Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Et dikt om snø

I dag har det vært en spesiell dag i Rogaland. Det har falt mer snø på en natt enn det pleier å gjøre en vinter. Den ligger tykk overalt. På veiene rekker ikke brøytemannskapene børste få bort den gamle snøen, før den nye snøen er der. Og fuglene flyr tappert omkring.

Det er allerede laget mange poetiske setninger om snø og sne, to ord for samme tingen, eller to skrivemåter for samme ord.

Før var det morsomt med sne

Intet er stille som sne

Snøen har magiske og poetiske egenskaper. Det er sånt et vakkert ord, og det dekker alt i hvitt.

 

Et dikt – om snø

Av og til

Sånn som nå

Når jeg sitter stille og tenker på

Mitt liv som farer så sakte av sted

Sånn som sne

Som faller ned.

 

Å,

Når det i livet er hardt og kaldt

Vil jeg dekke det alt

Med lag på lag

Tykk, myk

Snø

Med ‘ø’.

 

Av og til så føler jeg

At snøen dekker hele meg

Jeg står der hvit og kald og fin

I snømannhemmeligheten min.

 

ES2012

 

Lykke, av Inger Hagerup

Jeg vet ikke hvordan været og dagen har vært over det ganske land. Her hos oss i Rogaland har det i hvert fall vært en kald solskinnsdag. Det har vært skyer og vind, og selvfølgelig litt regn også, en kort byge, men stort sett mulig for solen å skinne gjennom skydekket og forsøke å overbevise oss og plantene om at våren virkelig er på vei. Snøklokkene blomstrer allerede, krokusen står i knopp, og de første spirer gjør seg klare på løvtrærne. Det er fortsatt mars, men det går ikke an å snakke om vinter lenger. Nå kommer våren.

Jeg vil derfor litt for tidlig poste et vakkert dikt for vakkert vær. Det er noe av det deiligste som er skrevet, og kan gjøre hvem som helst som skjønner det varm av lykke. Lykke er også tittelen på diktet. Det er skrevet av Inger Hagerup, og utgitt da hun var 30 år. Det var hun i 1945. Krigen var nettopp slutt, og det gir jo en noe annen bakgrunn til diktet og den tiden det sannsynligvis er skrevet. Jeg leser det imidlertid ikke som noe krigsdikt, eller som noe som er eget for den gang da. Dette diktet er allmenngyldig. I riktig gode drømmer, tenker jeg at det også kunne gjelde for tusen og to tusen år siden, at det alltid har vært slik. Men ingen har så vakkert og så enkelt gitt uttrykk for det, som Inger Hagerup her gjør.

Lykke

Hva lykke er?
– Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Dette er et dikt der Inger Hagerup ikke er så bundet av rytmen og rimene som hun pleier å være. Diktet er fritt, og det passer jo til stemningen, for her er det en ung og meget fri jente som er hovedpersonen. Det er imidlertid noen rim og nestenrim allikevel, de faller meget elegant på plass. Endingen -ei i linje 2 blir hentet opp i de to siste linjene i hovedstrofen, første del av diktet, og avslutningsstrofen som står alene. Stikk rimer omtrent på rik, det er ikke så nøye. Diktet slentrer av gårde.

Hva lykke er? spør det innledningsvis. At lykke er plassert i midten og ikke til slutt er passende for rytmen, trykktung, tung, lett, tung, etter det er det naturlig å stoppe opp og ta en pause. Det er også slik spørsmålet blir stilt når svaret er opplagt. Når man må gjenta spørsmålet, fordi man må forsikre seg om at man hørte riktig, så enkelt er det.

Så begynner liksom diktet å å, gå på en gressgrodd setervei. Herfra går diktet helt frem til mål, i en rytme som passer å leses langsomt, som slentrer, ordene kommer som de faller seg inn. Det er som å rusle nedover seterveien, se seg om, gå litt fortere og langsommere ettersom det passer. Ha all tid i verden. Gressgrodd setervei er også veldig billedskapende, alle har vi sett en og gått på en. Vi ser fargen av grønt, kjenner lukten av gress.

I tynne, tynne sommerklær er setning av musikk. Hagerup bruker ofte virkemiddelet å gjenta ord for rytmens skyld, alltid med mesterskap. Det er også en sanselig sammensetning, tynne sommerklær er luftige, vi kan formelig føle den svale luften som blåser mot huden. Sammensetningen er også smått erotisk.

Kanskje er det noe med hvordan jeg som mann leser diktet. Men det er nå en gang slik at naken kvinnehud gjør noe med oss, den gjør veldig mye med oss, og en selvbevisst ung kvinne som Inger Hagerup må selvfølgelig være oppmerksom på dette. Hun klør sine ferske myggstikk/ med doven ettertenksomhet. Det er originalt og kraftfullt skrevet. Å klø myggstikk er å hengi seg til nytelsen. Det er veldig godt når det står på, men man får jo svi litt for det etterpå. Det registrerer hun med doven ettertenksomhet. Jeg synes det er sterk erotisk kraft i dette, en kjernesunn ung kvinne, lettkledd i sommervarmen. Ordet doven senker også ned farten man leser diktet i.

Å være rik på uopplevet kjærlighet er en veldig artig formulering. Det er også tilnærmingen man skal ha til det. Hun er ung, hun er fri, og det meste av kjærligheten ligger foran henne. Det er lykke å tenke på dette. Og hun gjør det altså mens hun klør sine myggstikk, dovent ettertenksomt. Hun vil selvfølgelig ta den kjærlighetens nytelse som blir gitt henne.

Her er det florlette spindelvev (og ingen manns munn eller hånd) som gir kjærtegn over munn og kinn, hun tar det lettsindig, tenker på vær og vind. Igjen er det sikkert forskjell på hvordan menn og kvinner leser diktet. Kvinner kan identifisere seg med henne, for oss menn er hun sunn og frisk og attraktiv.

Siste del av diktet viser at hun slett ikke er naiv. Hun er fullt klar over effekten hun har på menn, og hun nyter mulighetene det gir henne. Igjen dette lettsindige, det er prestekragene som blir spurt om råd, elsker, elsker ikke. Det er pirrende. Jeg elsker henne, det er i hvert fall sikkert, og legger kvinnen jeg har lov til å elske inn i hennes bilde, min unge, vakre kone.

Og så avslutter Hagerup med den ekstra strofen, Men ennå ikke kjenne deg, som henter opp rimet fra andre linje og fra de to siste linjene i strofen over. Den smetter på plass. Det er ennå ingen konkret jenta i diktet har i tankene, alt er muligheter og forventninger. Det er dette som er lykken.

Det er herlig formidlet i dette nydelige diktet.

Tomhet

Med dette enkle og snåle diktet er jeg ajour med diktsamlingen. Dette er også de siste linjene som er hentet fra dokumentet Lyrikk09. Nå er de alle plassert noen steder, eller fjernet for alltid. Som jeg skrev i innledningen til forrige måneds dikt, var jeg i tvil om jeg skulle ha med linjer om «Fyll ut livet med innhold» eller «Grav ut min drøm» også her, men jeg lot det være. Diktet er like greit som det står. Og man vil lese det helt feil om man liksom skal synes det er altfor trist.

Tomhet

Fyll ut en tomhet med innhold

Slik et altfor stort tomt rom, en hall,

fortsatt er tomt

selv om man setter inn noen småting der.

 

Resten av verden er verden

Jeg er bare jeg.

ES. Diktsamling, Nr 74

To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.

Sonett 60, av William Shakespeare

Den seksitende sonetten til William Shakespeare er en av hans berømte. Noe av berømtheten ligger i kvaliteten på sonetten, den er meget kraftfull, noe i at det er sonett nummer 60, og den gjør bruk av dette poenget med at det er seksti minutter i en time. Slik er den beslektet med sonett 12, som gjør bruk av at det er tolv måneder i et år. Slektskapen ligger også i tematikken med tiden som går, og også med redskapet Tiden (med stor T) bruker for å ta med seg det som er blitt for gammelt i den: En ljå (eng schythe). Det er neppe tilfeldig at dette er samme redskap som blir brukt av Døden selv, eller Mannen med ljåen, som han også blir kalt. Men der det eneste forsvaret poeten ser mot Tidens herjinger i sonett 12 (og alle andre sonetter fra 1 – 17) er at den skjønne må få seg et avkom i sitt bilde, er det her i sonett 60 forsøkt med et annet forsvar mot det som gjør at all ting forgår. Pust gjerne ut og inn et par ganger før dere leser denne sonetten, så kommer dere kanskje inn i rytmen til bølgeskvulpene som en del av sonetten består av.

Sonnet 60, William Shakespeare

Like as the waves make towards the pebbled shore,
So do our minutes hasten to their end;
Each changing place with that which goes before,
In sequent toil all forwards do contend.
Nativity, once in the main of light,
Crawls to maturity, wherewith being crowned,
Crooked eclipses ‘gainst his glory fight,
And Time that gave doth now his gift confound.
Time doth transfix the flourish set on youth
And delves the parallels in beauty’s brow,
Feeds on the rarities of nature’s truth,
And nothing stands but for his scythe to mow:
And yet to times in hope, my verse shall stand
Praising thy worth, despite his cruel hand.

Min oversettelse

Slik som bølgene går mot den steinete strand,
Går også våre minutter hastig mot sin ende;
Hver bytter plass med det som går foran,
I rekkens slit kjemper alle seg fremover.
Fødsel, en gang i et hav av lys,
Kryper mot modenhet, hvor den blir kronet,
Ufullkomne elipser mot hans glamorøse kamp,
Og Tiden som gav tar sin gave tilbake.
Tiden gjennomborer prakten satt for ungdomen
Og graver gropene i skjønnhetens bryn,
Mater sjeldenhetene til naturens sannhet,
Og ingenting holder seg for hans ljå å slå:
Og likevel mot tiden i håp skal mine vers få stå
Priser din verd, mot hans onde hånd.

Kommentar til oversettelsen

Make towards blir brukt i en slags mening som «gjør/lager seg mot», min oversetter glatter over denne litt underlige bruken av make. Pebbles er slike småsteiner som man gjerne finner på steinete strender, og i sjøen. Sequent betyr «rekkefølge», eller noe som følger etter hverandre i tid, toil betyr «streve, slite», gjerne i forbindelse med bevegelse, og contend betyr «å kjempe mot, slåss, være stridbar» eller «hevde, påstå». På norsk er mitt forslag her i linje fire foreløpig litt klønete. De fire første linjene sammenligner tiden som går med bølger som skyller mot en strand. Den neste bølgen skifter plass med den forrige bølgen, det neste minuttet skifter plass med det forrige minuttet. Begge deler er noe som i et menneskelig perspektiv varer evig, selv om det i linje to blir sagt at våre minutter går mot en ende. Denne enden er døden.

Naivity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «naivitet; naturlighet», men The amazing website of Shakespeare’s sonnets (TAWSS) oppgir at betydningen her skal være «fødsel», og i dette tilfellet stoler jeg mer på den. Shakespeare har også andre steder brukt ordet i betydningen «fødsel», som denne nettsiden også viser til: I hope good luck lies in odd numbers. Away I go. They say there is divinity in odd numbers, either in nativity, chance, or death. Away! MW.V.1.4-5. (MW.V står for Merry wives of Windsor, sitatet er sagt av Falstaff, og finnes i femte akts første linje) Merk at sitatet og analysen til sonetten frekt er stjålet flere steder på nettet, uten kildehenvisning. Forfatteren bak TAWSS er den som har gjort arbeidet. Samme side hjelper meg også i å oversette resten av linje fem i sonetten. Main har grunnbetydning «kraft, makt, styrke; hovedledning, hoveddel, hovedmasse; hovedsak», men kan i følge ordboken også bety «hav» og «verdenshav», som også TAWSS påpeker.På norsk har vi ikke like gode muligheter til å få med begge disse betydningene, der den ene flott spiller tilbake på bølgene som slår frem og tilbake mot stranden, så jeg velger foreløpig en løsning hvor havet kommer vel mye med i forhold til originalen. Crooked blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med blant annet «kroket, skjev, fordreid» og «uærlig». Jeg velgeren oversettelse som ikke står, «ufullkommen», siden det er et ord som greit får frem at elipsene ikke er fullkomne, det er noe feil med dem. Confound betyr «blande sammen, forvirre» i følge ordboken,  mens Miriam Webster oppgir synonymene «Baffle» og «Frustrate», noe jeg mener ligger mer til «forbløffe». I min oversettelse er hele dette ordet fjernet Meningen i linje 5 til 8 er slik jeg oppfatter den, at et menneske blir født, og beveger seg sakte til modenhet, hvor det er på sitt mest fullkomne. Men tiden vil fortsette å gå, og ødelegge skjønnheten. I sonetten er tiden aktiv, som om det var den som både skapte skjønnheten, og ødela den. TAWSS oppgir at elipsene er banen til himmellegemene.

Transfix betyr «gjennombore, stikke, nagle fast» og flourish betyr nautrligvis «blomstre». Disse betydningene gir imidlertid ikke helt god mening i linje 9, så i stedet for «blomstre» har jeg brukt «prakt», og med «gjennombore» mener jeg også «drepe», slik man på engelsk kan «transfix someone with a sword».  Parallels betyr selvsagt «paralleller», men å «grave (delve = «grave, spa opp; granske») paralleller i brynene» blir uforståelig på norsk. Jeg har valgt en oversettelse mer direkte i tråd med hva som har ment, det er altså «groper» eller «rynker» i pannen som er (noenlunde) parallelle. TAWSS peker interessant på at hver gang youth eller truth er brukt i enden av en linje i sonettene til Shakespeare, så er det i rim med det andre ordet. Således kan nature’s truth være noe av det nærmeste Shakespeare kommer et nødrim, siden det er litt vanskelig å forklare hva som egentlig er naturens sannhet, særlig i sammenhengen med at det er dens sjeldenheter som her skal mates (på). Meningen i linje 9 til 12 er at tiden man kan nesten si valser over alt som befinner seg i den, ødelegger ungdommen og skjønnheten, lager furer i et vakkert ansikt, og lar ingenting være igjen etter at han (tiden er personifisert) har gått over med sin ljå.

Jeg oversetter cruel med «ond», ellers skal både oversettelsen og meningen i konklusjonen (linjene 13 og 14) være ganske uproblematisk.

Kommentar til sonetten

En blogg skal være personlig, og jeg vil gjerne gi en personlig kommentar. Tross vanskelighetene med å oversette den er dette en sonett jeg liker svært godt.Min smak er slik, at jeg liker dikt som tar opp det forgjengelige i livet, og forsøker å finne noe i det som kan være varig. Jeg vet ingen som gjør dette så vakkert som Shakespeare. I denne sonetten tar han også opp dette temaet, og bruker de første 12 linjene på å beskrive hvordan ingenting kan stå seg mot tidens veldige kraft. Det er svært mye mening lagt inn i disse første tolv linjene, svært mange finurlige og interessante sammenligninger. Tenk bare over sammenligningen mellom havbølgene og minuttene, går det an å se for seg at minuttene skyller frem og tilbake mens livet går fremover mot slutten? Legg også merke til hvordan hver metafor Shakespeare bruker kommer igjen flere steder i sonetten. Når han har nevnt bølgene og havet, kommer også bølgene og havet i ordvalget main of light, «hav av lys». Min norske oversettelse er ikke i nærheten av å få frem dette meningsveldet. Man må lese den engelske originalen igjen og igjen, gjerne med kommentarer, for å få med seg alt det er tenkt på i sonetten.

Tyngden i de tolv første linjene blir satt sammen med den enkle, men verdige konklusjonen i linje 13 og 14. Hva enn Tiden med stor T måtte finne på, så vil poetens vers bestå, og i dem er den elskedes skjønnhet beskrevet. Og det vil Tiden aldri kunne ødelegge.

Oft in the stilly night, av Thomas Moore

I dag er det et dikt av den irske poeten Thomas Moore (1779  – 1852) som skal presenteres.

Jeg merker at jeg kommer litt til kort når det er nasjonalskalden i den irske kulturen som skal presenteres, for denne kulturen kjenner jeg ikke særlig godt. Diktet er imidlertid brukt av størrelser som James Joyce i Portrait of the artist as a young man, og Samuel  Beckett i hans siste skuespill What where. Ingen av disse verkene har jeg lest, og jeg har heller ikke støtt på Thomas Moore noe særlig i øvrig litteratur jeg har lest. Så min kjennskap er litt overflatisk, og jeg uttaler meg litt forsiktig.

Thomas Moore er født i Dublin, faren var kjøpmann, og begge foreldrene var katolske. Han studerte ved en protestantisk skole, som like før han begynte der hadde åpnet også for katolikker, og etter grunnskolen flyttet han til London for å studere Juss. Etter utdannelsen reiste han over Atlanteren til en stilling på Bermuda, hvorfra han også fikk reist og besøkt Canada og USA. Thomas Moore begynte tidlig å skrive poesi, og ble tidlig populær. Hans talent omfattet også det musikalske, og mange av tekstene hans er tonsatt av ham selv eller andre, eller han har skrevet dem til kjente, irske folkemelodier.

Interesserte i biografien hans kan sjekke aktuelle nettsider like lett som jeg, her er også en tidslinje over livet hans.

Oft in the stilly night

Oft, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Fond memory brings the light
Of other days around me;
The smiles, the tears,
Of boyhood’s years,
The words of love then spoken;
The eyes that shone,
Now dimm’d and gone,
The cheerful hearts now broken!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain hath bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

When I remember all
The friends, so link’d together,
I’ve seen around me fall,
Like leaves in wintry weather;
I feel like one
Who treads alone
Some banquet-hall deserted,
Whose lights are fled,
Whose garlands dead,
And all but he departed!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

1817

Min oversettelse

Ofte i den stille natt

Ofte i den stille natt
Før søvnens lenker har bundet meg
Bringer glade minner lys
Fra andre dager rundt meg;
Smilene, tårene 
Fra barndommens år,
Kjærlighetens ord ble sagt;
Øynene som skinte,
Er nå matte og borte,
De glade hjerter er nå knust!
Således, i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minne lys
Fra andre dager rundt meg.

Når jeg tenker på alle
Vennene som har holdt så godt sammen,
Jeg har sett dem falle rundt meg,
Som løv i vintervær;
Jeg føler meg som en
Som vandrer alene
I en forlatt bankett-hall,
Der lysene er borte,
Der kransene er døde,
Og alle utenom meg er reist bort!
Således i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minner lys
Fra andre dager rundt meg.

Kommentar til oversettelsen

Slumber blir direkte oversatt med «slumre», men Slumber’s chain blir bedre oversatt med «søvnens lenker», siden dette er et uttrykk vi bruker på norsk. Jeg oversetter dimm’d med «matte», selv om «dimmet» innebærer en svekkelse som også finnes i originalen.Vanligvis blir broken oversatt med «knust» i betydningen som er siktet til her, og jeg ser ingen grunn til å endre på dette. «Brutt» kunne også vært brukt, og ville gjerne være mer presis. Thus betyr «således, på denne måte; derfor».

Remember betyr selvfølgelig «husker», men i meningen her gir det en bedre norsk oversettelse med «tenker på». Linje 2 og 3 gir en liten utfordring siden det er to relativsetninger som skal knyttes til «vennene» (the friends). Norsk språk liker ikke dette, og jeg løser det ved å dele setningen i to, og legge til et pronomen («dem») i linje 3. Wintry weather kunne også vært oversatt med «vinterlig vær». Primærbetydningen til tread er «tre, trå, tråkke», men i diktet gjør det seg bedre med betydningen «vandre». Fled betyr flyktet, men «lysene er flyktet» syntes jeg ble mer komisk enn poetisk på norsk. He i linje 10 (strofe 2) referer til han som vandrer alene i bankett-hallen, altså jeg-personen.

Kommentar til diktet

Det er et enkelt dikt om tanker man får når man legger seg. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d-e-e-d og så gjentas de fire første linjene av diktet til slutt i begge de to strofene, bare at fond (= «glad) byttes ut med sad (= «trist»). Rimmønsteret er dermed litt mer komplisert enn det helt enkle, men rytmen er slik at man kan la seg friste til å bruke et ord som kjempeenkel. Etter den sakte innledningen i hvert vers Oft in the stilly night, kommer helt faste og standard rytmemønstre med to jambiske verseføtter i linje 5 og 6, og nye jamber fulgt av lett-tung-tung (bakkisk) i linje 7. Denne rytmen gjentas i linjene 8, 9 og 10. Hvis man leser kun med trykket, hører man lett at dette er rytme man har hørt før ta-TA,ta-TA/ ta-Ta-ta-TA/ ta-TA-ta-TA-ta-TA-TA x2. Jeg har alltid tenkt at det er nettopp slike rytmemønstre modernistene vil bort fra, fordi man er blitt så vant med dem at man leser dem liksom i svime. Man får ikke med seg ordene.

Thomas Moore var imidlertid ingen modernist, han var romantiker hundre år tidligere, og da skulle man skrive på denne måten. Jeg liker dette diktet fordi det har en elegant overgang fra den lyse starten, der natteslumringen bringer lys til glade minner, til slutten der minnene nå er triste. Det skjer så å si mens de glade minner forklares. Han tenker på smilene, tårene fra barndommens dager i en god stemning (fond memory), hvor kjærlighetens ord ble sagt (The words of love then spoken). Siden tenker han på at øynene som den gang skinte ikke skinner så mye lenger, og at de en gang så lystige hjerter nå er knust (broken). Således gjør minnene den lyriske jeg-personen trist.

I andre strofe er det ikke engang noen forsøk på å være glad. Her er alle gode, gamle venner nå falt fra, og det lyriske jeg er som en ensom vandrer i en enorm bankett-hall (banquet-hall). Alle som har vært alene i en slik hall, vet hvordan ensomheten der blir forsterket.

Slik blir diktet et vakkert uttrykk for hvordan det er med muligheter man en gang har hatt, men nå ikke har lenger. Diktet ser bare tilbake, og gjør ingen forsøk på å bekjempe den melankolske stemningen som da oppstår. Denne formen for sinnstemning mener jeg peker langt fremover, og er med god sikkerhet også noe mange i dag kan kjenne seg igjen i.