Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!

Se i vår tillbedjans brunn – den vill bliva

djupare.

Sju dagar och sju nätter

fira vi upp vatten

ur vår brunn för dig.

Sju månader och tre år

på samma ställe

be vi om din nåd:

giv oss inlåt till den tysta kammare, där du

tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Jag, av Edith Södergran

Jeg henter frem denne og de andre postene om Edith Södergran (1892 – 1923) etter å ha lest gjennom verkene hennes skikkelig, og jobbet litt med dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blitt begeistret for henne, både diktningen og personen. I diktene ser man en rikdom av tema og motiv man skal lete lenge etter i Norden. Her er en billedrikdom hun er nokså alene om. Stiltonen og stemningene varierer, fra det vare og forsiktige til det intense og suggererende. Ambisjonsnivået er uten grenser. Hun viker ikke unna for noen spørsmål, går rett i strupen på de vanskeligste spørsmålene livet har å by på, og insisterer på å komme seirende ut.

Den veldige begeistringen for kunsten og livsmulighetene i en ny verden står i ganske påfallende kontrast til det livet Södergran selv lever. Det har mange vanskeligheter ved seg. Hun er dødsdømt allerede i 1909, 16-17 år gammel, da hun får påvist tuberkolose, samme sykdom som faren nettopp døde av. I årene som følger får hun behandling for den, på sanatorier rundt om i Europa, særlig i Svetis, Davos, men også hjemme i Raivola. Deler av behandlingen er veldig smertefull, med en nål som ukentlig må stikkes inn i lungene hennes for for å fylle dem opp med et stoff, etter at de kunstig ble kollapset for liksom å kunne bygge dem opp igjen. Hun orket ikke denne behandlingen, og tok avgjørelsen heller å leve det livet hun har fått, la sykdommen gå sin gang. Fra 1914 er det som kjent verdenskrig. Södergran er Finlandsvensk, men Finland er en del av storfyrstedømmet Russland.

Ingen av diktsamlingene hennes får noen særlig god mottakelse i hennes levetid. Det er imidlertid noen som gir dem skikkelig oppmerksomhet, blant annet Hagar Olsson, venneskapet med henne blir viktig. Der får Södergran en støtte som hjelper henne. Hun får aldri noen mann, aldri noen barn, aldri noen kjærlighet som jeg kjenner til. Av det lille jeg har fått med meg av forskningen, er forholdet til menn omdiskutert. Södergran var enebarn, faren var fjern og døde tidlig, moren og faren var i ferd med å ta ut seperasjon da det skjedde, og Södergran hadde et veldig tett forhold til moren. Senere i livet kommer en Elmer Diktonius og besøker henne, på oppfordring fra Hagar Olsson, men da er Södergran allerede ganske døden nær.

På den tiden hadde også familien Södergran mistet formuen sin og det meste av eiendelene sine i den russiske revolusjonen, og borgerkrigen som fulgte. Det er enormt harde slag hun må igjennom i livet. Men det biter omtrent ikke på henne i diktningen. Det er ei dame med en kraft man ikke finner maken til verken blant menn eller kvinner, en insistering på triumf og mening man vanskelig kan la være å la seg rive med litt av. Det er som om hverdagen ikke spiller noen rolle for henne, hun har satt seg høyere oppgaver, som et slags overmenneske hos Nietzsche. I et liv som mangler mening og der hverdagen bare byr på vanskeligheter, skal kunstneren gjennom kunsten skape mening og vise vei over hverdagens banaliteter. Man kan nesten driste seg til å skrive: mane frem bildet av en bedre verden.

Hun viker ikke tilbake for noen utfordringer, Edith Södergran, ingen ambisjoner er for store. Det er fire fem dikt av henne jeg får behandlet denne måneden, på Helt grei litteratur er det mange flere (der er alle fem diktsamlingene hennes behandlet, Dikter (1916), Septemberlyran (1918), Rosenaltaret (1919), Framtidens skugga (1920) og Landet som icke er (1925 – posthumt).

Jeg tar også med den første innledningen jeg hadde til denne posten, før jeg egentlig var kommet i gang:

Etter sommerferien vil det nok ta litt tid før bloggen er helt oppe og går igjen, men jeg skal se om jeg ikke får begynt å poste noen utkast, i det minste. Dette er et dikt av den svenske poeten Edith Södergran. Om henne og diktningen hennes har jeg skrevet tidligere, i forbindelse med diktet Avsked, et dikt hentet fra samme samling dagens dikt er en del av. Det er et dikt som handler om et av de mest grunnleggende lyriske tema av dem alle, særlig i den nye tid vi kaller modernismen, om hva det vil si å være jeg, hvem jeg er i en kaotisk og uforståelig verden. Som så mange andre av Södergrans dikt lyser det Gunvor Hofmo av dette diktet, setningene

Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?

ligner på Hofmos berømte

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

fra Fra en annen virkelighet. Det å sammenligne en selv med en stein var noe man ikke gjorde før modernistene. Til å begynne med var det dristig, nå er det blitt vanlig. Hos en dikter som Tor Ulven er det et av hans sentrale motiv, om enn han gjør det på en annen måte enn det blir gjort hos Hofmo og Södergran. Nå skriver jeg meg bort fra diktet jeg skal presentere, og som jeg ikke har tid til å skrive mer om, enn hva jeg alt har gjort.

Jag

Jag är främmande i detta land,
som ligger djupt under det tryckande havet,
solen blickar in med ringlande strålar
och luften flyter mellan mina händer.
Man sade mig att jag är född i fångenskap –
här är intet ansikte som vore mig bekant.
Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?
Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot,
hur skall jag komma upp för de hala stammarna?
Däruppe mötas de raglande kronorna,
där vill jag sitta och speja ut
efter röken ur mitt hemlands skorstenar…

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg kunne kanskje skrevet dette i innledningen eller i forklaringen til selve diktet også, men jeg velger å gjøre det her, i ordforklaringen. Når Södergran skriver hun er främmande i dette land, så ligger det i det også en mulighet for en veldig konkret mening. Södergran er finlandsksvensk, fra Raivola, men tilbrakte store deler av barndommen i St. Petersburg, og 3 år av ungdommen og tidlig voksen alder på reise i Europa for behandling av tuberkolosen hun led av. Hun må ha hatt en velutviklet følelse av å være fremmed, fremmed var hun overalt. Hun skrev på svensk, men var aldri hjemme i Sverige, eller blant svenske forfattere. De så på henne som svært provensiell. Og som en oppkomling, med den veldig spesielle, modernistiske stilen, og den påfallende selvsikre tonen.

Født i fangenskap gir også mening for landet Finland, fanget i Storfyrstedømmet Russland, uten at Södergran kan sies å ha vært plaget av det. Generelt var hun veldig lite opptatt av politikk. Hun dempet til og med skrivingen sin, da hun oppdaget den kunne bli brukt politisk.

Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot, «her ligger jeg på lur ved det susende treets fot», til den vil jeg si at Södergran i svært mange av diktene sine gjennom hele karrieren bruker tre og trær som bilder på noe. Det er ikke så rart, der hun bor i Raivola, i Finland, skogenes land. Så det er bilde på at stammene er glatte, slik at det er vanskelig å komme seg opp til de bevegelige (tre)kronene. Likevel er det der hun skal sitte og speide etter røyken fra hjemlandets skorsteiner. Det er ikke definert hva hjemlandet er, for Södergran kan det like gjerne være St. Petersburg, fødebyen, og der hun gjennomførte sin skolegang. Det kan også være et generelt bilde på noe, å speide over til et hjemland et annet sted.

Så alt i alt er det noen motsetningsfulle bilder som møter hverandre i diktet. Jeg er fremmed, i et land dypt under det trykkende havet. Så kommer solen, og gir luft, luft mellom «mine hender». Så er det noen linjer om fangenskapet, ingen kjente ansikter, og spørsmål om man var en stein eller en frukt for tung for sin grein, to motsetningsfulle bilder. Det første henger sammen med landet dypt under havet, der en stein vil synke ned, det andre passer bedre i tremotivene som følger. Stein er livløs, frukt er livgivende, der nok også et poeng. Uansett blir disse to spørsmålene bare forlatt, nå ligger hun ved de glatte stammene, og tenker altså hvordan hun skal sitte i trekronene, og speide over til sitt hjemland.

Ganske spesielt. Kanskje ikke så rart disse diktene fremprovoserte uforklariglihetsdebatten, svenskenes versjon av vår egen tungetaledebatt. Det er ikke nødvendig å forstå disse diktene til punkt og prikke, så lenge bildene gir mening og man får noe å hente ut av diktene. Jeg har også som leser en motvilje mot dikt jeg oppfatter som utilgjengelige. Diktene til Södergran er veldig langt fra å være det. De er ganske inspirerende, som jeg forhåpentligvis vil klare å få vist.

Gloser

Glosene er slått opp i svenska akademiens ordbok. Noen har flere betydninger, jeg har satt inn den jeg tror skal være den riktige her.

blickar blinke
ringlande (strålar) «stråler i ring» -> ringla legge seg i ring, gjøre ringer
Man sade mig man sa meg
trädet treet
hala glatt
raglande vaklende -> ragla 1. vakle, være nær å miste balansen 2. vinglende
speja speide

Kommentar til diktet

Diktet heter Jag. Diktet kan altså leses hvordan det er å være meg, for denne dikteren. Hun skriver hun er fremmed i dette land, der landet kan være hva som helst, et konkret land, eller bilde på et eller annet. Det kan være hun er fremmed i verden, eller fremmed i eget liv. Det kan være et premiss om at ingen forstår henne, eller hun forstår ingen, uten at det ennå er knyttet noen negativ følelse til det. Negative følelser ligger ikke for Södergran, hun skriver sjelden om dem. Det trykkende havet kan vanskelig være et konkret hav, det må være et bilde på noe. Å være fremmed i et land under et trykkende hav, er neppe noe særlig. Det er premisset i diktet. Resten handler om å bryte ut. Det begynner med solen, som blinker inn, og hun får luft mellom hendene. Dypt under havet er ikke det så verst.

Så er det dette at man sier henne hun er født i fangenskap, og hun sier selv her er ikke noe ansikt som er meg bekjent. Hun sammenligner seg med en stein, kastet ned der på bunnen, livløs og tung, så med en frukt, livgivende, men for tung for treet som holder den. Bildet er rikt, hun kan være frukten, Finland eller samfunnet greina, hun er for tung for den, og ramler ned, men frukten er likevel livgivende. Spørsmålet om hun er en død sten eller en livgivende frukt blir hengende åpent, typisk Södergran, alltid over i noe nytt å skrive om, inntrykkene og bildene blir ikke fordøyd hos henne.

I neste linje ligger hun som et menneske, vil jeg si, der med de glatte stammene av trærne. Hun drømmer om å sitte i de vaiende kronene, sitte i toppen, men de glatte stammene er altså en hindring. Men i avslutningen sitter hun der allikevel, vil jeg si, bare ved å tenke det, så når hun opp: där vill jag sitta och speja ut/ efter röken ur mitt hemlands skorstenar… «Der vil jeg sitte».

Så diktet ender med at hun i en tenkt, hypotetisk fremtid sitter i tretoppene og speider etter røyken som kommer ut av hjemlandets piper. Også det er billedrikt, hun i de levende trærne, fri og frisk, mens røyken kan være avfallsstoffene, sladderen, eller hva som helst. I hvert fall er det hun som er endt opp i det gode, hun som ikke er fanget lenger, og heller ikke kan kalles fremmed, hun bryter ut og opp, og godtar ikke premissene som blir gitt henne. Det er insisterende og suverent, som alltid hos Södergran, særdeles billedrikt og livsbejande, hun er rett og slett noe helt for seg selv. Når hun skriver et dikt som heter jeg, så kan det ende opp med å bli noe slikt som dette. Det er fjernt fra alle famlende forsøk norske poeter har gjort på å definere seg selv, skrive om det å være jeg, og alltid ende opp med å ha vansker med å orientere seg. Södergran klatrer opp i trærne, for å se ting fra høyden.