Skolissene sa

Noene av diktene i Diktsamling er skikkelig fine. Dette er blant dem. Det  bygger på skolissediktet, som også er postet her i samlingen, og det var et forsøk på å skrive noe som skulle få plass i Lyrikk13. Ingenting av det jeg skrev om skolissene fikk plass der. Det var fordi jeg ikke fikk til dette diktet, Skolissene sa, før nå.

 

Skolissene sa

 

Hvem er vi? Hvem bryr seg om oss?

 

Og skoene under dem

lo så godt

Ja, en verden har vi fått

 

Å leve i

Og bli tråkket i

Og havne i søla i

 

Så kom ikke her og si

At det ikke er lett og greit å bli

 

satt inn i en verden

bare å bli knyttet sammen i.

 

Nr. 107

ES2013 (ferdig 2015, hvorfra diktet ble tilbakepostet)

Kvardag, av Olav H. Hauge

De to første diktene jeg har postet i år av Olav H. Hauge har vært forholdsvis enkle. I dag poster jeg Kvardag, som er noe mer komplisert.

Dette kommer også fra samlingen Dropar i austavind, som kom ut i 1966, og hvorfra de fleste av de mest kjente diktene til Olav H. Hauge er hentet. Mange av diktene er som vi har sett hverdagslig muntre. Olav H. Hauge er ingen dikter som forsøker å gi uttrykk for livsleden, eller setter seg som litterært mål å gjøre sitt eget følelsesliv interessant for andre enn ham selv. Det er hverdagslige dikt, om slegger, om sag, om katten og om månen. De inneholder litt hverdagsfilosofi, men ikke av typen som insisterer på å bli tatt alvorlig.

Olav H. Hauge kjente nok tyngden av tilværelsen, om også vi som skriver om ham skal få uttrykke oss litt poetisk. Han levde nokså ensomt på gården sin i Ullvik, det er bygdenorge. Der skriver man ikke dikt. Han hadde heller ikke noen fast kjæreste før han var veldig langt oppe i årene. Det er ikke det at han ikke selv følte så sterkt, som gjør at diktene til Hauge ikke er av de mest følelsesladde.

Diktet Kvardag er også et hverdagsdikt, med elementer fra livet på gården og vekt på det praktiske liv. Men her blir det satt opp mot de store begivenhetene, i livet og i litteraturen. Her får ikke sagen bare si skrat, og sleggen stå og vente til den trengs, her er det noe som kunne vært, men som ikke er. Eller det er noe som er, uten at en selv får ta del i det. Og det kommer ikke helt klart frem i diktet om dette er helt greit, om det er en undertrykt lengsel, eller en uttrykt ro i det.

Les diktet oppmerksomt.

Kvardag

Dei store stormane
har du attum deg.
Då spurde du ikkje
kvi du var til,
kvar du kom frå eller kvar du gjekk,
du berre var i stormen,
var i elden.
Men det gjeng an å leve
i kvardagen òg,
den grå stille dagen,
setja potetor, raka lauv
og bera ris,
det er so mangt å tenkje på her i verdi,
eit manneliv strekk ikkje til.
Etter strævet kan du steikja flesk
og lesa kinesiske vers.
Gamle Laertes skar klunger
og grov um fiketrei,
og let heltane slåst ved Troja.

Fra Dropar i austavind, 1966

Ordforklaringer og kommentar til språket

Normalt har jeg ikke kommentarer til språket i norske dikt, men i dette diktet er det noen ord som ikke er umiddelbart forståelige for alle. De fleste med interesse for litteratur og dikt vil nok vite hva Troja er for noe, og hvorfor heltene sloss der. Dette er den kanskje aller mest klassiske av alle klassiske legender, med enorm betydning for gresk og romersk kultur og all kultur som senere følger av disse. Det er imidlertid andre ord og uttrykk som kanskje trenger litt forklaring.

Attum deg har jeg fått en kommentator til å forklare, det betyr «bak deg» (se kommentaren til Sis).

Kvi er kvifor, eller «hvorfor».

Steikja flesk må nok leses i litt videreført betydning, om enn Hauge er en modernist som helst lar tingene stå for det de er, og ikke har noe behov for å symbolisere så voldsomt. Men flesk er fett, det er sånn du må være forsiktig med så du ikke får for mye av det, det er godt i små mengder, det er luksus og overskudd. Steke flesk og lese kinesiske vers er sånn du kan gjøre når du har for mye av noe. Og det er veldig greit å ha for mye av noe av og til.

Gamle Laertes er far til Odyssevs, en av heltene fra Troja.

Klunger er en viltvoksende roseplante, med torner, så det blir et slags tornekratt ut av det. Man skjærer dette som om det var ugress, man lar hverdagen gå sin gang, om det er aldri så store begivenheter som går for seg ellers.

En prosaisk gjenfortelling ville være noe slikt som at du har de store hendelsene rundt deg. Det er ingen som spør deg hvem du er og hvor du kommer fra når det står på, da står du bare i det. Men det går an å leve i den grå hverdag også, uten de store hendelsene. Der du gjør vanlige ting som å så poteter og rake løv og bære ris. Det er så mye å tenke på og lære seg her i verden, at man rekker ikke å sette seg inn i alt. Du må bruke tid på arbeidet også, og først etterpå kan du unne deg litt ekstra. Som eksempel står gamle Laertes, som tok seg av det daglige livet på godset, mens sønnen Odyssevs sloss i den legendariske krigen ved Troja.

Kommentar til diktet

I dette diktet setter Olav H. Hauge sammenn det store og det lille. Det er hverdagen, med sine poteter og dagligdagse gjøremål, og de store begivenheter, her valgt den aller største, slaget om Troja. Det går an å leve i hverdagen også, sier Olav H. Hauge. Og så er spørsmålet om han med det mener at livet i hverdagen er fint, det går an å ha det bra om det ikke hender så mye alltid, eller om han mener det er noen som må leve i hverdagen også, at noen utfører store bedrifter, mens noen sanker poteter. Jeg heller absolutt til den første tolkningen.

DSC_0894

Skiftet jobb

Tiden er kommet til å poste dikt nummer to fra samlingen Lyrikk06. Det er et nokså direkte skrevet dikt. Jeg hadde skiftet jobb, og den nye jobben befant seg like ved der jeg bor. Den gamle jobben befant seg langt unna. Men hva slags forandringer gjorde egentlig det?

Skiftet jobb

Skiftet jobb

Skiftet jobb

Kom og si

jeg har skiftet jobb

Det er kort nå

Kort å gå

Ingen buss

Ingen avstand å

snakke om nå

Jeg går ut av døren

Så er jeg fremme

Og når jeg skal tilbake

så er jeg hjemme.

ES, Lyrikk06


Ser på meg selv

Tanken bak dette diktet er ikke så verst. Utførelsen av den etterlater imidlertid en del tilbake å ønske. Håpløst er det imidlertid ikke.

Ser på meg selv

Jeg ser på meg selv
Jeg ser på mitt liv
Jeg ser på slikt
som ikke er til.
Jeg kjøper et speil
og ser inn i det
Jeg leser en bok
og får ikke fred.
Jeg skriver en tekst
skriver et dikt
Jeg tenker og tenker
og driver med slikt
som ingenting er
og ser det selv
og driver med det
allikevel.

ES, Lyrikk05, Nr 7

Jeg på dataen

Skap

Her er det 11’te diktet i balladen om E & B. Det hører med til de konkrete hverdagsdiktene jeg liker så godt, og er ellers riktig trist og fælt. Så god fornøyelse.

Skap

Jeg har fire vegger, skap
dør
Mitt rom er som før
Jeg har det jeg har
Jeg er som jeg var
Mitt humør, min dør
min vegg, mitt skap
Her er intet tap
Her er som det var
Jeg har det jeg har.

ES, Balladen om E & B, Nr 11

Det er ikke mer, det er slutt

Alle mine små uoffisielle diktsamlinger har 12 dikt, der hvert nummer gjerne har sin spesielle betydning. Dikt nummer 10 er gjerne det mest fortvilte. Det gjelder i alle fall for denne samlingen, der balladen om E & B går sin gang, og dikt 10 nummer 10 tar for seg selve bruddet.

Det er ikke mer, det er slutt

Så ringer det på
Jeg åpner jeg nå
Jeg vet hvem det er
Der står hun der
Vi hilser så blidt
Hun slår opp om litt.
 
Jeg ber henne inn
Vi setter oss ned
Jeg har planlagt noen ting
snakker om det
 
En – to – tre
 
Der åpner hun sin vakre munn
Hun har slått opp om en liten stund
Jeg sitter her og hører på
Hun sitter der og slår opp nå.
Vær snill å gå.
 
Der er det sagt, der er det slutt
Jeg sitter og smiler, nå skal hun ut.

ES, Balladen om E & B, Nr 10

Jeg 11 sep