La sera del dí di Festa, av Giocomo Leopardi

Giacomo Leopardi kom jeg over i arbeidet med Helt grei litteratur i 2019. Det gir meg grunn til å tilbakeposte et dikt av ham, til april 2014, der jeg fylle året også med dikt fra resten av verden, ikke bare russiske. Her er hans vakre La sera del dí di Festa, foreløpig bare diktet, og så vil oversettelsen, kommentarene og alt det andre bli bedre etter hvert, sånn som det pleier.

Giocomo Leopardi (1798-1837)

Leopardi, Giacomo (1798-1837) - ritr. A Ferrazzi, Recanati, casa Leopardi.jpg
Giocomo Leopardi (1798-1837)
Bilde fra Wikipedia

Hva er en romantiker? Her skal dere få svaret på det.

Grev Giocomo Leopardi ble født 29. juni, 1798, i den lille provinsbyen Recanati, i nærheten av Ancona, på østkysten av Italia. Han var liten, blek, sykelig, og kunne aldri bli noen frigjøringshelt eller utrette de helt store oppgaver, slik han påkaller i ungdomsdiktet All’Italia. Derimot var han svært belest, og skrev allerede i ungdomsskoletiden lærde verk Lærde italienere er knyttet til antikken, til storhetstiden, men for Leopardi var dette en smerte, vel vitende som han var, om at denne storhetstiden var forbi.

I overgangen fra 1700- til 1800-tallet er det ennå opplysningstidens idealer som rår. Det er vitenskap og fornuft, mennesket som et rasjonelt vesen, strukturert filosofi og menneskelig tenkning skal gi svar på hvem vi er, hva meningen er og hva som er forskjellen mellom godt og ondt, moral og umoral. Mot dette setter Leopardi fantasien. Kanskje er det fordi at han er så liten og sykelig, at han ikke kan utrette noe i virkelighetens verden, og dermed må hengi seg til fantasien?

Det er mer til dette, når man ser til barndommen og ungdommen han hadde. I forbifarten må vi legge til at romantikkens helt er tragisk, italienernes Leopardi, vår Wergeland, russernes Pusjkin, de døde alle unge. Ingen av dem ble 40 år. Men det er bare for Leopardi hele livsløpet er tragisk, et fantastisk sinn, fantastisk talent, men etter omstendighetene hindret for egen lykke.

Recanati ligger i provinsen, den ubetydelige provinsen. Her er ikke noe intellektuelt liv. Her råder katolisismen og pavestaten. På våpenskjoldet til familien Leopardi står det «De gode gamle verdier». Om moren skriver unge Giocomo at hun gledet seg i sitt stille sinn, hver gang hun mistet et barn, hun mistet 7 av 12. Hun var følelseskald, opptatt av bønn og regnskap, ingen kjærlighet der å hente.

Og faren? Han hadde ambisjoner. Sånn tusenvis av barnefedre har det den dag i dag, og alltid har hatt det. Ambisjoner på egne vegne kan aldri bli oppfylt, på grunn av mangel av talent og av disiplin. Så får det bli opp til barna! Lille Giocomo skulle bli betydningsfull, i følge faren, han skulle bli lærd og intellektuell, han måtte lese store mengder bøker i farens gigantiske bibliotek, på flere forskjellige språk. Lille Giocomo ble en bokorm. Han satt inne og leste, i de viktige barneårene man skal ut og leke og slåss med venner og med livet.

Dette gjør kanskje også at han vil søke tilflukt til fantasien? Kjærlighetshistoriene hans går dårlig. Han blir forelsket, men det blir ikke gjengjeldt. I 20 årene har han svekket syn, skoliose (skjev rygg), astma og revmatisme. Og bronkitt og fordøyelsesproblemer. Og depresjoner. De ytre omstendigheter gjorde det vanskelig for ham å utfolde seg, ikke bare på grunn av sykdommene og den elendige helsen, men også fordi han manglet økonomiske midler, og fordi han var bundet til familien og til den lille småbyen til langt oppi det korte livet.

Giocomo Leopardi blir kalt il poeta del dolore, «smertens poet». Hans filosofi var pessimismen. Den er selvsagt knyttet opp til hans eget elendige liv, men han løsriver seg fra all selvmedlidenhet, og får håpløsheten og smerten til å være menneskets felles ulykke. Mot slutten av livet tar det kanskje overhånd, etter hvert som Leopardi skjønner at helseproblemene aldri vil gi seg, at han aldri vil oppleve noe familieliv og noen ordentlig kjærlighet, og at han heller ikke vil oppnå ordentlig anerkjennelse i en samtid han ikke når frem til.

Så den romantiske helten er i Giocomo Leopardis tilfelle antihelten. Det er den tragiske helten, helten som ikke lykkes. Leopardi var en belest mann, intellektuelt på høyde med enhver i Italia og de fleste i Europa i sin levetid, men han fant ikke svarene på sine og menneskehetens problemer i de lærde verkene. Han fant ikke løsningen på egne problemer i livet. Han måtte inn i fantasien.

Der levde han et svært rikt liv. Han var i stand til å suge inn stemninger og inntrykk som få andre, og gi det uttrykk i fantastiske, meditative dikt som bryter alle regler. La sera del dí di Festa er et eksempel, der Leopardi knytter sammen festen og hverdagen, nåtiden og fortiden, på en måte som virker som balsam på en plaget sjel. Det er lindring for smerten, en fluktmulighet, et godt sted å være, et nydelig dikt.

La sera del dí di Festa

Dolce e chiara è la notte e senza vento,
e queta sovra i tetti e in mezzo agli orti
posa la luna, e di lontan rivela
serena ogni montagna. O donna mia,
giá tace ogni sentiero, e pei balconi
rara traluce la notturna lampa:
tu dormi, ché t’accolse agevol sonno
nelle tue chete stanze; e non ti morde
cura nessuna; e giá non sai né pensi
quanta piaga m’apristi in mezzo al petto.
Tu dormi: io questo ciel, che sí benigno
appare in vista, a salutar m’affaccio,
e l’antica natura onnipossente,
che mi fece all’affanno. — A te la speme
nego — mi disse, — anche la speme; e d’altro
non brillin gli occhi tuoi se non di pianto. —
Questo dí fu solenne: or da’ trastulli
prendi riposo; e forse ti rimembra
in sogno a quanti oggi piacesti, e quanti
piacquero a te: non io, non giá ch’io speri,
al pensier ti ricorro. Intanto io chieggo
quanto a viver mi resti, e qui per terra
mi getto, e grido, e fremo. O giorni orrendi
in cosí verde etate! Ahi! per la via
odo non lunge il solitario canto
dell’artigian, che riede a tarda notte,
dopo i sollazzi, al suo povero ostello;
e fieramente mi si stringe il core,
a pensar come tutto al mondo passa,
e quasi orma non lascia. Ecco è fuggito
il dí festivo, ed al festivo il giorno
volgar succede, e se ne porta il tempo
ogni umano accidente. Or dov’è il suono
di que’ popoli antichi? or dov’è il grido
de’ nostri avi famosi, e il grande impero
di quella Roma, e l’armi, e il fragorío
che n’andò per la terra e l’oceáno?
Tutto è pace e silenzio, e tutto posa
il mondo, e piú di lor non si ragiona.
Nella mia prima etá, quando s’aspetta
bramosamente il dí festivo, or poscia
ch’egli era spento, io doloroso, in veglia,
premea le piume; ed alla tarda notte
un canto, che s’udía per li sentieri
lontanando morire a poco a poco,
giá similmente mi stringeva il core.

1820

Festdagens aften

Søt og klar er natten og uten vind,
og stillheten over takene og i midten av hagene
hviler månen, og i det fjerne avslører
aftenro hvert fjell. O min kvinne,
allerede tier hver sti, og på balkongene,
lyser uvanlig nattlampen:
du sover, hva du mottar er en lett søvn
inni dine rolige rom; og det er ingen kur
som biter deg; og allerede verken vet du eller tenker
hvor mange sår som er åpnet meg midt i huden.
Du sover: jeg denne himmel, som mildt
viser seg til syne, for å hilse viser jeg meg,
og den gamle naturen allmektig,
gjør at jeg får åndenød. — Jeg håpet deg
nekter — sa det meg, — også håpet, og for det andre
stråler ikke øynene dine om ikke av gråt. —
Denne dagen var høystemt: nå fra leken
tar du en hvil; og kanskje husker du
i drømmen hvor mange du behaget, og hvor mange
som behaget deg: ikke jeg, ikke er jeg hva du håper,
skal løpe gjennom tankene dine igjen. Imens spør jeg
hvor mye av livet som gjenstår for meg, og her for jorden,
kaster jeg meg, og skriker, og skjelver. O fryktelige dager
i slik en grønn tid! Akk! for veien
hører jeg ikke langt unna den ensomme sangen
til håndverkeren, som vender tilbake sent på natten,
etter fornøyelsene, til sitt stakkarslige husrom;
og som et villdyr trekker hjertet seg sammen i meg,
til tanken som om alt på jorden passerer forbi,
nesten uten å etterlater spor. Her og nå er festdagen
rømt, og etter festen følger
en vanlig dag, og bærer seg tiden
hver menneskelige hendelse. Eller hvor er lyden
til den antikke befolkningen? eller hvor er skriket
til våre berømte forfedre, og det store imperiet
til Roma, og hæren, og larmen
som fulgte dem på land og på sjøen?
Alt er fred og stillhet, og hele verden
hviler, og flertallet av dem reflekterer ikke over det.
I min første epoke, når man venter
begjærlig festdagen, eller etterpå
når den var slukket, jeg i smerter, våken,
presser fjærene på sengen; og til den sene natten
en sang, som lot seg høre over gangveiene,
langt unna å dø litt og litt,
allerede liksom klemmer meg om hjertet.

Språk, form og innhold

Leopardi benytter en fri form som er sjelden på hans tid. Til sammen er det 46 linjer i diktet.

Oversettelsen er ennå ikke ferdig. Jeg jobber meg møysommelig gjennom den, og renskriver den etterpå. Det krever en del arbeid. I de omfattende kommentarene grupperte jeg først fem og fem linjer for hvert avsnitt, men nå som jeg henter arbeidet opp igjen i mars 2020 vil jeg heller kommentere setning for setning.

Tittelen er La sera del dí di festa, direkte oversatt «kvelden til dagen til festen». Det vanlige ordet for dag på italiensk var den gang som nå il giorno, er en poetisk variant. «Festdagens aften» er en løsning som skal fungere godt på norsk.

Første setning går over de fire første linjene, og sier kvelden er søt og klar, uten vind, det er stillhet over takene, midt over der hviler månen, og aftenroen åpenbarer fjellene langt unna. Det er mange alternative skrivemåter der i starten, og gjennom diktet. Queta er alternativ for quieta, «stillhet», og sovra er en alternativ skrivemåte for sopra, «over». Leopardi endrer også setningsstrukturen så den fungerer utmerket poetisk, men gjør det vanskelig å oversette og å forklare. Det er også noen vanskeligheter i ordvalget når det skal over i norsk. Serena står ikke oppført i norsk ordliste, annet enn som treff på det norske ordet aftendogg. Dizionario Italiano på nett skriver at utrryket er regionalt for aftendoggen, eller arkaisk for serenitá, «klart vær», eller «(sinns)ro». Så der ligger en spenning svært vanskelig å finne et tilsvarende norsk ord for. Det samme gjelder i mindre grad for verbet rivelare, engelsk reveal, norsk «avsløre» eller «åpenbare». Tanken er nydelig, det er aftenro (serena) som viser frem fjellene akkurat som de er!

Overgangen til neste setning er nydelig. Stemningen er satt med setning nummer 1, så kommer utropet: O donna mia (O min kvinne). Dikteren henvender seg til en kvinne, det er opp til leseren å tolke at det er en kvinne han tenker på der i den meditative stunden, eller om det er en påkallelse av Guds morder, jomfru Maria. Så er det litt å nøste opp i e pei balconi/ rara traluce la notturna lampa. Formen pei er sammensatt av per + i, det er for + bestemt form, «for balkongene». Så er det traluce, sammensatt av tra (mellom) + luce (lyser), ordet skal bety gjennomlyser. Jeg oversetter bare med «lyser». Og så oversetter jeg rara («sjelden, uvanlig») med uvanlig, og sånn at det i oversettelsen blir at lampen lyser på en uvanlig måte. I originalen står adjektivet med hunkjønnsending, rara, og skal da i regelen være knyttet til et hunkjønnsord. Men heller ikke på italiensk er det vanlig å ha verbet mellom adjektivet og substantivet, så jeg skjønner ikke helt hva dette er for noe. Jeg mener det også i originalen må være at nattlampen lyser uvanlig, og at det ikke er en uvanlig nattlampe som lyser, men jeg kan ikke forklare hvorfor grammatisk. La notturna lampa er atskillig mer poetisk enn «nattlampen», men det får gå. Så er det kolon til: du sover (tu dormi). Dette kan nok være kvinnen han påkaller i begynnelsen av setningen, oppe i linje 4. Videre er det at denne du-personen mottar en lett søvn, i dine rolige rom (merk flertall: nelle tue chete stanze). Setningene fortsetter med at det er ingen kur som biter deg (e non ti morde/ cura nessuna), kanskje et nikk til de mange sykdommene og plagene Leopardi selv hadde, og til den smertefulle og plagsomme behandlingen av dem. Videre er apristi passato remoto, en fortidsform som vi ikke har på norsk. Den betegner en fortid som er så lenge siden, at den ikke lenger har dagsaktuell betydning. Setningen er «allerede vet eller tenker du på alle sårene som er åpnet meg midt i huden» (giá non sai né pensi/ quanta piaga m’apristi in mezzo al petto). Det er sterkt sagt.

Linje 11 begynner med en ny setning, først «du sover» (Tu dormi), en gjentagelse av det som også står noen linjer over. Så fortsetter det med «Jeg er den himmel som mildt kommer til syne» (io questo ciel/ che sí benigno appare in vista«. I originalen er ikke bindeverbet «er» (sono, måtte det vært her). På italiensk betyr apparire «å komme til syne», og vista «syn», så det er i originalen en understreking her, som jeg ikke får frem på norsk. Innholdet i linje 13 er subjekt i setningen som fortsetter under. Så er det naturen, som blir beskrevet som gammel (antico) og allmektig (onnipossente), med et adjektiv før og etter. Jeg har beholdt denne plasseringen på norsk. Det italienske ordet for gammel, antico, passer i diktet bedre enn det norske, fordi det bærer i seg betydningen gammel/antikk på en gang. På norsk skiller vi mellom de to. Nyansen er viktig i diktet, som senere mer tydelig skal hente opp fortiden med romertiden. Frasen che mi fece all’affanno har er direkte oversatt «at gjør meg til (å få) åndenøden». Jeg har omskrevet litt, der.

Så kommer en passasje som er litt vrien. A te betyr direkte oversatt «til deg», men italienerne bruker denne konstruksjonen for indirekte objekt, der vi både på norsk og italiensk bare kan bruke objektsformen av pronomenet. Jeg nekter deg håpet, altså, eller «jeg håper deg/ nekter», for å få ordene plassert på sin rette linje. Vendingen mi disse er en passato remoto, tredje person entall, «han», «hun» eller «det» som sa meg i en fortid som ikke lenger er aktuell. På norsk trenger vi her et pronomen, og jeg velger «det», det er håpet som som sier det. Også denne setningen ender vakkert, med at «for det andre stråler ikke øynene dine, om ikke det er av gråt» (e d’altro/ non brillino gli occhi tuoi se non di pianto).

Linje 17 begyner også med en ny setning, og en passato remoto, fu (var). Kvelden var festlig og høystemt, men nå er den forbi. Nå er det roen og hvilen som overtar (or da’ trastulli/ prendi riposo).. I linjene 19 og 20 er piacesti og piacquero passato remoto i 2. person entall og 3. person flertall for verbet piacere (behage). Verbet er mye brukt på italiensk, mange ganger der vi på norsk vil omskrive med «liker», og la den/de som liker være den aktive. På italiensk sier de i stedet «det behager meg», for «jeg liker det». Betydningen er at du i søvne husker hvor mange som likte deg (piacesti – du til dem), og hvor mange du likte (piacquero – de til deg). Det gjaldt på denne festddagen, som er forbi, passato remoto, en forgangen tid. Så følger noe av det vanskeligste i hele diktet, språklig sett. Først er det non io, non giá ch’io speri, direkte oversatt: «ikke jeg, ikke allerede hva jeg du håper». Verbet speri (håper) står i andre person, men pronomenet foran står i første person, io (jeg), ikke tu (du). På norsk gir det bare mening i noe sånt som «ikke jeg du håper…» Og det er dit vi skal. Setningen fortsetter al pensier ti ricorro, der ricorrere kan bety flere forskjellige ting (se gloselisten), og der meningen er at han ikke skal løpe gjennom tankene hennes igjen. Eller: det er ikke han hun håper skal løpe gjennom tankene sine. Direkte oversatt er siste del av setningen: «til tankene deg jeg løper igjen», og satt sammen med delen over, «ikke jeg, det er allerede ikke jeg, du håper/ løper deg i tankene igjen». Noe sånt.

Neste setning, i linje 23, begynner med en arkaisk, poetisk form av 1. person entall av verbet chiedere (å spørre), chieggo for chiedo (jeg spør). Intanto kan bety litt av hvert, som det fremgår av gloselisten, og quanto a viver mi resti betyr noe i retning av «hvor mye av å leve er meg igjen i rest», Jeg har omskrevet den for å få grei, flytende norsk. Videre kaster han seg til jorden, og skriker (grido), og skjelver (fremo).

O giorni orrendi/ in cosí verde etate betyr «O grufulle dager/ i slik en grønn tid». Det er ungdomstiden han snakker om, den grønne, friske tid, som skulle være løfterik og skjønn, men som for ham altså er forferdelige. Sammenhengen mellom italienske orrendo og engelske «horrendous» er lett å se. Det er samme ord vi på norsk bruker i «horror». Formen etate er en litterær forvanskning av standardformen età.

Vider følger en ganske lang setning som går fra linje 24 til 30. Den begynner med utropet ahi!, som betyr «au, akk», og fortsetter med at han på veien hører den ensomme sangen til håndverkeren ikke langt unna, en som kommer tilbake sent på natten. Formen lungo er en litterær form for lungi, «langt unna», odo er første person entall av udire (høre, erfare)., og riede-> riedere er en litterær form for ritornare (vende tilbake). I linje 27 står solozzo (moro, hygge, tidsfordriv) i flertall, solazzi. Jeg ovesetter med «fornøyelsene». I linje 28 er det fieramente, som ikke står i norsk ordbok, men som er sammensatt av fiera (villdyr) og –mente (-aktig). Italiensk ordbok har 4 forskjellige betydninger av ordet (se gloseliste, italiensk versjon), fra modig til sint. Jeg bruker «som et villdyr». Vendingen mi si stringe il core er ord for ord «meg seg (det) strammer hjertet», det refleksive verbet stringere (klemme, trekke seg sammen) står i tredje person, derfor parentesen (det). Jeg håper og tror jeg har fått det riktig sånn jeg oversetter det. Core er en annen skrivemåte for cuore (hjerte). Linje 29 og 30 med a pensar come tutto al mondo passa/ e quasi orma non lascia oversetter jeg litt forenklet, men sånn at meningen kommer klart frem. Det er håndverkeren som synger på vei hjem, fra festen, og så strammer hjertet seg sammen hos jeg-personen, der han tenker på hvordan alt i verden passerer, og ikke etterlater seg spor.

Ecco è fuggito ((se) her er flyktet) er enkel og eksakt italiensk, men vanskelig å få over i norsk. Det italienske ecco blir brukt der vi på norsk vanligvis bruker flere ord, «(se) her (er det)», og i andre betydninger der «se her har vi det» også er en mulig omskriving, sånn som «akkurat!» Ofte blir det brukt når man akkurat har funnet noe eller har erkjent noe, og ofte passer det med et utropstegn. Jeg prøver meg med «her og nå», og flytter fuggito (flyktet (vekk)) til linjen under. Det gjør også at jeg må flytte festdagen (il dí festivo) opp til linjen over. Videre er det at etter festdagen følger en vanlig dag. I den bærer hver menneskelige hendelse tiden. Det er hver menneskelige hendelse (ogni umano accidente) som er subjektet i setningen, se ne er de spesielle og for utlendinger vanskelige italienske småordene, som kan bety så mange forskjellige ting og brukes så mye. Se er her seg, og ne er det spesielle italienske pronomenet som inneholder så mye, her hele resten av setningen. Meningen er at etter festdagen kommer hverdagen, og det er den som inneholder alt i livet.

I neste linje spør han hvor lyden til den antikke befolkningen er: Or dove è il suono/ di quei popoli antichi? Setningen fortsetter etter spørsmålet, med hvor er skrikene til våre berømte forfedre? Her knytter Leopardi det sammen med antikken,, og henter frem det store imperiet til Romerriket, med armeene (l’armi), larmen (il fragorio), som che n’andò per la terra e l’oceáno. Formen andò er passato remoto av andare, å gå. Det er «gikk med dem på jorden og på sjøen», en omskriving av at romerne en gang dominerte land og hav. I diktet er poenget at dette er borte nå, stillheten har overtatt.

Neste setning begynner nettopp med Tutto è pace e silenzio, e tutto posa/ Il mondo, som betyr at alt er fred og stillhet, og at verden nå hviler igjen. Jeg har i oversettelsen stokket litt om på rekkefølgen av ordene. Videre heter at flesteparten av dem ikke tenker over dette her (non si ragiona). På norsk kan ikke godt reflektere stå uten være fulgt av hva man reflekterer over, så det har jeg lagt til enkelt, «reflekterer over det». Det er verden som hviler, og ikke tenker over storheten som en gang har vært. For diktet og dikteren er nok dette et uttrykk for ensomhet, siden dette betyr så mye for ham.

Så er dikteren tilbake i sin egen tid, nella mia prima etá, hvor det etter å ha vært forventet en heftig festdag (s’aspetta/ bramosamente il dí festivo), eller etter (poscia) denne er forbi (era spento – «var slukket»), så er jeg-personen i smerter, søvnløs, og presser på dunet (han ligger på). Han får ikke sove. Poscia er et litterært uttrykk for etterpå, det stod opprinnelig ikke på Ordnett.no, men etter at jeg gjorde dem oppmerksom på det, er ordet nå inne. Setningen fortsetter ut til enden av diktet. Det er til den sene natten en sang, der han ligger våken, s’udia er alternativ skrivemåte til s’udiva, imperfetto av udire (høre, erfare) med en refleksiv (s’), på norsk «hørte seg». Det er denne sangen langt unna, som nå dør litt og litt, sånn festaften og fortiden også har dødd ut, og alt liv forgår. Det klemmer poeten om hjertet, enda en gang, og sterkere nå.

Gloseliste

Gliosene blir slått opp på ordnett.no. Jeg legger dem inn når jeg har fått oversatt hele diktet.

(uttale: di) m dag (litt.)
tetto (uttale: tétto) m (øverste, utvendig) tak (også fig.)
orto (uttale: òrto) (adj.) grønnsakshage, kjøkkenhage
posare (-ò-) 1. (vb. trans.) legge, stille, sette 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) stå, hvile, være fundert 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sitte modell, posere 4. (vb. refl.) stoppe opp, slå seg ned, sette seg, legge seg
rivelare (-vé-) (vb. trans.) avsløre, røpe, åpenbare
sentiero (uttale: sentièro) m sti, gangvei
dormire (dò-) 1. (vb. intrans., hjelpevb. avere) sove; 2. (vb. trans.) sove;
accolse -> accogliere (uttale: accògliere) (vb. trans.) 1. motta 2. bifalle 3. romme, huse, ta imot;
agevole (uttale: agévole) (adj.) lett, overkommelig, som kan utføres uten særlig strev
cheto (uttale: chéto) (adj.) (litt.) rolig
mordere (uttale: mòrdere) (vb.trans.) 1. bite 2. (om insekter) stikke 3. (om anker o.l.) gripe 4. (om dekk, hjul) gripe godt 5. gripe om, holde fast 6. (om redskaper o.l.) bite 7. (om syrer) etse 8. (vb.intrans., hjelpevb. avere) bite (om kulde) 9. (vb.intrans., hjelpevb. avere) (om mat, væske o.l.) brenne på tungen, svi
cura f 1. omsorg, omhu; 2. administrasjon, styring, ledelse, oppsyn 3. (rel.) (prests) kall, gjerning; cura d’anime sjelesorg 4. pleie, behandling, kur;
piaga (uttale: piaga) f 1. sår 2. (fig.) plage
apristi – passato remoto -> aprire (àpro) 1. (vb. trans.) åpne; 2. (fig.) åpne, åpenbare 3. åpne, gå i gang med; 4. åpne, begynne, sette i gang; 5. (vb. refl.) åpne seg, revne 6. (vb. refl.) begynne, ta til;
benigno (adj.) 1. mild, elskverdig 2. (med.) godartet
apparire (-àio, mindre vanlig: -isco) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. komme til syne, vise seg 2. komme fram, stå opp, være synlig 3. synes, se ut 4. synes/se ut til å være, virke
vista f 1. syn, synssans; 2. syn, det å se 3. syn, det en ser, panorama, utsikt; affacciare (-à-) 1. (vb. trans.) (sjelden) vise, la se (i vindu/dør o.l .) 2. (fig.) fremsette, fremlegge 3. (vb. refl.) vende (su mot/ut mot) 4. (vb. refl.) vise seg, komme til syne 5. (vb. refl.) (fig.) vise seg, dukke opp
salutare (vb. trans.) 1. hilse 2. besøke, hilse på 3. hilse velkommen 4. ta farvel med 5. (mil.) saluttere, gjøre honnør 6. (vb. refl.) hilse på hverandre
onnipossente -> onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
affanno m 1. åndenød, pustebesvær 2. (fig.) strev, anstrengelse 3. (fig.) bekymring, engstelse, smerte
nego -> negare (-è-) (vb.trans.) 1. nekte, benekte 2. si nei, svare benektende; 3. nekte, avslå, ikke gå med på 4. (vb.refl.) vegre seg, ikke gå med på, avslå; brillare (vb.intrans., hjelpevb. avere) 1. stråle, lyse, funkle; 2. (fig.) briljere, utmerke seg 3. (om mine, sprengladning) eksplodere, detonere, gå av 4. (vb. trans.) (om mine, sprengladning) avfyre, sprenge
pianto (uttale: pianto) m 1. gråt 2. tårer; 3. sorg, klage 4. (fig., hverdagslig) elendighet, bedrøvelighet, lidelse
trastulli -> trastullo m lek, tidsfordriv; trastulli infantili barneleker
riposo (uttale: ripòso) m 1. hvile, pause 2. søvn 3. pensjon 4. hviledag, helligdag, fridag, ukedag der butikk/restaurant/kontor holder stengt 5. (mil.) hvil!
ricorrere (uttale: ricórrere) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. henvende seg (til), søke hjelp (hos), oppsøke 2. gripe (til), ty (til), ta til hjelp, benytte seg (av) 3. (jur.) fremlegge et søksmål, anke 4. falle, være (om årsdager, feiringer, høytider o.l.) 5. gjenta seg, gå igjen, forekomme 6. løpe igjen, løpe tilbake
pensiero (uttale: pensièro) m 1. tanke 2. tenking, idé, refleksjon 3. mening, oppfatning 4. bekymring 5. oppmerksomhet, gave
intanto (adv.) 1. i mellomtiden, imens 2. imidlertid, ikke desto mindre, når alt kommer til alt 3. (for å uttrykke tilfredshet) altså
fremere (uttale: frèmere) (vb.intrans., hjelpevb. avere) skjelve, dirre, beve (av en følelse)
mi getto -> gettarsi (1. (..) 7.) 8. (vb.refl.) kaste seg; munne ut (om vannløp);
orrendo (uttale: orrèndo) (adj.) fryktelig, skrekkelig, grusom
ahi, ai (interj.) au!, å!, akk!
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
artigiano m håndverker
sollazzo m moro, hygge, tidsfordriv)
ostello (uttale: ostèllo) m herberge
stringere (uttale: stringere) (vb. trans.) 1. holde fast, klemme, presse (sammen), bite sammen, trykke, trekke sammen, stramme, knytte 2. (om klær, sko) stramme, være for trang (for) 3. gjøre mindre, legge inn (tøy) 4. (fig.) komprimere, presse sammen, forkorte 5. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om kjøretøy) komme/tendere ut mot (en veikant, en side); 6. (vb. refl.) holde seg fast (a i), klamre seg (a til) ; omfavne hverandre 7. (vb. refl.) trekke (seg) sammen, rykke sammen, flytte seg litt (for å gi plass) 8. (vb. refl.) bli smalere, bli trangere 9. (vb. refl.) (om tøy) krympe 10. (vb. refl.) hylle seg, vikle seg (inn i), vikle om seg
orma (uttale: órma) f spor, fotspor
festivo (adj.) 1. fri-, helligdags-; giorno festivo fridag, helligdag 2. (litt.) festlig, glad
volgare (adj.) 1. vulgær, folkelig, simpel 2. folke-; lingua volgare folkespråk (særlig om det italienske språk i middelalderen, i motsetning til latinen)
accidente (uttale: accidènte) m 1. uforutsett hendelse, tilfelle 2. uhell, ulykke 3. (med.) slagtilfelle 4. plageånd, urokråke
popolo (uttale: pòpolo) m 1. folk, folkeslag 2. befolkning, innbyggere 3. (om sosial klasse) folk, underklasse 4. folkemengde
avo m 1. (f -a) bestefar, bestemor 2. (flt.) forfedre, aner
fragorio -> fragore (uttale: fragóre) m 1. bråk 2. (fig.) stor oppmerksomhet, oppstyr
ragionare (vb. intrans., hjelpevb. avere) resonnere, reflektere
età (uttale: eta) f 1. alder; che età ha? hvor gammel er han? 2. tidsalder, epoke; l’età di Augusto Augustus’ tid
bramosamente -> bramoso (uttale: bramóso) (adj.) (litt.) fylt av heftig begjær, begjærlig
poscia (uttale: pòscia) (adv.) (litt.) etterpå, etter, senere, siden
spento (uttale: spènto, spénto) (adj.) 1. slukket 2. avslått 3. matt, blass; så vidt hørbar 4. (fig.) død, utdødd
doloroso (uttale: doloróso) (adj.) 1. smerte-, smertelig 2. smertefylt
veglia (uttale: véglia) f 1. det å være våken, det å sitte oppe om natten, våking 2. fest (eller annen tilstelning) som varer til langt på natt/varer hele natten
premea -> premere (uttale: prèmere) 1. (vb. trans.) trykke (på), presse, klemme; 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere) trykke, presse, klemme
piume -> piuma (uttale: piuma) f fjær, dun
lontanando – allotanando -> allontanare 1. (vb. trans.) fjerne (også fig.) 2. sende bort 3. vekke motvilje (mot) 4. (vb. refl.) fjerne seg (også fig.)

Dizionario Italiano

Noen oppslagsord fantes ikke i italiensk-norsk ordbok, så jeg har benyttet italienske ordbøker på nettet.

serena 1 regionale nell’uso settentrionale: rugiada notturna 2 arcaico serenità, chiarezza del cielo
tralùcere 1 difettivo mandar luce, risplendere attraverso un corpo trasparente, una fessura, ecc. 2 in senso figurato trasparire
fieramente 1 coraggiosamente 2 dignitosamente 3 accanitamente, energicamente 4 furiosamente
poscia avv. Poi, in seguito: “Poscia, più che ‘l dolor poté ‘l digiuno” (Dante); anche preceduto dalle prep. da o di: “li vostri spirti trapassar da poscia/per sua vertù nel ciel” (Dante) cong. Dopo che, allorché, per introdurre una frase temporale esplicita o implicita: “Poscia fermato, il foco benedetto/alla mia donna dirizzò lo spiro” (Dante) riede -> riedere (lett.) ritornare

Forkortelser
Sovra -> sopra
pèi -> per i
chieggo -> chiedere (arkaisk, poetisk, 1. person, presens)
etate -> variante letteraria di età
lunge -> variante letteraria di lungi
core -> variante arcaica e letteraria di cuore

Kommentar

Det er virkelig et nydelig dikt. Jeg, for min del, blir sugd inn i det, selv ved første gangs lesning, og selv om min italiensk ikke er god nok til å få med meg hele innholdet. Det er fullt av ord jeg ikke skjønner, og fullt av ord og meninger jeg misforstår. Likevel er det noe med rytmen og flyten i ordene, som fanger meg helt. Og det blir ikke mindre, når jeg leser diktet på ny og på, og finner ut av stadig flere ord og meninger, arbeider meg gjennom det.

Dette er en personlig erfaring med lesingen av diktet, og den kan ikke enkelt overføres til andre. Min norske oversettelse yter heller ikke diktet rettferdighet. Likevel kan det være noe for alle her å få utbytte av, også 200 år etter diktet ble skrevet, like mye da, som nå, vil jeg si. For nå lever vi i en heseblesende tid, der tilværelsen består av intense sekunder, der hver nyhet og hvert problem gjelder livet og verdens undergang, der det står så mye på spill, inntil hele spørsmålet og problemet er glemt, inntil vi kommer til det neste.

I diktet til Giacomo Leopardi senker roen seg. Det er ettertenksomhetens tid. Nåtiden blandes med fortiden, sånn romantikerne var gode til, og sånn som det gjaldt på den tiden. Og sånn som vi kunne blitt flinkere, vi som tenker at alt som skjedde før vi ble født, teller ikke, og at alt som skjedde i går, er gammelt. Jeg tror mennesket trenger noe mer enn bare å være med i stormen, mer enn bare å høre til en gruppe og bli sett i nåtiden, jeg tror vi har behov for noe større enn bare dette øyeblikk. Nå er jeg personlig hobbyfilosof, mer enn analytisk poesiformidler, men det er disse tankene og meningene hos meg, som gjør at diktet til Leopardi vekker sånn gjenklang til meg.

Her er det kvelden, etter festen, der det er en jeg-person og en du-person, en mann og en kvinne. De har hatt en bra dag, og nå tenker mannen, og observerer mannen. Det er en italiensk natt, som mange av oss kjenner den, varm og god, og uten vind. Det er veldig sanselig, slik det skildres. Han får det nesten til som at ordene forsvinner i stemning. Alt forsvinner i ett, observasjonene, sansingen, stemningen, følelsene, fortiden og nåtiden. Det er mesterlig gjort.

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

Det er blitt november, den kanskje mørkeste måneden i året. Desember er riktignok mørkere, men det er julemåneden, og full av lys og forventninger. I januar og februar vet man at det hver dag blir lysere. November er kanskje mørkest. Og i dag skal jeg presentere et av de kanskje mørkeste og vakreste diktene jeg vet, i hvert fall når vi holder oss til norske lyrikere.

Gunvor Hofmo (1921 – 1995) er blant de lyrikere der livshistorien kaster lys over og forsterker diktningen hennes.  Hun er også blant de lyrikere der man ved å gå inn i biografien hennes, går inn i den sfæren der hun ikke så gjerne ville slippe noen inn. Hun var svært ensom, sykelig ensom. I barndommen og ungdommen hadde hun én venninne, en bestevenninne, som var jøde. Da krigen kom, kom tyskerne og førte denne jødiske jenta bort, og da brøt verdenen til Hofmo sammen. Enda verre ble det selvsagt da Hofmo begynte å forstå hva som egentlig hadde skjedd, og hvor infamt onde menneskene kan være. Den sykelige mistenksomheten og skepsisen mot andre mennesker som Hofmo hadde anlegg for, ble nå bekreftet.

Hofmo hadde vanskelig for å få nye venninner eller knytte seg nært til nye personer etter dette. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948). Diktene herfra er vitnesbyrd fra et menneske som ikke lenger har noe feste i livet, der alt hun kunne stole på er revet bort på verst tenkelige måte, og der det ikke finnes håp om at det kan skje noe som kan gjøre det som har skjedd godt igjen. De er skrevet av et menneske i ferd med å miste den psykiske balansen, og på norsk kjenner jeg ikke bedre eksempler på dette enn hos Hofmo.

Og det aller beste diktet fra samlingene er titteldiktet fra samling to.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

Se jeg kjøler min hånd i fuktig gress

Kommentar til diktet

Dette diktet er også godt egnet til å forklare deler av modernismen. Eller, sagt på en annen måte, den modernistiske måten å skrive på gjør at Hofmo kan få frem kaoset og grenseløsheten på en måte som  ikke lot seg gjøre den gangen lyrikken var sterkere bundet av former. Dette diktet er bare ord og setninger, liksom skrevet ned etter som poeten kommer på den. De er umiddelbare.

Syk blir én av ropet om virkelighet er en forferdelig setning om man skal ta den alvorlig, og det skal man selvsagt. La oss for eksempel tolke setningen sagt av en person i ferd med å miste sin psykiske helse, akkurat mens personen fortsatt er klar over det selv. Hun eller han har valget mellom å kjempe i mot, eller å gi seg hen til sykdommen. I en slik tilstand sier Hofmo at det er ropet om virkelighet som gjør syk.

Altfor nær var jeg tingene er også en usedvanlig kraftfull verselinje, som jeg mange ganger har brukt i egne tanker mens jeg bearbeider sorg og nederlag i livet. Det handler slik jeg tolker det om å være i nærhet eller distanse til tingene. Om man er distansert, spiller det ikke så stor rolle, da kan det gå som det vil, og man kan fortsette sitt liv som før. Men man vil heller ikke få så stor glede av tingene, om man ikke er fullt ut med i dem. Biografisk kan linjen leses slik at Hofmo var altfor nær sin jødiske venninne, hun la altfor mye inn i det og det betydde altfor mye, slik at når det ble revet bort, så ble alt revet bort. For Hofmo betydde dette at hun ikke våget noen nye, nære vennskap.

Verselinjen der innleder en setning som fortsetter ut hele første strofe. For meg blir tolkningen slik at man skal ikke være for nær tingene, det blir for varmt, man brenner gjennom dem, og kommer ut på den andre siden. Der er det modernistiske landskap, der det er kaos og uorden, der det ikke finnes noen Gud til å trekke opp linjene og skape orden. Vi kan se at selve setningen der dette er uttrykt også er kaotisk. Den er uvanlig lang til å være med i et dikt, den har ikke i det hele tatt noe fast rim eller rytme, linje 7 har plutselig 17 stavelser, linjen foran har 7, den neste har 10. Her er ingen orden. Problemet for den psykiske situasjonen til den som skriver diktet, er at det ikke finnes noe å orientere seg etter. Her er ikke engang lyset skilt fra mørket, her glir bare alle ting over i hverandre.

I linje 7 og 8 av diktet står det: bare en stillhet som kaster meg ut i et univers av ensomhet/ og av uhelbredelig ensomhet. Det er dette som finnes stedet dikter-jeget er, der hun føler hun er. Hun blir kastet ut i et helt univers av ensomhet. Universet er det største som finnes, det er uendelig, grenseløs, som også ensomheten er det. Denne ensomheten er i neste linje uhelbredelig, det er ingen sjanse til å slippe unna. Det finnes ikke noe håp, og blir heller ikke spurt etter noe håp.

Deretter følger en forferdelig smertefull kontrast. Se, jeg kjøler min hånd i fuktig gress. Det er noe av det mest konkrete som finnes, hvem som helst kan kjøle hånden i gresset, og alle vet hvordan det føles. Dette er noe konkret og virkelig. Denne setningen er den ene av to med håp i hele diktet, men håpene er bare satt frem for å bli revet ned igjen brått og brutalt. For denne personen, det lyriske jeg, er på den andre siden, hun har som vi husker fra strofe 1 blitt brent igjennom, og der hun er, er ikke gresstråene lenger gress, men kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Det neste eksempelet på håp er at hun holder et mennskes hånd. Det er vanligvis nærhet og vennlighet. Men fra den andre siden er ikke mennesker lenger mennesker, det er bare en tåke av ensomhet og angst. Bildet er igjen forferdelig sterkt, kjennetegnet ved tåken er at konturene forsvinner og grensene viskes bort. Det finnes ikke mennesker, bare ensomhet og angst.

Så kommer det eneste håpet om redning, og det er så smertefullt at selv i lykkelige øyeblikk gjør det vondt å lese. Dikterjeget uttrykker ikke noe ønske om å komme ut av det, om å finne vennskap, om å finne igjen håpet og livsgleden. Hun ønsker hun var en stein. Jeg leser dette helt konkret, at dette er det oppriktige ønsket. Var man en stein, forsvant alle følelser, og man slapp å utholde smerten og ensomheten i å leve. Ensomheten ville selvfølgelig fortsatt være der, man vil bare ikke føle den. Bare en stein kan romme denne tomhetens tyngde. Lignende kan bare en stjerne drikke denne tomhetens smerte.

Men dette stakkars mennesket er verken en stein eller en stjerne, hun er bare kastet ut i grenselandet, der stillheten roper og bruser fra dypere verdener enn denne. Jeg vil ikke tolke dette grenselandet som et sted der det er tydelige grenser mellom det ene og det andre, grensene er flytende. Et grenseland har også ofte den egenskapen at man der er ingensteder. Den stillheten som roper og bruser er gjerne den samme stillheten som kaster dikterjeget ut i universet av ensomhet i strofe 1. Og den dypere verden ropet kommer fra, den er slik jeg tolker den ikke dyp i betydningen klok og med stort innhold, den er mer dyp i betydningen bunnløs.

Det er forferdelig at Hofmo måtte utholde det hun måtte for å komme opp med slike dikt som hun gjorde. Få poeter skriver så sterkt som henne, men prisen hun betalte, var meget høy.