Sonett 55, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 54 (O! how much more doth beauty beauteous seem)

Sonett 55 er en av Shakespeares aller vakreste og mest berømte sonetter. Den tar opp det berømte og evige tema, om hvordan livet og skjønnheten forgår, mens man bare gjennom kunsten kan komme i en slags kontakt med evigheten. De klassiske, varige minner er de arkitektoniske, som pyramidene i Egypt og templene i det gamle Hellas. Det som er skrevet i marmor, forsvinner ikke så lett. Her – som i flere av de andre store sonettene til Shakespeare – er poeten selvbevisst om at også hans skrevne verselinjer kan ha samme evige verdi. Han er seg også bevisst at linjene sågar vil overgå den skjønnhet han skildrer i dem, siden denne skjønnheten blir glemt, mens diktet vil bli husket. Sonetter som tar opp samme tema er nummer 18 (Shall I compare you to a summers day…)og 19 (Devouring Time, blunt thou the lion’s paws…) fra tidligere, 65 (Since brass, nor stone, nor earth, nor boundless sea), 81, 107 og 123 fra de senere (Jeg henter referansene direkte fra Shakespeare’s sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde).

Sonnet 55, William Shakespeare

Not marble, nor the gilded monuments
Of princes, shall outlive this powerful rhyme;
But you shall shine more bright in these contents
Than unswept stone, besmear’d with sluttish time.
When wasteful war shall statues overturn,
And broils root out the work of masonry,
Nor Mars his sword, nor war’s quick fire shall burn
The living record of your memory.
‘Gainst death, and all oblivious enmity
Shall you pace forth; your praise shall still find room
Even in the eyes of all posterity
That wear this world out to the ending doom.
So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Min oversettelse

Verken marmor eller de forgylte monumenter
til fyrster skal leve lenger enn dette kraftfulle dikt
Men du skal skinne lysere i dette innhold
Enn ustelt stein, smurt med sjusket tid
Når ødeleggende krig skal velte statuer
Og stridigheter rive opp verk av marmor
Verken sverdet til Mars, eller krigens kvikke flamme skal brenne
Det levende minne om den du var
Mot døden, og all glemsk fiendeskap
Skal du skride frem, din pris skal fortsatt finne rom
Til og med i øynene for all ettertid
Som skal føre denne verden til dommedag.
Så, til dommens dag der du selv står opp
Lever du i dette, og hviler i elskendes øyne.

Kommentar til oversettelsen

Rhyme kan oversettes med «rim» eller «dikt», som jeg har gjort. Prince kan oversettes både med «prins» og med «fyrste», her er meningen enhver av adelsslekt, og ikke bare sønner av konger. Contents («innhold») er flertall, jeg har oversatt i entall uten at meningen skal være forandret av det. Unswept stone (= «upusset-» eller «ustelt stein») handler om stein som ikke er behandlet, det vil si marmor som ikke er pusset ren. Ubehandlet stein var ubrukelig for den slags monumenter som er beskrevet i linjene her. Sluttish kommer av det kjente og moderne ordet slut, som i kunnskapsforlagets blå ordbok blir oversatt med «sjuske, slurve; tøs; tispe (om hund)». For selve sluttish er oversettelsen «sjusket», som også jeg har valgt.

To waste er «å sløse», waste er «søppel», men wasteful war passer ikke så godt til noe av dette. Riktignok er krig sløsende, men på norsk blir det et litt puslete ord i forhold til hvor grusomt krig er. har klar mening, men det er litt vanskelig å finne passende norske ord i sammenhengen. «Sløsende» er et foreløpig forslag.  Broil har grunnbetydning «steke, riste; stekes; griljert; rett; bråk, klammeri», men har en annen betydning som «oppstyr, tumulter». Dette er også litt puslete ord i sammenhengen, men Oxford utgaven av The complete sonnets (2002) skriver i en note at Shakespeare gjerne brukte ordet om borgerkrig.  Så jeg kan prøve med «indre strid», «slag» eller bare «strid» er også et forslag. Root er «rot», og root out er «å trekke ut med rota». Mars er den greske krigsguden. Quick er kvikk, men har på engelsk, så som på norsk, en sidebetydning av å være frisk, i motsetning til syk, til og med levende i motsetning til død. Living record er det levende minnet, record blir gjerne brukt om en skriftlig rapport. For å gjøre det om til forståelig norsk, har jeg satt memory om til «den du var». «De levende annaler om ditt minne» er et kanskje noe kunstig alternativ.

Oblivion betyr «forglemmelse, glemsel» og oblivious «som får til å glemme, glemsom, glemsk». Enmity er «hat» eller «fiendskap» Sammensetningen skal nok tolkes slik at det er glemselen som er fiendtlig.. Meningen i linje 9-12 er at den skjønne ungdom skal mot døden og glemselen skride frem, og finne et sted å være for all ettertid.

Judgment er judgment’s day, dommedag, den dagen Herren vår Gud skal komme igjen og dømme levende og døde. Det er Bibelsk, dette.

Kommentar til sonetten

Shakespeare har her skrevet en svært ambisiøs sonett. Den henter inspirasjonen fra klassikerene, fra Horats, som jeg ikke har lest direkte, men som også brukte sammenligninger med forgylte monumenter og marmor for ting som skulle og ikke skulle leve evig. Selv om ideen er brukt før, skal det noe til å gjøre det skikkelig. Det er bare å skrive en dårlig tekst, så vil alt falle sammen av seg selv.

Sonettens uttalte mål er altså at den og dens innhold skal bli bevart for ettertiden slik de store arkitektoniske monumenter har blitt det. I dette skal også minnet om den skjønne ungdommen bli bevart.

Peter Saccio har en forelesningsrekke på The Teaching Company, der han peker på at  verbene i sonetten er karakteristiske. I første kvartett er det to verb, outlive og shine, to verb som betegner en tilstand. De er statiske. Steinen i linje 4 er unswept og besmeared, det er partisipp, setningen er satt i passiv. Dette står i sterk kontrast til den neste kvartetten, linjene 5 – 9, der verbene er overturn, root out og burn. Det er verb som mildt sagt betegner en forandring i tilstand, det er svært mye som skjer, det er dramatiske forandringer. Til og med substantivene er med på å understreke dette, med war, broils og fire.

Kontrasten mellom de to kvartettene er så sterk, at det tar seg ikke ut om sonetten renner ut i at den skjønne ungdom bare overlever. Han må på en måte ta kampen opp mot de dramatiske hendelsene i andre kvartett. Det gjør han, ved at det med en gang blir satt frem at mot dette, mot døden og glemselen, skal han skride frem (pace fort), dette er bevegelse det er kraft i, og hans pris skal finne et sted å være i øynene for all ettertid. Det er bevegelse her også. Minnet om han skal ikke bare ligge dødt et eller annet sted, mens krigen, striden og brannen herjer, det skal virke aktivt helt frem til dommedag.

Kupletten til slutt har riktignok betingelsen for at dette skal skje. Det er at den skjønne ungdom skal leve i sonetten som her er skrevet. Minnet om ham vil da være aktivt så lenge sonetten blir lest. Han vil da hvile i de elskende, leseres øyne.

Neste: Sonnet 56 (Sweet love, renew thy force; be it not said)

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s