Så introduseres også mandagsdiktene for i år, med følgende dikt fra Diktsamling, Et uvanlig vanlig sted. Hva skal man si om et slikt dikt? Ingenting, selvfølgelig. Det som skal sies, står i diktet.
Et uvanlig vanlig sted
Jeg reiste ned
Til et uvanlig vanlig sted
For et øyeblikks fred
Med tankene
På andre siden av fjorden
Et fjell
Jeg satt og kunne se
I tankene jeg hadde med
Mitt øyeblikk med fred
Et uvanlig vanlig sted.
Nr. 137
ES2016
En onsdag i måneden i år poster jeg dikt jeg skrev i 1995. De fleste av disse diktene er bare morsomme, jeg leser ikke dikt, setter meg ikke inn i hva det gjelder om, bryr meg ikke om andre dikt enn mine egne, er kort og godt det engelskmennene kaller ignorant. Ganske typisk. Men ett og annet av disse tidlige diktene, har noe litt mer i seg enn bare rimerier. De er på ingen måte store dikt, langt i fra, men det er i det minste en bruk av rytme og eksperimentering av språket, som det er noe med. De to diktene dette gjelder, for 1995, poster jeg denne og neste måned. Ingen av disse tidlige diktene har tittel, så jeg har bare satt opp noe som tittel. Jeg vil også si at apostrofen i «vær'» har jeg lagt inn nå, for å forsikre om at e-en i være ikke må være med, skal rytmen være riktig. Vanligvis liker jeg ikke slike apostrofer. Heller ikke nå.
Nok snakk, her er diktet, som smeller fint inn i avslutningen.
Forrige natt
Forrige natt så drømte
Jeg
Om noe vakkert
Det var deg
Vi var sammen, det var vi
Å drømme kan vær’ nydelig
Men visjon er kun bedrag, for midt i all mitt velbehag
Var det dag.
ES1995
Dette er et dystert dikt skrevet i en for meg dyster tid.
Et håp er et sandkorn
Jeg tror ikke på det.
Hvis håpet var et sandkorn
som kunne knuses
så tråkket jeg på det
knuste det.
Jeg tror ikke på det
vil ikke ha det.
Hvis håpet var av glass
så knuste jeg glasset
med vilje
eller med en hammer.
Jeg tror ikke på det
vil ikke ha det
vil ikke la meg forstyrre
av det.
Hvis håpet er et bilde
som henger foran meg.
Så vil du og alle andre
se meg
se en annen vei.
Nr. 2
ES2009
Vi fortsetter med neste dikt i diktsamlingen vi begynte på i forrige måned, Lyrikk10. En fredag hver måned vil det i år bli postet et dikt herfra. De to første er ganske eksistensielle, uten akkurat å inneholde noen eksistensiell frykt.
Livet og jeg
Det er ingen tvil
Jeg lever et liv.
Jeg skjønner det ikke.
Jeg skjønner det bare ikke.
Tiden går
Seks og tredve år.
Det er livet mitt fra start til mål
Så langt.
Nr. 2
Lyrikk10
2007 var for meg på en måte en endetid. Det var veldig på en måte, veldig på det idemessige plan, men der gjaldt det til gjengjeld. Jeg hadde holdt på med et femårsprosjekt med å skrive korttekster (de samme korttekster som ble postet en gang i uken på Helt grei blogg det første året, og som nå blir postet en gang i måneden på Helt grei litteratur), og det tok slutt det året. Den fiktive personen jeg hadde diktet opp for å spille hovedrollen i dette prosjeket, og som i et og alt var helt lik meg, ville det også bli slutt på når året og prosjektet tok slutt. Slik var 2007 en endetid, og slik fikk jeg tankene i hodet som gjorde at jeg skrev dette diktet. Sier jeg.
Avslutning, den siste avslutning
Man ser jo hva som skjer
Snart er det ikke mer
Snart skal alt som jeg har vært
og gjort
Bare være borte
og
Ikke være mer
Og alle mine tanker
Alle mine ord
Alle mine gjerninger
Alle mine ord
Alt jeg var og sa og skrev
Snart vil det være borte
og ikke være mer.
Man ser jo hva som skjer
ES2007, Nr 12
Vi er kommet til mai, den skjønne, milde måned, men diktet jeg skal poste denne måneden er verken skjønt eller mildt. Her er det et lyrisk jeg som ser ut til å ha fått nok av dette som kalles livet, og har et sterkt behov for å uttrykke hva han føler med det.
Grop
Jeg graver en grop
fyller den med vann
hopper uti
med en stein
til lodd
helt frivillig
for å synke til bunns
og jeg synker til bunns
og slipper ikke steinen
blir liggende der
på bunnen av gropen
føler jeg meg.
ES2007, Nr 5
Dette er et reservedikt fra 2005. Jeg er glad i slike dikt. Det handler om å ønske seg noe man ikke har, og å skrive dikt om det, uten å få det. Det er svært mange slike ting jeg ønsker og har ønsket. Alle ville jeg ha behandlet bra, om jeg en gang hadde fått det.
Om jeg hadde et tre
Jeg ville latt det vokse
i fred
Aldri skulle grenene blitt klippet
Aldri kvistene kvistet
Bladene skulle få være i fred
På mitt tre
På mitt tre
Hadde jeg det.
ES2005, Nr . 13
