Forrige natt (så drømte jeg)

En onsdag i måneden i år poster jeg dikt jeg skrev i 1995. De fleste av disse diktene er bare morsomme, jeg leser ikke dikt, setter meg ikke inn i hva det gjelder om, bryr meg ikke om andre dikt enn mine egne, er kort og godt det engelskmennene kaller ignorant. Ganske typisk. Men ett og annet av disse tidlige diktene, har noe litt mer i seg enn bare rimerier. De er på ingen måte store dikt, langt i fra, men det er i det minste en bruk av rytme og eksperimentering av språket, som det er noe med. De to diktene dette gjelder, for 1995, poster jeg denne og neste måned. Ingen av disse tidlige diktene har tittel, så jeg har bare satt opp noe som tittel. Jeg vil også si at apostrofen i «vær'» har jeg lagt inn nå, for å forsikre om at e-en i være ikke må være med, skal rytmen være riktig. Vanligvis liker jeg ikke slike apostrofer. Heller ikke nå.

Nok snakk, her er diktet, som smeller fint inn i avslutningen.

Forrige natt

Forrige natt så drømte

Jeg

Om noe vakkert

Det var deg

Vi var sammen, det var vi

Å drømme kan vær’ nydelig

Men visjon er kun bedrag, for midt i all mitt velbehag

Var det dag.

ES1995

Advertisements

Gamle dikt: Hun var deilig, jeg var full

Til en 20-åring bør man ikke stille så altfor store krav når han skal skrive dikt. Det er å få det ned på papiret, hva det enn er, og så komme seg tilbake til livet og farten, og gi på. Sånn var det også for 20-åringen Eivind Salen, den gang tilbake i 1994. Han hadde nettopp reist til Bergen, blitt student, og der fått startet et helt nytt liv. Sånn kunne han også begynne å dikte om de tingene som betyr noe. 18 år senere tillater jeg meg å gjøre noen kosmetiske endringer i diktet hans. Til det bedre, vil jeg si. Han bryr seg ikke.

Hun var deilig, jeg var full

Vi var på et dansegulv

Hun var estikk, jeg var komikk

Vi beveget oss til samme musikk

Jeg var i verden, hun – til stede

Så lite skal til: Sanseløs glede.

ES1994

Gamle dikt: Jeg ser opp og får en stein i hodet

Dette diktet er fra februar 1997. Plutselig sprenger jeg noe så til de grader rammen på de seks linjer og faste rim jeg har holdt meg til, og skriver bare helt vilt. Artig.

Jeg ser opp og får en stein i hodet
eller i øyet, kan jeg tro det
Er det gøy å ha et hus i en kommode
fylt med stjerner i fra filmer
eller stjerner i fra himler
eller meg
Jeg er stjerne jeg.
 
Jeg er stjerne sol og måner
Så vakker at jeg dåner, lever
Tenker etter, detter, strever
Kommer etter hvert og faller
Tonn med tunge tennisballer
Jeg er stjerne også her
Hvor fantastisk allting er.
 
Jeg ser opp. Igjen.
Jeg kan ikke se noen andre steder
Andre skikker, andre seder
Og jeg tror jeg kan forstå den
Der jeg bor, der kan jeg ta den
Jeg er dyktig skal du vite
Og jeg klarer ikke lite
Jeg er stjerne sol og måner
Og så dyktig at jeg dåner
Jeg er måne sol og stjerner
Stjerne månesoler
Kommode bokreoler
Jeg er allting jeg
Slik er det å være me
g.

ES1997

Gamle dikt: Alle snakker om dumme problemer…

Nylig fylte 19-årige Eivind Salen begynte dikteråret sitt 1993 med et brak, og da kan ikke vi 17 år senere være stort dårligere, og begynne vårt med akkurat det samme braket. Ingenting er som når en tenåring slår til med nødrim og selvinnsikt.

Alle snakker om dumme problemer

Det gjelder de fleste, fra dannede til bohemer

Uten unntak – alle vet best

De er verre enn både kolera og pest

Men stopp en halv, hva skjer nå

Jeg begynner jo å klage jeg og.

ES1993

Ytterligere kommentarer

Det må med at jeg på den tiden ikke helt kunne reglene for tankestrek, så originalen har «Uten unntak vet alle best». På den tiden uttalte jeg heller ikke ordet kolera riktig, jeg trodde trykket skulle være på «e», altså andre stavelse, og da vil rytmen i diktet bli riktig. At det ikke heter stopp en halv, men stopp en hal, visste jeg selvsagt ikke. Heller ikke visste jeg at «og» i denne betydningen som her gjelder ikke skal skrives «og», men «‘òg». Ellers er det i alle fall ingen språkfeil i diktet.

Gamle dikt: Løsne repet, seil avsted

Et gammelt dikt poster jeg i dag. Vanligvis er onsdagen for de gamle diktene, men etter systemet jeg følger, kommer jeg ikke lenger enn til 1997. Jeg skrev dikt de siste årene av 90-tallet også. Her er ett av dem!

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Vinker, vinker, alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står her på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen.

ES1999

Skrevet i april

Gammelt: Her er jeg, og jeg bestemmer…

Det ble slett ikke mislykket å trykke et gammel dikt sist onsdag. Det ser flott ut på siden, og det er godt 19 år gamle Eivind Salen også kommer litt til orde her på internettet. Det fantes jo ikke noe slikt den gang han var til her på jorden. Han skrev diktene sine, la dem i en skuff, siden i en eske, og der har de blitt liggende. Vær forresten trygg på at han har tatt dem frem og sortert dem en rekke med ganger, og i tillegg har han skrevet de beste av dem med blå tusjpenn inn i en flott, linjert dikterbok, og med gråblyant skrevet ytterligere tanker rundt diktene sine.

Vi hopper denne uken frem tre år, vår venn, Eivind Salen, er blitt 22 år og har begynt på universitetet. Året er 1996, og han skriver fortsatt dikt, de har fortsatt stort sett 6 linjer, og han har fortsatt stort sett ikke lest en eneste bok. Så kreativiteten er helt overlegen evnen, uten at det nødvendigvis alltid trenger ødelegge noe.

Her er jeg, og jeg bestemmer

Jeg er muskelmann og løvetemmer

I min kommando er alt du ser

Alt du hører, og mye mer

For jeg er Fantomet og Supermann

Og en som kan tøyse lite grann.

ES1996