Sonett 11 – Tanker er gratis hvor dyre de er

Jeg skrev sonetter før jeg egentlig helt skjønte hva sonetter var for noe. Bloggen begynte jeg med i 2009, og fra første stund arbeidet jeg med sonettene til Shakespeare, og postet dem hver lørdag. Jeg visste jo godt hva det var, og kunne forklare. Jeg holdt meg til ganske bra litteratur og ordentlige nettsider til å hjelpe meg, det er ikke noe som er dårlig og feil som står der, selv ikke i de sonettepostene som ikke er gjennomarbeidet og forbedret i ettertid. Men det var da nasjonalbiblioteket åpnet på nettet, og jeg kunne lese alt som er lagt ut der, deriblant Hallvard Lies Norsk Verslære (1967), at jeg virkelig skjønte hva det var. Først etter å ha lest den ordentlig, gikk jeg med på at takten i bundne dikt er helt vesentlig. Skriver man sonetter, må den jambiske femfoteren følges. Jeg fulgte den bare sånn cirka.

Her også, i dette diktet, som jeg kaller sonett XI.

Sonett XI

Tanker er gratis hvor dyre de er.
Du er meg mer dyrebar enn jeg selv
Jeg tenker gratis hvor du er meg kjær
Men lider kostbart for meg likevel.

Hva hjelp er det i tanken jeg eier
Når jeg ikke har hos meg hun i dem
Virkelig nederlag fra tenkt seier
Kjenne andre tanker trenge seg frem

Jeg spør meg hva jeg gjør på planeten
Skulle du komme til meg og banke på
Ville jeg tenkt lyst om kjærligheten
Det er ikke slik som jeg tenker den nå

Mine tanker og deg kan jeg ikke forene
For her sitter jeg og jeg er alene.

ES2010

(ganske sikker på det må være 2010)

Sonett 10 – Å, la meg få skrive et lykkelig dikt

Denne sonetten, i anførselstegn, var opprinnelig avslutningsdiktet i En bitte liten historie. Der heter det Vi er sammen, og er omskrevet forid jeg følte – ganske riktig – at jeg ikke fikk til sonetten. Jeg følte også jeg trengte en verdig avslutning på en historie som ikke akkurat er så liten som tittelen på samlingen, men jeg endte der opp med enda et dikt i min egen stil, som jeg selv skriver dem.

Torsdager, derimot, er det ikke så farlig. Da kan jeg poste hva som helst. Der kan jeg også radbrekke sonettsjangeren. Frem til jeg begynte å gjendikte Shakespeare for alvor, cirka i 2016, så tok jeg det ikke helt alvorlig med den jambiske versefoten. Det holdt for meg at det var ti stavelser, og at det var kryssrim i kvartettene, og parrim i konklusjonen. Det er som hos Shakespeare. Resultatet er en hybrid, der min egen versekunst (igjen i anførselstegn) og måte å skrive på, opptrer sammen med triksene fra Shakespeare, og i filler som liksom skal være klærne hans.

Resultatet er sånn som dette, kanskje er det dette diktet som skulle vært avslutningen på En bitte liten historie, kanskje hører det vel så godt hjemme her som sonett X, i den samlingen som så feilaktig kalles «Egne sonetter».

Sonett X

Å, la meg få skrive et lykkelig dikt
og la diktningen min være sann
Det hender så sjelden i livet mitt
at jeg blir slik en lykkelig mann

at slik jeg ønsker det er slik det går
at slik jeg skriver det er slik det blir
og hva jeg drømmer om er hva jeg får
og hva jeg nyter er lykken hun gir.

Å, la meg få skrive dette er sant
La meg få tro det vil skje, og har skjedd
De lykkeligste tingene hender i blant
Og nå får jeg være med, det er rett.

Aldri blir gleden min større enn dette!
Jeg har funnet henne, og hun er den rette!

ES2010

Om det bare fantes for meg

Dette diktet skrev jeg 3. desember, 2010. Det avslutter samlingen for det året. Til neste år er det samlingen fra 2011 som skal postes, og den vil postes tirsdager.

 

Om det bare fantes for meg

Det er skrevet så ofte at det er sikkert sant
De lykkelige tingene hender i blant
Og om man har viljen vil man alltid se
At livet og lykken finnes et sted.

Jeg har lest det i bøker og skrevet selv
Og så sitter jeg her da, allikevel.

Utenfor vinduet, desembernatt.
Innenfor jeg, så ulykkelig at

Jeg igjen og igjen må skrive i vei
og be om en lykke
som fantes for meg.

Og som jeg kunne ta
Og som alle sa
Denne, Eivind –
skal du ha.

Å, hvor siste linje ville vært grei
om alt dette fantes bare for meg.

Lyrikk10, nr 12

ES2010

Til henne (mitt liv)

Dette diktet låner sterkt av Tor Jonsson, og hans «Til ein namnlaus» (som på nettet er å finne for eksempel på sidene til Origo). Det er et kjempedikt, det er et dikt som brenner selv om man låner av det, det er et dikt der man kommer skjeivt ut om man forsøker å finne hvem «henne» er, slik kommentatorer og visstnok norsklærere har forsøkt på i kommentarfeltet på Origosidene. Her er det nok ikke så spennende hvem «henne» er for dikteren, men hvem hun er for leseren. Jeg har alltid oppfattet disse linjene veldig sterke, akkurat som jeg liker dem, det er hun som gir brannen, jeg brenner av henne. I mitt dikt er det jo ikke så mystisk hvem hun er, det er heller ikke et dikt som må forveksles med filosofi og ettertenksomhet, dette er bare å elske veldig sterkt, slik jeg gjør min kone. Så sterkt, at jeg må låne linjer av store Tor Jonsson, for å uttrykke det, så alle får se. Se!

Til henne (mitt liv)

Dikteren sa han skal brenne og brenne
og dedikerte derfor diktet
til henne.

Til henne gir jeg også mitt
Jeg gir det hele, liv og dikt,
Livet gir jeg hver eneste dag
og hva skal hun med diktet?
Ikke det slag.

Det er for meg selv at jeg skriver for henne
For i meg er også det som vil brenne og brenne

Og om det for meg av og til stokker seg litt,
er det fortsatt meg, fortsatt mitt,
skrevet for henne hele dikt.

Det kan ikke gå an
ikke å se det:
At mitt liv er forandret
og det til det bedre.

Det er et budskap
jeg til verden vil sende
At hver dag er en glede
og gleden er henne!

Jeg tenker det ut og skriver det ned.
Og legger det ut slik at alle kan se!
Se!

Lyrikk2010, Nr. 11

ES2010

Mørke måneden

Jeg liker godt når diktene er litt ubehjelpelige. Dette er kanskje for mye av det gode. Eller for mye av det dårlige. Eller akkuart passe. Dikt skal ikke være perfekt. De skal være uttrykksfulle.

Mørke måneden

Det er mørke måneden.
Glasset og jeg er tomt.
Det kommer igjen og igjen.
Jeg har mye å spørre om.

Jeg sendte en gang et brev.
Jeg fikk en gang et svar.
Dette er hva hun skrev.
Dette er hvordan det var.

Jeg skal ikke leve med deg
Men jeg skal huske hvem du er.
Skriv ikke mer til meg.
Der.

Jeg står med brevet i hånden
Den mørke, mørke måneden.
Jeg har lyst å telle til langt.
Det er alt sammen tungt, og sant.

Så legger jeg meg ned.
Natten er min venn
Og flyr med drømmene med
Den mørke måneden.

Lyrikk10, Nr. 10

ES2010