Seilet, av Mikhail Lermontov

I dag skal jeg poste et av mine absolutte favorittdikt av en av mine absolutte favorittpoeter. Han er naturligvis russer, og jeg regner med at jeg vil fylle ut denne posten litt, når jeg bare får tid. Foreløpig blir det litt harelabb, men selv harelabb skulle være nok til i det minste å introdusere denne russiske storheten.

Mikhail Lermontov (1814 – 1841)

Sammen med Pusjkin står Lermontov i en særstilling i russisk poesi, de to overgår alle de andre, med Pusjkin som den ubestridte ener. Men Lermontov var et usedvanlig talent, som døde veldig ung, og som ville kunnet produsert mye mer, om han bare hadde fått leve. I likhet med Pusjkin endte han sitt liv i en duell, men i motsetning til Pusjkin var Lermontov en skjønnhet og en melankoliker, slik at diktene hans ikke rommer den rikdom i tematikk og motivkrets som hos Pusjkin. Derimot er Lermontov ubestridt når det gjelder å skildre livsleden, melankolien og de såre, triste og ensomme følelsene.

Dette diktet skrev Lermontov i en alder av bare 18 år. Det er helt uforskammet ungt, til et så bra dikt

 Парус

Белеет парус одинокий

В тумане моря голубом!..

Что ищет он в стране далекой?

Что кинул он в краю родном?..

 

Играют волны – ветер свищет,

И мачта гнется и скрыпит…

Увы, – он счастия не ищет

И не от счастия бежит!

 

Под ним струя светлей лазури,

Над ним луч солнца золотой…

А он, мятежный, просит бури,

Как будто в бурях есть покой!

1832

 

Seil

Det skinner et enslig seil

I tåken i havet det blå!..

Hva søker han i landet langt unna?

Hva forlot han ved hjemmlige grenser?

 

Der leker bølgene – vinden suser,

Og masten bøyer seg og knirker…

O ve – han søker ikke lykken

Og han løper heller ikke fra den!

 

Under ham er havstrømmens lyseblå lys,

Over ham skinner den gylne sol…

Men han er opprørsk og spør etter stormen,

Som om det var i stormen det var fred!

 

Min transkripsjon og gjendiktning

Parus

Belejet parus odinokoj

V tumane morje golubom!

Sjto isjet on v strane dalekoj?

Sjto kinul on v krajo rodnom?

 

Igraiot volny – veter svisjtsjet,

I matsjta gnjetsja i skrypit…

Uvy – on stjsastija ne isjtsjet

I ne ot stsjastija bezjit!

 

Pod nim struja svetlej lazuri,

Nad nim lutsj solntsa zolotoj…

A on, mjatezjnyj prosit buri,

Kak budto v burjakh jest pokoj!

 

Seil

Et hvitt seil alene så gjerne

I tåken i det blå hav der fremme!

Hva søker han i landet det fjerne?

Hva forlot han ved hjemmets grenser?

 

Lekende bølger – vinden øker,

Og masten knirker og gynger så bra

O ve – det er ikke lykken han søker

Og heller ikke den han løper fra!

 

Under ham er havstrømmen lys og blå,

Og solen sender sine stråler ned…

Men han er opprørsk og vil ha stormene nå,

Som var det i stormene det for ham var fred!

 

Min gjendiktning

Foreløpig har gjendiktningen noen nødløsninger jeg vil ta bort, når jeg får tid til det og om jeg får det til. Som vanlig er jeg mer opptatt av rim, enn metrikk.

Kommentar til oversettelsen

Allerede overskriften gir en liten utfordring, da russerne ikke har bestemt og ubestemt form for substantivene.

кинул betyr egentlig «kaste» eller «kaste bort».

Jeg skulle gjerne plassert verbet først i Играют волны, men på norsk tillates ikke dette. Det skulle også være mulig å få inn от счастия = «fra lykken» i siste linje i andre strofe, men det er ikke så enkelt å få gjentatt det ordet på norsk, uten at setningsstrukturen ramler sammen.

Russerne har konjuksjonen «a», som er en slags mellomting mellom «og» og «men». Det passer som man ser mye bedre, enn på norsk, hvor man må gjøre valget om det skal være og eller men han er opprørsk.

Kommentar til diktet

Jeg får ikke skrevet kommentaren fyldig. Alle ser greit at det er tre strofer med fire verselinjer i hver, første og tredje rimer, det samme gjør andre og fjerde. Seilet er hvitt og fint, og er ute på det store blå hav i tåken. Dette er lett å lese som mennesket i livet, og russerne får det gratis ved at etter at seilet er introdusert, kan de bruke pronomenet «on» = «han» til å referere til det. Dermed blir det enda mer «han» det handler om, og ved spørsmålet «hva søker han i landet langt borte», har man allerede glemt at det opprinnelig var et seil det var snakk om.

Mellomstrofen har stemningsskapende skildring av været og masten, her er det susende vind og lekende bølger (passer kanskje ikke så bra med tåken, riktignok, men litt lar man passere!), og en mast som gynger og knirker, lydmalende ord for alle som har vært i en seilbåt, eller har hørt knirkingen fra en mast. Så kommer akkurat når diktet er halvveis første utrop «O ve!», og fortvilelsen at han ute på havet – eller livet – ikke søker lykken, men heller ikke forsøker å unngå den.

I siste strofe kommer en ny stemningsskildring. Nå er det havstrømmene under ham, og solstrålene over ham (tåken er definitivt borte), og så den briljante avslutningen det er imponerende av en 18 åring å forstå, langt mer å produsere. Midt i dette gode livet, så er han opprøreren, og spør heller etter stormen, for det er bare der han får fred.

Dette er ropet til en rastløs sjel. Det finnes naturer som ikke får fred når alt er rolig rundt dem, som trenger litt kaos og uorden, og kun da kan oppføre seg som om det er fred. Det er det naturligvis ikke, og slike naturer får dermed aldri ordentlig hvile. Alle har vi vel litt av det. Lermontov hadde det i en slik grad, at han endte sitt liv i en duell. Han trengte ikke en slik dramatisk avslutning på livet sitt, for å gjøre diktet sitt stort. De to siste linjene er en meget knapp og presise beskrivelse av en menneskenatur det ikke er gitt så mange å forstå.

Lermontov har mange sånne dikt, for dem som er interessert. Mange av dem er enkelt tilgjengelig på nettet, og også oversatt til engelsk, for dem som ennå ikke har rukket å lære seg russisk. Neste russiske dikt her på bloggen kommer andre søndag i juli.

Noen gloser

Белеет-> (по-)белеть 1. bli hvit, hvitne 2. hvitne, skinne

кинул -> кинуть/кидать 1. kaste, slenge, slynge (..) 7. разг. forlate, slå hånden av

свищет -> свистать см свистеть plystre, pipe, hvine

струя 1. strøm, stråle

мятежный 1. opprørsk 2. (boklig) urolig, stormfull – av мятеж opprør, mytteri

One thought on “Seilet, av Mikhail Lermontov

  1. Tilbaketråkk: Brev til mor, av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin « Helt grei poesi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s