The poem that took the place of a mountain, av Wallace Stevens

Wallace Stevens (1879-1955) er blitt en gjenganger på denne bloggen. Det er noe ved ham som tiltaler meg. Han har den riktige, litt uhøytidelige tilnærmingen til det å skrive dikt, samtidig som han ikke holder igjen når det gjelder diktets muligheter. Hans dikt utvider verden, kan man si. Beriker den. Med ham ser man verden på en ny måte.

I dagens dikt er det perspektivforskyvning det gjelder. Det er typisk Stevens. Han tar det største, et fjell, og setter et dikt inn i plassen for det. Ideen er glimrende, utførelsen er sånn:

The poem that took the place of a mountain

There it was, word for word,
The poem that took the place of a mountain.
 
He breathed its oxygen,
Even when the book lay turned in the dust of his table.
 
It reminded him how he had needed
A place to go to in his own direction,
 
How he had recomposed the pines,
Shifted the rocks and picked his way among clouds,
 
For the outlook that would be right,
Where he would be complete in an unexplained completion:
 
The exact rock where his inexactnesses
Would discover, at last, the view toward which they had edged,
 
Where he could lie and, gazing down at the sea,
Recognize his unique and solitary home.

1954

Diktet som tok plassen til et fjell

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet dets oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til dets bord.

Det minnet det om hvordan det hadde trengt
Et sted å gå i dets egen retning.

Hvordan det hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket dets vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor det ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor dets ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor det kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne dets unike og ensomme hjem.

Språket og oversettelsen

Det store spørsmålet i oversettelsen av dette diktet er om man skal velge hankjønnspronomenet «han» som i originalen eller intetkjønnspronomenet «det» som er det riktige på norsk. På engelsk som på norsk er det riktig å omtale dikt i intetkjønn, som it. Men engelsk har ikke kjønn på substantivene, så når Stevens personifiserer og bruker he, him og his (han, ham og hans), så er det i originalen klart det er diktet det vil være snakk om. På norsk vil det være forvirring, for vi omtaler substantiv med det kjønnet de har, i hvert fall på nynorsk og i dialektene. Og det sitter så sterkt i, at det vil gjelde på bokmål også, vi vil ikke kunne koble at han i strofe 2 viser tilbake til diktet som har tatt plassen til fjellet. Nedover i diktet er min språkfølelse sånn at jeg synes det vil være bedre med han, ham og hans, men jeg tror ikke det går uten å være konsekvent. Og i strofe 2 må det være «det, dets» for at det skal gi den meningen det skal. Det er diktet som puster oksygen, selv når det ligger og ikke blir lest.

Dette er så viktig, og så umulig, at jeg legger ved en oversettelse der jeg har brukt hankjønnspronomenet også. Kanskje er det smak og behag hva som er best.

Der var det, ord for ord
Diktet som tok plassen til et fjell.

Det pustet sitt oksygen,
Til og med når boken lå snudd i støvet til hans bord.

Det minnet ham om hvordan han hadde trengt
Et sted å gå i hans egen retning.

Hvordan han hadde rekomponert furuene
Skiftet steinene og hakket sin vei gjennom skyer.

For utsikten som ville være riktig,
Hvor han ville være komplett i en uforklart komplettering.

Den eksakte stein hvor hans ueksakthet
Vil oppdage, til sist, synet som de har skjerpet.

Hvor han kunne ligge og stirre mot sjøen,
Erkjenne hans unike og ensomme hjem.

Alternativ oversettelse, Wallace Stevens: The poem that took the place of a mountain,

I strofe 2 må det være Det til å begynne med, føler jeg, og fra strofe 5 og ut så kan det være det, selv om det i andre strofer er hankjønnspronomenet som er brukt.

En annen vurdering i samme gate er om det skal være sin/sitt i noen av eiendomspronomene. Det er diktets bord (strofe 2), diktets egen retning (str 3), diktets vei (str 4), om det blir gjengitt best med «dets» eller «sin» kan det være delte meninger om.

Det er reelle betydningsnyanser som blir berørt etter hva man velger. For eksempel i strofe 3, hvor det når det blir brukt hankjønnspronomenet (han), så antyder det at også vi mennesker kunne trenge vår egen vei og vår egen retning. Med det upersonlige «det» så blir det i større grad en sak som ikke angår oss.

Utenom dette er det ikke store spørsmål og ikke store vanskeligheter i oversettelsen. Der jeg har hatt flere ord å velge mellom, står i gloselisten under hva alternativene kunne være.

Gloselsite

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

outlook 1. utsikt, utsyn 2. utsikt(er), fremtidsutsikt(er) 3. innstilling, tankegang, livssyn, syn på tilværelsen, livsanskuelse 4. (meteorologi) utsikt(er), værutsikt(er) 5. utkikk 6. utkikkspunkt
completion 1. avslutning, fullførelse, fullending, fullstendighet 2. komplettering, fullstendiggjøring, ferdiggjøring 3. utfylling
edge 1. kante, sette kanter på 2. slipe, sette egg på 3. (også overført) skjerpe, gi en skarp klang 4. rykke fremover, lirke 5. fortrenge (litt etter litt), skyve til siden 6. ake seg, skyve seg 7. (om ski) kante, sette på skrå
gaze stirre, se (lenge), stirre uavbrutt
recognize 1. kjenne igjen 2. anerkjenne, kjennes ved, vedkjenne seg 3. erkjenne (for seg selv), medgi, innse, være klar over 4. påskjønne, anerkjenne, verdsette
solitary 1. enslig, enkelt, eneste 2. isolert 3. ensom, alene 4. (anatomi) solitær 5. (botanikk) enkeltsittende, enkeltstilt 6. (zoologi) enslig, solitær 7. enslig, atskilt, bortgjemt, ødslig

Kommentar til diktet

Wallace Stevens utgav dette diktet helt på slutten av sitt liv. Han var ikke noen poet i den forstand, han var forsikringsadvokat, og skrev bare på fritiden, og knapt nok det. Til sammen gav han ut 5 diktsamlinger i sitt ganske lange liv.

Kanskje er det det at Stevens ikke var avhengig av å skrive dikt, som gjør at han liksom ikke tar det helt alvorlig hele tiden? Blant de andre modernistene står det så enormt på spill, hele tiden, de er jo avhengig av salg og stipend for å overleve. De går og må bruke mye tid og tankearbeid på hvorfor dette er viktig, hvorfor de har valgt riktig, tross problemene de møter. Stevens kan tenke på arbeidet sitt som forsikringsadvokat, ta seg av sakene sine, og så tenke ut noen dikt på vei til og fra jobb, og på kveldene, og i feriene.

Det er også noe annet med Stevens diktning. De handler nesten alltid om nye måter å se verden på. Det er bilder av virkeligheten, om det går an å bruke et så sterkt ord, det er imagisme, billeddiktning. Bare at Stevens henter ut en del av den, fokuserer på en detalj som ellers ikke blir så lett lagt merke til. Det er fremmedgjøring. Hjernen blir dratt ut av sine vante mønstre, har du tenkt på et dikt og et fjell på denne måten, før? Har du tenkt at diktet kan stå der fjellet stod?

Og så tar Stevens videre dette bildet, først med å beskrive diktets fysiske plass på bordet, der det forunderlig har sin virkning, selv når det ikke engang blir lest. Så er det fjellets plass, med alt det fjellet er og gjør. Elegant og artig er det ikke helt klart om det er mannen, diktet eller fjellet som karrer seg vei, stiller seg opp, og stirrer mot sjøen. Det er berikende samme hvem det er, synes jeg.

Diktet er veldig selvbevisst i sin uhøytidelig. Det står der. Vet hva det er verdt. Om det blir lest eller ikke. Det gir det vel blanke banneord i. Akkurat som fjellet.

Gamle dikt: Jeg sier stille…

Dikt fra juli 1997 har jeg allerede postet, det korte og enkle Et lite dikt av en liten mann. Det var det eneste diktet jeg skrev den måneden. Så nå, når jeg i følge programmet skal poste et dikt fra juli 1997, må jeg ta et fra juni det året i stedet. Det var en måned jeg skrev jeg skrev mange fine dikt. Et av dem var dette

 

 

Jeg sier stille

Vær så snill, en gang til?

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL

Jeg sier det så mye du vil

Vær så snill, VÆR SÅ SNILL, vær så snill

 

Jeg har sagt det så ofte

at jeg har glemt hva jeg ville

Sa jeg det for stille?

ES1997

Jeg er ikke så glad i livet jeg lever

Dette er et søtt og fint dikt fra august 2013, helt i tråd med sånn det skulle være på 90-tallet, bare med et lite triks på slutten der for friskhetens skyld. For meg virker det, dette er et flott dikt, et godt dikt, i stil og tone som på 90-tallet, men altså skrevet nå for ikke så lenge siden.

*

Jeg er ikke så glad i livet jeg lever

Jeg smiler og koser meg, strever og strever

Det kunne vært bra, men en forskjell er denne

I gode tider hadde jeg henne

Da smilte jeg ekte, da var jeg glad, jeg

Nå har hun sagt hun vil ikke ha meg

*

 

ES2013

Skolissene sa

Noene av diktene i Diktsamling er skikkelig fine. Dette er blant dem. Det  bygger på skolissediktet, som også er postet her i samlingen, og det var et forsøk på å skrive noe som skulle få plass i Lyrikk13. Ingenting av det jeg skrev om skolissene fikk plass der. Det var fordi jeg ikke fikk til dette diktet, Skolissene sa, før nå.

 

Skolissene sa

 

Hvem er vi? Hvem bryr seg om oss?

 

Og skoene under dem

lo så godt

Ja, en verden har vi fått

 

Å leve i

Og bli tråkket i

Og havne i søla i

 

Så kom ikke her og si

At det ikke er lett og greit å bli

 

satt inn i en verden

bare å bli knyttet sammen i.

 

Nr. 107

ES2013 (ferdig 2015, hvorfra diktet ble tilbakepostet)

Som en fugl

Noen dikt leker bare med ordene, prøver seg liksom litt, og ser om det blir til noe, uten å vite helt hva det skal bli, og om det ble. Som en fugl er et slikt dikt, det begynte som en lek med ord, som et forsøk på å skrive noe, så var det å se om det var noe der, uten å vite hva det skulle være, og om det ble.

Som en fugl

Som en fugl
Som en fugl
Som hun kom til meg
Mine vinger
Mine bein
Mine fuglebein
Og nebb
Som en fugl
Som en fugl
Kom hun til meg
Pip, pip

Nr. 105

ES2013 (tror jeg)

Gamle dikt: Jeg kysset solen nylig

I februar 1996 skrev jeg det utmerkede diktet om å kysse solen. I mai samme år, utviklet jeg det videre. Andre strofe, der, er det jo litt schwung over.

Jeg kysset solen nylig

Så nære fikk jeg være

At jeg fikk kysse solen

Da er man veldig nære

 

Når man har vært så nære

at man har kysset solen

Da det er ikke noe man heller ville gjerne

kysse, tenker jeg

og kikker på en stjerne.

ES1996

Gamle dikt: Jeg kysset solen, svetten rant

Februar 1996 var et høydepunkt. Da var det på topp, da var livet brennhet og deilig, alt var i fart, alt svirret rundt, det kokte rundt meg og i meg, det var toppunktet etter en lang og lykkelig periode, så ramlet alt ned, men det er en historie som hører til mars. Jeg skrev mange, mange dikt, skrev mye, mye annet, var i live og aktiv, det var supert å være meg, og det ville jeg gi uttrykk for på alle mulige måter. Også dette morsomme diktet. Metaforene skulle være enkle å få øye på, billedbruken enkel å skjønne.

Jeg kysset solen, svetten rant
Føltes herlig, leppen brant
Det var så godt, jeg ville mer
Og da skjedde, det som skjer
Jeg og solen, kropp mot kropp
Og jeg måtte brenne opp.

ES1996

Min kones rygg

Dette diktet er direkte inspirert av Thirteen ways of looking at a blackbird, av Wallace Stevens. Der er en linje jeg alltid har likt kjempegodt, siden den gang jeg jobbet i Studentradioen i Bergen, og fikk med meg diktboken Jan Erik Vold hadde skrevet om noen norske og utenlandske, moderne diktere, deriblant Wallace Stevens, deriblant dette diktet, fremhevet nettopp denne linjen jeg siden har likt. Det handler om enorme fjell i horisonten, men det eneste som beveger seg, er svarttrostens øye. Jeg har benyttet samme teknikk til å skrive et inderlig kjærlighetsdikt til min kone som fortjener det.

Min kones rygg

Praktfulle landskap, spektakulære bygg –

Det vakreste i verden er min kones rygg.

Nr. 27

Jeg har kjøpt en liten eske

Dette diktet er det vanskelig å være kritisk til. Det er ensomt og sårt, muntert og glad, har rytme, rim og rytmebrudd, og rimbrudd, og er både gammeldags og moderne. Det er alt i hop på en gang, og slett ikke så bra at det virker påtrengende. Det er tvert i mot ganske søtt. Så håper jeg bare at det sprer den gleden som er samlet i det, og at alle kvinner i verden får sympati for en sånn mann som er fremstilt i diktet. Det er lov å være koselig også!

Jeg har kjøpt en liten eske

Jeg har kjøpt en liten eske
den virker slik
ved hjelp av magi
at den kan man putte all verdens i
Så denne kjøpte jeg for en billig penge
Jeg tenkte jeg kunne jo ha den så lenge
en gang måtte jeg vel finne noe verd å ha i den
tenkte jeg.
Så fant jeg liksom deg.
Det merket du vel?
Du skulle ikke tenke deg en tur nedi esken selv?
Jeg skulle tatt godt vare på den
på deg
Du vil ikke, nei?
Nei, nei.
Jeg har altså kjøpt denne esken.
Den er
Du vil altså ikke, nedi der?
Har du hørt om magi?
Det kunne blitt vi
Du deilige tid
Den tror jeg jammen
jeg legger
ned i.

ES, Høst03, Nr 10

Vinterhus, nisser