Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

Jeg elsket Dem, av Aleksander Pusjkin

Denne posten var nokså i orden som den var, så oppussingen i mars 2017 besto bare av litt utfyllende kommentarer, særlig til oversettelsen, og tillegg av en gloseliste. Når arbeidet først var i gang, laget jeg noen ekstra gjendiktninger også, i tillegg til mer utfyllende kommentarer, for de spesielt litterært interesserte.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje mest kjente russiske diktet av dem alle. Det er skrevet av deres største poet, Aleksander Pusjkin, av ham har jeg allerede presentert diktet En vinterkveld, og jeg har skrevet litt om ham der. En grundigere omtale av forfatteren og poeten Aleksander Pusjkin får vente, med Jeg elsket Dem er det diktet som skal ha oppmerksomheten.

Mitt først virkelige møte med dette diktet var sommeren 2007, hvor jeg var i Minsk for å studere russisk. Vi fikk i oppgave å lære dette diktet utenatt, og jeg husker hvordan jeg satt ved den kunstige innsjøen noen kilometer utenfor, og forsøkte å la diktet flyte gjennom hodet. Det var akkurat som det kom en egen tone i diktet, og jeg lærte det med en melodi, selv om diktet egentlig ikke har noen melodi, i hvert fall ikke noen jeg skjønner. Diktet er også så rent lydlig vakkert, at jeg lærte det utenatt, faktisk både forlengs og baklengs, uten helt å vite akkurat hva alle ordene betydde. Vår russisklærer snakket bare russisk, og det var ikke alt hun forklarte jeg helt forsto.

Det skulle være grillfest, av alle ting mellom en norsk og en hviterussisk teatergruppe, hvor jeg kjente en av de norske, og derfor fikk lov til å være med. I bilen på vei utover sa jeg at vi skulle lære oss dette diktet, og de russiske jentene i bilen fremførte det øyeblikkelig og med stor glede og latter. Jeg husker også at jeg satt ved en kunstig innsjø, utenfor Minsk, der vi skulle grille, og deklamerte diktet for meg selv i hodet mitt. Av seg selv oppsto også en liten melodi til det, ordene flyter så fint, og det var så stille og stemningsfylt å sitte der med den kunstige innsjøen, utenfor Minsk, og tenke på Russlands mest kjente kjærlighetsdikt, Ja vas liubil, av Aleksander Pusjkin.

Я вас любил

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.

Min transkripsjon

Trykket er markert med apostrof. O skal leses som norsk «å», u som norsk «o». Russisk ‘ы’ blir gjengitt som norsk ‘y’, men er en litt mørkere lyd, litt mer bak i munnen, vanskelig å få til for utlendinger. Diktet skal leses langsomt.

Ja vas liubil

Ja vás liubíl: liubóv jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostiu, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

Min oversettelse

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den ikke lenger forstyrre Dem;
Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.
Jeg elsket Dem, målløst, uten håp,
Snart av sjenanse, snart av sjalusi (er jeg/blir jeg) pint;
Jeg elsket Dem så oppriktig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen elsket Dem som jeg.

Min gjendiktning

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger nære;
Jeg ønsker ingen sorg bli Dem til del.
Jeg elsket Dem, ordløst, fordømt,
Av sjenanse, av sjalusi – pint;
Jeg elsket Dem så inderlig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen kjærlighet som min.

Kommentar til språket og oversettelsen

Noe av briljansen i dette diktet ligger i at språket er så enkelt. Det lar seg riktignok ikke oversette like enkelt, så her vil jeg forsøke å forklare noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort.

Я вас любил er russisk for «jeg elsket Dem», вас er høflighetsformen for «deg». Selv om den ikke brukes lenger på norsk, hører den hjemme her. Vendingen Ja vas liubil blir gjentatt tre ganger i det korte diktet, hver gang forklart på en litt forskjellig måte. Verbet står i fortid, любил, men det er en ikke avsluttet fortid, ikke-perfektivt aspekt, som det formelt heter, så det er «jeg elsket Dem», ikke «har elsket Dem». Så følger et kolon, kanskje litt merkelig, og uvanlig, og det russiske ordet for kjærlighet, любовь. Her står det i formuleringen любовь еще, быть может, der det lille ordet еще betyr «ennå», og быть может er en omstokking av ordene på «kan være». Så: «kjærlighet kan ennå være». I oversettelsen må dette tolkes, og jeg ser kyndige oversettere prøver seg med litt forskjellig. Er det slik at han har håp om at denne kjærligheten kan bli noe av? At kjærligheten ennå eksisterer? Uttrykker det noe i fremtid, eller i nåtid, er det et håp eller en konstatering? På norsk ser det litt klønete ut, «kjærlighet kan ennå være». Men det er det som holder åpent mest av tolkningene i originalen.

Formuleringen i linje to er В душе моей угасла не совсем, direkte oversatt ord for ord: «I sjelen min slokket ikke helt». Det går ikke på norsk, vi kan ikke ha subjektet innbakt i verbet, så vi må omskrive slik at subjektet blir synlig. Verbformen угасла (ugasla – sloknet) er fortid i hunkjønn entall, så det innbakte subjektet er også grammatisk hunkjønn. På russisk er det neppe noe mystisk i dette, hunkjønnsordet i linjen over er любовь (liubov – «kjærlighet»), slik at det er kjærligheten som ikke er sloknet helt. På norsk kan vi oversette med å bruke det ubestemte pronomenet «den», noe som langt på vei vil tilsvare originalen. Det går kanskje også an å fylle inn med et konkret substantiv, som «kjærligheten», eller  «ilden» eller «flammen», men da legger vi altså til et ord som ikke står der i originalen.

I tredje linje brukes det russiske ordet for «hun», она, men det viser ikke tilbake til  «henne» eller «hun», altså personen, men til et substantiv av hunkjønn. Det er slik vi også gjør på norsk i nynorsk og mange av dialektene. Det grammatiske hunkjønnsordet å vise til er fremdeles любовь i linje 1, så det blir altså uttrykket et ønske fra ham til henne, om at kjærligheten hans ikke må plage henne. Fjerde linje har verbet печалить (petsjalit – bedrøve), subjektet я (ja – jeg) og вас (vas – Dem) direkte objekt. Så er det ничем (nitsjem – med ikke noe), et pronomen i instrumental, grunnord ничто (nisjto – ikke noe), slik at det blir, cirka: Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.

Безмолный er «målløs», på russisk som på norsk er det en boklig form. Først hadde jeg «uten ord» som oversettelse her, både i oversettelsen og gjendiktningen. Безнадежно er håpløst, eller «uten håp», som jeg har valgt å oversette det med. Substantivene робостью (med skyhet) og ревностью (med sjalusi) er begge satt i instrumental, så det er med skyhet og med sjalusi dikter-jeget blir pint. Томим er partisipp av verbet томить , «å pine», som partisipp altså «pint». Oversatt slik vil jeg imidlertid ikke få med det elegante То…, то…, i vendingen То робостью, то ревностью. Det lille ordet то er det russiske påpekende pronomenet, tilsvarende norsk «den» og «det», så direkte oversatt vil det bli: «det med sjenanse, det med sjalusi». Det er kunstig og uforståelig på norsk. Ofte blir denne konstruksjonen oversatt med snart.., snart…, altså «snart med skyhet, snart med sjenanse blir jeg pint». Oversatt slik blir linjen lang og tung, og det er lagt til både verb og subjekt til partisippet (blir jeg), der det på russisk bare er «snart av sjenanse, snart av sjalusi pint».

Syvende linje begynner en setning som fortsetter ut til diktet er ferdig. Den har en konstruksjon russisk ofte bruker ved sammenligner: так – как, på norsk vanligvis gjengitt med: «så (eller så mye)… at…» Det er også hva jeg har gjort. Искренно (iskrenno – oppriktig) og нежно (nezjno – kjærlig) er adverb, og sier noe om hvordan jeg-personen i diktet elsket, «så oppriktig», «så ømt». Her er det ingen spesielle problemer med oversettelsen, bare et valg hva av flere alternativ hva man vil sette inn for de russiske adverbene.

Ordet любимой i siste linje har alltid voldt meg litt problemer. Det er lett å kjenne igjen grunnstammen люб- i ordet, liub, transkribert. Det har med «å elske» og «kjærlighet» å gjøre, og blir brukt som verb, любить (liubit – elske), susbstantiv любовь (liubov – kjærlighet) og adjektiv, любимый (liubimyj – elskede). Ordboken har flere eksempler, og man støter på dem hele tiden. Men akkurat formen любимой, kan jeg ikke huske å ha sett så veldig mange steder. Jeg får heller ikke ordet og formen helt til å gå opp med noen av de opplagte alternativene jeg har funnet. Nettsiden Morfologija.ru har denne formen (endelsen -ой) for både subsantiv og adjektiv, i hunkjønn, og i kasusene akkusativ, genitiv, instrumental og lokativ. Stor norsk ordbok har bare любимый , og любимая, for hunkjønn, som adjektiv. Men morfologija.ru viser at любимая også kan fungere som substantiv, «en elsket». Da vil det gå opp i diktet, så lenge vi snakker om gramatikalsk kjønn, og ikke fysisk (den som skal elske kvinnen skal være en mann, men ordet for å betegne ham, любимой av любимая – en elsket, er hunkjønn). Verbet быть (være) gir subjektet et predikat. Direkte oversatt er frasen любимой быть другим (liubimoj byt drugim – en elsket være en annen), og hele linjen Как дай вам бог любимой быть другим (kak daj vam bog liubimoj byt drugim – at gi Dem Gud en elsket være en annen). Другим (drugim – en annen) står i instrumental, i den litt spesielle regelen russisk har at i formuleringer som «jeg var lege», «jeg skal bli advokat», når subjektet og det subjektet skal bli, er eller har vært er det samme, så skal predikatet (altså det subjektet skal bli, eller har vært) i instrumental. Så быть другим (byt drugim) er standard russisk, «være en annen», med «en annen» i instrumental, другим. Любимой (liubimoj – en elsket) er ikke instrumental, men akkusativ, og er objektet i setningen gi dem Gud, altså svaret på spørsmålet «Hva skal Gud gi?» En elsket, direkte objekt, akkusativ. Så følger påhenget быть другим, slik jeg har forklart.

Gloseliste

угасла – fortid, fem -> угаснуть/угастать 1. (об огне) gå ut, slokne 2. перен. svinne, slokne, sykne hen

тревожит -> тревожить 1. вс– (вызывать беспокойство) gjøre urolig, forurolige, engste 2. по– (нарушить покой) forstyrre

печалить bedrøve, gjøre trist {forstemt}

безмолвно -> безмолвно книжн. taus, stum; stille, tyst, ordløs; målløs; stiltiende

робостью – instrumental -> робость skyhet, fryktsomhet

ревностью – instrumental -> ревность sjalusi, skinnsyke

томим –  partisipp, mask entall -> томить 1. ис– (тяготить)pine, plage; trykke (тяготить) 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)

Kommentar til diktet

Dette er som nevnt det mest populære av samtlige russiske dikt, og det er vanskelig å finne en utdannet russer som ikke kan det utenatt, eller en russer i det hele tatt som ikke kan sitere store deler av det. Alle kjenner det. Også folk som lærer seg russisk som fremmedspråk vil meget sannsynlig kjenne igjen linjer fra dette diktet.

Det er et kjærlighetsdikt som treffer den russiske folkesjelen. Her er ikke ønsket om å erobre den utkårne, men at en annen skal gjøre det, en som fortjener det bedre eller er henne mer verdig. Det er en alldeles ydmyk, forsonet tone i dette diktet. Alt er avklaret, og poeten har innfunnet seg med sin skjebne som ulykkelig elsker. Det er ikke spor av klage. Pinslene i linje 7 er også fullt ut akseptert, de er som de må være, når man har elsket så ømt som denne har gjort det. Til og med ønsket om at det er en annen som må få den elskede ser ut til å være helt avklaret. Det finnes ikke make til dikt som utstråler en sånn ro, og en sånn kjærlighet og en sånn ren beskrivelse av hvordan det føles å elske betingelsesløst, som dette diktet.

Jeg skal ikke gå i noen dypere filosofisk diskusjon om hva ekte kjærlighet er for noe, om det krever ønsket om å eie eller nettopp ikke krever det, om begjæret må være med, eller om begjæret bare ødelegger. Det finnes vakker kjærlighet innen alle kategorier.Det jeg mener Pusjkin har beskrevet er den russiske, ideale kjærligheten, eller den ideale kjærligheten slik den finnes i Russland. I dette folket er selvfølelsen noe helt spesielt, og et sterkt ønske om verdighet er alltid blandet med en enda sterkere følelse av mindreverdighet, stoltheten går hånd i hånd med skamfølelsen, de er langt mer klare for å gi det aller største offer, enn for å innkassere den aller største gevinst. Det er dette Pusjkin uttrykker i diktet, den elskende poeten ofrer heller kjærligheten sin, enn å ønske den fullendt. Selv ikke-russere må la seg gripe, jeg kan vanskelig forestille meg noe vakrere dikt.

Utfyllende kommentarer

Jeg legger ved litt utfyllende kommentarer til dette diktet her, kommentarer som går litt mer over i litterær analyse.

Diktet har 8 linjer, 4 av dem begynner med ordet jeg, я. Det henvender seg til en kvinne, i høflig form, Dem, (вас), noe som viser at det er en avstand mellom de to, de er ikke helt fortrolige. Verbet står konsekvent i fortid, elsket, любил, så det er en kjærlighet fra fortiden dikter-jeget skriver om. Dette er også med på å markere avstand. Tre av linjene begynner med denne frasen, Jeg elsket Dem, det er mye i et dikt på bare 8 linjer. I første linje fortsetter det med at kjærlighet ennå kan bli, og videre at det ikke er sloknet helt i sjelen på dikter-jeget. I femte linje fortsetter det med adverb som beskriver hvordan han elsket, «uten ord», «uten håp», безмолвно, безнадежно, og videre med at han ble eller er (russisk skjuler tiden av verbet her, mer enn det, de skjuler hele verbet, og setter bare partisippet til substantivet uten noe sammenbindingsverb) pint av fryktsomhet og sjalusi. Så er det til slutt i syvende linje, der «Jeg elsket Dem» innleder en hel setning, en hel frase, knyttet sammen med  так – Как , så mye… at.., først med так , «så», искренно (oppriktig), нежно (ømt, kjærlig) er adverbene han velger nå, og han elsket så oppriktig og ømt, at han ønsker at hun skal bli elsket av en annen.

Dette er en nesten unaturlig, usunn måte å elske på. Det er en kjærlighet som kan gå fra en mor eller en far til et barn, men det er ikke det som det er snakk om her, dette er helt klart kjærligheten fra en mann til en kvinne. Det hører med til våre instinkter å også ønske den kvinnen vi elsker, det er en del av livets gang. Kanskje kan jeg prøve meg med det litt uanalytiske at vi ønsker oss det perfekte, fordi det vil gi oss det perfekte avkom, at det er noe feil om vi ønsker oss at den perfekte make skal tilhøre en annen. Likevel er det noe svært vakkert over det Pusjkin skriver, for i det at vi ønsker oss det perfekte for oss selv, ligger det noe egoistisk. Kanskje kan man, fortsatt uanalytisk, si at man ønsker den perfekte make og det perfekte avkom for én selv, mens om vi virkelig, virkelig elsket noen, for den personen egen del, så ville vi ønsket det beste for denne. Så vi beveger oss over i en platonisk, filosofisk, nesten religiøs form for kjærlighet. Russerne er svært følsomme mennesker, så den platoniske, filosofiske kjærligheten er neppe noe for dem. En slik lesning vil ikke treffe den russiske folkesjelen. Da er det mer nærliggende å lese dette som et uttrykk for det berømte russiske mindreverdighetskomplekset, der i dette tilfellet den elskende ikke føler seg verdig den elskede, og derfor overbeviser seg selv om at han ikke vil ha henne. Det er derfor, tror jeg, diktet har så sterk virkning i Russland, der det er noe nær et nasjonaldikt, mens andre kulturer strever litt med å forstå det, og til og med har foreslått at diktet skal være «ironi» eller «sarkasme».

Mange har av en eller annen grunn en oppfatning av at russisk er et hardt, tungt og utilgjengelig språk, med mange skumle, sinte lyder. Det er ikke det, det har mange myke lyder, mange syngende konsonanter og mange varianter av hvislelyder, stemte og ustemte. I dette diktet er de myke og behagelige lydene fullstendig dominerende, det er bare en eneste k i trykksterk stavelse i hele diktet, i ordet iskrenno (искренно – oppriktig), nær slutten. De andre k’ene er i de trykksvake småordene tak – kak (так – как, så (mye)… – at…) i den siste sammenligningen. Fonemet ‘k’ kan som ingen annen lyd stanse flyten og sangen i en linje. Her er det svært mye l, v, m, s og z, mye sjtsj, zj og sj, konsonanter som kan synges eller viskes. Vokalene er bakre og avslappede, iu, je, o (norsk å), a og u (norsk o), ikke mye skjærende i og y. Der den skjærende lyden, i, er trykksterk, og lang, så er det også i de skjærende ordene, tomim (pint) og drugim (en annen). Selv om man ikke forstår et eneste ord, flyter dette diktet fint av seg selv. Leser man det selv, trenger man ikke anstrenge verken tungen eller stemmebåndet, det ligger mykt og behagelig i munnen, som en pust. Det er ikke mulig å få til det samme med de germanske språkene. Der må man søke etter andre effekter.

Vi kan også legge merke til i dette diktet at verken han eller henne er beskrevet på noen måte. Det eneste det handler om, er kjærligheten hans. Alle adjektivene og adverbene handler om den, alle beskrivelsene er om den. Den har ikke sloknet i sjelen, han ønsker ikke at den – altså kjærligheten hans – skal uroe henne, han ønsker ikke å bedrøve henne på noen måte. Linje 4 er den eneste som ikke direkte handler om kjærligheten han føler til henne, der er det han som ikke vil bedrøve henne. Så er kjærligheten ordløs, håpløs, og det er den som piner ham eller på grunn av den han blir pint av sjalusi og fryktsomhet. Det er også det han elsker henne så oppriktig og ømt, som gjør at han ønsker hun skal få en annen å elske henne som ham. Det er kjærligheten som er hovedsaken, han – subjektet som føler denne kjærligheten, – blir rent underordnet. En så stor og øm og ekte kjærlighet, kan ikke annet enn å ønske det beste for den elskede.

Videre er det et dikt fritt for kompliserte bilder og sammenligninger. Her er ingen metaforer og omskrivninger, annet enn i linje 2, hvor kjærligheten ikke er sloknet i sjelen hans ennå. Ellers er det ord som står i sin leksikalske betydning, diktet er et klassisk eksempel på «poesi uten bilder», som Michael Watchel skriver i Russian Poetry (Cambridge, 2004). Det er ganske typisk for Pusjkin å gjøre det enkelt for leseren. Det er derfor han er elsket av folket. Man trenger ingen utdannelse og hjelp for å lese ham, det holder å kunne russisk, noe alle russere selvfølgelig kan. Men i dette korte diktet er det selvsagt ekstraordinært, det er nesten færre bilder her enn i vanlig dagligtale.

Skal vi gå litt nærmere inn på oppbygningen av diktet, så ser vi at diktet på tross av at det består av én strofe likevel på en måte er delt i to. Første del er de fire første linjene, de inneholder én tanke, om at kjærligheten ennå er til stede, og at han håper hun ikke uroes og bedrøves av den. Andre del er de fire siste linjene, som beskriver hvordan kjærligheten virker på ham. Disse linjene beskriver hvordan han elsker ordløst, håpløst, oppriktig og ømt, hvordan sjalusi og sjenanse piner ham, og hvordan han ønsker hun skal bli elsket av en annen. Rimene er A-b-A-b-C-d-C-d, stor bokstav er kvinnelig utgang (trykklett), liten mannlig (trykktung). I både de kvinnelige og mannlige rimene ser vi at ordene henter opp en lyd fra det andre tilsvarende rimparet, lyden zj (ж) i de kvinnelige, m (м) i de mannlige. Det skaper et slags slektskap, совсем – ничем, томим – другим og может – тревожит, безнадежно – нежно. Eller på norsk Helt – ikke noe, pint – annen og, kan – uroe, uten håp – ømt. Det er måte på hvor mye én skal lese inn i ord som slik gjennom rim henger sammen, men rimene og de felles lydene skaper en helhet i diktet og støtter kanskje opp under det fullendte, kontrollerte som i hvert fall jeg synes diktet representerer.

På norsk er det et begrenset antall ord som rimer. Vi merker det særlig i gjendiktninger, der det for oversetteren er om å gjøre å presse inn de norske ordene og lydene det går an å rime på, til slutt i linjene. Uansett hvilket språk og hvilken tid det er, ligner oversatte dikt på hverandre, det er vanskelig nesten til det umulige å beholde originalens egenart. Russisk er et mye rikere språk når det gjelder rim, men også der klaget Pusjkin selv over rimenes begrensninger. Den erfarne leser vet hvilket ord som kan forventes å rime på et annet ord, også på russisk, selv om det her altså er større muligheter til å variere og overraske. Her slutter sjette linje på tomim, «pint», og man kan da forvente liubím (elsket), som rim. Ordet for elsket forekommer, i formen liubimoj, men bare inne i linjen. Rimet er drugím, noe som er overraskende, slik det også er overraskende at den elskende jeg-personen ønsker en annen til å elske den elskede kvinnen.

*

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.
Ja vás liubíl: liubív jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostuy, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

 

Ny gjendiktning

Dette diktet er så fint at det tåler en gjendiktning til. Jeg lar imidlertid den første gjendiktningen stå.

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå bli,
I sjelen min er ilden ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger gi;
Jeg ønsker ingen sorg til Dem bli delt.
Jeg elsket Dem, håpløst, uten ord,
Og sjenanse, og sjalusi, piner meg
Jeg elsket Dem med en inderlighet så stor,
At gi Gud en annen elsket Dem som jeg.
*
Og helt til slutt en omdiktning, som om jeg skulle skrevet diktet selv, nå (fritt etter Pusjkin, selvsagt):

Jeg elsket deg

Jeg elsket deg: det kan ennå gjelde,
Min kjærlighet er ikke sloknet bort;
Men la nå dette ikke plage deg så veldig;
Jeg ønsker intet vondt til deg bli gjort.
Jeg elsket deg, så håpløst, og forsiktig,
Av sjenanse pint, og sjalusi som piner meg
Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig,
At må Gud gi en annen elsket deg som jeg.