Til henne (mitt liv)

Dette diktet låner sterkt av Tor Jonsson, og hans «Til ein namnlaus» (som på nettet er å finne for eksempel på sidene til Origo). Det er et kjempedikt, det er et dikt som brenner selv om man låner av det, det er et dikt der man kommer skjeivt ut om man forsøker å finne hvem «henne» er, slik kommentatorer og visstnok norsklærere har forsøkt på i kommentarfeltet på Origosidene. Her er det nok ikke så spennende hvem «henne» er for dikteren, men hvem hun er for leseren. Jeg har alltid oppfattet disse linjene veldig sterke, akkurat som jeg liker dem, det er hun som gir brannen, jeg brenner av henne. I mitt dikt er det jo ikke så mystisk hvem hun er, det er heller ikke et dikt som må forveksles med filosofi og ettertenksomhet, dette er bare å elske veldig sterkt, slik jeg gjør min kone. Så sterkt, at jeg må låne linjer av store Tor Jonsson, for å uttrykke det, så alle får se. Se!

Til henne (mitt liv)

Dikteren sa han skal brenne og brenne
og dedikerte derfor diktet
til henne.

Til henne gir jeg også mitt
Jeg gir det hele, liv og dikt,
Livet gir jeg hver eneste dag
og hva skal hun med diktet?
Ikke det slag.

Det er for meg selv at jeg skriver for henne
For i meg er også det som vil brenne og brenne

Og om det for meg av og til stokker seg litt,
er det fortsatt meg, fortsatt mitt,
skrevet for henne hele dikt.

Det kan ikke gå an
ikke å se det:
At mitt liv er forandret
og det til det bedre.

Det er et budskap
jeg til verden vil sende
At hver dag er en glede
og gleden er henne!

Jeg tenker det ut og skriver det ned.
Og legger det ut slik at alle kan se!
Se!

Lyrikk2010, Nr. 11

ES2010

Et dikt til min elskede

September 2010 bodde min kone og jeg i en bitteliten leilighet i Bergen. Det var det første hele året vi bodde sammen. Jeg husker ikke når på året jeg skrev dette diktet, det var ganske sikkert ikke i september. Men det passer i september, og det passer nå og det passer alltid. Man skriver kanskje ikke slike dikt lenger, men så man visst bare gjøre det likevel, når man har en kone som jeg har, og hun ikke er hjemme, men snart kommer hjem. Det er et dikt til min elskede.

Merk at WordPress ødelegger formatet litt av og til. Her skal det være to strofer, den første lang, ned til «hun kommer hjem», og så er andre strofe bare de to små, siste linjene.

Et dikt til min elskede

Man skriver visst ikke slike dikt lenger.
Den ekte, dype følelse skal ikke ned i ord.
Man skal ikke skrive til sin kjæreste
at hun betyr alt på jord
og at det jeg skriver er sant
at jeg ikke ville byttet henne mot alt
og at jeg er glad for at hun snart vil komme hjem
og snart er hjemme
og at jeg er lykkelig med henne
Og at alt det andre jeg har
ikke spiller noen rolle
som helst

bare er tull
mens hun er gull
gull, gull

i overført betydning
og i aller høyeste betydning
og i alt som har betydning

går ikke å holde igjen
i dikt om henne

når hun kommer hjem.

Jo.

Sånne dikt skriver man.

Lyrikk10, Nr. 9

ES2010

Glede

Nøkkelen til livet

Lyrikksamlingen Lyrikk10 inneholder mange fine dikt. Dette er ett av dem, nøkkelen til livet.

Nøkkelen til livet

Så hadde jeg nøkkelen i hånden
Og visste hva det var.

Med den kunne jeg åpne alt
med den hadde jeg tilgang til alt

Det fantes ikke den dør i verden
eller fantasien
som nå ikke kunne bli åpnet av meg.

Nøkkelen hadde jeg.

Nr. 8

ES2010

For sent

Her er dikt nummer 7 i samlingen jeg skrev i 2010, Lyrikk10 heter den, passende. Dette diktet er For sent.

For sent

Jeg ser på det liv som er meg
som jeg lever.

Jeg prøver en rekke ting.
Jeg leser dag og natt.
Jeg prøver å lære meg mye.
Jeg prøver så godt som jeg kan.

Man kan ikke stille så store krav
til dikt
som er skrevet av meg.

Jeg er allerede ganske gammel
jeg.

Det finnes et språk som de flinke behersker
der det alt blir lett formulert
og alt blir vakkert og sant.

Jeg har hele mitt liv forsøkt å lære meg dette språket
Det er for sent
Å snakke det rent.

Nr. 7

ES2010

Litt ulykkelig

Av og til har man behov for å skrive et dikt man ikke helt får til.

Litt ulykkelig

Går dette an å skrive i dikt?

Jeg har behov for å være litt ulykkelig
av og til
er jeg for sløv og lar dagene gå
den ene etter den andre
uten at jeg husker dem helt
etterpå

har jeg det slik
stopper jeg opp
stopp

Jeg trenger å være litt trist
Å stirre på veggen
Ha rødvin i glasset
spytte i vasken.

Og jeg er nødt til å skrive det ned
Kjenne på det
Få tankene ut i ord
Stikke ned på besøk, der følelsene bor.

Det trenger ikke være så avansert.
Tenke det ut, rable det ned

Går det an å skrive det
og kalle det et dikt?

Nr. 5

ES2010

Ordlek

På fredager skal jeg egentlig poste dikt fra egne diktsamlinger det er noe med. Men siden jeg kom ut litt langt på forskudd med tanke på diktsamlingene jeg poster tirsdager, lyrikksamlingene, som jeg kaller dem, så har jeg valgt å poste fra lyrikk10 fredager i år. Noen av diktene derfra er ikke all verden. Sånn som for eksempel dette. Det er et eksperimentelt dikt der eksperimentet kanskje var like greit uprøvd.

Ordlek

Jeg samler sammen noen ord
jeg strør ut
ut
ut

over det hele
er ord som beskriver
verden jeg er i
livet jeg lever

det er over det hele
over alt

er ord som beskriver
hva jeg ikke skjønner
jeg skønner det ikke

og lever og lever
og skriver deretter

og samler opp ord
jeg legger igjen som spor

og trykkfeil. humor.

Det er en lek over det hele.
Ordlek, liv.

Nr. 4

ES2010

Kyllingfiguren

Kyllingfiguren er et dikt fra Lyrikk10. Når jeg leser diktet på ny igjen nå, tror jeg ikke det lyktes meg. Det handler om en kyllingfigur som stod på bordet mens jeg skrev diktet.

Kyllingfiguren

Det står en kyllingfigur på bordet
og forholder seg til meg
som om jeg var den
ingenting.

Laget på enkleste måte
To svarte prikker til øyne,
kyllinggul og pen
kyllingben.

Den står der på bordet
betrakter det hele
betrakter det ikke
kan ikke
ser ikke
er ikke.

står der
som tøykyllingen den er.

Og ser på meg
kyllingen og jeg
hver for seg

Nr. 3

ES2010

Livet og jeg

Vi fortsetter med neste dikt i diktsamlingen vi begynte på i forrige måned, Lyrikk10. En fredag hver måned vil det i år bli postet et dikt herfra. De to første er ganske eksistensielle, uten akkurat å inneholde noen eksistensiell frykt.

Livet og jeg

Det er ingen tvil
Jeg lever et liv.

Jeg skjønner det ikke.
Jeg skjønner det bare ikke.

Tiden går
Seks og tredve år.
Det er livet mitt fra start til mål

Så langt.

Nr. 2

Lyrikk10

Ikke så viktig

Vanligvis på fredager poster jeg dikt fra en litt spesiell av diktsamlingene mine. Ikke at noen av dem er særlig spesiell, men noen av dem er mer spesielle enn andre. Om ikke annet, så fordi de har et spesielt navn. Balladen om E og B, En bitte liten historie, sånne. Tirsdager har jeg hatt fra de ordinære samlingene. Ikke at noen av dem er helt ordinære heller, de har som man forstår et ordinært navn. Lyrikk03, Lyrikk07, sånne. I fjor postet jeg Lyrikk08 tirsdagene, i år er det Lyrikk09. Jeg ligger med det fire år på etterskudd. Med den farten vil jeg ikke få postet diktene jeg skriver i år, før i 2017. Det er litt for lenge til. Så jeg har bestemt meg for å kutte et år med å trykke Lyrikk10 her i år, fredagene. Det blir som om det var en spesiell diktsamling. Som det på noen måter også er Alle diktsamlingene er som alle diktene mine – litt spesielle.

Dette er ikke så viktig.

Ikke så viktig

Jeg tror ikke det er så viktig
Jeg tror jeg vil skrive en setning
Jeg tror jeg vil skrive det ned
Så jeg har det et sted.

Jeg begynner på ny.
Det er ikke så viktig
hva det blir
hvem jeg er

det er ikke så viktig
det der.

Nr. 1

Lyrikk10

Om å være meg (Låne meg litt)

Dette er dikt nummer 76 i Diktsamling. Det er et dikt som ikke fikk plass i Lyrikk10, og handler om at noen kanskje kunne låne meg litt. Det blir litt mye av og til.

Om å være meg (Låne meg litt)

Det er tungt å være meg
av og til
har jeg lyst til å slippe
glasset jeg drikker.

Jeg har tanker jeg ikke vil
dele med andre
men gi fra meg helt
og aldri få igjen.

Jeg har ikke så lyst
til å være meg
i livet jeg lever.

Finnes noen som vil låne meg litt?

ES2010, Diktsamling, Nr. 76

DSC_0253