Dette diktet låner sterkt av Tor Jonsson, og hans «Til ein namnlaus» (som på nettet er å finne for eksempel på sidene til Origo). Det er et kjempedikt, det er et dikt som brenner selv om man låner av det, det er et dikt der man kommer skjeivt ut om man forsøker å finne hvem «henne» er, slik kommentatorer og visstnok norsklærere har forsøkt på i kommentarfeltet på Origosidene. Her er det nok ikke så spennende hvem «henne» er for dikteren, men hvem hun er for leseren. Jeg har alltid oppfattet disse linjene veldig sterke, akkurat som jeg liker dem, det er hun som gir brannen, jeg brenner av henne. I mitt dikt er det jo ikke så mystisk hvem hun er, det er heller ikke et dikt som må forveksles med filosofi og ettertenksomhet, dette er bare å elske veldig sterkt, slik jeg gjør min kone. Så sterkt, at jeg må låne linjer av store Tor Jonsson, for å uttrykke det, så alle får se. Se!
Til henne (mitt liv)
Dikteren sa han skal brenne og brenne
og dedikerte derfor diktet
til henne.
Til henne gir jeg også mitt
Jeg gir det hele, liv og dikt,
Livet gir jeg hver eneste dag
og hva skal hun med diktet?
Ikke det slag.
Det er for meg selv at jeg skriver for henne
For i meg er også det som vil brenne og brenne
Og om det for meg av og til stokker seg litt,
er det fortsatt meg, fortsatt mitt,
skrevet for henne hele dikt.
Det kan ikke gå an
ikke å se det:
At mitt liv er forandret
og det til det bedre.
Det er et budskap
jeg til verden vil sende
At hver dag er en glede
og gleden er henne!
Jeg tenker det ut og skriver det ned.
Og legger det ut slik at alle kan se!
Se!
Lyrikk2010, Nr. 11
ES2010
Helt grei poesi 