Es ist alles Eitel (Det er alt forfengelig), av Andreas Gryphius

Tysk barokk! Det er hva vi med glede og forgjengelighet kaster oss inn i i dag, med et barokk dikt av den største tyske barokke dikteren, Andreas Gryphius (1616-1664). Se på de leveårene. Det faller godt sammen med årene for 30 års krigen, den tidens verdenskrig, som varte fra 1618 til 1648, og så grusomheter man ikke hadde vært vant med selv en tid der grusomheter var vanlig. Krigen begynte som en konflikt mellom katolikker og protestanter, i Praha, men utviklet seg til å bli en slags krig alle mot alle, eller i hvert fall der allianser var skiftende, og det ikke var lett å vite hvem man skulle stole på.

I religiøse spørsmål stod mye på spill. Det var snakk om sjelens frelse. Og når den ene trosretningen ledet til evig liv i Guds rike, den andre til evig fortapelse i djevelens vold, så er det uhyre viktig å velge riktig for å komme til riktig sted etter et pinefullt opphold på jorden. I norsk og dansk, og til dels svensk barokk diktning, så er ikke dette spørsmålet så brennende, vi var nå en gang protestanter, og betvilte ikke at dette var den sanne vei til himmelrik, men vi skrev allikevel tunge dikt om sjelens kvaler og jordens syndige fristelser.

Andreas Gryphius hadde et liv som var han forhåndsdisponert til dette. Her er først forfatterbiografien, så diktet i original og modernisert form, så min oversettelse, gjennomgang og kommentarer. Til slutt er det en liten gjendiktning, og så er det alt servert, en barokk påminning om alle tings forgjengelighet!

Andreas Gryphius

Andreas Gryphius (1616-1664(: Bilde fra Wikipedia

Jeg koster på meg et bilde av dikteren, hentet fra Wikipedia, sjeldent til meg å være. Det gir den rette strenghet og stemning til diktene han skrev, sånn så han altså ut, tegnet i kobberstikk av Philip Kilian.

Navnet hans er latinisert. Egentlig het han Andreas Greif, og ble født i Glogau, eller Głogów, i dagens Polen. De første leveårene var tøffe, så døm ham ikke for hardt for hans strenghet og pessimistiske holdning til livet, de er et resultat av livet han levde og prøvelsene han ble utsatt for. Faren døde fa Gryphius var 5 år gammel, i 1621, og moren døde 7 år senere av tuberkolose, sykdommen du dør så vondt og langsomt av. Tæring, kaltes det, du tæres bort, lungene smuldrer bort.

Kort etter det igjen begynte tvangskatolifiseringen i Polen, som Gryphius og hans stefar, læreren Michael Eder, ble utsatt for, og familien måtte flykte. Unge Gryphius ble i denne perioden av tumulter plassert i flere forskjellige skoler, og fikk også undervisning av sin far, og han utmerket seg som en dyktig elev, han var mottagelig for læren, og kunne formidle det videre.

Fart i sakene ble det da han kom til Danzig, dagens Gdansk, en forfriskende storby sammenlignet med forholdene i provinsbyene i Schlesien, hvor han var vokst opp. I 1637 satte han av gårde på en sjøreise til Leiden, i Holland, og det berømte universitetet der. Ennå er han ikke mer enn 21 år, men han har allerede utmerket seg med flere tekster, og også kommet i myndighetenes søkelys for teksten Fewrige Freystad, «ildfulle Freystadt», om brannen i byen Freystadt styresmaktene i følge Gryphius ikke helt helhjertet var med i kampen om å slokke.

Etter dette hadde Gryphius forholdsvis gode år, men kunne likevel få seg til å skrive dikt som dette.

Es ist alles Eitel

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Was itzund prächtig blüht / sol bald zutretten werden.
Was itzt so pocht vnd trotzt ist morgen Asch vnd Bein /
Nichts ist / das ewig sey / kein Ertz / kein Marmorstein.
Itzt lacht das Glück vns an / bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Thaten Ruhm muß wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit / der leichte Mensch bestehn?
Ach! was ist alles diß / was wir vor köstlich achten /

Als schlechte Nichtigkeit / als Schatten / Staub vnd Wind;
Als eine Wiesen-Blum / die man nicht wider find’t.
Noch wil was ewig ist kein einig Mensch betrachten!

1637

Es ist alles Eitel

Du siehst, wohin du siehst, nur Eitelkeit auf Erden.
Was dieser heute baut, reißt jener morgen ein:
Wo jetzt noch Städte stehn, wird eine Wiese sein,
Auf der ein Schäferskind wird spielen mit den Herden.

Was jetzt noch prächtig blüht, soll bald zertreten werden.
Was jetzt so pocht und trotzt, ist morgen Asch’ und Bein,
Nichts ist, das ewig sei, kein Erz, kein Marmorstein.
Jetzt lacht das Glück uns an, bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Taten Ruhm muss wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit, der leichte Mensch, bestehn?
Ach! Was ist alles dies, was wir für köstlich achten,

Als schlechte Nichtigkeit, als Schatten, Staub und Wind;
Als eine Wiesenblum’, die man nicht wieder find’t.
Noch will, was ewig ist, kein einzig Mensch betrachten!

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, bare forfengelighet på jorden
Hva disse i dag bygger, rives den morgen opp,
Hvor nå ennå byer står, vil en gang være enger,
Hvor en gjeterunge leker med flokken.

Hva nå ennå prektig blomstrer, skal snart bli tråkket ned
Hva nå som pukker og trosser, er i morgen aske og bein,
Det er ikke noe som er evig, ingen marmorstein
Nå ler lykken til oss, snart tordner plagene.

De høye gjerningers ry må forgå som en drøm,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, som vi kostelig akter,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som en engblomst, som man ikke finner igjen.
Ennå vil, hva evig er, ikke et eneste menneske betrakte!

Språk, form og innhold

Formen er en sonette, men den er ureglementert med seks takter i stedet for 5. Dette hører barokken til, det skal være litt overlesset (det skal ikke det, også i barokken skal sonetten bestå av fem jamber, Gryphius bryter reglene!). Versefoten er jambisk, lett-tung, som det skal være, men altså seks føtter i stedet for fem.

Oppsettet er 4 + 4 + 3 + 3, italiensk modell, med 8 verselinjer først, så en vending, volta, og de 6 siste i en annen stemning. Det er ulikt det britiske mønsteret, gjort uhyre kjent av Shakespeare, med 4 + 4 + 4 + 2, altså 12 linjer med oppsettet av 3 x 4, med variasjoner over et tema, og så en vittig (wit – ikke morsom, skarp, smart, vettug) konklusjon til slutt.

Rimmønsteret et er AbbA AbbA ccD eeD, et komplisert rimmønster vanskelig å fylle på tysk, men som italienerne benyttet flittig i sitt rimrike, melodiøse språk. Rimmønsteret i de 8 første strofene er i dette mønsteret fast, alltid omsluttende rim, og samme rim i begge kvartettene, men hvordan oppsettet er i de to tersettene til slutt, varierer. Her er det altså 9 og 10, 11 og 14, og 12 og 13 som rimer. Stor bokstav betyr trykklett utgang på linjen, liten bokstav er trykktung siste stavelse.

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Andreas Gryphius: Es ist alles Eitel (trykkfordeling, første strofe)

Merk at verselinjene er overlesset med 6 stavelser, 6 takter, formen til det gamle heksameteret (heksa betyr seks). I klassisk tid besto heksameteret som oftest av daktyler, en tung stavelse fulgt av to lette (opprinnelig en lang stavelse fulgt av to korte). Her er det jamber, en tung stavelse fulgt av en lett. Det klassiske heksameteret delte også opp verselinjen med en cesur i tredje fot, cesur oversettes best med «snitt», et kutt, det er en markant pause der. I diktet til Gryphius er det helt gjennomført, alle linjene kan deles i to, med skifte i betydningsinnhold rett etter tredje trykksterke stavelse, midt inne i tredje takt. Få norske og skandinaviske poeter har helt fått til denne måten å markere cesur på, men tyskerne har skjønt det, allerede Andreas Gryphius.

Disse tekstene har jeg fra tysk Wikipedia. Den tyske moderniseringen er standard, så jeg forholder meg til den.

Det er litt tekniske vanskeligheter i oversttelsen. Linje 2 i første kvartett har meningen hva man i dag bygger, river man en annen dag opp igjen.

I andre strofe er det uvanlig sånn diktet bruker ordene pochen og trotzen, pochen er samme ord som det norske «pukke», i betydningen «pukke på sin rett». Trotzen er «trosse». Begge er transitive på norsk, man forventer at man skal pukke på noe, eller trosse noe, her er det bare sagt ut i luften: hva som nå pukker og trosser, er i morgen aske og bein. Det er altså det levende menneske, som råtner etter døden.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Eitelkeit innbilskhet, tomhet, forfengelighet
einreißen (st. itr. tr.) 1. rive opp, rive en flenge, revne i. 2. gripe om seg, spre seg. 3. rive ned, rasere, rives (gå) i stykker.
jener jene, jenes (determinativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte).
zerˈtreten (sv. tr.) trampe ned, tråkke på.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
trotzen (sv. itr.) trosse; einer Gefahr trotzen trosse en fare.
Erz das, -es/-e; malm, erts.
Beschwerde die, -/-n; besvær(lighet), bryderi; plage; reklamasjon; (jus) klage(mål);
Tat die, -/-en; gjerning, handling
Ruhm der, -(e)s/; berømmelse, ære, ry.
achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på
Wiesenblume die, -/-n; engblomst
betrachten (sv. tr.) betrakte, se på; betrachten als anse for, betrakte som

Kommentar

Det er evige motiv Gryphius skriver om her. Tanken om at alt storslått og vakkert man ser rundt seg, en gang skal forvitre og bli til ingenting, slik alle levende mennesker en gang skal dø og smuldre bort – den tanken er tenkt og uttrykt mange, mange ganger. Her på bloggen er det gjengitt som et tema i flere av Shakespeares sonetter, der tiden ofte er en uovervinnelig fiende, som går og går og går og går og visker ut alt. Hos Shakespeare er det imidlertid renessanse, der er det både et håp og en kamp om å skape noe vedvarende og evig, og Shakespeare insisterer på å gjøre det gjennom sonettene sine, og minnet om den skjønne ungdom han skildrer i dem.

Hos Gryphius er det ikke noe sånt håp, og ingen kamp. Dette er barokken. Forgjengeligheten er premisset. Det er helt fåfengt å kjempe mot den. Det eneste å håpe på er Guds frelse, og noe evig, varig etter døden. I diktet til Gryphius er det ikke noe spor av det heller. Der er det eneste hintet, at ikke noe menneske har sett det evige. Først når døden inntreffer, og man slutter å være menneske, kan det evige komme.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte, strenge i formen og fulle av rim som de er, her er mitt forsøk for denne. Rimene, jambene og antall takter har jeg fått til, men cesuren har jeg ignorert. Den tredje takten blir fullført før komma, og nytt betydningsinnhold. Ingen pause midt i takten, med andre ord, ingen ordentlig cesur. Eller for å si det mer presis: Gryphius har mannlig cesur, pause etter trykktung stavelse, jeg har kvinnelig, pause etter trykklett.

Jeg må for en sjelden gangs skyld bruke et arkaisk ord, et ord ute av bruk, herd for skulder, sekken over skulderen. Det må med for å få formen til å gå opp med rim i 1, 5, 6 og 8 linje, som det må være. Alternativ kunne være på jorden – med moren – historien – gir torden, men det er fint også å få samme klang som i originalen, rim med -erden. Så derfor – slik.

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, forfengelighet i verden
Hva disse dager bygges, vil marken ligge rein,
Hvor ennå byer finnes, blir eng og gress og grein
Hvor gjetergutten leker, med sekken over herden.

Hva står i prektig blomst, blir tråkket ned på ferden
Hva nå er heftig tross, er morgen ask’ og bein,
Ei er, her noe evig, ingen marmorstein
Nå smiler lykken til oss, snart hamrer oss besværen.

De høye gjerningers ry må som en drøm forgå,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, vi kostelig vil akte,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som engens blomst, man ei igjen kan finn’.
Hva evig er, ei ennå vil, etmenneske betrakte!

ES2020

Einsamkeit (Ensomhet), av Johann W. von Goethe

I parken som het Park an der Ilm, i Weimar i Tyskland, finnes det en steintavle med en innskrift på en klippevegg. Steintavlen ble satt opp våren 1782, og teksten er skrevet av en viss Johann Wolfgang von Goethe. Den store dikteren kom til denne lille byen i 1775, på invitasjon av hertug Karl August av Sachsen-Weimar. Goethe tok i mot invitasjonen, og ble boende i Weimar i hele sitt liv. Dette er viktig nok for tyskerne, til at da en ny republikk skulle opprettes i 1919, etter å ha tapt i første verdenskrig som et keiserrike, så ble republikken opprettet i Weimar, og den er blitt hetende Weimar-republikken.

Jeg har ikke vært i Weimar selv, og ikke sjekket denne innskriften. Den skal være plassert opp mot Das Römische Haus, i vestenden av parken. Det er en tekst på seks linjer, skrevet i Heksameter, den gamle antikke formen med seks verseføtter. Det er på denne måten de gamle klassikerne er skrevet, sånn som Odysseen og Illiaden, av Homer, og Aeniden, av Vergil.

Den autorative teksten på norsk om Skandinavisk heksameterdiktning er skrevet av Gjert Vestrheim, og publisert i Klassisk Forum nr. 1, 2010. Poenget hans er at det på norsk og skandinavisk kun er gjort spede forsøk, og det med vekslende resultat. Et poeng er også at de antikke språkene gresk og latin består av lange og korte stavelser, det er her motsetningen er, mens de germanske språkene – deriblant norsk – har motsetningen mellom trykktunge stavelser. Så når vi sier at en troké lett stavelse fulgt av en tung, så er det opprinnelig en kort stavelse fulgt av en lang. Likeledes bestod den greske daktylen (dak-ty-los) av en lang stavelse, fulgt av to korte. For oss er den daktyl en trykktung stavelse, fulgt av to trykklette. Disse forskjellene gjør de antikke versemålene vanskelige å kopiere, og vanskelig å forstå fullt ut, uten at man selv behersker disse språkene. Det er ganske vanlig at også dikterne selv blir rettet på av de som har studert de klassiske språkene, og Vestrheim gjør det konsekvent gjennom hele sin 24 sider lange tekst. Og det er ikke bare dikterne som får gjennomgå, også litteraturviterne og teoretikerne, selv en gigant som Hallvard Lie (Forfatter av Norsk Verslære, 1967). De har alle sammen store problemer med å skjønne hva en cesur er. Vestrheim skriver utførlig om dette i starten av teksten, med poenget at det på norsk og delvis på tysk er innarbeidet seg en forståelse av dette begrepet, som er feil (i forhold til den greske og latinske cesuren), eller meningsløs (definisjonen for hva en cesur er, blir så fri, at det er ikke noe å ta hensyn til når man arbeider med heksameteren). Årsaken til misforståelsene er at cesur på gresk og latinsk er et snitt, det er et ordskille, inne i tredje eller fjerde versefot. Et ordskille vil si at et ord blir fulgt av et nytt ord, ganske enkelt. På norsk og andre germanske språk er imidlertid cesur blitt en pause, og man har på norsk kommet frem til at denne pausen deler innholdselementer (typisk sånn man sette komma, det jeg skriver her er innholdselement nummer to i parentesen), og kan komme hvor som helst i linjen. I følge Vestrheim blir begrepet cesur dermed så fritt, at det blir meningsløst, mens det på gresk og latin er strengt definert, og blir strengt gjennomført.

Tyskerne tar sine antikke klassikere alvorlig. Så der blir det i de autoriative verkene kalt schnitt, og ikke forskjellige ord for pause. Det er imidlertid litt vanskelig å snakke om cesur på germansk, språket og versene er bygget opp på en annen måte, så jeg lar den diskusjonen ligge med det. Vestrheims konklusjon, som jeg lar gjelde, er at vårt heksameter er en trokeisk-daktylisk sekstakter uten faste regler for cesur (s. 68).

I klasseismen på 1700-tallet var det denne formen som gjaldt, men det må vel kunne sies at det var med begrenset suksess, sammenlignet med originalene.

Goethe levde midt i denne tiden, og var selv en klassiker. Han skrev ganske mye på dette versemålet, også noen hans mest kjente tekster, som romerske elegier og plantenes metamorfose. Videre brukte han denne formen i nærmest utallige aforismer. Og så ble den brukt i de 24 diktene i kategorien Antiker Form sie nährend, og det er her følgende dikt er plassert.

Einsamkeit

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Ensomhet

Dere som bebor fjell og trær, o helsebringende nymfer,
Gir gjerne til hver, hva han i det stille begjærer!
Skaffer trøst til den triste, den tvilsomme belæring,
Og den elskende unnder, at ham møter sin lykke.
For til dere gav Gudene, hva de nektet menneskene:
Til hver, som stoler på dere, trøsterik og hjelpsom å være.

Språk, form og innhold

Formen er klassisk heksameter. Hver linje har seks trykktunge stavelser. Hver av disse trykktunge stavelser er del av sin takt, og på de germanske språkene varer hver takt like lenge. Antall trykklette stavelser endrer ikke lengden på takten. I de klassiske språkene gresk og latin blir ikke ordet takt brukt, men versefot. Siden vi har mange av våre teoretiske uttrykk fra gresk og latin, fører det til litt problemer, fordi uttrykkene ikke er laget for våre språk, og heller ikke passer helt inn.

Jeg har forsøkt så godt jeg kan å fordelle de trykketunge stavelsene i linjene. Slik jeg får det til, er det troké (tung-lett), daktyl (tung-lett-lett), daktyl, troké, daktyl, troké i første linje, og at denne fordelingen blir fulgt sånn cirka i oddetallslinjene. I partallslinjene er imidlertid siste stavelse trykksterk. Dette får ikke jeg til å rime med de klassiske reglene, så her melder jeg pass. Merk at nest siste takt, den 5, alltid er en daktyl, slik verseformen krever det skal være.

Die ihr Felsen und Bäume bewohnt, o heilsame Nymphen,
Gebet jeglichem gern, was er im stillen begehrt!
Schaffet dem Traurigen Trost, dem Zweifelhaften Belehrung,
Und dem Liebenden gönnt, daß ihm begegne sein Glück.
Denn euch gaben die Götter, was sie den Menschen versagten:
Jeglichem, der euch vertraut, tröstlich und hülfreich zu sein.

Trykkfordeling, Einsamkeit, Johann von Goethe (1749-1832). Jeg har markert trykkene der jeg tror de er, og må ta forbehold for at jeg kan ha bommet.

Språket byr også på noen utfordringer for en som bare har årsstudium i tysk. Det er bare seks linjer, men det er ganske krevende. Med unntak av den første har alle linjene utstrakt brukt av dativ, det handler om noen som gir noen noe. Starten er vanskelig, med Die ihr Felsen, jeg tror pronomenet die er brukt påpekende, i betydningen «dere (som bor)». Et påpekende pronomen, eller demonstrativ, som det nå heter, skal referere til et substantiv. Så det må være nymfene. Ordet heilsam betyr «helsebringende» eller «nyttig», ingen av de ordene egner seg godt akkurat her, synes jeg.

I fjerde linje står ihm i dativ, så det er lykken som møter til ham, ikke han som aktivt møter lykken. I femte linje er det kasus, som viser setningsfunksjonen, på en måte det ikke lar seg gjøre på norsk i denne ordstillingen. hülfreich er alternativ skrivemåte for hilfreich

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fels der, -en/-en; (høytidelig); der Felsen -s/-; klippe, fjell, grunnfjell.
heilsam (adj.) 1. helsebringende 2. nyttig.
begehrt -> begehren (sv. tr.) begjære, forlange, ønske, ville ha;
zweifelhaft (adj.) tvilsom.
die Belehrung belæring, informasjon, opplysning, råd.
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne;
vertraut -> vertrauen (sv. itr.) stole på.
hilfreich (adj.) hjelpsom.
tröstlich (adj.) trøsterik.

Kommentar

Det er 24 dikt i den lille samlingen. De er alle sammen skrevet uten rim, og på heksameter. Flere av dem er på to linjer, de fleste er på fire, og ingen er på mer enn tolv. Betegnelsen dikt er kanskje ikke helt treffende, de går også under betegnelsen epigrammer. Noen av de korte tekstene kan også passere som aforismer, sånn som denne

Selbst ein so himmlisches Paar fand nach der Verbindung sich ungleich:
Psyche ward älter und klug, Amor ist immer noch Kind.

Ungleiche Heirat (1780-årene, trykket 1789)

og denne

Du verklagest das Weib, sie schwanke von einem zum Andern!
Tadle sie nicht; sie sucht einen beständigen Mann.

Entschuldigung (1783, trykket 1789)

Den første sier at selv et himmelsk par som Psyche og Amor finner seg ulike etter forbindelsen (Verbindung). Psyche er eldre og klok, Amor fremdeles et barn. Den andre sier at du klager over en kvinne, som svinger fra den ene til den andre. Klandre henne ikke, sier teksten, for hun søker en bestandig mann. Det er tekst fra en annen tid. Om Goethe går det nok an å si, at han var vel så ubestandig, som kvinnene han bebreider. Kanskje går det an å si at det var han som svingte fra den ene til den andre, til han kom samme med Christiane Vulpus, og levde med henne. Uansett synes jeg slike fyndord med datidens klokskap kan være fascinerende å lese.

Jeg valgte ut Einsamkeit, fordi denne også var valgt ut til å bli plassert på en steintavle i Park an der Ilm, og fordi temaet Ensomhet er gjennomgående hos Goethe. Det var også temaet i det forrige diktet som ble postet, Lied der Mignon, om det var en ganske annen type ensomhet. Der var det en ensomhet som helt klart var til plage, det var en lengsel etter samvær, og ganske sterkt uttrykt. I samme roman finnes også diktet Harfenspieler, med startlinjen Wer sich der Einsamkeit ergibt, alternativet for meg å poste forrige gang. Også dette handler om en ensomhet som gnager, og som man ønsker å unngå.

I dagens dikt er det en opphøyd form for ensomhet det handler om. En utilgjenglig form, nærmest for de priviligerte. Dette er dikterens ensomhet

Min gjendiktning

Dette er min første heksametergjendiktning. Så her er jeg på usikker grunn. Jeg prøver å få trykket fordelt nokrså som i originalen. Hver linje skal ha seks trykktunge stavelser, det skal veksle mellom trokeer og daktyler, og siste stavelse skal være en troke. Partallslinjene skal ha trykktung utgang. Ellers er det ganske sikkert noen regler jeg har oversett. Resultatet er uansett ikke noe spesielt godt. Men det er et forsøk, og en start.

Ensomhet

Dere som kllipper og trær bebor, o nyttige nymfer,
Vil helst alle mann gi, hva han i stillhet begjær’!
Skaffer den traurige trøst, den tvilhenfalne belæring,
Og den elskende godt, han får møte sitt hell.
For dem gav så de Guder, hva de til menn’skene nektet:
Hver av dem, som på dem tror, trøstig og hjelpsom å bli.

ES2019

Kilder

Gjert Vestrheim: Skandinavisk heksameterdiktning , fra Klassisk forum, nr. 1, 2010.

Innlegget er tilbakepostet fra mars 2019.