Liebes-lied, av Reiner Maria Rilke

Det er virkelig et flott dikt jeg skal presentere i dag, et fantastisk dikt av Rainer Marie Rilke, der han løfter opp to sjeler til en høyere enhet, i en kjærlighetssang. Det er en måte å bruke språket som er uovertruffen, uanstrengt, lett, men med alle de sentrale ordene og temaene for samklangen mellom delen og helheten, sjelen og universet. Her er det de fremmede, stille stjerner, her er det buestrøket på strengene som klinger som én stemme, og her er spørsmålet hvilket instrument det alt sammen er og hvem det er som spiller. Spørsmålet om Gud, eller noen utenfor, står i det åpne, men mystikken og undringen er der i avklaret ro. Det er virkelig elegant gjort, og verdig tittelen Liebes-lied, kjærlighetssang. Dette er kjærlighetssangen.

Men først må jeg gjøre noen oppklaringer.

Arbeidet med denne bloggen går i rykk og napp. Det viser seg også med kvaliteten på innleggene jeg poster. Noen er gjennomarbeidede og greie, mens ganske mange etter hvert er hengende med påskriften «dette skal jeg se på senere». Mange poster mangler også, systemet med å poste et utenlandsk dikt en søndag i hver måned er ikke oppfylt. Disse postene er sammen med Shakespeare de mest krevende å lage. Det tar tid å finne frem til og å bestemme seg for et dikt, det tar lang tid å sette seg inn i forfatteren og verket diktet står i, og det tar lang tid å slå opp glosser og å oversette diktet. Språk jeg ikke jobber med til daglig, som tysk og italiensk, er verst. De språkene kan jeg ganske dårlig, så jeg må bruke veldig mye tid på å få en oversettelse jeg kan være ganske sikker på er noenlunde korrekt. Derfor blir søndager som skulle hatt slike dikt, oftere enn andre stående tomme i travle perioder, og det er ikke bare å finne frem til et dikt og etterfylle dagen, slik jeg særlig kan gjøre med norske dikt. Til slutt mister jeg også oversikten, og må bruke tid på å finne frem til hva som er i orden, og hva som ikke er det, og hva som eventuelt er mest verd å bruke tid på.

Desember 2011 var lenge en liten plage her på bloggen. Den måneden manglet et tysk dikt. Det tok meg nesten fem år å få diktet på plass, Mondnacht, av Joseph von Eichendorff, postet sommeren 2016. Det diktet er gjennomarbeidet. Samme sommer postet jeg også Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine, tilbake til desember 2013. Det diktet er ikke gjennomarbeidet, jeg har en hel serie dikt av Heine å oversette og kommentere, alle postet mens jeg var på ferie i utlandet nå i sommer, men rasket sammen og skrevet til et minimum på forhånd. Et dikt av Rilke lå også klar, diktet jeg postet i dag. Nå når jeg ser over det, ser jeg også at jeg allerede hadde postet et dikt av Heine i 2013, In wunderschönen Monat Mai, jeg liker ikke å poste samme poet to ganger i løpet av et år. Så også her har jeg noe å rydde opp, Der Doppelgänger må flyttes til senere, i desember 2013 må et nytt dikt inn. Det er mye å gjøre.

Uansett, første halvdel av 2016 satte jeg gang med storoppussing her på bloggen. Bokhylla på nasjonalbiblioteket var til stor hjelp, der går det raskt å lese antalogier på norsk, og så er det bare å finne frem til originalene på tysk etterpå. Jeg hadde også en slik antalogi, storverket Dikt i 4000 år, et verk jeg aldri har likt noe særlig, litt tunge oversettelser som det har, og i oversettelse uten originalen kommer man jo ikke ordentlig inn i diktene. Verket ble imidlertid anbefalt av Tor Ulven i intervjuet han gav (det eneste) til tidskriftet Vagant på 90-tallet, så jeg gav det en ny sjanse. Der fant jeg det jeg trodde skulle løse knuten med det manglende diktet i 2011. Først med diktet Schlußstück (sluttstykke), som det viste seg jeg allerede hadde postet, så med Liebes-lied, som jeg tenkte å poste. Det viste seg imidlertid at jeg allerede hadde et dikt av Rilke det året, Klage, og Kjærlighetssangen måtte vente til en annen anledning.

Som er nå.

Liebes-lied


Wie soll ich meine Seele halten, daß 
sie nicht an deine rührt? Wie soll ich sie 
hinheben über dich zu andern Dingen? 
Ach gerne möcht ich sie bei irgendwas 
Verlorenem im Dunkel unterbringen 
an einer fremden stillen Stelle, die 
nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen. 
Doch alles, was uns anrührt, dich und mich, 
nimmt uns zusammen wie ein Bogenstrich, 
der aus zwei Saiten eine Stimme zieht. 
Auf welches Instrument sind wir gespannt? 
Und welcher Geiger hat uns in der Hand? 
O süßes Lied.

Neue Gedichte (1907)

Min oversettelse

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at den
ikke rører ved din? Hvordan skal jeg løfte
den over deg til de andre ting?
Akk, jeg skulle gjerne ønske den nær noe annet
Tapt i mørket bringe den
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
tar oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Nye dikt (1907)

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har prøvd å oversette så det blir forståelig på norsk. Jeg er ikke så god i tysk at jeg har noen følelse for språket, jeg må slå opp ord og arbeide meg frem. Det kan være enkle og mindre enkle ting jeg har misforstått. I så fall vil jeg gjerne ha beskjed, så det kan bli riktig.

Sammensetningen bei irgendwas skjønner jeg ikke helt. Jeg slo opp bei en gang til, og fant som jeg venter det betyr «ved» eller «i nærheten av». Også for at oversettelsen skal gi flyt på norsk velger jeg «nær noe annet». Om mer tyskkyndige har bedre forslag er jeg åpen for det. Formen Verlorenem er jeg heller ikke sikker på, det ser ut som dativ, noe som på tysk vel skal være å befinne seg stedet, mens akkusativ er bevegelse til stedet. Her er jeg ikke sikker. Verbet unterbringe, som jeg tenker lar seg oversette direkte til «underbringe», blir også litt vanskelig, men jeg kan ikke skjønne annet enn at den hører til linjen under, altså «underbringe til en fremmed, stille stjerne (an einer fremden stillen Stelle). Jeg lar det i oversettelsen stå «bringe den», slik at det blir det samme problemet på norsk, som på tysk.

Jeg har nederst i posten forsøkt med på en gjendiktning også. Det er nesten umulig, for rimene og halvrimene er veldig fine, og fungerer hos Rilke helt uanstrengt, mens man på norsk virkelig må presse det til for å få rimene til i de samme linjene og med de samme ordene. For eksempel avslutter diktet med O süßes Lied, som rimer litt på eine Stimme zieht tre linjer over. Sånn blir det en veldig fin helhet, den søte sangen er den ene stemmen buestrengen drar, mens det norske ordet sang ikke er så lett å få til å rime på noe sånt. Eksemplene på slike umuligheter er legio i dette diktet. Så jeg lar gjendiktningen være nesten lik som oversettelsen. Å presse det til å rime ødelegger diktet, synes jeg. Bruk heller den norske oversettelsen til å lese det om igjen, i original.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordet står i fet skrift.

halten holde, holde fast, holde fast på, overholde; stoppe; holde seg, holde seg fast, klare seg;

rührt -> rüren 1. røre 2. komme av, stamme fra es rührt von ihm det stammer fra ham

hinheben -> hin i forbindelse med verb betegner bevegelse bort fra den talende, heben heve, løfte; høyne 2. (refl) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i, opp

möcht -> möchte gjerne ville, gjerne skulle ha lyst til

bei 1. (rom) angir nærhet, i nærheten av; på et bestemt sted; berøring 2. (tid) angir tidspunkt, tidsrom 3. (uavhengig av rom/tid) angir ledsagende omstendigheter 4. noen flere betydninger, feks der Appettit kommt beim Essen appetitten kommer mens man spiser (eller «ved å spise», så dette er logisk). Som adverb betyr bei (gammeldags) ved, hos, med, (tross); i, av, på, under, om, til; for, inntil

irgendwas -> irgendetwas et eller annet

Dunkel (adj) mørk, dunkel, matt; uklar, utydelig; mørk, dyp, (subst das Dunkel mørke)

unterbringen underbringe (fant ikke i ordboken, men antar det er dette)

Tiefen -> die Tiefe dyp, dybde

anrührt -> anrühen 1. berøre, røre ved 2. blande, røre (i, opp)

nimmt -> nehmen ta (i mange forskjellige betydninger)

Bogenstrich Buestrøk -> Bogen bue, krok, kurve, sving, omvei; bue (også musikk, skytevåpen, hvelving), der Strich 1. strøk 2. strek 3. stripe

Saiten -> die Saite streng

zieht -> ziehen 1. dra, trekke (i ulike betydninger) 2. lengte, lokke 3. dyrke, avle; oppdra 4. flytte 5. dra seg, strekke seg, slå seg

Geiger fiolinist (der Geiger mannlig, die Geigerin kvinnelig)

Kommentar til diktet

Store norske leksikon skriver om Rilke at «tankeinnholdet i hans dikt foregriper eksistensfilosofien slik den senere fikk form hos Jaspers og Heidegger», der «menneskets oppgave består i å fylle hverdagens små ting med mening slik at deres ting-karakter oppheves, og de blir verdier». I dette diktet, Liebes-lied, vil jeg si at Rilke løfter seg enda et nivå opp, slik han også uttrykker i diktet at han ønsker. Det er ønsket om å holde min sjel, slik at den ikke rører ved din (Wie soll ich meine Seele halten, daß/ sie nicht an deine rührt?) og å løfte den over deg til de andre tingene (Wie soll ich sie/ hinheben über dich zu andern Dingen?). Her er det om å løfte alt i en høyere enhet, til noe som ringer i samklang, nesten hevet over spørsmålet om mening, Diktet blir denne høyere enheten, den søte kjærlighetssang. Fristet er jeg til å skrive målet med tilværelsen, selv om dette ikke er uttrykt i diktet.

Diktet har både tradisjonalistiske og modernistiske elementer. Det plager meg å skrive så tørt om et dikt som er så vakkert, men det betyr at det er stramt i formen og har et avansert rimmønster, men det er heller ikke noe rytmetog som tøffer av gårde, ordene og setningene leses varsomt og med mening. Vi ser at setninger brytes over to verselinjer, og slutter midt i et vers, ikke på enden av verset, som så å si uten unntak var regelen før. Det er et dikt for tiden det er skrevet i, om man kaller det nyromantisk eller modernistisk, dette er sånn man skulle og kunne gjøre det på begynnelsen av 1900-tallet.

Til forskjell fra den opprinnelige romantikken er det mystisk og undrende, her er det ikke lenger noe diktergeni som påberoper seg svarene på spørsmålene, men kanskje noen modige som har våget stirre dypere ned i livsbetingelsene enn andre mennesker tør. Som eksistensfilosofene formulerer det, handler det om å finne mening i en verden, der ingen mening finnes. Det er ikke alltid det blir så avklaret, som det blir her hos Rilke.

Rimene i diktet ser man i linjene 1a, 2b, 3c, 4a, 5c, 6b, 7c, 8d, 9d, 10e, 11f, 12f, 13e, om dette gir mening. Hver gang det kommer nytt rim, setter jeg på en ny bokstav. Rimene i linjene 10 og 13 er strengt tatt halvrim, zieht og lied, men forbindelsen mellom ordene er tydelig nok. Rimene Dingen – unterbringen – schwingen i linjene 3, 5 og 7 viser en annen type forbindelse, tingene, bringe til, svinge, det er de tingene dikteren vil bringe sjelen til, og som ikke svinger videre når dine dybder svinger (nicht weiterschwingt, wenn deine Tiefen schwingen). Tingene og svingningene, vil jeg si. «Deg og meg» som «et buestrøk» i linjene 8 og 9 skulle være veldig klar, du og jeg er buestrøket, lignende er vi spent og blir hold i en hånd, ((..) sind wir gespannt? / (..) in der Hand?) i linjene 11 og 12.

Kanskje kan vi også si noe om at diktet har akkurat 12 + 1 linje. De 12 linjene er selve diktet, mens den trettende er hyllesten til det, O süßes Lied, tallet 12 er et av de mest delelige som er, og går opp i 2, 3, 4 og 6, praktisk talt alle tall lavere enn halvparten av det selv. Det er også med på denne samklangen og harmonien, denne rikdommen, der alt spiller på lag og man finner rim og mening overalt. Linje 13 er også mye kortere enn de andre, og ringer for seg selv, der til slutt, med hele innholdet i resten av diktet.

Min gjendiktning

Kjærlighetssang

Hvordan skal jeg holde min sjel, slik at
den ikke rører ved din? Hvordan skal jeg
heve den over deg til alle de andre ting?
Akk, som jeg skulle ønske den var nær noe annet
Tapt i mørket bringe den med
til en fremmed, stille stjerne, som
ikke svinger videre, når dine dybder svinger.
Dog alt, som berører oss, deg og meg,
bringer oss sammen som et buestrøk,
som fra to strenger drar én stemme.
Av hvilket instrument er vi spent?
Og hvilken strengespiller har oss i sin hånd?
O søte sang.

Ny dikt (1907)

Im wunderschönen Monat Mai, av Heinrich Heine

Det er ikke helt mai ennå, men det er bare å gjøre seg klar med dette vakre diktet av Heinrich Heine. Det er på sin plass nå, som våren ikke ser ut til å ville komme, samme hvor mye kalenderen viser slutten av april. Ikke et løvtre har bladene på i Rogaland. De få som våget seg på å vise knoppene noen solskinnsdager i mars, de står med de samme knoppene som de viste den gang. Det var sol, men det var kaldt og frost, og det var ikke regn. Nå er det regn, pøsregn, og det er vind og det er kaldt. Frostnetter har vi fortsatt, og vi har for den kommene uken utsikter til samme temperaturen som vi hadde romjulen.

Da kan det for oss som nyter den slags være på sin plass å sette på en innspilling av Robert Schumanns sangsyklus, Dichterliebe. Med Wimp og Spotify er det allemannseie, men det er nok ikke mange som benytter seg av sangskattene som ligger der av tyske liedere.

Dette er en poesiblogg, og ikke en musikkblogg. Her er teksten til det første diktet i syklusen.

Im wunderschönen Monat Mai

Im wunderschönen Monat Mai,
als alle Knospen sprangen,
da ist in meinem Herzen
die Liebe aufgegangen.

Im wunderschönen Monat Mai,
als alle Vögel sangen,
da hab ich ihr gestanden
mein Sehnen und Verlangen

Min oversettelse

I den skjønne måned mai

I den skjønne måned mai,
Når alle knopper springer,
Da er det i mitt hjerte
Kjærligheten tar av.

I den skjønne måned mai,
Hvor alle fugler synger,
Da har jeg til henne erklært
Mine ønsker og lenglser

Kommentar til oversettelsen’

Både Sehnen og Verlangen er lengsel, men Verlangen henger også sammen med vårt «forlange», og da i en slags betydning av å ønske noe veldig sterkt. Sehnen har forbindelse med adjektivet sehnlich, som kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «brennende, inderlig, med lengsel».

Kommentar til diktet

Det er et nydelig lite dikt, som også er nydelig tonsatt av Robert Schumann. Jeg skal ikke prøve å tolke det så meget. Det er ganske enkelt i sine virkemidler, der den vidunderlige mai-måneden blir satt i kontrast med dikterens lengsel. Dette blir dikterens stemme i fuglesangen. Det er alltid noen seksuelle undertoner når knopper brister i romantiske dikt. Det er årstiden for forelskelse, for å skape nytt liv, og det spretter ut. Poeten vil være med i livsgleden.

I dette diktet til Heine får vi ikke helt svar på hvorvidt han lykkes i det. Lengslene dikteren føler når han opplever seg selv i vidunderlige mai måned, de har han erklært til en kvinne. Men diktet sier ingenting om lengselen blir gjengjeldt.

Jeg har her sagt litt om diktet isolert, og nå som vi alle diktersjeler venter på forelskelsens mai, så står det godt slik. Men det er altså en del av en syklus, den er veldig lett tilgjengelig nå i disse nettider, både tekstene og Schumanns tonsetting. Jeg anbefaler å prøve det siste, gjerne i versjonen til Fritz Wunderlich eller Dieter Fischer-Friskau, dette er i kjernerepertoaret av de tyske lieder. Dere kan også lese informasjon om syklusen, og tekstene på tysk og i engelsk oversettelse på denne nettsiden.

Eller dere kan lese det flotte diktet Im wonderschönen Monat Mai en gang til, og se hvor vakkert det kan gjøres på bare åtte linjer. Og så kan en tenke gjennom ens egne ønsker og lengsler, og hvem en kan erklære dem til.

DSC_0511

Lebenslauf, av Friedrich Hölderlin

I dag kommer et klassisk dikt, en ode, fra den tyske dikteren Johann Christian Friedrich Hölderlin (1770-1843). Dette diktet viser min begrensning i det tyske språket. I arbeidet med det greide jeg ikke å oversette det ordentlig, i hvert fall ikke i tiden jeg hadde til rådighet, men jeg hadde også en engelsk og en gammel norsk oversettelse (av Olav H. Hauge) til å hjelpe meg å forstå meningen. Og det er gjerne lettere å forstå meningen, enn å skrive den ut.

Jeg er ikke særlig godt bevandret i tysk lyrikk, men erkjenner at den er blant de rikeste, og jeg hadde håpet at arbeidet med denne bloggen skulle lære meg den bedre å kjenne. Hölderlin kjenner jeg av navn, noen referanser og av noen detaljer i biografien, man kan godt si han levde et dikterliv, med alt som skal kjennetegne det, men lest ham har jeg ikke noe særlig. Han er aktiv akkurat i det klassisismen går over i romantikken, og den tyske kunsten har sin Sturm und Drang. Hölderlin tar så avgjort del i det. I første fase av sitt dikterliv var han streng i formen, og holdt seg helt til de klassiske, antikke idealene, senere ble uttrykksbehovet større enn at det lot seg begrense av de strenge formene. Det var også begivenheter i hans eget liv som førte til det.

Dagens dikt, Lebenslauf, eller Levnetsløp, er skrevet i den senere perioden, etter 1800, hvor Hölderlin var på vei mot sinnssykdom og hvor hans ulykkelige kjærlighet – en annen manns hustru – var blitt utilgjengelig for ham, og attpåtil døde. Det er en gammel ode etter gresk mønster, og motivene er også hentet fra antikken, med guder (die Himmlischen) og dødelige mennesker. Mine eventuelle lesere vil ha større glede av diktet, om de kan tysk bedre enn jeg.

 

Lebenslauf

Größers wolltest auch du, aber die Liebe zwingt
  All uns nieder, das Laid beuget gewaltiger,
    Doch es kehret umsonst nicht
      Unser Bogen, woher er kommt.

Aufwärts oder hinab! herrschet in heil'ger Nacht,
  Wo die stumme Natur werdende Tage sinnt,
    Herrscht im schiefesten Orkus
      Nicht ein Grades, ein Recht noch auch?

Diß erfuhr ich. Denn nie, sterblichen Meistern gleich,
  Habt ihr Himmlischen, ihr Alleserhaltenden,
    Daß ich wüßte, mit Vorsicht
      Mich des ebenen Pfads geführt.

Alles prüfe der Mensch, sagen die Himmlischen,
  Daß er, kräftig genährt, danken für Alles lern',
    Und verstehe die Freiheit,
      Aufzubrechen, wohin er will.

 Min oversettelse

For ordens skyld: Dere finner en god engelsk oversettelse her. Min norske oversettelse duger ikke til å få frem kraften i diktet, og duger vel kanskje snarere til å skape forvirring.

 Det store ville også du, men kjærligheten tvinger      
   Oss alle ned, sorgen bøyer hardere                           
     Men den vender ikke fånyttes tilbake
       Buen vår, fra hvor den kommer.

Opp eller ned! Hersker i hellig natt                                   
  Hvor den stumme naturen blir til kommende dag   
    Hersker den skakke Orkus                                                 
      Ikke en grad, en lov?                                  

Dette har jeg lært meg. At aldri, som dødelige mestere lik,                 
  Har dere guddommelige, dere altoppholdende                                        
    At jeg visste, med forsiktighet                           
      Ført meg til den jevne sti.                                                           

Alt prøver mennesket, sier de himmelske                                 
  At han, kraftig , til takk for alt å lære                                                       
    Og forstå friheten                                                                               
      Til å sette i gang hva han vil.                                                  

Kommentar til diktet

Om jeg ikke fikk meningen med diktet riktig klar, skal jeg forsøke å gjøre meningen klar.  Først noen klargjøringer andre enn jeg har funnet. Diktet er inspirert av Heraklit fra Efesos, med for eksempel livet som sammenligning med en bue, og ideen om å gå opp eller ned. Orkus er en gammel romersk guddom for underverdenen, så gammel at han er mer etruskisk, enn romersk, og han var den som tok seg av den som har brutt en ed. Det forklare hvorfor han er skjeiv, eller skakk eller tosidig, eller tysk «schiefesten», hvordan han reagerer, avhenger av hvordan du har oppført deg.

Jeg kan ikke gå så dypt inn i dette diktet, siden jeg ikke greide å oversette det ordentlig. Jeg leste det opprinnelig – og det var sånn jeg likte det – som et oppgjør med mennesket som ville det store, men som livet hele tiden satte tilbake på plass. Jeg har alltid likt godt den greske mytologien, og sånn den mente verden var satt sammen. Vi anstrenger oss, men blir bøyd tilbake på plass. Riktignok ikke fånyttes, som det står i første strofe, slik jeg forstår den. Strofe to har heller ikke noen løsning for oss. Jeg har også store problemer med å forstå linje 4, der, trass alle oversettelser som er meg tilgjengelig.

I strofe 3 sier det lyriske jeg at de himmelske guder aldri har satt ham på den jevne sti, altså en vei det er lett å gå. Jeg tolker det slik at det alltid er krevd mye av ham, og at det gjelder universelt, det kreves mye av mennesket. Og i siste strofe svarer gudene, at det er riktig mennesket streber, han vil gjerne prøve alt. Men lærdommen er at han har friheten, og den består i å sette i verk hva han vil. Det er altså en kraftig ode til viljen, dette, slik jeg leser den. Men i språket møtte jeg mine begrensninger, denne gangen, så jeg kan ikke si helt det var slik det var ment.

Det ser ut til at jeg må lære meg bedre tysk, er en annen konklusjon.