Eg åtte ikkje kjærleik, av Tor Jonsson

I dag er det på dagen 67 år siden Tor Jonsson sovnet stille inn på sykehuset i Oslo, etter å selv ha tatt sitt eget liv. Søndag 14. januar 1951, klokken 0505, sovnet han inn. Selvmordsmetoden hans var piller, de helte han inn i seg utpå morgenkvisten torsdag 11. januar. Det var forfatteren Tarjei Vesaas som fant ham. Jonsson hadde tatt inn hos Vesaas noen dager før. men hadde gått igjen før natten, noe som gjorde Vesaas urolig. Det var kjent i miljøet at Jonsson slet med selvmordstanker. De fant ham ute på Ingjerstrand, der han bodde. Ved siden av ham lå en lapp med dette diktet.

Eg åtte ikkje kjærleik

Eg åtte ikkje kjærleik
men tala pent med englemunn
og alle mine tome ord
gjer stygg mi levestund.

Eg såg det vonde koma
og visste kva det galdt
men åtte ikkje kjærleik
og difor sveik eg alt.

Eg brann for alle arme
og stod i broderring,
men åtte ikkje kjærleik
og difor er eg ingen ting.

Eg åtte ikkje kjærleik
og difor er eg jord.
Men kanskje finst eit rike
der einast kjærleik gror.

Gjev meg svolt og svide,
gjev meg einsemd på ei øy.
Den som elskar han skal sigre
over døden med å døy.

Døden går i verda
skapar dagen om til natt.
Der skal døden overvinnast
kjærleik einast leva att.

Gjev meg gull og grøde
gjev meg meire enn eg treng.
Ein gong skal eg døy i einsemd,
lik ein fugl med broten veng.

1951

Form og innhold

I et sterkt dikt som dette er det nesten godt å begynne med det formelle. Diktet har 7 strofer, hver på fire linjer. Linjene 2 og 4 rimer, og det er trykktung utgang på rimlinjene. Bortsett fra i strofe 1 og delvis 3 er det enstavelsesord, i strofe 1 er det englemunn – levestund, i strofe 3 broderring – ingenting. Rimordene slutter stort sett på konsonant, men med unntak i strofe 5 øy – døy og delvis 4, der r-en i jord-gror er lite hørlig. Tradisjonelt kalles dette mannlig og kvinnelig utgang, trykktung konsonant og trykklett vokal.

Innholdet skulle ikke være så vanskelig å få med seg. Jeg skiller denne gang mellom ordforklaringer, der jeg skrive hva ordene betyr, og noen tolkninger, der jeg skriver hva Tor Jonsson har ment. Det første skal være udiskutabelt, ordenes betydning finner man i oppslagsverk og kjenner selv, mens tolkning av metaforer og hva Jonsson har ment alltid vil være åpent for diskusjon. Jeg liker ikke å lukke tolkningen av dikt, så selv om jeg skriver konkrete betydninger av konkrete ord, så kan det hende diktet gir mening også med andre lesninger av disse ordene.

Ordet åtte er eide, slik at åtte ikkje kjærleik blir «eide ikke kjærlighet». Den vendingen går igjen i mange av strofene, og er også et sentralt tema i Jonssons øvrige liv og diktning. Arme i strofe 3 er fattige og stakkarslige, så når han brann for alle arme, så brant han for de som ikke hadde det så bra her i verden. Einast i strofe 4 er kanskje best omskrevet med «bare», slik at einast kjærleik gror blir «bare kjærlighet gror». Ordet har sammenheng med «eneste», men blir som man ser brukt litt annerledes, på bokmål må man skrive om «kjærlighet er det eneste som gror». Svolt er «sult», svide er samme ord som «å svi», her brukt som substantiv. Assosiasjoner jeg får er svi i betydningen gjøre vondt, og svidd, altså et landskap eller noe som er svidd av, helt uttørket og utarmet. Einsemd er ensomhet, sigre er seire, om noen skulle være i tvil om det. I strofe 6 er einast en gang til, tydeligere i betydningen «eneste». Grøde er avling.

Å tale pent med englemunn vil si å tale fint og sant. Englene er uskyldige, de er guds budbringere, de kan ikke gjøre noe vondt og de kan heller ikke si noe vondt eller usant. Om man snakker med englemunn, sier man nok kanskje ikke det man egentlig tenker, for mennesketankene er nok ofte styggere enn det som blir sagt. I alle fall legger Tor Jonsson det frem slik at det var det for ham, her. Det vonde i strofe 2 tror jeg er en eufemisme for døden, selvmordet. Jonsson visste at dette kunne bli en veldig mulig utgang på livet han levde, og nå som han har bestemt seg for å gjøre det, så har han dekning for å skrive at han har sett dette komme. Broderringen i strofe 3 får være opp til hver enkelt å tolke, når man står i ring med sine brødre – i overført betydning – så er man med i et fellesskap. Jeg vil nok lese det i sammenheng med at han brant for de fattige, og står i ring med andre som gjorde det. Tor Jonsson var selv en fattig, og kan derfor også si at han stod i ring med sine egne brødre. Men avslutningen på den strofen sier at han til tross for dette er ingenting, når han ikke eide kjærlighet. Det er sterke ord, og et uttrykk for en særs mørk sinnsstemning, den han begår selvmordet i.

og difor er eg jord, skriver Jonsson i strofe 4. Jord kan være mye. Det er det vi til slutt ender opp som, når legemet råtner vekk etter døden, men det er også materialet planer og liv vokser i. Jonsson skriver det direkte, jeg er jord, så det skal være et uttrykk for hvordan han føler seg nå mens han ennå er i live, vil jeg si. Men man skal heller ikke overanstrenge seg i lesingen og tolkingen. Vel så viktig er at ordet er satt i rim med gror, og at det er kjærlighet som skal gro. Det er vanskelig å lese dette som annet enn håp, håp om et kjærlighetsrike som skal finnes et sted. Det kommer ikke frem om Jonsson selv vil være en del av dette kjærlighetsriket.

I strofe 5 må nok svolt og svide leses som et bilde om vanskelighetene han ber om, slik også ensomhet på en øy skal være et bilde på en svært sterk ensomhet. Så forsøker han seg med en kraftig påstand, den som elsker skal seire over døden med å dø, noe som nok er ment å være en liten provokasjon, en påstand å diskutere. Både hva som er meningen med den, og om det er sant. For meg er det vanskelig å lese det annerledes enn at Tor Jonsson vil gjøre døden til en seier, og at det skal være en seier over døden, men utover det vil jeg være forsiktig med å ene noe mer. Kanskje kan man rive seg med til dristige meninger, som at kjærlighet overvinner alt, og det å elske er sterkere enn døden, men man skal jo være litt forsiktig, for det er den manglende kjærligheten som driver Jonsson i døden. Det er også vanskelig å tolke Jonsson bokstavlig, for hvordan kan man seire over døden med å dø?

Strofe 6 utdyper litt, med døden som går omkring og gjør dag om til natt, altså lys om til mørke, liv om til død. Men så skal Døden overvinnes, og kjærligheten være det eneste som finnes igjen. På ny er det klart at kjærligheten skal være sterkere enn døden. Hvorvidt Jonsson klarer å overbevise med denne meningen er fremdeles diskutabelt. Det er en fin tanke, og det er lett å bli begeistret i den, men det er en tanke som ikke overlever godt når den blir kritisk prøvd. Og i Jonssons dikt er det mer i form av en håp eller en drøm, eller et ønske, enn noe som han virkelig tror på, vil jeg si. Det kan også være uttrykk for et ønske om ikke å etterlate seg bare dysterhet, men selv i dødsdiktet vise lys og håp. Her er det leserne som kan tenke og bedømme.

Avslutningsstrofen passer i et dikt som kanskje ikke er helt i balanse, som heller ikke dikteren er det i det det blir skrevet. Strofe 5 og 6 er strofene der kjærligheten er sterkere enn døden, i strofe 7 er på ny ensomheten håpløs. Strofe 7 leses godt mot strofe 5 også med det at i 5 er det sult og svie som skal gis ham, i strofe 7 er det gull og grøde, i strofe 5 ensomhet, i strofe 7 mer enn han trenger. Likevel er det strofe 5 som ender i en slags seier, mens strofe 7 ender i håpløs ensomhet. En fulg med brukket vinge er selvfølgelig en fugl som ikke kan fly. Da er det ikke mye fugl igjen. Sammenligningen bryter imidlertid litt med resten av diktet, og med Tor Jonssons øvrige diktning. Det er her en detalj å merke at han sier at han dør i ensomhet/ lik en fugl med brukket vinge, han sier ikke at han er det. Han sier at han dør på samme måte som en fugl med brukket vinge ville gjort det.

Kommentar til diktet

Diktet ble skrevet i 1951, kort tid før Tor Jonsson tok livet sitt. Det kom imidlertid ikke med i den posthume diktsamlingen, Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere samme år, og heller ikke i Tekster i samling, utgitt i 1956. Først i 1975 ble det utgitt, da Inger Heiberg satt sammen en ny utgave av Tekster i samling. Dette er det Ingar Sletten Kolloen som skriver, i sin omfattende biografi, Berre kjærleik og død, utgitt i 1999. Han skriver forsiktig om hvorfor diktet ikke ble utgitt tidligere, enda andre dikt Jonsson hadde etterlatt seg ble det, også dikt han ikke selv hadde gjort klar for sin siste samling. Kolloen skriver at de som satt sammen denne samlingen, Kjetil Ljøstad, Rolv Thesen, Bjarte Birkeland og Halldis Moren Vesaas, var forsiktige med å utlevere dikteren og hans omgangskrets. Han tar imidlertid ikke i bruk ordene at diktet er for sterkt, at det er noe med det som gjør at de første som satt sammen diktsamlinger av Jonsson,  ikke ville at dette diktet skulle bli kjent. Derimot skriver han at det neppe er diktets kvalitet som gjør at det er utelatt, han insinuerer sterkt at det er andre grunner.

Jeg som skriver blogg trenger ikke være så forsiktig med å legge frem egne meninger, jeg tenker at diktet er for sterkt og personlig, slik at folk som kjente Tor Jonsson personlig ikke ville ha det knyttet til ham. Nå, så lenge etterpå, er Tor Jonsson mer blitt et navn i litteraturhistorien, enn et menneske som nylig har levd, og det er ikke lenger det behovet for å beskytte ham og hans nærmeste. Det er mulig å behandle diktet mer som tekst, enn som et svært personlig testamente, noe det opprinnelig var.

Senterstrofen er nummer 4. Det er tre strofer før, og tre etter. De tre strofene før er svært, svært dystre og negative. De er skrevet av et menneske uten håp, og det i ordets rette forstand, for han er nå i ferd med å skulle ta sitt eget liv. Alle disse tre første strofene har vendingen åtte ikkje kjærleik, og alle tre har ganske ekstreme konsekvenser av hva det vil si. I første strofe heter det at det gjorde stygg min levestund han i andre at han svek alt og i tredje at han derfor er ingen ting. Det er vanskelig å tro at Jonsson selv kan ha ment det, det er et uttrykk for mørket, fortvilelsen og depresjonen han har havnet i, i virkeligheten svek ikke Jonsson noe og han var ganske mye. Og han hadde en vakker levestund som mange finner inspirasjon i, og har noe å hente fra. Når han skriver at han ikke eide kjærlighet, så er det nok en kvinnes gjensidige kjærlighet han har i tankene, for det lyktes ikke Jonsson i å oppnå. Men han er likevel stor kjærlighet til del, både i samtiden og ettertiden. Han var også en mester i å uttrykke denne kjærligheten i ord, og til å uttrykke lengselen etter den, mens han altså føler han føler han sviktet når det gjaldt å få erfare den. På grunn av det anser han hele sitt liv og hele sin eksistens null verdt. Ganske sterkt.

Så er det midtstrofen, der det blir uttrykt et håp om at det skal finnes et rike, der kjærligheten gror. I samme strofe blir det skrevet på ny at dikteren ikke eide kjærlighet, og derfor er jord. Som jeg skrev i gjennomgangen av innholdet, er jord det blomster og planter kan gro i. Her er det kjærligheten som skal gro, og det kunne kanskje gått an å koble det til at dikteren skal være denne kjærligheten gror i, men det er jo da litt vanskelig at han nettopp har skrevet at han selv ikke eier kjærlighet, og det er derfor han er jord. Skal bildet bli fylt ut på denne måten, må det være slik at kjærlighet gror der kjærlighet ikke finnes. Med litt hjelp fra velviljen kan man anstrenge seg til å lese at kjærlighetens rike gror ut av Tor Jonssons tekster og minne. Det er en vakker tanke, men det er ikke helt den som er uttrykt, synes jeg. I bildet med at dikteren er jord, er det vel heller egenskapen ved jord som en død ting dikteren ser seg som, siden han ikke eide kjærligheten. Da er det ikke liv igjen. Men, de velvillige kan altså kanskje trekke det til at ut i fra denne livløse jorden, så skal det gro et kjærlighets rike. Naturligvis går det også an å lese midtstrofen som to atskilte utsagn, det ene at dikteren er jord, det andre at det finnes et rike der kjærligheten gror, og at disse to ikke har noe med hverandre å gjøre. Det går videre da an å knytte første del av strofen til første del av diktet, der alt er dødt og håpløst, mens andre del knyttes til resten, der det finnes litt liv og håp.

Strofe 5 og 7 starter begge som sagt med vendingen gje meg, satt sammen som en kontrast mellom lite og mye. Der det blir gitt lite, i strofe 5, skal den som får det likevel seire, om han bare elsker. Som i strofe 4 er det ikke helt klar sammenheng mellom de to første og de to siste linjene i strofen. Først står det gje meg, altså jeg-personen, dikteren, så står det den som elsker, brukt som en generell vending. Det blir ikke sagt at jeg-personen er den som elsker, og det blir heller ikke sagt at det er han som skal være den som seirer over døden med å dø. Det er bare nærliggende å tro at det er sånn det skal leses. I strofe 7 er det første person begge steder, meg og eg, og ingen tvil om at dikteren snakker om seg selv. Ved siden av å være en kontrast til strofe 5, er det også en kontrast mellom starten og slutten av strofen. Først at han får så mye, så at han dør i ensomhet, som en fugl med brukket vinge. Lest sammen med strofe 5, som strofen er knyttet til, blir det slik at om man får lite, men elsker, så vil man likevel seire, selv over døden, og selv med å dø, mens om man får mye, mer enn man trenger, så hjelper ikke det, dikteren vil likevel dø i ensomhet. Man kan lese det til at det er fordi han ikke elsker, ikke eide kjærligheten, og derfor ikke kan gjøre nytte av noen ting som han får.

Mellom disse to strofene er strofe 6. Man kan gjøre seg tanker om at det ville blitt et helt annet dikt og et helt annet budskap, om diktet hadde sluttet her. Sistelinjene er Der skal døden overvinnast/ kjærleik einast leva att. Det er en setning å gå inn i døden med. Tor Jonsson slutter imidlertid ikke her, og går inn i døden med linjene Ein gong skal eg døy i einsemd,/ lik ein fugl med broten veng. Igjen er å si at det er kraftfulle saker, og forståelig at folk som kjente Jonsson ville være forsiktige med å la dette bli et minne knyttet til ham. Strofe 6 har riktignok et oppløftende avslutningsbudskap, men man må jobbe litt for å knytte det til resten. Første del av strofen er Døden går i verda/ skapar dagen om til natt, og så kommer linje 3 i strofen med et der, en stedsbetegnelse. Det gir vanskelig mening om dette stedet skal være der døden går i verden og skaper dagen til natt, altså første del av strofeen. Derimot blir det forståelig om det kan vise tilbake til kjærlighetens rike i senterstrofen, nummer 4.

Samlet sett er diktet kanskje litt forvirret, usammenhengende og vanskelig å få full mening fra. Det er imidlertid ikke et dikt skrevet for å være i balanse, det skal ikke uttrykke tankene til et menneske som har det helt fint, dette er diktet til et menneske på randen av selvmordet. Slik blir det uhyggelig sterkt. Som jeg har forsøkt å vise og som alle lett kan si, er det heller ikke slik at dette bare er rot og rør, diktet har også betydelige litterære kvaliteter. Det er mange sammenhenger som ligger gjemt, og det åpner seg mer mening med nærmere og gjentatt lesning. Noen av sammenhengene og noe av meningen går ikke helt opp, synes jeg, men dette er det urimelig å forlange av et sånt dikt, synes jeg.

Jeg skrev også litt om selvmordet i Norsk kjærleiksong, og har skrevet om den siste samlingen Ei dagbok for mitt hjarte i Helt grei litteratur. Der står det mer om bakgrunnen for selvmordet, og om Tor Jonssons liv.

Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Så stig da i meg, einsemd, av Tor Jonsson

Et vakkert dikt i dag. Det er skrevet av Tor Jonsson, og er et av hans aller siste. Han døde tragisk, tok sitt eget liv, og derfor er det vanskelig å lese dette diktet annet enn som et avskjedsdikt. Det gjøravslutningslinjne desto sterkere, «einsemda stormar mot si grense», «mitt liv var draum» og helt til slutt «Men livet skal eg aldri, aldri misse -«.

Tor Jonsson er en av de norske poetene jeg liker aller, aller best. Jeg giftet meg da jeg var 35, Tor Jonsson var 34 år da han døde. Jeg har ingen problemer med å relatere meg til ensomheten han skildrer i dette diktet, og kjærligheten han lengter etter i så mange av de andre. Hans skrivestil er alltid dempet, nesten innadvendt, han er ikke en som vil vise seg frem eller imponere med sin skrivekunst. Han gav ikke ut så mange diktsamlinger, ikke så mange bøker, og han livnærte seg som journalist. Mange av artiklene, essayene og kommentarene hans ble publisert i samlingen Nesler, som kom ut i 1950, året før hans død. Diktsamlinga Ei dagbok for mitt hjarte kom ut posthumt i 1951, Jonsson tok livet sitt allerede 11. januar det året. Fra før har han bare skrevet diktsamlingen Mogning i mørket. Den kom ut i 1943, midt under krigen.

Så det er en liten samling dikt Tor Jonsson etterlater seg. I det hele tatt en liten produksjon. Kort liv. I tillegg til de to diktsamlingene jeg har nevnt finnes Berg ved blått vatn (1946) og Jarnnetter (1948). Jeg er ikke sikker på hvor mange tidligere upubliserte dikt som finnes i de mange «dikt i samling» som siden er utgitt av ham. Det er ikke så mye i andre sjangere heller, han debuterte med fortellingen Et lite minne i 1932, og vant en pris for skuespillet Siste stikk, i 1950 (amatørskuespill, en enakter). Man leser alt han skrev i løpet av et par dager. Hans venn, Sparre Olsen, skriver i forordet til Tor Jonsson-minne at «på nokre sentimeter i bokhylla får du plass til alt han er skrive» og at «nokon meterdikter var han ikkje», men at «kunst ikkje [skal] vurderast i med mål og vekt» og at Jonsson ruvar i «kvalitet, ikkje i kvantitet».

Allikevel er det dedikert en hel nettside om ham. Diktene vekker en enorm gjenklang, mange har et dikt av ham som favorittdikt, eller et dikt de går rundt og husker på og kan litt av. Diktet som kjennes best under førstelinjene Nærast er du når du er borte, har mange av oss et sterkt forhold til. Den dedikerte Jonssonsiden har en samling tekster, kjærlighetsdikt, av ham, der vakre Norsk kjærleikssong har hedersplassen. Der blir han og hun sammenlignet med grana og bjørka, molda og såkornet, berget (grått og nakent) og tjernet (der himmelen speiler seg). Det slutter typisk Jonsson Evig, evig er du mi, som om han skrive det i ord og få det sant som ikke var det. Det er også karakteristisk – og fullt forståelig – at en som så dårlig fikk oppleve kjærligheten mellom mann og kvinne er den som er blant de aller, aller beste til å uttrykke den. Jonssons kjærlighetsdikt rager i norsk litteratur, få får det varere, og vakrere enn ham.

Sånn er det også når han skriver om ensomheten, her i et av sine aller siste dikt. Ivar Havnevik skriver i Dikt i Norge (kan kjøpes på nettet eller i bokhandler) om Jonsson og diktet

Tor Jonssons særpreg som lyriuker er evnen til å konkretisere følelser. De blir gjerne fremstilt i et synsbilde, skarpt i konturene og uttrykt i rytmesikre vers, med et ordvalg som ikke holder mye tilbake. Mange av diktene i den posthumt utgitte Ei dagbok for mitt hjarte (1951) står som fast modellerte følelser, om noe slikt kan tenkes, en nedtrykthet som både er hemningsløs og fullt ut kunstnerisk kontrollert, i innfridde varsler om død:

 

Så stig da i meg, einsemd

Så stig da i meg, einsemd,
storm mitt jordlivs siste skanse
og øyd min tæringsdraum om lykke her.
Du avgrunnssvimre jord,
ver du ei onnor verd,
gjev all din løyndom
i denne gjennomlyste morgonstund,
i denne timen føre dødsens store dag
når einsemdrøyster ropar meg attende
til atterføding or ein annan grunn.

No stormar all mi einsemd mot si grense.
Mitt liv var draum forutan dagklar visse
og difor eig eg ikkje jorda meir. –
Men livet skal eg aldri, aldri misse.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk og ordforklaringer

Noen ord trenger kanskje en forklaring for noen.

tæringsdraum -> tæring betyr å bruke opp, du tærer på noe du har, og bruker det da med en klar tanke at om at dette går mot slutten, snart har du ikke mer igjen. Tæring er også det gamle ordet for tuberkolose.

avgrunnssvimre avgrunnssvimle, norsk ordbok skriver svimre har sammenheng med svimle, det er fra norrønn svimra, som er nettopp å svimle.

onnor annen (onnor verd annen verden)

løyndom hemmelighet

einsemsrøyster ensomhetsrøster, eller ensomhetsstemmer

atterføding gjenfødelse

Kommentar til diktet

Diktene og bildene til Jonsson er vanligvis veldig enkle. Man trenger liten veiledning for å forstå hva ordene betyr, og hva meningen i verselinjene og setningene er for noe. Det er ingen anstrengt forvanskning for å få det i en lyrisk, poetisk form. Det står rett frem, grammatisk riktig, naturlig språk, ukunstlet. Sånn er det også her.

Rimene er ganske fine. Ved første øyekast og gjennomlesning er man knapt oppmerksom på at de er der, de kommer utvalgt og fritt, følger ikke noe fast mønster, og det gir ikke mening å sette opp noe rimskjema. Men ved å se på ordene som rimer, ser man det er en fin forbindelse mellom dem. Det er lykke her og onnor verd, i linjene 3 og 5, morgenstund og annan grunn i 7 og 10, og til sist (dagklar) visse og (aldri, aldri) misse. Det er nesten overflødig å forklare hva disse rimene betyr, hver leser kan selv gjøre seg opp sin tanke og mening. Min tanke er at diktet er skrevet som en avskjed til livet, drømmen om lykke her på jorden blir satt opp mot en annen verden (riktignok er den «onnor verd» i linje 5 nettopp den avgrunnssvimre jord, altså nettopp jorden vi lever på, men det blir da en annen verden for ham som er et annet sted, altså i døden). Likeledes er det med morgenstund (på denne jorden, livet) og ein annan grunn (en annen verden, døden).

Rimet dagklar visse og aldri, aldri misse i avslutningen gir en avklart ro dikteren vel egentlig ikke har, men som han likevel her uttrykker. I sammenhengen, og i meldingen Jonsson ønsker å gi ettertiden, er roen og forsoningen der. Det står at ensomheten stormar mot si grense, mot døden, og at livet (mitt liv – hans liv) var en drøm bortsett fra en dagklar visse, vissheten er klar som dagen, utvilsom (kanskje går det også an å lese linjen som om livet manglet den dagklare vissheten, at foruten betyr uten, fri for – nynorsk ordliste har fire forskjellige betydninger av ordet -, en slik lesning passer godt til meningen den står i, at mangelen på klar visshet (og at livet var drøm) gjør at han ikke lenger eier jorden – difor eig eg ikkje jorda meir, men det gir da ikke så god mening for rimet). Satt sammen med at livet skal jeg aldri, aldri miste gir det god mening, en dagklar visshet om at hva som enn skjer skal han aldri miste livet. Det går også an å tolke det dithen at Jonsson vil leve videre, tross selvmordet, og kanskje til og med at han har en tanke om å leve videre gjennom diktene sine. Noe han gjør.

Feinschmeckere kan bruke ordet epanalepsis, eller latinske geminato, om virkemiddelet i siste linje, fordoblingen (eller gjentakelsen) av ordet aldri, «livet skal eg aldri, aldri misse». Det er et retorisk grep, mye brukt av Jonsson (berømt i Norsk kjærleikssong: evig, evig er du mi). Gjentakelsen forsterker meningen av ordet, selvfølelig – og det er ikke tilfeldig ordet som gjentas er et nøkkelord, i mine to eksempler «aldri» og «evig», to sterke ord i seg selv, de trenger knapt en forsterkning, men får det likevel -, og gir også et brudd i rytmen, noe som ytterligere henleder oppmerksomheten nettopp mot det som står der. I begge eksemplene er det uttrykt et brennende ønske (et annet eksempel fra Jonsson er nettopp for det eg skal brenne og brenne, hentet fra Til ein namnlaus), et ønske man ikke kan ønske sterkt nok, en veldig sterk lengsel. Det blir spesielt å drepe denne lengselen ved å sette et fremmedord på det, og kalle det epanalepsis.

Kanskje passer det kanskje å hente opp igjen starten av det aller første diktet i den første samlingen Jonsson utgav. Det diktet heter Ordet, og det begynner slik:

Kva hjelp det å syngje

som elv i det aude?

Kva hjelp det å kyngje [ringe, slå]

med klokker for daude?

 

Slik er det en forbindelse mellom hans første dikt i hans første samling, og hans siste dikt i hans siste. Det begynner med fånytta i å ringe klokker for daude, og slutter med livet skal eg aldri, aldri misse.

Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

Fossen, av Tor Jonsson

Den lille bygde Lom i Gudbrandsdalen fostret to av våre største diktere. Den ene er Olav Aukrust, en dikter jeg ennå ikke har presentert noe dikt av her på bloggen, den andre er Tor Jonsson. Blant alle de poeter jeg poster, står Tor Jonsson og Olav H. Hauge i en særklasse som de mest besøkte av de mannlige lyrikerne. De konkurrerer for øvrig med kvinnene Halldis M. Vesaas, Gunvor Hofmo og Inger Hagerup, som også var på sitt mest aktive i etterkrigstiden. Så denne perioden fostret en måte å skrive dikt på, som ennå gir gjenklang i dag.

Både Aukrust og Jonsson var bygdediktere. Dette er sentralt i norsk kulturhistorie, der by har stått mot land, og der den intellektuelle byen har søkt til bygdene for å finne det opprinnelige urnorske, men likevel ikke har hatt så lett for å inkludere de som kommer fra disse bygdene helt i det gode selskap. Aukrust er i denne sammenhengen den intellektuelle, den ambisiøse og krevende, mens Jonsson er mannen av folket. Alle kjenner Jonsson og hans linjer om at nærast er du når du er borte, men bare de færreste kan på stående fot si noe som Olav Aukrust har skrevet. Likevel hører Aukurust til blant våre vesentlige poeter, og skulle være en selvfølge på pensumlistene ved universiteter og høyskoler.

Nå er det imidlertid Tor Jonsson, og hans Fossen. Det er avslutningsdiktet i samlingen Jarnnetter, som kom i 1948. Jernnettene er de tre nettene i august hvor kornet kan være utsatt for frost. Begrepet blir brukt på Østlandet, i Trøndelag og på Helgeland, og var altså godt kjent av Jonsson.

Det er et illevarslende dikt, tre år før Jonsson tok sitt eget liv. Nå som vi kjenner til dette, går det an å lese diktet som et varsel om hva som vil skje. Det blir da vondt og uhyggelig, med hvordan han driver mot fossen og er på vei utfor, men han etterlater også håp i regnbuen han samtidig ser. Det er et sterkt og personlig dikt.

 

Fossen

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.
Eg ror imot straumen, men fossen ropar.
Armane dovnar og båten driv – – –
Fossen skal stå som eit utropsteikn
etter mitt liv.

Eg vender augo mot fossen
og regnbogen over.
Det er som ein veldig kyrkjekor – –
Eimane stig, – det er presten som signar
den arme jord.

Eg strir imot dragsog og dulde krefter,
men kan ikkje snu.
Mi trøyst i døden er draumen,
draumen om dagen da mennesket skaper
regnbogen om til bru.

1948

Språk, form og innhold

Formen på diktet er uregelmessig. Det har tre strofer av ulik lengde. Men ser man nærmere på det, så er det delt inn i fireversinger med balladerim (oaoa). Første strofe har 8 linjer, eller to par med fire. I andre strofe er det 5 linjer, men den femte inneholder rimet, og de to første linjene kunne vært slått sammen til én lang. I den fjerde er det de to siste som kunne blitt slått sammen til en lang, og balladeformen ville blitt oppfylt.

Det er kun den første firelinjeren som har noe som kan minne om en fast takt.

Døden ropar på alle.
Dagen er tung av strid
mot mektige dragsogarmar, – –
tung av tid.

Dette er en trektakter med variasjoner, med uregelmessig veksling av en og to trykklette stavelser mellom de trykksterke. Dette er den berømte Hildebrandstrofen, mange, mange dikt er skrevet på den måten. Men vi aner allerede at Jonsson er ute på noe annet, med sistelinjen på bare to takter, og tre ord. Det gjør linjen veldig tung, de tre ordene og to stavelsene bærer like mye vekt som hver av de andre tre linjene i denne delen av strofen, og det passer godt med innholdet, tung av tid.

Rimet tung av tid hører sammen med tung av strid. De andre rimparene er båten drivetter mitt liv, kyrkjekorden arme jord og ikkje snuom til bru. Særlig passer kyrkjekor og den arme jord godt sammen, som en motsetning.

Etter første fire linjer brytes mønsteret helt. Det blir en ordflom, og kaotisk med tanke på trykksterke og trykklette stavelser. Dette kjennetegner modernismen, der regler og ordnede formes brytes ned, og formens forventninger blir brutt. Her beholdes dog rester av tradisjonen, i rimet. Det er ikke så veldig karakteristisk av Jonsson å skrive på denne måten, han er ikke av de mest radikale modernistene.

Ordet dragsogarmar er en vanskelighet. Jeg vet ikke om ordet er brukt andre steder enn i dette diktet. Det kan brytes ned til drags, som på nynorsk er et bal, slik det brukes i vendinger som det er et bal med alt dette styret, eller som verb, det er ikke noe å bale med. Drags er også bagasje, eller pikk og pakk. Garm er navnet på helhunden i norrøn mytologi. Jeg tror Jonsson har konstruert et ord fritt å assosiere fra, og at man ikke skal bale med å forsøke å forklare det for nøyaktig.

Eimane er flertall av eim, damp, duft eller dunst, «eimen av vår i luften» er kanskje et uttrykk folk kjenner. Å signe noe er kanskje et ord som ikke gir så god mening for alle, det er egentlig å gjøre korsets tegn over noe, og gjør man det så velsigner man det og gir det lykke eller kraft, som det står forklart i ordboken. Opphavet til ordet er det samme som for å signere, undertegne. Å skrive ein og ikkje eit kyrkjekor er uvanlig, kor er på nynorsk som på bokmål intetkjønn.

Dragsog er dragsug, sammensetningen av ordet gir best meningen, det drar og suger, ofte brukt om strømmer i vann som drar deg under. Dulde er skjulte, dulde krefter er de kreftene du ikke kan se, men som du merker tar tak i deg.

Kommentar

Jonsson hadde skrevet om Fossen tidligere også. I samlingen Berg ved blått vatn fra 1946 står diktet Ved Fossen. Det er et sårt kjærlighetsdikt, med en sjelden strofeform på 5 linjer og rim i linjene 3 og 4. Også dette diktet var opprinnelig tenkt som avslutningsdikt i den samlingen, men måtte vike den plassen til Norsk kjærleikssong. Fossen han skriver om der, er Høydalsfossen ved Andvorseteren, der kvinnen han skriver om og håpet på var budeie.

Fossen, som motiv, bruker Jonsson mange steder i sine dikt. Oppover dalene og fjellsidene der han bodde, var det mange av dem. Som en kuriosittet kan nevnes at området han bodde i er det mest nedbørsfattige i Norge, det faller mindre regn der, enn i Sahara. Så elvene var livgivende, men fossen kunne være farlig.

Biografiene og omtalen av Tor Jonsson har blitt stadig mer intim og nærgående etter som årene har gått. Ingar Slettan Kolloen skriver vel alt, i sin biografi fra 1999, der er ingenting for personlig. Avstanden i tid er blitt stor til menneskene det handler om. Da Inger Heiberg skriver i 1984, er mye med, men ikke alt. Hun holder seg også mye tettere til tekstene og særlig diktene til Jonsson, og bruker dem til å belyse livet til Jonsson, og så igjen livet til å belyse tekstene. Fra henne har jeg noen av opplysningene jeg her har brukt.

Jeg vet ikke hvor godt kjent man blir med mennesker ved å skrive så mye om dem. Det er noe med Tor Jonsson som gjør at hans liv og skjebne har en interesse nesten uten sidestykke blant norske poeter, og gjennom det har også interessen for tekstene hans vært større enn det som er vanlig for slike som skriver dikt og sakprosa. Tekstene hans er sterke, og de blir sterkere når man kjenner historien.

Bildet som brukes i dette diktet er lett å forstå. Jeg-personen i diktet dras mot fossen, til tross for at han forsøker å stritte i mot. Fossen er undergangen. Fra fossen står en regnbue, slik det alltid gjør når solen skinner. Han selv er fortapt, det skriver han i siste strofe, han kan ikke snu. Men i det han skal dø, har han en trøst i en drøm om at mennesket en gang skal klare å skape denne regnbuen om til en bro.

Dette bildet bør sikkert forlates før man tenker så veldig mye mer igjennom det, broen er en overgang fra et sted til et annet, der det ellers er umulig å komme over. Om det er regnbuen som er denne broen, så er det vakkert. Drømmen om en slik bro er en vakker drøm. Det er det diktet slutter med, og det diktsamlingen slutter med. Men ikke uten at dikteren først har ramlet utfor, og fossen står igjen som et utropstegn etter hans liv.

 

Og likevel må vi (se og se), av Tor Ulven

Tor Ulven (1953 – 1995) arbeidet jeg ganske mye med og leste ganske mye om ham og av ham, for å komme meg frem til dette diktet og skrive en post om det. Så skjedde det som så ofte skjer, at jeg rakk ikke å skrive posten før andre prosjekter overtok. Så når jeg nå finner den frem igjen i januar 2018, er dette stoffet om Ulven langt bak i hodet. Men det etterlot seg naturligvis inntrykk, både de intense diktene hans, og det ganske innesluttede og til slutt tragiske livet. Han har fellestrekk med Tor Jonsson, navnebroren, men disse fellestrekkene må ikke trekkes for langt. Begge avsluttet sine liv med selvmordet, og begge uttrykte mye av sitt tanke- og følelsesliv i ganske sterke og til dels fortettede dikt, men Tor Jonsson var på forskjellige måter mer aktiv, mens Tor Ulven var veldig, veldig seriøs. Tungsinnet de to slet med hadde nok også sin forskjellige årsak. Tor Jonsson var bygdegutt, merket av plassen han kom fra og husmanshjemmet han vokste opp i, mens Ulven er Oslo-gutt. Ulvens ensomhet og depresjoner var mer filosofisk, farget av Schopenhauer og andre tenkere, og tynget av det veldige alvoret han levde under.

Når jeg skriver at Tor Jonsson var mer aktiv, så mener jeg ikke at ikke også Ulven var produktiv og skrev flere typer tekster. Forskjellen var at Jonsson lettere kunne gi slipp på alvoret. Han arbeidet som journalist og skribent, og kommenterte saker og ting uten at det var så viktig at den kunstneriske kvaliteten på tekstene holdt mål. Han skrev også teater, en enakter, med skikkelig action, og uten særlig blikk til den type teater som ellers ble skrevet i perioden. Dette var en storhetstid nesten uten sidestykke i teateret, med giganter som Beckett, Ionesco, Bertolt Brecht, Luigi Pirandello, Eugene O’neill og en rekke med andre aktive og innflytelsesrike, men Jonsson skrev underholdende folketeater uten litterære ambisjoner av noen art. Sånn jeg kjenner Ulven ut i fra det jeg har lest om ham, kunne ikke han gjort det.

Ulven gav et intervju i sitt liv, et berømt et, og tilgjengelig på nettet. Det er gjort av Alf van der Hagen, for dette litterære tidsskriftet Vagant, i 1993. Som det står, gikk Ulven med på det, mot at han fikk det ferdige intervjuet tilsendt på diskett, for selv å renskrive det til den ferdige versjonen. Han stolte ikke på at journalisten ville gjøre det skikkelig. Alle som selv er blitt intervjuet vet det, ordene kommer aldri ut helt som de var sagt og ment, de kommer liksom alltid litt ut av kontroll. I det lange intervjuet begrunner Ulven hvorfor han ellers ikke gjør intervjuer, og det bygger opp under bildet av ham som en seriøs forfatter som tar ordene sine veldig alvorlig. Han får sagt det han vil si i tekstene sine, i diktene, i muntlig snakk blir det alltid litt feil. Man kan la seg rive med, litt, og si ting som passer i stemningen, men som man ikke vil stå inne for i ettertid. Så han ville ikke at ord han sa, skulle bli skrevet ned i noe intervju. Han ville selv skrive ned ordene sine og tankene sine.

Nå skal ikke jeg mytologisere en person jeg ikke kjenner så altfor godt, hva jeg skriver skal bare kaste lys over diktet jeg skal poste, og kanskje skape litt interesse for forfatteren bak dem. Så vidt jeg tror, regnes Tor Jonsson blant våre litt modernistiske forfattere, trekk ved ham hører hjemme i kategorien, og han kjente litteraturhistorien og var selvfølgelig bevisst sin teknikk og sine virkemidler. Men Tor Ulven er en annen verden, han er gjennomført. Mange av Tor Jonssons dikt er enkle og tradisjonelle bygdedikt, naturdikt, med rim og rytme etter den gamle skolen. Noen er vanskeligere tilgjengelige, og sklir inn i en form av modernisme, men for Tor Ulven er så godt som alle diktene sånn som dette her. Intense, konsentrerte. Ambisjonene er ubegrensede.

*

Og likevel må vi
se og se

etter det som var der
før øyet

lå åpent, det som blir igjen
etter at øyet

har sett.

Fra Søppelsolen, 1989

Kommentar til språk, form og innhold

Det er ikke så mye å si om språket. Diktet består av bare en setning, men den er delt i tre: Og likevel må vi se og se, etter det som var der før øyet lå åpent, det som blir igjen etter øyet har sett. Subjektet i setningen er vi. Verbalet er egentlig satt sammen med en preposisjon, se etter, slik at vi får det som nå kalles preposisjonalobjekt, og det er to av dem her: 1. det som var der før øyet lå åpent 2. det som blir igjen etter at øyet har sett. Begge objektene kommer i form av en leddsetning, som igjen kan analyseres med sitt eget subjekt og verbal.

Strofeinndelingen og verseinndelingen følger ikke setningensstrukturen. Diktet består av fire små strofer, de tre førte med to linjer, den siste med én. De tre andrelinjene kan nesten leses for seg: se og se, før øyet, etter at øyet, og det smelter fint sammen med avslutningen: har sett.

Regelen er at ord på samme linje normalt leses raskt, og når det kommer en linjedeling, kommer også en pause. Først er det Og likevel må vi – pause, med en tanke og et spørsmål om hva vi må, før svaret er / se og se. Så er det en hel strofeskift, og en lenger pause, med spørsmålet hva vi skal se på eller etter, hva det med dette vi skal se og se. Trikset blir gjentatt i strofe 2, der svaret først kommer delvis, etter det som var der/ – linjeskift, pause, tanke, og så før øyet. Tredje strofe fortsetter med denne frasen, en uvanlig verseinndeling, som også her er en strofeinndeling. Hva som hører sammen, blir jo stort sett ellers satt sammen. Det er et trekk med dikt fra det tjuende århundret og fremover, at de leker og tøyser med dene inndelingen, og nettopp bryter med det vante.

Sånn blir det også videre. Første linje i tredje strofe har diktets eneste komma, og det deler lå åpent, – avslutningen på første del av setningen – og det som blir igjen, – innledningen på neste. Her blir meningen veldig hengende igjen, med at det står etter at øyet, her er det nødt til å komme noe mer, mens i de to første strofene kunne det stoppet med se og se og før øyet, det ville gitt helt god mening. Her, etter stofe 3, er frasen nødt til å fullføres, og det gjør den altså med de to ordene har sett i siste strofe.

Så kan vi spørre hva dette her skal bety? Det er ikke noe mer meningsinnhold enn det som står der, ikke noen ord som trenger mer forklaring, ikke vanskelige formuleringer som må sies på nytt i klart språk. Vi må se og se, etter det som var der før øyet ble åpnet, og det som er igjen etter at øyet har sett. Det er fritt frem for tolking. Noen ideer er dog på sin plass å gi. Hele diktet begynner med Og likevel, en indikator på at det har skjedd noe før, og at diktet er en reaksjon mot noe. På tross av dette andre, så må man likevel se og se, og så videre. Hva dette andre er, er også en tolking.

Verbet se er særlig når det er satt sammen med etter nært beslektet med å lete etter og å søke, så det gjelder nok her om å lete etter noe. Det som da ofte er hva man søker etter i abstrakste og diffuse sammenhenger som dette her, er gjerne noen svar, og da kanskje noen svar på de store spørsmålene. Og når man søker sånne svar, så tenker man og resonnerer. Siden man skal lete etter det som var der før øyet ble åpnet, altså før man begynte å se, så kan det være etter det som var her før mennesket, altså før noen var i stand til å se noe og å registrere noe. Siden man også skal se etter det som er etter øyet har sett, blir det at man skal tenke gjennom hva som kommer etterpå også. Altså de helt store spørsmålene i livet.

Diktet er skrevet på en måte som åpner for de store, filosofiske tankene, og det er satt i en sammenheng med de andre diktene i samlingen, og Tor Ulvens øvrige forfatterskap, som gjør denne søken helt naturlig. Her går jeg ut av det som står direkte i dette diktet, men Ulven søker ofte essensen i tingene, han vil ta ut det helt store og abstrakte og diffuse, og stille det skarpt frem i enkle ord og enkle spørsmål. Siden diktet begynner Og likevel, så kan det være at dette må man forsøke likevel, selv om det er vanskelig inntil det umulige.

Kommentar til diktet

Diktet har kun ett substantiv: øyet. Det er et sentralt ord i Ulvens motivkrets, selv nå to år etter at jeg leste så mye om ham, så husker jeg to ord: øyet og steinen. Steinen er det beste eksempel på to konkret, varig og livløst, noe av det nærmeste vi kommer evigheten, her på jorden. Øyet er det som ser, det blir av og til sett på som inngangen til sjelen, det er et vårt kanskje aller viktigste sanseorgan, og det passer for observatøren. Øyet som symbol går tilbake til oldtiden, og sikkert tidligere. Ulven liker å gå til den nakne essensen, her er det øyet, ikke mennesket, ikke tanken. Det er et mønstereksempel på virkemiddelet pars pro toto, at delen representerer helheten.

De finitte verbet i setningen og i diktet er se, et verb naturligvis sterkt knyttet opp til øyets egenskaper, det eneste øyet kan og gjør. Det er et annet, og mindre betydelig verb også i diktet, , men det verber beskriver ikke en aktivitet, men en tilstnad. Øyet var (eller ) åpent. Det lukkede øyet ser ingenting, registrerer ingenting, så her gjelder det som jeg skrev i kommentaren til innholdet, å se etter det som var her før øyet var åpent, og i stand til å se. Vi har også copula-verbet blir, i strofe 3, som betegnelse for tilstanden bli igjen. Den sparsomme bruken av sustantiv og ordentlige, aktive verb gjør innholdet i diktet veldig fortettet, synes jeg. Man må virkelig anstrenge seg for å finne hva som ligger i ordene.

Så mye av innholdet i diktet og i spørsmålet det stiller ligger i de to ubestemte pronomene det, det som var der, og det som blir igjen. Det er innholdet i disse pronomene diktet og Ulven søker, vil jeg si. Det er ikke mulig å gi noe konkret svar på dette, men det er mulig å stille spørsmålet klart frem, og det er det Ulven her forsøker å gjøre, sånn jeg leser diktet. Hva er dette det, som var her før den sansbare rekkevidden til noen observatør, hva er dette det som blir igjen etterpå, når det ikke lenger er noen igjen til å se? Jeg vil nok lese diktet litt mystisk, litt religøst for moderne, areligiøse mennesker, hva er det som er utenfor den sansbare virkeligheten, hva er det som er mer, men det kan også handle om mindre ting, som å fortsette å se etter svar når andre mennesker har gitt opp å lete. Sånn ønsker diktet å inspirere og kanskje provosere til å lete litt til, tenke etter og streve etter å finne hva som er like utenfor fornuften vår, det vi ennå ikke har sanset, det vi ennå ikke vet.

Siden diktet er så knapt og ambisjonene i det så høye, vil jeg si det åpner for slike spørsmål og slike refleksjoner. Tor Ulven tok disse spørsmålene veldig alvorlig. Så alvorlig at han endte sitt liv i selvmord, uten at jeg som ikke kjenner ham skal si at dette var årsaken. Rett etter han døde hadde Ulven en liten storhetsperiode, og han må vel ennå regnes som den aller fremste av våre dagers poeter. Han har noe å tilby både for den intellektuelle og for hobbyleseren. det er mye ved ham å fordype seg i, og temaene han var opptatt av appellerer til mange.

 

 

Alene ut på livets vei

Dagens nye, gamle dikt, lagt først til desember 2014, flyttet så frem til oktober 2017, men postet fra sommeren 2016, låner litt fra Tor Jonssons dikt Til ein namnlaus, der det står

Men kjem du’kje nær meg

takkar eg henne

du gav meg for det eg

skal brenne og brenne.

Dette skrev jeg i det mitt dikt ble postet:

Det vil overraske meg om dette diktet forblir upostet på bloggen, så godt som jeg liker det, og så godt jeg liker forfatteren, men dikt skrevet etter andre verdenskrig har litt smalere nåløye for å komme seg inn på bloggen, siden jeg gjerne vil respektere copyrighten. Nå har jeg postet en del andre dikt fra denne perioden, og helt opp til vår og bloggens levetid, og hittil sluppet godt unna med det, så jeg kan nok komme til å poste flere dikt av Tor Jonsson også, og med det forhåpentligvis bidra lite grann til at hans poesi får leve videre.

18. september, 2016, ble diktet postet. Så nå er det her, Jonssons dikt også. Det tok noen måneder fra jeg skjønte jeg måtte ha det, til jeg hadde det.

Anyway, dette handler ikke om Tor Jonsson, dette handler om meg selv, sett fra nåtidens tindrende perspektiv, der alt jeg har gjort før er små skritt på veien, og alle tanker og følelser jeg har hatt er borte eller virkningsløse. 2013 er ikke så lenge siden, men det var likevel et annet liv, før vår førstefødte kom til verden, og før skifte av kledning og oppussing av fasaden på huset virkelig tok av. Diktet er skrevet mandag 12. august, som det siste i en lang rekke dikt, denne dagen, mens jeg var i Norge for å jobbe, kona var igjen i Kiev, og det var så mange ting, så veldig mange ting. Det er et monumentalt nytt, gammelt dikt, med åtte linjer i stedet for seks, og med en start helt i stil med sånn sånne gamle dikt skal være, alene ut på livets vei/alene i skog og fjell og vidde har du meg

*

Alene ut på livets vei

Alene i skog og fjell og vidde har du meg

Så hender det da, noen vil være med

Det kan jo være koselig det

Men etter en stund er alt på det rene

På livets vei vandrer jeg atter alene

Og tenker og tenker og tenker på henne

På hun som jeg gikk med, og ikke kan glemme

*

ES2013

Til henne (mitt liv)

Dette diktet låner sterkt av Tor Jonsson, og hans «Til ein namnlaus» (som på nettet er å finne for eksempel på sidene til Origo). Det er et kjempedikt, det er et dikt som brenner selv om man låner av det, det er et dikt der man kommer skjeivt ut om man forsøker å finne hvem «henne» er, slik kommentatorer og visstnok norsklærere har forsøkt på i kommentarfeltet på Origosidene. Her er det nok ikke så spennende hvem «henne» er for dikteren, men hvem hun er for leseren. Jeg har alltid oppfattet disse linjene veldig sterke, akkurat som jeg liker dem, det er hun som gir brannen, jeg brenner av henne. I mitt dikt er det jo ikke så mystisk hvem hun er, det er heller ikke et dikt som må forveksles med filosofi og ettertenksomhet, dette er bare å elske veldig sterkt, slik jeg gjør min kone. Så sterkt, at jeg må låne linjer av store Tor Jonsson, for å uttrykke det, så alle får se. Se!

Til henne (mitt liv)

Dikteren sa han skal brenne og brenne
og dedikerte derfor diktet
til henne.

Til henne gir jeg også mitt
Jeg gir det hele, liv og dikt,
Livet gir jeg hver eneste dag
og hva skal hun med diktet?
Ikke det slag.

Det er for meg selv at jeg skriver for henne
For i meg er også det som vil brenne og brenne

Og om det for meg av og til stokker seg litt,
er det fortsatt meg, fortsatt mitt,
skrevet for henne hele dikt.

Det kan ikke gå an
ikke å se det:
At mitt liv er forandret
og det til det bedre.

Det er et budskap
jeg til verden vil sende
At hver dag er en glede
og gleden er henne!

Jeg tenker det ut og skriver det ned.
Og legger det ut slik at alle kan se!
Se!

Lyrikk2010, Nr. 11

ES2010

Når du er borte, av Tor Jonsson

Jeg har en oppussing av diktene til Tor Jonsson i forbindelse med at jeg postet flere dikt av ham i september måned, 2016. Jeg går også tilbake, og frisker opp også dette diktet jeg postet aller først av ham, og som også er hans aller mest kjente.

*

I dag skal jeg poste et av de vakreste kjærlighetsdiktene som er skrevet på norsk. Det er skrevet av Tor Jonsson (1916 – 1951), en forfatter som selv ikke fikk oppleve kjærligheten så godt, men som kanskje nettopp derfor klarte å gi så vakkert og følsomt uttrykk for den. Første strofe er blant de mest kjente vi har, og selv folk som ikke bryr seg om dikt, klarer å sitere det, eller kjenner det igjen. Andre strofe er mer ukjent, men den hører med den også.

NÅR  DU  ER  BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Kommentar til diktet

Noe av effekten i diktet ligger i paradokset i de første setningene. Hvordan kan noe være nært, når det er borte? Og hvordan kan noe bli borte, når det er nært? Det inviterer til å tenke litt videre, og det gir svært god mening for mange at den de elsker er svært nær når de ikke er til stede. For er det ikke slik, at da er de i tankene hele tiden? Og er det ikke slik at dette savnet, og alle følelsene som hører med det, forsvinner når den elskede er der? På denne måten får Tor Jonsson frem litt av kjærlighetens mysterium. Og han avslutter det vakkert, med at det er dette han kaller kjærleik, og at han ikke vet hva det er.

Andre strofe er ikke så direkte og umiddelbart forståelig. Hva betyr egentlig dette med susing fra vind og foss? Tenker han konkret på susingen fra vinden og fossen på bygda? Eller er det ment i overført betydning, med suset i tankene når han tenker på henne? Da er det lettere å forestille seg den bortgøymde tonen, som en gitarstreng, som ligger og dirrer mellom de to elskende. Dette er kjærlighetenes streng.

Jeg kommer til å skrive mer om diktet og om Tor Jonsson senere. På siden Norske dikt står en oversikt over dikt jeg har postet av Jonsson, og andre norske diktere. De andre diktene har mer informasjon.