Fedraminne, av Aasmund Olavsson Vinje

Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.

Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.

Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?

Biografi Aasmund Olavsson Vinje

For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.

Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.

Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.

Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.

Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.

Fedraminne

At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.

Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.

Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?

Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.

Dølen VI. No 1. 2.2., 1868

Språk, form og innhold

Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.

Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.

Jeg viser med første strofe:

At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.

Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.

I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.

I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Jeg tror Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og at han – engelskmannen – stilte den rett opp. Jeg kan godt skjønne at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland, men hva italienske Messina har her å gjøre, skjønner jeg ikke. Messinastredet mellom Italia og Sicilia er berømt, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning, men det skulle ikke ha så mye med engelskmennene å gjøre.

I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.

I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.

En liten analyse

I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.

Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.

Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.

En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?

Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.

Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.

Kommentar

Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.

Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.

Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.

Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.

*

Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum,  der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.

Fanitullen, av Jørgen Moe

Det er januar 2017. Jeg har bestemt meg for å tilbakeposte innlegg for 2014, slik at søndager det året ikke blir bare russiske dikt. I løpet av året vil jeg ha puslet det sammen med norske, italienske, tyske og engelske dikt, det er planen.

Første dikt ut er Fanitullen, av Jørgen Moe. Det er et dikt som går litt utenom de tingene jeg kan best. Men jeg har lest meg opp etter beste evne, og satt stoffet sammen så godt jeg kan. Resultatet er etter hvert ikke så verst, vil jeg tro, det skal være ganske korrekt det som står her nå. Det er jo ganske mye bak dette diktet, og historien og sagnet det bygger på.

Fanitullen betyr Fandens trall. Det er en slått for Hardingfele, etter sagnet spilt av Fanden selv, mens han sitter på en øltønne under et bryllup i Hallingdal. Det er dette bryllupet Moe gir poetisk form i diktet sitt.

Det gjør han ved å bruke rytmen til det gamle tyske kvadet, Nibelungen. Målet er at rytmen skal være besettende, slik som musikken er det. Det er den samme villskap, den samme marsj mot den uungåelige slutten, der, som i slåtten, som i sagnet. Vi tar det alt sammen etter tur, og begynner med diktet.

Fanitullen

I hine haarde Dage,
da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
sad løst i hans Slir, –
da Kvinderne til Gilde
bar Ligskjorten med,
hvori de kunde lægge
sin Husbonde ned,

stod der et blodigt Bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor Leg og Dands var tystnet
og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
i den mandslagne Ring,
stod to med dragne Knive
og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
i hvilende Ro
staa endnu fire Karle
i Kredsen om de to.
De løfte Tyrilysen
mot det sorte Bjelketag,
hvor Røgens Hvirvler samles
til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
med Hyl trænge frem,
at bryde det faste Gjærde,
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
af de muskelstærke Mænd –
og Spillemanden rolig
gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
thi den seirende Mand
kan sagtens vel behøve
at kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
de kun med Blodets Tab,
saa maa vel Aaren fyldes
fra Tøndeetutens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
han saa i et blaaligt Skin
én sidde der paa Tønden
og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
tæt op til Brystet klemt,
og gav sig til at stryge,
saasnart han havde stemt.

Det var et Spil som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
som Hugg av staalsat Bile,
og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
i den skumle Kjælderhal,
da Slaattens Toner endte
med et rungende Mannefald.

Taus Spillemanden lytted
til de mægtige Løb;
det var, som Spillets Hvirvler
ned ad Ryggen ham krøb.
Så spurgte han den anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
og efter Tappen tog –
da saa han Hestehoven,
som Takt mot Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
han sprang i Stuen op –
der løfted de fra Gulvet
den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og vir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir.

fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849. Første versjon jeg finner på Nasjonalbiblioteket er Digte, 1856. Norsk Wikipedia skriver at Moes vversjon er fra slutten av 1840-årene. Også Hole historielag har 1849 og samlingen fra Dalene.

Gjennomgang av språket og meningen med diktet

For en moderne leser er det ikke alt som er like greit å forstå. Her skal følge en veiledning og forklaring. Det er 10 strofer, hver på 8 linjer. Hver strofe får ett avsnitt.

I hine hårde dage er et fast uttrykk, det er en ubestemt tid, men bryllupet det er snakk om fant sted i 1724, på Larsgård i Hol.  Svir er turing, festing, slir er sliren som kniven satt i. Første fire linjer sier enkelt fortalt at den gang  folk fra Hallingdal (Hallingdøler) raskt tok til kniven når det var øl og fest, slagsmål var vanlig. Gilde er også en slags fest, stort selskap, for eksempel et bryllup. Den gang, i hinde hårde dage, så hadde kvinnene også likkledene med, klærne man ble begravet i, for det hendte nok at noen ble drept, så vilt gikk det for seg.

Andre strofe fortsetter direkte fra den første, og fortsetter setningen som er innledet der. Den gang det var slik som i den første strofen er omtalt, så var det et bryllup et sted i Hemsedal, i følge diktet, Hovet i Hol, i følge sagnet. Jørgen Moe var fra Ringerike, og skulle være godt kjent i traktene. Det er ukjent hvorfor han plasserer bryllupet og slagsmålet et annet sted. Man kunne jo gjette at det var for å få versemålet – rytmen – til å gå opp? Uansett, så var i diktet dansen og leken stilnet (tysnet), og karene (karlene) stod i ring (slo krets) rundt to karer med kniver og knyttet fast med belte. Dette med beltet er noe Jørgen Moe har lagt til, det er ikke noe om det i originalkildene. Gulvets tilje er gulvets planke, tilje er bord eller brett i bunnen av en liten båt, eller golvbord, nynorskordboka skriver 2. «bord, planke i et golv» og 3. (danse)golv. Så scenen er at bryllupsgjestene rundt to stykker i ferd med å slåss med kniv. De to som sloss er for øvrig Ådne Knutson Sindrol og Levorn Person Haga, uten at dette noen gang kommer frem i diktet.

Tyrilysen i strofe 3 er lyskilden, som kommer av tyri, død furu som inneholder mye harpiks og tjærestoff, ordet har sammenheng med tjære. De fire karene som holder disse lysene, som utsårne støtter i hvilende ro, er jeg ikke så sikker på, om det er levende mennesker, eller hva det er. I hvert fall stiger røyken fra lysene, eller faklene, opp til taket, der hvirvlene samler seg i tykke lag.

Tvenne kvinner trodde jeg skulle bety to kvinner, så det er to kvinner som trenger seg frem for å stoppe slosskampen, men de blir holdt tilbake av de muskelsterke menn (i ringen som ser på). Kanskje er det nå også noen som ikke er sikre på vredt, partisipp av vrede, sinne, altså de kastes sint tilbake. Spillemannen er i følge kildene kjøkemester, eller «kjøkkensjef». Han blir også kalt Kjellermannen, av og til. Kanskje fordi det er han som går ned i kjelleren. Jeg skal være forsiktig med å si mer, men jeg oppfatter det slik som at det er han som har ansvar for festen. I alle fall er det han som i strofe 4 rolig går bort til kjellertrappen (til kjellertrappen hen).

I femte strofe kommer forklaringen på hva han skal ned i kjelleren å gjøre. Han skal tappe øl til seierherren i slosskampen, for det kan han nok behøve (ti den seirende mann/ kan saktens vel behøve å kysse bollens rand (kant). Å kysse kanten på en drikkebolle er å sette munnen til den, rett og slett å drikke. Beltespenning er navnet på den type slosskamp de gjennomfører, knyttet sammen med et belte. Store norske leksikon skriver hvordan det gikk til, bundet sammen tett inntil hverandre, og så må man forsøke å holde den andres håndledd fast, og selv stikke. I denne formen for kamp blir væsken (blodet) bare tappet, så da må det nok etterfylles fra tappetønnen. Åren er blodåren, tønnetuten er tuten på øltønnen.

Vi er halvveis i diktet, ferdig med strofe 5, og over til strofe 6, da det kommer et viktig tillegg og diktet nærmest skifter dimmensjon. Hittil har det vært en riktignok dramatisk scene i et bryllup, men mellom mennesker og i følge teksten ganske vanlig, i de trakter på den tiden. Nå blir imidlertid Fanden introdusert, uten at vi straks får vite at det sikkert er han. Det er en som sitter i et blålig skinn, på øltønnen, og stemmer felen sin. Han holder felen feil vei (karen holdt en omvendt), det kan jo være et varsel om at det er noe spesielt med ham, at det er styggen selv, som gjør alt omvendt. Han holder felen tett til brystet, og gir seg til å spille (stryke) så snart han har stemt ferdig. Det er altså Fanden som sitter på øltønna og stemmer felen sin, og begynner å spille straks han har stemt ferdig.

Det var et spill som dugde, det kan vel godt kalles en underdrivelse, en litotets, å duge er å være god nok, sterk nok, fungere. Spillet var altså bra nok, det er Fanitullen. Det klang som vred manns ord, er å klinge som en sint mann snakker, altså spillet raser av gårde, hissig og høyt. Bile er en øks med kort skaft og bredt blad, en tømmermannsøks, så når musikken lyder som hugg av stålstemt bile, så er det at den lyder som øksehugg. Næveslag i bord er lyden når man hamrer neven (hånden) i bordet. Jeg vet ikke hvorfor enkelte versjoner på nettet her har «veneslag», det er Næveslag det står i originalen, og det er det som gir mening. Det jublet og hulket (av tonene) i den skumle kjellerhall (skummel, fordi karen som spiller er skummel), og slåttens (musikkstykkets) slutt varsler mannefall, det vil si varsler død.

Spillemannen, som altså ikke er felespilleren, men kjøkkensjefen eller festarrangøren, står taus og lytter til felespillet i første linje i strofe 7. De mektige løp er løpene opp og ned på fela, man sier at fingrene løper opp og ned, det er fart og driv i slåtten. Det er som om spillets virvler nedover ryggen på ham krøp, har dobbel betydning, også at det krøp nedover ryggen på ham i uhygge. Ellers er det spillets virvlende toner det er snakk om. Kjøkkensjefen – eller kjøkemesteren – spør så felespilleren hvor han lærte denne slåtten, og felespilleren svarer at det er det samme, men minn deg den blott. Blott er bar, eller bare, tilsvarende vi bruker «se med det blotte øyet», se bare ved hjelp av øyet, uten andre hjelpmidler. Felespilleren sier til kjøkemesteren at han skal ikke bry seg om hvor slåtten kommer fra, han skal bare legge seg den på minnet.

Når så kjøkemesteren i strofe 9 skal tappe øl fra øltanna, så ser han at felespilleren ikke har føtter som et menneske, men hover som en hest. Det er Fanden selv. Og det er han som har spilt, og som nå trampet takten mot tønna. Kjøkemesteren blir fra seg, glemmer helt å tappe øl, og løper i stedet opp til de andre på festen i etasjen over. Der har det vært slosskamp med beltespenning, den dramatikken forlot vi i strofe 5, den er nå helt glemt for kjøkemesteren. Resultatet av slosskampen er nå klar, i det de løfter den falne mannekropp, den ene av de kjempende er død.

Tiende og siste strofe er som en oppsummering. Her får vi vite at slåtten kalles Fanitullen, Fandens trall, og at det dermed var sin egen slått Fanden spilte. Dølene, eller Hallingdølene – folk fra Hallingdal – spiller den ennå, og de spiller den godt. Det er helt sant, den gang som nå, det er en slått som heter Fanitullen, det er til og med flere, og de blir fortsatt spilt. Her i diktet er det altså Fanden som spilte den først, på øltønnen, i bryllupet. Og dølene har lagt den på minnet, slik Fanden sa til kjøkemesteren han skulle gjøre. I de fire siste linjer lyder illevarslende at om disse grumme (grusomme) toner lyder igjen under øldrikk og svir, det vil si øl og fest, så sitter knivene løst i hallingdølens slirer. Da venter det nok kanskje et nytt drap.

Kommentarer til diktet

Det er en fortelling på vers, dette diktet her. Og det bruker noe av fortellingens virkemidler. I hine hårde dager setter hendelsene et sted mellom sagn og virkelighet, beslektet med eventyrets Det var en gang, som eventyrinnsamleren Jørgen Moe skulle kjenne veldig, veldig godt. Det var en gang er imidlertid utenfor tid og rom, mens hine hårde dager er en svunen tid, en konkret tid, som har vært. Første strofe har også nok av varsler og frempek om hva som kommer til å skje, om kniven som satt løst i sliren, og kvinnene som bar med likskjortene.

Scenen settes i strofe 2, det er i Hemsedal et sted – faktisk feil, riktignok, når det gjelder de begivenhetene Moe skriver om – men et konkret sted, i tid og rom, altså ikke som i eventyrene. Dette utgir seg for å være sannhet, det skal være noe som har skjedd. Merk også i strofe 2 hvordan alt er stoppet opp, leken og dansen var stilnet, karene står i krets, midt på gulvet. Og inne i ringen står de to slåsskjempene, hver med sin kniv. Scenen er satt.

Tredje strofe har mer malerisk miljøskildring, kan man nesten kalle det. Det blir skildret hvordan tyrilyset – eller faklene – sender røyk opp mot taket, der den legger seg i tykke lav. Innforståtte kan fornemme både lukt og lyd, og den intense, uhyggelige stemningen.

Fjerde strofe fortsetter å bygge opp spenningen. Nå er det kvinnene som forsøker å stoppe dem, uten hell.

Siste linje i den den fjerde strofen innleder også den femte, der spillemannen, eller kjellermannen, eller kjøkemesteren, går ned i kjelleren for å tappe øl. Her er det et sceneskift i diktet, og uhyggen skifter karakter. Scenen med slosskjempene i ringen blir forlatt, vi får aldri høre så mye om hva som egentlig skjer der, hvordan slagsmålet går til. Viktigere er det som skjer i kjelleren.

Der sitter nemlig Fanden selv, og stemmer fela. Først, i strofe 6, får vi bare et lite varsel om hvem det er, i og med at han holder fela feil vei. Det blålige skinnet er miljøskildringen, her. Det skal underbygge den uhyggelige stemningen. Jeg vil også si at de fem første strofene er ganske intense, det er et veldig driv i rytmen og selve diktet, men i handlingen er det ikke så mye som skjer. Det er bare stemningen som bygger seg opp og opp, varsler om noe uhyggelig som skal skje, slåsskjempene i midten av ringen, men kampen kommer aldri i gang. Det gjør den- kanskje – i det Fanden begynner å spille. Så man kan, kanskje, si at stemningsoppbygningen og skildringene i starten av diktet er når Fanden stemmer fela. Så begynner han å spille, og først da er Helvetet løs.

Det vet vi riktignok ikke, for slåsskampen over blir aldri beskrevet, det er bare felespillet til Fanden. Det ser vi gjennom øynene til Kjøkemesteren, vi blir liksom med ham ned i kjelleren, og ser og hører alt gjennom ham. Det er et spill som duger, den lyder som vred manns ord, som stålsatt øks, som neve i bord, alt sammen aggressivt og sint, hissig. Dette er Fanitullen, Fandens trall, og mens han spiller blir en av slosskjempene over drept. Strofe 7 slutter med det, rungende mannefall. Denne strofen går over stokk og stein, som det må, når Fanden spiller fele.

I strofe 8 går det kaldt nedover ryggen på Kjøkemesteren som har hørt slåtten, trallen, han skjønner jo ikke ennå hva det betyr.Hva som har skjedd. Det bør også gå kalt nedover ryggen på oss, oppmerksomme lesere. Han spør hvor felespilleren har lært slåtten, men får ikke noe svar på det. Det ville avsløre hvem han er, og hva slåtten er. Så felespilleren – Fanden – sier bare at Kjøkemesteren skal huske den. Det samme sier han til oss, leserne. Det er sagnet som blir overlevert, når Fanitullen spilles, er det Fandens trall. Da er menneskeliv i fare.

I niende strofe kommer sjokket at det er Fanden selv som har spilt. Kjøkemesteren har kanskje anet det, men ikke helt forstått det i all sin uhygge. Det er Fanden, Styggen selv, den onde. Han kommer aldri i gode hensikter. Han vil ha liv. Kjøkemesteren har – som vi lesere – helt glemt hva som skjer i etasjen over, og løper opp. Der ser han drapet ha skjedd, den falne mannekropp løftes opp. Tankene går kanskje litt til Goethes Der Erlkönig, der det er alvekongen som krever liv, og der effekten er litt av det samme. Det er for sent, livet er krevd. Ellers er de to selvfølgelig helt forskjellige dikt, med helt forskjellige poeng.

Strofe 10 summerer opp, og henter tilbake det det begynte med i strofe 1. Her blir også tittelen brukt, Fanitullen, og med sagnets måte å gjøre det på blir det sagt at det gjelder også i dag. Dølene spiller fremdeles denne trallen. Men, blir det advart, om det blir spilt under øldrikk og fest, så vil Fanden kanskje komme igjen og kreve liv.

Dette var mer en liten analyse av Fanitullen som fortelling. Det er imidlertid et dikt, en lyrisk tekst, med rim og rytme som viktige virkemidler. Her er det nibelungestrofen som blir brukt. I originalen er det 4 linjer med 6 takter i hver, og parrim. Her i Fanitullen er som så ofte ellers på norsk strofen delt inn i 8 linjer med 3 takter i hver, altså hver av de fire linjene er delt i to. Kanskje kjente noen av Moes samtidige Nibelungesangen så godt at de husker hvordan hevntørst og hat rir dette eposet, og med Fanitullen viser han at det middelalderske hatet og hevntørsten har overlevd opp mot samtiden, og er med på å forklare hvordan slåtten ble til? Kanskje er dette å strekke det langt? I hvert fall er den hissige rytmen i diktet gjenspeilet i handlingen, og i slåtten diktet er laget til. Den raske takten minner kanskje også om hjertebanken vi får når vi er redde. Mye av det jeg her har skrevet, har jeg fra Ivar Havnevik, Dikt i Norge, på sidene 224 og 225.

Litt om Jørgen Moe

Jørgen Moe er mest kjent som den store eventyrinnsamleren i Norge. Mange kjenner paret Asbjørnsen & Moe bedre enn de kjenner fornavnet til dem begge. Jørgen Moe gjorde imidlertid mer enn bare å samle inn folkeeventyr. Han virket som prest, og senere som biskop, og skrev altså dikt og andre typer tekster. Fanitullen er ganske uvanlig til ham å være, litt spesielt at en sterkt troende prest skal skrive en tekst basert på folketro og sagn.

Moe kom fra ganske fornem slekt, og vokste opp på Øvre Mo gård, i Hole, på Ringerike. Faren var Engebret Olsen, gift Mo, bondearistokrat og stortingsrepresentant fra Buskerud. Jørgen Moe studerte først jus, så teologi, før han fra midten av 1830-årene begynte å interessere seg for den gamle bondekulturen og folkeminnevitenskap. Inspirasjonen var fra Brødrene Grimm, og innsamlingen var seriøs og vitenskaplig nok. Arbeidet fortsatte utover 1840-tallet, og den endelige versjonen av norske folkeeventyr kom i 1851, med forord av Jørgen Moe. Han hadde da samlet ikke bare folkeeventyr, men også folkeviser.

Ved siden av hadde han diktet litt selv, og det er dette som resulterte i samlingen Digte, fra 1849, der Fanitullen er hentet fra. Motivet til Fanitullen kunne han utmerket samlet inn i løpet av reisene sine.

Først fra litt utpå 1850-tallet ordinerte han seg til prest, og begynte prestegjerningen. Da endret også diktningen hans seg, og fikk en mer religiøs karakter.

I det hele tatt levde Jørgen Moe et rikt og variert liv. Det er et ganske ulikt bilde som gis av ham, når man leser ulike steder, med ungdomsforelskelse og kjærlighetssorg, og med tydelige spor etter seg i mange ulike deler av livet, og på mange ulike felt. Han må sannelig ha vært en begavet mann.

Bryllupet på Larsgård – Litt om sagnet og historien diktet bygger på

Det er kanskje litt drøyt å kalle dette et sagn, sagndelen er Fanden på øltønna og opphavet til slåtten. Hva som hendte under bryllupet og etterpå, har selv blandet seg inn i sagnet, og på en måte blitt et eget sagn. Også denne historien finnes i forskjellige versjoner. Felles er at det er to slosskjemper under et bryllup, og at disse kommer i kamp. Det ender med dødsfall, selv om detaljene her er litt uklare om det var mord, eller hva det var. Den ene ble i hvert fall dømt for drap, og måtte leve som rømling i mange år. Dette er referert til i samtidige rettsdokumenter, så dette kan vi være rimelig sikre på.

Årstall, sted og navn på slåsskjempene er kjent. Det er 1724, på Larsgård i Hovet, i Hol, øst for Hallingskarvet. Den ene som sloss er Arne – eller Aadne – Knutson Sindrol, soldat i kompani Hallingdal. Den andre er Levor Person Haga, sønn av en rik bonde (Knut Levordsen på Nedre Sønderol) og dattersønn av lennsmannen (Pål Eivindsen Nedremyr). Det skal være Arne, eller Aadne (det er to versjoner av samme navn), som trekker opp og provoserer, og det er også han som ender opp med å dø. Levor blir dømt for drapet, og må leve som rømling. Samtidig som han må det, blir kona hans (Sissel Olsdotter) gravid, og de får sønnen Knut (oppkalt etter Levors far) i 1725. De får datteren Birgit (oppkalt etter besemora, Levors mor) i 1731.

Alt dette er fakta. Det er altså blandet inn med sagnet og folkelig overtro, at det var en uhyggelig stemning ved bryllupet, at gjestene fryktet det skulle skje en fæl forbrytelse, og at kjellermannen – i diktet til Moe kalt spillemanen – fryktet dette mer enn noen av de andre. Han kom fra Hølgjigarden oppe ved Strandavannet. Alt dette har jeg fra Fange-Liv og Fanitullen, boka til Trond Anderson og Kåre Olav Solhjell. Der står det også at han var kristen, «han bad til Vårherre når det kneip», og da han så Styggen på øltønna i kjelleren og sprang vettskremt opp igjen, da visste folk at ulykken var uunngåelig. Fanden kom for å hente noen. Kjellermannen ønsket – slik det står her – at ugjerningen skulle finne langt unna gården, og det falt de alle på kne for å be om.

I boka til Anderson og Solhjell står det i detalj hva som videre skjer, langt mer utfyllende enn i andre kilder på nettet, men det er selvsagt ingen som kan vite noe sikkert om et slagsmål for snart 300 år siden. Det er Arne og Levord som er opphavet til uhyggen, de hadde vært i tåttene på hverandre lenge, og ingen vet lenger hvorfor. Det spekuleres i at det gjaldt kvinner. Og «det sies» at det var Arne som var den mest aktive, han eglet seg innpå (dette kan det være vitner på i rettsdokumentene), og diktet til og med nidvise om Levord. Arne var også den som viste kniven. Levor hadde også kniv, men virket ikke å være så interessert i å bruke den. Han satte i stedet hjemover, mens Arne fulgte etter. Det var her de kom til kamp med kniv, Arne skar Levord over fingrene, Levord skar Arne fra øret og nedover strupen, slik at Arne døde. Levord stakk så over elven, og sørover mot Dagali. Det skal finnes en minnestein på stedet til minne om denne hendelsen.

Anderson og Solhjell skriver så hva som skjedde på tinget, i retten. Levord var ikke til stede, og protokollen fra underretten er tapt, så det samme er flere av detaljene av hva som ble sagt. Vi vet at knivene og en oksepeis (oksepisk) ble lagt frem som bevis. Den var tvinnet sammen av tre oksepisker, og jernbeslått i begge endene. Anders Jorstad var sorenskriver, og loven (Christian den femtes lov) var klar: den som dreper en annen, og det ikke skjer av våde (uhell) eller nødverge, må bøte liv for liv. Lensmann Knut Sønderol – Levords far – prøvde så godt han kunne å få det til at sønnen hadde handlet i nødverge, men loven var klar her også: det er ikke nødverge når to som har vært i slagsmål, blir atskilt, og den som var overveldet enten med trussel eller skjellsord gjør at de kommer i slagsmål igjen, og så dreper sin motpart.

Dødsdommen ble bekreftet av lagmannen i juni 1726, og senere av overhoffretten samme år. Den ble imidlertid aldri fullbyrdet, og det kan se ut som Levord kunne ferdes nokså fritt omkring oppe i de nordlige bygdene. Alt dette har jeg direkte fra boken til Anderson og Solhjell, de har gjort arbeidet, ikke jeg.

Boken fortsetter med Liv Engebrettsdotter på Vats, senere kalt Fange-Liv. Hun blir gravid med Levords barn, og føder barnet døfødt i dølgsmål (skjult). Det er straffbart, på linje med barnemord. Vats tilhørte Hol sokn, den gang, og det er lensmann Pål Nedremyr, Levords far, som dømmer henne. Det er litt av et familiedrama. Barnet Liv blir dømt for å ha drept er Pål Nedremyrs oldebarn. Sporene etter Levord slutter i 1739, han finnes ikke i skrifter og heller ikke i muntlig tradisjon. Frem til da levde han som det ser ut ganske fri, tross i at han var dødsdømt. Også Liv Engebrettsdotter rømte fra sin fangenskap. Lensmannen selv, Pål Nedremyr, ble i 1731 stilt for retten sammen med bøndene som skulle holde vakt, for å ha forsømt sin tjenesteplikt. Liv Engebrettsdotter ble funnet og arrestert på nytt, og Pål Nedremyr døde året etter. Også her er det mange flere saftige detaljer, som at Nedremyr utlyste på kirkebakken gevinst om den ene gården og den ene datteren, til den som kunne finne Liv Engebrettsdotter tilbake, nesten som i eventyret. Slik kom – kanskje – bryllupet mellom Ivar Nerol og Pål Nedremyrs datter, Halldis, i stand. Alt i følge Anderson og Solhjell, som skal ha studert saken, og lest i rettsdokumentene.

Liv Engebrettsdotter, ble til slutt halshogd, og hodet satt på en stake. Liv måtte bøtes for liv, og etter loven hadde hun drept sitt barn, når hun hadde født det i dølgsmål, i skjul. Saken og anken var oppe i overhoffretten i Akershus, og i høyesterett i Köbenhavn (22. juli, 1733). Alt gikk rett og riktig for seg etter loven, etter den tidens rettssikkerhet. Retten så ingen formildende omstendighet. Med tiden kunne hun hatt håp om å få benåding av kongen, at kongen lot nåde gå for rett, men den gang, i 1733, skjedde ikke det. Straffen ble fullbyrdet på Verpebakken, på Ål, og hun var gravlagt i uvigslet jord på den gamle husmannsplassen Sevatvangen. Graven er fremdeles synlig, og registrert av Universitetets Oldsaksamling som «gravplass, nyare tid».

Det var et begivenhetsrikt bryllup på Larsgård i Hovet, den gang i 1724. Det var virkelig hine hårde dage.

Litt om musikkstykket Fanitullen

Her er jeg også litt overflatisk i kunnskapen. Jeg kjenner selvfølgelig Fanitullen, og har hørt den mange ganger, men jeg er ikke godt kjent med de forskjellige versjonene av den, og heller ikke godt inne i folkemusikk. Så jeg videreformidler det jeg har lest, og funnet frem til.

En slått er et musikkstykke for Hardingfele, eller vanlig fele, og begrepet har å gjøre med at musikkstykket ble slått på fela, slik man slår på en munnharpe, harpe eller langeleik. Dette har jeg fra Wikipedia. Fanitullen kan godt regnes som vår mest kjente slått, selv de som tror de ikke liker folkemusikk, kan godt like den, og kjenne igjen stykket når det blir spilt. Det er ganske karakteristisk. Nå i våre dager er det alltid kort vei unna på YouTube.

At Fanden eller Djevelen liker musikk og kan bruke musikk og dans til å besette sine ofre, det er et kjent motiv i mye av verdenslitteraturen, kunsten og i folkloren. Musikk river folk med, og kan få dem til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Noen spiller også så vilt og begavet at man kan tro mørke makter eller overjordiske krefter har en finger med i spillet. Når man kjenner dette, er det godt mulig å tenke at Fanden selv har laget slåtten Fanitullen, og at han er i fiolinisten – eller spillemannen – som spiller den. En god fremføring skal være litt fandenivoldsk, for å si det slik. Man skal løsne alle bånd, la det stå til.

Det finnes flere varianter av slåtten. Dette kjenner ikke jeg godt til, leser bare at den mest kjente skal være Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllargutten fra slutten av 1800-tallet, og at formen som blir brukt i dag stammer fra Odd Bakkerud. Her er det bare å lese selv, på flere gode kilder på nettet, om akkurat dette, kanskje helst lenken til Hole historielag. Der står det kort og greit.

Kilder

Nasjonalbiblioteket: Fangeliv og Fanitullen, av Trond Andersson og Kåre Olav Solhjell.

Riksarkivet: Skjebnene om sagnet bak Fanitullen

Hole historielag: Fanitullen – Fandens trall

Andre dikt med bryllup og drap er Welhavens Asgaardsreien, også det basert på en historisk hendelse, blandet med sagnstoff. Dette drapet skjedde i Valdres i desember 1823, og sagnstoffet er hentet fra Norrøn mytologi. Et annet dikt som bruker Nibelungenstrofen er Digets Aand, også av Welhaven, men det diktet handler tross sin identiske strofeform om noe ganske annet.

 

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra

Terje Vigen, av Henrik Ibsen

For denne posten vil jeg gjerne takke Arne Henriksen, en pensjonert lærer, som har sendt meg en lang mail med omfattende forslag til rettinger. Det gjelder særlig ord og beskrivelser av gammel sjøfart, og vendinger som ikke i dag gir den umiddelbare gjenkjennelsen de gjorde den gang. Mange av formuleringene som nå står i posten, er direkte fra denne mailen. Med det er omtalen av diktet betydelig forbedret, og ordforklaringene skal nå være ganske korrekte. En stor takk til ham, og til andre som har kommet med forslag til endringer og rettinger i kommentarfeltet.

*

Dette diktet er egentlig for langt til at det passer her på Helt grei poesi. For fremtiden vil slike lengre epos skrevet på vers bli postet på litteraturbloggen, der nærlesingen ikke trenger å være så intens. Men nå er det nå en gang havnet her på poesibloggen, og da skal jeg nå behandle det skikkelig.

Ibsen gav ut dette episke diktet i en nyttårsgave til Illustrert nyhetsblads abonnenter  i 1862. Det var før Ibsen ordentlig hadde etablert seg som dramatiker. Han hadde heller ikke etablert noen nye tradisjoner, verken i lyrikken eller i dramatikken. Han stod tungt i romantikken, både når det gjaldt valg av motiv og tema, og i tankegang. Den senere samfunnsrefseren Ibsen hadde ennå ikke gjort seg gjeldende.

I Norge stod i likhet med andre nasjonalstater som på 1800-tallet hadde kjempet for sin frihet nasjonalromantikken sterkt. Vi måtte ikke bare bygge opp en ny nasjonalstat etter vår frihet fra Danmark i 1814, vi måtte også bygge opp en ny nasjonalfølelse. Vi måtte gjøre det til noe spesielt å være norsk. Vi måtte gjøre det norske folket stolte av sin opprinnelse, sin identitet og sin nasjonale egenart.

Denne oppgaven var noe norske kunstnere mente lå for dem. Det var gjennom kunsten folket skulle opplyses, for kunsten kunne henvende seg til hele mennesket, både fornuften og følelsene. Spesielt var det følelsene kunstnerne hadde spesielle forutsetninger for å kunne nå. Folkeopplysning, aviser og blader kunne også henvende seg til fornuften, de kunne bringe informasjonen ut til et stadig mer lesende folk. Men bare kunstnerne kunne gjøre det norske folk stolte over vår nye nasjon. Bare kunsten kunne få befolkningen til å ville sloss for den.

Romantikken hentet sine motiver fra naturen. Der har man det opprinnelige, det sanne og ekte i livet. Det står i motsetning til det tillærte, dannede, som man dyrket i klassisismen. Her skal man riktignok være forsiktig med å bli kategorisk, også klassisistene søkte seg til naturen, også romantikerne ønsket dannelse og dyrket de klassiske idealene. Det var bare måten man gjorde det på som var annerledes. Romantikerne ville på en måte bryte ut av de strenge reglene og formene de klassiske idealene fordret, de ville slippe til de store følelser i livet, og la kunstnergeniet få utfolde seg uten de klassiske idealenes begrensninger. I naturen fant man inspirasjon. Her var det de store krefter utspilte seg, i stormer og uvær, fosser og stryk, og det mektige havet, med alle sine stemninger.

Nasjonalromantikken måtte også hente tema og motiv fra historien.Det var nødvendig, for å vise folkets sanne storhet, og fordi det i felles nasjon ligger felles historie. Her gjaldt det å finne frem til den stolte delen av historien, fra den gangen landet var mektig, og man hadde grunn til å være stolt av å tilhøre det. Det var også en fordel om man kunne gå langt tilbake, slik at man kunne komme ned til det opprinnelige. Også den gang gjaldt tanken om at det de senere årene var for mye kontakt med utlandet, det ekte, nasjonale ble utvakset. Man måtte gå tilbake i historien for å finne frem til det igjen.

Henrik Ibsen skrev en rekke dramaer som går tilbake til den stolte delen av vår historie, den tiden nasjonalromantikerne elsket. Vikingtiden var kanskje i overkant rå, men tiden som fulgte med rikssamling og kongetid inneholdt mange av de ingredienser man kunne ønske seg. Herfra gikk det an å trekke linjer til det nye Norge man ville bygge. Det var ekte, norske menn som kjempet for frihet og selvstendighet, og for et samlet Norge, slik man ville ha det på 1800-tallet. Disse gamle nordmenn viste et sinn man gjerne ville identifisere seg med, og som fant sin vei inn i sanger og taler og dikt, den om tross og vilje og styrke og tæl. Vi fikk den gang vårt Norgesvelde, og var noen år en stormakt i Nord-Europa, med kontroll over dagens Norge, deler av dagens Sverige, samt de fleste av de nordlige øyene i Atlanterhavet. Så kom problemene, med unionstid og dansketid, og vi mistet vår storhet.

I Terje Vigen foregår ikke handlingen i middelalderen. Handlingen er nærmere knyttet til Ibsens samtid, til den engelske blokaden av norskekysten under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. Som kjent var Norge den gang en del av Danmark, og Danmark ønsket å være nøytrale i konflikten som etter hvert stod mellom først og fremst England og Frankrike. Britene stolte imidlertid ikke på den dansk-norske nøytraliteten. Det var evnen mer enn viljen som var problemet. Britene satte sin storhet i overlegenhet til sjøs, og fryktet at Frankrike skulle forsyne seg av den Dansk-norske flåten. For å forhindre dette tok britene den selv, i 1807, i det som fra dansk-norsk side vanskelig kan ses på som annet enn et røverangrep. Det tvang oss til å ta parti med Napoleon, og med det kom vi i krig med britene, som tradisjonelt har vært våre venner. For britene spilte det ikke så stor rolle at franskmennene nå hadde en ekstra alliert, så lenge britene hadde den dansk-norske flåten.

Det var det ene. Det andre var at britene ville lage en effektiv blokade av det europeiske kontinentet, slik at franskmennene ikke fikk inn forsyninger utenfra. Denne blokaden greide britene å sette opp. Men det førte til at også Danmark og Norge ble atskilt fra hverandre, med den konsekvens at matforsyningene våre stanset opp. I diktet Terje Vigen blir dette skildret i strofe ti, og jeg skriver litt mer om det i kommentarene etterpå.

Hovedpersonen er Terje Vigen. Det skal være en ganske vanlig mann, sørlending, bosatt i Fjære, nær Grimstad. Henrik Ibsen velger dermed som sin helt det som kan være en standard nordmann. Mange vil kunne kjenne seg igjen i ham. Han bodde ved kysten, som de fleste av oss gjør, og han kom ikke fra noen spesielt fornem eller begunstiget familie, som de færreste av oss gjør. Han har også flere karaktertrekk nordmenn skal kunne kjenne seg igjen i, i hvert fall i følge idealet man forsøkte å bygge opp i nasjonalromantikken. Han er ikke en mann av de store ord. Han utmerker seg ikke med sin tankekraft. Han er en handlingens mann, som gjør det situasjonen krever av ham, og ellers holder kjeft.

Fortellerteknisk er historien fortalt i første person. Det er imidlertid ikke Terje Vigen selv, men en som på en eller annen måte kjenner til historien som forteller den. Sånn må det nesten være, siden Terje Vigen dør i løpet av eposet, og en død mann kan ikke fortelle så mye. Det ville heller ikke tatt seg ut om Terje Vigen fortalte, for å fortelle om seg selv, må man være selvopptatt. Det kan ikke Terje Vigen være. Tvert i mot er det et karaktertrekk hos ham at alt han gjør, ikke betyr så mye, det er ikke så viktig. Det er hans plikt. Mye av det som blir fortalt, ville også være selvskryt. Det holder naturligvis Terje Vigen seg for god for.

Formteknisk er diktet satt sammen av 9-linjede strofer. De består stort sett av femfotede jamber i første, linje, femte, syvende og åttende linje, og litt varierende verseføtter i  andre, fjerde, sjette og niende. Disse linjene har imidlertid alltid færre stavelser, som regel seks eller åtte, mens de øvrige linjene altså har ti. Det er gjerne slik at de lange linjene har en generalisering, mens de korte har en presisering, som virker med stor kraft, siden de er kortere og leserytmen gjør at man alltid tar en pause nettopp etter dem. Jeg skal skrive mer om dette når jeg går gjennom selve diktet.

Rimene er et slags dobbelt sett med kryssrim, men den ekstra, innskutte åttende linjen rimer på fem og sju, mens linje seks rimer på linje ni. Dette er også med på å bygge opp kraft til sluttpoenget i hver strofe. Så godt som alle endingene har trykktung, mannlig utgang.

Siden diktet er så langt kommer jeg til å kommentere det strofe for strofe. De som vil lese det i sin helhet uten forstyrrende kommentarer, har mange andre steder å gjøre det på.

Terje Vigen, med kommentarer

Strofe 1

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; –
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt, –
helst mot uroligt vejr, –
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

Innledningsstrofen er den mest berømte av de alle. Vi ser med en gang rytmemønsteret, femfotet jambe fulgt av to anapester.  Mønsteret blir imidlertid med en gang brutt, hverken på land eller sjø er aktyl fulgt av to jamber, slik jeg leser det, og helst mot uroligt vejr er bare jamber. Dette er ikke et dikt det går an å lukke øynene og lese, uten å følge med på hva som blir sagt. Det ujevne rytmemønsteret minner også om havets bølger, som aldri slår på samme måte, men kommer herfra og derfra, og vugger deg hit og dit.

Vi kan også se litt på Ibsens ordvalg. Adjektivene egner seg alle på en eller annen måte til å beskrive tross, til vår ugjestmilde natur som vi har trosset og overvunnet. Her er det underlig, gråsprængt, yderst, nøgne i de første linjene som beskriver ham. Det er alle ord vi har sett ofte i romantiske beskrivelser av Norge og Nordmenn, det underlige folk, ytterst i havgapet. Det nakne beskriver vårt karrige landskap, knappe 4 % av landet vårt lar seg dyrke, resten er fjell og stein.

Strofen har også et frempek. Øynene hans gnistrer mot urolig vær, noe som lett kan leses i overført betydning, som urolige tider eller vanskelighetene som møter ham. De gnistrende øyne illustrerer trossen. Han lyner, men gir seg aldri.

Strofe 2

Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvidt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skjemtsomme ord,
han spøgte med byens børn,
han svinged sydvesten og sprang ombord;
så hejste han fokken, og hjem han foer
i solskin, den gamle ørn.

Her i strofe 2 introduserers jeg-fortelleren.Strofen hører til slutten av fortellingen, da Terje Vigen er blitt gammel og ikke engang grå. Håret er hvitt. Håret skal i løpet av fortellingen ha flere farger. Det skal også være mye forskjellig vær, men det er et poeng at den avsluttes i solskinn. At han skjemter med pikene og spøker med barna viser at vi har å gjøre med en sunn og frisk ung, gammel mann. Han skal gå gjennom litt av hvert for å komme dit, og det er det fortellingen skal handle om.

Strofe 3

Nu skal jeg fortelle, hvad jeg har hørt
om Terje fra først til sidst,
og skulle det stundom falde lidt tørt,
så er det dog sandt og visst;
jeg har det just ej fra hans egen mund,
men vel fra hans nærmeste kreds, –
fra dem, som stod hos i hans sidste stund
og lukked hans øjne til fredens blund,
da han døde højt opp’i de treds.

Etter de to introduksjonsstrofene om Terje Vigen gjøres det her i strofe 3 klar til å fortelle en historie. Det er et kjent og godt brukt fortellergrep at den som forteller historien insisterer på at den er sant, slik fortelleren her gjør i linje 4. Det er imidlertid en del av de tingene som skjer, utenforstående vanskelig kan få kjennskap til detaljene i. Treds er dansk for seksti, så når Terje Vigen er højt opp’i de treds, er han altså nærmere 70 år.

Strofe 4

Han var i sin ungdom en vild krabat,
kom tidlig fra far og mor,
og havde alt døjet mangen dravat
som yngste jungmand ombord.
Siden han rømte i Amsterdam,
men længtes nok hjem tilslut.
og kom med «Foreningen», kaptejn Pram;
men hjemme var ingen, som kendte ham,
der rejste som liden gut.

Dravat er en kastevind, mye brukt om uvær til sjøs, og nå helst i overført betydning. Det gjelder nå også i denne strofen, i linje 3, der yngstemann – jungmand – må tåle mye erting og juling den første tiden. Jungmann er en ung sjømann, litt over dekksgutt, men litt under lettmatros. Strofen tar kjapt for seg Terje Vigens barndom og oppvekst, og viser en kar som rømte i Amsterdam, altså stakk av fra båten han hadde tatt hyre på, og opplevde nok litt av hvert som ikke blir nevnt i diktet, før hjemlengselen tok ham, og han reiste hjem. At han rømte av i Amsterdam tyder nok på at han ikke hadde det så bra på båten, i alle fall at han ikke ville være med lenger. Hjem reiste han med skuta Foreningen, der kapteinen het Pram. Det var typisk å nevne både skute og kaptein i samme åndedrett. Da han vender tilbake er han vokst så mye siden han reiste, at han blir ikke gjenkjent. Det kan også være ny tid og nye folk, verden han kjente da han dro, finnes ikke lenger. Det viktige poenget er at han må klare seg alene.

Strofe 5

Nu var han vokset sig smuk og stor,
og var dertil en velklædt knægt.
Men døde var både far og mor,
og sagtens hans hele slægt.
Han stured en dag, ja kanhænde to, –
men så rysted han sorgen af.
Han fandt ej, med landjorden under sig, ro;
nej, da var det bedre at bygge og bo
på det store bølgende hav!

Knægt eller knekt, var opprinnelig en ung soldat, men ble etter hvert brukt om en hvilken som helst ung mann, gjerne med en litt rampette betydning, som «skøyer» eller «slyngel». Ordet blir også brukt i betydningen «ung, selvstendig og uavhengig», og det er nok slik det skal forstås her. Denne strofen er også viktig, da den viser en viktig side av Terje Vigens personlighet. Hans mor og hans far og hans hele slekt er døde, men han kan ikke kaste bort livet i sorgen. Det går med en dag, og henger i den neste, og så er det å komme seg videre. Meningen er at Terje Vigen bruker kort tid på å komme over sorgen, slik det er og må være i naturen. De tre siste linjene er vakre, og viser effekten av den ekstra, innskutte åttende linjen. Rymen man har vendt seg til med en lang og en kort verselinje, med kryssrim, gjør at man etter linje sju venter en kort linje med rim på af. I stedet får vi en ny lang linje, med rim på ro og to, det er som om meningen holdes oppe i luften, virkelig som om han ikke på landjorden kan finne ro. Det er på det bølgende hav med de bølgende rytmer Terje Vigen hører hjemme.

Strofe 6

Et år derefter var Terje gift, –
det kom nok på i en hast.
Folk mente, han angred på den bedrift,
som bandt på et sæt ham fast.
Så leved han under sit eget tag
en vinter i sus og dus –
skønt ruderne skinned, som klareste dag,
med små gardiner og blomster bag,
i det lille rødmalte hus.

Strofe 6 opprettholder tempoet i fortellingen. Nå er det å få Terje Vigen gift. Det ligger mye under at det kom nok på i en hast, det er ikke bare at det gikk hurtig for seg, det er nok også at det er en grunn til det. Bryllup som kommer på i en hast skyldes vanligvis at hun er blitt gravid, og de må gifte seg for at barnet skal bli ektefødt. Det er også dette som ligger bak når han angred på den bedrift, angret på det han har gjort, fordi det bandt ham fast til denne konen. Kanskje ser vi her noe av den fortellertekniske fordelen med en utenforstående forteller, en som kjenner historien, men ikke kan garantere for at alt i den er sant. Det er folkesnakket som mener at Terje Vigen angrer på det han gjorde. Kanskje skyldes det at han er en havets mann, eventyrlysten, og at han aldri vil trives i en pent pyntet stue med en pent pyntet kone. Kanskje skal vi være forsiktig med å tolke så mye mer inn i teksten enn det som står, han gjorde en kvinne gravid, og angret på det. Her ser vi også treffsikre ordvalg som gjør at Ibsen kjapt får beskrevet hjemmets idyll, skinnende ruter, små gardiner, blomster, rødmalt.

Strofe 7

Da isen løsned for lindvejrs bør,
gik Terje med briggen på rejs;
om høsten, da grågåsen fløj mod sør,
han mødte den undervejs.
Da faldt som en vægt på matrosens bryst:
han kendte sig stærk og ung,
han kom fra solskinnets lysende kyst,
agter lå verden med liv og lyst, –
og for bougen en vinter tung.

Lindvejr vil på modernisert norsk bli «lindvær», eller linnvær, og det er gjengs norsk for mildvær også i dag. Det er altså en mild bør, eller mild vind, som tiner isen. Det gjorde det mulig for mindre skuter å seile, de lå gjerne i opplag for vinteren. Havnene rundt Skagerak kunne gjerne bli tilfrosset kalde vintre, på grunn av det lite saltholdige vannet i Østersjøen. En brigg er et middelstort seilskip med tverrstenger (rær) på begge master. Stormasten har briggseil, eller et gaffelseil, som det også kan hete. Storhetstiden for briggene var på begynnelsen av 1800-tallet. Vi ser også at han har gått fra jungmand til å bli matros. Boug – eller boug – er forreste delen på en båt, som kanskje ikke alle vet lenger i dag. Det har her i denne strofen også overført betydning. Han har reist mot syd med båt, og hatt det veldig fint. Nå ligger den tunge foran ham, hjemme i Norge. Det ligger en tung tid foran ham også sjelelig sett.

Strofe 8

De ankred, og kammeraterne gik
med landlov til sus og dus.
Han sendte dem endnu et længselsblik,
da han stod ved sit lille hus.
Han glytted ind bag det hvide gardin, –
da så han i stuen to, –
hans kone sad stille og hespled lin,
men i vuggen lå, frisk og rød og fin,
en liden pige og lo.

Her ankrer skipet opp, men det er bare Terje Vigen som går i land for å bli der. Kameratene har landlov, og leker seg også i norske havner, som de har gjort det i de sydlige. Strofen er delt i to. De første fire linjene er en del, der denne handlingen avsluttes med at Terje Vigen ser bakover til det som har vært. De fem neste er hva som venter ham nå, varmt og godt skildret. Å hesple lin vil si å nøste lintråd opp i bunter. Lin er en plante som ble brukt til å veve tøy av. Det skjer, blir det meg fortalt, ved at fibrene i stengelen blir spunnet til lintråd, som deretter kan veves. Linvev kunne brukes til laken, putevar, duker og skjorter, tekstiler som skulle være fine. Linen er naturlig svakt gul, så den ble gjerne lagt ut for å blekes i solen – herav uttrykket: Et langt lerret å bleke. Veving av lerret var vinterarbeid. Vi ser igjen hvor effektiv den ekstra innskutte verselinjen i linje 8 er, med et ekstra rim på «gardin» og «lin», og med stort meningsinnhold at det er den nyfødte datteren hans som ligger der og ler. At jamben i linjen er femfotet og ikke firefotet har også sin effekt, men i vuggen lå frisk og fin, ville også passert lett og greit, men det blir mer tyngde og fylde med at det blir slengt inn to stavelser til, frisk og rød og fin. Dette er en nydelig liten strofe.

Strofe 9

Der sagdes, at Terjes sind med et
fik alvor fra denne stund.
Han trælled og sled og blev aldrig træt
af at vugge sit barn i blund.
Om søndagskvelden, når dansen klang
vildt fra den nærmeste gård,
sine gladeste viser han hjemme sang,
mens lille Anna lå på hans fang
og drog i hans brune hår.

Første linje i denne strofen bryter litt med rytmemønsteret hittil. Det er to jamber med lett opptakt, og så en trykktung stavelse, med trykktungt innhold også, sind, og en ny jambe til slutt.  Linje to har også dette mønsteret, trykklett-trykktung-trykklett, trykklett-trykktung-trykklett, trykktung. Sind og stund er jo ogås lydlig beslektet, og her er de begge plassert trykktungt et sted i verselinjen man ikke skulle ventet det. Bruddet i rytmen skal i gode dikt også markere brudd i innholdet. Og her er det også en markert endring, med det at alvoret kommer inn i den unge Terje Vigens sinn. Trælle er et verb som kommer av det gamle ordet vårt for slave, trell. Det betyr hardt arbeid. Til tross for det harde arbeidet sitt, ble Terje Vigen aldri trett av å vogge barnet sitt i søvn. Det kan nok kanskje leses i litt overført betydning, det er ikke nødvendigvis slik at det var Terje Vigen som vogget barnet i søvn, linjen uttrykker nok kanskje også at tross hardt arbeid, hadde han overskudd til omsorg for barnet, og alt det som følger med det. Vi legger også merke til at navnet på barnet er Anna, det kommer vi tilbake til i strofe 30, og at håret hans er blitt brunt. Det skal ha flere farger gjennom diktet, og livet hans.

Strofe 10

Så lakked og led det til krigens år
i attenhundred og ni.
Endnu går sagn om de trængsels-kår,
som folket da stedtes i.
Engelske krydsere stængte hver havn,
i landet var misvækst og nød,
den fattige sulted, den rige led savn,
to kraftige arme var ingen til gavn,
for døren stod sot og død.

Dette er diktets beskrivelse av redselsårene da blokaden stod på, og sulten herjet. En krysser, eller krydser som det heter i diktet, er en samlebetegnelse for et raskt krigsskip. De egnet seg godt for eskorte, patrulje og blokade, hvor det var viktigere å komme seg raskt fra et sted til et annet, enn til å ha stor ildkraft. To kraftige armer hjelper ingenting, når det ikke finnes korn å få, ikke noe meningsfylt å gjøre med dem. Ibsen går til slutten av de verste årene, som vanligvis er regnet fra 1807 til 1809.

Strofe 11

Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav.–
Der vester har endnu hans gerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
«da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!»

Vi ser at strofen åpner med en gjentakelse. På ny er Terje Vigen rystet av det som skjer rundt ham, på ny tar det kort tid for ham å riste det av seg og komme seg videre. Også denne gangen er det havet, og friheten og eventyrene der som kan berge ham. Vi kan anta at de to kraftige armene i strofe 10 også viste til Terje Vigen selv. At han var ung og sterk hjalp ham ingenting i tidene som rådde. Nå er det å tolke det slik, at kona og barnet er i fare for å dø av sult, og Terje Vigen må ro over til Danmark for å se om han kan finne mat til dem. Den åpne båten er en båt uten dekk. Kanskje er det på sin plass med ordforklaringer for kending, «kjenning», der vester, «der i vest» (før 1902 ble Sørlandet kalt Vestlandet), vinden kuled lidt mindre stiv, betyr at vinden ikke lenger blåste så friskt (både på bokmål og nynorsk kan «å kule» ennå bli brukt i betydningen «å blåse friskt»).

Strofe 12

Den mindste skægte, der var at få,
blev valgt til hans Skagensfart.
Sejl og mast lod han hjemme stå, –
sligt tyktes han bedst bevart.
Han mente nok, Terje, at båden bar,
om sjøen kom lidt påtvers;
det jydske rev var vel svært at gå klar, –
men værre den engelske «Man of war»
med ørneøjne fra mers.

Skægte, eller sjekte, er en liten båt. Noen er kanskje mer familiær med det nesten tilsvarende ordet «snekke». Skagensfart er ferden over Skagerak, fra Norge til Danmark. Skagenfarten er også navnet på handelsvirksomheten mellom sørlandskysten og Danmark, en handel som har foregått i mange hundre år. Så det skal være et familiært uttrykk for sørlendinger, og handels- og sjøfolk. Han lar seilet og mastet stå hjemme, for i en liten båt i store bølger er dette med på å gjøre båten ustabil – trodde jeg! Men her har Ole Kaaland i kommentarfeltet gjort meg oppmerksom på at båter blir mer stabile med seil og mast, noe jeg også skulle ha visst, om jeg hadde tenkt meg om. I følge Kaaland er det nok fordi at sjansen er mindre for å bli sette av engelskmennene, når den lille båten ikke er utstyrt med seil. At han ikke har med seil betyr imidlertid også at han må ro til Danmark med ren muskelkraft. Det var også om å gjøre at han ikke skulle være synlig for de engelske patruljeskipene som overholdt blokaden.

Strofe 13

Så gav han sig trøstig lykken i vold
og tog til årerne hvast.
Til Fladstrand kom han i god behold
og hented sin dyre last.
Gud véd, hans føring var ikke stor:
tre tønder byg, det var alt;
men Terje kom fra en fattig jord, –
nu havde han livsens frelse ombord;
det var hustru og barn det gjaldt.

Fladstrand er det tidligere navnet på dagens Fredrikshavn. Byen skiftet navn i 1818, da den fikk kjøpstadsrettigheter, og ble oppkalt etter datidens danske konge, Kong Fredrik VI. Mange, mange nordmenn har nok vært i Fredrikshavn, og vet hva det er. For de som ikke vet det, ligger det på østkysten av Danmark, like sør for Skagen. Byen, eller stedet, Fredrikshavn eller Fladstrand, var sentrum for Skagenfarten, omtalt ovenfor. Stedet er også kjent for at det der ble utkjempet et stort slag der under den store nordiske krig. Han får med seg tre tønner med bygg. Det er dette som skal redde hans kone og barn.

Strofe 14

Tre nætter og dage til toften bandt
den stærke, modige mand;
den fjerde morgen, da solen randt,
han skimted en tåget rand.
Det var ikke flygtende skyer han så,
det var fjelde med tinder og skar;
men højt over alle åsene lå
Imenæs-sadlen bred og blå.
Da kendte han, hvor han var.

Toften er tverrplanken i en robåt, der man sitter og ror. Etter å ha sittet på denne og rodd i tre dager og netter, så ser han endelig land gjennom tåkedisen om morgenen fjerde dag. Vi har her et øyeblikk med stolt nasjonalromantikk, da det er fjell med tinder og skar han ser, det er dette som hører nordmannen til. Imenes ligger i nærheten av Grimstad, Imenæs-sadelen er antagelig en fjellformasjon der, som lokalkjente kan informere meg mer om. Det er dette synet som gjør at Terje Vigen skjønner hvor han er. Her er jeg godt opplyst av Arne Henriksen, som forklarte meg om disse fjellene:

Imenes-sadelen er en fjellformasjon nord for Grimstad, (7 km. nordvest for Hesnes, faktisk). Den består av to topper på ca. 175 m høyde og en fjellrygg mellom. Sett fra sjøen ser den ut som en hestesadel. 20 km nord for Arendal finnes Jomåsknutene, tre fjelltopper på rundt 400 – 420 meters høyde. Disse to fjellformasjonene, i tillegg til flere andre, var viktige landemerker for de sjøfarende langs Skagerrakskysten. Landskapet mellom disse to landmerkene og havet er såpass lavt at de er godt synlige langt ut, og det første man ser av landet når man kommer nordover fra Danmark. (i klarvær, selvfølgelig.) Jomåsknutene er synlige 72 kilometer fra kystlinjen, den lavere Imenessadelen er synlig 40 kilometer fra kystlinjen.

Med det er forklaringen overbrakt også mine lesere.

Strofe 15

Nær hjemmet var han: en stakket tid
han holder endnu vel ud!
Hans hjerte sig løfted i tro og lid,
han var nær ved en bøn til Gud.
Da var det som ordet frøs på hans mund;
han stirred, han tog ikke fejl, –
gennem skodden, som letted i samme stund,
han så en korvett i Hesnæs-sund
at duve for bakkede sejl.

Det er et velkjent dramaturgisk grep at akkurat i det man er i ferd med å nå målet så blir man forhindret fra å gjøre det. Den heltmodige Terje Vigen er utslitt etter tre dager og netter til havs, og det er bare tilbaketuren, nylig hadde han jo også turen ned til Danmark. Og han kan ikke ha fått godt med næring denne tiden, for landet var i sult. Selv en kraftkar som Terje Vigen må kjenne det. Så er det han får i syne det verste som kunne dukke opp for ham, en engelsk korvett som ligger og duver for bakkede seil. På ny er det Arne Henriksen som forklarer hva det betyr:

«Å bakke seil / brase bakk» vil si å vri seilene (ved hjelp av «brasene») slik at vinden kommer inn mot seilet så fartøyets fart reduseres/skipet stopper opp. Korvetten hadde altså nettopp stoppet opp. For det andre: Når et deplasementsfartøy (ikke planende) beveger seg gjennom vannet, danner det to bølgesystemer — baugbølgene, som går skrått ut til begge sider fra baugen, og hekkbølgene, som dannes bak fartøyet og vinkelrett på fartøyets bevegelsesretning. Disse bølgene beveger seg i samme retning som fartøyet. Når man så «bakker seil» og fartøyet stopper opp, vil det bli innhentet av hekkbølgene. De vil da først løfte akterenden før de ruller videre fremover og til slutt løfter baugen mens akterenden synker. Fartøyet vil altså «duve»/gynge i lengderetningen til alle hekkbølgene (som blir stadig svakere) har passert.

og forklaring på korvett:

Korvett, opprinnelig betegnelse på fullrigget eller barkrigget orlogsskip mindre enn fregatt. De førte 20–26 kanoner på øvre dekk, mens enkelte av de siste seilende korvetter hadde kanonene på et batteridekk under manøverdekket. Korvetter var bygd for stor fart og ble brukt i bevoktnings-, oppklarings- og etterretningstjeneste, og til operasjoner i kystfarvann.

Det er klart at denne vil oppdage ham, og arrestere ham. Overfart til Danmark var naturligvis strengt forbudt. Vi ser også i strofen at Terje Vigen før han ser korvetten er nær ved å be en bønn til Gud. Hans forhold til Gud er noe som vil komme igjen helt til slutt i diktet, og vil bli kommentert der. Til sist er Hesnæs ikke Hesnæs i Danmark, men Hesnes nær Grimstad.

Strofe 16

Båden var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste løb var lukt;
men solgangsvinden blafrede skral, –
mod vester gik Terjes flugt.
Da firte de jollen fra rælingens kant,
han hørte matrosernes sang, – –
med fødderne stemte mod skægtens spant
han rode så sjøen fossed og brandt,
og blodet fra neglerne sprang.

Dette er en av de mest dramatiske strofene i diktet. Jeg tror det på modernisert norsk skal være «løp» og «lukket» for løb og lukt i linje 2, ellers får jeg det ikke til å gi mening. Solgangsvinden er vinden som følge av temperaturforskjellen mellom sjø og land langs kysten. Om dagen er det pålandsvin, om natten fralandsvind. Skægten er fortsatt den lille båten Terje Vigen ror i, «sjekten» eller «snekka» på nyere norsk. Spantet  er en innvending ribbe mellom kjølen og relingen i båt- eller skipsskrog. Det er spantene som er grunnstrukturen i båten. Man kan sette føttene mot dem når man ror, for å få mer kraft i åretakene. Det er det Terje Vigen gjør når han stemmer føttene mot sjektens spant. Vi ser også at rytmen skyter fart samtidig som roingen gjør det. I linje 8 skal det etter mønsteret være jambisk versefot, det er lett opptakt til rode og sjøen, så brytes opptakten for fossed, og brandt er ikke den tostavelsen man kanskje skulle vente her. Enda tydligere er den oppkavede rytmen i siste linje. Man må virkelig lese neglerne raskt, for å nå frem til sprang tidsnok. Dette er ordkunst i en dramatisk scene. Det passer å leses oppkavet og voldsomt, slik også scenen den skildrer er.

Strofe 17

Gæslingen kaldes de blinde skær
lidt østenfor Homborg-sund.
Der bryder det stygt i pålandsvejr,
under to fod vand er der bund.
Der sprøjter det hvidt, der glitrer det gult,
selv stilleste havbliksdag; –
men går end dønningen aldrig så hult,
indenfor er det som tidest smult,
med brækkede bølgedrag.

Som det er et kjent dramaturgisk grep å la helten møte sin største vanskelighet akkurat i det han er i ferd med å nå målet, så er det et annet kjent grep å la fremdriften ta en pause akkurat når handlingen er på sitt mest intense. Terje Vigen ror så fort han bare kan på vei bort fra den engelske Jollen som følger etter ham, mens fortelleren som forteller historien tar seg tid til noen stille skildringer av omgivelsene. Strofen skildrer et område med grunt vann, der bølgene alltid går høyt, mens det innenfor som regel er stillere. Dit inn ror Terje Vigen i neste strofe.

Strofe 18

Didind Terje Vigens skægte foer
lig en pil mellem brått og brand;
men bag efter ham, i kølvandets spor,
jog jollen med femten mand.
Da var det han skreg gennem brændingens sus
til Gud i sin højeste nød:
«inderst derinde på strandens grus
sidder min viv ved det fattige hus,
og venter med barnet på brød!»

Her ser vi Terje Vigen på ny henvender seg til Gud, denne gangen med en fullt uttalt bønn. Her er det forholdet mellom Terje Vigen og Gud, og en ytterligere påminnelse om hva som står på spill. Om sjekten med Terje Vigen blir tatt, vil ikke bare Terje Vigens liv kunne gå med, men også de uskyldige livene til hans kone og barn. Det er også et flott bilde som enkelt blir satt frem i de fire første linjene, med nordmannen Terje Vigen alene i sin båt, og 15 engelskmenn etter ham. Så mye må det til, når det er siviliserte engelskmenn som skal fange en ekte og vill nordmann som Terje Vigen. Dog skal man kanskje være forsiktig med å legge for mye i akkurat dette.

Strofe 19

Dog, højere skreg nok de femten, end han:
som ved Lyngør, så gik det her.
Lykken er med den engelske mand
på rov mellem Norges skær.
Da Terje tørned mod båens top,
da skured og jollen på grund;
fra stavnen bød officeren «stop!»
Han hæved en åre med bladet op
og hug den i skægtens bund.

Slaget ved Lyngør i nærheten av Tvedestrand ble utkjempet i 1812, altså tre år etter hendelsene som her blir skildret finnet sted, men før historien om dem blir fortalt, så tidslinjen holder.  Slaget ved Lyngør endte med dansk-norsk nederlag, og senkingen av vår fregatt, Najden. Her i denne mindre hendelsen med Terje Vigen har engelskmennene også suksess. En båe er en grunne, et skjær under sjøen og som bølgene bryter over. Terje Vigen setter seg fast på denne, og blir innhentet av den engelske jollen.  Å skure er å gnisse hardt mot noe.

Strofe 20

Spant og planker for hugget brast,
sjøen stod ind som en fos;
på to fod vand sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes trods.
Han slog sig gennem de væbnede mænd
og sprang over æsingen ud, –
han dukked og svømmed og dukked igen;
men jollen kom los; hvor han vendte sig hen
klang sabler og rifleskud.

Etter at den engelske offiseren har hugget åren sin i Terje Vigens båt, blir den ødelagt, og vannet fosser inn i den. 1 fot er 30,48 cm, så vannet der lasten til Terje Vigen synker er bare en drøy halvmeter dypt. Dette er også så grunt at man lett rekker til bunns, og Terje Vigen kan altså slå seg gjennom alle de 15 engelske mennene, og komme seg på flukt. Æsingen er båtripa, den øverste kanten på en åpen båt. Det er når Terje Vigen springer over den at han kommer seg ut i sjøen, og kan begynne med å dukke og svømme og dukke, for å komme seg vekk. Jollen klarer imidlertid å komme løs fra grunnen den har satt seg fast på, og Terje Vigen er selvfølgelig sjanseløs til å slippe unna. Det er for øvrig en mye brukt sammensetning å sammenligne en fysisk og en sjelelig hendelse, slik som her med at de kan senke hans last, men ikke hans tross, og det pleier å fungere godt, som det også gjør her.

Strofe 21

De fisked ham op, han førtes ombord,
korvetten gav sejerssalut;
agter på hytten, stolt og stor
stod chefen, en attenårs gut.
Hans første batallie gjaldt Terjes båd,
thi knejste han nu så kæk;
men Terje vidste ej længere råd, –
den stærke mand lå med bøn og gråd
iknæ på korvettens dæk.

I denne strofen som er den midterste av de 42 før epilogen, blir Terje Vigen brutt ned.  Det viser seg at den som har kommandoen på korvetten som oppdaget og nå har fanget Terje Vigen, er en bare 18 år gammel gutt. Dette var første gang han utførte en ordentlig oppgave, og at den gikk bra, gjør at han kan knejse – rage i været – stolt og kjekk. Den lille gutten som står oppreist og fornøyd, står i sterk kontrast til voksne og digre Terje Vigen, som nå ligger på knærne og gråter. Det siste ordet i strofen er dæk, dekk, bunnen i båten. Terje Vigen har falt helt ned på bunnen, lenger kommer han ikke. Vi ser i forbifarten at Terje Vigen prøver seg på ny med bønn, fanget av engelskmennene henvender han seg til Gud. Men det blir ikke gjort noe poeng av dette, det er bønn og gråt, bønnen kan vel så gjerne være bare et uttrykk av fortvilelse, som at han reelt ønsker seg Guds hjelp. Bønnen kan også være rettet til engelskmennene som har fanget ham, som vi skal se i neste strofe.

Strofe 22

Han købte med tårer, de solgte ham smil,
de ågred med spot for bøn.
Det kuled fra øster, tilhavs med il
stod Englands sejrende søn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tog han sin sorg for sig selv.
Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort
et noget var ligesom vejret bort
fra hans pandes skyede hvælv.

Det er en elegant start på denne strofe nummer 22. Han betalte med tårer, og fikk bare smil tilbake. Å ågre er å ta for høy betaling for noe, vi har en ågerkarl som er en pengepuger, ågerrenter er altfor høye renter. Det er klart det er altfor høye renter å betale, når man skal tåle spott for bønnene man kommer med. Engelskmennene er såre fornøyd med sin fangst, en smugler på fersk gjerning, mens for Terje Vigen er det katastrofalt, siden han verken får gitt mat til familien sin eller sett til hvordan de har det. Kuled fra øster betyr vind fra øst, den unge engelske skipskapteinen reiste vestover, til havs, med sin fangst. Og med tiden blir han ført videre til England, der han skal sitte fanget i fem år, noe han ikke kan vite der han sitter på det engelske skipet. Terje Vigen er fanget, og med små utsikter til å komme seg fri eller tilbake til Norge. Denne vissheten går innpå Terje Vigen, og det er nok det som gjør at han tier med sin sorg for seg selv. Engelskmennene fant at det var noe som forsvant hos ham, det ble vejret bort, eller kanskje «visket bort». Jeg tror vejr skal være «vær», men «været bort» gir kanskje bedre mening med «visket bort». Det er i alle fall noe med ham, et noget, som ikke er der lenger. Det står at det er vejret bort fra hands pandes skyede hvælv, så det kan være et uttrykk i ansiktet, som var der og forsvant, eller så kan det være noe ubestemmelig med ham, noe i oppførselen eller holdningen.  At denne endringen kommer, er ikke så rart. Han kjempet hardt for kone og barn, når de nå er borte for ham, har han ikke noe å kjempe for på samme måte.

Strofe 23

Han sad i «prisonen» i lange år,
der siges i fulde fem;
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene om hans hjem.
Noget han bar på, men gav ej besked, –
det var som hans eneste skat.
Så kom attenhundred og fjorten med fred;
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregat.

Det er artig at Ibsen her bruker det engelske ordet Prison for fengsel, med norsk ending, prisonen. Her ser vi håret til Terje Vigen bli grått. Det forfatteren velger å trekke frem som den viktigste årsaken til den bøyde nakke og de grå hår, er drømmene om hjemmet, hjemlandet. Dette noget han bar på i linje 5, det mener jeg viser tilbake på disse drømmene. Det er skatten han har i fangenskapet, noe han har av verdi, og som ingen kan ta fra ham så lenge han er i live. Det er imidlertid litt rart at setningen over da avsluttes med punktum, noe som indikerer at noget skal stå for seg selv, og inneholde noe usagt, et eller annet vi ikke vet hva er, men som er hans eneste skatt. Uansett kaster ikke diktet bort tid på det som er stillestående. Etter disse fem lange år kommer året 1814, da får Norge sin frihet, det samme gjør Terje Vigen. Det passer godt og heldig sammen, både at årene frem til friheten var lange, både for Terje Vigen i sitt fangenskap og for landet Norge i sitt, og det at begge hver på sin måte fikk sin frihet samtidig.

Strofe 24

Hjemme ved bryggen han steg iland
med kongens patent som lods;
men få kun kendte den gråsprængte mand,
der rejste som ung matros.
Hans hus var en fremmeds; hvad der blev av
de to, – han derinde erfor:
«da manden forlod dem og ingen dem gav,
så fik de til slutning en fælles grav
af kommunen i fattigfolks jord.» – –

Lods er en eldre skrivemåte for «los,» som ikke bare trenger være personen i stillingen, men også seilingsled.Her betyr det «kjentamann i farvannet», og patent er kongens tillatelse for å drive losvirksomhet. Den moderne betydningen av «patent» som rettigheter til en oppfinnelse, er av nyere tid. Terje Vigen har altså i det han stiger i land hjemme i Norge fått offisiell tillatelse til å drive losvirksomhet. På den tiden var losene selvstendig næringsdrivende, og det var skarp konkurranse om oppdragene. Vi ser også i første halvdel av strofen at det er årene i fangenskap som har gjort Terje Vigen gråsprengt. Andre halvdel inneholder fryktelige opplysninger, svært lakonisk satt frem. Hjemmet til Terje Vigen og hans familie er nå overtatt av en fremmed. Ingen kunne naturligvis vite om Terje Vigen var i live eller ikke, og da konen og datteren døde, kunne huset ikke bli stående tomt. Den fremmede som nå bor i og har retten til huset kan fortelle at de som bodde i huset før ham hadde en mann som forlot dem, og at de derfor døde og ble gravlagt på kommunens regning i fattigfolks jord. Konen og datteren må derfor ha hatt det svært vondt, forlatt og uten kjennskap til mannens skjebne, og med stadig mindre mat. Skjebnen hadde de felles med mange kvinner og barn rundt om i Norge.

Strofe 25

Årene gik og han røgted sin dont
som lods på den yderste ø;
han gjorde visst intet menneske ondt,
hverken på land eller sjø;
men stundom gnistred hans øjne stygt,
når det brød over båer og skær, –
og da mente folk; at han var forrykt,
og da var det få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

Det er nå situasjonen har oppstått som gjelder i innledningsverset. Vi forstår nå at han bor på den ytterste, nakne øya, fordi han tjener som los, og trenger kort vei til skipene han skal lede. Vi har også fått en ny forståelse av hva det vil si at øynene gnistrer stygt, spesielt mot urolig vær, og når det bryter over grunner og skjær. Kanskje dukker minnene om overfarten til Danmark opp, kanskje husker han flukten fra den britiske korvetten og jollen de satte etter ham, kanskje husker han årene i fengsel, kone og barn. Da er det klart at han kan se gal ut, og at det var få som turde nærme seg en vill og diger kraftkar som Terje Vigen, i en slik tilstand.

Strofe 26

En måneskinskveld med pålandsvind
kom der liv i lodsernes flok;
en engelsk yacht drev mod kysten ind
med revnet storsejl og fok.
Fra fortoppen sendte det røde flag
et nødskrig foruden ord.
Lidt indenfor gik der en båd over stag,
den vandt sig mod uvejret slag for slag,
og lodsen stod stout ombord.

I denne strofen blir det liv i losene som kappedes om oppdragene, slik det er nevnt i strofe 24. Årsaken er at det kommer en flott engelsk yacht drivende inn mot land, med revnede seil. Så det er åpenbart en dramatisk situasjon. Det er pålandsvind, så skipene med losene må seile i motvind for å komme ut til den engelske yacht. Det engelske skipet er i havsnød, det driver mot land (med pålandsvinden) med revnede seil.  Fokkseilet er det trekantede seilet som henger foran masten. Her er dette seilet og selve storseilet revnet, så den engelske yacht, det engelske lystskip, er i store problemer. Skipet har også heist det røde flagg som varsel for at det er i nød. Stag er en betegnelse for tauene som brukes som støtte for master, rigg, baugspyd og skorstein, har jeg lest, men at båten går over stag, betyr at den vender kurs når den «krysser» eller «bauter» for å seile mot vinden. Teknikken går ut på å seile ikke direkte mot vinden, noe som er umulig, men å seile litt i vinkel, litt på skrå, mot den. Etter å ha seilt en stund på skrå i en retning, må man snu, gå over stag, for å seile på skrå i en annen retning, for på den måten i sum holde den kursen man skal ha.  Losen som står staut ombord, og vinner uværet slag for slag, er Terje Vigen, som er på vei ut for å redde den britiske båten.

Strofe 27

Han tyktes så tryg, den gråsprængte mand;
lig en kæmpe i rattet han grep; –
yachten lystred, stod atter fra land,
og båden svam efter på slæb.
Lorden, med lady og barn i arm,
kom agter, han tog til sin hat:
«jeg gør dig så rig, som du nu er arm,
hvis frelste du bær os af brændingens larm.» –
Men lodsen slap ror og rat.

Losen er den gråsprengte mann, Terje Vigen. Den engelske lorden skal det vise seg er han som 18 år gammel var sjef på korvetten som tidligere tok Terje Vigen til fange. Nå er altså rollene på en måte byttet om. Terje Vigen får sjokk og slipper ror og ratt da han kjenner lorden igjen i siste linje. Før det er spenningen bygget godt opp, med Terje Vigen – her kaldt den gråsprængte mand – lik en kjempe griper rattet, og får yachten til å lystre. Lorden har kone og barn, slik Terje Vigen også hadde før den engelske korvetten fanget ham og førte ham til England i fengsel, slik at konen og datteren sulte i hjel. Det er derfor en intens spenning i at nettopp denne lorden nå lover å gjøre Terje Vigen like rik som han nå er fattig, om han nå bare klarer å redde dem fra bølgene. Spørsmålet er om Terje Vigen vil berge sin tidligere ugjerningsmann, eller om han vil benytte muligheten til en hevn.

Moderne skriving av brænding er brenning, det er en bølge som bryter mot noe. Agter er bak i båten.

Strofe 28

Han hvidned om kinden, det lo om hans mund,
lig et smil, der omsider får magt.
Indover bar det, og højt på grund
stod lordens prægtige yacht.
«Den svigted kommando! I bådene ned!
Mylord og mylady med mig!
Den slår sig i splinter, – jeg véd besked –
men indenfor ligger den trygge led;
mit køl-spor skal vise jer vej!»

I begynnelsen av strofen holder Ibsen på spenningen, med å beskrive Terje Vigens utseende og latter,og gjennom det ogås beskrive sinsstemningen hans. Terje Vigen har kjent igjen lorden, men lorden har ennå ikke kjent igjen ham. Kanskje henter denne innledningen også litt opp igjen starten på diktet, der stundom folk kunne tro han var forrykt, noe man fort kan tro der han ombord i den store yachten som driver med revnede seil, reagerer med det som kan se ut som et smil og en latter. Dette smilet får makten over ham, den engelske lordens penger er ingenting for ham, det er fortidens ugjerninger som skal gjengjeldes. Før han gjenkjente lorden styrte Terje Vigen trygt fra land, nå som han vet hvem han er går det rett på grunn. Alle fire må i livbåten. Vi ser flere paralleller med den dramatiske jakten, da Terje Vigen ble arrestert. Også den gang gikk båten på grunn, den ble slått i splinter, og engelskmennene hadde til og med gått ned i en jolle fra korvetten, men det var riktignok i en annen hensikt. Handlingene speiler hverandre, imidlertid, men nå likevel ganske annerledes.

Strofe 29

Morilden brændte der skægten fløj
mod land med sin dyre last.
Agter stod lodsen, stærk og høj,
hans øje var vildt og hvast.
Han skotted i læ mod Gæslingens top,
og til luvart mod Hesnæs-sund;
da slap han ror og stagsejl-strop,
han svinged en åre med bladet op
og hug den i bådens bund.

Morild er lysende plankton under havoverflaten, den lyser når sjøen er i bevegelse. Stagseilet er seilet som heises langs staget, det er et trekantet seil, og staget er en støtte, bardun eller annen avstivning. Luvart eller lovart er den retningen vinden kommer fra, vindsiden. Vi ser parallellene fortsetter, nesten i detalj. Det er de samme stedsreferansene, og setningen om hvordan åren svinges med bladet opp er så godt som identisk med den i strofe strofe 19, bare at skægten er byttet ut med båden. Og nå er det Terje Vigen som hogger. Rollene er helt byttet om.

Strofe 30

Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt – –
der raste på vraget en strid –;
men moderen løfted sin datter højt
på armen, af rædsel hvid.
«Anna, mit barn!» hun skreg i sin ve;
da bævred den gråsprængte mand;
han fatted om skødet, drev roret i læ,
og båden var fast som en fugl at se,
slig foer den i brått og brand.

Første linje i denne strofen ender med tre trykktunge stavelser etter hverandre, det er som om selveste sjøsprøyten treffer oss! Skødbarmen er det bakerste hjørnet i et seil, skriver vi i dag le, det blir også på skip brukt om den siden som vender vekk fra vinden.Bævre skriver vi i dag bevre, det er å skjelve eller dirre, ufrivillig, ofte av følelsesmessige påkjenninger. Terje Vigen kjenner det når han ser morens redsel for sitt barn. – Anna, skriker hun, det samme navnet Terje Vigen hadde på sitt barn (strofe 9). Det gjør også at Terje Vigen rykkes ut av hevnens galskap, og innser hva han er i ferd med å gjøre.

Brått skriver vi i dag brott, det er en bølgebrott, eller en brenning, en bølge som bryter. Brand er brann, foer er for. Sammenligningen fast som en fugl at se, er «nesten som en fugl», med en betydning av «fast» som vi ikke bruker så mye på norsk, lenger, men som danskene har og som finnes på tysk. Den store, tunge båten er i bølgene nesten som en fugl.

Strofe 31

Den tørned, de sank; men havet var smult
derindenfor brændingens kreds;
opover rak sig en langgrund skjult,
der stod de i vand tilknæs.
Da råbte lorden: «kend – båens ryg –
den svigter, – det er ingen flu!»
Men lodsen smilte: «nej vær De tryg;
en sunken skægte med tre tønder byg
er båen, som bær os nu.»

Tørne er fra engelsk turn, et sjømannsuttrykk, her antageligvis ment å bety «krenge over på siden». På ny vil jeg gjerne takke Arne Henriksen, som hjelper meg virkelig i disse strofene her, både med faguttrykkene og viktige detaljer i handlingen jeg ikke har sett. Smult hav er stille hav, innenfor brændingens kreds er innenfor der bølgene bryter mot de første undervannsskjærene. En båe er et blindskjær som bølene bryter over. En flu er et flatt skjær som ligger under vann når det er flo. Terje Vigen kan imidlertid opplyse om at det som her bærer dem er skjekten han brukte til overfarten til Danmark, og som sank den gang for mange år siden. De tre tønnene med bygg reddet ikke familien til Terje Vigen, men de redder kanskje her familien til den engelske lorden. Jeg vil gjerne ta med Arne Henriksens ord om disse siste tre linjene i denne strofen:

Her, i de tre siste linjene i strofe 31, ligger (i hvert fall for meg) det absolutte dramatiske høydepunktet i hele diktet: Hele lordens skyld overfor Terje bringes tilbake i et smil og i de huggende bokstavrimene «nei, vær De trygg; en sunken sjekte med tre tønner bygg er båen som bær os nu.»

Strofe 32

Der jog et minde om halvglemt dåd
lig et lyn over lordens træk –,
han kendte matrosen, som lå med gråd
iknæ på korvettens dæk!
Da skreg Terje Vigen: «alt mit du holdt
i din hånd, og du slap det for ros.
Et øjeblik endnu, og gengæld er voldt – –»
da var det den engelske stormand stolt
bøjed knæ for den norske lods.

I denne strofe nummer 32 kommer det utvetydig frem at den engelske lord er nettopp den kommandør som styrte den engelske korvetten den gangen for lenge siden, det som gjorde at Terje Vigen slapp rattet i strofe 28, og nå kjenner også lorden igjen losen. Parallellene er fullkomne, speilingen fullstendig, da det nå er Terje Vigen som står rank, og engelskmannen som må bøye seg. Først ville jeg ha det til at «slike usannsynligheter tillates bare i høyromantisk diktning. Der skal det være storhet. Storhet i hendelser, storhet i sammentreff», men nå tror jeg at jeg vil moderere meg litt her. For det første er ikke Terje Vigen høyromantisk, det er eventuelt senromantisk og nasjonalromantisk, og det er uansett ikke noe viktig poeng å henge seg opp i. For det andre er det ikke så usannsynlig til litteratur å være, det er vel heller en helt nødvendig del av handlingen, og Ibsen som viser sitt mesterskap som fortettet dramatiker.

Igjen er identiske linjer brukt for å minne om hva som står tidlig i diktet, iknæ på korvettens dekk er brukt i strofe 21.

Strofe 33

Men Terje stod støttet til årens skaft,
så rank som i ungdommens år;
hans øjne brandt med ubændig kraft,
for vinden flommed hans hår.
«Du sejled imag på din store korvet,
jeg rode min ringe båd;
jeg trælled for mine til døden træt,
du tog deres brød, og det faldt dig så let
at håne min bittre gråd.

Strofene 33-35 er Terje Vigens kraftfulle tale og rettferdiggjøring overfor den engelske lord. Den innledes her i strofe 33, hvor de fire første linjene både bygger opp til talen og beskriver hvor sterk Terje ser ut. Han har nå den eldre mannens tyngde, men er fremdeles rank som i ungdommen. Hans øyne brenner med ubendig kraft, jeg vil også lese det som at hans vilje ikke kan bøyes, og om man vil lese det nasjonalromantisk, som at nordmenns vilje ikke kan bøyes. Vinden flommer i håret på ham, det er også visuelt en dramatisk scene, og ordene som kommer vil naturligvis komme med stor tyngde og kraft. Det er første gang Terje Vigen griper ordet i hele diktet. Hva han sier frem er en gripende og sann sammenligning av den engelske lord og ham selv, det er kontrastene som settes frem, den lekre korvetten mot den ringe båten, hvordan Terje Vigen trellet – slavet – for sin fattige families brød, og den engelske lorden tok det som ingenting. Og hånet ham attpå. Merk også hvor mange av lydene mot slutten av Terje Vigens tale i denne strofen det går an å spytte ut, ‘t’ og ‘d’ er plosiver, alle av dem trykksterke. Det er sterk virkning når det er digre Terje Vigen i stormen som spytter sannheten ut over den nå krypende, lille engelskmann. Men det er en seier uten triumf, Terje Vigen vil ikke få tilbake det han har mistet.

Strofe 34

Din rige lady er lys som en vår,
hendes hånd er som silke fin, –
min hustrus hånd den var grov og hård;
men hun var nu alligevel min.
Dit barn har guldhår og øjne blå,
som en liden Vorherres gæst;
min datter var intet at agte på,
hun var, Gud bedre det, mager og grå,
som fattigfolks børn er flest.

Her, i strofe 34, fortsetter kontrastene mellom den fine, engelske lord og Terje Vigens ringe familie. Det er sterke følelser som legges frem, der Terje Vigen nok innrømmer at lordens hustru har en hånd som er silke fin og at barnet har gullhår og øyne blå, mens hans egen hustru og eget barn ikke var så mye å akte på, så var de likevel hans, og mye for ham å miste. Den silkefine hånden til ladyen skyldes at hun ikke arbeidet, noe den grove hånden til Terje Vigens kone alltid har måtte gjøre. Så kan man kanskje diskutere om man her ser en forløper til den senere sosialrealismen, med sin kritikk av verdens urettferdighet, eller om det er å legge mye inn i det. Det er uansett ingen tvil om at det er Terje Vigen som har leserens sympati. Det er også klart den engelske konen og barnet er lyse og vakre og sunne fordi de har penger. De har kommet lett til alt, og har aldri måttet arbeide for noe. Og tross sin rikdom og velstand, tok de fra Terje Vigen det vesle han hadde, inkludert kone og barn. Så det er forståelig at Terje Vigen ønsker en slags hevn, og at han ikke helt føler medlidenhet i den engelske lordens ulykke.

Strofe 35

Se, det var min rigdom på denne jord,
det var alt, hvad jeg kaldte for mit.
Det tyktes for mig en skat så stor;
men det vejed for dig så lidt. –
Nu er det gengældelsens time slår, –
thi nu skal du friste en stund,
som vel kommer op mod de lange år,
der bøjed min nakke og blegte mit hår
og sænkte min lykke på grund.»

I denne strofen avsluttes Terje Vigens tale. Det er nå hevnen som rår. Og etter kraften i strofe 33 og 34 skal den oppleves rettferdig. Det er effektfullt oppsummert i starten på denne strofen også, dette var min rigdom på denne jord, for Terje Vigen var det alt, for engelskmannen var det så lite. Der de nå står, på den sunkne skjekte til Terje Vigen, et symbol på hans sunkne liv og familie, der skal engelskmannen lide seg gjennom de samme fem år som Terje Vigen led i det engelske fangeskapet, riktignok forkortet. Treffende avslutter strofen med sænkte – senket – min lykke, det forsterker symbolet med hvordan de står på den sunkne båten Terje Vigen rodde til Danmark med. Båten gikk på grunn, det samme gjorde lykken. Nå skal engelskmannen få svi for det.

Strofe 36

Barnet han greb og svinged det frit,
med den venstre om ladyens liv.
«Tilbage, mylord! Et eneste skridt, –
og det koster dig barn og viv!»
På sprang stod Britten til kamp påny;
men armen var veg og mat; –
hans ånde brændte, hans øjne var sky,
og hans hår – så kendtes ved første gry –
blev gråt i den eneste nat.

Her blir det dramatiske høydepunktet ytterligere tilspisset. Terje Vigen har grepet tak i barnet og den engelske lady, han truer med å drepe dem om ikke engelskmannen viker tilbake. Den engelske lord vil gjerne sloss, men er selvfølgelig sjanseløs. Armen er veg – veik – og mat, matt eller slapp. For engelskmannen er det ikke øynene, men ånden – pusten – som brenner, og øynene gnistrer ikke, de er engstelige og sky. Terje Vigens hår trengte fem år på å bli grått. For engelskmannen går det på en eneste natt.

Strofe 37

Men Terjes pande bar klarhed og fred,
hans bringe gik frit og stilt.
Ærbødig løfted han barnet ned,
og kyssed dets hænder mildt.
Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,
hans stemme lød rolig og jævn:
«nu er Terje Vigen igen sig selv.
Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;
for jeg måtte – jeg måtte ha’e hævn!

Så kommer Terje Vigen til seg selv igjen. Han har vært forrykt, hans øyne har gnistret stygt, det var ingen som uten frykt skulle komme ham nær. I hvert fall ingen engelskmann. Se hvordan første linje i denne strofen bremser alt ned. Det er lange vokaler i alle de tre siste sentrale ordene i strofen, bar, klarhet og fred, lange a-er, lang e. Bringe er brystet, det gikk på ny fritt og stille. Han har roet seg.  Det er ømme og rolige ord som er valgt, klarhet og fred, fritt og stille, ærbødig, barnet, kysset, mildt. For selv om Terje Vigen hadde rett til hevn, så skal ingen god og rettferdig mann ta den. Det skjønner et sunt og godt menneske som Terje Vigen, det skjønner Nordmannen.

Her kan vi også skyte inn at diktet i disse strofene også har tatt opp det demoniske i hevntanken. Tanken på hevn ble en besettelse hos Terje Vigen, det ble noe som tok kontrollen over ham, og gjorde at han for noen dramatiske øyeblikk mistet kontrollen over seg selv. Han ble forrykt, han ble farlig. Det er veldig Ibsensk, disse siste ordene i denne strofen, jeg måtte – jeg måtte ha hevn, med kursiv og gjentakelse. Mange av Ibsens dramatiske karakterer skal siden måtte noe det er vanskelig å forklare.

Strofe 38

De lange år i «prisonens» kvalm,
de gjorde mit hjerte sygt.
Bagefter lå jeg som hejens halm,
og så i et brådyb stygt.
Men nu er det over; vi to er kvit;
din skyldner foer ej med svig.
Jeg gav det jeg havde, – du tog alt mit,
og kræv, om du tror du har uret lidt,
Vorherre, som skabte mig slig.» – –

Hejen er heien, halmen er den delen av loavlingen (strået) som blir igjen når kornet er tresket fra. Her må det forstås som gresstråene som er igjen når frøene er forsvunnet. Disse stråene ligger flattrykt på bakken om våren når snøen er forsvunnet, det er dette bildet Ibsen vil overbringe leseren. Alt dette har jeg fra Arne Henriksen. Terje Vigen ligger som strødd, og ser ned i et stygt brådyp, som er hans egne følelser. Terje Vigen har imidlertid overvunnet disse kreftene også. Som han har overvunne naturkreftene, har han overvunnet kreftene i seg selv. For Terje Vigen kan de nesten gå ut på et og de samme. Som havet etter stormen er rolig og vennlig  igjen, er også Terje Vigen rolig og vennlig etter stormen i sitt indre. Diktet er bygget opp slik at det er overveldende forståelig at Terje Vigen skal ha et ønske om hevn, og at han skal være i sin fulle rett til å gjøre gjengjeld mot alt engelskmannen har gjort mo ham. Likevel visr han storsinn, og gjør ikke krav på denne hevnen han nå har en mulighet til å få. Han frasier seg sjansen til gjengjeldelse. Terje Vigen har gitt alt, mistet alt, mens engelskmannen har alt i behold. Og han har nok ikke gitt så mye for å få det, det har kommet opp i hendene på ham. Likevel er det Terje Vigen som gir engelskmannet et tilbud, om den engelske lord føler seg urettferdig behandlet. Da er det ikke ham selv, Terje Vigen, som skal stilles til ansvar, det er Vorherre. Du skal heller ikke klage på stormen, den har fått sin natur av den kraft som skapte den. Det er en voldsom storhet over dette, voldsomme følelser i sving.

Strofe 39

Da dagningen lyste var hvermand frelst;
yachten lå længst i havn.
Med nattens saga taug de nok helst,
men vidt foer dog Terjes navn.
Drømmenes uvejrsskyer grå
fejed en stormnat væk;
og Terje bar atter så rank, som få
den nakke, der krøgtes hin dag han lå
iknæ på korvettens dæk.

Så kommer en ny dag, symbolsk og i diktets virkelighet. Den nye dagning kaster lys over hva som har skjedd, alle er frelst, og Terje Vigens navn blir vidt gjort kjent. Drømmenes uværskyer kan vanskelig tolkes som annet enn drømmen om hevn, det var uværet i Terje Vigens indre, det ble nå blåst vekk av stormnatten han gjennomlevde, der ute på sjøen. Nå er nakken atter rank, og stolt, og setningen iknæ på korvettens dæk, blir brukt for siste gang, om noe som for lengst er glemt og uten betydning. Terje Vigen har reist seg igjen. Om Terje Vigen leses som symbol på Nordmannen, er det Nordmannen som har reist seg. Vi led oss gjennom årene med blokade fra engelskmennene, men verken det eller drømmen om hevn har ødelagt oss, vi er fortsatt stolte og ranke. En slik tolkning ligger nok ikke direkte i Ibsens tekst, en må eventuelt lese det i begeistret forlengelse av den.

Strofe 40

Lorden kom, og mylady med,
og mange, mange med dem;
de rysted hans hånd til farvel og Guds fred,
der de stod i hans ringe hjem.
De takked for frelsen da stormen peb,
for frelsen fra sjøgang og skær;
men Terje strøg over barnets slæb:
«nej, den som frelste, da værst det kneb,
det var nok den lille der?» – –

Nøkkelen i denne strofen er den siste linjen, den som frelste. Det er det lille barnet. Og dette lille barnet frelste ikke først og fremst sin mor og sin far, det frelste Terje Vigen. For det var barnet som tok fra ham hans ønske om hevn, barnet som hadde det samme navn som hans eget. Uten det uskyldige barn til stede, hadde han kanskje kommet til skade for å drepe den engelske lorden og hans kone. Nå reddet ham dem i stedet, noe det er mye bedre mening i. Det er også et eksempel på Terje Vigens norske personlighet, at han ikke bryr seg om at alle takker ham for hans store gjerning, det var da så lite, det er barnet som skal takkes.

Strofe 41

Da yachten drejed for Hesnæs-sund,
den heiste det norske flag.
Lidt længere vest er en skumklædt grund, –
der gav den det glatte lag.
Da tindred en tåre i Terjes blik;
han stirred fra hejen ud:
«stort har jeg mistet, men stort jeg fik.
Bedst var det, kan hænde, det gik, som det gik, –
og så får du ha’e tak da, Gud!»

Her er det også en markant todelt strofe. I den første halvdelen er det triumfferd gjennom Hesnæs-sund, der det tidligere i dikteposet har skjedd så mye fryktelig. Nå blir det norske flagget heist på et engelsk skip. Det glatte lag er avfyring av hel bredside, samtlige kanoner på en gang («glatt» er her fullstendig, «lag» er kanonrekke langs siden av eldre krigsfartøy). Det ble gjort som en æresbevisning, en salutt. På denne måten er det engelskmennene og yachten forsvinner fra fortellingen, de gjør det i dyp anerkjennelse av Terje Vigen, Norge og Nordmannen.

Og så er det den følsomme avslutningen. Her får vi for første og eneste gang tilgang ikke bare til Terje Vigens ord, men også til hans tanker. Og hvilken stor og mektig tanke det er. Den får selveste Terje Vigen til å tindre en tåre. Den er formulert i de tre siste linjene, der vi får med den ekstra åttende verselinjen, som holder trykket oppe. Her er det ekstra effektfullt med at den åttende linjen har fått en ekstra, ellevte stavelse. Stort var det han mistet, kone og barn, men stort var også det han fikk, sjansen til å redde en annen, og til å tilgi, og med det få åpenbart den store tanken han nå har skjønt. Han har skjønt hvilken demonisk kraft som ligger i hevnen, og han er blitt forsonet med seg selv. I det siste gir han takk, og ingen anklage til Gud. Det var best det gikk som det gikk, det var mening i det også.

Strofe 42

Slig var det jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk.
Hans hår var hvidt, men han lo og sang,
og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skæmtsomme ord,
han spøgte med byens børn;
han svinged sydvesten og sprang ombord,
så hejste han fokken, og hjem han foer
i solskin, den gamle ørn.

Her i strofe 42 gjentas langt på vei strofe nummer 2. Nå ser vi den har en helt annen mening, enn den vi oppfatter første gang vi leser den. Denne strofen avslutter den egentlige fortellingen, som den også begynner den. Det gjenstår bare en liten slags epilog, slik den første strofen godt kan tjene som prolog.

Strofe 43

Ved Fjære kirke jeg så en grav,
den lå på en vejrhård plet;
den var ikke skøttet, var sunket og lav,
men bar dog sit sorte bræt.
Der stod «Thærie Wiighen» med hvidmalt skrift,
samt året, han hvile fandt. –
Han lagdes for solbrand og vindes vift,
og derfor blev græsset så stridt og stivt,
men med vilde blomster iblandt.

Bræt er brett, det som vi i dag ville brukt en gravstein til. Terje Vigen har også fått en fattigmannsgrav. Han hadde ingen slektninger eller etterlatte, så graven blir stående uskjøttet. Det er naturmennesket Terje Vigen blir begravd, der han hører hjemme, på en værhard plett der vindene kan rase og solen brenne. Derfor blir gresset stritt og stivt, slik Terje Vigen gjennom hele sitt liv. Han nektet å bøye seg, bortsett fra den ene gangen, i kne på korvettens dekk, noe han skulle lide for hele livet. Og så var det ville blomster, usiviliserte, men skjønne. Det var naturmennesket, nordmannen, formet av vær og vind, og derfor så urokkelig og umulig å kue.

Vi ere en nasjon vi med, av Henrik Wergeland

Det er mai måned, en måned som skal kalle litt på nasjonalfølelsen her i Norge. Det er måneden vi har 17. mai med grunnlov og selvstendighet fra Danmark, frigjøringen fra tyskerne fikk vi 8. mai, og mai måned er jo vakker i Norge, som den er det i alle andre land. Men når nasjonalfølelsen først er kalt på, kan man godt mene at mai måned er vakrere i Norge enn i noe annet land.

I våre dager er nasjonalfølelse i likhet med de fleste store følelser noe som best blir behandlet med litt ironisk distanse, i alle fall i opplyste kretser, man skal liksom komme med noen forbehold om man uttrykker glede og stolthet over Norge, nasjonen og det norske. Bare uttrykket «Stolthet over nasjonen», det høres ikke helt bra ut, det er nesten som nasjonalfølelsen har blitt noe truende.

Henrik Wergleand (1808-1845) levde en tid da en slik distanse ikke var nødvendig. Tvert i mot lå tidens krav i at man skulle elske landet sitt, og dyrke ferelandsstoltheten. Man skulle bygge opp en nasjonalfølelse.

Mot denne bakgrunn er det følgende dikt er skrevet.

 

Vi ere en nasjon vi med

Vi ere en nasjon vi med,
 vi små en alen lange,
 et fedreland vi frydes ved,
 og vi, vi ere mange.
 Vårt hjerte vet, vårt øye ser
 hvor godt og vakkert Norge er,
 vår tunge kan en sang blant fler
 av Norges æres-sange.

 Mer grønt er gresset ingensteds,
 mer fullt av blomster vevet
 enn i det land hvor jeg tilfreds
 med far og mor har levet.
 Jeg vil det elske til min død,
 ei bytte det hvor jeg er fødd,
 om man et paradis meg bød
 av palmer oversvevet.