Jeg elsket Dem, av Aleksander Pusjkin

Denne posten var nokså i orden som den var, så oppussingen i mars 2017 besto bare av litt utfyllende kommentarer, særlig til oversettelsen, og tillegg av en gloseliste. Når arbeidet først var i gang, laget jeg noen ekstra gjendiktninger også, i tillegg til mer utfyllende kommentarer, for de spesielt litterært interesserte.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje mest kjente russiske diktet av dem alle. Det er skrevet av deres største poet, Aleksander Pusjkin, av ham har jeg allerede presentert diktet En vinterkveld, og jeg har skrevet litt om ham der. En grundigere omtale av forfatteren og poeten Aleksander Pusjkin får vente, med Jeg elsket Dem er det diktet som skal ha oppmerksomheten.

Mitt først virkelige møte med dette diktet var sommeren 2007, hvor jeg var i Minsk for å studere russisk. Vi fikk i oppgave å lære dette diktet utenatt, og jeg husker hvordan jeg satt ved den kunstige innsjøen noen kilometer utenfor, og forsøkte å la diktet flyte gjennom hodet. Det var akkurat som det kom en egen tone i diktet, og jeg lærte det med en melodi, selv om diktet egentlig ikke har noen melodi, i hvert fall ikke noen jeg skjønner. Diktet er også så rent lydlig vakkert, at jeg lærte det utenatt, faktisk både forlengs og baklengs, uten helt å vite akkurat hva alle ordene betydde. Vår russisklærer snakket bare russisk, og det var ikke alt hun forklarte jeg helt forsto.

Det skulle være grillfest, av alle ting mellom en norsk og en hviterussisk teatergruppe, hvor jeg kjente en av de norske, og derfor fikk lov til å være med. I bilen på vei utover sa jeg at vi skulle lære oss dette diktet, og de russiske jentene i bilen fremførte det øyeblikkelig og med stor glede og latter. Jeg husker også at jeg satt ved en kunstig innsjø, utenfor Minsk, der vi skulle grille, og deklamerte diktet for meg selv i hodet mitt. Av seg selv oppsto også en liten melodi til det, ordene flyter så fint, og det var så stille og stemningsfylt å sitte der med den kunstige innsjøen, utenfor Minsk, og tenke på Russlands mest kjente kjærlighetsdikt, Ja vas liubil, av Aleksander Pusjkin.

Я вас любил

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.

Min transkripsjon

Trykket er markert med apostrof. O skal leses som norsk «å», u som norsk «o». Russisk ‘ы’ blir gjengitt som norsk ‘y’, men er en litt mørkere lyd, litt mer bak i munnen, vanskelig å få til for utlendinger. Diktet skal leses langsomt.

Ja vas liubil

Ja vás liubíl: liubóv jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostiu, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

Min oversettelse

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den ikke lenger forstyrre Dem;
Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.
Jeg elsket Dem, målløst, uten håp,
Snart av sjenanse, snart av sjalusi (er jeg/blir jeg) pint;
Jeg elsket Dem så oppriktig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen elsket Dem som jeg.

Min gjendiktning

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger nære;
Jeg ønsker ingen sorg bli Dem til del.
Jeg elsket Dem, ordløst, fordømt,
Av sjenanse, av sjalusi – pint;
Jeg elsket Dem så inderlig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen kjærlighet som min.

Kommentar til språket og oversettelsen

Noe av briljansen i dette diktet ligger i at språket er så enkelt. Det lar seg riktignok ikke oversette like enkelt, så her vil jeg forsøke å forklare noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort.

Я вас любил er russisk for «jeg elsket Dem», вас er høflighetsformen for «deg». Selv om den ikke brukes lenger på norsk, hører den hjemme her. Vendingen Ja vas liubil blir gjentatt tre ganger i det korte diktet, hver gang forklart på en litt forskjellig måte. Verbet står i fortid, любил, men det er en ikke avsluttet fortid, ikke-perfektivt aspekt, som det formelt heter, så det er «jeg elsket Dem», ikke «har elsket Dem». Så følger et kolon, kanskje litt merkelig, og uvanlig, og det russiske ordet for kjærlighet, любовь. Her står det i formuleringen любовь еще, быть может, der det lille ordet еще betyr «ennå», og быть может er en omstokking av ordene på «kan være». Så: «kjærlighet kan ennå være». I oversettelsen må dette tolkes, og jeg ser kyndige oversettere prøver seg med litt forskjellig. Er det slik at han har håp om at denne kjærligheten kan bli noe av? At kjærligheten ennå eksisterer? Uttrykker det noe i fremtid, eller i nåtid, er det et håp eller en konstatering? På norsk ser det litt klønete ut, «kjærlighet kan ennå være». Men det er det som holder åpent mest av tolkningene i originalen.

Formuleringen i linje to er В душе моей угасла не совсем, direkte oversatt ord for ord: «I sjelen min slokket ikke helt». Det går ikke på norsk, vi kan ikke ha subjektet innbakt i verbet, så vi må omskrive slik at subjektet blir synlig. Verbformen угасла (ugasla – sloknet) er fortid i hunkjønn entall, så det innbakte subjektet er også grammatisk hunkjønn. På russisk er det neppe noe mystisk i dette, hunkjønnsordet i linjen over er любовь (liubov – «kjærlighet»), slik at det er kjærligheten som ikke er sloknet helt. På norsk kan vi oversette med å bruke det ubestemte pronomenet «den», noe som langt på vei vil tilsvare originalen. Det går kanskje også an å fylle inn med et konkret substantiv, som «kjærligheten», eller  «ilden» eller «flammen», men da legger vi altså til et ord som ikke står der i originalen.

I tredje linje brukes det russiske ordet for «hun», она, men det viser ikke tilbake til  «henne» eller «hun», altså personen, men til et substantiv av hunkjønn. Det er slik vi også gjør på norsk i nynorsk og mange av dialektene. Det grammatiske hunkjønnsordet å vise til er fremdeles любовь i linje 1, så det blir altså uttrykket et ønske fra ham til henne, om at kjærligheten hans ikke må plage henne. Fjerde linje har verbet печалить (petsjalit – bedrøve), subjektet я (ja – jeg) og вас (vas – Dem) direkte objekt. Så er det ничем (nitsjem – med ikke noe), et pronomen i instrumental, grunnord ничто (nisjto – ikke noe), slik at det blir, cirka: Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.

Безмолный er «målløs», på russisk som på norsk er det en boklig form. Først hadde jeg «uten ord» som oversettelse her, både i oversettelsen og gjendiktningen. Безнадежно er håpløst, eller «uten håp», som jeg har valgt å oversette det med. Substantivene робостью (med skyhet) og ревностью (med sjalusi) er begge satt i instrumental, så det er med skyhet og med sjalusi dikter-jeget blir pint. Томим er partisipp av verbet томить , «å pine», som partisipp altså «pint». Oversatt slik vil jeg imidlertid ikke få med det elegante То…, то…, i vendingen То робостью, то ревностью. Det lille ordet то er det russiske påpekende pronomenet, tilsvarende norsk «den» og «det», så direkte oversatt vil det bli: «det med sjenanse, det med sjalusi». Det er kunstig og uforståelig på norsk. Ofte blir denne konstruksjonen oversatt med snart.., snart…, altså «snart med skyhet, snart med sjenanse blir jeg pint». Oversatt slik blir linjen lang og tung, og det er lagt til både verb og subjekt til partisippet (blir jeg), der det på russisk bare er «snart av sjenanse, snart av sjalusi pint».

Syvende linje begynner en setning som fortsetter ut til diktet er ferdig. Den har en konstruksjon russisk ofte bruker ved sammenligner: так – как, på norsk vanligvis gjengitt med: «så (eller så mye)… at…» Det er også hva jeg har gjort. Искренно (iskrenno – oppriktig) og нежно (nezjno – kjærlig) er adverb, og sier noe om hvordan jeg-personen i diktet elsket, «så oppriktig», «så ømt». Her er det ingen spesielle problemer med oversettelsen, bare et valg hva av flere alternativ hva man vil sette inn for de russiske adverbene.

Ordet любимой i siste linje har alltid voldt meg litt problemer. Det er lett å kjenne igjen grunnstammen люб- i ordet, liub, transkribert. Det har med «å elske» og «kjærlighet» å gjøre, og blir brukt som verb, любить (liubit – elske), susbstantiv любовь (liubov – kjærlighet) og adjektiv, любимый (liubimyj – elskede). Ordboken har flere eksempler, og man støter på dem hele tiden. Men akkurat formen любимой, kan jeg ikke huske å ha sett så veldig mange steder. Jeg får heller ikke ordet og formen helt til å gå opp med noen av de opplagte alternativene jeg har funnet. Nettsiden Morfologija.ru har denne formen (endelsen -ой) for både subsantiv og adjektiv, i hunkjønn, og i kasusene akkusativ, genitiv, instrumental og lokativ. Stor norsk ordbok har bare любимый , og любимая, for hunkjønn, som adjektiv. Men morfologija.ru viser at любимая også kan fungere som substantiv, «en elsket». Da vil det gå opp i diktet, så lenge vi snakker om gramatikalsk kjønn, og ikke fysisk (den som skal elske kvinnen skal være en mann, men ordet for å betegne ham, любимой av любимая – en elsket, er hunkjønn). Verbet быть (være) gir subjektet et predikat. Direkte oversatt er frasen любимой быть другим (liubimoj byt drugim – en elsket være en annen), og hele linjen Как дай вам бог любимой быть другим (kak daj vam bog liubimoj byt drugim – at gi Dem Gud en elsket være en annen). Другим (drugim – en annen) står i instrumental, i den litt spesielle regelen russisk har at i formuleringer som «jeg var lege», «jeg skal bli advokat», når subjektet og det subjektet skal bli, er eller har vært er det samme, så skal predikatet (altså det subjektet skal bli, eller har vært) i instrumental. Så быть другим (byt drugim) er standard russisk, «være en annen», med «en annen» i instrumental, другим. Любимой (liubimoj – en elsket) er ikke instrumental, men akkusativ, og er objektet i setningen gi dem Gud, altså svaret på spørsmålet «Hva skal Gud gi?» En elsket, direkte objekt, akkusativ. Så følger påhenget быть другим, slik jeg har forklart.

Gloseliste

угасла – fortid, fem -> угаснуть/угастать 1. (об огне) gå ut, slokne 2. перен. svinne, slokne, sykne hen

тревожит -> тревожить 1. вс– (вызывать беспокойство) gjøre urolig, forurolige, engste 2. по– (нарушить покой) forstyrre

печалить bedrøve, gjøre trist {forstemt}

безмолвно -> безмолвно книжн. taus, stum; stille, tyst, ordløs; målløs; stiltiende

робостью – instrumental -> робость skyhet, fryktsomhet

ревностью – instrumental -> ревность sjalusi, skinnsyke

томим –  partisipp, mask entall -> томить 1. ис– (тяготить)pine, plage; trykke (тяготить) 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)

Kommentar til diktet

Dette er som nevnt det mest populære av samtlige russiske dikt, og det er vanskelig å finne en utdannet russer som ikke kan det utenatt, eller en russer i det hele tatt som ikke kan sitere store deler av det. Alle kjenner det. Også folk som lærer seg russisk som fremmedspråk vil meget sannsynlig kjenne igjen linjer fra dette diktet.

Det er et kjærlighetsdikt som treffer den russiske folkesjelen. Her er ikke ønsket om å erobre den utkårne, men at en annen skal gjøre det, en som fortjener det bedre eller er henne mer verdig. Det er en alldeles ydmyk, forsonet tone i dette diktet. Alt er avklaret, og poeten har innfunnet seg med sin skjebne som ulykkelig elsker. Det er ikke spor av klage. Pinslene i linje 7 er også fullt ut akseptert, de er som de må være, når man har elsket så ømt som denne har gjort det. Til og med ønsket om at det er en annen som må få den elskede ser ut til å være helt avklaret. Det finnes ikke make til dikt som utstråler en sånn ro, og en sånn kjærlighet og en sånn ren beskrivelse av hvordan det føles å elske betingelsesløst, som dette diktet.

Jeg skal ikke gå i noen dypere filosofisk diskusjon om hva ekte kjærlighet er for noe, om det krever ønsket om å eie eller nettopp ikke krever det, om begjæret må være med, eller om begjæret bare ødelegger. Det finnes vakker kjærlighet innen alle kategorier.Det jeg mener Pusjkin har beskrevet er den russiske, ideale kjærligheten, eller den ideale kjærligheten slik den finnes i Russland. I dette folket er selvfølelsen noe helt spesielt, og et sterkt ønske om verdighet er alltid blandet med en enda sterkere følelse av mindreverdighet, stoltheten går hånd i hånd med skamfølelsen, de er langt mer klare for å gi det aller største offer, enn for å innkassere den aller største gevinst. Det er dette Pusjkin uttrykker i diktet, den elskende poeten ofrer heller kjærligheten sin, enn å ønske den fullendt. Selv ikke-russere må la seg gripe, jeg kan vanskelig forestille meg noe vakrere dikt.

Utfyllende kommentarer

Jeg legger ved litt utfyllende kommentarer til dette diktet her, kommentarer som går litt mer over i litterær analyse.

Diktet har 8 linjer, 4 av dem begynner med ordet jeg, я. Det henvender seg til en kvinne, i høflig form, Dem, (вас), noe som viser at det er en avstand mellom de to, de er ikke helt fortrolige. Verbet står konsekvent i fortid, elsket, любил, så det er en kjærlighet fra fortiden dikter-jeget skriver om. Dette er også med på å markere avstand. Tre av linjene begynner med denne frasen, Jeg elsket Dem, det er mye i et dikt på bare 8 linjer. I første linje fortsetter det med at kjærlighet ennå kan bli, og videre at det ikke er sloknet helt i sjelen på dikter-jeget. I femte linje fortsetter det med adverb som beskriver hvordan han elsket, «uten ord», «uten håp», безмолвно, безнадежно, og videre med at han ble eller er (russisk skjuler tiden av verbet her, mer enn det, de skjuler hele verbet, og setter bare partisippet til substantivet uten noe sammenbindingsverb) pint av fryktsomhet og sjalusi. Så er det til slutt i syvende linje, der «Jeg elsket Dem» innleder en hel setning, en hel frase, knyttet sammen med  так – Как , så mye… at.., først med так , «så», искренно (oppriktig), нежно (ømt, kjærlig) er adverbene han velger nå, og han elsket så oppriktig og ømt, at han ønsker at hun skal bli elsket av en annen.

Dette er en nesten unaturlig, usunn måte å elske på. Det er en kjærlighet som kan gå fra en mor eller en far til et barn, men det er ikke det som det er snakk om her, dette er helt klart kjærligheten fra en mann til en kvinne. Det hører med til våre instinkter å også ønske den kvinnen vi elsker, det er en del av livets gang. Kanskje kan jeg prøve meg med det litt uanalytiske at vi ønsker oss det perfekte, fordi det vil gi oss det perfekte avkom, at det er noe feil om vi ønsker oss at den perfekte make skal tilhøre en annen. Likevel er det noe svært vakkert over det Pusjkin skriver, for i det at vi ønsker oss det perfekte for oss selv, ligger det noe egoistisk. Kanskje kan man, fortsatt uanalytisk, si at man ønsker den perfekte make og det perfekte avkom for én selv, mens om vi virkelig, virkelig elsket noen, for den personen egen del, så ville vi ønsket det beste for denne. Så vi beveger oss over i en platonisk, filosofisk, nesten religiøs form for kjærlighet. Russerne er svært følsomme mennesker, så den platoniske, filosofiske kjærligheten er neppe noe for dem. En slik lesning vil ikke treffe den russiske folkesjelen. Da er det mer nærliggende å lese dette som et uttrykk for det berømte russiske mindreverdighetskomplekset, der i dette tilfellet den elskende ikke føler seg verdig den elskede, og derfor overbeviser seg selv om at han ikke vil ha henne. Det er derfor, tror jeg, diktet har så sterk virkning i Russland, der det er noe nær et nasjonaldikt, mens andre kulturer strever litt med å forstå det, og til og med har foreslått at diktet skal være «ironi» eller «sarkasme».

Mange har av en eller annen grunn en oppfatning av at russisk er et hardt, tungt og utilgjengelig språk, med mange skumle, sinte lyder. Det er ikke det, det har mange myke lyder, mange syngende konsonanter og mange varianter av hvislelyder, stemte og ustemte. I dette diktet er de myke og behagelige lydene fullstendig dominerende, det er bare en eneste k i trykksterk stavelse i hele diktet, i ordet iskrenno (искренно – oppriktig), nær slutten. De andre k’ene er i de trykksvake småordene tak – kak (так – как, så (mye)… – at…) i den siste sammenligningen. Fonemet ‘k’ kan som ingen annen lyd stanse flyten og sangen i en linje. Her er det svært mye l, v, m, s og z, mye sjtsj, zj og sj, konsonanter som kan synges eller viskes. Vokalene er bakre og avslappede, iu, je, o (norsk å), a og u (norsk o), ikke mye skjærende i og y. Der den skjærende lyden, i, er trykksterk, og lang, så er det også i de skjærende ordene, tomim (pint) og drugim (en annen). Selv om man ikke forstår et eneste ord, flyter dette diktet fint av seg selv. Leser man det selv, trenger man ikke anstrenge verken tungen eller stemmebåndet, det ligger mykt og behagelig i munnen, som en pust. Det er ikke mulig å få til det samme med de germanske språkene. Der må man søke etter andre effekter.

Vi kan også legge merke til i dette diktet at verken han eller henne er beskrevet på noen måte. Det eneste det handler om, er kjærligheten hans. Alle adjektivene og adverbene handler om den, alle beskrivelsene er om den. Den har ikke sloknet i sjelen, han ønsker ikke at den – altså kjærligheten hans – skal uroe henne, han ønsker ikke å bedrøve henne på noen måte. Linje 4 er den eneste som ikke direkte handler om kjærligheten han føler til henne, der er det han som ikke vil bedrøve henne. Så er kjærligheten ordløs, håpløs, og det er den som piner ham eller på grunn av den han blir pint av sjalusi og fryktsomhet. Det er også det han elsker henne så oppriktig og ømt, som gjør at han ønsker hun skal få en annen å elske henne som ham. Det er kjærligheten som er hovedsaken, han – subjektet som føler denne kjærligheten, – blir rent underordnet. En så stor og øm og ekte kjærlighet, kan ikke annet enn å ønske det beste for den elskede.

Videre er det et dikt fritt for kompliserte bilder og sammenligninger. Her er ingen metaforer og omskrivninger, annet enn i linje 2, hvor kjærligheten ikke er sloknet i sjelen hans ennå. Ellers er det ord som står i sin leksikalske betydning, diktet er et klassisk eksempel på «poesi uten bilder», som Michael Watchel skriver i Russian Poetry (Cambridge, 2004). Det er ganske typisk for Pusjkin å gjøre det enkelt for leseren. Det er derfor han er elsket av folket. Man trenger ingen utdannelse og hjelp for å lese ham, det holder å kunne russisk, noe alle russere selvfølgelig kan. Men i dette korte diktet er det selvsagt ekstraordinært, det er nesten færre bilder her enn i vanlig dagligtale.

Skal vi gå litt nærmere inn på oppbygningen av diktet, så ser vi at diktet på tross av at det består av én strofe likevel på en måte er delt i to. Første del er de fire første linjene, de inneholder én tanke, om at kjærligheten ennå er til stede, og at han håper hun ikke uroes og bedrøves av den. Andre del er de fire siste linjene, som beskriver hvordan kjærligheten virker på ham. Disse linjene beskriver hvordan han elsker ordløst, håpløst, oppriktig og ømt, hvordan sjalusi og sjenanse piner ham, og hvordan han ønsker hun skal bli elsket av en annen. Rimene er A-b-A-b-C-d-C-d, stor bokstav er kvinnelig utgang (trykklett), liten mannlig (trykktung). I både de kvinnelige og mannlige rimene ser vi at ordene henter opp en lyd fra det andre tilsvarende rimparet, lyden zj (ж) i de kvinnelige, m (м) i de mannlige. Det skaper et slags slektskap, совсем – ничем, томим – другим og может – тревожит, безнадежно – нежно. Eller på norsk Helt – ikke noe, pint – annen og, kan – uroe, uten håp – ømt. Det er måte på hvor mye én skal lese inn i ord som slik gjennom rim henger sammen, men rimene og de felles lydene skaper en helhet i diktet og støtter kanskje opp under det fullendte, kontrollerte som i hvert fall jeg synes diktet representerer.

På norsk er det et begrenset antall ord som rimer. Vi merker det særlig i gjendiktninger, der det for oversetteren er om å gjøre å presse inn de norske ordene og lydene det går an å rime på, til slutt i linjene. Uansett hvilket språk og hvilken tid det er, ligner oversatte dikt på hverandre, det er vanskelig nesten til det umulige å beholde originalens egenart. Russisk er et mye rikere språk når det gjelder rim, men også der klaget Pusjkin selv over rimenes begrensninger. Den erfarne leser vet hvilket ord som kan forventes å rime på et annet ord, også på russisk, selv om det her altså er større muligheter til å variere og overraske. Her slutter sjette linje på tomim, «pint», og man kan da forvente liubím (elsket), som rim. Ordet for elsket forekommer, i formen liubimoj, men bare inne i linjen. Rimet er drugím, noe som er overraskende, slik det også er overraskende at den elskende jeg-personen ønsker en annen til å elske den elskede kvinnen.

*

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.
Ja vás liubíl: liubív jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostuy, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

 

Ny gjendiktning

Dette diktet er så fint at det tåler en gjendiktning til. Jeg lar imidlertid den første gjendiktningen stå.

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå bli,
I sjelen min er ilden ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger gi;
Jeg ønsker ingen sorg til Dem bli delt.
Jeg elsket Dem, håpløst, uten ord,
Og sjenanse, og sjalusi, piner meg
Jeg elsket Dem med en inderlighet så stor,
At gi Gud en annen elsket Dem som jeg.
*
Og helt til slutt en omdiktning, som om jeg skulle skrevet diktet selv, nå (fritt etter Pusjkin, selvsagt):

Jeg elsket deg

Jeg elsket deg: det kan ennå gjelde,
Min kjærlighet er ikke sloknet bort;
Men la nå dette ikke plage deg så veldig;
Jeg ønsker intet vondt til deg bli gjort.
Jeg elsket deg, så håpløst, og forsiktig,
Av sjenanse pint, og sjalusi som piner meg
Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig,
At må Gud gi en annen elsket deg som jeg.

Oft in the stilly night, av Thomas Moore

I dag er det et dikt av den irske poeten Thomas Moore (1779  – 1852) som skal presenteres.

Jeg merker at jeg kommer litt til kort når det er nasjonalskalden i den irske kulturen som skal presenteres, for denne kulturen kjenner jeg ikke særlig godt. Diktet er imidlertid brukt av størrelser som James Joyce i Portrait of the artist as a young man, og Samuel  Beckett i hans siste skuespill What where. Ingen av disse verkene har jeg lest, og jeg har heller ikke støtt på Thomas Moore noe særlig i øvrig litteratur jeg har lest. Så min kjennskap er litt overflatisk, og jeg uttaler meg litt forsiktig.

Thomas Moore er født i Dublin, faren var kjøpmann, og begge foreldrene var katolske. Han studerte ved en protestantisk skole, som like før han begynte der hadde åpnet også for katolikker, og etter grunnskolen flyttet han til London for å studere Juss. Etter utdannelsen reiste han over Atlanteren til en stilling på Bermuda, hvorfra han også fikk reist og besøkt Canada og USA. Thomas Moore begynte tidlig å skrive poesi, og ble tidlig populær. Hans talent omfattet også det musikalske, og mange av tekstene hans er tonsatt av ham selv eller andre, eller han har skrevet dem til kjente, irske folkemelodier.

Interesserte i biografien hans kan sjekke aktuelle nettsider like lett som jeg, her er også en tidslinje over livet hans.

Oft in the stilly night

Oft, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Fond memory brings the light
Of other days around me;
The smiles, the tears,
Of boyhood’s years,
The words of love then spoken;
The eyes that shone,
Now dimm’d and gone,
The cheerful hearts now broken!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain hath bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

When I remember all
The friends, so link’d together,
I’ve seen around me fall,
Like leaves in wintry weather;
I feel like one
Who treads alone
Some banquet-hall deserted,
Whose lights are fled,
Whose garlands dead,
And all but he departed!
Thus, in the stilly night,
Ere slumber’s chain has bound me,
Sad memory brings the light
Of other days around me.

1817

Min oversettelse

Ofte i den stille natt

Ofte i den stille natt
Før søvnens lenker har bundet meg
Bringer glade minner lys
Fra andre dager rundt meg;
Smilene, tårene 
Fra barndommens år,
Kjærlighetens ord ble sagt;
Øynene som skinte,
Er nå matte og borte,
De glade hjerter er nå knust!
Således, i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minne lys
Fra andre dager rundt meg.

Når jeg tenker på alle
Vennene som har holdt så godt sammen,
Jeg har sett dem falle rundt meg,
Som løv i vintervær;
Jeg føler meg som en
Som vandrer alene
I en forlatt bankett-hall,
Der lysene er borte,
Der kransene er døde,
Og alle utenom meg er reist bort!
Således i den stille natt,
Før søvnens lenker har bundet meg,
Bringer triste minner lys
Fra andre dager rundt meg.

Kommentar til oversettelsen

Slumber blir direkte oversatt med «slumre», men Slumber’s chain blir bedre oversatt med «søvnens lenker», siden dette er et uttrykk vi bruker på norsk. Jeg oversetter dimm’d med «matte», selv om «dimmet» innebærer en svekkelse som også finnes i originalen.Vanligvis blir broken oversatt med «knust» i betydningen som er siktet til her, og jeg ser ingen grunn til å endre på dette. «Brutt» kunne også vært brukt, og ville gjerne være mer presis. Thus betyr «således, på denne måte; derfor».

Remember betyr selvfølgelig «husker», men i meningen her gir det en bedre norsk oversettelse med «tenker på». Linje 2 og 3 gir en liten utfordring siden det er to relativsetninger som skal knyttes til «vennene» (the friends). Norsk språk liker ikke dette, og jeg løser det ved å dele setningen i to, og legge til et pronomen («dem») i linje 3. Wintry weather kunne også vært oversatt med «vinterlig vær». Primærbetydningen til tread er «tre, trå, tråkke», men i diktet gjør det seg bedre med betydningen «vandre». Fled betyr flyktet, men «lysene er flyktet» syntes jeg ble mer komisk enn poetisk på norsk. He i linje 10 (strofe 2) referer til han som vandrer alene i bankett-hallen, altså jeg-personen.

Kommentar til diktet

Det er et enkelt dikt om tanker man får når man legger seg. Rimmønsteret er a-b-a-b-c-c-d-e-e-d og så gjentas de fire første linjene av diktet til slutt i begge de to strofene, bare at fond (= «glad) byttes ut med sad (= «trist»). Rimmønsteret er dermed litt mer komplisert enn det helt enkle, men rytmen er slik at man kan la seg friste til å bruke et ord som kjempeenkel. Etter den sakte innledningen i hvert vers Oft in the stilly night, kommer helt faste og standard rytmemønstre med to jambiske verseføtter i linje 5 og 6, og nye jamber fulgt av lett-tung-tung (bakkisk) i linje 7. Denne rytmen gjentas i linjene 8, 9 og 10. Hvis man leser kun med trykket, hører man lett at dette er rytme man har hørt før ta-TA,ta-TA/ ta-Ta-ta-TA/ ta-TA-ta-TA-ta-TA-TA x2. Jeg har alltid tenkt at det er nettopp slike rytmemønstre modernistene vil bort fra, fordi man er blitt så vant med dem at man leser dem liksom i svime. Man får ikke med seg ordene.

Thomas Moore var imidlertid ingen modernist, han var romantiker hundre år tidligere, og da skulle man skrive på denne måten. Jeg liker dette diktet fordi det har en elegant overgang fra den lyse starten, der natteslumringen bringer lys til glade minner, til slutten der minnene nå er triste. Det skjer så å si mens de glade minner forklares. Han tenker på smilene, tårene fra barndommens dager i en god stemning (fond memory), hvor kjærlighetens ord ble sagt (The words of love then spoken). Siden tenker han på at øynene som den gang skinte ikke skinner så mye lenger, og at de en gang så lystige hjerter nå er knust (broken). Således gjør minnene den lyriske jeg-personen trist.

I andre strofe er det ikke engang noen forsøk på å være glad. Her er alle gode, gamle venner nå falt fra, og det lyriske jeg er som en ensom vandrer i en enorm bankett-hall (banquet-hall). Alle som har vært alene i en slik hall, vet hvordan ensomheten der blir forsterket.

Slik blir diktet et vakkert uttrykk for hvordan det er med muligheter man en gang har hatt, men nå ikke har lenger. Diktet ser bare tilbake, og gjør ingen forsøk på å bekjempe den melankolske stemningen som da oppstår. Denne formen for sinnstemning mener jeg peker langt fremover, og er med god sikkerhet også noe mange i dag kan kjenne seg igjen i.