Godt nytt år, kjære lesere! Jeg vet jeg har noen, for bloggen er ganske bra besøkt. Det er gledelig, som det er gledelig at alle poster blir besøkt, både dikt jeg skriver om og dikt jeg skriver selv. I år har jeg tenkt å markere skuddåret og det vakre årstallet 2012 med ekstra mange poster, og ekstra mange poster norske dikt. I stedet for å poste dikt fra norges- og verdenslitteraturen en søndag i måneden, vil jeg nå i år hver måned ta for meg en norsk lyriker, og poste et dikt av ham eller henne hver søndag. Det blir 12 norske poeter som skal få fire dikt hver. De måneden som har fem søndager vil bli supplert med et dikt fra resten av skandinavia eller på et av de nordiske språkene. Frem til og med april vil jeg velge forfattere fra etterkrigslyrikken, deretter blir det som vanlig poeter og dikt fra før andre verdenskrig. Årsaken til denne skjeve fordelingen er ikke at jeg synes de nyere diktene er bedre eller verre, jeg vil bare respektere rettighetshaverne. Så lenge jeg poster dikt eldre enn 70 år er jeg trygg. Det er dermed litt for mange flotte diktere som blir utelatt, og nå i år vil jeg altså prøve meg på å poste noe litt nyere. Meningen er å gjøre diktene og dikterne en tjeneste ved å vise dem frem, og alle tekstene jeg publiserer er allerede publisert flere steder rundt omkring på nettet.
Det får være nok utensomsnakk. Månedens dikter er Gunvor Hofmo (1918-1995). Jeg har allerede postet et dikt av henne, det forferdelige Fra en annen virkelighet. Det er forferdelig i hva det uttrykker, ikke i sin kvalitet. Akkurat for Hofmo mener jeg det er viktigere enn for noen andre norsk dikter å kjenne hennes forhistorie for å få fullt utbytte av diktene hun skriver. De er det mørkeste og mest fortvilte som finnes i norsk poesi, her er ikke håpet satt frem engang som et ønske, tro på fremtiden og livsglede er ikke noe tema, heller ikke om noe som er tapt. Her er det smerten ved å leve i en verden av uvennskap og ensomhet som blir skildret. Kampen går mer på å holde ut følelsen, enn å gjøre noe med livsbetingelsene. Den siste kampen er håpløs.
Kanskje skulle man tro det var vanskelig å skrive lesevennlige dikt med et slikt utgangspunkt. Folk flest har jo nok med sine egne små og store problemer, det er sjelden interessant å lese om andres, spesielt hvis teksten insisterer på at alt er fælt og at det er umulig å gjøre noe med det. Selv om det hadde vært sant, skal vi jo gjennomføre dette livet på en eller annen måte, og da trenger vi mer å bearbeide og motkjempe de negative følelsene, enn å hengi oss til dem. Hofmo har imidlertid en annen livserfaring.
I 1940 var Gunvor Hofmo 22 år, og reiste rundt i Norge med sin venninne og likesinnede, Ruth Maier. Det var krig i Norge og i Europa, så det var på ingen måte lett å finne seg arbeid og få seg mat. De to reiste fra sted til sted der det var noe å gjøre. Ruth Maier var ikke norsk, hun kom fra Wien og var jøde. Hun hadde klart å flykte i tide fra et Østerrike som ble innlemmet i et jødehatende nazi-Tyskland. Selvfølgelig hadde hun rukket å oppleve mye, og hadde mye å fortelle til Hofmo, de to årene de fikk reise rundt sammen. 26. november 1942 var jøderazziaen i Norge. Ruth Maier ble arrestert, sendt til en utryddelsesleir og lar ikke mer høre fra seg.
Smerten til Gunvor Hofmo er enorm. Jeg tror kanskje jeg har hatt en tendens til å overvurdere, og til å lese diktene hennes utelukkende på bakgrunn av hva som skjedde med bestevenninnen. Diktene er så sterke og uttrykksfulle at de står utmerket på egne ben, om man ikke kjenner forhistorien, og Hofmo hadde nok en fryktsom og usikker sjel også før katastrofen med Ruth Maier og alle de andre jødene. Men når denne bakgrunnen kommer inn i tillegg, blir diktene til Hofmo uimotståelige i sin skildring av det mørke i livet. Hun har dekning for det hun skriver, det er selvopplevd.
Dagens dikt heter “Natten”, og er hentet fra hennes første samling: Jeg vil hjem til menneskene (1946).
Natten
I tomme gater vandrer
et barn som er blitt blindt,
og rører ved ditt vindu
så sakte og så lindt.
Det kryper inn i rummet
og puster ved ditt kinn,
og smertene de sover
i duft og kjølig vind.
Dets kolde fine hender
er rede til å gi
en gave som er glemt alt
når mørket er forbi:
Dypet bakom bilder
og ømhet uten bunn
ensomhet som flammer
uten mæle, uten munn.
I tomme gater plystres
en spinkel melodi,
og det du tror er natten,
er barn som går forbi.
1946
Kommentar til diktet
Dette er et av Hofmos sjeldne rytmiske dikt. Det har en rytme som speiler den til mer kjente Aust-Vågøy, av Inger Hagerup (De brente våre gårder/ de drepte våre menn/ la våre hjerter hamre/det om og om igjen). Men der Hagerups dikt er et kampdikt der marsjtakten virker samlende og gir ideer om at her marsjerer mange i flokk, her er en hel hær av lesere som står opp fienden, så er akkurat den samme takten en helt annen marsj hos Hofmo. Hagerups dikt er også fullt av harde, kraftige og trossige ord, med verb som “hamre”, “hugge”, adjektiv som “harde”, “steil” og tross, substantivet “menn”, det viktige adverbet “aldri” og pronomene alltid i flertall og samlende: “våre”, “oss”. Ordene hos Hofmo er myke, usikre og vage. Verbene er “røre” (for “hamre”), “krype”, “puste”, “sove” og “plystre”, adjektivene “sakte”, “lindt”, “kjølig”, “tomme” og “spinkel”, substantivet er “barn” for “menn”, og videre konkrete substantiv “kinn”, “duft”, “vind” og abstrakte “ømhet” og “ensomhet”. Det er helt gjennomgående.
Gitt bakgrunnen diktet er skrevet i er det nærliggende å tenke at de upersonifiserte barna er alle jødebarna og andre som ble deporterte under krigen. Det kan være barn som har mistet sin mor eller far, eller bare har mistet all sin tro på fremtiden, og på den måten har blitt blinde. De rører ved ditt vindu, glasset du kan se gjennom, men du ser det ikke og tar det ikke til deg, slik diktet er skrevet her. Det kan tolkes som at de voksne som satte i gang denne krigen og som gjennomførte den, de så aldri barna som gikk der. Også diktets lesere i 1946 har hatt muligheten til å se disse barna, krigens alltid uskyldige ofre. Slik lest blir det et sterkt bilde med barnet som sover ved din side og puster på ditt kinn, men du ser det ikke. Tar det ikke til deg.
Barnehender skal selvfølgelig være varme. Det er en verden der alt er snudd rundt som nå eksisterer. Barna er løftene for fremtiden, de har alle mye å gi. Men i mørket verdenskrigen har lagt rundt verden er denne gaven glemt. Hva slags løfter har barna å komme med nå?
Hofmo har sin egen bruk av ordet “dyp”. Hos mange vil dette ordet bety dypt innhold, med synonym av “rik” eller “mye”, slik at en dyp person vil være klok og en dyp tanke inneholder mye. For Hofmo er ordet en avgrunn. Det er alltid altfor dypt, man får høydeskrekk, man orker ikke se ned. Her kan det være bilder hun eller andre har i hodet, skrekkelige bilder, kanskje. Den bunnløse ømheten inneholder ikke bare omtanke, men også evnen til å føle smerte. Et ømt sted på kroppen gjør det alltid vondt når noen berører. Hvordan blir det da med den bunnløse ømheten etter en verdenskrigs katastrofe? Det er en flammende ensomhet som mangler munn og mæle, den kan ikke uttrykke seg.
Det er ikke militærorkestrene som spiller opp i siste strofe. Det er en simpel melodi som plystres. Billedlig kan det tolkes helt konkret, som lyden av en gutt eller jente som går alene og plystrer i natten. Det er i sannhet spinkelt, ensomt. De to siste verselinjene er vanskelige å tolke sikkert, men gir mange ideer om hva de kan bety. Natten kan her være symbolsk, som mørket verdenskrigen kom med. Barna blir da de uskyldige ofrene i den, og den egentlige natten. Det er også et rystende sterkt bilde at marsjtakten i diktet er barna som marsjerer vekk fra sine foreldre, inn i konsentrasjonsleirene, inn i alle de forferdelige skjebnene krigen gav dem.
Jeg har her gitt en veldig konkret tolkning der hver linje og nesten hvert ord har fått sin egen spesielle betydning. Det trenger selvfølgelig ikke være slik. Dette er egentlig et åpent dikt, som kan tolkes på mange forskjellige måter. En person som fikk det lagt foran seg uten å vite noe om hvem som har skrevet det eller når det er skrevet, vil lese en helt annen betydning inn i det enn det jeg har gjort. Det er uansett et gripende vakkert dikt, mener jeg.
