Til ungdommen, av Nordahl Grieg

Første gang jeg oppmerksomt hørte dette diktet var på en oppvisning med teatersporttruppen Turboteateret i Bergen på slutten av 90-tallet. De brukte det i introen, med Otto Mortensens melodi, og det var så spesielt at jeg nesten trodde de hadde laget teksten selv. Det var ganske overraskende da de sa det var skikkelig, det var Nordahl Grieg, en av våre store og kjente poeter.

Jeg fant frem til teksten og melodien selv. Jeg fant den temmelig aggressiv, kanskje farget av Turboteaterets morsomme, militante fremføring, med Eirik del Barcos ville øyne og kraftige røst, «her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd», og så strakte han hånden frem, tydelig med et sverd i. Det er riktignok troen på livet vårt, og menneskets verd, som skal være dette sverdet. Men det forandrer ikke at metaforen som blir brukt er et våpen, og at uttrykket er voldsomt.

Så kom 22. juli. Det er det forferdeligste som har skjedd i Norge, det overgår alt. Nordahl Grieg var kommunist og fredselsker, om enn han langt fra var noen teoretiker i noen av delene. Han var en idealist. Han forholdt seg heller til verden som den burde være, enn som den var. Slik passer han kanskje for ungdomspolitikere, som sammen med ham vil holde på drømmen om en bedre verden. I hvert fall er akkurat dette diktet, i versjonen med melodien til Otto Mortensen, mye brukt av Arbeiderpartiets ungdomsforening. Nettopp dem som ble så ufattelig stygt angrepet der på Utøya.

Dermed ble denne sangen som var en del av identiteten til AUF, også en del av identiteten til det norske folk. Det ble folkets sang, det som samlet oss i sorgen. Det er jo en antikrigersk sang, om enn uttrykket i den er krigens. Leser man den litt i farten, på jakt etter vakre ord, så er det jo mye å ta av. Budskapet er også at nå skal vi stå sammen, at menneskeverdet er sterkere enn alle våpen, og at vi skal ta vare på jorden vår, som var den et barn vi bar på armen. Det er flott å samles om.

Men det er kanskje også noe å tenke på at sangen er aggressivt uforsonlig. Det er også en sang der annerledes tenkende medmennesker blir omtalt som fiender, og det under en blodig storm venter en strid. Tiden teksten går inn i der i starten, det er 1936, året nazi-Tyskland demonstrerer sin makt med olympiaden i Berlin. Det er lett å tro det er fascistene som er fienden.  For oss er det betryggende om det er så. Nordahl Grieg var imidlertid en god kommunist. I 1936 betydde det at kommunismen måtte innføres, om nødvendig og helst med vold. Fiendene var alle som ikke var kommunister, alle til høyre for ytterste venstre. Det er ikke helt pent. Og det blir særdeles spesielt når kirken til og med vil ta denne sangen inn i salmebøkene. Det er vel ikke helt uttenkelig at ateisten Nordahl Grieg også regnet kirken som fiendene, at de absolutt var en del av sviket som gjør at det finnes nød og sult. En del av det som skal knuses. 1936 er også året den spanske borgerkrig starter. Den skal fascisten Franco vinne, godt hjulpet og støttet av den katolske kirke. Året etter blir Nordahl Grieg krigskorrespondent i denne krigen, som på noen måter var et slags andre verdenskrig i miniatyr, i det minste en øvingsarena for den.

Diktet Til ungdommen er et bestillingsverk til Det norske studenttersamfundet i Oslo. Det er egnet til å vekke begeistring, slik tekster til studentersamfundet skal gjøre. Men det går inn i en politisk strid, og er langt fra så samlende som det prøvde seg å være i tiden etter 22. juli. Det passer for AUF. Andre bør tenke seg om.

Til ungdommen

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med,
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Kommentarer til diktet

Det er et veldig langt dikt, jeg vil ikke ta alle strofene like nøye. Det er 14 strofer i alt, nummer 7 (Elsk – og berik med drøm) og 8 (Ubygde kraftverker) blir gjerne utelatt, som når humanistene bruker det i sin konfirmasjon. Hver linje har trykktung utgang, med noen få unntak i partallslinjene i noen av strofene. Som oftest er sisteordet i verselinjene et trykktungt enstavelsesord, Rimene er i linje 2 og 4, diktet er meget rytmisk, og lett å huske.

Førstestrofen er intet mindre enn å bli skremt av om man skal ta den på alvor, som det åpenbart er ment at man skal. Dette er lenge før ironiens tid. I 1936 har man ingen avstand til tingene, man lever i dem, det er alvor. Du er kringsatt av fiender, omringet av fiender, er en omskriving som får frem meningen, og i dette skal du gå inn i den tiden du lever. Dette skulle gjelde i 1936, men er nok ment å gjelde også i senere tider diktet leses i. Man går inn i den tiden man er i. Og under den blodige stormen man er i, sannsynligvis ment metaforisk, så skal man gjøre seg klar til strid. Merk at denne striden ikke er noe metaforisk eller noe symbolsk. Det er alvor, man skal sloss. Om enn ikke med fysiske våpen, som det senere skal vise seg i diktet.

Strofe to er ikke lystigere, der den henvender seg til den enkelte studenten som sitter der i studentersamfunnet, og til alle ande som leser diktet. Du spør kanskje i angst, du – leseren – er redd, for du har forstått hva som står der, i den første linjen, og du spør hva du har å kjempe med. Hva våpenet skal være. At spørreren er udekket og åpen, gjør ham lett å skade, noe som bare kan øke frykten. Dette er – og er ment å være – skremmende.

I tredje strofe får man vite hva våpenet er. Det er metaforisk. Men det er et vern mot vold, og det er et sverd, så metaforbruken er krigens, og om sverdet er metaforisk, er det slett ikke sikkert volden er ment å være det. Merk også at troen på livet vårt og på menneskeverdet ikke her er noe som skal skape vennskap og forbrødring, det er et sverd å bruke i krigen. Dette er med på å gjøre at jeg mener diktet er aggressivt, og jeg gjerne skulle sett at vi også hadde en annen tekst å samles om etter ugjerningene 22. juli.

Strofe 4 har også noe som passer dårlig i tiden vi lever i nå. – Dø om du må, sier det. I dag er det få saker man skal være villig til å dø for. Det er vanvittig å kreve av ungdommen at den skal dø for oss, sånt gjør man bare ikke lenger. I 1936 var det fremdeles edelt å ofre livet for en sak man trodde på. En ærerik død var bedre enn et liv i skam. Strofen sier at man må søke troen på livet vårt og menneskeverdet, og sørge for at dette blir styrket, også om man må dø for det. Jeg tror det er få som vil skrive under på at det er slik, nå. Menneskeverdet står nå så høyt, at man skal ikke dø for det. Man skal leve for det.

Femte strofe om granatene og deres glidende bånd har alltid vært litt underlig for meg. Et kor i Bergen løste denne strofen ved å hviske den, og gjenta ordene i den, slik at det liksom ble et bånd av hviskede ord. Kult å høre på, men det får vel ikke helt frem meningen i strofen det heller. Kanskje er det noe metaforisk, en frykt for alle krigene som i 1936 ligger i luften. Da gir det mening at man skal stanse dem med ånd.

Så kommer denne strofen som jeg mener er aggressiv, men som jeg ikke har så lett for å få overbevist folk jeg snakker med om at jeg har rett i det. Krig er forakt for liv, står det, det må jo være fint, sier de. Joda, liv er bra, og det som forakter livet, det må være dumt, og at krig forakter liv er åpenbart, siden krigen tar liv. Men denne måten å snakke på, det er sånn de snakker de som hisser til kamp. Forakt er et veldig sterkt ord, det skal brukes med varsomhet. Jeg vet jeg har problemer med å gjøre meg forstått her, men det er vel litt ufølsomt, rett og slett, å bruke «forakt for liv», når man snakker om en krig. Krigen er mye frykteligere enn som så, det er tragedie, katastrofe, ufattelig. Jeg kan i alle fall ikke få meg til å synge «krig er forakt for liv», uten å gjøre det som en spøk, slik turboteateret gjorde den gangen på 90-tallet.

Strofe 7 og 8 er de som gjerne blir tatt ut av teksten. De er litt vanskelige, og bryter vel også litt med tonen og budskapet ellers i diktet. Her skal man elske og drømme om det store, og gå mot det ukjente for å finne svar. Det er en oppfordring som kan være vakker nok, men som ikke har noe med striden som det hittil har dreid seg om å gjøre. Kraftverk i strofe 8 er nok ment meget konkret, på 30-tallet var de der, mens stjernene som skal skapes må sies å være en hyperbolsk metafor. De dristige stjerner – som riktignok her er skånet fra døden, på grunn av striden som er vunnet, og altså har litt med diktet å gjøre – er i stand til alt.

Så er vi i strofe 9 tilbake i sporet igjen. Edelt er mennesket / jorden er rik. Det siste er lett å være enig i, det første er mer diskutabelt. Og så er det slik at nød og sult skyldes svik. Svik er også et sterkt ord, sånn som forakt. Det er et ord som hisser til kamp, og ikke til fred og forsoning. Strofen er også meget politisk. Den er skrevet i en tradisjon der det er en oppfatning om at det er nok til alle, og så er det noen som blir forfordelt. Det er de rike, kapitalistene, de som har fra før. De klarer lett å skaffe seg enda mer, fordi de utnytter de fattige. Om fordelingen ble rettferdig, ville det verken finnes nød eller sult. Kanskje er det vakkert å tro på. Men det er ikke så enkelt. Det kan nok tenkes at det finnes nød og sult også uten svik. Og den rettferdige fordelingen er mer komplisert, enn at alle bare skal få likt. Her må også med at landet Nordahl Grieg kanskje satte høyest, Sovjetunionen, der var både nøden og sulten langt større enn i noen av de andre landene i Europa, inkludert fascistiske Spania, Italia og Tyskland.

Strofe 10 handler om hvordan man aggressivt skal knuse den urett som gjør at nød og sult finnes. Strofe 11 har vel ikke en helt fast overgang. Det er ikke helt lett å se hva som gjør at våpnene synker maktløse ned der, når man leser kritisk. Hva som er knust, er sviket som fører til nød og sult, og så faller våpnene maktløse ned. Da er det lettere å gå med på at ved å skape menneskeverd, skapes fred, som det også står.

De tre siste strofene bygger opp bildet om at vår jord er et barn vi bærer varsomt på armen, eller vi vil oppføre oss som om vi bar et barn. Går vi med dette bildet i hodet, vil vi ta vare på den. Og det er jo vakkert. Løftet som går i fra bror til bror i nest siste strofe er også fin, «vi vil være gode mot jorden vår». Det virker samlende. Og så avsluttes det med at vi vil ta vare på skjønnheten og varmen, som om vi bar et barn, varsomt på armen.

Det er altså et «oss» mot «dem» som bygges opp gjennom diktet. I begynnelsen er det svært aggressivt, det er krig, hvor vi riktignok kjemper med edle midler, tro på menneskeverd og på livet vårt. Det er likevel en strid, der noen av oss må regne med å dø. Det er ikke helt klart hvem «vi» og «de» er, og det er jo ganske gunstig, for mange i dag ville neppe likt hva Nordahl Grieg egentlig mente. Til slutt i diktet er det mer samlende, da vil vi alle gi hverandre løfter, om at vi vil ta vare på jorden vår, som om vi bar et barn – den neste generasjon – på armen, noe vi også gjør.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s