Ann Mari

Dette diktet er ganske atypisk for meg. Det er nok skrevet i en slags øyeblikkelig inspirasjon mens jeg hørte en sang av Bob Dylan, sikker Red river shore, og jeg har vel aldri hatt helt grepet om denne typen tekster, og har det vel ikke denne gangen heller.

Ann Mari

Jeg hadde en gang en kvinne

Hennes navn var Ann Mari

Hvem kunne ane hennes gleder

Og de smerter som skulle bli

Vi møttes ute ved kysten,

ute på havet i norske fjell

Det var så mulig og umulig

Og det hendte sånn likevel!

Jeg kysset henne på munnen

Og hun fanget meg i sin kjød

Og jeg skjønte der mens jeg levde

Opp til mitt maksimum var jeg død

For jeg var ikke den første

og ikke den andre ei nummer tre

Og jeg vil aldri bli den siste

Som vakre Ann Mari koste seg med

Nr. 102

ES2013

Reklamer

Jeg sitter i en by

Dette diktet skrev jeg da jeg var 21 år. Det er 18 år siden. Jeg hadde ennå ikke begynt å lese dikt, jeg leste knapt nok bøker, så disse diktene er mest egnet til å underholde. Men dette diktet her, som jeg skrev i august det året, og som ikke kommer helt godt i gang, har noe i seg mot slutten, som er skikkelig ennå.

 

Jeg sitter i en by

Ingen vet hva jeg gjør nå

Ingen merker om jeg gråter, eller ler, som jeg gjør nå

Ingen ser når jeg er likegyldig, lykkelig eller lei

Ingen kjenner mine planer, eller hvor jeg er på vei

Og hvis jeg vil fortelle hva jeg tenker eller føler

Selv om jeg står og brøler

Så hører ingen meg.

ES1995

Forrige natt (så drømte jeg)

En onsdag i måneden i år poster jeg dikt jeg skrev i 1995. De fleste av disse diktene er bare morsomme, jeg leser ikke dikt, setter meg ikke inn i hva det gjelder om, bryr meg ikke om andre dikt enn mine egne, er kort og godt det engelskmennene kaller ignorant. Ganske typisk. Men ett og annet av disse tidlige diktene, har noe litt mer i seg enn bare rimerier. De er på ingen måte store dikt, langt i fra, men det er i det minste en bruk av rytme og eksperimentering av språket, som det er noe med. De to diktene dette gjelder, for 1995, poster jeg denne og neste måned. Ingen av disse tidlige diktene har tittel, så jeg har bare satt opp noe som tittel. Jeg vil også si at apostrofen i «vær'» har jeg lagt inn nå, for å forsikre om at e-en i være ikke må være med, skal rytmen være riktig. Vanligvis liker jeg ikke slike apostrofer. Heller ikke nå.

Nok snakk, her er diktet, som smeller fint inn i avslutningen.

Forrige natt

Forrige natt så drømte

Jeg

Om noe vakkert

Det var deg

Vi var sammen, det var vi

Å drømme kan vær’ nydelig

Men visjon er kun bedrag, for midt i all mitt velbehag

Var det dag.

ES1995

Alfreds arie

I dag, torsdag 27. oktober, skal jeg poste et aldeles spesielt dikt. Det er ikke dikt, det er teksten til en arie. Rundt år 2000 kom komponisten Jan Erik Mikalsen, som den gang var studnet ved Griegakademiet, til meg med ønske om å lage en opera. Han hadde på en måte planen klar, det skulle være en barneopera, og det skulle være slik og slik, men han manglet libretto. Den skulle jeg skrive. Det gjorde jeg, det ble teaterstykket Engelen Rakel, som til og med har vunnet premie i dramakonkurranse. Men det ble aldri satt opp, verken som opera eller som vanlig barneteater, eller på annet sett og vis. Det har vært aktuelt som alt i hop.

Jan Erik undervurderte nok alt arbeidet som ligger i å lage opera, i hvert fall når man samtidig er fulltidsstudent ved et krevende studium, og også har andre ting å gjøre. I tillegg undervurderte han at han var ung og i rivende utvikling. Før han var ferdig, var han kommet langt videre på komponiststudiet sitt, og var lei av den enkle måten å komponere på som han friskt hadde begynt operakomposisjonen med. Så den er ikke mer enn påbegynt, selv å kalle den ufullstendig eller enda verre ufullendt er å ta i. Men det som er skrevet, er skikkelig artig, både av tekst og melodi.

Og i alle operaer med respekt for seg selv skal det være en skikkelig arie. Engelen Rakel handler om søppelmennene Alfred og Enok, som lever ganske lykkelig med å krangle med hverandre og se hvem av dem som samler inn mest søppel. Engelen Rakel kommer inn som en skikkelig Rakelengel, hun snur opp og ned og trillrundt på tilværelsen til de enkle og staute søppelmennene. Alfreds arie kommer før engelen Rakel dukker opp. Alfred har nettopp vunnet søppelkappløpet. Det har en helt herlig melodi for baryton stemme, og den er så grundig orkestrert at det blir rent komisk å høre den enkle seiersteksten gjennom den. Innspillingen er ikke tilgjengelig på nettet. Teksten har heller ikke vært det. Før nå.

Kong Alfreds søppelsang

Hei hurra, vær glad som jeg!

Jeg er søkkrik!

Haha, ha, Enok!

Her er jeg, jeg er rik

Der er du, fortsatt fattig.

Samlende søppelmenn, er vi begge

Hvorfor det, vet ikke, vet ikke,

Alt jeg vet, alt jeg kan, alt jeg er,

Søppelsamlemann.

Endelig kan jeg feire

Endelig kan jeg seire

Synge min, søppelsang, synge! synge!

Hvorfor meg, vet ikke, vet ikke,

tør ikke, kan ikke, tenk ikke, tenk ikke, gråt ikke!

Jeg er rik, sangen glad, opp og fram!

Søppelsamlegamlemann.

Ja, søppelsamling hipp hurra, er bra

Alltid være samleglad, jeg er rik, søppelkonge!

Syng Kong Alfreds Søppelsang!

ES. 2001 (for librettoen, Engelen Rakel)

Hvis

Dette diktet ble første gang postet onsdag 14. januar 2009, men ble flyttet på, fordi jeg bestemte mer for å ha gamle dikt om onsdagene i stedet. Da jeg oppdaget det, var det ingen ledige torsdager i 2009 å plassere det. Derfor blir dette åpningen for torsdagsdiktene i 2010. Posten postes som den var.

*

Onsdagen er dagen for litt lek og moro, og dagens moro, kommer fra en liten samling tekster jeg laget for komponisten Jan Erik Mikalsen. Han har skrevet musikken for teaterstykkene mine, og jeg har skrevet noen tekster for musikken hans. Tekstene er av variabel kvalitet, og de seks tekstene jeg skrev for en sangkvartett, er ikke av dem jeg setter høyest, eller lavest.

 

Hvis

Hvis det bare var meg

Hvis det bare var meg

Jeg ønsker så sterkt at det bare var meg

Hvis det bare var meg

Hvis det bare var meg

Hadde det bare vært meg

Hadde det bare vært meg

ES2002, Sanger for Jan Eriks kvartett

Kvinneføtter

Jeg har sagt at torsdagen er dagen for de spesielle dikt. Det skal jeg ta konsekvensen av i dag, og poste en liten samling på tre dikt skrevet i 2007, som ikke får plass noen andre steder enn her. De er vanvittige, og jeg har lest dem opp på scenen i forbindelse med en stand up opptreden, men jeg kommer ikke til å gjøre det igjen. Jeg poster dem her, og lar det bli med det.

Kvinneføtter

Jeg drømmer om kvinneføtter

Jeg skriver det en gang til

Jeg drømmer om kvinneføtter

Dager og netter

Kvinneføtter

Jeg drømmer og drømmer og drømmer

og drømmer

og skriver det ned

Kvinneføttene.

Kvinneføtter (nytt forsøk)

Jeg skriver og skriver og skriver

og skriver

og vil så gjerne skrive

skrever.

Kvinneføtter (det siste)

En gang hadde jeg

en kvinnefot

til fri disposisjon

Hun strakte den ut

og gav den til meg

og hele foten

hadde jeg.

ES2007