Blumengruß, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er skuddårsdagen i dag. 29 april. En sånn dag kommer bare hvert fjerde år, så vi får ikke oppleve for mange av dem. Her på poesibloggen skal vi benytte dagen til å poste en blomsterhilsen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev da han var 60 år, i 1810. Den lille teksten er tonsatt en rekke ganger, blant annet av Hugo Wolf og Anton Webern, men her på bloggen skal vi ikke bruke tid til det nå. Vi skal overbringe blomsterhilsningen fra den tyske mester, og håpe så mange som mulig tar den i mot!

Blumengruß

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

1810/1815

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket,
Hilser deg mange tusen ganger
Jeg har ofte bøyd meg
Akk, hele ettusen ganger
Og jeg har trykket dem til mitt hjerte
Rent hundretusen ganger!

Språk, form og innhold

Diktet består av en strofe på 6 linjer. Versene er ikke regelmessige, men grunnmønsteret ser ut til å være 3 + 4, altså 3 takter i oddetallslinjene, 4 i parallslinjene. Dette er litt uvanlig, det pleier å være omvendt, linjene som avslutter periodene har færrest takter. Her er det på sin plass å si at en takt er en trykktung stavelse. Til takten kan høre med trykklette stavelser også, men de er ikke med som en egen takt. Så når det er 3 + 4 takter, er det 3 + 4 trykktunge stavelser. Mellom de trykktunge stavelsene i dette diktet er det som regel en trykklett takt, så det går i regelen lett-tung, lett-tung, i jambisk takt. Men det finnes unntak, en ekstra innskutt trykklett stavelse i linje 3, og muligens to trykktunge stavelser etter hverandre i starten av linje 4. Den siste linjen har 3 trykktunge stavelser, tre takter.

Vi kan se det under, der de trykktunge taktene er markert med fet skrift.

Der Strauß, den ich gepflücket,
Grüße dich viel tausendmal!
Ich habe mich oft gebücket,
Ach, wohl eintausendmal,
Und ihn ans Herz gedrücket
Wie hunderttausendmal!

Goethe: Blumengruß (trykkfordeling)

Variasjoner i takten skal i tradisjonell diktlære bety at her skjer det noe viktig i diktet. Det skal ha en funksjon. I dette diktet kan man si at helten som skal overbringe blomsterhilsenen, kommer litt ut av det i det han skal gi den fra seg. Så han begynner med en taktfast rytme i linje 1, der han tenker på det, og så roter han det til i linje 2. Linje 3 er nesten som linje 1, bare med den ekstra trykklette stavelsen. Og så kommer han ut av det igjen, i linje 4, to trykktunge stavelser etter hverandre til og med. Så er han noenlunde på plass igjen i linje 5, før linje 6 bryter sammen i bare tre takter, og la det stå til!

Rimene er i 1, 3 og 5 linje, mens 2, 4 og 6 linje avslutter med samme ord, så det kan ikke godt kalles et rim akkurat. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung.

Diktet er stort sett lett og greit å oversette, og innholdet kommer fint frem uten noen nærmere forklaring. Det eneste er Wie i starten av siste linje. Grunnbetydningen av det ordet er hvordan, men det brukes også som relativt pronomen (norsk «som») og som forsterkning i utrop som «hvor godt det er å komme hjem» (Wie gut es ist zu Hause kommen). Vi har ikke noe norsk ord som får frem begge disse betydningene på en gang. Så her blir det omskrivninger både i gjendiktningen og oversettelsen.

Innholdet i diktet er at den jeg-personen har plukket en blomsterbukett som skal hilse deg-personen, og det skal den gjøre mange tusen ganger. Så sier han at han ofte har bøyd seg, ett tusen ganger (merk at dette kan gjelde i direkte og overført betydning, bøyd seg etter blomstene, bøyd seg i livet). Og så har han trykket dem til sitt hjerte, hundre tusen ganger, akkurat som.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

der Strauß -es/Sträuße 1. bukett, blomsterkvast; ein Strauß Rosen en bukett roser 2. (overført) strid, dyst, kamp; einen Strauß mit jemandem ausfechten utkjempe en kamp med en.
gebücket -> bücken (sv. refl.) bøye seg (ned).
gedrücket -> drücken (sv. tr. itr., refl.) 1. trykke, tynge, klemme 2. presse, klemme, holde nede 3. (refl.) liste seg bort, holde seg unna.

Kommentar

Det er et enkelt og uhøytidelig dikt dette, som ikke trenger altfor mange kommentarer. Det handler om at noe står på spill, det betyr noe for jeg-personen hvordan personen han gir blomstene til, reagerer på hilsningen som følger med. Først er det en overdrivelse, hilser deg mange tusen ganger, en standard overdrivelse vi bruker hele tiden i dagligspråket også. Så går tallet ned, ikke mange tusen ganger, men et helt tusen, noe som også er mye, når det handler om å bøye seg ned. Også dette tallet er nok brukt i overdrivelse.

Men så tar det helt av med hvor mange ganger han har trykket blomstene til brystet. Dette er hundre tusen ganger, hundre ganger mer enn de to forrige tingene, en overdrivelse av overdrivelsen,, det blir en hyperbel, som det heter på fagspråk. Og det han har gjort så mange ganger, er å trykke blomstene til sitt hjerte.

En del kan leses i overført betydning. Som at han har bøyd seg, å bøye seg i livet er å kjenne tyngden av sorger og bekymringer og problemer, det er en følelse han kjenner. Men han har også bøyd seg etter blomstene for å plukke dem. Til sist er det å trykke blomstene til sitt hjerte, det har han nok gjort i tanken på deg-personen, sånn at det han har gjort mest, er å trykke henne til sitt hjerte. Dette er det som betyr noe. Og det er den hilsningen han virkelig overbringer med blomstene.

Min gjendiktning

Jeg har endret litt på oversettelsen for å få det til å bli en gjendiktning.

Blomsterhilsen

Buketten som jeg plukket
Hilser deg mang tusen gang
Jeg har meg ofte dukket
Akk, fullt ettusen gang
Og til mitt hjerte trykket
Ja, hundretusen gang!

ES2020

Der Goldschmiedsgesell, av Johann W. von Goethe

Der Goldschmiedsgesell, eller Gullsmedsvennen, er et ganske erotisk dikt av gamle Johann W. von Goethe. Det er dog et erotisk dikt som holder igjen, det er bare antydninger, men følelsene og fantasiene under er sterke. Det var sånn de gjorde det på 1800-tallet, leggen var sterkt nok som kroppsdel med tiltrekningskraft, og det å forestille seg å være en tråd som berører jentas munn er i grenseland for hva man kan gå med på av erotiske fantasier. Jeg liker det godt sånn. Man uttrykker mer ved å holde igjen.

Der Goldschmiedsgesell

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Zu Ring’ und Kette poch’ ich dann
Die feinen goldnen Drähtchen.
Ach, denk’ ich, wann, und wieder, wann
Ist solch ein Ring für Käthchen?

Und tut sie erst die Schaltern auf,
Da kommt das ganze Städtchen,
Und feilscht und wirbt mit hellem Hauf
Um’s Allerlei im Lädchen.

Ich feile; wohl zerfeil’ ich dann
Auch manches goldne Drähtchen.
Der Meister brummt, der harte Mann!
Er merkt, es war das Lädchen.

Und flugs, wie nur der Handel still,
Gleich greift sie nach dem Rädchen.
Ich weiß wohl, was sie spinnen will:
Es hofft das liebe Mädchen.

Das kleine Füßchen tritt und tritt;
Da denk’ ich mir das Wädchen,
Das Strumpfhand denk ich auch wohl mit,
Ich schenkt’s dem lieben Mädchen.

Und nach den Lippen führt der Schatz
Das allerfeinste Fädchen.
O wär’ ich doch an seinem Platz,
Wie küßt’ ich mir das Mädchen!

Entstanden 1808, Erstdruck 1815

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo
En allerskjønneste jente
Så snart jeg er i verkstedet
Så ser jeg etter hennes lille butikk

Til ring og kjede banker jeg da
De finne gylne metalltråder
Akk, tenker jeg, når, og igjen, når
Er sånn en ring for Kätchen

Og åpner hun først skrankene opp
Så kommer hele byen
Og pruterer og agiterer med veldig haug
Om alle slags ting i butikken

Jeg filler, jeg filer helt i stykker
Selv mange gylne metalltråder
Mesteren brummer, den harde mann
Han merker, det var butikken

Og straks bare handelen stilner,
Griper hun etter det lille spinnehjulet
Jeg vet vel hva hun vil spinne
Det håper den kjære jenta

Den lille foten trår og trår
Da tenker jeg meg leggen
Håndstrømpen tenker jeg også med
Jeg sjenker den til den kjære jenta

Og etter leppen fører skatten
Den aller fineste tråden
Og var jeg dog på dennes plass
Hvor kysser jeg meg den jenta.

Språk, form og innhold

Dette diktet hører til 4 + 3 gruppen, med 4 trykksterke stavelser i første linje, 3 i andre. To linjer danner et par. Versefoten er jambisk. Og den er konsekvent i alle strofene. 1 og 3 linje har trykktung utgang, 2 og 4 har trykklett. Rimmønsteret er aBaB, altså kryssrim. Her er trykkfordelingen i første strofe.

Es ist doch meine Nachbarin
Ein allerliebstes Mädchen!
Wie früh ich in der Werkstatt bin,
Blick ich nach ihrem Lädchen.

Goethe: Der Goldschmiedsgesell, trykkfordeling

Diktet er ganske vanskelig å oversette. Det er utstrakt bruk av dimminutiv i det, og det er også noen andre vanskeligheter å kommentere.

I første strofe er standardproblemet at tysk mer enn norsk legger til en ending (-in) på substantiv som er mennesker eller yrker, for å indikere at det er en kvinne. Vi kan si det for lærerinne, og skuespillerinne, til og med venninne, men på tysk sier de det også for nabo, Nachbarin, eller «naboinne«. Det går ikke på norsk. Så er det Lädchen, dimminutiv av Laden, som betyr 1. butikk, bod, 2. (vindus)lem, skodde, og som dimminutiv er oversatt i ordboken med «Liten butikk». Jeg oversetter også med det.

Så er det videre til andre strofe, der tysk har et eget ord for metalltråd, Draht, eller i dimminutiv, Drätchen. Vanlig tråd er Faden, med dimminutiv Fädchen. Det blir et poeng nedover i diktet når en vanlig tråd blir brukt. Jeg velger derfor å oversette med metalltråd. Det er tråder av gull det er snakk om, men siden de blir beskrevet av adjektivet gylne (golden), blir det smør på flesk å skrive gylne gulltråder. Kätchen er kjælenavn for Kate, eller Katharina, og beslektede navn.

I tredje strofe er det problem med Schalter, dere ser i gloselisten hva det kan bety, jeg ser det for meg som en bryter som kan skrus av og på, og alt som kan åpnes og lukkes. Her er det også det hun gjør når butikken hennes åpner, hun åpner lukene, eller skrankene. Så er det tredje linje, der feilscht er pruter, wirbt er verver, men det kan bety litt av hvert annet også, som man ser av gloselisten, og slutten er vanskelig. Hell betyr lys, klar, men kan også brukes forsterkende, som veldig, voldsom. Hauf er Haufe, i betydningen 3a), som Duden skriver. Det er en mengde, skare, eller samling mennesker og dyr. Det vi på norsk sier som «en haug med folk». Så det er hele den lille byen som kommer og pruter og kjøpslår om alt i butikken, men jeg får ikke frasen mit hellem Hauf (med en veldig haug) til å passe godt inn i dette. Ikke på tysk, og ikke på norsk.

Zerfeil er et ord som ikke står i ordlisten, men feilen er «å file», og Zer– blir brukt som forstavelse når noe blir revet i stykker eller blir ødelagt. Verbet zerren betyr slite i stykker, dra, hale. Så han filer helt i stykker selv mange gylne gulltråder. Auch blir her brukt som forsterkning. Diktets jeg-person er en gullsmedsvenn, en lærling, og Mesteren er hans læremester, gullsmeden selv. Han er en hard mann, og merker at det er butikken som forstyrrer lærlingen.

Flugs og gleich i strofe 5 er synonym for straks. Det er at når bare handelen har gitt seg litt, rett etter åpningen, så griper hun (nabojenta) til spinnehjulet. Det står ikke at det er spinnehjulet, men det er opplagt i sammenhengen. Rädchen er dimminutiv av Rad, hjul, så det lille hjulet. Her: spinnehjulet. Så er det den litt spesielle vendingen, Es hofft das Liebe Mädchen, direkte oversatt «Det håper den kjære jenta». Jeg finner ikke noen bedre oversettelse enn den direkte, men jeg synes at den er merkelig, etter at gullsmedsvennen har sagt at han vet hva hun vil spinne.

Så kommer strofe 6, den nest siste, og den eneste der han egentlig beskriver jentas kropp. Det er den lille foten som trår og trår, og han tenker seg den lille leggen. Wädchen er dimminutiv for Wade, legg. Linje 3 har Strumpfhand («Strømpehånd») og ikke Strumpfband (Strømpebånd), uten at jeg helt skjønner hva dette skal være for noe. Ekstra vanskelig blir det av at den bestemte artikkelen er das, intetkjønn mens die Hand er hunkjønn og der Strumpf er hankjønn. Jeg har oversatt som om det ikke er noen vanskelighet her. I siste linje i strofen er det schenkt’s for schenkt es, skjenker den, han skjenker den til den kjære jenta.

I avslutningsstrofen fører hun tråden til leppen. Her er det Faden, tråden, som er dimminutivit. Gullsmedsvennen sier at han om han var på denne trådens plass, så skulle han sannelig kysset jenta. Det er en litt uvanlig formulering, küsst ich mir, kysset jeg meg. Mir er dativformen for meg, som alle tyskkyndige godt vet. Der Schatz (skatten) i linje 1 i denne strofen er jenta, vil jeg si.

Gloseliste

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

Geselle der, -n/-n 1.kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse; d
Lädchen das, -s/-; liten butikk.
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe. 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
Drätchen – dimminutiv -> Draht der, -(e)s/Drähte 1. (metall)tråd, bektråd 2. (omgs. for) telefon, fjernskriver.
Schaltern -> Schalter der, -s/- 1. (strøm)bryter 2. skranke, (billett)luke, ekspedisjon.
feilscht -> feilschen (sv. itr.) prute, kjøpslå.
wirbt -> werben (wirbt, warb, hat geworben, tr. itr.) 1. verve; 2. reklamere, agitere for; 3. fri til; søke å vinne ens gunst;
Hauf -> https://de.wiktionary.org/wiki/Haufe https://www.duden.de/rechtschreibung/Hauf
allerlei alle slags, forskjellig.
harte -> hart (härter, am härtesten, adj., adv.) hard, vanskelig, streng, tung; nær, tett (ved);
flugs straks, fluks, fluksens, på flekken.
Rädchen – Verkleinungsform -> Rad das, -es/Räder. 1. hjul; 2. sykkel;
wädchen -> Wade die, -/-n; legg.
Schatz der, -es/Schätze; (også overført) skatt.
Fädchen – Verkleinungsform -> Faden der, -s/Fäden 1. tråd 2. (flt. lengdemål) favn.

Kommentar

Goethe skrev dette diktet mens han oppholdt seg i Hof, etter en reise til Karlsbad i 1808. Han var da siden 1806 gift med Christiane Vulpius, så noen erotiske fantasier med jenta i en nabobutikk synes kanskje noe underlig for den snart 60 år gamle mannen. Diktet omhandler jo også en ung gulldsmedlærling, og ikke ham selv. Det er ikke lykkes forskningen å finne hvem og hva som står modell for diktet, verken i litteraturen, i gammel folkediktning, eller i verden, noen butikker og jenter som kan ha gitt Goethe ideen å skrive dette.

Så vi må ta diktet for det det er. Og det er slik vi lever det. Det er et evigungt motiv, gutten som forelsker seg i jenta. Som i alle gode forelsker er det sånn at den man er forelsket i overtar verden. Det finnes ikke noe annet, er ikke plass til noe annet. Så selv om gullsmedlærlingen er i sitt eget verksted, og har sin egen jobb å gjøre, så er det jenta i nabobutikken som er alt. Hvordan hun ser ut og hvordan hun er blir ikke beskrevet med ett ord. Det er bare alle detaljer i hva hun gjør, og hva som skjer, i butikken hennes. At dette er noe som har pågått en stund, får Goethe diskret frem, første med straks i strofe 1 skrive at dette er det første gullsmedlærlingen gjør da han kommer til verkstedet, han ser over til nabobutikken. Så er det slik det er skrevet i strofe 3, som om dette er noe som skjer hver gang, og at lærlingen følger nøye med hver gang, sånn at han har lært det. Dette er også noe mesteren, gullsmeden selv, har fått med seg. Det ergrer ham at lærlingen hans ikke er konsentrert om sitt eget arbeid, og at han ødelegger de verdifulle gulltrådene!

Mot slutten sirkler oppmerksomheten seg inn mot jenta. Da er det heller ingen beskrivelse verken av utseende eller kvaliteter, bare navn på kroppsdeler, og antydninger. Jeg er notorisk beskjeden, og strekker meg til det lengste når jeg forsiktig hinter om hva det med å pumpe foten opp og ned på spinnehjulet kan bety. Erotikken når sitt høydepunkt når jenta forsiktig fører den aller fineste tråden til leppene sine, og gullsmedsvennen skulle han ønske han var denne tråden, for å få kysse henne.

Diktet er nydelig tonsatt av Schubert, D560. Han var 20 år da han skrev sin komposisjonen, og altså mer inni den verden Der Goldschmiedgesell er. Merk at det finnes ingen gjevere smed enn gullsmeden, en lærling der er på vei inn i det høyeste en håndverker kan nå, og det er ingen tvil om at når det gjelder verdi, så er jenta i nabobutikken mye mer verdt. Han er en gullsmedlærling etter henne.

Min gjendiktning

Alle rimene i verselinjene 2 og 4 er rim i grammatisk ending, dimminutiv. Det er en ending vi ikke har tilsvarende på norsk, og dermed mister en gjendikter verktøyet Goethe har til å rime sammen disse linjene. Løsningen er en omskriving, men det er klart diktet med det mister litt av sin egenart. I min gjendiktning har jeg lagt vekt på at det skal løpe lett og greit, slik det gjør i originalen. I gjendiktningen bruker jeg strømpebånd, og ikke -hånd, eller håndstrømpe, som er ordet Goethe bruker.

Gullsmedsvennen

Det er dog min nabo der
En allerskjønneste jente
Så snart jeg i mitt verksted er
Så ser jeg etter henne.

Til ring og kjede banker jeg
De fine, gylne trevler
Igjen, igjen jeg tenker meg
Er de til henne, eller?

Og åpner hun først skranken opp
Så kommer hele staden
Og pruter ganske uten stopp
Om alle ting, vil ha den.

Jeg filer, sønder, slitt, i stand
Selv mange gylne tråder
Min mester brummer, harde mann
Han ser butikken over.

Og straks som hand’len stilner til,
Hun griper etter hjulet
Jeg vet vel hva hun spinne vil,
Og håper det en smule.

Den lille foten trår og trår
Den leggen kan jeg like
Og strømpebåndet også når
Jeg skjenker det den pike.

Og bort til leppen sin så stas
Sin tråd hun fører denne
O var jeg nå på trådens plass
Hvor kysset jeg meg henne

ES2019

Forrige: Liebhaber in allen Gestalten Neste: Antworten bei einem gesellschaftlichen Fragespiel Alle Goethe

Liebhaber in allen Gestalten, av Johan W. von Goethe

I dette diktet prøver Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) seg som kjærlighetsdikter igjen. Det er et dikt som ikke rager i Goethes enorme produksjon, diktet er jo ganske enkelt og uhøytidelig, men det er godt kjent gjennom en komposisjon av Franz Schubert (1797-1828). Det er hans D. 588 i A-dur. Schubert setter toner kun til diktets 1, 2, 3 og 9 strofe, men takten i diktet er jo den samme overalt, så det er flere innspillinger hvor alle er tatt med.

Her på bloggen er det poesien, og ikke musikken som er hovedsaken. For den rette stemningen, er det kanskje verdt å nevne at Goethe skrev diktet i 1810, da han var 60 år gammel. Så det er ingen aldersgrense på å være forelsket, og til å ville gjøre hva som helst for å glede den man er glad i.

Liebhaber in allen Gestalten

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.
O wär ich ein Wagen,
Bequem dich zu tragen.
Ich wollt, ich wär ein Pferd,
Da wär ich dir wert.

Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold;
Und tätst du was kaufen,
Käm ich wieder gelaufen.
Ich wollt, ich wäre Gold,
Dir immer im Sold.

Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu;
Ich wollt mich verheißen,
Wollt nimmer verreisen.
Ich wollt, ich wär treu,
Mein Liebchen stets neu.

Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt;
Tätst du mir’s versagen,
Da könnt michs nicht plagen.
Ich wollt, ich wär alt
Und runzlig und kalt.

Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich;
Hätt was dich verdrossen,
So macht ich dir Possen.
Wär ich Affe sogleich
Voll neckender Streich.

Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav;
Hätt Augen wie ‘s Lüchschen
Und Listen wie ‘s Füchschen.
Wär ich gut wie ein Schaf,
Wie der Löwe so brav.

Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr;
Mit fürstlichen Gaben,
Du solltest mich haben.
Was alles ich wär,
Das gönnt ich dir sehr.

Doch bin ich, wie ich bin,
Und nimm mich nur hin!
Willst du Beßre besitzen,
So laß dir sie schnitzen.
Ich bin nun, wie ich bin;
So nimm mich nur hin!

Liebhaber i alle skikkelser

Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kommer du for å fiske,
Så skulle jeg ikke mangle.
Jeg skulle ønske jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.
O var jeg en vogn,
Bekvemt deg å bære.
Jeg skulle ønske jeg var en hest,
Da var jeg deg verdig.

Jeg skulle ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn;
Og skulle du kjøpe noe,
Kommer jeg igjen løpende.
Jeg skule ønske jeg var gull,
Deg alltid i lønn.

Jeg skulle ønske jeg var tro,
Min kjære stadig ny;
Jeg ville meg love,
Ville aldri reise bort.
Jeg skulle ønske jeg var tro,,
Min kjære stadig ny.

Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald;
Gjør du å nekte meg det,
Da kan du ikke plage meg.
Jeg skulle ønske jeg var gammel
Og rynket og kald.

Var jeg en ape straks
Full av ertende strek;
Hadde noe forarget deg,
Så  spilte jeg deg noen puss.
Var jeg en ape straks
Full av ertende strek.

Var jeg god som en sau,
Som løven så brav;
Hadde øyne som hos gaupen
Og var listig som reven.
Var jeg god som en sau,
Som modig som løven.

Hva jeg enn var,
Det unner jeg deg særlig;
Med fyrstlige gaver,
Skulle du ha meg.
Hva jeg enn var,
Det unnet jeg deg særlig.

Dog er jeg, som jeg er,
Og tar meg bare hen!
Vil du bedre besitte,
Så la de deg seg sånn snitte.
Jeg er bare som jeg er;
Så ta meg bare hen!

Språk, form og innhold

Strofene har seg linjer, men de to første og to siste er gjentakelser. Første og femte linje er jamber med tre føtter, lett-tung, lett-tung, lett-tung, mens de andre linjene er daktyler med opptakt og tung-lett-lett. Opptakten er en trykklett stavelse, og linjene med daktyler har to trykktunge stavelser. De to linjene i midten, vers 3 og 4, har trykklett, kvinnelig utgang, mens alle de andre har trykktung, mannlig. Rimmønsteret er aaBB, altså parrim, med en effekt altså i at det første paret blir gjentatt.

Jeg viser trykkfordelingen i første strofe. Merk at antall stavelser ikke er helt konsekvent gjennom diktet, det er noen variasjoner som myker opp, for eksempel i strofe 7 med løven. Der er det en ekstra trykklett stavelse i starten av linje 2.

Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch;
Und kämst du zu anglen,
Ich würde nicht manglen.
Ich wollt, ich wär ein Fisch,
So hurtig und frisch.

Trykkfordeling, Goethe: Liebhaber in allen Gestalten

Innholdet skulle ikke være det vanskeligste. Poenget er at dikteren ser for seg selv i alle skikkelser, for å glede eller stå til tjeneste for den han beundrer.

I oversettelsen er det også bare små problemer. Jeg oversetter tittelen med samme ord på norsk som på tysk, selv om det nok er vanligere på tysk. Verken elsker eller amatør kan jeg slå meg helt til ro med. Der er jo en amatør av en elsker, en dedikert beundrer, der er snakk om, slik jeg leser diktet.

Diktet har mye hypotetisk konjunktiv, en form av verbet vi ikke bruker på norsk. Dette er noe folk opptatt av grammatikk vet, og som andre ikke bryr seg så mye om. Jeg oversetter ikke helt konsekvent konjunktivene, vi har jo litt forskjellige måter å uttrykke hypotetiske setninger på. Hypotetiske setninger er ting du skulle ønske var, men som ikke er. Akkurat det hele dette diktet går i.

Verbet tätst er konjunktiv av å gjøre, i andre person, «du gjør», eller i hyptoetiske konstruksjoner heller «du gjorde» (eller «hadde du gjort»). Eksempel: «Var du rik, gjorde du det med en gang, det er jeg sikker på. » Hva jeg ville si her, er at jeg av og til oversetter tätst med gjorde, av og til skulle. Dette har ikke engang så mye med konjunktiven å gjøre, men hvordan man uttrykker seg på de forskjellige språk. Engelsk bruker gjøre (do) hele tiden, I do think it’s ok, mens vi på norsk gjør det ganske sjelden. Dette er detaljer for de spesielt interesserte.

I siste strofe er poenget at nå har denne liebhaberen prøvd seg i alle skikkelser, og om det ikke er nok, så får andre prøve seg. Da er det de som skal snitte seg sånn hun vil ha dem.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Liebhaber der, -s/-, die Liebhaberin -/-nen 1. elsker(inne), beundrer(inne) 2. amatør. 3. samler, liebhaber, kjøper.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur
Sold der, -(e)s/; sold, lønn.
stets (adv.) alltid, til enhver tid.
verheißen -> ver·he̱i̱·ßen verheißt, verhieß, hat verheißen mit OBJ 1 ■ jmd. verheißt (jmdm.) etwas geh. voraussagen, versprechen das verheißene Glück/Land/Paradies Der Prophet verhieß ihnen göttliche Gnade. 2 ■ etwas verheißt etwas geh. ankündigen Die Sache verheißt nichts Gutes. Allein die Vorspeisen verheißen bei diesem Sternekoch kulinarische Freuden.
verreisen (sv. itr.) reise bort; er ist für drei Wochen verreist han er bortreist i tre uker.
runzlig -> runz(e)lig (adj.) rynket.
versagen (sv. tr.) 1. nekte, avstå (fra); sich nichts versagen ikke nekte seg noe. 2. svikte, mislykkes, klikke; menschliches Versagen menneskelig svikt.
Affe der, -n/-n; ape;
neckender -> necken (sv. tr.) erte, terge; sich mit jemandem necken erte hverandre.
verdrossen (adj.) tverr, mutt, forarget.
Possen der, -s/-; puss, skøyerstrek(er);
Streich der, -(e)s/-e 1. slag, hogg; 2. strek, puss;
Schaf das, -(e)s/-e; sau, får;
Luchs der, -es/-e; (zoologi) gaupe;
gönnt -> gönnen (sv. tr.) unne; jemandem etwas gönnen unne en noe.
schnitzen (sv. tr. itr.) skjære (i tre eller elfenben);

Kommentar

Liebhaber på tysk er satt sammen av Lieb, grunnstammen i verbet å elske, og substantivet kjærlighet, og av haber, som betyr haver. Det blir «elskovsinnehaver», eller noe sånt, «den som innehar kjærlighet og beundring». Sammensetningen fungerer ikke så godt på norsk, derfor har vi tatt inn ordet Liebhaber som et fremmedord.

Det er et klassisk og evigungt virkemiddel i kjærlighetsdiktningen at den elskende strekker seg til det ytterste for sin elskedes gunst, og at han reduserer seg selv til ingenting, og henne til alt. Her mener jeg det er riktig å skrive han og henne, for når kvinner skriver til menn, gjør de det på en litt annen måte. Bare se selv, det er ingen av de store kvinnelige poetene som gjør seg selv til tulling for å få mannen hun vil ha, men de mannlige poetene gjør det hele tiden.

Goethe gjør det her. Og han gjør det med humor og overskudd. Det er 9 strofer, skrevet over samme lest. Han er fisk, hest, gull, tro, gammel, ape, sau, og etter hvert flere dyr, og hva som helst. Vi ser også at han er dyr, ting og egenskaper. For alt benytter han egenskapene for å tjene henne, om han var fisk, og hun skulle fiske, skulle det ikke mangle på fisk. Det er dette som er strategien han følger.

Til slutt kommer han frem til konklusjonen at til tross for alt det han kunne vært, og ville vært, så er han jo bare seg selv. Hvis det ikke er nok, må hun nok finne noen andre. Så får de de heller gjøre alt de kan for å få henne. I den siste strofen ser vi virkningen av at de to første linjene blir gjentatt. For til tross for at diktets nye innhold konkluderer med at hun kan få noen annen, om hun vil ha noe bdre, så avslutter diktet med at hun skal ta ham, som han er.

Min Gjendiktning

I dette diktet er det rytmen og rimene som er poenget. Det er det som må overføres til norsk, heller enn innholdet.

Beundrer i alle skikkelser

Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk;
Og kom du å fiske,
Så skulle jeg diske.
Jeg vil, jeg var en fisk,
Så hurtig og frisk.

Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.
O var jeg en kjerre,
Bekvemt deg å bære.
Jeg vil, jeg var en hest,
Da var jeg deg best.

Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full;
Om du skulle kjøpe,
Da ville jeg løpe.
Jeg vil, jeg var av gull,
Deg alltid jeg full.

Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære så god;
Jeg vil bare ha deg,
Vil aldri dra fra deg.
Jeg vil, jeg var tro,
Min kjære, så god.

Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold;
Vil du meg det nekte,
Så ville jeg smekte.
Jeg vil, jeg var old
Og rynket og kold.

Var jeg ape på lek
Med ertende strek;
Hadd’ noe deg plaget,
No’ gøy hadd’ jeg laget.
Var jeg ape på lek
Med ertende strek.

Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram;
Som gaupen i se-en
Og listig som reven.
Var jeg god som et lam,
Som en løve så bram.

Hva enn jeg nå var,
Den saken er klar;
Med fyrstlige gaver,
Du skulle meg have.
Hva enn nå jeg var,
Den saken er klar.

Dog er jeg, som jeg er,
Og ta meg nå her!
Vil du bedre besitte,
Så la andre seg snitte.
Jeg er kun som jeg er;
Så ta meg nå her!

ES2019

Forrige: Kriegserklärung Neste: Der Goldschmiedgesell Alle: Goethe

«All is vanity», saith the Preacher, av Lord Georg Gordon Byron

Нет, я не Байрон, я другой,
Еще неведомый избранник,
Как он, гонимый миром странник,
Но только с русскою душой.

Nei, jeg er ikke Byron, jeg er en annen,
Ennå ukjent utvalgt.
Lik som ham, jaget av verden vandrer,
Bare med russisk sjel.

Ordene tilhører den russiske poeten og forfatteren Mikhail Lermontov (1814 – 1841). Det er første tredjedel av et lite ditk han skrev da han var ganske ung. Det viser den helt enorme påvirkningskraften Lord Byron hadde i Russland, som han også hadde det ellers  på det europeiske kontinentet og i USA. Det var helst i hjemlandet England han ikke slo an. Han hadde nok et temperement som ikke helt slo an der. Dessuten orienterte han seg mot Europa, og laget skandaler i England.

Jeg kjenner ikke så godt denne historien hans. Min bakgrunn med Byron er først og fremst at jeg stadig støter på navnet hans når jeg leser russisk litteratur, eller leser om russisk litteratur. Lord Georg Gordon Byron (1788 – 1824) var i hvert fall sønn av kaptein John Byron, en mann som hadde flere barn med flere koner. Noen av dem døde imidlertid, slik at det var Georg Gordon som arvet tittelen baron. Han levde et ganske omflakkende liv, hadde flere kjærlighetseventyr, også med sine halvsøstre, og noen av dem resulterte også i barn. Han var opptatt av de gamle klassikerne, og besatt av å redde grekerne fra ottomanerne. Han fikk for dette også samlet en hær, men døde av sykdom før denne kom ut i kamp.

I diktningen er Byron en av de store romantikerne. Jeg har valgt et dikt fra samlingen Hebrew melodies, den kom ut i 1815, året etter at halvsøsteren Augusta fødte et barn der Byron nok var faren, og samme år som Byron helt sikkert fikk barn med en annen kone, Annabella. Det var ikke noen god periode for ham. Samlingen ble publisert av Isac Naathan som også satte melodi til noen av diktene. Jeg har valgt et dikt som har å gjøre med det Byron skulle bli kjent for, og som min inngangsport til Byron – Lermontov – skulle bli enda mer kjent for. Det er livsleden, tanken om at det er ingenting i livet av verdi, og at livet bare er noe man må holde ut mellom fødsel og død.

All is Vanity, saith the Preacher

Fame, wisdom, love, and power were mine,
And health and youth possessed me;
My goblets blushed from every vine,
And lovely forms caressed me;
I sunned my heart in beauty’ eyes,
And felt my soul grow tender;
All earth can give, or mortal prize,
Was mine of regal splendour.

I strive to number o’er what days
Remembrance can discover,
Which all that life or earth displays
Would lure me to live over.
There rose no day, there rolled no hour
Of pleasure unembittered;
And not a trapping decked my power
That galled not while it glittered.

The serpent of the field, by art
And spells, is won from harming;
But that which soils around the heart,
Oh! who hath power of charming?
It will not list to wisdom’s lore,
Nor music’s voice can lure it;
But there it stings for evermore
The soul that must endure it.

Min oversettelse

Alt er forgjeves, sier predikeren

Berømmelse, visdom, kjærlighet, og makt var mitt
Og helse og ungdom besatte meg
Mitt vinglass rødmet for hver en vin
Og deilige former kjærtegnet meg
Jeg solte mitt hjerte i skjønne øyne
Og kjente min sjel bli øm
Alt jorden kan gi, dødelige skatte
Var mitt i kongelig glans.

Jeg strever å telle over hva dager
Hukommelsen kan oppdage,
Som alt det liv og jord viser frem
Ville lure meg til å leve på ny.
Det var ingen dag, det var ingen time
Av glede som ikke ble bittergjort.
Og ingen pynt dekket min makt
Som ikke gnaget mens det glitret.

Slangen som kryper på marken, er med kunst
Og forbannelser, vunnet fra å skade.
Men den som skitner til rundt hjertet
Åh! Den som har har kraften av sjarme?
Den vil la seg liste visdoms lære
Ei heller musikkens toner kan lokke den.
Men der vil den stikke for evig tid
Den sjel som må den beholde.

Kommentar til oversettelsen

Goblet er et glass med stett. Caress er kjærtegne. Substantivet prize er pris eller premie, brukt som verb, slik det er her, betyr det «sette pris på» eller «skatte».

Strive er å streve, lure er å «lure» eller «lokke». Embitter er et verb som betyr «å gjøre bitter». Her er nektelsesformen brukt som partisipp. Trapping er pynt som vanligvis blir satt på hester, ofte består det av et fint teppe med forskjellig dekor. Det kan også brukes om klespynt , eller om den slags pynt som gjør en konge til en konge. På engelsk blir det dermed her i slutten av strofe 2 klar og fin betydning, det er forskjellige pledd som dekker hans makt, det er pynten som viser makten. Og den begynner å gnage – to gall – mens han bærer den. Lord Byron var baron, så han vet hva han snakker om.

Serpent er orm, slange og mark, alle slike dyr som kryper på bakken. Viktig er også at det var en serpent som lokket Eva i Bibelen. Soil brukt som verb er å «skitne-» eller grise til». Lore er et litt sjelden ord, det betyr «tradisjon, kunnskap» eller «lære». List kan være «å liste seg opp», altså på en eller annen måte gjøre noe for å komme seg med på en liste, eller det kan være «å krenge», for et skip å ha slagside. Jeg valgte å oversette endure («holde ut») med «beholde» for å få verseføttene til å stemme med originalen. Meningen i siste strofe er at slangen på marken ikke er farlig, den har vi lært oss å konrollere på et vis. Det er verre med den slangen i overført betydning vi hra inne i oss. Den lar seg ikke lure av noen ting, men vil være der for alltid og bite i sjelen vår med giften sin.

Kommentar til diktet

Versene i diktet følger sonettformen med jambisk pentameter og kryssrim. Her har imidlertid hver strofe 8 vers, og det er tre strofer slik at samlet antall vers blir 24.

Diktet står i en sammenheng og leses kanskje ikke helt godt for seg selv. Men her er det for seg selv vi har det, så vi lar det stå til. Vi må bare ha med i betraktningen at Byron tar ut litt distanse til stoffet ved å legge det i en helt annen tid og en helt annen kultur. Her er det hendelser ved Jordans bredder, her er det Belshazzars visjoner, her er det krigere og høvdinger, vannet ved Babel, alt som vi kjenner det fra Bibelhistorien. Det kan altså være Bibelens prediker som her snakker til det jødiske folket, som predikeren også gjør det i en av det gamle testamentets tekster. Tonen er også noe av den samme.

Det lyriske jeg i diktet kan være en gammel konge, eller en gammel stormann. Han har opplevd alt som mennesket strever etter, og sett at det alt sammen har liten verdi. Strofe 2 gir en litt annen versjon av de samme tingene. For når den gamle stormannen ser seg tilbake, er det ingenting av det han hadde hatt som ville gjort at han ville hatt livet sitt om igjen. All glede ble til slutt gjort bitter, og all luksus plaget ham også mens han bar dem.

Diktet er nok ikke helt representativt for Byrons aller største kunst, så jeg må nok finne flere dikt av ham skal jeg virkelig lære ham å kjenne. Den siste strofen er imidlertid den sterkeste. Her bruker Byron bildet av slangen, som er et dyr fra det gamle testamentet, det som forårsaket syndefallet, og et i sammenhengen et passende dyr for det som er ondt og farlig. I diktet blir slangen brukt i både direkte og overført betydning. I den direkte betydningen – som slange – er den ikke så veldig farlig, for man har lært seg hva man skal gjøre med den. Slangen – det onde og farlige – man har innvendig er det imidlertid ingenting å gjøre med, så den vil bite deg hele livet.