Lykke, av Inger Hagerup

Jeg vet ikke hvordan været og dagen har vært over det ganske land. Her hos oss i Rogaland har det i hvert fall vært en kald solskinnsdag. Det har vært skyer og vind, og selvfølgelig litt regn også, en kort byge, men stort sett mulig for solen å skinne gjennom skydekket og forsøke å overbevise oss og plantene om at våren virkelig er på vei. Snøklokkene blomstrer allerede, krokusen står i knopp, og de første spirer gjør seg klare på løvtrærne. Det er fortsatt mars, men det går ikke an å snakke om vinter lenger. Nå kommer våren.

Jeg vil derfor litt for tidlig poste et vakkert dikt for vakkert vær. Det er noe av det deiligste som er skrevet, og kan gjøre hvem som helst som skjønner det varm av lykke. Lykke er også tittelen på diktet. Det er skrevet av Inger Hagerup, og utgitt da hun var 30 år. Det var hun i 1945. Krigen var nettopp slutt, og det gir jo en noe annen bakgrunn til diktet og den tiden det sannsynligvis er skrevet. Jeg leser det imidlertid ikke som noe krigsdikt, eller som noe som er eget for den gang da. Dette diktet er allmenngyldig. I riktig gode drømmer, tenker jeg at det også kunne gjelde for tusen og to tusen år siden, at det alltid har vært slik. Men ingen har så vakkert og så enkelt gitt uttrykk for det, som Inger Hagerup her gjør.

Lykke

Hva lykke er?
– Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggstikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja – og kanskje nei –
han elsker – elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Fra Videre, 1945

Min kommentar

Dette er et dikt der Inger Hagerup ikke er så bundet av rytmen og rimene som hun pleier å være. Diktet er fritt, og det passer jo til stemningen, for her er det en ung og meget fri jente som er hovedpersonen. Det er imidlertid noen rim og nestenrim allikevel, de faller meget elegant på plass. Endingen -ei i linje 2 blir hentet opp i de to siste linjene i hovedstrofen, første del av diktet, og avslutningsstrofen som står alene. Stikk rimer omtrent på rik, det er ikke så nøye. Diktet slentrer av gårde.

Hva lykke er? spør det innledningsvis. At lykke er plassert i midten og ikke til slutt er passende for rytmen, trykktung, tung, lett, tung, etter det er det naturlig å stoppe opp og ta en pause. Det er også slik spørsmålet blir stilt når svaret er opplagt. Når man må gjenta spørsmålet, fordi man må forsikre seg om at man hørte riktig, så enkelt er det.

Så begynner liksom diktet å å, gå på en gressgrodd setervei. Herfra går diktet helt frem til mål, i en rytme som passer å leses langsomt, som slentrer, ordene kommer som de faller seg inn. Det er som å rusle nedover seterveien, se seg om, gå litt fortere og langsommere ettersom det passer. Ha all tid i verden. Gressgrodd setervei er også veldig billedskapende, alle har vi sett en og gått på en. Vi ser fargen av grønt, kjenner lukten av gress.

I tynne, tynne sommerklær er setning av musikk. Hagerup bruker ofte virkemiddelet å gjenta ord for rytmens skyld, alltid med mesterskap. Det er også en sanselig sammensetning, tynne sommerklær er luftige, vi kan formelig føle den svale luften som blåser mot huden. Sammensetningen er også smått erotisk.

Kanskje er det noe med hvordan jeg som mann leser diktet. Men det er nå en gang slik at naken kvinnehud gjør noe med oss, den gjør veldig mye med oss, og en selvbevisst ung kvinne som Inger Hagerup må selvfølgelig være oppmerksom på dette. Hun klør sine ferske myggstikk/ med doven ettertenksomhet. Det er originalt og kraftfullt skrevet. Å klø myggstikk er å hengi seg til nytelsen. Det er veldig godt når det står på, men man får jo svi litt for det etterpå. Det registrerer hun med doven ettertenksomhet. Jeg synes det er sterk erotisk kraft i dette, en kjernesunn ung kvinne, lettkledd i sommervarmen. Ordet doven senker også ned farten man leser diktet i.

Å være rik på uopplevet kjærlighet er en veldig artig formulering. Det er også tilnærmingen man skal ha til det. Hun er ung, hun er fri, og det meste av kjærligheten ligger foran henne. Det er lykke å tenke på dette. Og hun gjør det altså mens hun klør sine myggstikk, dovent ettertenksomt. Hun vil selvfølgelig ta den kjærlighetens nytelse som blir gitt henne.

Her er det florlette spindelvev (og ingen manns munn eller hånd) som gir kjærtegn over munn og kinn, hun tar det lettsindig, tenker på vær og vind. Igjen er det sikkert forskjell på hvordan menn og kvinner leser diktet. Kvinner kan identifisere seg med henne, for oss menn er hun sunn og frisk og attraktiv.

Siste del av diktet viser at hun slett ikke er naiv. Hun er fullt klar over effekten hun har på menn, og hun nyter mulighetene det gir henne. Igjen dette lettsindige, det er prestekragene som blir spurt om råd, elsker, elsker ikke. Det er pirrende. Jeg elsker henne, det er i hvert fall sikkert, og legger kvinnen jeg har lov til å elske inn i hennes bilde, min unge, vakre kone.

Og så avslutter Hagerup med den ekstra strofen, Men ennå ikke kjenne deg, som henter opp rimet fra andre linje og fra de to siste linjene i strofen over. Den smetter på plass. Det er ennå ingen konkret jenta i diktet har i tankene, alt er muligheter og forventninger. Det er dette som er lykken.

Det er herlig formidlet i dette nydelige diktet.

Mot soleglad, av Arne Garborg

Jæren. Dette landskapet som ingen har skildret bedre enn jærdikteren selv, og jærdikteren er Arne Garborg. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Han er jærdikteren som rager også i vår nasjonale litteratur, og som skrev om tema som jevnt overgikk de tema den jevne jærbu er interessert i. Han var en moderne dikter i sin samtid, han var ikke bare en del av utviklingen, på mange måter kan man si at han stod for den. Han skrev om det de alle mest opplyste, lesende og tenkende i hovedstaden var opptatt av, han var opptatt av strømningene som kom fra utlandet, fra Europa, og han ville det nye. Men han skrev om det som en som kom dit fra Jæren. Det er en enorm prestasjon, når man tenker på at Jæren står for det landlige, konservative og trauste, mens litteraturen den gang var byen, det radikale og på mange måter det ville. De verdiene som for Jærbuen ikke bare var hellige, de var selvsagte, naturgitt som to armer å pløye jorden med, disse verdiene ville kulturelitene i storbyene ha bort. Og Garborg var vel så mye med i denne kultureliten, som han var i jærtradisjonen han var oppvokst i. Eller man det kanskje like godt si at han stod utenfor begge tradisjoner.

Det første, norske diktet som ble postet her på bloggen er innledningsdiktet til Haugtussa, Til deg du hei. Det er postet 4. januar 2009. Nå, to år etter, kommer et annet av diktene i syklusen: Mot soleglad, eller kanskje mer kjent med åpningslinjene: Det stig av Hav eit alveland. Alle sanne jærbuer kjenner disse linjene, og får sine assosisasjoner når han eller hun hører dem. Mange har vel også fått dem automatisk inn i hodet, når man går langs jærstrendene, eller i jærlandskapet, og ser utover det vidstrakte land som alltid ender i havet. Fullt så mange kjenner kanskje ikke hele diktet, og enda færre kjenner sammenhengen det er satt inn i. Man vet nok at det hører til Haugtussa, og Haugtussa har man nok kanskje lest en gang for lenge siden, og der stopper det.

Jeg er også blant dem som liker best å lese diktene med de berømte skildringene av jærlandskapet i Haugtussa løsrevet fra historien de er satt inn i. Det vil jeg også gjøre denne gang, selv om det altså er Haugtussas hovedperson, Veslemøy, som er observatøren i diktet og som inntrykkene virker på, og at hennes forhistorie er med å forklare hvorfor hun opplever dem som hun gjør. Diktene kan leses slik at naturen er symbol på Veslemøys sjelstilstand, og skildringen av den en skildring av Veslemøys sjel. Her i «Mot soleglad» blir det da skildringen av en ny lengsel, til dette hemmelighetsfulle, vakre alvelandet som kan tolkes videre enn at det får plass i en setning. Diktet kan imidlertid godt leses uten en slik tolkning, eller noen som helst lærd tolkning, det står utmerket på egen ben, og det er nok også derfor det lever så godt på Jæren, også blant dem som ikke ellers er noe særlig interessert i dikt og litteratur. Dette er dikt av typen man skal lese og nyte, og forsøke å huske, heller enn forsøke å tolke.

MOT SOLEGLAD

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.

Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.


Kommentar til språket

Jeg ville gjerne finne en versjon som ligger tettest opp til Garborgs original, og valgte versjonen fra Garborg-sidene til dokumentasjonsprosjektet til universitetet i Oslo. Det er flere versjoner som bytter ut «aa» med «å» som er en ren rettskrivningsregel, uttalen skal være den samme. Selv om diktet er skrevet på Garborgs landsmål, som siden har gått gjennom atskillige reformer og rettskrivningsendringer, skulle det ikke være noen problem å forstå for dem som behersker norsk. Samme hvilken dialekt man behersker det i. Jeg tar likevel med noen små oversettelser til moderne norsk noen ord det kanskje kan være litt tvil om.

Rand er «kant», himmelranden er «horisonten». Eim er «damp, dunst» eller «snev». Huld er «skjult, gjemt». Tinderad er en rad av tinder, altså «fjelltinder» eller «fjelltopper». Bann i draume-bann tror jeg skal være «bånd», altså «bundet av drømmer» eller med «et bånd av drømmer», og dette båndet kan godt være skyene som lett legger seg om fjelltoppene som et bånd. Soleglad er «solnedgang». Brand er «brann», både i strofe 3 og 6. Loge opp er å «flamme opp». Glim er «skinn» eller «glans» eller «glimt», og slikt noe. Gullan er «gyllen», mens Bragd har en gammel betydning av «strålende syn» eller «noe som lyser» – Gulland-bragd blir «gyllent lys». Gjeng er «å gå», som enhver Rogalanding vet.

Kommentar til diktet

Diktet går majestetisk frem i firefotede jamber i hver strofes linje 1 og 3, med avrbudd av en lang, vokalisk utgang i linjene 2 til 4. Det er bare strofe 3 og 5 som er unntak for dette, der vokalen er kort og utgangen trykktung også i linjene 2 og 4 (henholdsvis bannBrand, BragdSmaragd). Det er formsikkert skrevet, som alle diktene i Haugtussa er det. Men nå skulle vi altså la Haugtussa ligge, og se på diktet når det står for seg selv.

I første linje er det som om både landet og diktet stiger opp av havet. Den rolige avbrytningen med tind og mo i linje 2 gir også lydlig tid til å hvile ut etter det mektige synet. Mo rimer også på ro i linje 4, det er et mektig bilde som blir malt frem, med landet som hever seg, hviler seg på himmelranden, og finner ro. Veien fra hav til himmel er med på å understreke stigningen. Første strofe er en hel, liten symfoni av stigning og ro.

Andre strofe har at dette synet som jeg-personen ser her, er et syn hun ofte ser. Det er skjult i eim og dis, grått, noe som indikerer at det ikke er et helt vanlig land dette. Den som vil lese diktet som en ren hyllest til jærnaturen kommer ikke helt i mål. Men også på Jæren kan landskapet være trolsk når solen står lavt og konturene skjuler seg i disen. Dette er et land man aldri kan nå. Diktet lar altså fantasien spille videre når de andre sansene ikke har mer å tilby.

I tredje strofe er det naturskildring igjen, nå av fjelltoppene som rager over skyene, drømmebåndet sitt, og dette begynner å skinne (som om det brenner) når kveldssolen gir det sitt røde lys. Vi ser på ny at ordet drøm blir brukt, fantasien vil alltid spille med i beskrivelsen av landskapet, det er som en slags pirrende lengsel av at det skal skjule noe.

Fjerde strofe har både stigningen og senkningen. Det siste først, der dagen går ned i blå-myr. Vi har her kanskje en liten kontrast mellom den røde ilden og det røde blodet, og den blå myren, blå som naturen ofte blir i kveldslyset. Det er ellers en ganske kraftig sammenligning Garborg her gjør, dagen siger som ild og blod, kanskje er det heller slik at ilden slokker ut i møtet med myren, at dagen går over er det i alle fall det skal bety. Og da stiger altså det nye landet opp, kraftfullt som flammer , skinnende og lysende, det er eventyret. På ny er det fantasien som overtar.

Strofe fem har en fargerik og til og med smakfull skildring av hva som videre skjer. Vi har ny kontrast i brenn i Bré, breen brenner ikke, men den kan skinne som i brann, og det gir et flott bokstavrim, før den nye sammensetningen med skjelv og skin kommer. Det er treffsikre beskrivelser av lyset som skinner med Gulland-bragd. Dette er en av de to strofene med kort vokal i linje 2, og bråstoppen fungerer her flott. Her er det ikke den mo og ro som var i linje 1, her er det full aktivitet, bragdsmaragd! At luften gløder i en glans av vin er en saftig fargebeskrivelse, det er så man kan få smaken av vin i munnen,  før strofen slutter med den siste sammenligningen, sølv og smaragd.

I strofe 6 avsluttes dette lysspillet. Brannen dør, og de rolige rimordene blir på ny hentet frem, Glodro. Legg også merke til hvor lett og fint linje 3 flyter på tungen i denne strofen, bare ordet Alveland er som en estetisk nytelse.

Den 7 og avsluttende strofen har på ny det personlige pronomen Eg, det er en observatør som observerer dette, og denne personen er Veslemøy. Hun lengter ut til dette alvelandet, og hun har sine grunner til det. Diktet kan også leses uten denne bakgrunnshistorien, som jeg har forsøkt å vise. Da kan Eg være meg, Garborg selv eller en hvilken som helst person, som også kan ha et ønske om å hvile seg noen ganger, og ønske seg bort til et bedre sted. Diktet holder imidlertid på det hemmelighetsfulle i dette, det er et land som viser seg først når solen går ned, altså omtrent samtidig som det blir borte igjen.

Dette er Alvelandet som det egentlig skal være. Hver jærbu og nordmann og verdensborger står selvsagt fritt til å velge seg sitt eget alveland, og gjøre seg sine egen assosisasjoner når man står foran solnedgangen eller i et annet trolsk landskap. Garborg har gitt oss alle de ordene vi trenger.

 

Nordmannen (Millom bakkar og berg…), av Ivar Aasen

I dag serverer jeg diktet Mellom bakkar og berg utmed havet, av Ivar Aasen (1813 – 1896). En liten stund tenkte jeg kanskje å hedre nynorskmannen med å skrive denne posten på nynorsk, men så fant jeg at mitt språkpolitiske ståsted heller må vinne frem. Jeg foretrekker bokmål, og på nettet foretrekker jeg klart bokmål. Jeg synes det er synd at et lite språksamfunn som Norge kan risikere å bomme på søkeordene, om man velger en bokmåls- eller en nynorskvariant, og jeg synes også det er synd at vi må skrive dobbelt opp mye av kunnskapen vår, for å få den både på nynorsk og bokmål. Var det opp til meg, skulle vi heller bruke tid på å lære nabospråkene våre som dansk og svensk, slik at vi lett kan finne frem på deres sider også, i stedet for å bruke så mye tid på den andre varianten av vårt eget språk. For meg er bokmål og nynorsk begge deler norsk.

Så nynorskfaderen Ivar Aasen får ha meg unnskyldt at jeg omtaler mesterdiktet hans i det peneste bokmål man kan tenke seg, ingen radikale endinger her, fjernt til og med fra min egen rogalandsdialekt. Det er nå en gang slik det er naturlig for meg å skrive.

Dessuten er dette en poesiblogg, og ikke en språkblogg. I poesien mener jeg man skal holde seg så tett opp til originalen som mulig, og har man mulighet til å la være å oversette, så bør man la det være. Det er bedre å forklare og veilede i vanskelige ord. Jeg poster diktet nokså nær originalversjonen (helt korrekt finner man det på Aasentunet), og mener en moderne normalt oppegående norskbruker ikke skal ha altfor store problemer med å lese det og skjønne det. Og det er i sin originale form det er vakrest.

Nordmannen (Millom bakkar og berg ut med havet)

Millom bakkar og berg ut med havet
heve nordmannen fenget sin heim,
der han sjølv heve tufterna gravet
og sett sjølv sine hus uppå deim.

Han såg ut på dei steinutte strender
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og bygja oss grender,
og so eiga me rudningen trygt».

Han såg ut på det bårutte havet;
der var ruskutt å leggja ut på;
men der leikade fisk ned i kavet,
og den leiken den vilde han sjå.

Fram på vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare land!
Men når vårsol i bakkarne blenkte,
fekk han hug til si heimlege strand.

Og når liderna grønka som hagar,
når det laver av blomar på strå,
og når næter er ljosa som dagar,
kann han ingenstad vænare sjå.

 1875

Sotra, Bergen

Kommentar til språket

For en gangs skyld vil jeg legge ut lenke til en hjelpeside, der jeg har funnet oversettelsen til alle de vanskelige ordene i diktet. Der står også diktet omskrevet i en versjon som skal være lettere å lese for moderne språkbrukere: http://files.itslearning.com/data/rkk/9551/My_Homepage_Files/Page2.html. Oversettelsen er gjort av Anders Kildal (1885 – 1972), den store bibliotek- og folkebibliotekreformatoren i Norge. Han var utdannet filolog, og det er klart innenfor hans interesser å gjøre Aasens store dikt lettere tilgjengelig for folk flest. Lenken der diktet og oversettelsen er lagt ut er fra It’s learning, noe som må bety at det er en skoleelev eller i verste fall en lærer som har lagt det ut. For kommentarene der hører ingen steder hjemme. Jeg siterer dem i sin helhet.

Kildals versjon av «Mellom bakkar og berg» er forsåvidt en grei fornorsking av sangen. Ordet «millom» som blir til «mellom» er jo ikke så spesielt, og lignende fornorskinger finner man stort sett i hele sangen. Vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme, bl.a. fordi han ikke har forandret mer enn ett av enderimsordene, og dette blir fortsatt uttalt likt. Dette tyder på at han er redd for å forandre sangen altfor mye, men allikevel så er det gjort en del forandringer. Teksten er fortsatt like uforståelig for ungdom som originalversjonen, fordi de vanskelige ordene ikke er byttet ut med andre ord, men de har bare fått forandret skrivemåten. Dette er dårlig arbeid Kildal! Blant orda som burde forandres finner vi bl.a. «ljose», som mye heller burde blitt «lyse».  Andre ord som burde bli forandret er f.eks. venare, steinute, grønkar, ruskut og bårute.

Setningen «vi ser at Kildal her har tatt stort hensyn til rim og rytme» skulle bare mangle, likeledes er det opplagt at han ikke må forandre diktet – ikke sangen – altfor mye. Posteren nøler heller ikke med direkte og ufrivillig komisk kritikk i setningen «Dette er dårlig arbeid Kildal!» Utropstegn, til og med. Det er synd at sånt tøys fortsatt skal være blant de beste treffene for et så kjent diktverk som dette til Aasen.

Arbeidet til Kildal er imidlertid godt, selvsagt. Og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre dette arbeidet dobbelt opp, og legger derfor ved ordlisten hans (hentet fra den samme lenken på it’s learning). Jeg har nummerert glosene til hver strofe, og i tillegg satt om til moderne norsk ordene i strofe 4 som det ikke finnes forslag til på denne nettsiden (Jeg stiller meg for øvrig sterkt kritisk til at Kildal her har valgt å sette inn strofe 1 en gang til, slik posterne på It’s learning ser ut til å mene, jeg stoler verken på posterens kilde eller reaserch, og tror mer Kildal har gjort skikkelig arbeid, enn denne). Jeg har også satt i parentes der det kan være tvil om hva Kildals oversetting betyr.

1. Millom – Mellom, fenget – fenge, tufterna gravet – tuftene grave, uppå – oppå

2. steinutte – steinute (steinete), bygja – byggja, so – så , rudningen – rydningen

3. bårutte – bårute (bølgete), ruskutt – ruskut (rusket, rog. dialekt ruskjet, surt, dårlig (om vær)), vilde – ville

4. vætteren – vinteren, giv – gi, blenkte – blinkte, hug – lyst (for mer fullstendig liste over hva ordet betyr, sjekk norsk språkråds ordliste),

5. liderna – liene , grønka – grønkar, næter – netter , ljosa – lyse, kann – kan , vænare – venare.

 Ivar Aasen tunet har også en modernisert rettskriving av Ivar Grimstad og Terje Aarset, her.

Kommentar til diktet

Jeg er av dem som holder diktet tonsettingen av det som to helt atskilte ting. I sangen blir det slik den aller største og mest følelsesladde nasjonalromantikken virker på vår postmoderne, ironiske tid, det blir lettest å få oppmerksomhet med det når det parodieres, det gjør seg best morsomt. Tonsettingen (av Ludvig A. Lindemann) er jo nærmest som en marsj, altfor kraftfull i rytme, og nærmest litt militant i uttrykket. Klarer man å lese diktet uten å få denne melodien i hodet, så ser man at Ivar Aasens tekst er noe helt annet. Den er kjenslevar, for å bruke et uttrykk som er langt vakrere og dekkende på nynorsk, enn tilsvarende «følsom» på bokmål.

Jeg kritiserte Lindemanns tonsetting av diktet for å være i overkant kraftfull. Starten av diktet er også fra Aasens side full av kraft, både i ordvalg, lyd og rytme. Her er fullt av plosiver som t/d, p/b og k/g, harde lyder man må spytte ut, det er lyd og rytme som karakteriserer steinete landskap, kan man si. I dette ugjestmilde landskapet er det nordmannen har funnet sitt hjem, selv sagt av nordmannen selv i de eneste linjer med direkte tale: «lat oss rydja og byggja oss grender!» En konklusjon av tross, er dette, nordmannen trosser naturkreftene og temmer dem.

De to siste strofene passer imidlertid ikke så godt i en rytme som bare turer frem. Her er det lengsel, også nordmannen kjenner tvil, når det er som kaldest og surest her oppe på berget. Men den norskeste av alle linjer i dette norskeste av alle dikt får ham hjem på plass igjen. Forsøk å få en utlending til å lese Men når vårsol i bakkarne blenkte, dette er norske lyder og norsk tonefall. For en utlending bare å gjengi lydene i den linjen vil være tøft nok.

Resten er en liten nasjonalromantisk parademarsj over hvor vakkert det kan være i Norge på det vakreste. Jeg mener det skal leses med ømhet og innlevelse, slett ikke hardt og kaldt som i Lindmanns melodi.

Den opplagte og overordnede konklusjonen i diktet er at det stundom (på nytt et nynorsk ord jeg gjerne skulle kunne bruke uten videre i bokmål, flott som det er!) er et slit å være nordmann, tøffe naturkrefter som vi er omgitt av. Men når den samme naturen viser seg fra sin beste side, med sol og vår og grønn natur, da finnes ingenting bedre enn det å være norsk! Diktet er et vakkert uttrykk for denne tanken.

Kveldssol, Sotra