En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin

Inspirert av bloggposter på mine andre blogger og generelt av årstiden (og kulden) henter jeg i dag et kjent dikt av Russlands nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin. Det er skrevet i 1825, og heter «En vinterkveld».

1. Diktet på russisk 2. Diktet transkripert 3. Diktet i oversettelse til norsk 4. Diktet gjendiktet til norsk 5. Kommentar til oversettelsen 6.Kommentar til diktet 7. Ytterligere kommentarer

Зимнный вечер

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя,
То по кровле обветшалой
Вдруг соломой зашумит,
То, как путник запоздалый,
К нам в окошко застучит.

Наша ветхая лачужка
И печальна и темна.
Что же ты, моя старушка,
Приумолкла у окна?
Или бури завываньем
Ты, мой друг, утомлена,
Или дремлешь под жужжаньем
Своего веретена?

Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.
Спой мне песню, как синица
Тихо за морем жила;
Спой мне песню, как девица
За водой поутру шла.

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя.
Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.

1825

Den beste engelske oversettelsen finner dere her: http://www.pushkins-poems.com/push02.htm. Der finner dere også andre dikt av Pusjkin.

Transkribering til norsk

Som en tjenste til dem som ikke har lært seg kyrillisk (det er bare å gjøre det!): her er diktet transkribert.

Zimnij vetsjer

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
To po krovjle obvetsjaloj
Vdrug solomoj Zasjumit,
To, kak putnik zapozdalyj
K nam v okosjko zastutsjit.

Hasja vetkhaja latsjuzka
I petsjaljna i temna.
Sjto zje ty, moja starusjka,
Prumolkla u okna?
Ili buri zavyvanjem
Ty, moj drug, utomlena,
Ili dremlesj pod zjuzjzjanjem
Svojevo veretena?

Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.
Cpoj mne pesno, kak sinitsa
Tikho za morjem zjila;
Spoj mne pesno, kak devitsa
Za vodoj poutru sjla.

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.

Min oversettelse til norsk

Vinterkveld

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
Snart, på det nedslitte taket,
Er det halmen som lager lyd
Og så, som en vandrer sent ute
Er den på ruten og  banker på.

Vår gamle, slitte rønne
er både  trist og mørk
Hva er det med deg, gamle kone,
Du ble så stille ved vinduet?
Er det ulingen fra stormen ,
min venn, som har slitt deg ut?
Eller dovner du deg under knirkingen
fra ditt spinnehjul?

La oss drikke, min kjære venn
fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
Syng meg en sang, om hvordan blåmeisen,
Stille levde
i andre land.
Syng meg en sang, om hvordan jenta
Om morgenen gikk etter vann.

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
La oss drikke, min kjære venn
Fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
 

Vår gamle slitte rønne... her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Vår gamle slitte rønne… her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Min gjendiktning

Vinterkveld

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr, er snøføykens hyl,
Hør, som et spebarn den skriker.
Hør, fra taket, gammelt og slitt
Det er lyden fra halmen der ute.
Hør, nå er den på sen visitt,
og banker på vår rute.


Vår gamle, slitte rønne
er både mørk og trist
Hva er det med deg min skjønne,
Er du blitt stille til sist?
Er du blitt sliten av stormer
og hylende, klagende ul,
Eller sitter du bare og dormer,
til lyd fra ditt spinnehjul?


La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.
Syng om en blåmeis, som levde så stille,
Og fløy til fremmede land.
Syng meg den sangen, om jenta som ville
Om morgenen gå etter vann.

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr er snøføykens hyl
Hør, som et spebarn den skriker.
La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid,
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.

Kommentar til oversettelsen

Dette diktet er slett ikke lett å oversette, selv ikke når man velger å droppe både rim og rytme for å få meningen ordentlig frem. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har tenkt.

1. Burja er storm, мглою er instrumental av мгла, som betyr tåke, dis eller lignende. Instrumentalen gjør at det er dette himmelen blir dekket med. небо er himmelen, og кроет er å dekke i tredje person presens. Men en storm kan jo ikke akkurat dekke himmelen med tåke, og i hvert fall ikke med dis, så jeg valgte å sette «føyk» til stormen, slik at stormføyken dekker himmelen. Вихри er virvel, eller virvelvind, снежные er snø, her brukt som adjektiv, slik at det blir «snøvirvler», og jeg oversetter nokså direkte. крутя er gerundium av крутить, som betyr «å kaste rundt», «tvinne», «krølle» og slike ting. Man kunne også hatt «Snøyføyken» kastes rundt, men det blir ikke pent å ha «føyk» både i linje 1 og 2. I gjendiktningen velger jeg en friere løsning, som dere ser.

То, er pronomen i nominativ, hannkjønn eller intetkjønn, og viser tilbake til stormen, som как зверь, lik (eg hvordan) et villdyr, она завоет blir hun (stormen, Буря) hyler, og То заплачет med samme prinsipp til gråter, som et barn, как дитя. Prefikset за- betyr gjerne at man «går i gang med» eller «bryter ut i»,  så det kunne vært «begynner å gråte som et barn». Bruken av То blir vanligvis best oversatt til norsk ved å bruke «snart», eller «der», og når man har lest temmelig mange oversettelse fra russisk til norsk, så ser man at russerne er temmelig glade i denne konstruksjonen. I gjendiktningen bruker jeg et verb som passer med rytmen og meningen, men som Pusjkin ikke selv bruker i diktet «hør».

кровле er taket (kan også bety skråtak, eller halmtak), mens обветшалой betyr at det er nedslitt, eller gammelt og slitt, for russerne er det ikke farlig om adjektivet kommer før eller etter substantivet, de står jo uansett i samme kasus og man ser greit hvor de hører til. Det er litt vanskelig å få til Вдруг соломой зашумит, som direkte oversatt blir «Plutselig halmen lager lyd» (merk forstavelsen за- her også!), med шум – eller transkribert sjum – som det flotte russiske ordet for lyd eller støy. Jeg oversatte disse to linjene nokså direkte og lite poetisk i oversettelsen, i gjendiktningen løser jeg det med en omdiktning.

Til slutt i første strofe er det vandringsmannen, путник, som litt for sent, запоздалый, banker på den lille vindusruten vår, der окошко er diminutiv av окно. Det er naturligvis vinden som er denne vandringsmannen. Jeg ser noen engelske nettsider oversetter med «delayed», eller «forsinket», men det er ikke det at den er forsinket som er problemet, det er at det kveldes og blir mørkt, og da er det noe eget at en ukjent vandringsmann banker på døren og vil ha nattely.

2. ветхая, eller ветхии, i grunnformen, betyr avfeldig, fallerferdig eller skrøpelig på norsk, et godt engelsk ord er «shabby, og лачужка er diminutiv av лачуга, som betyr rønne. Da kan man tenke seg diminutiven, som attpåtil er både печальна и темна, trist/sørgelig og mørk. Что же ты har partikkelen «же», som på norsk best kan sammenlignes med ord som «da, vel, jo» i modifiserende betydning, og «Что ты» betyr bare «hva du», slik at alt blir noe sånt som «hva er det da med deg», bare kortere sagt. моя старушка er «min gamle», underforstått «gamle kone», i kjæleform, så på norsk må det bli «gamle kone» underforstått at hun også er kjær. Приумолкла у окна er noe sånt som «ble stille ved vinduet», eller «er stille ved vinduet», eller «ble taus».

Russerne bruker Или (eller) og и (og) på en annen måte enn oss. De sier ikke enten… eller…, og ikke både og, men eller… eller, og, og… og… Det er denne bruken av Или som er her, da mannen spør om det er ulingen (завываньем) fra stormen som har trettet henne ut (утомлена – merk likheten med vårt «tomlen!»), eller utmattet henne, eller – Или – om hun bare dormer, slumrer eller dovner seg til knirkingen (жужжаньем) fra spinnehjulet веретена. I gjendiktningen gav jeg slipp på det fine ordet «knirke» for å få siste verselinje i rett rytme.

3. Dette er den vakreste strofen. Den er heller ikke helt enkel å ovesette.

Выпьем, добрая подружка er grei, Выпьем betyr «Vi drikker», men kan også bety «la oss drikke», eller «drikk ut», som det direkte oversatt ville blitt (vi drikker ut).  добрая подружка  er kjære venn, med подружка  som diminutiv og kjæleform av подруга, «venninne». Deretter kommer Бедной юности моей, som er en sammensetning av hunnkjønnsordet  юность, og adjektivet  Бедной  (stakkars) og pronomenet моей (min). Hunnkjønnsordene bøyes likt i genitiv, dativ, instrumental og lokativ, slik at det blir en tolkning om det skal være «for den stakkars ungdommen», «til den stakkars ungdommen» eller  «med den stakkars ungdommen». Russiskkyndige jeg har snakket med mente absolutt det skulle være «fra», mens engelske oversettelser på nettet stort sett holder seg til «til». I gjendiktningen valgte jeg en litt åpen løsning på norsk også.

Videre betyr Выпьем с горя noe sånt som, ja, Выпьем betyr fortsatt «la oss drikke», mens горе betyr sorg, og горя er genitivsformen. Сердцу er dativ av сердце, enklest oversatt med «til hjertet», og будет веселей betyr «skal være», eller en fremtidsform av å være, tredje person, og lykke eller glede. Gleden skal altså komme til hjertene, på godt russisk vis. Disse to linjene kan man godt lære utenatt, «Vypit s gorja – gde zje krusjka/ Serdtse budet veselej», det kan man godt si hver gang man skal drikke noe, og man kan være nokså sikker på at på russere vil det gjøre effekt. De vil i alle fall kjenne det igjen.

Om dere surfer litt på nettet og sjekker forskjellige oversettelser, vil dere se mange ulike løsninger på hva man skal drikke for, og hvordan gleden skal komme. I gjendiktningen har jeg lagt vekt på å få til noe som fungerer på norsk. Den første gjendiktningen var slik:

La oss drikke, min kjæreste venn
Min stakkars ungdom skal ha det
La oss drikke det bort, hvor er glasset hen?
Hjerter skal være glade.

Men en vintermandag i 2014 endret jeg det. , «Hvor er glasset hen» har ikke samme susen som «hvor er så glasset»,  – skrev jeg den gang – og enda mindre til «gde zje krusjka», jeg får se om jeg med tiden kanskje finner på noe bedre her. Det klarte jeg altså nå, forhåpentligvis.

Og så kommer de nydelige drømmelinjene, kontrastene. Det er nokså direkte oversatt. Det eneste valget er for Тихо за морем жила, der за морем betyr «bak havet» direkte oversatt, eller «på andre siden av havet», eller «bortenfor havet». Russerne bruker dette i betydningen «fremmede land», noe vi ikke gjør like utstrakt i Norge, det vil lyde litt tilgjort poetisk, og akkurat her synes jeg det skal være litt hverdagslig. Vi sier at fuglene flyr til fremmede land, og derfor tar jeg dette med i oversettelsen, selv om det hadde fint å få med «havet», siden de er så fjernt fra det i det russiske innland i den russiske vinter. Тихо betyr bare stille, og жила er levde, altså fortid. Jeg klusset litt med den prikklike gjentakelsen av «syng meg en sang» og la til verbet «ville» for jenta, for å få det lett og naturlig og med rim på norsk.

4. Den fjerde strofen er satt sammen av første halvdel av strofene 1 og 3.

Kommentar til diktet 

På russisk har dette diktet rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d. Jeg har nå gjort en gjendiktning for å få dette rimmønsteret også på norsk. Jeg forholder meg imidlertid til originalteksten i kommentaren.

Pusjkin er Russlands nasjonalskald mer enn noen andre land har en nasjonalskald. Og man ser det tydelig i dette dikter her også, der han fanger stemningen i den russiske vinteren. Her blir det satt vakre ord på hvordan det må være å befinne seg i et falleferdig russisk hus en bitende kald vinterdag med storm over det flate landskapet, der det ikke finnes fjell å løye vinden. Skildringen kan vi kjenne igjen også i Norge, med vinden som pisker opp snø, slik at det blir snøkav både fra snøen som faller og snøen som blir blåst opp, og når det attpåtil mørkner blir sikten lik null. Å ule som et villdyr er truende, å gråte som et barn er klagende, vinden har begge i seg. Det er også nydelig hvordan Pusjkin går fra å observere stormen i hele landskapet, til liksom å komme inn i hytten, da vinden først rusker i halmen, før den banker på som en vandringsmann som har ventet litt for lenge med å finne husrom for natten. Det er den frydefulle, grøssende stemningen som er ved å være innendørs en ordentlig vinterkveld i uvær.

I neste strofe er vi altså inne, og uten at Pusjkin trenger skrive det direkte, får man en intuitiv følelse av at stemningen inne er den samme som stemningen for hele huset, det er gammelt og trist, og mørkt og slitent, det er en rønne, men det er i alle fall noe å være inne i. Stemningen til konen kommer frem ved at hun ikke sier noen ting, hun er blitt taus der hun sitter og spinner ved vinduet. Det er et nydelig bilde, mannen og konen, i det ensomme huset i den russiske vinter. Og mannen tenker, og konen spinner, og mannen bekymrer seg smått for konen, men ikke verre enn at han lurer på om det kanskje er bare er den jevne, trygge knirkingen fra spinnehjulet som hun slapper av til. Igjen har vi den fine kontrasten mellom det trygge og truende, mellom det kalde og triste, og varme og hyggelige.

Og så kommer det vakreste som jeg blir rørt av bare jeg tenker på det, og selv når jeg skriver omtale av det. Selv når jeg oversetter, og kommenterer oversettelsen. Pusjkin har vært meget økonomisk med ordene for å få frem både vinterstormen, huset og stemningen i det, nå er det allerede nok for mannen, han må ha seg noe å drikke. Og det er så kjærlig sagt, sånn blir det når dikteren er glad i karakterene han dikter opp, og her mener jeg det er russerne har sitt mesterskap. «La oss drikke,» kjære venn, på russisk med enda mer betydning, siden det perfektive verbet betyr at de skal drikke ut, og så de tre ordene som setter stemningen ubeskrivelig sårt og fint. Бедной юности моей, «bednoj jonosti moej», «min stakkars ungdom», ubeskrivelig, fordi det lar seg ikke beskrive på norsk som i de tre ordene ligger. Det blir i alle fall for mye for ham, uten at konen har sagt verken ja eller nei, så skal han nå drikke bort sorgen, «hvor er så kruset?» og med ordene får vi liksom følelsen av hvordan han løper rundt og leter, endelig gleder han seg. «Til hjertene skal komme glede». De fire verselinjene er verdig en nasjonalskald. Russerne går rett til flasken til trøst, og her får de tilgivelse og forståelse for å gjøre det. Og jeg er – og har alltid vært – uhyre svak for setninger av typen «hjertene skal være glade», «til hjertene skal komme glede», setninger som uttrykker håp, mer enn egentlig tro. Russisk litteratur er fulle av slike setninger. Det er en av de mange grunnene til at jeg liker den, og setter den aller høyest.

Ja, det er litt lett for meg å skrive meg vekk når jeg skriver om Pusjkin og russisk litteratur, det er tross alt en bloggpost, dette, og ikke en vitenskapelig artikkel eller et stilrent essay. Det er min personlige oppfatning. Og min personlige oppfatning er slik, at når denne vanlige russiske mannen, som vi nå forstår liksom er fortelleren, når han nå har funnet frem glasset sitt og fått noe i det, og drukket for sin tapte ungdom og drukket bort sorgen, og nå venter på at hjertene skal bli glade, nå er det på tide med historier. Og de er så uhyre enkle, det er bare om blåmeisen som levde i fremmede land, den har flydd bort for vinteren. Kan drømmer gjøres enklere og skjønnere? Eller bare om jenta som om morgenen gikk etter vann? Det er en nydelig lengsel uttrykt i disse linjene, det er en lengsel etter å ha det bra, etter å finne fred, samme hvordan, og om det er aldri så midlertidig. Nå er det vinterkvelden, men han har fått vodka, og konen kan slappe av til knirkingen til spinnehjulet. Om hun nå i tillegg synger litt, så blir det ikke bedre.

Nei, nå blir det ikke bedre. Pusjkin henter frem åpningslinjene fra diktet. På ny er vi utenfor i den ville stormen, med snøføyk og virvler, og sus og hyl, det er livsbetingelsene i den russiske vinter. La oss drikke, sier han igjen, la oss drikke for den stakkars ungdommen min. Til hjertene skal komme glede. Og jeg kan bare se for meg at han bare begynner å gråte av glede, fordi den en gang skal komme, kanskje ikke nå med en gang, men en gang skal den komme. Tenk, sånn slutter diktet.

Ytterligere kommentarer

Jeg kan føye til noen ytterligere, kuriøse opplysninger. Vypit s gorja, gde zje kruska er en ypperlig ting å si, for den som vil briljere litt mer enn bare med «na sdorovje», særlig hvis de også følger opp med «serdtse budet veselej». Setningen om vinden som uler som et villdyr, og gråter som et barn, kan brukes når noen som ikke kan synge, forsøker å gjøre det. Russere med utdannelse kan sitere store deler av dette diktet utenatt, og enhver russer kan sitere linjene jeg her har nevnt uansett.

Det er riktig av meg å starte gjennomgangen av russiske dikt med et dikt av Pusjkin. Han er den største, han er den beste, han er den mest russiske. Hver andre søndag i måneden fremover vil jeg presentere en ny russisk poet, med et nytt dikt.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

I løpet av året har jeg tenkt å få med meg alle russiske årstidene, dette var altså vinteren. Våren finner dere her, med et særdeles vakkert dikt fra Afanasij Fet.

Neste russiske dikt:  Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij:

Neste dikt av Pusjkin: Я вас любил (Jeg elsket dem)

2 thoughts on “En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin

  1. En bra översättning (även om jag inte fullt ut behärskar norska) och mycket intressanta kommentarer.

    Själv arbetar jag med en nyöversättning till svenska av Pusjkins storverk Jevgenij Onegin. Trevligt att det finns andra som delar min fascination för Pusjkins poesi.

    • Takk skal du ha! Det er veldig interessant at Jevgenij Onegin skal nyoversettes til et av de skandinaviske språkene. En ny norsk oversettelse ville også være på sin plass, selv om den vi har har fått mye skryt. Den gav imidlertid ikke meg så mye å lese, som Pusjkin i original, og det selv når min russisk var mye mer haltende enn den var nå. Som du sikkert vet har vi bokmål og nynorsk i Norge, og de fleste oversettelsene av de klassiske poemene er gjort på nynorsk, og det i et språk som virker veldig fremmed også for oss som snakker norsk til vanlig. Jeg ville med større glede lese en moderne svensk oversettelse. Det er litt merkelig, det der, at vi skandinaver må oversette bøkene til hverandre, når vi ellers lett briljerer med både dialekter og forskjellige skriveregler til forskjellige tider. Jeg er i det hele tatt interesser i den oversettelsen din, og du kan kontakte meg, hvis du vil, på eisalen@gmail.com.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s