er det, de skriver mer komplisert, mer krevende. Sjelden er Jesenin så enkel som her.

Avskjeden til Jesenin er ikke et farvel (прощайте), en avskjed for alltid, det er et på gjensyn, (до свиданья) de skal møtes igjen. Jeg skal ikke begi meg ut på hva dette gjensynet vil bestå i, så vidt jeg vet var også Jesenin ateist, men han hadde som de fleste på den russiske landsbygda en streng, religiøs oppdragelse. Uansett er på gjensyn en vennligere avskjed enn farvel, det gjør avskjeden mildere. Første strofe forsikrer også at du, min kjære venn (милый мой, ты…), er til stede i hjertet, eller i brystet, som det står. Her er ingen bebreidelse, ingen vonde ord.

Andre strofe er den mest berømte. Her er det på nytt På gjensyn, min venn, men nå uten hender og ord (без руки и слова). Hender blir brukt til å omfavne hverandre, ord blir brukt til å uttrykke seg. Dette er en avskjed uten slikt, Jesenin er alene. Han ber den han skriver til, enhver kan føle seg kallet, om ikke å være lei seg, ikke vise sorg i brynene (не печаль бровей – egentlig «ikke sorg til brynene, бровей er genitiv). Den tekniske beskrivelsen av sorgen tar ut litt distanse, «vis ikke sorg i ansiktet ditt», «jeg vil ikke se noen triste ansikt», det kan man si når man klarer å sette seg selv litt utenfor sorgen, ikke er helt oppi det, inni det. Det er også et forsøk på å ufarliggjøre, vil jeg si, kanskje til og med ta bort litt oppmerksomhet fra det han er i ferd med å gjøre.

Så kommer avslutningen: I dette livet er det å dø ikke noe nytt/ men å leve er selvfølgelig ikke noe nyere. Det gjør også døden til en hverdagslig hendelse, til noe som har skjedd før, som det ikke er noe uvanlig med. Det er også en typisk russisk formulering. De ser stort på det. Avslutningen er Jesenins lille forsøk på en forklaring, på å si at døden ikke er noe nytt, men livet ikke er noe nyere, slik at man ikke skal velge livet fordi det er så nytt. Han får det nesten til å være hipp som happ om man lever eller dør, det kan liksom være det samme det, nytt er jo ingen av delene. Siden han gjør alvor av selvmordet, virker det sterkt. Ettersom han var så høyt elsket, virker det desto sterkere.

Vladimir Majkovskij holdt den revolusjonære gløden oppe lenger enn Jesenin. Han var også av en annen støpning, flamboyant, selvsikker, han vakte oppsikt og elsket det. Få har møtt Majakovskij uten å ha en saftig historie å fortelle fra møtet. Majakovskij levde som han skrev, elsket å gjøre noe uventet, elsket oppmerksomheten. Han var også det nærmeste man kommer en personifisering av den futuristiske, litterære retningen, den som forkaster alt det gamle, og vil så raskt som mulig til det nye. Den russiske revolusjonen var helt etter hans hjerte. Der skjedde omveltningene i hans tempo. Raskt, voldsomt, og uten å se seg tilbake.

Slik skriver også Majakovskij. Han har sjelden plass til mer enn et par tre ord på hver linje, det skal gå raskt å bevege seg fremover. Og så har han gjerne noen innskudd og forskyvninger også, så diktene hans ikke skal se ut som andre dikt, han kan ikke skrive slik de gjorde før, Majakovskij. Han får det til ganske suggererende, det er ikke uten grunn at han er den av poetene fra denne tiden som kanskje var høyest elsket i sin samtid, og i alle fall er høyest elsket nå. Det er en kraft i skrivingen hans som savner sidestykke. Forsiktige og ettertenksomme diktere som Jesenin, Pasternak og Blok blir saftig parkert – fremad! fremad!

Majakovskij kunne ikke godt leve med at Jesenin tok livet sitt, og skrev et slikt dikt om det. Han måtte skrive et svardikt. Det gjør han i kjent stil, langt og voldsomt,

Вы ушли,  (De gikk bort)

________как говорится,  (som man sier)

_____________________в мир в иной. (til en annen verden)

Sånn begynner det, og så fortsetter det i full fart, som om det er skrevet i en raptus, mens Majakovskij ventet på å få gjøre noe annet.

Нет, Есенин, (Nei, Jesenin)
___это (det er)
______ не насмешка.  (ikke til å le av)
В горле (i halsen)
___ горе комом — (sorg med klump)
____   не смешок. (som ikke er latter)

Majakovskij  og Jesenin kjente hverandre. De vanket i samme miljøer, men hadde veldig forskjellig syn på hva moderne diktning skulle være, og var veldig forskjellige som typer. Majakovskij følte kanskje han hadde vunnet både på den ene og den andre måten, når Jesenin gikk bort, og med det den forsiktige imagismens viktigste forfatter. Majakovskij kunne vise at hans stil var overlegen, at han nesten kunne sluke det Jesenin hadde skrevet. Og at det ikke er slik at det er hipp som happ om man lever eller dør. Det viktige, og riktige, er å velge livet.

Slutten er så berømt at det setter jeg opp skikkelig, og oversetter ordentlig.

Vladimir Majakovskij – Til Sergej Jesenin

(…)

Для веселия
__________планета наша
____________________мало оборудована.
Надо
_____вырвать
____________радость
__________________у грядущих дней.
В этой жизни
_________помереть
________________не трудно.
Сделать жизнь
___________значительно трудней.

1926

Min oversettelse

For den lystige
_________planeten vår
_________________er man lite utrustet.
Man trenger
_________å velge
______________gleden
___________________i fremtidens dager.
I dette livet
_________er det å dø
_________________ikke vanskelig.
Å lage liv
________er betydelig vanskeligere.

*

Hele diktet til Majakovskij finner man overalt, ved å søke på det. Jeg har brukt denne versjonen på russisk Vikiteka. Den er fri for reklame.

Paradoien er at Majakovskij endte sitt liv i selvmordet han også, knappe fem år senere, i 1930. Med han er det ingen tvil, han avsluttet livet med pistol.

Min gjendiktning

Foreløpig er bare gjendiktning en lett omskriving av oversettelsen. Rimene er, som man ser, tvunget inn. Diktutdraget til Majakovskij er ikke nødvendig å gjendikte. Effekten av det er god nok i oversettelsen. Diktet har effektfulle rim og halvrim (дней – трудней, оборудована – трудно), men det blir anstengt å gjøre det samme på norsk.

På gjensyn, på gjensyn min venn

På gjensyn, på gjensyn min kjære venn.
Du er meg i hjertet alltid bevart
En avskjed som alt er forut bestemt
Lover et fremtidig møte snart.

På gjensyn, min venn, uten hender og ord,
Ikke vær lei deg, ingen sorg vil jeg se, –
Å dø er ikke noe nytt på jord,
Og å leve, er ikke nyere det.

Francesca, av Ezra Pound

Idag blir det postet et riktig flott dikt, men jeg har ikke tid til å behandle det skikkelig på denne siden av sommeren. Så mesteparten av arbeidet med denne posten er gjort i ettertid. Diktet er skrevet av den modernistiske og nesten statsløse poeten, Ezra Pound (1885-1972),  og det er usedvanlig kraftfullt dikt med de enkle virkemidlene som blir brukt. Se bare hvordan «alone» blir stående alene, i siste linje, og kan bety så mye. Jeg skal skrive mer og oversette senere. Men for en størrelse som Ezra Pound er det også på sin plass med en grundigere forfatterpresentasjon.

Ezra Pound – Modernist, fascist og elitist

Ezra  Pound ble født i småbyen Haily, Idaho, i en vanlig middelklassefamilie. Familien flyttet snart til utkantsstrøkene av storbyen Philadelphia, hvor Enzra Pound bodde til han begynte på studiene sine ved universitetet i Pennsylvania. Han studerte der klassiske fag som latinsk og gresk, og kom i kontakt med senere modernister, hvorav William Carlos Williams er den mest kjente. Ezra Pound reiste så til Europa, og fartet rundt blant annet litt i Italia i Venezia, og i Spania, Gibraltar.

Året Ezra Pound reiste til Europa var 1908. Den litterære strømningen var modernistisk, man hadde forlatt den selverklært objektive realismen, til fordel for en mer subjektiv måte å skrive på. Klart og rent språk var også erstattet av større kraft i virkemidlene, og en mer dristig billedbruk. Politisk var man på vei mot første verdenskrig, kommunisme og fascisme, mellomkrigstidens økonomiske krise og kulturelle forfall, og kuliminasjonen av alt som er galt med katastrofen andre verdenskrig. Det skulle bli litt av et krasj da de modernistiske kunstnerne skulle møte denne virkeligheten. Og Ezra Pound utmerket seg ved å  være den mest kompromissløse av alle. Ved siden av ham vil en mann som vår egen Knut Hamsun se ut som en vaklende svekling.

Jeg vil gjerne skrive litt om modernismen for å sette Ezra Pound riktig inn i den, og med det kunne forklare diktet vi senere skal se på. Man kan dele modernismen opp i to retninger. Den ene er elitemodernismen, der man fortsatt skulle skrive klassikere, referere til andre verk åpent og skjult, og stille de samme kravene til en godt dannet leser som man gjorde det i antikken. Den andre er den folkelige modernismen, der hverdagsmannen både skulle kunne være leser og aktør. Storverkene Ulysses, av James Joyce, og The waste land, av T. S. Elliot er gode eksempler på det jeg mener med elitemodernisme, de lar seg ikke lese uten veiledning, og man skal være uvanlig godt utdannet for å få med seg og forstå alle referansene. Diktet This is just to say, som jeg selv har postet her på bloggen, er et godt eksempel på hverdagsmodernismen, eller den folkelige modernismen. Dette diktet er bare plommer i et kjøleskap.

Ezra Pound hørte til kretsen av elitister. Han mente kunsten kunne tjene til forsvar for samfunnets forfall, og mente som en selvfølge at kunsten var viktigere enn noen skarve menneskeliv. Således var ikke andre verdenskrig noen katastrofe fordi det var så mange som døde der, men fordi det markerte høydepunktet for mangelen på kulturell dannelse. Kunsten som ble presentert på denne tiden var noe elendig makkverk.

Mellomkrigstiden var preioden for de totalitære regimer i Europa. Og bemerkelsesverdig mange kunstnere var ganske så uforbeholdne i sin støtte til diktatorer som drepte millioner. Jeg synes ikke det er så mye verre å støtte Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland, enn det er å støtte Stalins Russland. Fra en uskyldig verden som vi lever i idag, er det likevel utrolig at klodens mest intelligente mennesker kunne støtte jødehat, arbeidsleire og tvangskollektivisering.

Francesca

You came in out of the night
And there were flowers in your hand,
Now you will come out of a confusion of people,
Out of a turmoil of speech about you.

I who have seen you amid the primal things
Was angry when they spoke your name
In ordinary places.
I would that the cool waves might flow over my mind,
And that the world should dry as a dead leaf,
Or as a dandelion see-pod and be swept away,
So that I might find you again,
Alone.

Min oversettelse

Francesca

Du kom inn ut av natten
Og det var blomster i din hånd,
Nå vil du komme ut av en forvirring av mennesker,
Ut av en uro av snakk om deg.

Jeg som har sett deg midt blant de opphavlige ting
Var sint da de sa ditt navn
På dagligdagse steder.
Jeg ville at de kjølige bølger skulle flyte over mitt sinn,
Og at verden skulle tørke som et dødt løv,
Eller som en løvetann frø og bli feid avsted,
Slik at jeg kan finne deg igjen,
Alene.

Kommentar til oversettelsen

Den tilsynelatende enkle oversettelsen har en utfordring med dandelion see-pod, der dandelion er «løvetann», og pod kan oversettes med belg, skjelm, skolm eller flokk, (fiske-)stim i følge Kunnskapsforlagets ordbøker. Jeg er ikke sikker på hva Pound kan ha ment med see-pod, og prøver foreløpig med «frø», uten at jeg kan tro at det kan treffe helt.

Kommentar til diktet

Dette er et modernistisk dikt på alle måter. Det er ingen rim, ingen fast rytme og det er krevende å lese. Jeg leser det som om det er skrevet til en kvinne, og at det er et slags kjærlighetsdikt, men det er slett ikke opplagt at det skal være det. Jeg leser det også som et uttrykk for ensomhet blant mennesker, altså ensomheten man kan føle selv om man er omringet av andre, et motiv som passer godt for modernismen og for mennesker i det moderne liv. Hvis man kan gå med på at det handler om en kvinne, så kommer hun altså ut av natten med blomster i hendene. Det er noe som er vakkert, og det kan også være en gave. Samtidig er det om nettene drømmene foregår, så det kan alt sammen være en drøm også, eller bare et minne.

Den samme kvinnen kommer så ut av en forvirring eller forveksling av mennesker, denne ene kvinnen lar seg ikke finne slik hun var, som det opphavlige. Hun trer frem når det er snakk om henne, en slags drømmekvinne, men dette kan jo aldri være ordentlig. Hun kommer ut av «uroen», av turmoil, og denne uroen består av snakket om henne. Dette kan også være elitemodernistens savn av en Helena, eller andre rene, vakre kvinner fra den klassiske litteraturen og mytologien. Hvor finner man slike kvinner i den moderne verden, i storbyen?

Og så begynner man å si navnet hennes, på vanlige, hverdagslige eller dagligdagse steder (alt ligger i ordet ordinary). Det er det verste som kan skje for en opphøyd modernist som Ezra Pound, man forflater ikke skjønnheten ved å nevne den på upassende steder. Det opphøyde og hellige skal forbli det.

Poeten uttrykker da ønsket om at hele verden skal tørke bort, blåse bort, bli til intet, slik at han kan ha sin skjønnhet i fred. Virkningen av det enslige ordet Alone i siste setning er enorm.

Spørsmål fra en lesende arbeider, Bertolt Brecht

I dag kommer en tysk klassisker fra mellomkrigstiden. Det er skrevet av Bertolt Brecht, som var mest kjent for sine teaterstykker, og for sin kabaretvirksomhet sammen med Kurt Weil. Til norsk kan tittelen oversettes på to måter, og jeg har sett begge måtene brukt: «Spørsmål fra en lesende arbeider», eller «En lesende arbeiders spørsmål». Det er skrevet godt ute på venstresiden. politisk, og er riktig så revolusjonært. Brecht kunne aldri ha skrevet det – og i alle fall ikke fått det utgitt – i sitt hjemland, Tyskland, under Hitler, så han skrev det i eksil i Danmark i 1935, og fikk det utgitt året etter, i Moskva. Det er kursorisk at ingen mer enn Stalin, skulle ta æren for alle bragder hans land og folk stod for, han alene vant krigen mot Tyskland og bygde Sovjetunionens små og store byggverk, og stod for dets små og store vidunder.

Innholdet i diktet virker kanskje litt opplagt i dag, det er i hvert fall ingen sjokkerende ny tanke, som det var den gangen. Brecht var tidlig ute med å se den lille mann i de store bragder, og formulere det meget klartog enkelt i et kort dikt. Det går inn i tradisjonen med de revolusjonære dikt, som skulle mane folk til opprør mot makten, og som jeg så vidt nevnte litt forrige gang. Det var om å gjøre at de skulle være så enkle, at hvem som helst kunne forstå dem, og ingen skulle føle seg utenfor i den samlende kampen. Det var eliten som kunne gå på skoler og lære seg vanskelige begrep, referanser og symboler, og det ene og det andre. Arbeideren skulle ha det som hogget i stein.

Dette diktet har ingen rim, ingen fast struktur, og kan ha både punktum og spørsmålstegn midt i verselinjene. De kan også ha setninger som begynner med ett ord i den ene verselinjen, og fortsetter i den neste. Dette er fri form, modernistisk. Ellers har diktet mange retoriske spørsmål, som er enkle, og skal få leseren til å tenke, og raskt selv se svaret. Store menn som Aleksander den store og Cæsar blir fratatt æren for sine bragder, det er folket som har utført dem, og nå kommer spørsmålene fra de lesende arbeiderne. Arbeiderne har lest bøkene, og lært seg å tenke. Det er så mange fortellinger. Og alle har sine spørsmål.

FRAGEN EINES LESENDEN ARBEITERS
Wer baute das siebentorige Theben?
In den Büchern stehen die Namen von Königen.
Haben die Könige die Felsbrocken herbeigeschleppt?
Und das mehrmals zerstörte Babylon –
Wer baute es so viele Male auf? In welchen Häusern
Des goldstrahlenden Lima wohnten die Bauleute?
Wohin gingen an dem Abend, wo die die Chinesische Mauer fertig war
Die Maurer? Das große Rom
Ist voll von Triumphbögen. Wer errichtete sie? Über wen
Triumphierten die Cäsaren? Hatte das vielbesungene Byzanz
Nur Paläste für seine Bewohner? Selbst in dem sagenhaften Atlantis
Brüllten in der Nacht, wo das Meer es verschlang
Die Ersaufenden nach ihren Sklaven.

Der junge Alexander eroberte Indien.
Er allein?
Cäsar schlug die Gallier.
Hatte er nicht wenigstens einen Koch bei sich?
Philipp von Spanien weinte, als seine Flotte
Untergegegangen war. Weinte sonst niemand?
Friedrich der Zweite siegte im Siebenjährigen Krieg. Wer
Siegte außer ihm?

Jeder Seite ein Sieg.
Wer kochte den Siegesschmaus?
Alle zehn Jahre ein großer Mann.
Wer bezahlte die Spesen?

So viele Berichte.
So viele Fragen.

Min oversettelse:

En lesende arbeiders spørsmål

Hvem bygde Theben med sine syv porter?
I bøkene står navnet på konger.
Har kongene slept bort steinblokkene?
Og det mange ganger ødelagte Babylon –
Hvem bygde det opp igjen så mange ganger? I hvilke hus
i det gullstrålende Lima bodde byggefolkene?
Hvor gikk de hen om aftenen, når den kinesiske mur var ferdig
Murerne? Det store Roma
Er full av triumfbuer. Hvem reiste dem? Over hvem
triumferte keiserne? Hadde det ofte besungede Bysants
bare palasser for sine innbyggere? Selv i det sagnomsuste Atlantis
skrek i natten, når sjøen omslukte dem
herskerne etter slavene sine.

Den unge Aleksander erobret India.
Han alene?
Cæsar slo gallerne..
Hadde han da ikke i det minste en kokk med seg?
Filip av Spania gråt, da flåten hans
var gått under. Gråt ingen andre?
Fredrik den syvende seiret i syvårskrigen. Hvem
seiret utenom ham?

Hvert sted en seier.
Hvem kokte til seiersfesten?
Hvert tiende år en stor mann.
Hvem betalte for gildet?

Så mange fortellinger.
Så mange spørsmål.