Pull a string, a puppet moves, av Charles Bukowski

Charles Bukowski (1920-1994). En tøffing. Jeg fikk med meg navnet hans, på 90-tallet, da jeg ikke selv leste dikt, men var med i studentteateret der det var noen som gjorde det, og all kul litteratur ble snakket om. En kar som het Sigmund, et ikon i miljøet, karakteristisk skallet, flintskallet, hadde en oppstetning med egne fremføringer av Bukowskis dikt. Ennå sitter det i hvordan han ropte if a girl hasn’t spread her legs before she’s 25, it’s too late, either for love, or for poetry.

Jeg husker ikke om det var 25 eller hva hun skulle være, før det var for sent, men setningen og fremføringen har festet seg. Det er Bukowski som skrev det, en tøffing, og denne Sigmund så ut til å nyte å gjengi det, det passet godt til sånn han så ut til å ville bli oppfattet. Han hadde et image som passet til utseendet, og så ut til å trives ganske godt i rollen som ikon. Jeg er atskillig mer følsom, og syntes setningen var grusom. Det meste av amerikansk litteratur er for tøff for meg, også de amerikanske poetene, særlig de etter krigen, de har et annet temperament enn jeg, en annen rytme i livet.

Etternavnet Bukowski er slavisk, jeg tror bestefar Leonard Bukowski ble født i Russland, men emigrerte til USA på 1880-tallet, der faren, Henry (eller Heinrich), ble født. Denne faren tjenestegjorde i den amerikanske hæren utstasjonert i Tyskland (Andernach, Rheinland-Pfalz) etter første verdenskrig, og fant der og giftet seg med Emilie Krause, fra Danzig, den tyske byen som nå er polsk, Gdansk. De to fikk sønnen Charles i 1920, 16. august, og i 1923 reiste de tilbake til USA, Los Angels, California, der Charles vokste opp.

Oppveksten ble tøff. Så når Charles Bukowski fremstår hard og ufølsom, er det noe han har lært seg å være av livets realiteter. Faren var dominerende, smått tyrannisk, moren vokst opp i tysk autoritetstro, og helt dominert. Lille Charles ble banket opp av sin far, slått med en lærrem, han ble mobbet av kameratene for aksenten, og han utviklet i tenårene en hudsykdom som resulterte i prikker og kviser, behandlet med stråler og skåret bort med kniv.

Han kunne flykte inn i en verden med fantasi og skriving. Der utmerket han seg. Og han kunne flykte inn i alkohol og slum. Det gjorde han fra 16-års alderen. Han er 25 år da andre verdenskrig slutter, i 30-årene på 50-tallet. Han tilhører aldri helt det litterære miljøet, ikke av det jeg kan se, og her må jeg ta forbehold om at dette ikke er miljø jeg kjenner godt, men han passer i stil og fremtoning inn i utkanten av det som kalles beat-generasjonen. Beat i betydningen utslått. Ikke rytmen.

Jeg har fått bladd litt i den selvbiografiske romanen hans, Ham on rhye (1982), og lest gjennom etterordet i den norske utgaven Nedenom og hjem. Bukowski er en kultfigur mange har et lidenskaplig forhold til, det er noe besettende med hans påtatte krasshet i skriving og såre historie i livet, det er outsideren som tar igjen, og noe som mange vil identifisere seg med. Han skriver det livet han lever, trenger ingen venner, har ikke noe å tape. Så går det altså slik at han blir umåtelig populær, men fortsetter livet på skyggesiden, og fortsetter å skrive rått og usensurert, fritt løp for alt som farer gjennom hodet, med en langfinger opp til alle regler og retningslinjer.

Dagen diktet først postes er det nyttårsaften, og bare et par timer igjen av 2017. Jeg rakk så vidt å poste diktet, før jeg gikk videre med min egen lille feiring, i mitt eget lille liv innenfor alle regler og trygghet. Det var alkohol med veldig måte, tidlig i seng, og frisk og klar til neste dag, ingen destruktivitet, og ingen selvutslettelse. Det hører Charles Bukowski til. Tross sin harde livsførsel blir han altså 74 år gammel, og får levd et langt liv. Selv om det i alt han skriver gis inntrykk av at det går fort, at det er hastverk og destruksjon, at ingenting er mer verdt enn noe annet, for alt skal snart vekk, og det man tror man har, har man snart ikke. Det siste er i alle fall temaet i dette diktet, knapt et punktum tar han seg tid til, alle linjene er korte og begynner med liten bokstav. Det er så vidt diktet rekker å bli sagt, før det er vekk. Sånn som 2017, og snart etter livet, kanskje.

Pull a string, a puppet moves

each man must realize
that it can all disappear very
quickly:
the cat, the woman, the job,
the front tire,
the bed, the walls, the
room; all our necessities
including love,
rest on foundations of sand –
and any given cause,
no matter how unrelated:
the death of a boy in Hong Kong
or a blizzard in Omaha …
can serve as your undoing.
all your chinaware crashing to the
kitchen floor, your girl will enter
and you’ll be standing, drunk,
in the center of it and she’ll ask:
my god, what’s the matter?
and you’ll answer: I don’t know,
I don’t know …

Burning in water, drowning in flame, 1974

Språk, form og innhold

Språket er såpass enkelt at jeg velger en gjendiktning heller enn en oversettelse. I den er det viktig å etterstrebe tempoet i originalen, det skal gå fort og være enkelt. Ingen ord skal være slik at man må stoppe opp og tenke etter hva det betyr, det skal gå rett fra starten der hver mann må innse at alt kan forsvinne, til alt porselenet går i gulvet og du på jentas spørsmål hva det er svarer jeg vet ikke. Ettertenksomhet er ikke brukbart for denne typen dikt, blir de oppfattet som vanskelige er de allerede forfeilet.

Kun noen ord om et par vansker. Få verselinjer avslutter et meningsinnhold, og mange av dem gir ikke engang mening før man leser videre i neste linjje. Linje 6 avslutter med den bestemte artikkelen the, en mulighet som ikke finnes i norsk, der bestemtheten ligger i suffikset -en. Den er kjedelig. Cause kan bety både sak og årsak, jeg skulle gjerne latt det bety begge deler. Ordet undoing er en nøtt, det er uoversittelig, ingen norske ord kan bety alt det samme, mitt «ruin» er en fattig erstatning. «Gjort om igjen» og «gjort vekk», skulle jeg gjerne hatt, her er det ikke en gjerning, men en mann, som blir ugjort. I tillegg til grunnbetydningen av undoing, » fordervelseulykkeundergangruin«, som ordboken foreslår. Så er det porselenet som krasjer i kjøkkengulvet, den må gå, selv om originalen har en verbtid her som ikke er så lett tilgjengelig på norsk, en veldig aktiv verbtid, det skjer nå, porselenet ditt driver og krasjer, du står der full, så krasjer porselenet, og nødvendigvis knuser, i det jenta også kommer inn, og sier my god, what’s the matter, en annen liten vanskelighet. Nok om det.

Det er tre steder diktet tar en pause. Først etter quickly. Det passer godt, quickly betyr raskt, og så er det der man kan stoppe opp litt. Setningen er omformulert og enkelt «alle må innse at alt kan forsvinne veldig raskt». Så er det kolon, og oppramsing: katta, dama, jobben, osv. Det er viktige ting, som damen og jobben, godt blandet med katten, med alle egenskaper katten har, før i neste linje fronthjulet får stå alene. Det er en kontrast, en konkret ting å miste og en lett ting å skifte, om man da ikke mister det i fart, og så begynner helt syke ting å forsvinne, senga, veggene og rommet. Allerede ser man at man mister all kontroll, alt kan forsvinne, veldig raskt, som det har stått først, og når vegger og rom forsvinner, så er man jo litt i løse luften i selve livet. Alt faller sammen og forsvinner rundt én.

Deretter er det et semikolon, det uforklarlige tegnet, før et nytt betyningsinnhold begynner, midt i en kort verselinje. Nå er det slutt på oppramsingen, nå er det alle våre nødvendigheter, alt som er nødvendig for oss, ennå ikke klart forresten om dette er en oppsummering av de tingene som kan forsvinne for oss veldig raskt, altså at katten, dama, jobben, forhjulet, senga, veggen og rommet er alle våre nødvendigheter, eller om alle våre nødvendigheter er begynnelsen på noe nytt det skal bli sagt noe mer om. Siden det går så fort og regelløst får ikke leseren tid til å orientere seg i sånne spørsmål, det er bare å peise på videre, alle våre nødvendigheter – som ennå fort kan være nettopp det som er ramset opp, altså katten, dama og så videre, eller det kan være alle våre nødvendigheter, hva nå det er, et semikolon forklarer ingenting, men det skal være inkludert kjærlighet, står det – hviler på fundamenter av sand. Sand er løst og bevegelig, det er usikkert. Sånn som alt som er nødvendig for oss er det.

Og så kommer en bindestrek – Bukowski er slepphendt med tegnsettingen, han gir oss det meste, men altså ikke punktum. Det kommer et «og», and, det er bare å anta at dette er jamstilt med at alle våre nødvendigheter hviler på sand, nå er det at alle saker/årsaker (cause) kan bringe (serve) vår ruin (undoing). På veien blir nevnt to eksempler på slike gitte (år)saker (given cause), døden til en gutt i Hong Kong og en snøstorm i Omaha, hver får sin linje, og man får så absolutt inntrykk av at her kan det være hva som helst, det er komplett galskap å begynne å tenke hvorfor nettop Hong Kong, hvorfor Omaha, poenget er jo nettopp at det kan være hva som helst. Og det ødelegger deg. Selv om det ikke har noen forbindelse med deg eller har noe med deg å gjøre, no matter how unrelated, er satt inn som innskudd.

Det er en kaotisk verden som blir skildret. Og i denne kaotiske verden krasjer altså porselenet i kjøkkengulvet, mens du står full og ser på, og jenta kommer inn, og du selvfølgelig ikke vet hva det er for noe. Før dette uhellet er diktets eneste punktum. Så bildet med porselenet som krasjer står uavhengig av resten av diktet. Det tjener som et eksempel på at alt kan forsvinne, og at våre nødvendigheter hviler på fundament av sand, og at enhver ting (cause) kan resultere (serve) som din ruin (undoing), selv om det ikke skulle ha noe med deg å gjøre, selv om det ikke er relatert (unrelated). Derfor må du svare I don’t know, til og med to ganger, det eneste som blir gjentatt, satt over to linjer, og som avslutning på diktet.

Formen er kaotisk. Innholdet er kaotisk. Det er ment å være tilfeldig. Det skildrer en verden som er kaotisk. Det går fort, er vanskelig å orientere seg, og det bryter grammatiske regler over en lav sko. Det er ikke et dikt som utgir seg for å være viktig, eller å ha høye tanker om seg selv, det er skrevet på en måte som gjør at man kan tenke det er rablet ned i all hast på en serviett, eller på duken. Det er ment å gi et umiddelbart inntrykk, det skal ikke diskuteres, bør ikke analyseres, man skal ikke bruke tid på det, man skal videre.

Ytterligere kommentarer til diktet

Chalres Bukowski døde i 1994, av leukemi (blodkreft). Det var det året jeg begynte på universitetet, så jeg fikk kanskje være med på den gløden nylig avdøde artister kan gi, selv om han var helt, helt i utkanten av mitt interessefelt. Vi festet godt, og hadde moro, men vi fikk jo også fullført utdannelsen og kommet oss inn i et liv, de aller, aller fleste av oss. Bukowski utgav mer enn 40 bøker i sin levetid, enda han debuterte ganske sent, og levde ganske hardt. Men det var enkelt å skrive på den måten han gjorde. Alt var litteratur, han trengte aldri å file på ordene, trengte aldri å tenke i timer og dager og år på hva som skulle være akkurat den riktige formuleringen, trengte aldri å kverne tankene om hvordan i all verden han skulle nå frem med sitt budskap, på den best egnede måten. Budskapet hans er bare skildringen, litteraturen hans er livet han lever. Han kan skrive sånn som han har det. Særlig etter at han har slått gjennom, og blitt verdenskjent, er det fritt frem. Mange av bøkene og verkene hans ble bestselgere. Han traff en neve. Og treffer den fortsatt

Når jeg endelig blir ferdig med denne posten, er det allerede blitt 2018, enda et år, med mange nye ting. Poesien er tidløs. Overalt i fortiden finnes det folk som godt har forstått sin samtid, som har en rik og interessant forståelse av hva det vil si å være menneske, og som evner å gi denne forståelsen en skriftlig form. Bukowski begynte litt i utkanten, som alternativ og en outsider, men endte som inflytelsesrik og en stemme for mange. Folk flest leser ikke dikt, og bryr seg ikke så mye om dikt, men skal de først lese, er det mange som finner dikt å forstå nettopp hos Bukowski. Han er en tøffing, i tøffeste laget for meg, men dette her med at alt kan forsvinne når som helst, og man står der i porselenet og foran damen og ikke skjønner noen ting, det er jeg med på. Det liker jeg.

Av alt jeg har skrevet, har jeg ikke sagt noe om tittelen. Den er Pull a string, a puppet moves. Jeg har oversatt med «Dra en snor, en dukke beveger seg». Sånn er det dukkene beveger seg i dukketeaterne. Man gjør noe et sted, så skjer noe annet et annet sted. Når magien fungerer, ser man ikke noe til forbindelsen. Man ser bare marionettene bevege seg.

*

Min gjendiktning

Dra en snor, en dukke beveger seg

hver mann må innse
at det kan alt forsvinne veldig
kvikt:
katten, dama, jobben,
fronthjulet,
senga, veggene,
rommet; alle våre nødvendigheter
inkludert kjærlighet,
hviler på fundamenter av sand –
og enhver gitt sak,
uansett hvor lite det er relatert:
døden til en gutt i Hong Kong
eller en snøstorm i Omaha …
kan tjene til din ruin.
alt porselenet ditt krasjer i
kjøkkengulvet, jenta di vil komme inn
og du vil stå der, full,
midt i det og hun vil spørre:
Å Gud, hva er dette?
og du vil svare: Jeg vet ikke,
Jeg vet ikke …

ES2018

 

The road not taken, av Robert Frost

Dette er et dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Robert Frost var født i San Fransisco, men flyttet tidlig til New England på vestkysten da han var 11 år gammel. I 1912 flyttet han midlertidig til England, etter at han hadde mislyktes som gårdbruker i New Hampshire. På denne tiden hadde han også giftet seg. Ekteskapet skulle nok bli lykkelig, men familielykken skulle likevel ikke bli fullstendig. Tre av barna døde, et av dem ved selvmord, og et fjerde barn mistet forstanden og ble gal.

Frost var en stor poet som opplevde sitt litterære gjennombrudd sent. Han stod litt som en motvekt til den nye, modernistiske stil, der versene skulle være frie og rimene var unødvendige. Frost omtalte slike dikt som å spille tennis uten nett, hos ham er rytmen alltid bundet og rimene på plass.

Han klarer likevel å gjøre seg gjeldende i den nye tid. Diktene hans blir omfavnet både av kritikerne og av det store publikummet. Hans tanker er akkurat passe utfordrende. I et lett og ukunstlet språk som samtidig lyder friskt og originalt får han inn dagligdagse og gjenkjennelige menneskelige problemer, ofte konkretisert i landskapet og naturforholdene i hjemtraktene i New England.

The road not taken er et ypperlig eksempel på Frosts stil, og hans typiske motiv og tema. Her er det et veiskille i skogen som blir gjort om til et veiskille i livet, og uten å bruke verken vanskelige ord eller vanskelige referanser får han til en gåtefull slutt som gir kritikerne noe å diskutere så lenge diktet blir lest. Nå får dere lese diktet og gjøre dere opp deres mening selv, før jeg kommer opp med min!

The road not taken

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

furusti høst

Min oversettelse

The road not taken

To veier skiller lag i en gul skog,
Og lei for at jeg ikke kunne gå dem begge
Og være enslig vandrer, stod jeg lenge
Og så ned den ene så langt jeg kunne
Til den tok en sving i underskogen;

Den morgenen lå begge der likt
I løv som ingen hadde tråkket  sorte.
Åh, jeg bevarte den første for en annen dag!
Selv om jeg visste hvordan veier leder til veier,
Jeg tvilte om jeg noensinne ville vende tilbake.

Så tok jeg den andre, som var like så fin,
Og kanskje var det den som hevdet seg bedre,
Fordi den var grodd over av gress og manglet bruk;
Enda for det at passeringen der
Hadde slitt dem egentlig omtrent likt,

Jeg skal fortelle dette med et sukk
En gang om lang tid og enda lenger:
To veier skilte seg i skogen, og jeg —
Jeg valgte den som færrest har valgt,
Og det gjør hele forskjellen.

Kommentar til oversettelsen

Meningen i andre og tredje linje i første strofe er at han ikke kunne være bare èn, og samtidig gå begge stiene. Undergrowth er underskog, eller på godt norsk «kratt».

Andre strofe sier enkelt og greit at stiene den morgenen lå foran ham helt like. De var begge friske, ingen hadde trådt dem ned. Så han lot den ene stien være, og tenkte han skulle komme tilbake til den senere, skjønt, han vet at det er sjelden man vender tilbake for å gå veier på ny.

Want betyr «å mangle», wear er «brukt». så vi har her en sti som har «mangel i bruk», den er ubrukt, kort sagt.Want kan imidlertid også bety å ønske, noe som vil snu om på hele meningen. Da vil denne stien «ønske bruk», og ikke mangle den. Passing betyr «passere, gå forbi». Worn er «slite (ut)». Alt hva wanted skal tolkes som blir meningen at den stien han er i ferd med å velge ser litt finere ut, men når alt kommer til alt er de ganske like begge to.

Hence betyr «derfor, følgelig; fra nå av, fremover; herfra». Somewhere ages and ages hence er litt fritt oversatt.Nå er det altså slik at han valgte den stien som var minst oppgått – enda de var så like at det var nesten umulig å se forskjell -, og det at han valgte denne, det gjør hele forskjellen.

Kommentar til diktet

Det er nok naturlig å lese valg av sti som valg av livsvei. Det ligger også noe her om  at man skal velge den vei som færrest har gått før. Men det er ikke så lett alltid å vite hvilken vei dette er. Og det er heller ikke opplagt i diktet at det er en positiv forskjell dette gir. Det kan helt utmerket være at det fører til noe verre. Videre kan det lyriske jeg ikke vite helt hva forskjell det har gitt, for han prøvde bare den ene veien. Hva den andre veien betydde, har han ingen erfaring om.

Slike valg av livsvei står man overfor hele tiden i livet. Det er om å gjøre å vite hva man skal velge. Kanskje får dette diktet best av alt frem hvor lite man egentlig vet om valget man skal gjøre, og hvor lite man vet av hva det førte til. I vår tids moral – både i Norge og USA – er det riktig å velge den vei som færrest har gått før deg, du skal gå din egen vei. Mange vil sikkert lese diktet som en ren anbefaling av dette. Kanskje gjør Frost dette valget mer komplisert. Kanskje er det skrevet som en ren inspirasjon for dem som sliter med å tørre å velge den minst oppgåtte vei. Om man leser diktet biografisk og ser på Frosts valg av å bli poet, så ser man at det stemmer helt at det gjorde hele forskjellen. Det var dettte valget som gjorde ham til den han ble.

Hva er ditt valg?