Gamle dikt: Der kommer hun, hvor skal jeg se?

Et underfundig dikt i dag, fra meg selv 20 år gammel.

Der kommer hun, hvor skal jeg se?
Hun snakker til meg, hva skal jeg svare til det?
Hun nærmer seg sånn, hvor skal jeg gå?
Hun stopper ved meg, hva vil skje nå?
Hun går sin vei, men hva skal jeg si?
Der er hun borte, hva har skjedd egentlig?

ES1994

Ser på meg selv

Tanken bak dette diktet er ikke så verst. Utførelsen av den etterlater imidlertid en del tilbake å ønske. Håpløst er det imidlertid ikke.

Ser på meg selv

Jeg ser på meg selv
Jeg ser på mitt liv
Jeg ser på slikt
som ikke er til.
Jeg kjøper et speil
og ser inn i det
Jeg leser en bok
og får ikke fred.
Jeg skriver en tekst
skriver et dikt
Jeg tenker og tenker
og driver med slikt
som ingenting er
og ser det selv
og driver med det
allikevel.

ES, Lyrikk05, Nr 7

Ved veiskillet

Det som kjennetegner mandagsdiktene fra Diktsamling, er at jeg prøver på noe, uten å få det helt til. Det betyr at ideen trenger det ikke være noe galt med, men at utførelsen av og til svikter. Denne gangen svikter den imidlertid ikke så aller verst.

Ved veiskillet

Så stod vi der hun og jeg
den ene veien gikk til henne
den andre til meg
den ene veien var vanskelig
den andre veien var grei
Jeg
Hun sa
Ingen av oss sa noe særlig, da
I stedet så gikk vi to derifra
Hun gikk den ene, veien, den andre gikk jeg
Ensom, fortapt og hver for seg.

ES, Diktsamling, Nr 45

Brev til mor, av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Et langt og vakkert dikt skal serveres på diktbloggen i dag.

Det er skrevet av den russiske dikteren Sergej Aleksandrovitsj Esenin (1895 – 1925). Den russiske skrivemåten er Сергей Александрович Есенин, med trykk på andre stavelse i etternavnet. Det betyr at j-lyden i den russiske ‘e’ ikke blir så helt tydelig, og navnet blir transkribert både til Esenin og Jesenin på norsk, og Esenin og Yesenin på engelsk. Jeg ser nettugaven av store norske leksikon skriver Jesenin, og derfor har jeg også det i overskriften. Men mitt første møte med denne forfatteren var i skrivemåten Esenin, og det er dette jeg har vennet meg til, så jeg kommer til å bruke den stavingen her i posten.

Sergej Aleksandrovitsj Esenin er av enkel russisk bondefamilie. Han er født i Rjazan oblast cirka 20 mil sørøst for Moskva, i landsbyen som i dag heter Jesenino (oppkalt etter poeten), og den gang het Konstantinovo. Stedet er så lite at det lar seg ikke finne på noe kart jeg har tilgang til. Foreldrene hans var gammeltroende ortodokse kristne, og følgelig regnet som dissidenter i samtidens Russland under tsar Nikolaj II. Sergej ble uansett satt bort til besteforeldrene som oppdro ham.

Allerede da Sergej Aleksandrovitsj var 17 år gammel flyttet han til Moskva. Det er 1912, året før de dramatiske begivenhetene i 1913, og to år før de enda mer dramatiske begivenhetene i 1914.  Det ligger både revolusjon og verdenskrig i luften. Unge Sergej hadde da allerede begynt å skrive dikt, og det så bra, at det var landsbylæreren hans som anbefalte ham å flytte til Moskva og satse på en poetisk karriere. I Moskva var han bare i to år, men rakk i løpet av den tiden å komme inn i en krets av unge, proletariske diktere, han publiserte selv sitt første dikt i 1914, han deltok også sporadisk på forelesninger i litteratur ved Sjaniavskij universitetet, og han jobbet med korrekturlesning i et tidskrift. Han gikk også inn i sitt første av fem ekteskap, og fikk sitt første av hva jeg har telt opp til å bli fire barn.

Esenin ble aldri noen gammel mann, og livet hans er kjennetegnet ved å være kort og hektisk, akkurat som oppholdet hans i Moskva. Han flyttet i 1915 til byen som den gang het Petrograd, nylig skiftet navn fra det altfor tyskklingende St. Petersburg, når Russland og Tyskland nå var i krig. Denne byen har uansett hva den har blitt kalt alltid vært kulturhovedstaden i det russiske imperiet, og her vant fortsatt bare knapt 20 år gamle Sergej Aleksandrovitsj seg snart et navn i det litterære miljø. Dette miljøet bestod av storheter som Sergej Gorodetskij og Nikolai Kluiev, og giganter som Andrej Belej og Aleksander Blok. På denne tiden skrev Esenin dikt inspirert av russisk folklore, det var russisk landsbyliv i lyrisk, idyllisk form, og med interesse for og tro på den gamle russiske før-kristne overtroen.

Siden ble skrivestilen atskillig mer moderne. Esenin er Russlands representant for imaginismen, uten at det kommer frem i diktet jeg presenterer i dag. Dette er et enkelt og kjærlig brev til mor, skrevet året før Sergej Esenin tar sitt eget liv.

ПИСЬМО К МАТЕРИ

Ты жива еще, моя старушка?

Жив и я. Привет тебе, привет!

Пусть струится над твоей избушкой

Тот вечерний несказанный свет.

 

Пишут мне, что ты, тая тревогу,

Загрустила шибко обо мне,

Что ты часто ходишь на дорогу

В старомодном ветхом шушуне.

 

И тебе в вечернем синем мраке

Часто видится одно и то ж:

Будто кто-то мне в кабацкой драке

Саданул под сердце финский нож.

 

Ничего, родная!  Успокойся.

Это только тягостная бредь.

Не такой уж горький я пропойца,

Чтоб, тебя не видя, умереть.

 

Я по-прежнему такой же нежный

И мечтаю только лишь о том,

Чтоб скорее от тоски мятежной

Воротиться в низенький наш дом.

 

Я вернусь, когда раскинет ветви

По-весеннему наш белый сад.

Только ты меня уж на рассвете

Не буди, как восемь лет назад.

 

Не буди того, что отмечталось,

Не волнуй того, что не сбылось, –

Слишком раннюю утрату и усталость

Испытать мне в жизни привелось.

 

И молиться не учи меня.  Не надо!

К старому возврата больше нет.

Ты одна мне помощь и отрада,

Ты одна мне несказанный свет.

 

Так забудь же про свою тревогу,

Не грусти так шибко обо мне.

Не ходи так часто на дорогу

В старомодном ветхом шушуне.

 

1924

Min oversettelse

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?

Jeg lever også. Hei på deg, hei!

Måtte det uutsigelige kveldslyset

strømme over din hytte.

 

Det sies at du når engstelsen lindres, 

Blir voldsomt trist på grunn av meg.

At du ofte går på gaten

I den gammeldagse, tynnslitte kåpen.

 

Og ofte i det blå kveldsmørket

Synes du å se akkurat det samme

Som om noen ved et slagsmål på kneipen

Satte en finsk kniv i hjertet mitt. 

 

Det er ikke noe, kjære! Ta det rolig.

Det er bare noe plagsomt rør.

Jeg er ingen slik bitter dranker

At jeg dør når jeg ikke ser deg.

 

Jeg er akkurat så kjærlig som før

Og drømmer bare om det

At jeg snart fra de opprørske sorger

Vender hjem til det vesle huset vårt.

 

Jeg vender tilbake, når greinene spres

På vårens vis i vår hvite hage.

Bare ikke vekk meg ved daggry

Slik som for åtte år siden.

 

Ikke vekk meg fra det jeg har drømt,

Ikke bli uroet av det har gått litt på skjeve, –

Altfor tidlig tap og trøtthet  

Har gitt meg mye å døye i livet.

 

Og jeg ber deg ikke belær meg. Det er ikke nødvendig!

Det blir ingen retur til det gamle.

Du skal bare gi meg hjelp og glede,

Du mitt eneste usigelige lys.

 

Så glem du bare din uro,

Ikke vær så voldsomt lei på grunn av meg.

Ikke gå så ofte på veien

I den gammeldagse, slitte kåpen.

 

1924

Kommentar til oversettelsen

1. моя старушка er diminutiv av gammel, jeg legger til ”mor” selv om det ikke står i den russiske teksten.Привет тебе, привет! betyr direkte oversatt “hei til deg” eller “jeg hilser til deg”, men tonen er uformell, og det er min oversettelse også. избушкой er instrumental (styrt av над) av избушка, og betyr “hytte”. Ønsket i linje 3 og 4 er usigelig vakkert og enkelt, men lar seg ikke oversette så vakkert som det står. Direkte oversatt ord for ord blir det: “La strømmer over din hytte det kvelds- uutsigelige lys”, underforstått at det er så vakkert. Etter en del forsøk endte jeg med en oversettelse tett til den russiske originalen, og uten å bruke det ekstra ordet “vakkert”. “La det vakre kveldslyset strømme over din hytte”, er et annet godt forsøk på oversettelse.

2. Пишут er 3. person flertall presens av писать = “å skrive”. Russerne bruker denne formen i upersonlige konstruksjoner, type “man sier”, “de sier”, “det blir sagt” (eller her “skrevet”). тая er gerundim av таять = “å smelte”. тревогу er akkusativ av тревога = “uro, engstelse”. Sammensatt må det bety at uroen forsvinner. Forstavelsen i Загрустила blir av russerne ofte brukt i betydningen at noe starter opp, her er det -грустила som gjør det, det betyr trist. шибко betyr veldig, så hun er altså begynt å bli “voldsomt trist” over ham. обо мне betyr egentlig “om meg”. ветхом er lokativ av ветхий, som betyr “avfeldig; falleferdig: skrøpelig, tynnslitt”. шушуне står ikke i ordboken, og er heller ikke å finne i nettordbøker. Men denne engelske oversettelsen oversetter med “overcoat”, som jeg igjen oversetter med “kåpe”. Det ser ut til å gi god mening. Jeg skal høre med mine russiske venner for en nærmere forklaring.

3. тебе видится i strofe 3 første og andre linje er en konstruksjon som henger sammen, og betyr “du synes å se, du ser i drømme”. кабацкой er et annet ord som ikke er oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, og heller ikke i nettordbøkene. Ut i fra sammenhengen og slik ordet ser ut kan det se ut som ordet betyr noe sånt som “kneipe”, siden драке betyr “slagsmål”. Саданул betyr “dro til, klabbet til” eller likefrem sammen med нож ”kjørte kniven inn i”. Det er altså den gamle moren som ser for seg at alt mulig skrekkelig skal skje med barnet hennes.

4. родная har tre ulike oversettelsesalternativ i følge ordboken: “1. Kjødelig”, “2. føde- hjem (type “hjemby”)” og “3. kjær, egen”. Stammen род betyr “slekt” eller “ætt”. тягостная blir i ordboken oversatt med “1. besværlig, tung, byrdefull” og “2. pinlig, plagsom, deprimerende”. бредь er et herlig russisk ord som betyr “ørske, villelse”. Det kan også være en form av verbet бредить som betyr “å snakke i villelse”.  пропойца betyr “dranker”. видя er gerundium av å se.

5. Både только og лишь betyr “bare” eller “kun”. мятежной betyr “opprørsk” eller “urolig, stormfull”. Det er samme ord som Lermontov bruker i sitt dikt “seilet“. низенький står heller ikke oppført, men kan se ut til å henge sammen med , som betyr “nedrig, lavt”. Den utmerkede russisk-engelske nettordboken på www.multiran.com  oversetter til det engelske ordet podgy, som betyr “buttet, tykk, klumpet”. Jeg oversetter med “vesle”, som ikke skulle være så altfor fjernt, men det russiske ordet er nok litt mer negativt ladet.

6. раскинет er 3. person entall av раскинуть, og betyr “sprike” eller “bre (ut)” eller “spre”. ветви betyr “greiner”, entallsformen er ветвь. Sammen blir det altså “når greinene sprer seg”, eller en tid som ikke er kjent ennå, det er fortsatt uvisst.  По-весеннему er et ord Esenin har satt sammen, best blir det vel oversatt med “vårlig”. уж er en russisk partikkel, den virker forsterkende på det som ellers blir sagt, lignende vårt “jo” i “det er jo vel kjent at…” буди er imperativformen av будить, som betyr “å vekke”. Jeg måtte stokke litt om på rekkefølgen av ordene i denne strofen.

7. того er genitivsformen av тот, som betyr “det”, i genitiv “av det” eller “for det” eller også andre mulige konstruksjoner. отмечталось  er satt sammen av от (= fra) мечтать (= “drømme”) -ло (= endelse for preteritum, intetkjønn) og -сь (= refleksivsending), og betyr noe sånt som “drømte fra seg”. For russerne er drømmer en upersonlig konstruksjon, eller en dativkonstruksjon. Det er drømmene som kommer til deg, og ikke noe du eller jeg (subjektsform) aktivt utøver. Ordet er for øvrig ikke oppgitt i ordboken. Det er imidlertid волнуй, imperativ av волнувать, som ordboken oversetter med “1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp” og “2. bølge, opprøre”. сбылось er intetkjønnspreteritumet av сбыться, som betyr “1. komme på skjeve”, “2. komme bort, miste sporet, komme på villspor”, “3. bli forvirret, miste tråden” og “4. gli over til”. Det kan også ha ytterligere betydning av “1. klumpe seg sammen, samle seg sammen” eller “2. tvinne/filtre seg sammen”. утрату er akkusativ av утрата, som betyr “tap, hukommelsestap”. привелось er refleksivformen i fortid intetkjønn av привести, som har hovedbetydning “bringe, føre”. Sammensetningen her i siste linje i denne strofe nummer 7 betyr noe sånt som “måtte døye mye i livet”, i følge ordboken. Jeg er ganske sikker på at en som er flytende i russisk vil ha innvendinger mot min oversettelse av denne strofen, og jeg vil gjerne høre disse innvendingene!

8. молиться betyr “å be”, og er en refleksivsform av молить, som også betyr “å be”. Den russiske formen er en infinitivsform, jeg oversetter til aktiv presens. Og det russiske учи er imperativ av “å lære”, ikke “belære”, men min norske oversettelse får klarere frem meningen direkte i diktet. возврата er genitivsform av возврат, som betyr “tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering”. Linje 3 i strofe 8 oversetter jeg litt fritt, hjelpen består stort sett at jeg setter inn det ekstra ordet “gi”. Også her er det underforstått at med usigelig menes usigelig vakre.

9. же er en annen russisk partikkel, den blir brukt lignende vår “da” i “døren var da åpen…” eller “du må da skjønne jeg er glad i deg…”

Kommentar til diktet

For meg er dette enda et dikt av russisk magi. Det virker så enkelt, er så enkle og direkte ord, og så har det sånn virkning på meg. I de fleste andre språk er vakre ord for meg vakre, mens de på russisk eller oversatt fra russisk ikke bare blir vakre, men også sanne. Jeg leser hver setning og hvert ønske i dette diktet som oppriktige og ekte og ærlig, da blir det automatisk svært sterkt. Jeg vil som alltid bare gråte når jeg leser det.

Noe av nøkkelen ligger i at den enkle starten blir gjentatt i en noe annen betydning senere i diktet. I starten uttrykker han ønske om at kveldslyset må strømme over hytten til moren, det er så usigelig vakkert. Senere skriver han at moren er dette kveldslyset for ham. Overgangen til hvordan det skjer i strofe 8 er bare nydelig, der Esenin elegant utnytter at russisk ikke trenger coppola-verb for å få sammenhengen i en setning: Ты одна мне помощь и отрада/ Ты одна мне несказанный свет begynner på akkurat samme måte. Men på norsk må vi oversette første linje med “du skal”, den andre med “du er”.

Vi kan også ta som et lite eksempel strofe 2, der Esenin først skriver at han forstår moren er urolig for ham, og når hun ikke er urolig, så er hun svært trist. Det ligger mye under, når man kjenner biografien til Esenin, og hans egentlige forhold til moren, eller bestemoren, som fungerte som en mor for ham. Straks han gir uttrykk for denne bekymringen hun har for ham, kommer han med en bekymring han har for henne. Og det er at hun så ofte går ut på gaten i den gammeldagse, slitte kåpen. Jeg tror ikke så mye det er bekymring for at moren ikke følger moten, men heller at hun kan begynne å fryse og bli syk.

Slik kunne jeg tatt strofe for strofe nedover. Den litt gåtefulle strofe 3, der moren er så bekymret over det utsvevende livet sønnen lever, og sønnen kjærlig overdriver litt, og sier hun frykter han skal bli stukket ned med en finsk kniv under et slagsmål på en kneipe. Vi har strofe 4, der sønnen ikke vil at moren skal bekymre seg for alle ryktene om ham, han er ingen så bitter dranker, at han ikke straks dør når han ikke får se dere. Kan dere tenke dere en mor lese noe sånt?

Hver eneste strofe er så enkel og hverdagslig. I strofe 5 forsikrer sønnen at han er akkurat så kjærlig som før, og at det eneste han nå ønsker, det er å vende hjem. Hva mer kan en mor ønske å høre? Og hvor vakkert er det vel ikke når han henter frem minnene, det er ikke mer enn åtte år siden, og han syntes hun vekket ham altfor tidlig. Er ikke dette en kjærlig og ubetydelig irritasjon, etter alt som siden har hendt?

Russerne på sitt beste blir aldri lenge i sorgen og lidelsen (i motsetning til andre folk, som gjerne forsøker å dyrke den og forsterke den). Strofe 7 er eneste med antydning til klage, han har fått prøve mye i sitt unge liv. Men det varer bare to linjer. Nå skal han hjem. Han ber om at hun ikke skal belære ham, et enkelt og oppriktig ønske, han har ikke lyst at moren skal snakke om hvor dumt han har levd med sitt utsvevende liv, det er ikke nødvendig for ham å høre det, han vet det. Hun skal bare hjelpe ham, og glede seg over at han er tilbake. Og så denne eventyrlige overgangen, direkte til at hun er det uutsigelige vakre lyset i hans liv. Hvem kan la være å gråte?

Siste strofe runder det hele enkelt av. Hun skal bare glemme sin uro, og ikke være så lei over sønnen. Og så må hun passe på og ta vare på seg selv, og ikke gå på gaten i kulden med klær som ikke holder kulden ute. Det er bare en liten og rørende biting, at det vanligvis er mødre som bekymrer seg om slikt for sine sønner.

Min oversettelse er ikke i nærheten av å yte dette diktet rettferdighet. Lest på russisk er det så enkelt og liketil skrevet at det verken trenger tolking eller forklaring. Likevel er det helt fast i formen med bundet rytme og rim i annenhver linje. Det flyter av gårde lett og greit som en klukkende bekk, det skriker verken etter oppmerksomhet eller føleri. Det er det herlige russiske ønsket, kan ikke alt bare være godt? 

Jeg elsker slike russiske dikt. Og jeg leser dem alltid uten forsvarsmekanismer. Men strengt tatt var nok virkeligheten mer brutal enn det her i diktet kan se ut som. Esenin var i 1924 sterkt alkoholisert og fysisk og psykisk nedbrutt. En eventuell mor som fikk dette brevet fra ham, ville aldri kunne stole på det, og slutte å bekymre seg. Så lett kommer man ikke ut av problemene Esenin her hadde. Det vet enhver mor. Likevel må vi beundre det lyse øyeblikk Esenin her hadde, og de tankene han her klarte å uttrykke. Esenin har også mange dikt som er meget avanserte og kunstferdige. Jeg like ham best når han skriver enkelt og nedpå slik som dette.

Første strofe kan de fleste russere utenatt. Hele diktet er også tonsatt, og mange russere har lært seg det også på den måten. Det er vel anvendt tid å lære seg det. Og i følelsens rus er jeg fristet til å anbefale alle å lære seg russisk, så man kan lese det i original! Vær hilset alle mødre! Dette diktet går ut til dere.

Sonett 45, av William Shakespeare

Sonett 45 henger direkte sammen med den foregående. I nummer 44 var jord og vann representanter for kroppen, her er luft og ild representanter for tanken.

Sonnet 45

The other two, slight air, and purging fire
Are both with thee, wherever I abide;
The first my thought, the other my desire,
These present-absent with swift motion slide.
For when these quicker elements are gone
In tender embassy of love to thee,
My life, being made of four, with two alone
Sinks down to death, oppress’d with melancholy;
Until life’s composition be recured
By those swift messengers return’d from thee,
Who even but now come back again, assured
Of thy fair health, recounting it to me:
This told, I joy; but then no longer glad,
I send them back again, and straight grow sad.

Min oversettelse

De andre to, den løse luft og rensende ild,
Er begge med deg, hvor enn jeg er
Den første er min tanke, den andre mitt begjær
De til stede og borte med raske bevegelser
For når disse kvikkere elementene er vekk
I øm ambassade av kjærlighet til deg
Mitt liv, som var laget av fire, med to alene
Synker ned til døden, tynget med melankoli
Til livets sammensetning er gjenopprettet
Med disse hurtige budbringere vendt tilbake fra deg
Som i akkurat dette øyeblikk kommer tilbake med forsikringer
Om din fagre helse, og oppregner den til meg
Dette fortalt, jeg gleder meg, men så ikke lenger glad
Jeg sender dem tilbake, og blir straks igjen trist.

Kommentar til oversettelsen

Første fire linjer trekker litt i betydningen til enkelte ord. Slight betyr vanligvis “så vidt” eller “lite”, mens purge betyr “rense” og “lutre”. Ideen skal være at luften mangler substans, den er umulig å gripe, den er bare slight. At ilden rensker opp i det den brenner er en gammel. Jeg oversetter slight og purging med “løs” og “rensende”, der sistnevnte etter min mening står seg godt, og førstnevnte trenger en liten kommentar. Helst skal det jo også passe inn i linje tre, der luften blir sammenlignet med tanken, og ilden med begjæret. Da er det med luften min oversettelse gjør seg best.  Abide kunne i gammel engelsk bety bo, og det er det som er meningen her. Present-absent kan ikke settes så elegant sammen med norske “tilstede-borte”. Det ligger også en tolkning i om det skal bety at de er tilstede og borte på en gang, eller om de skifter mellom å være til stede og borte. Min norske oversettelse av linje 4 er gjort enkel og prosaisk, men holder også åpent for tolkningsmulighetene i originalen.

Quicker (= “kvikkere, hurtigere, raskere”) referer tilbake til sonett 44, der poeten skrev om jord og vann, som rett nok kan virke langsommere enn ild og luft. Linje 6 er en liten nøtt. Min hovedkilde skriver at ideen til Shakespeare var rollen ambassadørene spilte i samtiden, da de kunne bringe løfter om kjærlighet til konger og fyrster langt unna. Forklaringen virker plausibel nok, men språklig er det dristig, for det står vitterlig ikke embassadors, men embassy. Jeg følger den samme dristighet helt direkte i min oversettelse.  Oppressed blir i kunnskapsforlagets ordbok oversatt med “trykke, trykke ned, tynge på, undertrykke, knuge, overvelde”. Being made of four viser til de fire elementene, der han nå har to igjen, jord og vann, og med dem synker ned i døden.

Linje 11 og 12 henger sammen, assured (= forsikret) står sammen med of thy fair health, det er dette han har fått visshet om. Jeg oversetter slik at dette kommer klarere frem. Recounting betyr her noe sånt som “reoppregner” eller “forteller opp igjen”. Jeg oversetter slik at counting (= “regner, teller”) kommer med.

Konklusjonen i linje 13 og 14 er at når den elskende får disse oppregnelsene fra ild og luft (= tanken), så gleder han seg. Men det varer ikke lenge før han på ny må sende tankene av gårde, og på synker ned i den melankoli som tynger ham til døden i linje 8.

Kommentar til sonetten

Sonetten benytter seg av ideen om at alt i verden består av de fire elementene ild, luft, jord og vann. Den henger tett sammen med den foregående, der jord og vann stod for kroppen, og lar her ild og luft stå for tanken. Kroppen er tvunget til atskillelse, og lider fryktelig under det. Men tanken er som ild og luft, og kan lett bevege seg over store avstander. Problemet er at når tanken er sendt bort, blir kroppen igjen desto enda mer ulykkelig. Tyngden til disse elementene senker den elskede ned i døden, ned i melankolien i linje 8. Det varer imidlertid bare til de to budbringerne, ild og luft, kommer tilbake med beretninger om den elskede. Da blir de fire elemtene gjenforent, og en elskende kan glede seg for et øyeblikk. Det skjer akkurat i det han får oppregningen om at alt står bra til med den elskede, så lenge varer gleden. Men så må tankene ut på flukt igjen, og melankolien starter på ny. Sånn er livet til den elskende.

Det er mye stoff og tunge ideer presset sammen i denne sonetten og den foregående. Shakespeare velger et svært krevende uttrykk for atskillelsen. Savnet er så sterkt, at den elskende blir splittet i tanker og kropp, de to er ikke lenger én. Tankene er hele tiden hos den elskede, men det gjør kroppen som er igjen og ikke kan være det bunnløst ulykkelig. Gjennom å bruke de fire elementene og knytte jord og vann til kropp, ild og luft til tanke, får Shakespeare ytterligere frem denne splittelsen. Men det fungerer bare om leseren er med på ideen.

Jeg er en stein

Dette diktet er ikke av de lystigste. Men fint er det, og et høstdikt er det. Mer skal det ikke til.

Jeg er en stein

Av og til
skulle jeg ønske
jeg hadde muligheten
til å kle meg ut
og bli mine klær
bli den jeg er
jeg vil kle meg ut som en stein
og stille meg opp
midt i et selskap
med min steinete kropp
så alle kunne få se
at jeg
er ikke med
jeg er en stein
der har du meg
midt i et selskap
sitter jeg.

ES, Høst03, Nr 8

Et øyeblikks ro

Et helt nytt dikt blir servert dere i dag, kjære lesere. Jeg tror dere er flere, enn trofaste. Diktet er skrevet midt i en travel tid for meg, og uttrykker på enkleste måte mitt helt enkle ønske om et øyeblikks ro. Og diktet er i seg selv kanskje oppfyllelsen.

Et øyeblikks ro

Det er 5. november

Torsdag

Tiden er travel

og god.

Jeg tenker på annet

enn det jeg skal gjøre

og har bare et ønske

om et øyeblikks

ro.

Gamle dikt: Jeg er et menneske…

Disse diktene om onsdagene poster jeg i god tid i forveien. Jeg postet dem alle sammen i rekkefølge en onsdag i februar, og ved å se på klokkeslettene for de forskjellige månedene, vil den som skulle være interessert i det, se hvor lang tid det har tatt å skrive dem inn med kommentarer, og finne på noen tags, sette rett dato og laste dem opp. Jeg kan derfor ikke vite noe om mottagelsen, om de blir besøkt, om noen leser dem, om noen har kommentarer. Det er uansett ikke jeg som skulle svare på disse kommentarene, det er den utgaven av meg som skrev diktene, og den 16 år eldre versjonen jeg er i dag, har mistet mye av troren på det denne 19 åringen brant for. Og denne 19-åringen brant, det kan man se ut i fra mengden dikt og tekster han skrev, og hvordan han selv behandlet dem, med kommentarer og forklaringer. Han ville blitt i fyr og flamme over ros, det vet jeg, men han ville også straks latt det gå til hodet på seg, det vet jeg også. Så om jeg selv hadde denne 19-åringen til råd og veiledning, så ville jeg værrt forsiktig med hvordan jeg ordla meg, og fått ham til å forstå at mesteparten av det han skrev var like til å renskes bort, men plutselig glimter han til med fine setinger, liksom han treffer dem i vanvare. Følgende blinkskudd får han til fordi omkring rimer med ingenting, og at han ennå ikke kan nok om litterær teori (han kan ingenting, det kan jeg si rett ut, ingenting) til å forstå at paradokser er et enkelt virkemiddel.

Jeg er et menneske, og skal være smart

Men klarer ikke alltid å se ting så klart

Jeg er et menneske, og vet ikke riktig

Men ser ingen grunn til å være forsiktig.

Jeg er et menneske, og raver omkring

Har bind for øynene, men ser ingenting.

ES,1993

To

Dette diktet er veldig enkelt, og jeg føler at om jeg hadde fått det til, så ville det være veldig ok også.

To

Hvis hun og jeg var sammen
var 2
Aldri skulle verden sett
et finere 2-tall.
Aldri skulle verden vært bedre
 
Hun er den beste.
Jeg er nest
 
Det beste i verden kan hende
Det beste ville vært oss.

Es, Lyrikk05, Nr 6

Fugleflukt

Dette diktet har i det minste en fin setning. Utover det, er det ikke så mye positivt å si.

Fugleflukt

To fugler flyver høyt i sky
Jeg kan ikke tro det
Det må være en bløff.
Det er så falskt som falskt kan være
I ekte forkledning
Slik må det være
Jeg liker det ikke
Jeg innrømmer det
I alt som er vakkert
Er jeg ikke med.

ES, Diktsamling, Nr 44