Rastlose Liebe

Rastløs kjærlighet. Det norske ordet for kjærlighet dekker ikke godt denne delen av den, vi har skilt litt kjærligheten og lidenskapen. Vi finner dem sammen i ordet å elske, som både kan være religiøs kjærlighet, og akten å elske. Engelske love og tyske Liebe dekker begge deler, slik italienske amore og russiske любовь også gjør det, mer enn vårt kjærlighet.

Kanskje er det bare med meg det er sånn. For meg er ordet kjærlighet religiøst og filosofisk, den kan ikke være rastløs, kjærligheten er evig. Det er lidenskapen som stadig skifter.

Johann Wolfgang von Goethe skrev diktet Rastlose Liebe i 1776, i følge engelske Wikipedia under en storm i Thüringen. I dag er nok teksten kanskje mer kjent i tonsettingen til Schubert og Beethoven, dømt etter søketreff på nettet, den gang var i hvert fall ikke Goethe selv opptatt av det. Musikken har den fordel at den trenger ikke oversettes, og egentlig heller ikke å forstås, stemningen den setter er umiddelbar. For å komme seg gjennom et dikt, trengs det av og til litt mer trening og veiledning.

Det er det denne bloggen er til for. Og den er som alle faste lesere vet herlig lite opptatt av søketreff og siste mote, her er enhver tids mote like interessant som dagens. Og det er bare å kaste seg over unge Goethes skildring av sin rastløse kjærlighet, eller rastløse lidenskap, fra den gang han var 27 år gammel, i 1776.

Rastlose Liebe

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie – soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

1776/1789

Rastløs kjærlighet

Snøen, og regnet,
Og vinden i mot,
I kløftenes damp,
Gjennom tåkeduftene,
Alltid videre! Alltid videre!
Uten rast og ro!

Heller gjennom lidelser
Kan jeg slå meg,
Enn for mange livets
gleder holde ut.
Alle tilbøyeligheter
Fra hjerte til hjerte,
Akk, hvor så besynderlig
Det skaper smerten!

Hvordan – skal jeg flykte?
Trekke mot skogen?
Alldeles forgjeves!
Livets krone,
Lykke uten ro,
Kjærlighet, er du!

Språk, form og innhold

I dette diktet er takten viktig, og skifte av takt blir brukt som et virkemiddel. Ingen av de tre strofene er identiske i sin oppbygning, og verselinjene skifter også versefot inne i samme strofe. Det samme gjelder for rimmønsteret.

Første strofe er på 6 linjer. Den har parrim i de fire første linjene, enderim i de to siste. Skjematisk AABBcc. Takten er tofotet jambe i starten, veldig markant og taktfast, taTAM, taTAMta/ taTAM, taTAMta, lett-tung. Så skjer det et taktskifte fra strofe 5, akkurat i det meningsinnholdet også skifter, nå skal det være fremad, og raskere! Denne versefoten kalles anapest, og egner seg for marsj, tataTAM, tataTAM/ tataTAM, taTAM, lett-lett-tung. De fire første linjene har trykklett utgang, de to siste trykktung. Merk også effekten av at anapesten ikke blir benyttet i aller siste linje, det er ikke ohne Rast, ohne Ruh, men ohne Rast und Ruh. Det blir kuttet en forventet trykklett stavelse, og trykket på trykksterke Ruh blir forsterket. Det er ingen ro.

I andre strofe er det tofotede daktyler over 8 verselinjer. Rimmønsteret er kryssrim, ABABCDCD, og alle linjer har trykklett utgang. Takten er tung-lett-lett, og linje 4 og 6 har trykklett opptakt. Dette er en mellomstrofe.

I siste strofe er vi tilbake i 6 vers, med omtrent samme oppbygning som i strofe 1. Rimmønsteret er AABBcc, det er fremdeles to takter, men versefoten er her daktylisk, som i strofe 2. Avslutningen henter opp avslutningen i stroe 1, med ro, men denne gangen går takten opp, og det blir en slags ro i den rastløse kjærligheten.

Dem Schnee, dem Regen,
Dem Wind entgegen,
Im Dampf der Klüfte,
Durch Nebeldüfte,
Immer zu! Immer zu!
Ohne Rast und Ruh!

Lieber durch Leiden
Möcht ich mich schlagen,
Als so viel Freuden
Des Lebens ertragen.
Alle das Neigen
Von Herzen zu Herzen,
Ach, wie so eigen
Schaffet das Schmerzen!

Wie soll ich fliehen?
Wälderwärts ziehen?
Alles vergebens!
Krone des Lebens,
Glück ohne Ruh,
Liebe, bist du!

Goethe: Rastlose Liebe (trykkfordeling)

Språklig er det ingen spesielle vanskeligheter, og innholdet trenger neppe noen nærmere forklaring.

Først er det at han rir eller beveger seg mot snø, regn og vind, i den klamme tåkeluften, alltid videre, uten å raste eller hvile. Det gjelder i direkte betydning, der han rir gjennom skogen i Thüringen, og det gjelder i overført betydning som et bilde på livet han lever i den rastløse kjærligheten. Konstruksjonen i starten går ikke å få over i norsk. Det er dativ i pronomenet (dem) som knytter snø, regn og vind til preposisjonen entgegen (i mot). På norsk står valget mellom å avsløre preposisjonen med en gang, og omskrive «mot snøen, mot regnet/ mot vinden i møte», eller la preposisjonen komme til slutt hos oss også, og uten styringen til hjelp «Snøen, regnet/ Vinden i mot». Tredje linje har genitiv, Im Damp der Klüfte, det er «kløftenes damp» eller «dampen til kløftene». Tanken er at det stiger damp opp fra kløftene, og så rir han gjennom dem, gjennom tåkeduften. Immer zu må kunne kalles et fast uttrykk, et idomatisk uttrykk, går ikke å oversette i sine enkelte bestanddeler. «Alltid videre», må være greit, på norsk, selv om det er mer kraft i den tyske originalen. Uten rast og ro er identisk med Ohne Rast und Ruh.

I andre strofe sier han at han heller vil la seg slå av lidelser, enn å måtte holde ut for mange livets gleder. Det er en sånn motsetning som hjernen liker, motsatt av det vante, da slår den seg på. Alle tilbøyligheter fra hjerte til hjerte, det skaper på sitt eget vis smerten. Freuden/ des Lebens er genitiv, livets gleder. Das Neigen er substantivert verb, av zu neigen, «bøye, helle, skråne», men det er også substantiv, die Neige, som betyr «slutt, rest, skråning». De to ordene ser ut til å ha samme opphav, og betydningen er at man skråner mot noe, heller mot noe, har tilbøyelighet til noe. Tiltrekning, kan man kanskje også si, siden det er fra hjerte til hjerte. Ordet eigen har mange oversettelser, som man ser av gloselisten, slik det norske ordet «egen» også kan ha flere forskjellige betydninger. Jeg har lagt inn pronomenet «det» som er innbakt i det tyske verbet Schaffet ((det) skaper).

Så avslutter det med spørsmålet hvor han skal flykte hen? Skal han trekke inn mot skogen, og liksom gjemme seg der? Alt er forgjeves, utbryter han, det nytter ikke. Livets krone, en lykke uten ro, det er du, det er kjærligheten, Liebe.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
Klüfte -> die Kluft -/Klüfte; kløft
ertragen (erträgt, ertrug, hat ertragen, tr.) tåle, holde ut, bære; orke, greie
eigen (adj.) 1. egen, eget, egne 2. eiendommelig, særegen, egenartet 3. merkverdig, merkelig, besynderlig 4. pinlig nøyaktig, omhyggelig, pertentlig 5. kresen, utvelgende.
Schaffet -> schaffen (schafft, schaffte, hat geschafft, itr. tr.) gjøre, utrette, prestere, klare, rekke; arbeide, jobbe, holde på med; skaffe;
Wälderwärts – sammensatt, «mot skogen» -> Wald der, -es/Wälder; skog;
vergebens (adv.) forgjeves, nytteløst.

Kommentar

Jeg husker godt da jeg selv var 27 år og i likhet med Goethe langt fra hadde avklart mine egne kjærlighetsforhold. Jeg leste ingenting av Goethe da, men var opptatt av de samme tingene, hvordan det å begjære noen langt i fra gav noen ro i sjelen, men hvor alternativet alltid var langt verre. Det hører med til alderen, rastløsheten, man vet dette skulle vært ordnet, er det ikke.

Goethe sammenligner denne følelsen og stemningen med å være i et ritt i vind, regn og snø, skikkelig uvær. Det er en kamp å komme seg gjennom, men det er ikke noe alternativ å snu. Stemningen blir heller pisket opp, han henter krefter fra dampen og tåken, og vil bare jage fremover, uten rast og ro.

Dette bildet av rytteren i uværet – den unge mannen i livet – setter stemningen for strofe 2, der refleksjonen foregår. Han resonnerer der at han heller vil ha lidelsene, enn å måtte holde ut for mange gleder. Han vil ha kampen. Det er litt av det samme, som når han henter krefter fra dampen og tåken, det gir ham noe å stå i det, han vil ikke ha ro, vil ikke ha alternativet. Det må skje noe. Andre halvdel av strofen er nesten litt humoristisk, den lidenskapelige unge mann tar litt avstand fra sitt eget liv og egne følelser, og ser seg selv og tilværelsen utenfra: det er egenartet hvordan alle disse forbindelsene og tiltrekningene mellom hjerte og hjerte skaper smerten han føler.

Så han har sett det. Og han har skjønt det. Og det er ikke noe å gjøre med det. Han kan ikke flykte inn i skogen heller, kan ikke gjøre eremitt av seg. Alt er nytteløst, kan ikke med, og kan ikke uten. Konklusjonen sier seg selv. Denne lykken uten ro, dette uværet av følelser som river og sliter, det er livets krone, det er kjærligheten. Lidenskapen. Liebe.

Goethe er en gigant. Og jeg er en prikk. Men livene våre forløp seg ikke så veldig ulikt i disse tingene her. Begge giftet vi oss i ganske voksen alder, og for begge var det mye stormer og slitasje underveis. Det er noe med hvordan Goethe så majestetisk setter ord på tingene, gjennom hele livet, og i alle stemninger og situasjoner. Han er alltid på høyden, skjønner det alltid, og uttrykker det presist og riktig. Og følsomt og stemningsfylt i tillegg. Han er dikterkongen, han skriver sitt liv så det blir universielt.

Perioden diktet blir skrevet er Sturm und Drang. Det passer veldig godt at Sturm und Drang sammenfaller med tiden Goethe er i 20-årene. Det er nesten så Goethes livsløp følger – eller styrer – tysk litteraturhistorie. 20-årene er tiden for de stormende følelser, for den rastløse kjærligheten, det ville rittet. Da omfavner man stormen, søker ro i uro, og jager av gårde med kraft og vilje, på jakt etter en lykke og et mål man ikke har klart for seg hva er, og hvor hele livet står på spill. Sånn er Rastlose Liebe også, den rastløse kjærligheten, den unge Goethe slår seg for et øyeblikk til ro med at sånn må det være for han. Han har ikke noe annet. Og han konkluderer med at han liker det.

Tøft.

Min gjendiktning

Dette diktet er gøy å gjendikte. Mye lek med rytmen, mye å bryne seg på og få til!

Rastløs kjærlighet

Mot snøen, og regen,
Mot vinden i vegen,
I dampen fra kløfter,
Tvers tåkedufter,
Alltid jo! Alltid jo!
Uten rast og ro!

Mer med å lide
Kan jeg meg slage,
Enn la i livet
Gleder meg plage.
Alt det tilbøy’lig
Fra hjerte til hjerte,
Akk, så merkverdig
Skaper min smerte!

Hvor skal jeg stikke?
Mot skogen å trekke?
All ting forgjeves!
Livet skal leves,
Lykke, ei ro,
Elske, du jo!

ES2020

Beherzigung, av Johann Wolfgang von Goethe

Beherzigung. Ordet Beherzigungswert betyr å legge seg noe på hjertet. Vi kan lett se det, «verdt å legge på hjertet», tyske wert er norske «verdt», eller «-verdig». Så hvordan skal vi oversette et dikt til norsk med den tittelen? Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev diktet i 1766/77, og fikk det publisert første gang i 1789. Det er kort etter Sturm und Drang han skriver det, rett etter han er utnevnt til embetsmann i Weimar, og så er det kort etter Italia-reisen (1786-88) han får det publisert. Det handler om jaget mennesket har, og konflikten mellom å jage etter noe å oppnå noe, og det å slå seg til ro i rolige omgivelser.

Det er dette Goethe vil at leseren skal legge seg på hjertet, det er dette han vil uttrykke. Å slå seg til ro med en offentlig stilling i Weimar er jo litt å slå seg til ro, etter jaget og de kunstneriske ambisjonene under Sturm und Drang. Goethe hadde hele livet behov for avklaring, han trengte klarhet og full erkjennelse, og måtte hele tiden skrive tingene nøyaktig som de var.

Her konkluderer han med at det er ikke alt som passer seg for alle, og at uansett om man jager eller behager, så er det viktigste å se til at man ikke faller, at man ikke faller. Det er verdt å ta til seg.

Beherzigung

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?
Soll er sich ein Häuschen bauen?
Soll er unter Zelten leben?
Soll er auf die Felsen trauen?
Selbst die festen Felsen beben.

Eines schickt sich nicht für alle!
Sehe jeder, wie er’s treibe,
Sehe jeder, wo er bleibe,
Und wer steht, daß er nicht falle!

1776/77, Trykket 1789

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal mennesket forlange?
Er det bedre å forbli rolig,
Klamrende holde seg fast
Er det bedre å drive på?
Skal han bygge seg et lite hus?
Skal han leve under teltduken?
Skal han stole på klippene
Selv de faste klipper bever

En ting passer seg ikke for alle!
Se hver enkelt, hvoran han driver
Se hver enkelt, hvor han blir
Og hvem som står, at han ikke faller.

Språk, form og innhold

Diktet finnes i to versjoner, en med tre strofer på fire linjer, en med de to første strofene slått sammen. Jeg velger den versjonen, og det er også den versjonen Goethe valgte i sin siste samleutgave av 1828. Rimmønsteret er først kryssrim, med ABAB, før siste strofe har omsluttende rim, EFFE. Alle utgangene er trykklette, altså alle verselinjer slutter på en trykklett stavelse. Versefoten er jambisk, tung-lett, og det er fire trykktunge stavelser i hver linje. Her er første fire linjer med trykkene markert.

Ach, was soll der Mensch verlangen?
Ist es besser, ruhig bleiben,
Klammernd fest sich anzuhangen?
Ist es besser, sich zu treiben?

Goethe: Beherzigung, trykkfordeling

Når diktet er organisert i en strofe på 8 linjer og en strofe på 4 blir det en ubalanse mellom dem. De 8 første med, spørsmålene, veier tyngre, enn de 4 siste, med svaret. Diktet blir bra slik.

Jeg har oversatt diktet så det blir forståelig på norsk, og lagt til noen hjelpeord for klarhet. I tysk som på norsk er det en motsetning mellom bleiben og treiben, å bli og å drive, og det er de to ordene som uttrykker motsetningene mellom å ta det med ro eller forfølge ambisjonene. Jeg oversetter og gjendikter med bli og drive, tett på originalen, selv om ordene «jage» og «forfølge» og «presse på» også kunne vært brukt for «treiben».

Til tittelen velger jeg å bruke: «Til å legge på hjertet».

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

beherzigungswert (adj.) verd å merke seg, legge seg på hjertet.
Zelten -> Zelt das, -(e)s/-e; telt; Hauszelt hustelt.
trauen (sv. itr., refl. tr.) 1. (itr.) stole på, tro på; 2. (refl.) våge,tore; 3. (tr.) vie;
es schickt sich nicht det passer seg ikke.

Kommentar

Det er de store spørsmålene dette diktet tar opp. Det er skjebnen, og det er spørsmålet hva et menneske vil med livet sitt. Det er valgene det tar, og konsekvensene det får. Dette er spørsmål Goethe var opptatt av hele livet, og som mange store diktere har vært opptatt av. Vår egen Henrik Ibsen skrev også mye om dette.

Dette diktet er for kort til at problemene og spenningen i spørsmålet blir ordentlig utfordret, det går bare rett til konklusjonen, at uansett hva man velger, så må man sørge for at det går bra. Det kan leses opp mot Goethes livssituasjon, da han skrev diktet, og har valgt å slå seg til ro med å være embetsmann i Weimar. Det er å slå seg til ro sammenlignet med å være bare forfatter, som embetsmann har man sikker inntekt, og faste gjøremål om dagene.

Min gjendiktning

Takten og rimene må være riktige, og så må innholdet tilpasse seg litt. Jeg har anstrengt meg litt ekstra for å unngå halvrim. I stedet grenser det mot nødrim, men dette var så langt jeg kom akkurat nå.

Til å legge på hjertet

Akk, hva skal en mann så lenge?
Er det bedre rolig blive
Klamre seg så fast å henge
Er det bedre seg å drive?
Skal han seg et husbo bygge?
Skal han under teltet leve?
Skal han stå på klippen trygge
Kan de faste klipper beve?

Noe passer ei for alle!
Se enhver, hvordan han driver
Se enhver, hvor nå han bliver
Og å stå, så ei å falle.

ES2019