Terje Vigen, av Henrik Ibsen

For denne posten vil jeg gjerne takke Arne Henriksen, en pensjonert lærer, som har sendt meg en lang mail med omfattende forslag til rettinger. Det gjelder særlig ord og beskrivelser av gammel sjøfart, og vendinger som ikke i dag gir den umiddelbare gjenkjennelsen de gjorde den gang. Mange av formuleringene som nå står i posten, er direkte fra denne mailen. Med det er omtalen av diktet betydelig forbedret, og ordforklaringene skal nå være ganske korrekte. En stor takk til ham, og til andre som har kommet med forslag til endringer og rettinger i kommentarfeltet.

*

Dette diktet er egentlig for langt til at det passer her på Helt grei poesi. For fremtiden vil slike lengre epos skrevet på vers bli postet på litteraturbloggen, der nærlesingen ikke trenger å være så intens. Men nå er det nå en gang havnet her på poesibloggen, og da skal jeg nå behandle det skikkelig.

Ibsen gav ut dette episke diktet i en nyttårsgave til Illustrert nyhetsblads abonnenter  i 1862. Det var før Ibsen ordentlig hadde etablert seg som dramatiker. Han hadde heller ikke etablert noen nye tradisjoner, verken i lyrikken eller i dramatikken. Han stod tungt i romantikken, både når det gjaldt valg av motiv og tema, og i tankegang. Den senere samfunnsrefseren Ibsen hadde ennå ikke gjort seg gjeldende.

I Norge stod i likhet med andre nasjonalstater som på 1800-tallet hadde kjempet for sin frihet nasjonalromantikken sterkt. Vi måtte ikke bare bygge opp en ny nasjonalstat etter vår frihet fra Danmark i 1814, vi måtte også bygge opp en ny nasjonalfølelse. Vi måtte gjøre det til noe spesielt å være norsk. Vi måtte gjøre det norske folket stolte av sin opprinnelse, sin identitet og sin nasjonale egenart.

Denne oppgaven var noe norske kunstnere mente lå for dem. Det var gjennom kunsten folket skulle opplyses, for kunsten kunne henvende seg til hele mennesket, både fornuften og følelsene. Spesielt var det følelsene kunstnerne hadde spesielle forutsetninger for å kunne nå. Folkeopplysning, aviser og blader kunne også henvende seg til fornuften, de kunne bringe informasjonen ut til et stadig mer lesende folk. Men bare kunstnerne kunne gjøre det norske folk stolte over vår nye nasjon. Bare kunsten kunne få befolkningen til å ville sloss for den.

Romantikken hentet sine motiver fra naturen. Der har man det opprinnelige, det sanne og ekte i livet. Det står i motsetning til det tillærte, dannede, som man dyrket i klassisismen. Her skal man riktignok være forsiktig med å bli kategorisk, også klassisistene søkte seg til naturen, også romantikerne ønsket dannelse og dyrket de klassiske idealene. Det var bare måten man gjorde det på som var annerledes. Romantikerne ville på en måte bryte ut av de strenge reglene og formene de klassiske idealene fordret, de ville slippe til de store følelser i livet, og la kunstnergeniet få utfolde seg uten de klassiske idealenes begrensninger. I naturen fant man inspirasjon. Her var det de store krefter utspilte seg, i stormer og uvær, fosser og stryk, og det mektige havet, med alle sine stemninger.

Nasjonalromantikken måtte også hente tema og motiv fra historien.Det var nødvendig, for å vise folkets sanne storhet, og fordi det i felles nasjon ligger felles historie. Her gjaldt det å finne frem til den stolte delen av historien, fra den gangen landet var mektig, og man hadde grunn til å være stolt av å tilhøre det. Det var også en fordel om man kunne gå langt tilbake, slik at man kunne komme ned til det opprinnelige. Også den gang gjaldt tanken om at det de senere årene var for mye kontakt med utlandet, det ekte, nasjonale ble utvakset. Man måtte gå tilbake i historien for å finne frem til det igjen.

Henrik Ibsen skrev en rekke dramaer som går tilbake til den stolte delen av vår historie, den tiden nasjonalromantikerne elsket. Vikingtiden var kanskje i overkant rå, men tiden som fulgte med rikssamling og kongetid inneholdt mange av de ingredienser man kunne ønske seg. Herfra gikk det an å trekke linjer til det nye Norge man ville bygge. Det var ekte, norske menn som kjempet for frihet og selvstendighet, og for et samlet Norge, slik man ville ha det på 1800-tallet. Disse gamle nordmenn viste et sinn man gjerne ville identifisere seg med, og som fant sin vei inn i sanger og taler og dikt, den om tross og vilje og styrke og tæl. Vi fikk den gang vårt Norgesvelde, og var noen år en stormakt i Nord-Europa, med kontroll over dagens Norge, deler av dagens Sverige, samt de fleste av de nordlige øyene i Atlanterhavet. Så kom problemene, med unionstid og dansketid, og vi mistet vår storhet.

I Terje Vigen foregår ikke handlingen i middelalderen. Handlingen er nærmere knyttet til Ibsens samtid, til den engelske blokaden av norskekysten under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet. Som kjent var Norge den gang en del av Danmark, og Danmark ønsket å være nøytrale i konflikten som etter hvert stod mellom først og fremst England og Frankrike. Britene stolte imidlertid ikke på den dansk-norske nøytraliteten. Det var evnen mer enn viljen som var problemet. Britene satte sin storhet i overlegenhet til sjøs, og fryktet at Frankrike skulle forsyne seg av den Dansk-norske flåten. For å forhindre dette tok britene den selv, i 1807, i det som fra dansk-norsk side vanskelig kan ses på som annet enn et røverangrep. Det tvang oss til å ta parti med Napoleon, og med det kom vi i krig med britene, som tradisjonelt har vært våre venner. For britene spilte det ikke så stor rolle at franskmennene nå hadde en ekstra alliert, så lenge britene hadde den dansk-norske flåten.

Det var det ene. Det andre var at britene ville lage en effektiv blokade av det europeiske kontinentet, slik at franskmennene ikke fikk inn forsyninger utenfra. Denne blokaden greide britene å sette opp. Men det førte til at også Danmark og Norge ble atskilt fra hverandre, med den konsekvens at matforsyningene våre stanset opp. I diktet Terje Vigen blir dette skildret i strofe ti, og jeg skriver litt mer om det i kommentarene etterpå.

Hovedpersonen er Terje Vigen. Det skal være en ganske vanlig mann, sørlending, bosatt i Fjære, nær Grimstad. Henrik Ibsen velger dermed som sin helt det som kan være en standard nordmann. Mange vil kunne kjenne seg igjen i ham. Han bodde ved kysten, som de fleste av oss gjør, og han kom ikke fra noen spesielt fornem eller begunstiget familie, som de færreste av oss gjør. Han har også flere karaktertrekk nordmenn skal kunne kjenne seg igjen i, i hvert fall i følge idealet man forsøkte å bygge opp i nasjonalromantikken. Han er ikke en mann av de store ord. Han utmerker seg ikke med sin tankekraft. Han er en handlingens mann, som gjør det situasjonen krever av ham, og ellers holder kjeft.

Fortellerteknisk er historien fortalt i første person. Det er imidlertid ikke Terje Vigen selv, men en som på en eller annen måte kjenner til historien som forteller den. Sånn må det nesten være, siden Terje Vigen dør i løpet av eposet, og en død mann kan ikke fortelle så mye. Det ville heller ikke tatt seg ut om Terje Vigen fortalte, for å fortelle om seg selv, må man være selvopptatt. Det kan ikke Terje Vigen være. Tvert i mot er det et karaktertrekk hos ham at alt han gjør, ikke betyr så mye, det er ikke så viktig. Det er hans plikt. Mye av det som blir fortalt, ville også være selvskryt. Det holder naturligvis Terje Vigen seg for god for.

Formteknisk er diktet satt sammen av 9-linjede strofer. De består stort sett av femfotede jamber i første, linje, femte, syvende og åttende linje, og litt varierende verseføtter i  andre, fjerde, sjette og niende. Disse linjene har imidlertid alltid færre stavelser, som regel seks eller åtte, mens de øvrige linjene altså har ti. Det er gjerne slik at de lange linjene har en generalisering, mens de korte har en presisering, som virker med stor kraft, siden de er kortere og leserytmen gjør at man alltid tar en pause nettopp etter dem. Jeg skal skrive mer om dette når jeg går gjennom selve diktet.

Rimene er et slags dobbelt sett med kryssrim, men den ekstra, innskutte åttende linjen rimer på fem og sju, mens linje seks rimer på linje ni. Dette er også med på å bygge opp kraft til sluttpoenget i hver strofe. Så godt som alle endingene har trykktung, mannlig utgang.

Siden diktet er så langt kommer jeg til å kommentere det strofe for strofe. De som vil lese det i sin helhet uten forstyrrende kommentarer, har mange andre steder å gjøre det på.

Terje Vigen, med kommentarer

Strofe 1

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste, nøgne ø; –
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt, –
helst mot uroligt vejr, –
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

Innledningsstrofen er den mest berømte av de alle. Vi ser med en gang rytmemønsteret, femfotet jambe fulgt av to anapester.  Mønsteret blir imidlertid med en gang brutt, hverken på land eller sjø er aktyl fulgt av to jamber, slik jeg leser det, og helst mot uroligt vejr er bare jamber. Dette er ikke et dikt det går an å lukke øynene og lese, uten å følge med på hva som blir sagt. Det ujevne rytmemønsteret minner også om havets bølger, som aldri slår på samme måte, men kommer herfra og derfra, og vugger deg hit og dit.

Vi kan også se litt på Ibsens ordvalg. Adjektivene egner seg alle på en eller annen måte til å beskrive tross, til vår ugjestmilde natur som vi har trosset og overvunnet. Her er det underlig, gråsprængt, yderst, nøgne i de første linjene som beskriver ham. Det er alle ord vi har sett ofte i romantiske beskrivelser av Norge og Nordmenn, det underlige folk, ytterst i havgapet. Det nakne beskriver vårt karrige landskap, knappe 4 % av landet vårt lar seg dyrke, resten er fjell og stein.

Strofen har også et frempek. Øynene hans gnistrer mot urolig vær, noe som lett kan leses i overført betydning, som urolige tider eller vanskelighetene som møter ham. De gnistrende øyne illustrerer trossen. Han lyner, men gir seg aldri.

Strofe 2

Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvidt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skjemtsomme ord,
han spøgte med byens børn,
han svinged sydvesten og sprang ombord;
så hejste han fokken, og hjem han foer
i solskin, den gamle ørn.

Her i strofe 2 introduserers jeg-fortelleren.Strofen hører til slutten av fortellingen, da Terje Vigen er blitt gammel og ikke engang grå. Håret er hvitt. Håret skal i løpet av fortellingen ha flere farger. Det skal også være mye forskjellig vær, men det er et poeng at den avsluttes i solskinn. At han skjemter med pikene og spøker med barna viser at vi har å gjøre med en sunn og frisk ung, gammel mann. Han skal gå gjennom litt av hvert for å komme dit, og det er det fortellingen skal handle om.

Strofe 3

Nu skal jeg fortelle, hvad jeg har hørt
om Terje fra først til sidst,
og skulle det stundom falde lidt tørt,
så er det dog sandt og visst;
jeg har det just ej fra hans egen mund,
men vel fra hans nærmeste kreds, –
fra dem, som stod hos i hans sidste stund
og lukked hans øjne til fredens blund,
da han døde højt opp’i de treds.

Etter de to introduksjonsstrofene om Terje Vigen gjøres det her i strofe 3 klar til å fortelle en historie. Det er et kjent og godt brukt fortellergrep at den som forteller historien insisterer på at den er sant, slik fortelleren her gjør i linje 4. Det er imidlertid en del av de tingene som skjer, utenforstående vanskelig kan få kjennskap til detaljene i. Treds er dansk for seksti, så når Terje Vigen er højt opp’i de treds, er han altså nærmere 70 år.

Strofe 4

Han var i sin ungdom en vild krabat,
kom tidlig fra far og mor,
og havde alt døjet mangen dravat
som yngste jungmand ombord.
Siden han rømte i Amsterdam,
men længtes nok hjem tilslut.
og kom med «Foreningen», kaptejn Pram;
men hjemme var ingen, som kendte ham,
der rejste som liden gut.

Dravat er en kastevind, mye brukt om uvær til sjøs, og nå helst i overført betydning. Det gjelder nå også i denne strofen, i linje 3, der yngstemann – jungmand – må tåle mye erting og juling den første tiden. Jungmann er en ung sjømann, litt over dekksgutt, men litt under lettmatros. Strofen tar kjapt for seg Terje Vigens barndom og oppvekst, og viser en kar som rømte i Amsterdam, altså stakk av fra båten han hadde tatt hyre på, og opplevde nok litt av hvert som ikke blir nevnt i diktet, før hjemlengselen tok ham, og han reiste hjem. At han rømte av i Amsterdam tyder nok på at han ikke hadde det så bra på båten, i alle fall at han ikke ville være med lenger. Hjem reiste han med skuta Foreningen, der kapteinen het Pram. Det var typisk å nevne både skute og kaptein i samme åndedrett. Da han vender tilbake er han vokst så mye siden han reiste, at han blir ikke gjenkjent. Det kan også være ny tid og nye folk, verden han kjente da han dro, finnes ikke lenger. Det viktige poenget er at han må klare seg alene.

Strofe 5

Nu var han vokset sig smuk og stor,
og var dertil en velklædt knægt.
Men døde var både far og mor,
og sagtens hans hele slægt.
Han stured en dag, ja kanhænde to, –
men så rysted han sorgen af.
Han fandt ej, med landjorden under sig, ro;
nej, da var det bedre at bygge og bo
på det store bølgende hav!

Knægt eller knekt, var opprinnelig en ung soldat, men ble etter hvert brukt om en hvilken som helst ung mann, gjerne med en litt rampette betydning, som «skøyer» eller «slyngel». Ordet blir også brukt i betydningen «ung, selvstendig og uavhengig», og det er nok slik det skal forstås her. Denne strofen er også viktig, da den viser en viktig side av Terje Vigens personlighet. Hans mor og hans far og hans hele slekt er døde, men han kan ikke kaste bort livet i sorgen. Det går med en dag, og henger i den neste, og så er det å komme seg videre. Meningen er at Terje Vigen bruker kort tid på å komme over sorgen, slik det er og må være i naturen. De tre siste linjene er vakre, og viser effekten av den ekstra, innskutte åttende linjen. Rymen man har vendt seg til med en lang og en kort verselinje, med kryssrim, gjør at man etter linje sju venter en kort linje med rim på af. I stedet får vi en ny lang linje, med rim på ro og to, det er som om meningen holdes oppe i luften, virkelig som om han ikke på landjorden kan finne ro. Det er på det bølgende hav med de bølgende rytmer Terje Vigen hører hjemme.

Strofe 6

Et år derefter var Terje gift, –
det kom nok på i en hast.
Folk mente, han angred på den bedrift,
som bandt på et sæt ham fast.
Så leved han under sit eget tag
en vinter i sus og dus –
skønt ruderne skinned, som klareste dag,
med små gardiner og blomster bag,
i det lille rødmalte hus.

Strofe 6 opprettholder tempoet i fortellingen. Nå er det å få Terje Vigen gift. Det ligger mye under at det kom nok på i en hast, det er ikke bare at det gikk hurtig for seg, det er nok også at det er en grunn til det. Bryllup som kommer på i en hast skyldes vanligvis at hun er blitt gravid, og de må gifte seg for at barnet skal bli ektefødt. Det er også dette som ligger bak når han angred på den bedrift, angret på det han har gjort, fordi det bandt ham fast til denne konen. Kanskje ser vi her noe av den fortellertekniske fordelen med en utenforstående forteller, en som kjenner historien, men ikke kan garantere for at alt i den er sant. Det er folkesnakket som mener at Terje Vigen angrer på det han gjorde. Kanskje skyldes det at han er en havets mann, eventyrlysten, og at han aldri vil trives i en pent pyntet stue med en pent pyntet kone. Kanskje skal vi være forsiktig med å tolke så mye mer inn i teksten enn det som står, han gjorde en kvinne gravid, og angret på det. Her ser vi også treffsikre ordvalg som gjør at Ibsen kjapt får beskrevet hjemmets idyll, skinnende ruter, små gardiner, blomster, rødmalt.

Strofe 7

Da isen løsned for lindvejrs bør,
gik Terje med briggen på rejs;
om høsten, da grågåsen fløj mod sør,
han mødte den undervejs.
Da faldt som en vægt på matrosens bryst:
han kendte sig stærk og ung,
han kom fra solskinnets lysende kyst,
agter lå verden med liv og lyst, –
og for bougen en vinter tung.

Lindvejr vil på modernisert norsk bli «lindvær», eller linnvær, og det er gjengs norsk for mildvær også i dag. Det er altså en mild bør, eller mild vind, som tiner isen. Det gjorde det mulig for mindre skuter å seile, de lå gjerne i opplag for vinteren. Havnene rundt Skagerak kunne gjerne bli tilfrosset kalde vintre, på grunn av det lite saltholdige vannet i Østersjøen. En brigg er et middelstort seilskip med tverrstenger (rær) på begge master. Stormasten har briggseil, eller et gaffelseil, som det også kan hete. Storhetstiden for briggene var på begynnelsen av 1800-tallet. Vi ser også at han har gått fra jungmand til å bli matros. Boug – eller boug – er forreste delen på en båt, som kanskje ikke alle vet lenger i dag. Det har her i denne strofen også overført betydning. Han har reist mot syd med båt, og hatt det veldig fint. Nå ligger den tunge foran ham, hjemme i Norge. Det ligger en tung tid foran ham også sjelelig sett.

Strofe 8

De ankred, og kammeraterne gik
med landlov til sus og dus.
Han sendte dem endnu et længselsblik,
da han stod ved sit lille hus.
Han glytted ind bag det hvide gardin, –
da så han i stuen to, –
hans kone sad stille og hespled lin,
men i vuggen lå, frisk og rød og fin,
en liden pige og lo.

Her ankrer skipet opp, men det er bare Terje Vigen som går i land for å bli der. Kameratene har landlov, og leker seg også i norske havner, som de har gjort det i de sydlige. Strofen er delt i to. De første fire linjene er en del, der denne handlingen avsluttes med at Terje Vigen ser bakover til det som har vært. De fem neste er hva som venter ham nå, varmt og godt skildret. Å hesple lin vil si å nøste lintråd opp i bunter. Lin er en plante som ble brukt til å veve tøy av. Det skjer, blir det meg fortalt, ved at fibrene i stengelen blir spunnet til lintråd, som deretter kan veves. Linvev kunne brukes til laken, putevar, duker og skjorter, tekstiler som skulle være fine. Linen er naturlig svakt gul, så den ble gjerne lagt ut for å blekes i solen – herav uttrykket: Et langt lerret å bleke. Veving av lerret var vinterarbeid. Vi ser igjen hvor effektiv den ekstra innskutte verselinjen i linje 8 er, med et ekstra rim på «gardin» og «lin», og med stort meningsinnhold at det er den nyfødte datteren hans som ligger der og ler. At jamben i linjen er femfotet og ikke firefotet har også sin effekt, men i vuggen lå frisk og fin, ville også passert lett og greit, men det blir mer tyngde og fylde med at det blir slengt inn to stavelser til, frisk og rød og fin. Dette er en nydelig liten strofe.

Strofe 9

Der sagdes, at Terjes sind med et
fik alvor fra denne stund.
Han trælled og sled og blev aldrig træt
af at vugge sit barn i blund.
Om søndagskvelden, når dansen klang
vildt fra den nærmeste gård,
sine gladeste viser han hjemme sang,
mens lille Anna lå på hans fang
og drog i hans brune hår.

Første linje i denne strofen bryter litt med rytmemønsteret hittil. Det er to jamber med lett opptakt, og så en trykktung stavelse, med trykktungt innhold også, sind, og en ny jambe til slutt.  Linje to har også dette mønsteret, trykklett-trykktung-trykklett, trykklett-trykktung-trykklett, trykktung. Sind og stund er jo ogås lydlig beslektet, og her er de begge plassert trykktungt et sted i verselinjen man ikke skulle ventet det. Bruddet i rytmen skal i gode dikt også markere brudd i innholdet. Og her er det også en markert endring, med det at alvoret kommer inn i den unge Terje Vigens sinn. Trælle er et verb som kommer av det gamle ordet vårt for slave, trell. Det betyr hardt arbeid. Til tross for det harde arbeidet sitt, ble Terje Vigen aldri trett av å vogge barnet sitt i søvn. Det kan nok kanskje leses i litt overført betydning, det er ikke nødvendigvis slik at det var Terje Vigen som vogget barnet i søvn, linjen uttrykker nok kanskje også at tross hardt arbeid, hadde han overskudd til omsorg for barnet, og alt det som følger med det. Vi legger også merke til at navnet på barnet er Anna, det kommer vi tilbake til i strofe 30, og at håret hans er blitt brunt. Det skal ha flere farger gjennom diktet, og livet hans.

Strofe 10

Så lakked og led det til krigens år
i attenhundred og ni.
Endnu går sagn om de trængsels-kår,
som folket da stedtes i.
Engelske krydsere stængte hver havn,
i landet var misvækst og nød,
den fattige sulted, den rige led savn,
to kraftige arme var ingen til gavn,
for døren stod sot og død.

Dette er diktets beskrivelse av redselsårene da blokaden stod på, og sulten herjet. En krysser, eller krydser som det heter i diktet, er en samlebetegnelse for et raskt krigsskip. De egnet seg godt for eskorte, patrulje og blokade, hvor det var viktigere å komme seg raskt fra et sted til et annet, enn til å ha stor ildkraft. To kraftige armer hjelper ingenting, når det ikke finnes korn å få, ikke noe meningsfylt å gjøre med dem. Ibsen går til slutten av de verste årene, som vanligvis er regnet fra 1807 til 1809.

Strofe 11

Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav.–
Der vester har endnu hans gerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
«da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!»

Vi ser at strofen åpner med en gjentakelse. På ny er Terje Vigen rystet av det som skjer rundt ham, på ny tar det kort tid for ham å riste det av seg og komme seg videre. Også denne gangen er det havet, og friheten og eventyrene der som kan berge ham. Vi kan anta at de to kraftige armene i strofe 10 også viste til Terje Vigen selv. At han var ung og sterk hjalp ham ingenting i tidene som rådde. Nå er det å tolke det slik, at kona og barnet er i fare for å dø av sult, og Terje Vigen må ro over til Danmark for å se om han kan finne mat til dem. Den åpne båten er en båt uten dekk. Kanskje er det på sin plass med ordforklaringer for kending, «kjenning», der vester, «der i vest» (før 1902 ble Sørlandet kalt Vestlandet), vinden kuled lidt mindre stiv, betyr at vinden ikke lenger blåste så friskt (både på bokmål og nynorsk kan «å kule» ennå bli brukt i betydningen «å blåse friskt»).

Strofe 12

Den mindste skægte, der var at få,
blev valgt til hans Skagensfart.
Sejl og mast lod han hjemme stå, –
sligt tyktes han bedst bevart.
Han mente nok, Terje, at båden bar,
om sjøen kom lidt påtvers;
det jydske rev var vel svært at gå klar, –
men værre den engelske «Man of war»
med ørneøjne fra mers.

Skægte, eller sjekte, er en liten båt. Noen er kanskje mer familiær med det nesten tilsvarende ordet «snekke». Skagensfart er ferden over Skagerak, fra Norge til Danmark. Skagenfarten er også navnet på handelsvirksomheten mellom sørlandskysten og Danmark, en handel som har foregått i mange hundre år. Så det skal være et familiært uttrykk for sørlendinger, og handels- og sjøfolk. Han lar seilet og mastet stå hjemme, for i en liten båt i store bølger er dette med på å gjøre båten ustabil – trodde jeg! Men her har Ole Kaaland i kommentarfeltet gjort meg oppmerksom på at båter blir mer stabile med seil og mast, noe jeg også skulle ha visst, om jeg hadde tenkt meg om. I følge Kaaland er det nok fordi at sjansen er mindre for å bli sette av engelskmennene, når den lille båten ikke er utstyrt med seil. At han ikke har med seil betyr imidlertid også at han må ro til Danmark med ren muskelkraft. Det var også om å gjøre at han ikke skulle være synlig for de engelske patruljeskipene som overholdt blokaden.

Strofe 13

Så gav han sig trøstig lykken i vold
og tog til årerne hvast.
Til Fladstrand kom han i god behold
og hented sin dyre last.
Gud véd, hans føring var ikke stor:
tre tønder byg, det var alt;
men Terje kom fra en fattig jord, –
nu havde han livsens frelse ombord;
det var hustru og barn det gjaldt.

Fladstrand er det tidligere navnet på dagens Fredrikshavn. Byen skiftet navn i 1818, da den fikk kjøpstadsrettigheter, og ble oppkalt etter datidens danske konge, Kong Fredrik VI. Mange, mange nordmenn har nok vært i Fredrikshavn, og vet hva det er. For de som ikke vet det, ligger det på østkysten av Danmark, like sør for Skagen. Byen, eller stedet, Fredrikshavn eller Fladstrand, var sentrum for Skagenfarten, omtalt ovenfor. Stedet er også kjent for at det der ble utkjempet et stort slag der under den store nordiske krig. Han får med seg tre tønner med bygg. Det er dette som skal redde hans kone og barn.

Strofe 14

Tre nætter og dage til toften bandt
den stærke, modige mand;
den fjerde morgen, da solen randt,
han skimted en tåget rand.
Det var ikke flygtende skyer han så,
det var fjelde med tinder og skar;
men højt over alle åsene lå
Imenæs-sadlen bred og blå.
Da kendte han, hvor han var.

Toften er tverrplanken i en robåt, der man sitter og ror. Etter å ha sittet på denne og rodd i tre dager og netter, så ser han endelig land gjennom tåkedisen om morgenen fjerde dag. Vi har her et øyeblikk med stolt nasjonalromantikk, da det er fjell med tinder og skar han ser, det er dette som hører nordmannen til. Imenes ligger i nærheten av Grimstad, Imenæs-sadelen er antagelig en fjellformasjon der, som lokalkjente kan informere meg mer om. Det er dette synet som gjør at Terje Vigen skjønner hvor han er. Her er jeg godt opplyst av Arne Henriksen, som forklarte meg om disse fjellene:

Imenes-sadelen er en fjellformasjon nord for Grimstad, (7 km. nordvest for Hesnes, faktisk). Den består av to topper på ca. 175 m høyde og en fjellrygg mellom. Sett fra sjøen ser den ut som en hestesadel. 20 km nord for Arendal finnes Jomåsknutene, tre fjelltopper på rundt 400 – 420 meters høyde. Disse to fjellformasjonene, i tillegg til flere andre, var viktige landemerker for de sjøfarende langs Skagerrakskysten. Landskapet mellom disse to landmerkene og havet er såpass lavt at de er godt synlige langt ut, og det første man ser av landet når man kommer nordover fra Danmark. (i klarvær, selvfølgelig.) Jomåsknutene er synlige 72 kilometer fra kystlinjen, den lavere Imenessadelen er synlig 40 kilometer fra kystlinjen.

Med det er forklaringen overbrakt også mine lesere.

Strofe 15

Nær hjemmet var han: en stakket tid
han holder endnu vel ud!
Hans hjerte sig løfted i tro og lid,
han var nær ved en bøn til Gud.
Da var det som ordet frøs på hans mund;
han stirred, han tog ikke fejl, –
gennem skodden, som letted i samme stund,
han så en korvett i Hesnæs-sund
at duve for bakkede sejl.

Det er et velkjent dramaturgisk grep at akkurat i det man er i ferd med å nå målet så blir man forhindret fra å gjøre det. Den heltmodige Terje Vigen er utslitt etter tre dager og netter til havs, og det er bare tilbaketuren, nylig hadde han jo også turen ned til Danmark. Og han kan ikke ha fått godt med næring denne tiden, for landet var i sult. Selv en kraftkar som Terje Vigen må kjenne det. Så er det han får i syne det verste som kunne dukke opp for ham, en engelsk korvett som ligger og duver for bakkede seil. På ny er det Arne Henriksen som forklarer hva det betyr:

«Å bakke seil / brase bakk» vil si å vri seilene (ved hjelp av «brasene») slik at vinden kommer inn mot seilet så fartøyets fart reduseres/skipet stopper opp. Korvetten hadde altså nettopp stoppet opp. For det andre: Når et deplasementsfartøy (ikke planende) beveger seg gjennom vannet, danner det to bølgesystemer — baugbølgene, som går skrått ut til begge sider fra baugen, og hekkbølgene, som dannes bak fartøyet og vinkelrett på fartøyets bevegelsesretning. Disse bølgene beveger seg i samme retning som fartøyet. Når man så «bakker seil» og fartøyet stopper opp, vil det bli innhentet av hekkbølgene. De vil da først løfte akterenden før de ruller videre fremover og til slutt løfter baugen mens akterenden synker. Fartøyet vil altså «duve»/gynge i lengderetningen til alle hekkbølgene (som blir stadig svakere) har passert.

og forklaring på korvett:

Korvett, opprinnelig betegnelse på fullrigget eller barkrigget orlogsskip mindre enn fregatt. De førte 20–26 kanoner på øvre dekk, mens enkelte av de siste seilende korvetter hadde kanonene på et batteridekk under manøverdekket. Korvetter var bygd for stor fart og ble brukt i bevoktnings-, oppklarings- og etterretningstjeneste, og til operasjoner i kystfarvann.

Det er klart at denne vil oppdage ham, og arrestere ham. Overfart til Danmark var naturligvis strengt forbudt. Vi ser også i strofen at Terje Vigen før han ser korvetten er nær ved å be en bønn til Gud. Hans forhold til Gud er noe som vil komme igjen helt til slutt i diktet, og vil bli kommentert der. Til sist er Hesnæs ikke Hesnæs i Danmark, men Hesnes nær Grimstad.

Strofe 16

Båden var røbet; der lød et signal,
og det nærmeste løb var lukt;
men solgangsvinden blafrede skral, –
mod vester gik Terjes flugt.
Da firte de jollen fra rælingens kant,
han hørte matrosernes sang, – –
med fødderne stemte mod skægtens spant
han rode så sjøen fossed og brandt,
og blodet fra neglerne sprang.

Dette er en av de mest dramatiske strofene i diktet. Jeg tror det på modernisert norsk skal være «løp» og «lukket» for løb og lukt i linje 2, ellers får jeg det ikke til å gi mening. Solgangsvinden er vinden som følge av temperaturforskjellen mellom sjø og land langs kysten. Om dagen er det pålandsvin, om natten fralandsvind. Skægten er fortsatt den lille båten Terje Vigen ror i, «sjekten» eller «snekka» på nyere norsk. Spantet  er en innvending ribbe mellom kjølen og relingen i båt- eller skipsskrog. Det er spantene som er grunnstrukturen i båten. Man kan sette føttene mot dem når man ror, for å få mer kraft i åretakene. Det er det Terje Vigen gjør når han stemmer føttene mot sjektens spant. Vi ser også at rytmen skyter fart samtidig som roingen gjør det. I linje 8 skal det etter mønsteret være jambisk versefot, det er lett opptakt til rode og sjøen, så brytes opptakten for fossed, og brandt er ikke den tostavelsen man kanskje skulle vente her. Enda tydligere er den oppkavede rytmen i siste linje. Man må virkelig lese neglerne raskt, for å nå frem til sprang tidsnok. Dette er ordkunst i en dramatisk scene. Det passer å leses oppkavet og voldsomt, slik også scenen den skildrer er.

Strofe 17

Gæslingen kaldes de blinde skær
lidt østenfor Homborg-sund.
Der bryder det stygt i pålandsvejr,
under to fod vand er der bund.
Der sprøjter det hvidt, der glitrer det gult,
selv stilleste havbliksdag; –
men går end dønningen aldrig så hult,
indenfor er det som tidest smult,
med brækkede bølgedrag.

Som det er et kjent dramaturgisk grep å la helten møte sin største vanskelighet akkurat i det han er i ferd med å nå målet, så er det et annet kjent grep å la fremdriften ta en pause akkurat når handlingen er på sitt mest intense. Terje Vigen ror så fort han bare kan på vei bort fra den engelske Jollen som følger etter ham, mens fortelleren som forteller historien tar seg tid til noen stille skildringer av omgivelsene. Strofen skildrer et område med grunt vann, der bølgene alltid går høyt, mens det innenfor som regel er stillere. Dit inn ror Terje Vigen i neste strofe.

Strofe 18

Didind Terje Vigens skægte foer
lig en pil mellem brått og brand;
men bag efter ham, i kølvandets spor,
jog jollen med femten mand.
Da var det han skreg gennem brændingens sus
til Gud i sin højeste nød:
«inderst derinde på strandens grus
sidder min viv ved det fattige hus,
og venter med barnet på brød!»

Her ser vi Terje Vigen på ny henvender seg til Gud, denne gangen med en fullt uttalt bønn. Her er det forholdet mellom Terje Vigen og Gud, og en ytterligere påminnelse om hva som står på spill. Om sjekten med Terje Vigen blir tatt, vil ikke bare Terje Vigens liv kunne gå med, men også de uskyldige livene til hans kone og barn. Det er også et flott bilde som enkelt blir satt frem i de fire første linjene, med nordmannen Terje Vigen alene i sin båt, og 15 engelskmenn etter ham. Så mye må det til, når det er siviliserte engelskmenn som skal fange en ekte og vill nordmann som Terje Vigen. Dog skal man kanskje være forsiktig med å legge for mye i akkurat dette.

Strofe 19

Dog, højere skreg nok de femten, end han:
som ved Lyngør, så gik det her.
Lykken er med den engelske mand
på rov mellem Norges skær.
Da Terje tørned mod båens top,
da skured og jollen på grund;
fra stavnen bød officeren «stop!»
Han hæved en åre med bladet op
og hug den i skægtens bund.

Slaget ved Lyngør i nærheten av Tvedestrand ble utkjempet i 1812, altså tre år etter hendelsene som her blir skildret finnet sted, men før historien om dem blir fortalt, så tidslinjen holder.  Slaget ved Lyngør endte med dansk-norsk nederlag, og senkingen av vår fregatt, Najden. Her i denne mindre hendelsen med Terje Vigen har engelskmennene også suksess. En båe er en grunne, et skjær under sjøen og som bølgene bryter over. Terje Vigen setter seg fast på denne, og blir innhentet av den engelske jollen.  Å skure er å gnisse hardt mot noe.

Strofe 20

Spant og planker for hugget brast,
sjøen stod ind som en fos;
på to fod vand sank den dyre last,
dog sank ikke Terjes trods.
Han slog sig gennem de væbnede mænd
og sprang over æsingen ud, –
han dukked og svømmed og dukked igen;
men jollen kom los; hvor han vendte sig hen
klang sabler og rifleskud.

Etter at den engelske offiseren har hugget åren sin i Terje Vigens båt, blir den ødelagt, og vannet fosser inn i den. 1 fot er 30,48 cm, så vannet der lasten til Terje Vigen synker er bare en drøy halvmeter dypt. Dette er også så grunt at man lett rekker til bunns, og Terje Vigen kan altså slå seg gjennom alle de 15 engelske mennene, og komme seg på flukt. Æsingen er båtripa, den øverste kanten på en åpen båt. Det er når Terje Vigen springer over den at han kommer seg ut i sjøen, og kan begynne med å dukke og svømme og dukke, for å komme seg vekk. Jollen klarer imidlertid å komme løs fra grunnen den har satt seg fast på, og Terje Vigen er selvfølgelig sjanseløs til å slippe unna. Det er for øvrig en mye brukt sammensetning å sammenligne en fysisk og en sjelelig hendelse, slik som her med at de kan senke hans last, men ikke hans tross, og det pleier å fungere godt, som det også gjør her.

Strofe 21

De fisked ham op, han førtes ombord,
korvetten gav sejerssalut;
agter på hytten, stolt og stor
stod chefen, en attenårs gut.
Hans første batallie gjaldt Terjes båd,
thi knejste han nu så kæk;
men Terje vidste ej længere råd, –
den stærke mand lå med bøn og gråd
iknæ på korvettens dæk.

I denne strofen som er den midterste av de 42 før epilogen, blir Terje Vigen brutt ned.  Det viser seg at den som har kommandoen på korvetten som oppdaget og nå har fanget Terje Vigen, er en bare 18 år gammel gutt. Dette var første gang han utførte en ordentlig oppgave, og at den gikk bra, gjør at han kan knejse – rage i været – stolt og kjekk. Den lille gutten som står oppreist og fornøyd, står i sterk kontrast til voksne og digre Terje Vigen, som nå ligger på knærne og gråter. Det siste ordet i strofen er dæk, dekk, bunnen i båten. Terje Vigen har falt helt ned på bunnen, lenger kommer han ikke. Vi ser i forbifarten at Terje Vigen prøver seg på ny med bønn, fanget av engelskmennene henvender han seg til Gud. Men det blir ikke gjort noe poeng av dette, det er bønn og gråt, bønnen kan vel så gjerne være bare et uttrykk av fortvilelse, som at han reelt ønsker seg Guds hjelp. Bønnen kan også være rettet til engelskmennene som har fanget ham, som vi skal se i neste strofe.

Strofe 22

Han købte med tårer, de solgte ham smil,
de ågred med spot for bøn.
Det kuled fra øster, tilhavs med il
stod Englands sejrende søn.
Da taug Terje Vigen; nu var det gjort,
nu tog han sin sorg for sig selv.
Men de, som ham fanged, fandt sært hvor fort
et noget var ligesom vejret bort
fra hans pandes skyede hvælv.

Det er en elegant start på denne strofe nummer 22. Han betalte med tårer, og fikk bare smil tilbake. Å ågre er å ta for høy betaling for noe, vi har en ågerkarl som er en pengepuger, ågerrenter er altfor høye renter. Det er klart det er altfor høye renter å betale, når man skal tåle spott for bønnene man kommer med. Engelskmennene er såre fornøyd med sin fangst, en smugler på fersk gjerning, mens for Terje Vigen er det katastrofalt, siden han verken får gitt mat til familien sin eller sett til hvordan de har det. Kuled fra øster betyr vind fra øst, den unge engelske skipskapteinen reiste vestover, til havs, med sin fangst. Og med tiden blir han ført videre til England, der han skal sitte fanget i fem år, noe han ikke kan vite der han sitter på det engelske skipet. Terje Vigen er fanget, og med små utsikter til å komme seg fri eller tilbake til Norge. Denne vissheten går innpå Terje Vigen, og det er nok det som gjør at han tier med sin sorg for seg selv. Engelskmennene fant at det var noe som forsvant hos ham, det ble vejret bort, eller kanskje «visket bort». Jeg tror vejr skal være «vær», men «været bort» gir kanskje bedre mening med «visket bort». Det er i alle fall noe med ham, et noget, som ikke er der lenger. Det står at det er vejret bort fra hands pandes skyede hvælv, så det kan være et uttrykk i ansiktet, som var der og forsvant, eller så kan det være noe ubestemmelig med ham, noe i oppførselen eller holdningen.  At denne endringen kommer, er ikke så rart. Han kjempet hardt for kone og barn, når de nå er borte for ham, har han ikke noe å kjempe for på samme måte.

Strofe 23

Han sad i «prisonen» i lange år,
der siges i fulde fem;
hans nakke bøjed sig, gråt blev hans hår
af drømmene om hans hjem.
Noget han bar på, men gav ej besked, –
det var som hans eneste skat.
Så kom attenhundred og fjorten med fred;
de norske fanger, og Terje med,
førtes hjem på en svensk fregat.

Det er artig at Ibsen her bruker det engelske ordet Prison for fengsel, med norsk ending, prisonen. Her ser vi håret til Terje Vigen bli grått. Det forfatteren velger å trekke frem som den viktigste årsaken til den bøyde nakke og de grå hår, er drømmene om hjemmet, hjemlandet. Dette noget han bar på i linje 5, det mener jeg viser tilbake på disse drømmene. Det er skatten han har i fangenskapet, noe han har av verdi, og som ingen kan ta fra ham så lenge han er i live. Det er imidlertid litt rart at setningen over da avsluttes med punktum, noe som indikerer at noget skal stå for seg selv, og inneholde noe usagt, et eller annet vi ikke vet hva er, men som er hans eneste skatt. Uansett kaster ikke diktet bort tid på det som er stillestående. Etter disse fem lange år kommer året 1814, da får Norge sin frihet, det samme gjør Terje Vigen. Det passer godt og heldig sammen, både at årene frem til friheten var lange, både for Terje Vigen i sitt fangenskap og for landet Norge i sitt, og det at begge hver på sin måte fikk sin frihet samtidig.

Strofe 24

Hjemme ved bryggen han steg iland
med kongens patent som lods;
men få kun kendte den gråsprængte mand,
der rejste som ung matros.
Hans hus var en fremmeds; hvad der blev av
de to, – han derinde erfor:
«da manden forlod dem og ingen dem gav,
så fik de til slutning en fælles grav
af kommunen i fattigfolks jord.» – –

Lods er en eldre skrivemåte for «los,» som ikke bare trenger være personen i stillingen, men også seilingsled.Her betyr det «kjentamann i farvannet», og patent er kongens tillatelse for å drive losvirksomhet. Den moderne betydningen av «patent» som rettigheter til en oppfinnelse, er av nyere tid. Terje Vigen har altså i det han stiger i land hjemme i Norge fått offisiell tillatelse til å drive losvirksomhet. På den tiden var losene selvstendig næringsdrivende, og det var skarp konkurranse om oppdragene. Vi ser også i første halvdel av strofen at det er årene i fangenskap som har gjort Terje Vigen gråsprengt. Andre halvdel inneholder fryktelige opplysninger, svært lakonisk satt frem. Hjemmet til Terje Vigen og hans familie er nå overtatt av en fremmed. Ingen kunne naturligvis vite om Terje Vigen var i live eller ikke, og da konen og datteren døde, kunne huset ikke bli stående tomt. Den fremmede som nå bor i og har retten til huset kan fortelle at de som bodde i huset før ham hadde en mann som forlot dem, og at de derfor døde og ble gravlagt på kommunens regning i fattigfolks jord. Konen og datteren må derfor ha hatt det svært vondt, forlatt og uten kjennskap til mannens skjebne, og med stadig mindre mat. Skjebnen hadde de felles med mange kvinner og barn rundt om i Norge.

Strofe 25

Årene gik og han røgted sin dont
som lods på den yderste ø;
han gjorde visst intet menneske ondt,
hverken på land eller sjø;
men stundom gnistred hans øjne stygt,
når det brød over båer og skær, –
og da mente folk; at han var forrykt,
og da var det få, som uden frygt
kom Terje Vigen nær.

Det er nå situasjonen har oppstått som gjelder i innledningsverset. Vi forstår nå at han bor på den ytterste, nakne øya, fordi han tjener som los, og trenger kort vei til skipene han skal lede. Vi har også fått en ny forståelse av hva det vil si at øynene gnistrer stygt, spesielt mot urolig vær, og når det bryter over grunner og skjær. Kanskje dukker minnene om overfarten til Danmark opp, kanskje husker han flukten fra den britiske korvetten og jollen de satte etter ham, kanskje husker han årene i fengsel, kone og barn. Da er det klart at han kan se gal ut, og at det var få som turde nærme seg en vill og diger kraftkar som Terje Vigen, i en slik tilstand.

Strofe 26

En måneskinskveld med pålandsvind
kom der liv i lodsernes flok;
en engelsk yacht drev mod kysten ind
med revnet storsejl og fok.
Fra fortoppen sendte det røde flag
et nødskrig foruden ord.
Lidt indenfor gik der en båd over stag,
den vandt sig mod uvejret slag for slag,
og lodsen stod stout ombord.

Her er det eksempel på den skarpe konkurransen om losoppdragene, nevnt i strofe 24. Det er pålandsvind, så skipene må losene må seile i motvind for å komme ut til den engelske yacht. Det engelske skipet er i havsnød, det driver mot land (med pålandsvinden) med revnede seil.  Fokkseilet er det trekantede seilet som henger foran masten. Her er dette seilet og selve storseilet revnet, så den engelske yacht, det engelske lystskip, er i store problemer. Skipet har også heist det røde flagg som varsel for at det er i nød. Stag er en betegnelse for tauene som brukes som støtte for master, rigg, baugspyd og skorstein, har jeg lest, men at båten går over stag, betyr at den vender kurs når den «krysser» eller «bauter» for å seile mot vinden. Teknikken går ut på å seile ikke direkte mot vinden, noe som selvsagt er umulig, så må man seile litt i vinkel, litt på skrå, mot vinden. Etter å ha seilt en stund på skrå i en retning, må man snu, gå over stag, for å seile på skrå i en annen retning, for på den måten i sum holde den kursen man skal ha.  Losen som står staut ombord, og vinner uværet slag for slag, er Terje Vigen, som er på vei ut for å redde den britiske båten.

Strofe 27

Han tyktes så tryg, den gråsprængte mand;
lig en kæmpe i rattet han grep; –
yachten lystred, stod atter fra land,
og båden svam efter på slæb.
Lorden, med lady og barn i arm,
kom agter, han tog til sin hat:
«jeg gør dig så rig, som du nu er arm,
hvis frelste du bær os af brændingens larm.» –
Men lodsen slap ror og rat.

Losen er den gråsprengte mann, Terje Vigen. Han fremstår som en kjempe fra eventyrene, det som for engelskmennene var umulig, er ingenting for ham. Det er et virkemiddel fra de gamle sagaene, litot, forsterkning gjennom forminsking. Det blir aldri snakket i store bokstaver i sagalitteraturen vår. Store ord trengs ikke her heller, Terje Vigen griper rattet, og så er båten under kontroll. Det er imidlertid en spenning i at skipene han redder er engelsk, med en lord, hans kone og datter ombord. Kone og datter hadde Terje Vigen også, før den engelske korvetten fanget ham og førte ham til England i fengsel, og lot konen og datteren sulte i hjel.Vi ser paralleller i at den gang som nå er det et drama på havet, den gang var det mennesker som satte det i gang, det stod vilje bak, nå er det mer naturkreftene, yachten er i havsnød som følge av et uhell. Spørsmålet er om Terje Vigen vil hevne seg på den engelske lorden og den lille familien hans, de er representanter for det folket som gjorde så stor skade på vår nasjon den gangen under den harde blokaden. Da lorden tilbyr Terje Vigen penger for heltedåden, er det i hvert fall ikke det som driver ham. Da slipper han ror og ratt, og lar båten drive selv. Moderne skriving av brænding er brenning, det er en bølge som bryter mot noe. Agter er bak i båten.

Strofe 28

Han hvidned om kinden, det lo om hans mund,
lig et smil, der omsider får magt.
Indover bar det, og højt på grund
stod lordens prægtige yacht.
«Den svigted kommando! I bådene ned!
Mylord og mylady med mig!
Den slår sig i splinter, – jeg véd besked –
men indenfor ligger den trygge led;
mit køl-spor skal vise jer vej!»

Denne strofen innleder med Terje Vigen slik han må være når han er forrykt. Midt i den dramatiske situasjonen med den store yachten som driver med revnede seil, så gir han seg til å smile og le. Det som fører til latteren, er at den engelske lorden har villet gjøre ham rik, det som vanligvis er en god metode til å få folk til å legge i en ekstra innsats. Slik er det ikke for Terje Vigen, engelske penger er ikke noe for ham. Det ser i diktet ut til å ha den stikk motsatte effekt. Før lorden kom med dette tilbudet, styrte Terje Vigen trygt bort fra land. Nå går det rett på grunn, og de må alle fire ned i livbåten. Vi ser flere paralleller med den dramatiske jakten, da Terje Vigen ble arrestert. Også den gang gikk båten på grunn, den ble slått i splinter, og engelskmennene hadde til og med gått ned i en jolle fra korvetten, men det var riktignok i en annen hensikt. Handlingene speiler hverandre, imidlertid.

Strofe 29

Morilden brændte der skægten fløj
mod land med sin dyre last.
Agter stod lodsen, stærk og høj,
hans øje var vildt og hvast.
Han skotted i læ mod Gæslingens top,
og til luvart mod Hesnæs-sund;
da slap han ror og stagsejl-strop,
han svinged en åre med bladet op
og hug den i bådens bund.

Morild er lysende plankton under havoverflaten, den lyser når sjøen er i bevegelse. Stagseilet er seilet som heises langs staget, det er et trekantet seil, og staget er en støtte, bardun eller annen avstivning. Luvart eller lovart er den retningen vinden kommer fra, vindsiden. Vi ser parallellene fortsetter, nesten i detalj. Det er de samme stedsreferansene, og setningen om hvordan åren svinges med bladet opp er så godt som identisk med den i strofe strofe 19, bare at skægten er byttet ut med båden. Og nå er det Terje Vigen som hogger.

Strofe 30

Ind stod sjøen med skumhvidt sprøjt – –
der raste på vraget en strid –;
men moderen løfted sin datter højt
på armen, af rædsel hvid.
«Anna, mit barn!» hun skreg i sin ve;
da bævred den gråsprængte mand;
han fatted om skødet, drev roret i læ,
og båden var fast som en fugl at se,
slig foer den i brått og brand.

Første linje i denne strofen ender med tre trykktunge stavelser etter hverandre, det er som om selveste sjøsprøyten treffer oss! Skødbarmen er det bakerste hjørnet i et seil, skriver vi i dag le, det blir også på skip brukt om den siden som vender vekk fra vinden.Bævre skriver vi i dag bevre, det er å skjelve eller dirre, ufrivillig, ofte av følelsesmessige påkjenninger. Terje Vigen kjenner det når han ser morens redsel for sitt barn. Brått skriver vi i dag brott, det er en bølgebrott, eller en brenning, en bølge som bryter. Brand er brann, foer er for. Sammenligningen fast som en fugl at se, går ikke på at båten satt fast, det er nok heller fast i betydningen «jevnt» eller «stadig», og at den fast beveget seg opp og ned i sjøen, slik en fugl vil gjøre det i sterke bølger. Sammenligningen passer imidlertid med at en fugl i utgangspunktet er liten og svak og sårbar, men klarer seg fint i stormens uvær. Den synker aldri, slik båten heller ikke gjør det i denne strofen. Det gjør den i den neste.

Strofe 31

Den tørned, de sank; men havet var smult
derindenfor brændingens kreds;
opover rak sig en langgrund skjult,
der stod de i vand tilknæs.
Da råbte lorden: «kend – båens ryg –
den svigter, – det er ingen flu!»
Men lodsen smilte: «nej vær De tryg;
en sunken skægte med tre tønder byg
er båen, som bær os nu.»

Tørne er å turne, snurre seg rundt. Smult hav er stille hav, innenfor brændingens kreds er innenfor der bølgene bryter mot de første undervannsskjærene. En båe er et blindskjær som bølene bryter over. En flu er et flatt skjær som ligger under vann når det er flo. Terje Vigen kan imidlertid opplyse om at det som her bærer dem er skjekten han brukte til overfarten til Danmark, og som sank den gang for mange år siden. De tre tønnene med bygg reddet ikke familien til Terje Vigen, men de redder kanskje her familien til den engelske lorden.

Strofe 32

Der jog et minde om halvglemt dåd
lig et lyn over lordens træk –,
han kendte matrosen, som lå med gråd
iknæ på korvettens dæk!
Da skreg Terje Vigen: «alt mit du holdt
i din hånd, og du slap det for ros.
Et øjeblik endnu, og gengæld er voldt – –»
da var det den engelske stormand stolt
bøjed knæ for den norske lods.

I denne strofe nummer 32 kommer det frem at den engelske lord er nettopp den kommandør som styrte den engelske korvetten den gangen for lenge siden. Parallellene er fullkomne, speilingen fullstendig, da det nå er Terje Vigen som står rank, og engelskmannen som må bøye seg. Slike usannsynligheter tillates bare i høyromantisk diktning. Der skal det være storhet. Storhet i hendelser, storhet i sammentreff. Igjen er identiske linjer brukt for å minne om hva som står tidlig i diktet, iknæ på korvettens dekk er brukt i strofe 21.

Strofe 33

Men Terje stod støttet til årens skaft,
så rank som i ungdommens år;
hans øjne brandt med ubændig kraft,
for vinden flommed hans hår.
«Du sejled imag på din store korvet,
jeg rode min ringe båd;
jeg trælled for mine til døden træt,
du tog deres brød, og det faldt dig så let
at håne min bittre gråd.

Hevnen ser sjelden vakker ut. Det er heller ikke noe stort i å triumfere i seier mot en svakere motstander. Ibsen må virkelig trå til i denne strofen, for at vi lesere skal la oss rive med i forakten for den engelske lord, og beundring for vår egen Terje Vigen. Det er også en av de sterkeste strofene i dikteposet. De første fire linjer er stappet med nasjonalromantikk og kraftfulle ord, vi kan se Terje Vigen for oss, med den eldre mannens tyngde, og likevel rank som i ungdommen. Den ubendige vilje er viljen som ikke kan tøyles, den urokkelige, ubevegelige, her er det brannen i Terje Vigens øyne som brenner med slik kraft! Og vinden – naturkreftene – formelig flommer i håret på ham. Rytmen i disse fire første linjene er som en triumferende militærmarsj. Så griper Terje Vigen ordet, for første gang i hele diktet. Og hva han sier frem er en gripende og sann sammenligning av den engelske lord og ham selv, det er kontrastene som settes frem, den lekre korvetten mot den ringe båten, hvordan Terje Vigen trellet – slavet – for sin fattige families brød, og den engelske lorden tok det som ingenting. Og hånet ham attpå. Merk også hvor mange av lydene mot slutten av Terje Vigens tale i denne strofen det går an å spytte ut, ‘t’ og ‘d’ er plosiver, alle av dem trykksterke. Det er sterk virkning når det er digre Terje Vigen i stormen som spytter sannheten ut over den krypende, lille engelskmann.

Strofe 34

Din rige lady er lys som en vår,
hendes hånd er som silke fin, –
min hustrus hånd den var grov og hård;
men hun var nu alligevel min.
Dit barn har guldhår og øjne blå,
som en liden Vorherres gæst;
min datter var intet at agte på,
hun var, Gud bedre det, mager og grå,
som fattigfolks børn er flest.

Her i denne strofe 34 kommer intet mindre enn sosialrealismen lite grann inn i det store, nasjonalromantiske dikt. Det er 1862, det er tidlig i norsk litteratur. Det tar omtrent 20 år før det blir det litterære program å skildre den urettferdigheten Ibsen gjennom munnen til Terje Vigen skildrer her. Terje Vigen tar ikke bare kampen opp mot havet og naturkreftene, han tar også kampen opp mot verdens urettferdighet. At hånden til lordens frue er som silke fin, er slikt man kan si i forakt. Folk som gjør nytte for seg med hendene sine har ikke hender som silke, det setter spor etter seg å arbeide. Slik var hånden til Terje Vigens hustru, den var grov og hård etter et langt livs arbeid. Det er imidlertid ikke fint å være grov, det er motsetninger, og idealet var nok og er nok fortsatt å være fin, men om hustruen til Terje Vigen ikke var av de fineste, så var hun hans hustru, hun var nu alligevel min. Det ligger i det at han satte pris på henne, dette var noe han eide, og det ligger underforstått at det smertet ham dypt å miste henne. Så kommer den sosiale klagen i de siste fem linjer, en klage som nok kanskje kommer mer fra Henrik Ibsen, enn fra Terje Vigen selv. Eller kanskje er det bare jeg, som har vanskelig for å tro at foreldre kan fremheve negative egenskaper ved egne barn. Det blir uansett et sterkt virkemiddel, og en sterk sammenligning. Den engelske konen og barnet er lyse og vakre og sunne, men det er fordi de har penger. Og tross sin rikdom og velstand, tok de fra Terje Vigen det vesle han hadde, inkludert kone og barn.

Strofe 35

Se, det var min rigdom på denne jord,
det var alt, hvad jeg kaldte for mit.
Det tyktes for mig en skat så stor;
men det vejed for dig så lidt. –
Nu er det gengældelsens time slår, –
thi nu skal du friste en stund,
som vel kommer op mod de lange år,
der bøjed min nakke og blegte mit hår
og sænkte min lykke på grund.»

Her i strofe 35 er det hevnen som rår. Og etter kraften i strofe 33 og 34 skal den oppleves rettferdig. Det er effektfullt oppsummert i starten på denne strofen også, dette var min rigdom på denne jord, for Terje Vigen var det alt, for engelskmannen var det så lite. Der de nå står, på den sunkne skjekte til Terje Vigen, et symbol på hans sunkne liv og familie, der skal engelskmannen lide seg gjennom de samme fem år som Terje Vigen led i det engelske fangeskapet, riktignok forkortet. Treffende avslutter strofen med sænkte – senket – min lykke, det forsterker symbolet med hvordan de står på den sunkne båten Terje Vigen rodde til Danmark med. Båten gikk på grunn, det samme gjorde lykken. Nå skal engelskmannen få svi for det.

Strofe 36

Barnet han greb og svinged det frit,
med den venstre om ladyens liv.
«Tilbage, mylord! Et eneste skridt, –
og det koster dig barn og viv!»
På sprang stod Britten til kamp påny;
men armen var veg og mat; –
hans ånde brændte, hans øjne var sky,
og hans hår – så kendtes ved første gry –
blev gråt i den eneste nat.

Her blir det dramatiske høydepunktet ytterligere tilspisset. Terje Vigen har grepet tak i barnet og den engelske lady, han truer med å drepe dem om ikke engelskmannen viker tilbake. Den engelske lord vil gjerne sloss, men er selvfølgelig sjanseløs. Armen er veg – veik – og mat, matt eller slapp. For engelskmannen er det ikke øynene, men ånden – pusten – som brenner, og øynene gnistrer ikke, de er engstelige og sky. Terje Vigens hår trengte fem år på å bli grått. For engelskmannen går det på en eneste natt.

Strofe 37

Men Terjes pande bar klarhed og fred,
hans bringe gik frit og stilt.
Ærbødig løfted han barnet ned,
og kyssed dets hænder mildt.
Han ånded, som løst fra et fængsels hvælv,
hans stemme lød rolig og jævn:
«nu er Terje Vigen igen sig selv.
Indtil nu gik mit blod som en stenet elv;
for jeg måtte – jeg måtte ha’e hævn!

Så kommer Terje Vigen til seg selv igjen. Han har vært forrykt, hans øyne har gnistret stygt, det var ingen som uten frykt skulle komme ham nær. I hvert fall ingen engelskmann. Se hvordan første linje i denne strofen bremser alt ned. Det er lange vokaler i alle de tre siste sentrale ordene i strofen, bar, klarhet og fred, lange a-er, lang e. Bringe er brystet, det gikk på ny fritt og stille. Han har roet seg.  Det er ømme og rolige ord som er valgt, klarhet og fred, fritt og stille, ærbødig, barnet, kysset, mildt. For selv om Terje Vigen hadde rett til hevn, så skal ingen god og rettferdig mann ta den. Det skjønner et sunt og godt menneske som Terje Vigen, det skjønner Nordmannen.

Her kan vi også skyte inn at diktet i disse strofene også har tatt opp det demoniske i hevntanken. Tanken på hevn ble en besettelse hos Terje Vigen, det ble noe som tok kontrollen over ham, og gjorde at han for noen dramatiske øyeblikk mistet kontrollen over seg selv. Han ble forrykt, han ble farlig. Det er veldig Ibsensk, disse siste ordene i denne strofen, jeg måtte – jeg måtte ha hevn, med kursiv og gjentakelse. Mange av Ibsens dramatiske karakterer skal siden måtte noe det er vanskelig å forklare.

Strofe 38

De lange år i «prisonens» kvalm,
de gjorde mit hjerte sygt.
Bagefter lå jeg som hejens halm,
og så i et brådyb stygt.
Men nu er det over; vi to er kvit;
din skyldner foer ej med svig.
Jeg gav det jeg havde, – du tog alt mit,
og kræv, om du tror du har uret lidt,
Vorherre, som skabte mig slig.» – –

Hejen er heien, han ligger som strødd, og ser ned i et stygt brådyp, som er hans egne følelser. Terje Vigen har imidlertid overvunnet disse kreftene også. Som han har overvunne naturkreftene, har han overvunnet kreftene i seg selv. For Terje Vigen kan de nesten gå ut på et og de samme. Som havet etter stormen er rolig og vennlig  igjen,  er også Terje Vigen rolig og vennlig etter stormen i sitt indre. Det er en tanke stor som nasjonalromantikken, at Terje Vigen nå foreslår at han og engelskmannen skal være kvitt. Terje Vigen har gitt alt, mistet alt, mens engelskmannen har alt i behold. Og han har nok ikke gitt så mye for å få det, det har kommet opp i hendene på ham. Likevel er det Terje Vigen som gir engelskmannet et tilbud, om den engelske lord føler seg urettferdig behandlet. Da er det ikke ham selv, Terje Vigen, som skal stilles til ansvar, det er Vorherre. Du skal heller ikke klage på stormen, den har fått sin natur av den kraft som skapte den.

Strofe 39

Da dagningen lyste var hvermand frelst;
yachten lå længst i havn.
Med nattens saga taug de nok helst,
men vidt foer dog Terjes navn.
Drømmenes uvejrsskyer grå
fejed en stormnat væk;
og Terje bar atter så rank, som få
den nakke, der krøgtes hin dag han lå
iknæ på korvettens dæk.

Så kommer en ny dag, symbolsk og i diktets virkelighet. Den nye dagning kaster lys over hva som har skjedd, alle er frelst, og Terje Vigens navn blir vidt gjort kjent. Drømmenes uværskyer kan vanskelig tolkes som annet enn drømmen om hevn, det var uværet i Terje Vigens indre, det ble nå blåst vekk av stormnatten han gjennomlevde, der ute på sjøen. Nå er nakken atter rank, og stolt, og setningen iknæ på korvettens dæk, blir brukt for siste gang, om noe som for lengst er glemt og uten betydning. Terje Vigen har reist seg igjen. Om Terje Vigen leses som symbol på Nordmannen, er det Nordmannen som har reist seg. Vi lå de årene bøyd under engelskmennene, men verken det eller drømmen om hevn har ødelagt oss, vi er fortsatt stolte og ranke. En slik tolkning ligger nok ikke direkte i Ibsens tekst, en må lese det i begeistret forlengelse av den.

Strofe 40

Lorden kom, og mylady med,
og mange, mange med dem;
de rysted hans hånd til farvel og Guds fred,
der de stod i hans ringe hjem.
De takked for frelsen da stormen peb,
for frelsen fra sjøgang og skær;
men Terje strøg over barnets slæb:
«nej, den som frelste, da værst det kneb,
det var nok den lille der?» – –

Nøkkelen i denne strofen er den siste linjen, den som frelste. Det er det lille barnet. Og dette lille barnet frelste ikke først og fremst sin mor og sin far, det frelste Terje Vigen. For det var barnet som tok fra ham hans ønske om hevn. Uten det uskyldige barn til stede, hadde han kanskje kommet til skade for å drepe den engelske lorden og hans kone. Nå reddet ham dem i stedet, noe det er mye bedre mening i. Det er også et eksempel på Terje Vigens norske personlighet, at han ikke bryr seg om at alle takker ham for hans store gjerning, det var da så lite, det er barnet som skal takkes.

Strofe 41

Da yachten drejed for Hesnæs-sund,
den heiste det norske flag.
Lidt længere vest er en skumklædt grund, –
der gav den det glatte lag.
Da tindred en tåre i Terjes blik;
han stirred fra hejen ud:
«stort har jeg mistet, men stort jeg fik.
Bedst var det, kan hænde, det gik, som det gik, –
og så får du ha’e tak da, Gud!»

Her er det også en markant todelt strofe. I den første halvdelen er det triumfferd gjennom Hesnæs-sund, der det tidligere i dikteposet har skjedd så mye fryktelig. Nå blir det norske flagget heist på et engelsk skip. Det glatte lag er et kraftig angrep, en kraftig bredside, full fart. Båten seiler raskt forbi den skumkledte grunn med alle de vonde minnene. Eller kanskje betyr det en salutt. Uansett er det her engelskmennene og yachten forsvinner fra fortellingen, de gjør det i dyp anerkjennelse av Terje Vigen, Norge og Nordmannen.

Og så er det den følsomme avslutningen. Her får vi for første og eneste gang tilgang ikke bare til Terje Vigens ord, men også til hans tanker. Og hvilken stor og mektig tanke det er. Den får selveste Terje Vigen til å tindre en tåre. Den er formulert i de tre siste linjene, der vi får med den ekstra åttende verselinjen, som holder trykket oppe. Her er det ekstra effektfullt med at den åttende linjen har fått en ekstra, ellevte stavelse. Stort var det han mistet, kone og barn, men stort var også det han fikk, sjansen til å redde en annen, og få åpenbart den store tanken han nå har skjønt. Han har skjønt hvilken demonisk kraft som ligger i hevnen, og han er blitt forsonet med seg selv. I det siste gir han takk, og ingen anklage til Gud. Det var best det gikk som det gikk, det var mening i det også.

Strofe 42

Slig var det jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk.
Hans hår var hvidt, men han lo og sang,
og var som en ungdom frisk.
Til pigerne havde han skæmtsomme ord,
han spøgte med byens børn;
han svinged sydvesten og sprang ombord,
så hejste han fokken, og hjem han foer
i solskin, den gamle ørn.

Her i strofe 42 gjentas langt på vei strofe nummer 2. Nå ser vi den har en helt annen mening, enn den vi oppfatter første gang vi leser den. Denne strofen avslutter den egentlige fortellingen, som den også begynner den. Det gjenstår bare en liten slags epilog, slik den første strofen godt kan tjene som prolog.

Strofe 43

Ved Fjære kirke jeg så en grav,
den lå på en vejrhård plet;
den var ikke skøttet, var sunket og lav,
men bar dog sit sorte bræt.
Der stod «Thærie Wiighen» med hvidmalt skrift,
samt året, han hvile fandt. –
Han lagdes for solbrand og vindes vift,
og derfor blev græsset så stridt og stivt,
men med vilde blomster iblandt.

Bræt er brett, det som vi i dag ville brukt en gravstein til. Terje Vigen har også fått en fattigmannsgrav. Han hadde ingen slektninger eller etterlatte, så graven blir stående uskjøttet. Det er naturmennesket Terje Vigen blir begravd, der han hører hjemme, på en værhard plett der vindene kan rase og solen brenne. Derfor blir gresset stritt og stivt, slik Terje Vigen gjennom hele sitt liv. Han nektet å bøye seg, bortsett fra den ene gangen, i kne på korvettens dekk, noe han skulle lide for hele livet. Og så var det ville blomster, usiviliserte, men skjønne. Det var naturmennesket, nordmannen, formet av vær og vind, og derfor så urokkelig og umulig å kue.

Advertisements

8 thoughts on “Terje Vigen, av Henrik Ibsen

  1. Jeg er vokst opp med dette. Min far kunne det utenat og jeg har gode minner fra da jeg satt i min lille kurvstol og han i gyngestolen mens han deklamerte. Selv lærte jeg aldri mer enn det første verset. Min far sang sangen om Trysil- Knut for meg også. Der var det også mange vers. Men jeg har aldri funnet igjen diktet/sangen. Bare omtale av det. Det skal være skrevet av Bernt Lund. Min far var fullstendig tonedøv og sang hvert vers på en ny melodi:-) Derfor lærte jeg aldri den sangen heller. Men dette er lykkelige barndomsminner!

    • Det var veldig flott, det skal jeg også gjøre, når jeg forhåpentligvis får et barn en gang. Det er noe eget og storslått over Terje Vigen, om enn ikke alle tankene i det klinger like godt i våre dager. Det er mye norsk i det, norsk historie, norsk kultur og norsk identitet, det benytter seg til og med av karakteristiske trekk i det norske språk. Jeg kan vanskelig forestille meg det klinger like flott på andre språk, men sånn er det nå en gang med dikt, det lar seg ikke så lett oversette. Jeg synes det er dumt om dette monumentale diktet forsvinner ut av bruk. Det ser heldigvis ikke ut til å være noen fare, da det vel fortsatt blir jevnlig deklamert på forestillinger rundt om i landet.

      Det er noe av fordelene med å ha en blogg som dette, at jeg virkelig fikk tatt meg tid til å studere detaljene i det nøye, og til å arbeide mer med det. Jeg mener for øvrig at dikt som dette og dikt generelt, ikke skal tolkes for nøye, det er å få forklart hva de forskjellige tingene betyr, og få noen ideer å tenke videre på, og så er det bare å lese og nyte. Eller for diktet Terje Vigens del, å deklamere høyt for seg selv eller andre! Da kommer kraften i diktet virkelig til sin rett.

  2. Ang. vers 12:
    For en erfaren sjømann vil seil gjøre båten mer stabil, ikke mindre. Terje Vigen lot nok seil og mast bli hjemme for å bli mindre synlig for engelske fregatter.
    Ole Kaaland

    • Takk skal du ha! Den skulle jeg sett selv også, enda jeg langt fra er noen erfaren sjømann. Flott å bli gjort oppmerksom på denne detaljen! Jeg har nå rettet det opp i posten, med henvisning til deg.

  3. Takk for finfin gjennomgang av diktet.
    Vi leste det på skolen for mange år siden. Men først da jeg hørte Helge Jordal sin fenomenale framføring med tonefølge på en tid da jeg selv var blitt far, grep diktet skikkelig tak i meg. Tårene bare kommer.
    Arbeider i skolen, og kan berolige med at diktet ikke er glemt. Det blir lest og arbeidet med. Elevene lager «moderne» versjoner av grunnmotivet. «Terje Vigen» blir ikke glemt. Men kanskje må en ha levd en stund for å la seg bevege av kraften i diktet.

  4. God gjennomgang. Litt pirk:

    «Denne oppgaven var noe norske kunstnere lå for dem. »

    Vart det borte eit ord her?

    Trykkfeil: «pålandsvin»

    «den unge engelske skipskaptein reiser rett tilbake til moderlandet med sin fangst»
    Du tolkar diktet slik, og så kritiserar du mangelen på realisme i di eiga tolking. :) Vi veit alt at «solgangsvinden» var for «skral» til at korvetten kunne jakte påTerje når han rodde vestover – nå går sola ned og vinden vert sterkare, slik at korvetten kan skyte fart. Det er ingenting *i* diktet som tilseier at han dermed dreg rett til England med fangen.

    I uttrykket «fast som en fugl at se» vil eg tru at «fast som» skal tolkast «nesten som».

    • Vel, det star i diktet «Da taug Terje Vigen» like etter at de satte kurs for England. Hvis de ble flere dager langs Norges kyst må han ha tryglet og bedt engelsmennene i hele denne tiden. Det passer ikke. På den annen side har jeg også undret meg over at vinden så plutselig tiltok etter at Terje kom ombord i korvetten.

  5. Takk for fin tolkning. Et par kommentarer. Å gå over stag, betyr ganske enkelt å slå, altså seile opp mot vinden med flere slag. Terjes båt gikk altså ikke nødvendigvis så veldig fort. En annen ting, jeg tolker det slik at Terje kjente igjen lorden med det samme han kom akterut med lady og barn og at det var grunnen til at han slapp ror og ratt. Jeg tolker det ikke som det var tilbudet om penger som forårsaket dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s