Die Erwartung (Ventingen), av Friedrich Schiller

Dette er ikke en komersiell blogg. Det viser jeg ganske klart i dag, da jeg tar fatt på et ganske langt og temmelig ukjent dikt av Friedrich Schiller, fordi det er referert til i Hallvard Lies verselære fra 1967. Der blir det satt i forbindelse med Welhavens dikt, En Vaarnat. Forbindelsen er at begge diktene har et taktskifte, og Lie antyder at Welhaven der kanskje er litt inspirert av Schiller. I alle fall viser Lie at det gir mening å lese Welhavens dikt med Schillers dikt i bakhodet, og at motivet for taktskiftet kan være noe av det samme. Det vil si, som Lie også forklarer, så er taktskiftet hos Schiller veldig konkret motivert, det er den man venter på og trodde skulle komme, som ikke kommer allikevel. Hos Welhaven er stemningen hele tiden den samme, det er poeten som sitter i vårnatten, og det er ingen ytre handlinger som kan forårsake et taktskifte. Det er bare de indre stemningene som kan skifte.

Om Schiller

Friedrich Schiller (1759 – 1805) hører til de ganske vanskelige. Han er produkt av sin tid, klassisismen og opplysningstiden, og han er med i den tidlige brytingen fra klassismen over i romantikken. Det er mye bakgrunnsstoff å sette seg inn i for å skjønne hvorfor de skrev som de gjorde, og tekstene kan kanskje virke fremmende og omstendelige for våre dagers lesere. Det gjelder særlig diktene, der det var strenge krav til formen, og de sjeldent begrenset seg i lengden. Vi har på norsk heller ingen markante dikterpersonligheter fra denne tiden, de vi har er humoristiske (Wessel) eller tidlige uttrykk for norsk nasjonalfølelse (Nordahl Bruun), så vi får liten øving i å lese tekster på vårt eget språk herfra.

Tyskerne har mange og store. Det er fra denne tiden den tyske dikter- og tenkertradisjonen for alvor begynner, det er herfra de har Goethe, og fra ham kommer de alle sammen. Schiller hører til samme tidsperiode som Goethe, og var venn av ham, men Goethe levde lenger, og fikk gjort mer. Men siden tysk ikke står så sterkt i Norge lenger, er heller ikke Goethe så inngående kjent lenger. Og Schiller er vanskelig tilgjengelig. Det har han i hvert fall vært for meg.

Men så er det jo slik at når man jobber med en sak, og bruker tid på den, så øker også kunnskapen, og med det kommer interessen. Den tyske diktningen er en verden ennå ganske fremmed for meg, men jeg vet nok til å vite at her er det noe å hente. Foreløpig er jeg ganske på amatørplan, sånn at jeg vet at de som har interesse for dette, antagelig vet mye mer enn meg. Men et sted må man begynne, og her har jeg begynt.

Die Erwartung

Hör ich das Pförtchen nicht gehen?
Hat nicht der Riegel geklirrt?
Nein, es war des Windes Wehen,
Der durch diese Pappeln schwirrt.

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Stille, was schlüpft durch die Hecken
Raschelnd mit eilendem Lauf?
Nein, es scheuchte nur der Schrecken
Aus dem Busch den Vogel auf.

O! lösche deine Fackel, Tag! Hervor,
Du geistge Nacht, mit deinem holden Schweigen,
Breit um uns her den purpurroten Flor,
Umspinn uns mit geheimnisvollen Zweigen,
Der Liebe Wonne flieht des Lauschers Ohr,
Sie flieht des Strahles unbescheidnen Zeugen!
Nur Hesper, der verschwiegene, allein
Darf still herblickend ihr Vertrauter sein.

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Mein Ohr umtönt ein Harmonienfluss,
Der Springquell fällt mit angenehmem Rauschen,
Die Blume neigt sich bei des Westes Kuss,
Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen,
Die Traube winkt, die Pfirsche zum Genuss,
Die üppig schwellend hinter Blättern lauschen,
Die Luft, getaucht in der Gewürze Flut,
Trinkt von der heissen Wange mir die Glut.

Hör ich nicht Tritte erschallen?
Rauschts nicht den Laubgang daher?
Nein, die Frucht ist dort gefallen,
Von der eignen Fülle schwer.

Des Tages Flammenauge selber bricht
In süssem Tod und seine Farben blassen,
Kühn öffnen sich im holden Dämmerlicht
Die Kelche schon, die seine Gluten hassen,
Still hebt der Mond sein strahlend Angesicht,
Die Welt zerschmilzt in ruhig grosse Massen,
Der Gürtel ist von jedem Reiz gelöst,
Und alles Schöne zeigt sich mir entblösst.

Seh ich nichts Weisses dort schimmern?
Glänzts nicht wie seidnes Gewand?
Nein, es ist der Säule Flimmern
An der dunkeln Taxuswand.

O! sehnend Herz, ergötze dich nicht mehr,
Mit süssen Bildern wesenlos zu spielen,
Der Arm, der sie umfassen will, ist leer,
Kein Schattenglück kann diesen Busen kühlen;
O! führe mir die Lebende daher,
Lass ihre Hand, die zärtliche, mich fühlen,
Den Schatten nur von ihres Mantels Saum,
Und in das Leben tritt der hohle Traum.

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

aus Gedichte, 1789 – 1805

Min oversettelse (ufullstendig)

Ventingen

Hørte jeg ikke porten gå?
Har ikke slåen klirret?
Nei, det var vindens pust,
Som suste gjennom disse poplene.

O smukke deg, du grønne, løvdekkede tak,
Du skal den yndeutstrålende motta,
Hennes gren, bygger et skyggende tak,
Med hengiven natt henne hemmelig å omfavne,
Og all hennes smigerluft, blir våken
Og spøker og spiller om hennes rosekinn,
Når hennes skjønne byrde lett beveger seg,
Den sarte foten til kjærlighetens sete bærer.

Stille, hva smyger gjennom hekkene
Raslende med hurtig løp?
Nei, det var bare noen fugler
som av skrekk ble skrempt opp fra busken.

O! slokk din fakkel, dag! Herover,
Du åndfulle natt, med din yndige stillhet
Bre om oss den purpurrøde flor,
Omspinn oss med hemmelighetsfulle greiner,
Kjærlighetens lykksalighet flyr med den spente lytters øre,
Hun flyr de ubeskjedne vitnene til strålene,
Bare Hesperos, den tause, alene
Får stille synlig være hennes fortrolige.

Ropte det ikke lett fra det fjerne,
Som hviskende stemmer likt?
Nei, svanen er det, som trekker
Ringer gjennom den sølvfargede dammen.

Mitt øre omtoner en harmoniflod,
Den varme kilden faller med behagelig brus
Blomstene bøyer seg for vestavindens kyss
Og alle vesener ser jeg veksle lykksalighet
Druene vinker, ferskene til nytelse
Som overdådig svulmende bak blader lytter
Luften, dykker ned i kryddernes flod
Drikker meg fra de hette kinn gløden.

Hørte jeg ikke skrittene lyde?
Rasler ikke løvgangen hitover?
Nei, en frukt er falt der borte,
Fra dens egen tunge fylde.

Dagens flammeøye brekker selv
I den søte død og blasse farger.
Djervt åpner seg i det elsklige tusmørke,
Begerne allerede, som hater sin glød
Hever månen sin strålende åsyn
Verden forsmelter i rolig stor masse
Beltet er for enhver lokkelse løsnet,
Og alt det skjønne trekker meg blottet til seg.

Ser jeg ikke noe hvitt glinse der borte?
Glanser det ikke som silkekledning?
Nei, det er søylen som flimrer
På den mørke barlindsveggen.

O! lengtende hjerte, mor deg ikke mer,
Med søte bilder uvirkelig å leke,
Armen, som vil omfavne henne, er tom
Ingen skyggelykke kan dette brystet kjølne;
O! før meg den levende hit,
La hennes hånd, den sarte, føle meg,
Skyggen bare fra hennes kåpes fald,
Og i livet trå den hule drøm.

Og lett, som fra det himmelske høye
Kommer stunden av lykke frem.
Så vår hun nærmet seg, usett
Og vekte vennen med kyss.

En gjennomgang av språk, innhold og oversettelse

Jeg oversetter des Windes Wehen, med vindens pust. Det er bokstavrim i orginalen, ordene Winden og Wehen står godt til hverandre, norske «vindens vaiing» gir ikke helt den same effekten. Ordet pust står ikke i originalen, men det står godt til ordet suste i linjen under. Så her oversetter jeg litt poetisk.

I andre strofe er det noen ord som ikke står i ordlisten med norsk oversettelse. Schattendes er skyggende. Gemach er gemakk, norsk ordbok skriver det kommer fra lavtysk, og egentlig betyr «bekvemmelighet». Det er et fint rom, et kammer. Vi kjenner det i dag best i uttrykket «de indre gemakker».

I strofe 3 må det omskrives. Tysk har som man vet verbet til slutt, og de tyske poetene bruker det effektivt, men det er ikke noen mulighet for å få det tyske auf til slutt i strofen til å bli det norske ordet opp til slutt i oversettelsen.

Breit um uns her tror jeg skal oversettes bare med «bre om oss». Adverbet her (hit) passer ikke på norsk å ta med. Her har jeg litt problemer med vendingen des Lauschers Ohr, særlig ordet Lauschers, som skal være genitiv av Lauscher. Jeg har søkt meg frem til at dette skal være noe med ører, gjerne i jegerspråk, og gjerne på dyr som hare og rådyr. Det kan også være en person som lytter ved dørene. Det passer bedre i sammenhengen. I linje 6 gjelder det å få genitiven riktig, det er des Strahles, til strålene. Schiller bruker formen Hesper for Hesperos, aftenstjernen i gresk mytologi. Dette var nok godt kjent for den klassisk utdannede Schillers samtid, men nok veldig lite kjent her i dag. Likevel tror jeg at jeg holder på Hesperos, i stedet for å bruke Aftenstjernen, eller Venus. Å bruke Venus kunne vært fint, det er planeten Venus som er aftenstjernen, men Venus er også det latinske navnet på en gresk gud, og det er en ganske annen gud enn Hesperos. Så det kunne vært misvisende. Om vår tid ikke alltid er like opplyst i den klassiske historien, så har vi oppslagsverk lettere tilgjengelig enn noen har hatt det før oss. Alle som vil finner lett ut hva Hesperos er for noe. Jeg tror sie viser tilbake til die Liebe, nedover i strofen. Jeg er ikke helt fornøyd med hvordan jeg fikk denne til, ennå.

I begynnelsen av strofe 5 er det en verbsammensetning, rief gleich, som vanlig for uekte sammensatte verb med verbet og tilhøret atskilt. Jeg vet ikke om jeg treffer riktig med å oversette med roper likt, det føles og virker litt underlig. De to siste linjene i denne strofen må omskrives.

Tysk Wikipedia skriver at Springquelle er en kilde med varmt kildevnn. Rauschen (sus, brus) er brukt som substantiv, men i ordlisten finner jeg det som verb, og har satt det opp i gloselisten som det. Des Westes Kuss er vestavindens kyss. Jeg er ikke sikker på om jeg får linjen Und alle Wesen seh ich Wonne tauschen, helt riktig. Slik jeg forstår det, er det jeg-personen i dikte som ser alle vesener rundt seg bytte fryd og lykksalighet med hverandre. Alle har overskudd av det, og kan gi og få. Den siste halvdel av denne strofen må renskrives.

Laubgang er satt sammen av Laub (løv) og gang (gange), jeg tror løvgang må være greit. Jeg oversetter die Frucht til en frukt, bestemt til ubestemt form. Jeg må også tenke litt hvordan jeg skal oversette die Fülle (fylde, overflod).

Strofe 7 har jeg litt problemer med. Jeg får ikke helt til hvordan ordene død (Tod) og hate (hassen) skal passe inn. Det er også noe med sammenhengene der jeg ikke får grep på. Dagens flammeøye (Des Tages Flammenauge) er solen.

Strofe 8 stoler jeg heller ikke på. Særlig mot slutten. Det gir ikke helt god mening sånn jeg har oversatt det til norsk. Jeg må se nærmere på det.

I strofe 9 tror han at han ser det glinse i silkeklærne hennes, men så er det bare en søyle som flimrer mot en vegg av barlind. I oversettelsen er det litt valg av ord som må til, hva slags ord for skinne, glinse og glanse som skal velges, og om det er på eller mot veggen av barlind det skal stå. Her er det slik jeg ser det bare snakk om nyanseforskjeller.

Strofe 10 har jeg fått sammen på et vis. Ordet skyggelykke tror jeg skal være like uvanlig som Schattenglück på tysk. Det er hans eget, ikke hennes bryst, som skal kjølnes.

I den avsluttende strofe 11 er det nesten uutholdelig ikke å kunne sette verbet til slutt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift. For noen ord gir ordboken bare tysk forklaring, og ingen norske oversettelser. Slike ord er markert med fetkursiv. I kursiv står ord som ikke står i ordboken i det hele tatt, men som jeg har funnet andre steder. Ord med lenker går til nettsiden jeg har funnet forklaringen til ordet.

(Pförtchen – dimminufitv ->) Pforte die, -/-n; dør (i port), port.
Riegel der, -s/-. 1. slå; den Riegel an der Tür vorschieben skyve slåen for døra; (overført) einer Sache einen Riegel vorschiebensette en stopper for noe; hinter Schloss und Riegel (overført) bak lås og slå. 2. rad, (inndelt) stripe 3. (sjokolade)plate.
klirren (sv. itr.) klirre
wehen (sv. itr.) 1. vaie; die Fahne weht flagget vaier. 2. blåse, vifte;
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe. 2. suse; suse i vei.
Pappel die, -/-n; poppel.

Anmut die, -/; ynde, sjarm, gratie.
Zweig der, -(e)s/-e. 1. gren, kvist. 2. (overført) gren;
bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge.  2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Schatten der, -s/-; skygge;
Ge·ma̱ch -(e)s, Gemächer das geh. großer, vornehmer Wohnraum Im linken Flügel des Schlosses befinden sich die Gemächer der Gräfin. (Norsk: gemakk)
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
heimlich (adj., adv.) 1. hemmelig, skjult, i smug/hemmelighet. 2. hjemlig.
umˈfangen (st. tr.) omgi; omfatte; (høytidelig) omfavne.
schmeicheln (sv. itr.) smigre;
Wange die, -/-n; 1. kinn. 2. sidedel, vange.
Bürde die, -/-n; byrde.
Sitz der, -es/-e.  1. sete. 2. sitteplass, plass. 3. snitt, passform.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).

schlüpfen (sv. itr.) smutte; smyge (seg); gli
Hecke die, -/-n. 1. hekk. 2. hekketid.
scheuchen (sv. tr.) skremme opp, jage bort.

das Schweigen taushet, stillhet.
her (adv.) 1. hit. 2. fra. 3. siden, fra (den tid).
Flor der -s/-e; flor (blomsterflor, sørgeflor);
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
La̱u̱·scher La̱u̱·sche·rin -s, – der 1 jmd., der lauscht2 Seid mal still, ich glaube, wir haben einen Lauscher! 2 zool. (in der Sprache der Jäger) das Ohr des Hasen Der Hase stellte seine Lauscher auf. –> lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte.  2. lytte til (oppmerksomt, spent).
Ohr das, -(e)s/-en; øre;
unbescheiden (adj.) ubeskjeden.
Zeuge der, -n/-n, die Zeugin -/-nen; vitne
Hesper Hesperos, i gresk mytologi, aftenstjernen (Venus, planeten)
verschwiegen (adj.) 1. taus, diskret. 2. rolig, stille, bortgjemt.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
vertraut (adj.) fortrolig

flüstern (sv. tr. itr.) hviske; (om vind) suse
Kreis der, -es/-e. 1. sirkel, ring, runding. 2. krets, distrikt, forvaltningsområde (omfatter flere kommuner). 3. krets, gruppe
Teich der, -(e)s/-e; dam.

tönen (sv.) 1. (tr.) tone (f.eks. hår). 2. (itr.) tone, lyde, klinge.
Quelle die, -/-n; kilde (også overført), rot, opphav.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle;
der West -(e)s/; (poetisk) vestenvind.
Wesen das, -s/-; vesen
tauschen (sv. tr.) bytte
Traube die, -/-n. 1. (vin)drue. 2. (overført) klase, klynge.
Pfirsich der, -s/-e; fersken.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse
üppig (adj.) 1. yppig (eine üppige Figur) 2. overdådig.
schwellen I. (schwillt, schwoll, ist geschwollen, itr.) 1. svelle, fylles. 2. hovne opp; der Finger schwillt fingeren hovner opp; geschwollene Beine haben ha hovne be(i)n. II. (schwellt, schwellte, hat geschwellt, tr.) fylle, stige;
lauschen (sv. itr.) 1. (tjuv)lytte, avlytte. 2. lytte til (oppmerksomt, spent).
tauchen (sv. itr. tr.) 1. (itr.) dykke. 2. (tr.) dyppe, senke ned.
Gewürz das, -es/-e; krydder.
Flut die, -/-en. 1. flo, høyvann. 2. flod, flom, vannmasse. 3. (overført) strøm
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.

Tritt der, -(e)s/-e. 1. trinn, steg. 2. skritt, gang, takt; im gleichen Tritt i samme takt. 3. spark; jemandem einen Tritt geben gi en et spark. 4. fotspor.
erschallen (sv. itr. eller erscholl, ist erschollen) gi gjenlyd, tone, klinge, lyde høyt.
Laubgang -> Gang I. der Gang, -es/Gänge. 1. gang, gange; Spaziergang spasergang, -tur; Durchgang gjennomgang; Arbeitsgang arbeidsgang; es geht seinen alten Gang det går sin vante gangim Gang sein være i gang; in Gang bringen, setzen sette i gangin Gang halten holde i gangeinen schweren Gang tun (overført) en tung gang å gå; der Motor hat einen leisen Gang motoren har en stille gang/går stille. 2. gir; den ersten Gang einschalten sette i første gir. 3. (mat)rett; zu Mittag drei Gänge haben ha 3 retter til middag (f.eks. suppe, hovedrett, dessert). 4. tur, ærend; ich habe noch ein paar Gänge vor jeg har enda et par ting å utrette/et par ærender å besørge; einen Gang in die Stadt machen ta en tur til byen. 5. (sport) omgang, runde; (sjøfart) slag, vending (ved kryss). II. die Gang [gɜng] -/-s; gjeng.
Fülle die, -/.  1. fylde, fyldighet, korpulense. 2. overflod, mengde, rikdom; etwas in (Hülle und) Fülle haben ha overflod av noe. 3. fyll, farse.

blass (adj., blasser, am blassesten, eller blässer, am blässesten) blass, blek, fargeløs; svak, uklar; keine blasse Ahnung overhodet ingen anelse/aning.
kühn (adj.) dristig, djerv, tapper, modig.
das Dämmerlicht halvmørke, tusmørke.
Kelch der, -(e)s/-e; kalk, beger.
hassen (sv. tr.) hate.
Angesicht das, -(e)s/-e(r), (flt., sjelden, poetisk) ansikt, åsyn, utseende.
zerschmilzt -> zerschmelzen 1. vollständig schmelzen 2. (selten) vollständig schmelzen (Synonyme: synonyme auftauen, zergehen, zerrinnen)(www.Duden.de)
Gürtel der, -s/-. 1. belte. 2. sone, belte; (overført) krans.
Reiz der, -es/-e. 1. irritasjon. 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
entblößen (sv. tr., med akk. eller gen.) blotte; berøve;

schimmern (sv. itr.) glinse, skimre, skinne svakt.
glänzen (sv. itr.) stråle, glinse; skinne, polere; (overført) lyse, briljere.
seiden (adj.) silke-, av silke
Gewand das, -(e)s/Gewänder (-e); kledning, skrud, drakt.
Säule die, -/-n; søyle.
Taxuswand -> Taxus Planteslekt i Barlindfamilien (SNL).

sehnen (sv. refl.) lengte
ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
wesenlos (adj.) ubetydelig, uvirkelig.
Busen der, -s/-. 1. bryst, barm; jemandem seinen Busen öffnen (overført, poetisk) åpne sitt hjerte for en. 2. vik, bukt; Meerbusen havbukt.
Mantel der, -s/Mäntel. 1. frakk, kappe; Bademantel badekåpe; Wintermantel vinterfrakk; Sportmantel sportsfrakk; Regenmantel regnkappe, regnfrakk; Pelzmantelpelskåpe; jemandem aus dem Mantel helfen hjelpe en av med frakken. 2. (sykkel)dekk. 3. mantel, dekke, svøp, kappe, slør.
Saum der, -(e)s/Säume. 1. søm, fald. 2. kant, rand; Ufersaum strandkant.
hohl (adj.) hul, innfallen, innsunken;

erscheinen (erschien, ist erschienen, itr.) 1. komme til syne, vise seg; møte, innfinne seg, fremtre. 2. utkomme, publiseres, komme ut (om bok). 3. synes, forekomme, virke.
nahen (hat/ist genaht, itr. refl.) nærme seg, komme nærmere;

Diktets form

Diktet har svært mange strofer, 11 stykker. De veksler mellom å ha 4 og 9 verselinjer. Både takten og stemningen er forskjellig i disse to typer strofer. I den gjengitte utgaven i Hallvard Lies verselære er bare tatt med de 5 strofene på 4 linjer.

I de fireversede strofene er takten daktylsk, Tung-lett-lett, Tung-lett-lett, tung-lett x2, og trokeeisk tung-lett, tung-lett, tung-lett, tung-lett x2. Linje 2 og 4 slutter med trykktung. Jeg viser med med midtstrofen, men kunne tatt hvilken som helst av dem (utenom den siste, som skiller seg ut).

Rief es von ferne nicht leise,
Flüsternden Stimmen gleich?
Nein, der Schwan ists, der die Kreise
Ziehet durch den Silberteich.

Merk at denne strofen har en variasjon i linje 2, der det er SssSsS, altså det mangler en trykklett stavelse i andre takt. Sånt er kjærkomment for oss som skal oversette og gjendikte. Det gir oss litt større frihet til å bryte versemønsteret, når originalen også har gjort det.

Rimene er AbAb, kryssrim, kvinnelig (trykklett, vokalisk) utgang i linje 1 og 3, mannlig (trykktung, konsonant) i 2 og 4.

Den siste strofen har opptakt, og ser sånn ut:

Und leis, wie aus himmlischen Höhen
Die Stunde des Glückes erscheint,
So war sie genaht, ungesehen,
Und weckte mit Küssen den Freund.

Her ser vi mønsteret med to trykklette stavelser mellom de trykksterke blir fulgt også i de to nederste linjene. Hun er kommet, så det trengs ikke lenger rytmebruddet for å fremheve skuffelsen over at det han hele tiden trodde var henne, ikke var henne likevel. Hallvard Lie skriver i sin verselære at det her går i anapest-rytme, det vil si to trykklette stavelser fulgt av en trykksterk (hundevalp). I resten av disse firelinjende strofene er det daktyler, en trykksterk stavelse fulgt av to trykklette (brennende). Det skulle gå greit å se det er daktyler i de fire første av denne type strofer, der begynner det med trykktung, og så følger to trykklette, og så en gang til, før verselinjen avsluttes. Her i den siste strofen kan det sies at det begynner med en jambe, en trykklett og en trykksterk (Und leis), før anapestene begynner.

I oktavene er det femfotede jamber, trykklett stavelse fulgt av trykktung. I den første av dem blir det slik:

O schmücke dich, du grün belaubtes Dach,
Du sollst die Anmutstrahlende empfangen,
Ihr Zweige, baut ein schattendes Gemach,
Mit holder Nacht sie heimlich zu umfangen,
Und all ihr Schmeichellüfte, werdet wach
Und scherzt und spielt um ihre Rosenwangen,
Wenn seine schöne Bürde, leicht bewegt,
Der zarte Fuss zum Sitz der Liebe trägt.

Rimene er aBaBaBcc. Stor bokstav markerer trykklett utgang, liten bokstav er trykktung. Dette er klassisk rimmønster i oktavene, kryssrim i de seks første linjene, og så parrim i de to siste. Hallvard Lie skriver på side 637 i sin verselære at kravet om tveklang (dvs bare to sammenflettede rimrekker) gjelder her uavkortet for alt som oktave vil hete. Det vil si at det skal være to forskjellige rim i de seks første linjene, de tre linjene med hver av de to rimene skal flettes sammen. Som regel går det i kryssrim, annenhver, men her finnes det unntak. Den største variasjonen er hvor de trykklette og trykksterke utgangene, eller kadensene, kommer. Hos Schiller i dette diktet er det i linjene med oddetall, 1, 3 og 5, og de to siste. Disse linjene har trykktung siste stavelse. Det vanligste er AbAbAbCC, slik som i Vinjes,Ved Rondane.

I den italienske ottave rime («åtterimer») skal det være 11 stavelser. Hvor trykket, eller aksenten, skal legges, finnes det ikke noen fast regel for. Det eneste er at nest siste stavelse, nr. 10, skal være trykklett. Alle italienske ord ender på vokal, så det blir alltid vokalisk utgang i italienske vers. Overført til germanske språk, ble disse 11 stavelsene til femfotede jamber. Det varierte om den italienske, ellevte stavelsen, skulle være med. Strofeformen er så vanlig, at den på tysk bare kalles «die Stanze». Også hos oss er den blitt kalt strofenes dronning. Flere av gigantene i verdenslitteraturen har brukt denne strofeformen i noen av sine mest betydelige dikt. På 1790-tallet var den tyske begeistringen for strofeformen så enorm at man snakket om en Stanzenwut, best oversatt med: strofegalskap. Dette har jeg fra Lie, s. 642, som igjen siterer Heusler (A. Heusler: Deutsche Versgeschichte I – III. Brl. u. Lpz. 1925-29, bind III, s. 166). På samme sted siteter Lie Schiller:

die achtzeiligen Stanzen, besonders mit einiger Freiheit behandelt, für das Grosse, Erhabene, Pathetische und Schreckhafte selbst einen Ausdruck haben» (Werke I, 1910, s. 77.)

Lie fortsetter å skrive hva det er som gjør denne strofeformen så fascinerende, og hva det er som gjør den så virkningsfull. Sånt er vanskelig å sette ord på. Etter mitt syn er det nesten umulig å skrive noe om det, uten å miste leseren, så jeg gir meg her. Poenget er at Schiller har skrevet et dikt som veksler voldsomt mellom verseform og strofeform, og at dette er effektfullt på en temmelig original og – fascinerende – måte. Det er fascinerende i seg selv, og sikkert enda mer effektfullt da dikterne og leserne virkelig følte og kjente de ulike vers- og strofeformene mer enn vi gjør i dag. Men det er kanskje like så fascinerende i dag, å se hva dikterne på denne tiden egentlig prøvde på, og hva de anså det viktig å formidle. Her er det 11 strofer, folkens, ganske komplisert, om hvordan det er å vente på sin elskede.

I de firelinjede strofene går vekslingen mellom spent forventing, da man tror man hører noe, og så skuffelsen over at det ikke var henne likevel. I oktavene er det stemningen man sitter i, hvor begeistet man da sanser verden, hvor beriket tingene blir. I diskusjonen om diktets form, kan vi også avslutte med strofe 11, den som er ekstra, og bryter med parene 4 + 8 linjer. I denne er det hun stiger ned, ubemerket, i jublende anapestrytmer, som Lie skriver, og det er som av himmelen selv, altså noe guddommelig. Dette er stunden av lykke, dette er ikke noe hverdagslig, ingen svane, frukt eller annen konkret ting. Det er også sånn, at når hun først kom, så kom hun ubemerket. Enda så godt han fulgte med, fikk han det ikke med seg. I den siste strofen er det ikke noe taktskifte, ikke noe rytmebrudd, men det er likevel litt kontrast mellom de to første linjene, der hun som stunden av himmelen stiger ned, og de to siste, der hun gir seg i gang med å kysse på vennen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i romantikkens spede begynnelse. Klassisismen har ikke helt sluppet taket, så formen er streng og følelsene bundet i uttrykket, men det er fri utfoldelse i å ha dem. Det er som om Schiller pløyer jomfruelig mark, han kan bare pøse på med sterke og luftige ord for å beskrive den sterke og sitrende følelsen man har når man sitter og venter på noen.

Kontrastene mellom de firelinede kvartettene og de åttelinjede oktavene er åpenbar. Kvartettene er dikt i seg selv, det er rikelig med stoff i dem. Her er det også kontrast, mellom de to første linjene og forventningen, og de to siste, og skuffelsen. I gjennomgangen av diktets form har jeg vist hvordan også et taktskifte er med på å underbygge dette. Mot dette igjen, står de voldsomme oktavene i ytterligere kontrast. Her er det som om hele naturen står i forventninger, om hun som skal komme, og Schiller pøser på med sammenligninger og beskrivelser som må virke fremmedartete for en moderne leser. Særlig i Norge i vår tid er man nødt til å avvæpne med litt humor, om man skulle forsøke å legge for dagen så sterke følelser som dette her. Men Schiller er en annen tid, en tid da begeistringen var hva det gjaldt om, og poenget nettopp var å gi sine følelser fritt utløp, kun tøylet av en streng form i versenes rim og rytmen. Denne motsetningen mellom å slippe følelsene fri og å kontrollere dem, var det som skulle gi den helt stor kunsten, det var dette som var idealet. Om følelsene var begrenset, så begrenset det også menneskets muligheter og livets rikdom. Men om de ble sluppet helt fri også i måten de ble formidlet på, så ville det ikke være noe som ble formidlet. Da ville det bare være en person i sterke følelser, ikke et dikterisk geni som evnet å overføre disse sterke, rike følelsene, til andre.

Så er det om følelsene også om følelsene kan bli overført noen hundre år nedover i tid, til oss, allerede godt utpå 2000-tallet. Diktet er ikke så veldig kjent, så det er bare sånn måtelig, men det har noen fascinerende kvaliteter, og hva det skal uttrykke, gjelder vel ennå i dag? Det er fremdeles sånn, at verden kan fortone seg helt annerledes, når man sitter og venter på noen man elsker. Så måten Schiller uttrykker det på, er mer fremmed, enn hva han vil uttrykke, vil jeg si.

Det er for meg litt merkelig å lese et uttrykk for så sterke følelser fra en person jeg kjenner så dårlig. I Shakespeares sonetter er forfatteren ikke-eksisterende for meg, jeg deltar ikke i spekulasjonene om hva disse kan si om Shakespeares liv. Men for nyere dikt, der vi kjenner biografien til den som har skrevet dem, så blir livshistorien for meg alltid interessant. De store tyske poetene er ennå nokså ukjente for meg. Studier i tysk og rikelig med tilgang på verkene deres hjelper på, men annerledes enn på norsk er det ikke umiddelbart så lett å få vite så mye mer om dem. Det er også atskillig mer tidkrevende å lese biografier på tysk, enn på norsk. Og Schiller, alt jeg har lest om ham, så får jeg liksom ikke helt taket på ham. Om jeg gjør det, kan det være jeg endrer på denne posten, slik jeg har endret på så mange av de andre.

Min gjendiktning

Det er i tidligste laget å gå i gang med gjendiktningen, før alt med diktet selv er helt klart, men jeg slenger i alle fall på en versjon av de 5 strofene med 4 linjer. Så får eventuelt de 4 oktavene komme senere. Rytme, takt og rim skal være nokså overført fra originalen.

Ventingen

Hørte jeg porten ei smyge?
Var det ei slåens klirr?
Nei, det var kun vindens byge,
Som i poppel’n gav sitt svirr.

Stille, hva smøg der i hekken
Rassel med ilende løp?
Nei, det var kun skremt i skrekken
Fra en busk en fugl som føk.

Ropte det fjernt ikke lite,
Hviskende stemmer likt?
Nei, en svane var det, den hvite,
Som drar ringer i sølvdammen slikt.

Hørte jeg skrittene gjalle?
Rasler ei løvgangen hit?
Nei, en frukt der så jeg falle,
Fra dens egen fylde rik.

Ser jeg no’ hvitt der glimre?
Glinse lik silkekle’?
Nei, det er søylen som flimrer
På en vegg av barlindstre.

Og lett, som fra himmelen høye
Viser stunden av lykke seg frem.
Så var hun da nærmet seg, usett
Og vekte med kyss sin venn.

ES2018

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholdet i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste. Slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets. Her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden, og særlig etter at Wergeland døde, roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død. Det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til Stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt. Det fører etter hvert til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde i Norge på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen de trengte å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.

 

Asgaardsreien, av Johan S. Welhaven

Asgaardsreien, eller Åsgårdsreien, som vi i dag vil skrive det, er et dikt av Johan Sebastian Welhaven. Det er basert på en drapssak fra et bryllup i Valdres, i 1823, og det henter inn sagnstoff fra norrøn mytologi og gammel norsk, folketro. Diktet stod første gang offentliggjort i samlingen Nyere Digte, fra 1845. Omsider har dette diktet fått en helt grei post, med en grundig redegjørelse for bakgrunnen for diktet, og en grundig gjennomgang av innholdet i det.

Om Welhaven og diktsamlingen Nyere Digte

Johan S. Welhaven var av tysk avstamning. Farfaren utvandret til Bergen, og jobbet der som klokker i Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Til langt opp på 1800-tallet fortsatte de å ha messer der på tysk. Faren arbeidet som prest ved St. Jørgens hospital for spedalske. Johan Sebastian Welhaven var altså tredje generasjon innvandrer. Familien var såpass velstående, at faren kunne finansiere skolegang og studier for alle sine tre sønner. Da faren døde, ble det imidlertid trangt, og Johan Sebastian måtte leve noen år i reell fattigdom og nød, i tiden i Oslo. Han var av finere slekt, av middelklassen, kan man si, veldig tilhørende borgerskapet, i gruppen litt laverestående embetsmenn. Men man kan aldri si om ham, at han kom lett til ting.

Kanskje kan bakgrunnen til Welhaven være med på å forklare hvorfor han havnet på den såkalte europeiske siden i kulturdebatten som raste på 1830-tallet? Wergeland og hans krets, tilhørte det norske, det som skulle vinne frem. Wergelands slekt var også norsk generasjoner bakover i tid.

Da Welhaven gav ut samlingen Nyere Digte i 1844, var han universitetslektor i filosofi ved universitetet i Oslo. Kulturfeiden med Henrik Wergeland var for det meste over, den foregikk på 1830-tallet, og gikk bittert for seg. Welhaven hadde skrevet og utgitt det sterkt anti-norske Norges Dæmring i 1834, der han virkelig kritiserer norsk kultur og norsk åndsliv. For dette havnet han i problemer, Disse problemene fulgte ham hele livet, og henger ennå ved ham i dag. Det er Wergeland som er den gode nordmann, Welhaven er utlendingen, han som ser ned på Norge.

Samlingen Nyere digte består av 3 deler. Den første er lyriske dikt, 42 dikt i tradisjonell forstand, den andre er leilighetsdikt, dikt skrevet og trykket for spesielle anledninger. Den tredje er lengre dikt med tema og historier fra norsk sagntradisjon. De er så norske som de kan få blitt, både i form og i innhold. Titlene er En vise om Hellig Olaf, Jutulsberget, Om Ridder Audun til Aarhuus, Nøkken i Kvernen, Eivind Bolt, Det omvendte Bæger, Den sunkne Stad, I Nærødalen, Paa Skibshøien og Det fredete Tre, for å nevne noen. Resten er Tomme Kæmpehøie, Buesnoren, Kyst-billede, og så dette, Asgaardsreien.

Asgaardsreien

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Thor, den stærke, med løftet Hammer,
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer
belyse det natlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi,
da hyler Sværmen og Folket lytter
med stigende Angst i de dirrende Hytter.

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og farer den larmende Bygd forbi –
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Naar Øllet virker i Bjælkestuen
og vækker de hedenske Juleskikke,
og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
paa svingede Knive og vilde Blikke,
da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
da høres de natlige Skarers Ridt,
da knager Væggen, da dandser Kruset;
thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage
tre hellige Juledage til Ende.
Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage,
og Brudgommens ei mellem Ungersvende.
Der stod en Glands i den bonede Hal
af dækkede Borde og dyrt Metal,
der fandtes en Skat, som er kommet for Orde,
af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde.

Og lystigt durede Trommer og Giger,
og Brudgommen traadte sin Dands
mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger –
da gik vel Hallingen let og kraftigt!
Til Dandserens vældige Kast og Hop
fløi Ternen om som en surrende Top;
da strømmede Larmen og Spillet sammen,
da drønede Hallen af Liv og Gammen.

Den tredie Kveld, da Øllet var drukket
gjennem al den Helg af Gamle og Unge,
da var vel Tørsten i Laget slukket,
men Karlene vare drukne og tunge.
Vor Brud havde atter sin Krone paa;
thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae.
Og nu tog Kjøgemesteren Ordet
og krævede Stilhed med Slag i Bordet.

Da styrtede ind i det bænkede Gilde
de vidt berygtede Seims-Bersærker;
Øinene rullede mørke og vilde,
paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker.
De gjorde et Sprang over Hallens Gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nys var forskudt af Bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

De døsige Gjæster foer op med Bæven
og havde kun liden Hu til at stride.
Hver ravende Mand, der knyttede Næven,
blev grebet i Bringen og kastet til Side.
Brudgommen satte sit Bæger ned,
steeg op paa Bænken og bad om Fred.
Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte;
det var just Brudgommens Liv, det gjældte.

Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge
og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte;
bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge,
de stode ved Høisædet indestængte.
Den ældste Kvinde i deres Flok
blottede nu sin graanede Lok,
og gav saa Brudgommen Sønnenavnet,
og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet.

Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed,
de stormede frem over Borde og Bænke
og splittede Kvindernes Flok med Vildhed –
da var der ei længer paa Fred at tænke.
De greb’ deres Offer og slæbte ham hen
til Hallens Dør og ud gjennem den.
Da blev der en rasende Kamp i Gaarden,
og Gjæsterne fulgte i vild Uorden.

De styrtede ud med Blus og med Brande;
thi over Egnen rugede Mørket.
Da saae de Brudgommen opreist stande;
nu var han af Vinterens Luftning styrket.
Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød –
saa gav han igjen hvad de Andre bød.
De Trende danned’ et rædsomt Knippe,
og Ingen af dem vilde Taget slippe.

Da tumlede Grim med Eet overende,
og Blodet strømmed ham bredt af Brystet.
Des haardere brødes de andre Tvende
og holdt hinanden i Rygtag krystet.
Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord,
og Kniven alt mod hans Strube foer.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjælved og bæved som Aspeløvet.

Thi gjennem Luften i Mulmet sused
et huiende Tog paa fnysende Heste;
det foer over Skoven mod Brudehuset,
og vilde det blodige Gilde gjæste.
Da klang der Lurer, da blev der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi.
Nu var det nær – det kom over Heien –
der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien!

Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel,
der kastede Rædsel i alle Barme;
det hvirvled afsted i voxende Stimmel,
det slog med Vinger, det greb med Arme.
Da var det Ulv blev draget i Haar,
og slynget i Luften og ført af Gaard,
ja ført over Skov, over Fjeldetinde –
han spurgtes ei meer, han var ei at finde.

Da Larmen stilned om Rædselsstedet,
laae Grim af Dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen blev over Sneen ledet,
og sattes paa Hynden i Gjæsterummet.
Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød,
han svæved en Tid mellem Liv og Død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om Vaaren havde han Alt forvundet.

Nu sidder han bøiet og høit bedaget,
og kan sin Æt omkring Arnen samle,
nu sidder han ofte med Sagn i Laget
og korter Tiden for Unge og Gamle.
Saa var det seneste Julekveld,
da Ungdommen raabte: «Fortæl, fortæl!»
Da flammed hans Blik, da saae han tilbage,
da maned han frem sine Bryllupsdage.

En grundig gjennomgang av språk, form og innhold

Det er et langt dikt, så det er mye å forklare. Jeg teller 17 strofer. Det er et dikt som forteller en historie, basert på en konkret drapssak mot en bonde i Valdres. Drapet ble utført i 1823, men saken er fremstilt av protokollsekretær Jacob Rieck i Den Norske Rigstidende 1825, nr. 33, og med høyesterettsdom i nr 35. I diktet er imidlertid hendelsen lagt til Voss. Det henter også sagnstoff det er redegjort for i Andreas Faye, Norske Sagn, også fra 1833. Disse opplysningene har jeg fra Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, redigert og skrevet av J. B Halvorsen og Halvdan Koht, og på grunnlag av Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, av J. E. Kraft og Chr. Lange.

Bakgrunn

Her følger jeg Idar Handagard, og hvordan han legger frem bakgrunnsstoffet for diktet i sin bok om Welhaven fra 1926 (se kildeliste). Som ham tar jeg først for meg bryllupet, så sagnstoffet.

Bryllupet i Valdres

Det er nå snart 200 år siden drapssaken mot Ole Erichsen Dahle. Det var et arveoppgjør som fremprovoserte drapet. Tollef Tidemandsen Refling var gift med en stedatter til bonden Erich Tronsen Kjørstad, og mente seg derfor berettiget til arven hans. I juli 1823 overdrog imidlertid denne bonden gården sin til nevnte Erichsn Dahle. Rettsreferatene taler godt om Erichsen Dahle, selveste presten gir ham det beste vitnesbyrd for edruelighet, arbeidssomhet og sedelighet, mens Tollef Tidemandsen Refling og broren Knud får dårligere skussmål. De kalles Refling-brødrene, kjent for å være voldsomme, hevngjerrige og en skrekk for bygden, «i følge mange vitner».

Bryllupet følger tre dager etter at Tollef har mottatt rettslig klage på å ha fornærmet bonde Erich Tronsen på Kjørstad. Det er Ole Erichsen Dahles bror, Tidenman Erichsen, som holder det med piken Guri Knudsdatter. Refling-brødrene Tollef og Knud var ikke invitert, det var imidlertid en tredje bror, Haldor Refling, kjent for ikke å være så voldsom av seg. Erich Tronsen Kjørstad og Ole Erichsen Dahle var der også.

De to uvelkomne Refling-brødrene tar seg imidlertid til bryllupet utpå kvelden, sånn i 7-8 tiden, etter å ha tatt seg noen drammer, sies det. De skal også ha snakket seg i mellom om drap, i en samtale med de på nabogården, og de skal også ha snakket om en kniv den ene stod og skar med, som et godt egnet drapsvåpen. Da kommer, blir naturligvis Erich Tronsen Kjørstad ganske redd for sitt liv, og blir da også angrepet, men det av den tredje broren, Haldor, som er gjest i bryllupet.

Det er kjøgemesteren som får Tronsen Kjørstad i sikkerhet, nede i kjelleren. Kjøgemesteren, eller kjøkkenmesteren, opptrer også som spillemannen i Fanitullen, der det også er et bryllup i bygde-Norge som frembringer en drapssak. Den slags stoff var populært å skrive dikt om i denne perioden.

Mens bonde Tronsen Kjørstad er i sikkerhet, går brudgommen Tidemand Erichsen i møte med Tollef Refling, og ber ham holde seg i ro. Mot løfte om bare å danse og ikke lage bråk, får Tollef lov til å være i bryllupet, og han danset også en del, blir det skrevet. Men han yppet til bråk, og slengte med kjeften mot Ole Erichsen Dahle, og kalte ham både «tyv» (Daletyven har sneget sig ind på gode Gaarde) og «Fanden» (Fanden er kommen i vestbygden). Ole Erichsen Dahle svarte ikke noe på disse fornærmelsene, men holdt seg i ro borte hos sin mor. Flere av gjestene forsøkte å roe ned Tollef Refling, brudgommen lyste tre ganger fred over sitt hjem og sitt bryllup, men Tollef svarte at han var en ubunden hund, og nå måtte kastes ut med makt. Ingen ord nyttet, og brudgommen hadde ikke krefter til å kaste Tollef ut, denne var kjent som en kraftkar.

Til slutt går Tollef og hans brødre til angrep på Ole Erichsen Dahle. De trekker ham etter håret ut på gulvet, og gir seg til å denge løs på ham. Ingen av gjestene kommer Ericsen Dahle tilstrekkelig til hjelp, de er for gamle eller for unge, eller redde for å bli blandet opp i noe med de beryktede Refling-brødrene.

Så avsluttes slagsmålet med at Halldor faller blodig og snart død ned på gulvet. Tollef har også fått et stygt kutt, og dør neste dag. Kun tredjemann Knud overlever, og gir seg til å denge løs på Ole Erichsen igjen, og beskylde ham for ugjerningene. Kniven til Ole Erichsen blir funnet på gulvet, men der i bryllupet vil ikke Ole Erichsen vedgå at han er gjerningsmannen. Han benekter det heller ikke.

Straks etter bryllupet ble det innledet forhør og drapssak. Ole Erichsen Dahle innrømmer der forholdene, og sier han tok med seg kniven sin i frykt for Refling-karene. Han sier at han ikke ønsket å drepe noen, men at det liggende på gulvet og delvis i mørket var vanskelig å se hvor han stakk. Først ble han dømt for drapene, med begrunnelse av at nødvergeretten var overtrådt, men i ankesaken (det er amtet, ikke han selv som anker) vinner han frem, og blir bare dømt til å betale saksomkostninger. De dreptes arvinger og etterlatte anker imidlertid denne dommen til høyesterett, men vinner ikke frem

Myten og sagnene

Idar Handagard skriver at ordet Asgaardreien er en fordansking av et nynorskt navn, oskureidei, om et stort følge av aander som undertiden er ute og rider (Handagard, s. 86). Videre skriver Handagard at P. A. Munch mente ordet kunne tydes som gammelnorsk (norrønt) Åsgarðreið, falne helter som sammen med valyriene rir til æsenes bolig. Ivar Aasen mener imidlertid at denne forklaringen ikke passer med bygdemaals-formene oskureid, osko-reid, som heller kunne været et annet gammelt ord, nemlig ásguða-reið, et ridende følge av guder, eller æser. Marius Hægstad, en annen, og mer ukjent gigant i norsk språkhistorie (han var en av tre i nemden som vedtok den første språkreformen på 1900-tallet, 1901-reformen, og opphavet til navnet Hægstad-normalen, en modifisert utgave av Aasen-målet), mente dialektformene osko-reid og osku-reid kunne være ásgoð-reið eller ásguð-reid, et ridende ásgudfølge. Her har han støtte i et norrønt ord, goðreið, som vil si (ridende)gudefølge. Ordet er brukt i vers fra slutten av det tiende århundret. Idar Handagaard siterer dette verset, fra skalden Viga-Glum, og oversatt av Finnur Jonson) på side 87 i boken sin.

Jeg saa en stor goðreið paa tunet. Der vil blive sværd-brag. De graa spyd er komne for at hilse paa hverandre. Kampens ásynjur (det er: valyrjene) øste blod over de stridstrætte mænds skare. Høgene glæder sig.

Jeg tar også med verset i sin norrøne original:

Menstiklir sá mikla,
mun sverða brak verða,
komin es grára geira,
goðreið of trǫð, kveðja
þars ásynjur jósu
eggmóts of fǫr seggja
(valir fagna þvi) vegna
vigmoðar framm blóði.

Gudefølget i verset er ásynjur, gudinner, og det er lett å se at de er kamplystne. Dette passer til hedenskapet, og den norrøne mytologien, men før kristendommen er det ennå ikke snakk om onde ånder. Med kristendommen blir de gamle gudene og åndene fordrevet, det var ingen plass til dem, og de blandes i folketroen med onde vetter, tusser og troll.

Ideen om et følge av overjordiske som rir i følge gjennom luften finnes allerede i det gamle Håvamål. Der er det btukt uttrykket túnriður, om troll som på denne måten gjester tun og gård. I Hárbarðsljóð, et av diktene i den eldre Edda, nevnes myrkriður og i Helgakviða kveldriður. Det går an å kjenne igjen ordene «mørk» og «kveld» der, så det blir «mørkeritt» og «kveldsritt», et følge som kommer i mørket og om nettene. I Helgakviða er rittet et varsel om Helges død.

Ivar Aasen vil bruke navnet Gandferd på oskureidi, og forbinde det med norrøne gandreið. Gand betyr trolldom, og er også den kjeppen heksene brukte til triksene sine og til å ri på. I Njåls saga, eller Njála, er det beskrevet et slikt ritt. Det er Hildeglum Runolvson som ser den, i kapittel 125. I denne sagaen varsler den store hendelser. Varselet slår til da Njål og hans sønner blir brent inne. Dette er en islendigesaga, og vi ser at deres ord gandferd er nært beslektet med vårt oskureid, eller Åsgårdsrei.

Det er også en rekke med senere tekster og sagnstoff der ideen om et ridende følge av guder og ånder er brukt på varierende måter. Det blir knyttet navn til dem, Gudrun Gjukesdatter, hun som spiller en av hovedrollene i mytene og kvadene om Sigurd Fåvnsbane og valkyrjen Brynhild. I følge sagnet blir Gudrun fra seg av sorg da Brynhild sørger for Sigurds død, og hun blir siden flakkende hvileløst omkring, hard og hevngjerrig. Hvor hun kom, voldte hun ulykker. Dette har jeg direkte fra Handagard.

Handagard går så videre til å nevne flere navn, i flere kvad, og ulike tradisjoner i ulike områder av Norge. Navnet Gudrun, og historien hennes, går igjen. Opphavet er fra Færøyene, Sjurðkvædi, og Island. I den islandske sagaen, som hos Handagard ikke er navngitt, er det slik at Gudrun viser seg i drømmer som varsler ond. Hun rir på en hest nord fra dødsriket, og til hesten er det bundet en mann (Handagard, s. 91). Den norske vise om «Sigurd svein» har bare bruddstykker med av denne historien. Moralen der er at Gudrun og hennes følge ikke er noe å ri med, selv om man der får være den fremste og viktigste, som Sigurd ville blitt. Da heller være den minste i himmerik, kristendommen har inntatt Norge.

Sagnene om Åsgårdsreien levde særlig godt i Telemark og Setesdal, men også i Valdres og Hallingdal, nord i Gudbrandsdalen og i Sogn og Hardanger. Altså i det tradisjonelle bygdenorge. Fra Telemark fortelles det at åndene ikke er gode nok til å komme til Himmelen, ikke dårlige nok for Helvete, så de er på evig ferd i ingenting. Det passer godt med at ånderne er hedenske guder og helter, altså ikke gode kristne, men heller ikke dårlige mennesker. Med i følget er også andre, ikke bare heltene.

Det er mulig rittet skjer om dagen, men som oftest er det om natten, i mørket, og den vanligste natten er torsdags-natt. Som en legmannshobbyobservasjon kan det ha sammenheng med at det er Tors dag, tordenguden, og at ordet reið foruten ridende følge og vogn betyr tor-dyn, lyden av ferdsel. Det var Tor som var ute og red med vognen sin som forårsaket lyn og torden, i gammel folketro. Men om det er dette som har gjort at torsdagen er den vanligste dagen for Åsgårdsreien, skal ikke jeg uttale meg. Aller vanligst er det i julen, hvorav vi har navnene jolereid og joleskreid. I forlengelsen av dette har vi også tradisjonen med å gå julebukk.

Det er virkelig å anbefale slik Handagard skriver fra side 93 i boken sin. Den er fra 1926, sikkert lite lest nå om dagen, men oppsummerer flott hvordan sagnene om oskureidi, eller Åsårdsreien, blander sammen gude- og heltesagn, naturmyter, troll, forestillingene om livet etter døden, og hvordan denne gamle overtroen støter mot den nye kristendommen. Folkefantasien beholdt den gamle redselen, det var en konkret fare at oskureien kunne fare forbi, larmende og støyende. Visste man ikke å beskytte seg, ville man bli fanget, og tvunget med på ferden sammen med de andre åndene. Karakteristisk var det kristentroen som kunne beskytte, å si Jesu’ navn eller vise korset på et vis, ikke være redd, stole på Frelseren. Dette trass i at oskureien ikke er en del av kristen tradisjon, og at det er et brudd mot første bud å tro på den, du skal ikke ha andre guder enn meg. Om du ikke selv ble fanget av oskureien, så varslet det slagsmål, dødsfall og ulykker. Det var sikkert.

Welhaven kjente antagelig disse sagnene og fortellingene ganske godt. En skriftlig redegjørelse har han i Andreas Faye, Norske Sagn, fra 1833, og annet opplag i 1844. Disse er tilgjengelige på nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften gjør dem vanskeligere å lese for oss som ikke har trening i den. Det er også godt mulig at Welhaven har fått mange muntlige opplysninger fra sin venn, P. A. Munch. Norsk sagnstoff og folklore var viktig i tiden, så Welhaven har nok kunnet ha hatt rikelig med opplysninger fra andre steder også. Det er fort å se at Welhaven har inngående kjennskap til stoffet, og har fått alle detaljer riktig.

Språk og ordforklaringer

Åsgard er på æsenes borg, stedet der gudene bodde i norrøn mytologi. En rei eller ei rei er et ridende følge, avledet av norrøn reið, ridning, ritt. Asgaardsreien blir da på en måte «det ridende følget til Åsgard», men i folketroen er det mer konkret enn som så. Oskorei eller Åsgårdsrei er et ridende følge av avdødes ånder, ofte ved juletider. Det er en variant av et slikt ridende følge av ånder eller guder tittelen sikter til. Men se også hva jeg skriver under Bakgrunn, Myten og sagnene.

[1] Vang er en gressvoll eller gresslette ved seter, kirke og lignende. Hei er en nokså høytliggende, skogløs, gress- eller lyngkledt område i naturen. Mulm er mørke. Veir, eller vejr, er vær, men kanskje litt mer i betydningen «vind» og «luft» enn vanlig.

Øvre-Flage er gardsnavn ved Voss. Welhaven har altså flyttet bryllupet geografisk. Ungersvend, eller ungersvenn, er en ung, ugift mann. I dag sier vi ungkar.

En gige er et strengeinstrument fra Middelalderen. Nynorsk ordbok har ordet stavet gigje, dansk er gige, svensk giga og tysk Geige. Instrumentet har to eller tre strenger, og spilles på som en fiolin.

Selvanden er dansk, og betyr selv + annen, altså seg selv i sammen med en annen.

Bringen er brystet.

Skjød er fang. Når hun tar ham i skjødet og holder ham favnet, tar hun ham i fanget og omfavner ham, altså holder rundt ham. Dette er også hva det står i rettsreferatene at moren gjorde.

[12] Brande er branner, her faklene de tok med seg ut (Bluss og Brande ≈ fakler og ild). Egn er strøk, distrikt, etter norrøn eign, «eiendom». Stande er stå, så opreist stande er stå oppreist. De Trende er de tre.

[13] Tvende er to. Å kryste er å klemme eller presse hardt. Så når de holder ham i ryggtak krystet, så holder de ham hardt i et tak rundt ryggen hans. Aspeløvet er det bladet som skjelver mest, på grunn av den lange, tynne stilken.

[14] Mulm er mørke.

Form

Verseformen fornyrdislag, eller norrønt  fornyrðislag, ble brukt i den norrøne  eddadiktningen. Den består av langlinjer, der fire stavelser har hovedtrykk, og et ubetstemt antall stavelser har nulltrykk. Alt dette har jeg fra artikkelen om fornyridislag på Store norske leksikon. Mer utfyllende skriver Asbjørn Aarnes i Litterært leksikon: begreper og betegnelser  (1967, ny utgave 1977), tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Ordet er først brukt av Snorre, strofen har 8 linjer, 4 metriske stavelser og 2 trykkstavelser (topper) i hver linje. To og to linjer bindes sammen av stavrim, det vil si lydlikhet før første trykksterke vokal. Et beslektet begrep for dette alliterasjon, men bruken av og betydningen til alliterasjon og stavrim er ikke identisk. Stavrimet lar seg beskrive som en strengt normert bruk av alliterasjon, skriver Aarnes. Formen stammer fra gammelgermanske versemål, brukt i kjente episke dikt som Beowulf og Hildebrandslied. Også i eddadiktningen er fornyrdislag det episke versemål. Alt jeg har skrevet her, er svært tett på kildene.

Den andre, og beslektede verseformen fra norrøn tid, er målahått. Den har normalt fem stavelser, og normalt en halvtung stavelse i tillegg til de to med hovedtrykket. Igjen er jeg tett på artikkelen i Store norske leksikon, og igjen utfyller jeg med det litterære leksikonet til Aarnes, igjen fra nasjonalbibliotekets bokhylle. Aarnes opererer med uttrykket senkningsstavelse, med det mener han trykk, og han skriver de har en slik stavelse mer, i tillegg til at de ofte har bitrykk. Med det virker Målahått vektigere og verdigere i sin rytmegang. Den av tekstene i eddadiktene som mest konsekvent har gjennomført det 5-leddete målåhått-skjemaet, er Atlamål. Aarnes siterer Hallvard Lie, som sier at stavrimets forhold til setningsaksenten er mindre strengt fulgt.

Så vet vi det. Hallvard Lie omtaler også diktet Asgaardsreien i sin verselære, standardverket fra 1967. Han siterer en E. von der Recke, som jeg ikke klarer å oppsøke å kontrollere, men som karakteristerer Asgaardsreien som «maskert fornyrðislag-rytme». Hallvard Lie, guruen i norsk versevitenskap, er imidlertid skeptisk. Riktignok bringer diktet tankene til norrøn tid, og det melder seg et visst inntrykk av de norrøne verseformene å lese diktet, men Lie regner det likevel som tvilsomt at norrøne assosiasjoner har vært virksomme hos Welhaven i utformingen av diktet. Som belegg hevder han en opplysning fra dikteren selv, gjengitt i Løchen: J. S. Welhaven, på s. 396. I følge dette sitatet, kom den rytmiske bevegelsen i stoffet til Welhaven fra en kveld han gikk ute ved Grønlien, og hørte fra en dansebod en strygende feier.

Dette var mye avskrift fra kildene til denne bloggen å være, men stoffet er interessant, og mye av det er sånn jeg ikke er trygg nok på til å skrive fritt fra egen viten. Jeg synes også det er viktig at informasjon om vår gamle norrøne diktning ligger fritt og enkelt tilgjengelig for dem som er interessert. Det er også spennende å se hvordan fagpersoner siterer hverandre, og hvordan nyanser i hvordan stoffet legges frem gjør at det viser seg forskjeller i hvordan det oppfattes. For oss som ikke leser så mange av disse gamle tekstene direkte, kan det være fort gjort å tro vi skjønner noe vi egentlig ikke har skjønt. Det kan for eksempel se ut som von der Recke forveksler målahått og fornyrdislag, litt, og at Hallvard Lie korrigerer ham litt.

Alt dette fjerner oss litt fra diktet til Welhaven. Asgaardreien har 8 linjer i hver strofer, hører til fire-fire gruppen, hver av linjene har fire trykktunge stavelser. Antall trykklette mellom dem varierer, én eller to, og noen av linjene har opptakt. Linje 6 har sågar to trykklette stavelser som opptakt. Rimene går ABABccDD, først kryssrim, så parrim. Store bokstaver betegner trykklett utgang, altså trykklett siste stavelse linjen. Jeg viser trykkene i første strofe:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Siden det er foreslått fornyrdislag for diktet, bør man kanskje være på jakt etter alliterasjon. Stavrim krever bokstavrim i to eller tre ord i linjen, og i fornyrdislag-strofen skal det være bokstavrim. Etter definisjonen skal det være lydlikhet mellom alle konsonantene før hovedvokalen, og ikke bare første bokstav, som mange i dag vil oppfatte som «bokstavrim». Det er bare Lydt og Luften i første linje som oppfyller definisjonen. Skummendesorte og stormgangskarer er ikke det samme, der er det sks og stsk.

Innhold

I første strofe er det Asgaardsreien som kommer,

Kommentar

En kommentar vil følge når resten av arbeidet er ferdig.

Kilder

Andreas Faye: Norske Sagn, Arendal, 1833

J. B Halvorsen (medvirkende Halvdan Koht): Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880 paa Grundlag af J. E. Kraft og Chr. Lange Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, Kristiania, 1908

Idar Handagard: Johan Welhaven : liv og digtning – ethisk livssyn og praktisk reform-arbeide, Oslo 1926

Hallvard Lie: Norsk verselære, Oslo, 1967

Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon: begreper og betegnelser, (1967, ny utgave 1977)

Ingard Hauge (red): J. S. Welhaven: Samlede verker, bind 2, Oslo 1990

Modernisert norsk

Avslutningsvis setter jeg diktet om til modernisert norsk. Det er moderne rettskriving jeg følger, med ordene sånn som de skrives i dag, om det da ikke er nødvendig å beholde gammel skrivemåte for takten i diktet (for eksempel I Stormgang drager, i stedet for I stormagang drar, som er dagens skrivemåte, eller I Stormgang drage, som er originalen – likeledes haver for har, Fotefeste for fotfeste , og så videre).

Et spesielt problem dukker opp i intetkjønn flertall. Der er det hos Welhaven endingen, -e, eller -de, mens i moderne norsk er det ingen ending. Å legge til en slik ending for å få takten til å gå opp virker veldig kunstig. Problemet finnes i strofe 3, der det i originalen står Trolde, mens det i dag heter (flere) troll. Der setter jeg den korrekte formen, selv om jeg med det kanskje kutter en stavelse (-de). I de andre strofene før denne er ikke denne trykklette stavelsen med på dette stedet i strofen: (skyer til fotefeste, (..) // .. natlige tog ved slaget (..) // .. Fest hos Trol(de) og Jetter). Ønsker man den ekstra stavelsen, må det bli fest hos trolle. Det samme gjelder i strofe 5, der det blir dekkede bord, ikke dekkede borde.

I strofe 7 må det være vare for var. Det er en gammel flertallsbøyning av verbet, karen var, karene vare. Denne formen brukes ikke lenger, men stavelsen er nødvendig for takten og rytmen. I originalen har Welhaven det motsatte problemet flere ganger, at verbet skulle stått i flertall, men takten tillater ikke noen ekstra stavelse. I originalen er det da markert med en apostrof, for e-en som er falt bort. Dette gjelder for eksempel i strofe 10.

Jeg beholder dansk skrivemåte i ord som ikke er i brukt på norsk, sånn som selvanden i strofe 8. Om betydningen av dette og andre ord er det å se ordforklaringene under Språk og ordforklaringer. Strofe 9 har også noen uvanlige former av ordene reve (for rev, fortid av «å rive») og gjeldte (for gjaldt) for å få rytmen til å gå opp. I strofe 13 beholder jeg skjelvet, der korrekt form er skalv.

I denne utgaven av diktet setter jeg nummeret på strofen i klammer først, så det blir lettere å orientere seg i dem. Denne nummereringen finnes ikke i originalen, eller i noen av de andre offisielle utgavene av diktet. Denne nummereringen viser også hvor langt jeg har kommet i omskrivingen.

Åsgårdsreien

[1]

Lydt gjennem luften i natten farer
et tog på skummende sorte hester.
I stormgang drager de ville skarer.
de haver kun skyer til fotefeste.
Det går over dal, over vang og hei,
gjennom mulm og vær; de enser det ei.
Vandreren kaster seg redd på veien.
Hør hvilket gny – det er Åsgårdsreien!

[2]

Tor, den sterke, med løftet hammer,
står høyt i sin karm, er forrest i laget;
han slår på skjoldet, og røde flammer
belyser det nattlige tog ved slaget.
Da klinger lurer, da er der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy,
da hyler svermen og folket lytter
med stigende angst i de dirrende hytter.

[3]

Åsgårdsreien i fylking rider
ved høst og vinter i barske netter,
men helst den ferdes ved juletider;
da holder den fest hos troll og jetter,
da stryker den lavt over eng og sti
og farer den larmende bygd forbi –
da vokt deg bonde, hold skikk og orden;
thi Åsgårdsreien er snart ved gården!

[4]

Når ølet virker i bjelkestuen
og vekker de hedenske juleskikker,
og ilden kaster sitt skinn fra gruen
på svingede kniver og ville blikk,
da går der et gys gjennom tumlen titt;
da høres de nattlige skarers ritt,
da knaker veggen, da danser kruset;
ti Åsgårdsreien slår krets om huset.

[5]

Der holdtes et bryllup på Øvre-Flage
tre hellige juledage til ende.
Blant terner fantes ei brudens make,
og brudgommens ei mellom ungersvenner.
Der stod en glans i den bonede hall
av dekkede bord og dyrt metal,
der fantes en skat, som er kommet for orde,
av kobber på vegg og av sølv på bordet.

[6]

Og lystig durede trommer og giger,
og brudgommen trådte sin dans
mannhaftig; han førte sin Brud mellom svenner og piker –
da gikk vel Hallingen lett og kraftig!
Til danserens veldige kast og hopp
fløy ternen om som en surrende topp;
da strømmede larmen og spillet sammen,
da drønnede hallen av liv og gammen.

[7]

Den tredje kveld, da ølet var drukket
gjennom all den helg av gamle og unge,
da var vel tørsten i laget slukket,
men karene vare drukne og tunge.
Vår brud hadde atter sin krone på;
ti nu skulle skålen om bordet gå.
Og nu tok kjøgemesteren ordet
og krevede stillhet med slag i Bordet.

[8]

Da styrtede inn i det benkede gilde
de vidt berygtede Seims-Berserker;
Øynene rullede mørke og ville,
på pannene hadde de slagsmålsmerker.
De gjorde et sprang over hallens gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nyss var forskudt av bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

[9]

De døsige gjester for opp med beven
og hadde kun liten hu til å stride.
Hver ravende mann, der knyttede neven,
ble grepet i bringen og kastet til side.
Brudgommen satte sitt beger ned,
steg opp på benken og bad om fred.
Men brødrene reve alt kniv av belte;
det var just brudgommens liv, det gjeldte.

[10]

Da stimlede kvinnene sammen i klynge
og dannet en vakt om den hardt Betrengte;
bak bord og benker, der lå i en dynge,
de stod ved høysetet innestengte.
Den eldste kvinne i deres flokk
blottede nu sin grånede lokk,
og gav så brudgommen sønnenavnet,
og tog ham på skjødet og holdt ham favnet.

[11]

Men brødrene enset ei kvinnemildhet,
de stormede frem over bord og benker
og splittede kvinnenes flokk med villhet –
da var der ei lenger på fred å tenke.
De grep deres offer og slepte ham hen
til hallens dør og ut gjennom den.
Da ble der en rasende kamp i gården,
og gjestene fulgte i vill uorden.

[12]

De styrtede ut med bluss og med branner;
ti over egnen rugede mørket.
Da så de brudgommen oppreist stande;
nu var han av vinterens luftning styrket.
Han brukte sin kniv til snitt og til støt –
så gav han igjen hva de andre bød.
De trende dannet et redsomt knippe,
og ingen av dem ville taket slippe.

[13]

Da tumlede Grim med et overende,
og blodet strømmet ham bredt av brystet.
Des hardere brødes de andre tvende
og holdt hinanden i ryggtak krystet.
Tilsist ble brudgommen satt mod jord,
og kniven alt mod hans strupe for.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjelvet og bevet som aspeløvet.

[14]

Ti gjennom luften i mulmet suset
et huiende tog på fnysende hester;
det for over skogen mot brudehuset,
og ville det blodige gildet gjeste.
Da klang der lurer, da ble der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy.
Nu var det nær – det kom over heien –
der hørtes et skrik: Det er Åsgårdsreien!

[15]

Da ble der et vær mellem jord og himmel,
der kastede redsel i alle barmer;
det hvirvlet avsted i voksende stimmel,
det slog med vinger, det grep med armer.
Da var det Ulv blev draget i hår,
og slynget i luften og ført av gård,
ja ført over Skog, over fjelletinde –
han spurgtes ei mer, han var ei å finde.

[16]

Da larmen stilnet om redselsstedet,
lå Grim av dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen ble over sneen ledet,
og sattes på hynden i gjesterommet.
Hans hode vaklet, hans blodstrøm fløt,
han svevde en tid mellem liv og død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om våren havde han alt forvundet.

[17]

Nu sitter han bøyet og høyt bedaget,
og kan sin ætt omkring arnen samle,
nu sitter han ofte med sagn i laget
og korter tiden for unge og gamle.
så var det seneste julekveld,
da ungdommen ropte: «Fortell, fortell!»
Da flammet hans Blik, da så han tilbake,
da manet han frem sine bryllupsdager.

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.