Bendik og Årolijla (gammel folkevise)

I dag er det en ny folkevise som skal postes, Bendik og Årolilja.

Bendik og Årolilja

1
Bendik ri åt Sølondo
ville han skòda møy;
han var kje lagje til att’e koma
difor så laut han døy.
-Årolilja, kvi søve du så lengje

2
Bendik ri åt Sølondo,
ville han skòda viv;
han var kje lagje til att’e koma,
difor så let han liv.

3
Han var kje i konungs-garde
meir hell ei liti stund,
han vitja uti møyesalen –
så brå er belelund.

4
Han var kje i konungsgarde
meir hell månar tvo,
han vitja kongjens dotter
med så stor elskog.

5
Kongjen byggjer gullbrautine
både til og frå:
«Den som dei i løyndo trør,
han skò kje livet få!»

6
Kongjen byggjer gullbrautine
både breie og håge
«Den som dei i løyndo trør,
han skò livet låte!»

7
Til svora raustan Bendik,
han var kje guten fælen:
«Eg skò trøa gullbrautine
fyre kongjens augo bæ’e!»

Del II

8
Om dagjen ri Bendik i skogjen ut
og veider den ville hjort,
om notti vitjar han jomfruva
med åst og elskogs-ord.

9
Om dagjen ri Bendik i skogjen ut
og veider den ville rå,
om notti vitjar han jomfruva
det gjell’e hass livet på.

10
«Eg tikje så vent om ditt gule hår
som eple dei dryp på kviste –
sæl er den som deg må få,
gud bære den som skò misse!»

11
«Eg tikje så, når eg sit hos deg
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me skyljast åt,
då rivnar bå’ hug og hjarta.

12
Eg tikje så, når eg sit hos deg
som eg sat uti solskin bjarte;
når eg og du me finnast att,
då gledast bå’ hug og hjarta.»

Del III

13
Opp stend kongjen av Sølondo,
kler han seg på så brått:-
«Gud skò fyr mino draumo råde
eg drøymde so vondt i nott.

14
Eg heve drøymt so vondt i nott
Gud fyr mine draumo råde –
om raustan Bendik og Årolilja
eg drøymde vondt om dei båe.»

15
Inn kjem kongjens smådreng,
seier han tidend ifrå:
«Bendik trør gullbrautine
foruta kongjens råd.»

16
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote,
om eg vann all verdsens jord.

17
Olavskyrkja i Trondheim
ho er tekt’e med bly:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir ny!

18
Olavskyrkja i Trondheim
ho glimar av gull:
Bendik skò inkje livet njote,
om ho var tri gongjir full!»

Del IV

19
Ut kjem ho Årolilja,
gjeng’e sin faren imot:
«Kvi er du ute i otta,
fyrr opp ris bjartan sol?»

20
«Di er eg ute i otta:
eg vil min mågjen vitja.
Det tikje meg veslaste vera,
eg må kje bryllapet drikke.

21
Det var ho Årolilja,
falt fyre sin fa’er på kne:
«Høyre du det, min sæle fa’er,
«Bendik så gjeve du me’!»

22
«Gakk bort ifrå meg, Årolilja,
eg vil deg inkje høyre!
Det samer så ille mitt gode sverd
å rjodast i kvende-drøyre.»

Del V

23
Dei toke raustan Bendik,
slo han imot golv;
femten var dei bastetaugjir
ikring hass kvite hold.

24
Dei toke raustan Bendik
batt han med taug og reip:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund’e sleit.

25
Dei toke raustan Bendik
batt han med reip og taug:
om dei var alli så sterke,
Bendik dei sund’e braut.

26
Fram så kjem’e smådrengjen,
alt med si falske råd:
«Dé tek Åroliljas gule hår,
så kan dé fangjen få!

27
Dé tek Åroliljas gule hår
og bind ikring hendan’ kvite!
Så stend’e hugjen isama runnen:
han nennest kje håret slite!»

28
Dei tok Åroliljas gule hår
og batt ikring Bendiks hònd:
«Fyrr eg skò dette sund’e slite,
fyrr skò eg døy i bònd!»

Del VI

29
Inn kom Mari dròningji,
ho sto i silkje grøn:
«Eg bed deg, kjære herren min,
at du vil veite meg bøn!

30
Du flutte meg inkje frå skorvir
og inkje frå fjørustein,
du tok meg frå min fa’er garde
og så ven ein festarsvein.

31
Minnest du hot du lova
då du flutte meg frå monno:
du sille inkje nekte meg
den fysste bøn hell onno?

32
Minnest du hot du lova
då du flutte meg av stad:
kvòr den bøn som eg bad deg,
sille alltid vera ja?»

33
«Eg skò inkje nekte deg
den fysste bøn hell den are –
men Bendik skò inkje livet få,
om det galt om kon alle!

34
Kvòr den bøn som du bed meg
skò alltid vera ja –
foruta Bendik sill livet njote:
det gjeng eg alli ifrå!»

Del VII

35
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som beda kunna –
mannen utor manneheimen
og fiskjen på havsens grunnar.

36
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som beda må –
engjelen av himmerikje
og hindi i haga låg.

37
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som ha’e mål –
fuglen på villan kvisten
og bånet i vogga låg.

38
Dei bad fyr raustan Bendik
alt det som ha’e liv –
tre-i utor grøne skogjen
og bloman’ i fagerli.

39
Det var kongjen av Sølondo,
slær sin neve i bord:
«Bendik skò inkje livet njote
fyr alle bønir på jord!»

Del VIII

40
Det var raustan Bendik,
han skaut gull av hende:-
«Hogg du, Hauk, mitt hovud av –
du er min nærskylde frende!»

41
Så gret ho Årolilja,
det totte alle under-:
beltet sprang av mjåryggjen,
og sylja den flaug sund’e.

42
Så gret ho Årolilja,
bar ljos på altarbord
beltet sprang av mjåryggjen
og hjarta’e flaut i blod.

43
«Årolilja, Årolilja,
gråt inkje fyr meg leng’!
Eg tikje hjarta’e i meg brenn’e
når eg ser dine tårir renn.»

44
Årolilja kjember hass gule hår
og set’e på silkjeluve.
Hauk han hoggje hovudet av,
og drengjen fall på gruve

45
Utfyre kyrkjedynni
der laut han Bendik døy;
i kyrkja fyre altaren,
der sprakk hass vene møy.

46
Utfyre kyrkjedynni
der let han Bendik liv;
i kyrkja fyre altaren,
der sprakk hass vene viv.

Del IX

47
Det var kongjen av Sølondo,
tala til drengjine små:
«De gange i loftet til Årolilja
og sei’a inn fyr meg gå!»

48
Att’e kjeme smådrengjin’,
seier dei tidend ifrå:
«Død er unge Årolilja,
ligg unde kvislar blå.»

49
Opp reis Mari dròningji,
studde ho seg med bord:
«Du var verd liva eismall’e
utpå ein øydeskog!

50
Høyr du det, du kongjen,
så stolt’e som du står:
inkje hev du dotter,
alli fær du måg!»

51
«Ha’ eg visst dette igjår,
at hugjen ha’ vori så sterk,
inkje ha’ Bendik silt livet låti
fyr alt det i verdi er.

52
«Ha’ eg visst dette igjår,
at åstin’ ha’ vori så heit,
inkje ha’ Bendik silt livet låti
fyr alt i verdi eg veit.

53
Olavskyrkja i Trondheimi
ho er tekt’e med bly:i
inkje ha’ Bendik silt livet låti,i
om ho var tri gongjir ny!

54
Olavskyrkja i Trondheimi
ho glimar av gull:i
inkje ha’ Bendik silt livet låti,i
om ho var tri gongjir full!»

55
Svara Mari dròningji,i
rann tårir på sylvspente sko:i
«Gud forlåte deg, herren min!i
ette-sia er du god!»

Del X

56
Bendik la dei norda kyrkja,
og Årolilja sunna,
det voks opp av deiris greftir
tvo fagre liljerunnar.

57
Det voks opp av deires grefti
tvo fagre liljegreinir;
dei krøktes i hop ivi kyrkjedynni –
der stend dei kongjen åt meine.

58
Det voks opp av deires grefti
dei fagre tvo liljeblomar:
dei krøktes i hop ivi kyrkjesvoli –
der stend dei kongjen til domar.

Königlich Gebet (Kongelig bønn), av Johann Wolfgang von Goethe

Etter en serie virkelig store og kjente dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) kommer vi nå til et ganske kort et. Det heter Königlich Gebet, eller kongelig bønn, og handler om hva bønn kongen av verden kan be Gud i himmelen!

Königlich Gebet

Ha, ich bin Herr der Welt! mich lieben
Die Edlen, die mir dienen.
Ha, ich bin Herr der Welt! ich liebe
Die Edlen, denen ich gebiete.
O gib mir, Gott im Himmel! daß ich mich
Der Höh und Lieb nicht überhebe.

Skrevet 1775/76, Trykket første gang 1815

Kongelig bønn

Hah, jeg er herre over verden! meg elsker
De edle, som tjener meg.
Hah, jeg er herre over verden! jeg elsker
De edle, som jeg hersker over.
O gi meg, Gud i himmelen! at jeg ikke
Hever meg over det høye og kjære.

Språk, form og innhold

Diktet er på en strofe meg 6 linjer. Det er to og to par, der de to første parene henger klart sammen med lik start og forskjell kun mellom objektsformen meg (mich) mot subjektsformen jeg (ich), og at de edle (eller adelige) tjener meg og jeg befaler over dem. De to linjene setter rammen for den siste linjen, som er poenget. Den er formet som en bønn, med Gott im Himmel, som innskutt setning, og bønn altså om at han (eller jeg) ikke skal heve seg over det høye (Der Höh) og kjære (Lieb). Alle linjeparene begynner med et utrop, Ha i de to første, O i den tredje.

Jeg har laget et forslag til trykkfordeling, det er ikke så markert, så helt bestemt er det ikke, men det er trykkmessig slektskap mellom Herr der Welt og Gott im Himmel.

Ha, ich bin Herr der Welt! mich lieben
Die Edlen, die mir dienen.
Ha, ich bin Herr der Welt! ich liebe
Die Edlen, denen ich gebiete.
O gib mir, Gott im Himmel! daß ich mich
Der Höh und Lieb nicht überhebe.

Goethe: Königlich Gebet (trykkfordeling)

Diktet er veldig kort, og har er kortr, klarr budskap. Det sier «jeg er herre av verden, de adelige tjener meg, jeg befaler dem, og vi elsker hverandre», før det er en bønn til Gud, om at han skal gi meg, at «jeg ikke hever meg over det høye og kjærlige». Jeg leser det som en bønn om ikke å bli overmodig, selv om han har grunn til det.

Ordliste

Glosene er slått opp i ordnett.no.

Gebet das, -(e)s/-e; bønn; jemanden ins Gebet nehmen tale alvor med en, ta en i skole.
gebieten (gebietet, gebot, hat geboten, tr. itr.) 1. påby, være påkrevd. 2. råde over, herske, bestemme.

Kommentar

Det er litt underlig å lese dette korte, enkle diktet her, i kategorien Vermischte Gedichte (Blandede dikt, diverse dikt), der det hittil har vært så store og tunge dikt, som Prometheus, Ganymed, Grenzen der Menschheit og Das Göttliche. I det hele tatt finnes noen av Goethes aller mest kjente og mest studerte dikt, her (samlingen på Zeno.org, Goethe på helt grei poesi). Goethe var som tyskere flest, og særlig på denne tiden, svært opptatt av sjanger, og kategorisering, og det er hans egen inndeling vi her følger. Vermischte Gedichte ble i første første utgivelse av Goethes samlede skrifter i 1789 plassert i siste bind, Goethe kalte det den gang «meine kleinen Gedichte, «mine små dikt», det er flere brev hvor han omtaler dem, og sier seg fornøyd med hvordan de er plassert. Könligich Gebet var imidlertid ikke med i den samlingen, men var først med og ble plassert der i utgaven av 1815.

Derimot er Könligich Gebet med i de 23 bladene innbundet med rosa bånd, kalt Die Erste Weimarer Gedichtsammlung. Denne samlingen er ukatigorisert, og inneholder diktene Mahomets Gesang, Wandrers Sturmlied, Küntslers Morgenlied, An Schwager Kronos, Prometheus, Ganymed, Menschengefühl (blir postet i juni), Eislebenes Lied, Könligich Gebet, Seefahrt, Der Wandrer, Ein Gleichnis (Es hatt ein Knab), Legende (In der Wüsten), Ein lutherischer Geistlicher spricht, Freuden des jungen Werthers, Catechisation, Kenner und Künstler, Ein Gleichnis (= Autoren), Ein Reicher dem gemeinen Wesen zur Nachricht, Vor Gericht, Kenner und Liebhaber (Monolog des Liebhabers), Der neue Amadis, Hypochonder, An Christel (Christel), Anekdote unserer Tage (= Kenner und Enthusiast), Bundeslied, Jägers Nachtlied (= Jägers Abendlied), Zu einem gemalten Band (= Mit einem gemalten Band), altså en broket samling hummer og kanari. De beste diktene her, er av de beste diktene som er skrevet.

Diktet Königlich Gebet er i denne sammenheng formfullendt, språklig mesterskap, suverent i å fremstille en klar tanke på en klar måte, rent og ukunstlet. Det er helt enkelt, og blir gjort helt enkelt. Det er gjentakelse med variasjon i de to første linjeparene, for å bygge opp konklusjonen i det siste. Goethe er i midten av 20-årene da han skriver diktet i 1775-76, han har skrevet Werthers lidelser, og han har skrevet dikt og teaterstykker som baner vei. Han kan saktens føle seg som hersker av verden, og be om at det ikke resulterer i overmot.

Gamle dikt: Alle har verdier de går rundt og sier

Da den sovjetiske sjakkmesteren fra Riga, Mikhail Tal, skulle omtale sine gamle partier fra før han ble mester, i sjakkboken sin, så beskrev han veldig treffende hvordan han for alle trekk hadde lyst til å sette et spørsmålstegn. Sånn er det også når jeg leser mine gamle dikt, fra da jeg var skoleelev og student, og skrev entusiastiske og sensitive dikt, uten å være så særlig interessert hva dikt andre skrev og hadde skrevet, og studere skikkelig hvordan det skal gjøres.

På denne første dag i mai, som også er arbeidernes dag, så passer det å servere et lite kampdikt, skrevet av en ungdom på 20 år, med ambisjoner og entusiasme helt uten sammenheng med hva han gjorde for å nå dem. Det er ubehjelpelig i rytmen, og har ord som kanskje ikke har den virkning den unge dikteren hadde tenkt, men det fungerer på sitt liv. Og grepet jeg gjør i siste linje, har fulgt meg hele livet.

God mai!

Alle har verdier de går rundt og sier
Men forkaster dem ved smalere stier
De drikker av den hellige gral
For å ekskrementere dobbeltmoral
Jeg vil forandre det jeg har sett
Men å forandre verden er ikke så lett.

ES94

En stille sommerdag

Det er siste dag i april, men sommerdiktet er fra 2022, bildet fra 2020. Mange, mange, mange har sittet sommerkvelder som dette, tenkt og tenkt, og enn måtte mange, mange flere kunne sitte slik tusenvis av år fremover. All den larm som forstyrrer, all den ro som egentlig er der. Ta vare på dagene!

En stille sommerdag

Det er en stille
sommerdag
ennå ikke påbegynt
all den larm
som venter.

Jeg er
dette livet
som oppfatter det
sett gjennom meg
blir ikke kvelder
bedre enn dette.

Jeg kan sette meg et sted
og skrive det ned
Her er ro.
Her er fred.

Kunne det bare
Vare.

ES22

Innledningssång, av Carl Snoilsky

Grev Carl Snoilsky (1841-1903) er et nytt bekjentskap her på bloggen. Her er Innledningssangen, eller svensk Inledningssång, til hans samling Italienske bilder, gitt ut i 1864.

Inledningssång

Jag bringar druvor, jag bringar rosor,
jag skänker i av mitt unga vin.
På alla stigar, på alla kosor
jag slår den ljudande tamburin.

Jag tröttar ingen utöver höva
med tomma foster från drömmars hem.
Jag sjunger endast, vad jag fått pröva
med mina sinnen, de sunda fem.

I moget kloke, I översluge,
er har jag föga att bjuda på.
Du varma hjärta på tre och tjuge,
du, vet jag säkert, skall mig förstå.

Kom, du som spritter i varje fiber
och ej är vän av att skräda ord,
följ mig till Brenta, följ mig till Tiber,
om det ibland känns för kallt i nord!

Hesperien heter det paradiset,
där aldrig sommarn tar något slut,
och ingen knarrig kerub med riset
de sälla syndiga jagar ut.

  *      *      *      *      *

Ja, låt oss ila, ja, låt oss springa
som yra fålar av idel fröjd!
Hör du? Osynliga flöjter klinga
ur luft, ur vågor, i dal, på höjd.

O, vad mitt hjärta har våndats, fånget
i frack, i flärd och i onatur!
Mitt unga lejon, tag nu ut språnget
och slå med tassen omkull din bur!

Ja, låt oss svärma, ja, låt oss vandra,
där yppig skymning bland rosor rår!
I morgon blyges man för varandra,
att man var säll som en gud i går.

I dag jag än kan få folk att lyssna,
fastän jag blott har en svag tenor;
i morgon blir det min lott att tystna
för någon röst, som är stark och stor.

I morgon skall man ha glömt det hela,
i dag dock lever min lilla dikt
och låter fritt små fontäner spela
i lust och solljus och tillförsikt.

Sitt ner och plocka bland mina rosor,
och rör med läpparna vid mitt vin!
På alla stigar, på alla kosor
jag slår den ljudande tamburin.

Fra Italienske bilder, 1864

Vinteren og henne

Det er noen dikt som får det sagt.

Vinteren og henne
Det er morgen og mørkt som kulden er om meg
Og vinteren, vinteren, vinteren.
Min kone ligger i sengen og sover
Og jeg føler – på en måte – at vinteren er over.

Min kone: 4

Skrive meg fred

Det var ikke så lett å finne ut hva dette diktet skulle hete. Det var ikke så lett å skrive det heller. Det er et helt nytt dikt, skrevet nå. Først kalte jeg diktet Skrive og skrive, så ble det

Så dekker kveldens mørke inn
både meg og verdenen min
Inni hodet er det nå
Mange ting å tenke på
Som det har vært så mange, mange ganger før.
Og jeg skriver og skriver, som poeter gjør
Hva er mitt liv, hvor vil jeg hen,
Alt jeg er ferdig med, kommer igjen
Så mange ganger, også april
Har jeg sittet litt oppe, i tro og tvil,
Mørket har pakket verden inn
Og jeg har i hodet, verden min
Pluss et veldig behov for å skrive det ned
Skrive ut uroen, skrive meg fred.

ES24

Vaaren, av Aasmund Olafsson Vinje

Jeg har lyst til å presentere diktet Vaaren, av Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870). Det passer nå i april, når våren setter inn for fullt, og de naturfenomentene Vinje beskriver, skjer rundt oss også, nå overalt.

Vaaren

Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa,
for Vaaren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var paa,
eg atter saag bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjaa,
fraa Landet at fljota,
Snjoen at braana, og Fossen i Aa,
at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong,
fekk skoda med blomar.
Enno eg høyrde at Vaarfuglen song,
mot Sol og mot Sumar.

Enno ein Gong den Velsignad eg fekk,
at Gauken eg høyrde.
Enno ein Gong ut paa Aakren eg gjekk,
der Plogen dei kjøyrde.
Enno ein Gong fekk eg skoda meg varm,
paa Lufti og Engi;
Jordi at sjaa som med lengtande Barm,
at sukka i Sængi.
Vaarsky at leika der til og ifraa,
og Skybankar krulla.
So ut av Banken tok Tora til slaa,
og kralla og rulla.

Saagiddren endaa meg unntest at sjaa,
paa Vaarbakken dansa.
Fivreld at floksa og fjuka ifraa,
der Blomar seg kransa.
Alt dette Vaarliv eg atter fekk sjaa,
som sidan eg miste.
Men eg er tungsam og spyrja meg maa:
tru det er det siste?
Lat det so vera: Eg myket av Vænt,
i Livet fekk njota.
Meire eg fekk en eg havde fortent,
og Alting maa trjota.

Eingong eg sjølv i den vaarlege Eim,
som mettar mit Auga.
Eingong eg der vil meg finna ein Heim,
og symjande lauga.
Alt det som Vaaren imøte meg bar,
og Blomen eg plukkad’.
Federnes Aander eg trudde det var,
som dansad’ og sukkad’.
Derfor eg fann millom Bjørkar og Bar,
i Vaaren ei Gaata;
derfor det Ljod i den Fløyta eg skar,
meg tyktest at graata.

fra Dølen, 1860

Trykket i Diktsamling, 1864

Språk, form og innhold

Diktet er skrevet i heksameter, men sånn at strofene er delt opp i tolv verselinjer, med takt 4 + 2, altså fire trykktunge stavelser i førstelinjen, 2 i andre linjen. Normalt i heksameteret er 6 takter. I trykk fordelingen har jeg satt opp hvordan det da vil se ut.

Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa, for Vaaren at røma;
Heggen med Tre som der Blomar var paa, eg atter saag bløma.
Enno ein Gong fekk eg Isen at sjaa, fraa Landet at fljota,
Snjoen at braana, og Fossen i Aa, at fyssa og brjota.
Graset det grøne eg enno ein Gong, fekk skoda med blomar.
Enno eg høyrde at Vaarfuglen song, mot Sol og mot Sumar.

A. O. Vinje: Vaaren (Trykkfordeling)

Språket er på landsmålet Ivar Aasen la grunnlaget for, og Vinje var en av de første til å ta i bruk. Det er en del skriverformer som er fremmede, og noen ord som ikke er gjenkjennelige for de som bare lever med dagens norske språk. Men barrieren er lav, og det er lett å komme over.

Diktet er i stor grad bygget over gjentakelsen «Enno ein Gong», eller «Enda en gang», på normert bokmål. Det er enda en gang han får oppleve en rekke med ting, alt sammen med tilknytning til våren og det nye liv våren bringer med seg. Det ligger en undertone under, og den blir også uttrykt, at til tross for at det enda en gang kan sanses, så er spørsmålet der, om dette er den siste.

Første strofe er at diktets jeg, som man lett kan lese til å være Vinje selv, uttrykker takknemlighet over at han enda en gang får se våren overta for vinteren. Han beskriver hva han ser, heggen som blomstrer, isen som flyter nedover, snøen som smelter (braana), og fossen i elva (Aa), som fosser nedover og bryter gjennom landskapet, og alt hva som måtte komme i veien (fyssa og brjota). Dette kan man selvfølgelig tolke som at det nye river det gamle vekk, nye blomster kommer til, men diktet fungerer utmerket uten en slik ekstra tolking. Jeg-personen får også se gresset bli grønnere, og blostre, og vårfuglen synge mot sol og mot sommer.

I andre strofe er det først velsignelsen å høre gjøken, som blir uttrykt, og det å enda en gang få gå ut på åkeren der plogen blir kjørt, for på å ny å så dette årets vekster. Han kan skue utover luften og engen, og bli varm innvending av det. Deretter beskriver han hva han ser, uten gjentakelsen «Enno ein gong», og beskriver da jorden med sin lengtende barm (bryst), som sukker i sengen, poetisk beskrevet, selvfølgelig, jeg skal ikke begi meg ut på å forsøke å forklare hva det betyr. Enhver kan lese det på sin måte. Vårskyene leker seg på himmelen, skybankene krøller seg, og torden (Tora) tar til å slå, og bråke (kralla) og rulle (rulla) ut av skybankene. Dette er vårtordenen, som også hører med.

I tredje strofe er det mer personlige følelser og stemninger som blir beskrevet, ikke bare de ytre syn og sanseinntrykk. Dette er også den første strofen som ikke har med gjentakelsen «Enno ein Gong». Nå er det dunsten av jorda som sås, som danser over bakken (Vaarbakken). Det er sommerfugler som flakser og flyr, der det er blomster som kranser. Midtversene er sentrale: Alt dette Vaarliv eg atter fekk sjaa,/som sidan eg miste. Han får se vårlivet, atter en gang, men han skal miste det. Dermed blir han tungsindig (tungsam), og må spørre seg selv om dette er siste gang. Han blir ikke lenge i de dystre tankene, men sier at han fikk nyte mye fint (vent) i livet, og at det han har fått, er mer enn han har fortjent. All ting må ta slutt (Alting maa trjota), slutter Vinje strofen med.

Så slutter diktet med at han selv, i den vårlige eim, den vårlige duft og lukt, selv vil finne seg et hjem. Det er eimen som metter hans øye (mit Auga), der han vil svømmende bade/vaske seg (symjande lauga), jeg leser det bare sånn at han vil ta del i det fullt og helt, og det vil han gjøre med det at han dør. Det står i de neste linjene, alt det som våren møtte ham med, alt det han plukket, det var forfedrenes ånder, som danset og sukket. Det er naturvisdom, her, alt del av en større hele, og det som har levd og åndet før, lever og ånder fremdeles i alt som er. Jeg tror ikke jeg skal lese så mye mer inn i det, det er fint nok for meg, og passer med våren, der den døde vinteren gir plass, og livet gjenoppstår på nytt. Om det er minnet som lever, eller om det er naturmystikk eller kristendom, eller annet religiøst livssyn, det legger ikke jeg meg borti. Jeg leser det som står, og der er det for meg en slags lengsel etter å ta del i denne helheten, og det er en veldig varhet og respekt overfor alt som har vært før. Det er megetsigende, det strofen og diktet slutter med, at dikter-jeget finner en gåte, dermellom bjørketrærne og bartrærne, og det er at seljefløyta (eller bare fløyta) han skar seg, den virker til å gråte. Denne gråten kan være uttrykk for så mangt, og passer som siste ord og siste linje å etterlate leseren med.

Ordliste

For det meste er ordene slått opp på ordbøkene.no, men jeg har også brukt andre kilder (ordnett.no, Norsk Akademisk ordbok) og min egen kjennskap til ordene.

bråne tine, smelte
Aa liten elv (å)
fyssa fosse
skoda se etter noe, skue
sæng seng (norrønt sæ(i)ng)
saagidder -> gidder luftdunster i dirrende bevegelse, særlig over åkrer i såtiden
fivreld fjæril, sommerfugl, møll
trjota -> tryte ta slutt, mangle (norrønt þrjóta)
eim lukt, dunst
lauge bade

Heksameter

Heksameteret er det gamle klassiske versemålet fra antikkens grekenland. De store episke diktverkene Odysseen og Illiaden er skrevet i dette versemålet, det samme er utallige andre verk både på gresk og latin. Versemålet har fått betydning langt ut over klassisk tid, for diktere og poeter som dykker ned i antikkens diktning, finner dette versemålet, og søker å kopiere det i sin egen diktning og på sitt eget språk. Goethe gjør det verdensberømt i sine romerske elegier, som han skrev etter sin italienske reise i årene 1786-1788, og ved inngangen til sin klassiske periode på 1790-tallet. Her veksler det mellom heksameter og pentameter, sånn det skal gjøre i en elegi. Rene heksametere bruker Goethe i de 24 diktene under kategorien Antiker Form sie nährend, hvor Einsamkeit er postet her på bloggen, og i utallige aforismer.

Gjert Vesterheim har skrevet om heksemateret i skandinavisk diktning i magasinet Klassisk Forum nr. 1, 2010. Her skriver han også om problemene ved å omgjøre den greske verselæren om til skandinaviske språk. Han er svært optatt av cesuren, som han mener verken litteraturteoretikerne eller forfatterne får helt riktig.

Den vesentlige forskjellen mellom antikkens versemål og vår germanske er at grekerne bygde på stavelsens lengde, mens vi i de germanske språkene er opptatt av stavelsens betoning, eller trykk. Vi skiller mellom trykktunge og trykklettestavelser, grekerne mellom lange og korte. Hele apparatet med inndeling av versemål og verseføtter er bygget opp i den greske tradisjonen, og med greske begreper, og det passer ikke alltid godt over i vår måte å bruke språket vårt på.

Det gamle greske heksameteret besto av seks takter, der en lang stavelse ble fulgt av to korte, og det var seks slike sammensetninger i en verselinje. Versefoten blir kalt daktyl, og er lang-kort-kort, eller hos oss, tung-lett-lett.

Kommentar

Vinje er slett ingen gammel mann, da han skriver diktet. Han er 42 år, og er på høyden kunstnerisk, det er her på starten av 1860-tallet alle hans store verk er skrevet. Til tross for sin relativt unge alder, hadde han bare ti år igjen å leve, og diktet har litt av den intensiteten som følelsene og sanseinntrykkene har når det begynner å nærme seg siste gang man får oppleve dem. Det er mange diktere som har brukt nettopp våren til å uttrykke nettopp dette, for våren som bugner av liv, står i kontrast til det liv man kjenner skal avsluttes.

Diktet hører vel ikke til hans mest kjente og mest brukte nå lenger, språket er litt fremmed, og versemønsteret og strofeoppbygningen vekker ingen ordentlig gjenkjennelse og gir ikke lenger noe behag, eller noen assosisasjoner, for dem som ikke er trenet i antikkens verseform og heksametrene. Jeg tror det er viktig å trenge gjennom det, finne ut hva ordene betyr, og la diktet virke, uten å behøve å bli analysert så veldig. Analysene og forklaringene kommer i tillegg, for dem som blir ekstra interessert, og vil finne ut mer.

Litteratur

Hanevik, I: Dikt i Norge (Oslo, 2002)

Gjert Vestrheim: Skandinavisk heksameterdiktning , fra Klassisk forum, nr. 1, 2010.

Tilegnelse, av Christian Winther

Et svært sterkt og flott kjærlighetsdikt i dag, av den danske dikteren Christian Winther (1796-1876). Det er fra vakre diktsamlingen Til Een (1843), og er viet hans store kjærlighet i livet, den unge prestefruen Julie Werlin. Legg merke til at det står prestefrue, Julie Werlin var gift, og det forsterket forelskelsen siden den ikke kunne bli fullendt. Dette er første dikt i samlingen, Tilegnelse.

Tilegnelse

„Den, jeg nu skal elske, maa jeg tilbede.

Forf. til en Hverdagshistorie.

Hverken Verden eller Du
Skal rigtig faae at vide,
Hvad mit Hjerte før og nu
Har lidt og maa lide;
Men hver veemodsfulde Klang,
Som røber min Smerte,
Og hver en Sorgens Sang,
Som fødes af mit Hjerte,
Hvert Billed og hvert Blad,
Hvert Suk og hver Tanke,
Som jeg sorgfuld eller glad
Paa min Vandring kan sanke,
Skal Dig evig høre til,
Som jeg selv er Dit Eie,
Til mig Døden føre vil
Fra Smertens Torne-Leie;
Til i Evighedens Glands,
Som alle Længsler stiller,
Er opløst den Dissonans,
Som her os grumt adskiller!
Ak, jeg husker nok dengang,
Da jeg sad i Dit Kammer,
Og læste Dig min Sang,
Fuld af Elskovs Fryd og Jammer
Mens Dit Øies dybe Blaa
I Taareduggen svømmed,
Og Smerten bitter laae
Om Din Læbe og drømmed;
Og for mit Øre lød
Ubeskriveligt Din Stemme,
Saa vennehuld og blød,
At jeg aldrig det kan glemme!
Da følte jeg den Magt,
Som der laae i Din Smerte,
Og opreiste en Pagt
Mellem mig og mit Hjerte,
Og svoer en hellig Eed,
At kun Du skulde være
Fra nu til Evighed
Mit Hjertes Hjertenskære;
Men at aldrig enten Du
Eller Verden skulde vide,
Hvad af Længsel før og nu
Jeg leed og maa lide!
Og Dine Taarer blev
En Dug med Himlens Kræfter:
Alt, hvad jeg sang og skrev,
Var Blomsterskud derefter.
I Din søde — søde Røst,
Som jeg aldrig kan glemme,
Gjennembævede mit Bryst
Gudens hellig-stærke Stemme.
Og til Dig jeg øm og glad
Mig klynged som en Ranke,
Saa at alle mine Qvad
Var som tænkte med Din Tanke.
O, modtag da i Din Favn
Vore Børn, jeg vil udsende,
Skjøndt de bære ei Dit Navn,
Vil Du dem nok gjenkjende!
Men Dit Navn jeg nævner ei,
Thi det er Helligdommen,
Hvori, dybt indviet, jeg
Til Livets Lys er kommen;
Og jeg svoer jo: hverken Du
Eller Verden fik at vide,
Ved Hvem jeg før og nu
Har lidt og maa lide!

Fra Til Een, 1843

Språk, form og innhold

Diktet er skrevet uten markert strofeinndeling, men består av verselinjer satt opp i to og to par, sånn at det danner en gruppe på fire. Det er samme struktur som vanlige strofer på fire linjer, de er bare ikke markert. Det er 68 linjer i diktet, og altså 17 slike grupper på fire. Rimmønsteret i dem er kryssrim, med trykktung utgang i første og tredje, trykklett i andre og fjerde. Skjematisk settes det opp aBaBcDcDeFeF, og så videre i alfabetet gjennom diktet.

Hverken Verden eller Du
Skal rigtig faae at vide,
Hvad mit Hjerte før og nu
Har lidt og maa lide;

C. Winther: Tilegning (trykkfordeling, første fire linjer)

Gamle dikt: Det finnes ingen skjulte ting, ingen hemmelighet

Jeg er så glad, så glad unge ES skrev rikelig ned hvordan livet artet seg opp gjennom årene, og uttrykte sine tanker og følelser i dikt etter dikt etter dikt, supplert med forklaringer om hvordan diktene ble til og hva han tenkte rundt dem. Dikt, og det skrevne ord, handler om å ta vare på det som er flyktig og forsvinner, og det gjelder å finne og holde på sammenhenger, som uten dette ville gå tapt. For store og kjente personer er det mange, mange som bruker både sin yrkesaktive tid og sin fritid og hobby til å lese, og tenke, og skrive selv, for unge ES, er det egentlig denne bloggen, som sørger for at tankene og diktene kommer ut i verden filtrert av en eldre utgave av ham selv.

Jeg husker veldig, veldig godt de formende årene 1993 og 1994, og i alle faser av livet har jeg gått gjennom det på ny, for å reflektere over hva det var som skjedde, og hva det hadde å si for mitt liv, og min utvikling. Dette er ikke noe for resten av verden, egentlig, og på denne bloggen her foretrekker jeg å være ganske anonym, men dette diktet jeg skal poste nå, krever en innledning som dette, for å sette det i den sammenheng det ble skrevet i. Jeg var veldig påvirket av musikk, veldig påvirket, og ung og inntrykksøm hadde jeg ennå ikke vokst fra U2. Tvert i mot hadde jeg april 1994 fått meg platen Achtung baby, og sammen med følelsesstrømmene som virvlet uten utløp, og ensom tid i militærtjeneste langt unna alt, så var det ingenting som bremset i noen retning, og jeg var himmelstormende forelsket og helt overbevist om at det aldri kom til å bli noe av, sånn at jeg kunne få meg til å skrive dikt som Jeg står utenfor når portene stenger (Gode minner er tunge og bære) og Å du er den vakreste på denne jord, og mene det inderlig og oppriktig.

Så var det å kompensere for dette her, da, finne en annen måte å leve på, ufrivillig komisk sett nå i ettertid, ung mann med et år i mellom skole og studier, ennå alle muligheter foran, ingen veier stengt, ingen dører lukket. Unge ES følte og tenkte ganske oppriktig, at livet var over, i det det begynte.

Det finnes ingen skjulte ting, ingen hemmelighet
At menneskene kveler seg, er noe alle vet
Prøv ikke noen formanende ord, du kommer ingen vei
Det du da vil oppleve er at samfunnet dreper deg
Imens er alle enige om at noe må forandres
Men ingen kommer noen vei, og skylden den er andres.

ES94