Greie dikt

av

Et uvanlig vanlig sted

Så introduseres også mandagsdiktene for i år, med følgende dikt fra Diktsamling, Et uvanlig vanlig sted. Hva skal man si om et slikt dikt? Ingenting, selvfølgelig. Det som skal sies, står i diktet.

Et uvanlig vanlig sted

Jeg reiste ned
Til et uvanlig vanlig sted
For et øyeblikks fred
Med tankene

På andre siden av fjorden
Et fjell

Jeg satt og kunne se
I tankene jeg hadde med
Mitt øyeblikk med fred
Et uvanlig vanlig sted.

Nr. 137

ES2016

av

Forrige natt (så drømte jeg)

En onsdag i måneden i år poster jeg dikt jeg skrev i 1995. De fleste av disse diktene er bare morsomme, jeg leser ikke dikt, setter meg ikke inn i hva det gjelder om, bryr meg ikke om andre dikt enn mine egne, er kort og godt det engelskmennene kaller ignorant. Ganske typisk. Men ett og annet av disse tidlige diktene, har noe litt mer i seg enn bare rimerier. De er på ingen måte store dikt, langt i fra, men det er i det minste en bruk av rytme og eksperimentering av språket, som det er noe med. De to diktene dette gjelder, for 1995, poster jeg denne og neste måned. Ingen av disse tidlige diktene har tittel, så jeg har bare satt opp noe som tittel. Jeg vil også si at apostrofen i «vær'» har jeg lagt inn nå, for å forsikre om at e-en i være ikke må være med, skal rytmen være riktig. Vanligvis liker jeg ikke slike apostrofer. Heller ikke nå.

Nok snakk, her er diktet, som smeller fint inn i avslutningen.

Forrige natt

Forrige natt så drømte

Jeg

Om noe vakkert

Det var deg

Vi var sammen, det var vi

Å drømme kan vær’ nydelig

Men visjon er kun bedrag, for midt i all mitt velbehag

Var det dag.

ES1995

av

Et håp er et sandkorn

Dette er et dystert dikt skrevet i en for meg dyster tid.

Et håp er et sandkorn

 

Jeg tror ikke på det.

 

Hvis håpet var et sandkorn

som kunne knuses

så tråkket jeg på det

knuste det.

 

Jeg tror ikke på det

vil ikke ha det.

 

Hvis håpet var av glass

så knuste jeg glasset

med vilje

eller med en hammer.

 

Jeg tror ikke på det

vil ikke ha det

vil ikke la meg forstyrre

av det.

 

Hvis håpet er et bilde

som henger foran meg.

Så vil du og alle andre

se meg

se en annen vei.

 

Nr. 2

ES2009

Julen2008

av

Livet og jeg

Vi fortsetter med neste dikt i diktsamlingen vi begynte på i forrige måned, Lyrikk10. En fredag hver måned vil det i år bli postet et dikt herfra. De to første er ganske eksistensielle, uten akkurat å inneholde noen eksistensiell frykt.

Livet og jeg

Det er ingen tvil
Jeg lever et liv.

Jeg skjønner det ikke.
Jeg skjønner det bare ikke.

Tiden går
Seks og tredve år.
Det er livet mitt fra start til mål

Så langt.

Nr. 2

Lyrikk10

av

Avslutning, den siste avslutning (man ser jo hva som skjer)

2007 var for meg på en måte en endetid. Det var veldig på en måte, veldig på det idemessige plan, men der gjaldt det til gjengjeld. Jeg hadde holdt på med et femårsprosjekt med å skrive korttekster (de samme korttekster som ble postet en gang i uken på Helt grei blogg det første året, og som nå blir postet en gang i måneden på Helt grei litteratur), og det tok slutt det året. Den fiktive personen jeg hadde diktet opp for å spille hovedrollen i dette prosjeket, og som i et og alt var helt lik meg, ville det også bli slutt på når året og prosjektet tok slutt. Slik var 2007 en endetid, og slik fikk jeg tankene i hodet som gjorde at jeg skrev dette diktet. Sier jeg.

 

Avslutning, den siste avslutning

Man ser jo hva som skjer

Snart er det ikke mer

Snart skal alt som jeg har vært

og gjort

Bare være borte

og

Ikke være mer

Og alle mine tanker

Alle mine ord

Alle mine gjerninger

Alle mine ord

Alt jeg var og sa og skrev

Snart vil det være borte

og ikke være mer.

Man ser jo hva som skjer

ES2007, Nr 12

av

Grop

Vi er kommet til mai, den skjønne, milde måned, men diktet jeg skal poste denne måneden er verken skjønt eller mildt. Her er det et lyrisk jeg som ser ut til å ha fått nok av dette som kalles livet, og har et sterkt behov for å uttrykke hva han føler med det.

Grop

Jeg graver en grop

fyller den med vann

hopper uti

med en stein

til lodd

helt frivillig

for å synke til bunns

og jeg synker til bunns

og slipper ikke steinen

blir liggende der

på bunnen av gropen

føler jeg meg.

ES2007, Nr 5