Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta, av Harriet Löwenhjelm

Det er eksamenstid for meg, og jeg har ikke så god tid til å lete opp gode dikt, eller sette seg så grundig inn i dem. Men jeg vil poste et lite dikt av den svenske forfatteren Harriet Löwenhjelm, en forfatter jeg kjente dårlig, og før i dag ikke kjente i det hele tatt. Enkle søk på Google, svensk Wikipedia og den aldeles ypperlige svenske litteraturbanken – kunne vi bare fått noe lignende på norsk – har ført meg frem til henne, og til dette diktet.

Det er skrevet på hennes dødsleie, i 1918, men først utgitt ni år senere. Löwenhjelm utgav ingen dikt i sin levetid, hun regnet seg heller som billedkunstner, men fullførte aldri utdannelsen sin ved kunstakedemiet i Stockholm, og ved Valans konstskola. Den mest utfyllende biografien jeg har funnet åpent på nettet er på sidene til Harriet Löwenhjelm-selskapet, og den mest kortfattede og presise er på sidene til Litteraturbanken. Jeg har ikke brukt mye tid på å bla meg gjennom noen av dem, eller søke ytterligere informasjon andre steder.

Löwenhjelm er født i Helsingfors, i en adelig familie, som det også skulle fremgå av navnet. Hun er altså finlandssvensk, som en av mine store favoritter, Edith Södergran, og hun døde – som henne – av tuberkolose. Det var også omtrent på samme tid, begge var født på slutten av 1800-tallet, levde og virket gjennom første verdenskrig, og døde kort tid etter. De var også farget av noen av de samme inntrykk, men måten de skrev på og veien de gikk, var vesensforskjellig.

Diktet jeg skal poste og kommentere litt i dag går inn i tradisjonen med dikt skrevet på dødsleiet. Vi kjenner den tradisjonen godt her i Norge, med vår egen kanskje aller største dikter, Henrik Wergeland, som skrev flere av sine aller mest kjente og sterkeste dikt mens han lå for døden våren 1841, altfor ung. Diktene til Löwenhjelm ligner litt på hans, men de er skrevet i en annen tid, der sentimentaliteten ikke lenger hadde gode kår, og rim og streng oppbygning og de tradisjonelle lyriske virkemidler heller ikke karakteriserte tiden.

Hos meg har sentimentaliteten imidlertid alltid gode kår, når det er skikkelig gjort, og uttrykker en følelse som er ekte. Jeg synes dette er et gripende dikt, skrevet av en som har et ganske naturlig forhold til det å dø, med en veldig menneskelig frykt, og et veldig menneskelig ønske om nærhet og ikke å dø i ensomhet. Jeg synes det er helt fint å skrive dette i rene ord, og i det vakre, svenske språket med det jeg hører som en nydelig, vâr kvinnelig røst, kanskje en stemme svak av tuberkolose, så blir det for meg ganske sterkt.

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta

Tag mig. — Håll mig. — Smek mig sakta.
Famna mig varligt en liten stund.
Gråt ett grand — för så trista fakta.
Se mig med ömhet sova en blund.
Gå ej från mig. — Du vill ju stanna,
stanna tills själv jag måste gå.
Lägg din älskade hand på min panna.
Än en liten stund är vi två.

I natt skall jag dö. — Det flämtar en låga.
Det sitter en vän och håller min hand.
I natt skall jag dö. — Vem, vem skall jag fråga,
vart jag skall resa — till vilket land?
I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

I morgon finns det en ömkansvärd
och bittert hjälplös stackars kropp,
som bäres ut på sin sista färd
att slukas av jorden opp.

1918

Gjennomgang av språk, form og innhold

Jeg har ikke tid til å gjøre dette skikkelig, så det blir bare litt skissemessig. Diktet består av tre strofer, første er 8 linjer, andre er 5, og den siste er 4. Det går stort sett i kryssrim, men andre strofe – midtstrofen – skiller seg ut, med å ha en siste linje til slutt, en som rimer med linjene 1 og 3. Det her bryter mønsteret, og i tradisjonell diktlesing er dette da noe som skal tiltrekke seg oppmerksomheten. Den ekstra setningen som bryter mønsteret er:

I natt skall jag dö. — Och hur skall jag våga?

Og det passer jo ganske bra at det er nettopp denne som skal skille seg ut, all den tid den veldig klart uttrykker diktets tema. Diktskriveren – jeg-personen – skal dø, og hun stiller spørsmålet om hvordan hun skal våge det. Diktet er skrevet for å uttrykke og sette ord på disse vanskelige følelsene.

Jeg vil også ha med at første strofe har 8 linjer, men i strukturen er det sånn at det like godt kunne vært satt opp i to strofer på 4. Mønsteret med kryssrim vil bli fulgt. Enten man leser det så eller så, er det her ønsket om menneskelig kontakt som blir uttrykt. Dikteren bønnfaller en ikke-navngitt person, en du-person, til å ta henne, holde henne og stryke henne, til å holde varsomt rundt henne en liten stund. Hun ber også om at denne du-personen skal gråte litt, over det enkle fakta at hun (diktskriveren) nå skal dø, og at hun skal se henne med ømhet.Alt dette er et sterkt uttrykt ønske om menneskelig kontakt, om ikke å dø alene.

I de neste fire linjene blir det enda sterkere, i det dikteren bønnfaller den andre om at hun (eller han) ikke må gå. Det er ganske hundløst, som de sier, ganske forsvarsløst, det er et blottlagt ønske om at jeg trenger deg, og det er vel vitende at akkurat nå har jeg ingenting å gi. Det er bare du må være her, for min skyld. Ønsket om menneskelig kontakt er nå veldig konkret, hånden på pannen, og så det sterke ønsket om at enda en liten stund, er vi to. I dette ligger det både at så lenge den andre personen er der, så er de to, og i det at når hun (dikteren) nå snart skal dø, så vil de for alvor ikke være to lenger.

Midtstrofen henvender seg ikke til denne andre, men er mer generell, nesten sett utenfra, analytisk. Det er situasjonen som beskrives, fakta som konstateres, i natt skal jeg dø, en venn holder min hånd. Dødsfrykten blir uttrykt gjennom spørsmålet hvem skal jeg spørre hvor jeg skal hen, altså hva er det som skjer etter døden. Vennen som er der, kan ikke hjelpe med det. Det er heller ingen som kan hjelpe i spørsmålet hvordan den døende dikteren skal våge spranget fra livet, til døden.

Tredje strofe er om begravelsen, om hvordan de jordiske restene skal begraves og forsvinne. Det står at denne kroppen fortjener medlidenhet, at den er bittert hjelpeøs og stakkars. Så slutter det med at den bæres ut på sin siste ferd, merk at dette er ikke den samme ferden jeg-et i midtstrofen skal på, hva som skjer med jeg-et er ikke klart, men kroppen skal begraves og slukes opp av jorden.

Gloser

Merk at jeg er ingen autoritet i svensk. Jeg har søkt disse glosene opp så godt jeg kan, alltid med utgangspunkt i Svenska akademiens ordbok, og så eventuelt andre kilder, men mine norske oversettelser og forklaringer til glosene er mine egne, og de er ikke kvalitetssikret.

Smek-> smeka stryke, berøre forsiktig

flämtar -> flämta puste raskt, i hurtige åndedrag. Det kan også bety «blinke, glimte, gnistre».

låga ild, lue (flåmtar en låga «blinker en ild»

ömkansvärd «verd medlidenhet», «som fortjener medlidenhet»

Kommentar til diktet

Det er et kort, lite dikt, der dødsangsten i starten ikke får noen fullgod ro av å snu om fra jeg-et til kroppen til slutt. Det er et mye brukt grep i litteraturen å snakke om forråtnelsen, at de jordiske etterlatenskapene skal forsvinne, men her blir det også sagt at kroppen som skal begraves og forsvinne, fortjener medlidenhet og at den er bitter. Den sterkeste strofen synes jeg er den første, der dødsangsten og ønsket om nærhet får fritt utløp. Der den døende poeten ser seg selv og situasjonen utenfra, og når hun ser frem til hva som skal komme med begravelsen og forråtnelsen, er ikke diktet like sterkt, synes jeg.

Men det er en smakssak. Diktet blir selvfølgelig forsterket av at situasjonen er reell, Harriet Löwenhjelm ligger og skal dø i det hun skriver diktet, og synes dette er så viktig å få sagt, at hun bruker noen av sine siste, dyrebare minutter til å få skrevet det ned. 8 år senere blir det utgitt i bokform, og nesten hundre år etter det igjen, blir det postet av meg her på denne bloggen. Så ordene hennes har kraft i seg til å bli husket, og gjennom dem blir også hun husket, Harriet Löwenhjelm, en finlansvensk kunstner og poet.

Triumf att finnast til…, av Edith Södergran

Litt forsinket poster jeg dette vakre diktet av Edith Södergran (1892 – 1923), hentet fra hennes samling Septemberlyran. Den samlingen ble utgitt i 1918, mot slutten av første verdenskrig. Diktet kan kanskje leses mot bakgrunn av den, en triumf for livet i møtet med døden. Det kan også leses i forhold til hennes vanskelige liv, med dårlig helse og til dels fattige kår. Södergran var finlandsksvensk, med far fra Österbotten i det vestlige Finland, mor annen generasjons russer i St. Petersburg (med med etternavn Holmroos). Selv var hun også født i St. Petersburg, men oppvokst i Raviola, en by på det Karelske nes (som egentlig er et eid). Raviola og det karelske neset tilhørte den gang Finland, men Finland var selv et storfyrstedømme under Russland (siden Napoleonskrigene, og Sveriges avståelse i 1809). I dag tilhører det alt sammen Russland, etter finske avståelser i vinterkrigen.  Skolegangen gjennomførte hun ved den tyske pikeskolen i St. Petersburg, så hun hadde sterke impulser både fra svensk, finsk, russisk og tysk kultur.

Faren, Matts Södergan, fikk påvist tuberkolose i 1904, og døde av sykdommen i 1907. Edith var da 15 år gammel. Selv fikk hun påvist sykdommen i november 1908 (strengt tatt oppdaget de symptomer da, diagonsen kom på nyåret 1909), og slet altså med den hele sitt voksne liv. Verdenskrigen mellom 1914 og 1918 gjorde alt sammen vanskeligere, og revolusjonsåret 1917 med borgerkrigen forverret ytterligere tilværelsen for familien Södergran. Særlig den kommunistiske oktoberrevolusjonen ødela, den førte til at de mistet sin formue og måtte leve som fattige. Som besteborgere fra øvre middelklasse støttet de også den hvite siden, og fikk det naturligvis vanskelig da de røde vant. Det er mens både verdenskrigen og borgerkrigen ennå raser, Edith Södergran er i stand til å skrive følgende dikt:

Triumf att finnast till…

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten.
Jag är en del av alltets stora kraft,
en ensam värld inom miljoner världar,
en första gradens stjärna lik som slocknar sist.
Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror
och höra nattens tysta flod
och stå på berget under solen.
Jag går på sol, jag står på sol,
jag vet av ingenting annat än sol.

Tid – förvandlerska, tid – förstörerska, tid – förtrollerska,
kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro
som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa mitt i havet?
Tid – du mörderska – vik ifrån mig!
Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

1918

 

Ordforkolaringer og kommentarer til språket

Jeg oversetter noen ord det kan være tvil om.

fruktar – frykter

värld – verden

ådror årer (rinna genom sina ådror renne gjennom sine årer)

förstörerska – forstyrrelse (egentlig personifisert, «forstyrrerske», om det går an på norsk)

ränker – narrespill

tillvaro – tilværelse

mitt i havet – midt i havet

ljuvlig – søtlig, herlig, vidunderlig (ljuvlig honung – herlig honning)

skräck – skrekk

Kommentar til diktet

Diktet er delt i to. Først er det om jeg, det å være jeg som del av uendeligheten, del av verdensaltet, så er det om tiden. Tiden er en fiende her, en forvandlerske (förvandlerska), forstyrrelse (förstörerska), fortrollerske (förtrollerska), for tiden er det som sørger for at alle ting tar slutt. Det er tiden som forvandler tingene. Og det er tiden som gir grunn til uro, for du vet at din lykkelige stund, alt du er, ditt liv, vil ta slutt. Det vil imidlertid ikke dikterjeget ha noe av nå, og sier tvert:

Tid – du mörderska – vik ifrån mig!

Morderske (mörderska) er den fjerde personifiseringen av tiden. Vik fra meg er direkte fra Bibelen, der det er Jesus som sier «Vik fra meg, Satan» (i den nye oversettelsen fra 2011 heter det «Vik bak meg, Satan», men meningen og referansen er den samme), da Peter vil ha ham til ikke å reise til Jerusalem for å lide.

Slutten er litt mystisk:

Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Jeg er ikke helt sikker på om slockna og lysa er infinitiv, eller en eldre variant av preteritum. Eller en spesiell form for fremtid, futurm, uten hjelpeverb. Det er i hvert fall solen som veldig billedlig – og kanskje veldig uttrykksfullt – fyller opp brystet til jeg-et med herlig honning, altså det søteste og beste som er, før hun – solen – sier: at alle stjernene sloknet, men likevel alltid lyste uten skrekk. Om det skjer i fremtiden, gir det mer mening: En gang vil alle stjerner slokne, men de vil likevel lyse alltid og uten skrekk. Kanskje kan det bety at stjernene ikke tenker på at de en gang vil slokne, og at det kanskje er noe mennesket også i sine liv burde gjøre?

Solen henter opp igjen avslutningen på strofe 1. Solen er der også et uttrykk for varme og glede, ja, kanskje selveste livsenergien. Dikterjeget går på sol, står på sol/ kjenner ingenting annet enn sol! Det er denne solen som også tar kommandoen over tiden, der til slutt.

Det står flere steder at Södergran er inspirert av Nietzsche, også i dette diktet. Södergran er inspirert av mange, også Nietzsche, og da er det hans vilje til liv (uttrykket er opprinnelig fra Schopenhauer, hos Nietzsche er det vilje til makt, viljen til å bestemme og definere hva som er rett, galt, godt og skjønt), hans ønske om å overvinne livsbetingelsene. Livsbetingelsene er hos Nietzsche vanskelige, i en verden uten Gud og uten mening, der all moral er relativ, og det ikke kan finnes noen overordnet kraft til å sørge for orden og rettferdighet. Det er bare overmennesket som klarer å utholde dette, som klarer å søke mening i denne verden og ikke i den hinsidige, som selv skaper denne meningen som egentlig ikke finnes.

Södergran gir kanskje i dette diktet uttrykk for større livsglede enn man til vanlig finner hos Nietzsche. Utgangspunktet er imidlertid likt, med spørsmålet: Hva frykter jeg? Måten spørsmålet er stilt på indikerer at denne frykten er noe dikterjeget har kjent på, og som hun nå vil vekk i fra. Da må hun finne en Nietzschesk mening i den dennesidige verden, hun må finne mening og plass i livet hun nå lever. I svaret låner hun litt fra østens filosofi, kan det se ut som, med plassen hun gir seg selv i helheten, en del av det uendelige altet. At hun er en ensom verden i en million verdener, betyr for eksempel kanskje at hun som enkeltmenneske er sitt eget univers, blant de mange millioner andre univers som må finnes når hvert menneske er en verden.

I fjerde linje, der, sammenligner hun seg også med en stjerne, som slokner til sist, noe hun tar opp igjen i avslutningen.

Den triumferende rytmen og gjentakelsen i linjene som følger illustrerer triumfen hun føler:

Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror

Her renner til og med tiden i triumf. Språket er veldig billedrikt, og vandrer raskt fra det høye og billedlige til det nære og konkrete: och höra nattens tysta flod/ och stå på berget under solen. Å høre nattens tyste flod, er billedrikt, å stå på berget under solen er noe alle har opplevd.

Merk at dette diktet er skrevet helt fritt, ingen rim og tvungen rytme som binder det sammen. Det understreker friheten til jeg-et i diktet, hun kan ikke la seg binde av faste regler, beruset av livet som hun er. Om hun lykkes i å skrive et livsbejaende dikt, under de betingelsene hun levde under, så er det sannelig godt gjort. Om hun selv lyktes i å tro på det, er det enda bedre. Generelt er diktene hennes fulle av undring over tilværelsen, de er filosofiske og således tidløse, det er bare sjelden det handler om hvor vanskelig det er å være henne i det livet hun lever.

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Jag, av Edith Södergran

Jeg henter frem denne og de andre postene om Edith Södergran (1892 – 1923) etter å ha lest gjennom verkene hennes skikkelig, og jobbet litt med dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blitt begeistret for henne, både diktningen og personen. I diktene ser man en rikdom av tema og motiv man skal lete lenge etter i Norden. Her er en billedrikdom hun er nokså alene om. Stiltonen og stemningene varierer, fra det vare og forsiktige til det intense og suggererende. Ambisjonsnivået er uten grenser. Hun viker ikke unna for noen spørsmål, går rett i strupen på de vanskeligste spørsmålene livet har å by på, og insisterer på å komme seirende ut.

Den veldige begeistringen for kunsten og livsmulighetene i en ny verden står i ganske påfallende kontrast til det livet Södergran selv lever. Det har mange vanskeligheter ved seg. Hun er dødsdømt allerede i 1909, 16-17 år gammel, da hun får påvist tuberkolose, samme sykdom som faren nettopp døde av. I årene som følger får hun behandling for den, på sanatorier rundt om i Europa, særlig i Svetis, Davos, men også hjemme i Raivola. Deler av behandlingen er veldig smertefull, med en nål som ukentlig må stikkes inn i lungene hennes for for å fylle dem opp med et stoff, etter at de kunstig ble kollapset for liksom å kunne bygge dem opp igjen. Hun orket ikke denne behandlingen, og tok avgjørelsen heller å leve det livet hun har fått, la sykdommen gå sin gang. Fra 1914 er det som kjent verdenskrig. Södergran er Finlandsvensk, men Finland er en del av storfyrstedømmet Russland.

Ingen av diktsamlingene hennes får noen særlig god mottakelse i hennes levetid. Det er imidlertid noen som gir dem skikkelig oppmerksomhet, blant annet Hagar Olsson, venneskapet med henne blir viktig. Der får Södergran en støtte som hjelper henne. Hun får aldri noen mann, aldri noen barn, aldri noen kjærlighet som jeg kjenner til. Av det lille jeg har fått med meg av forskningen, er forholdet til menn omdiskutert. Södergran var enebarn, faren var fjern og døde tidlig, moren og faren var i ferd med å ta ut seperasjon da det skjedde, og Södergran hadde et veldig tett forhold til moren. Senere i livet kommer en Elmer Diktonius og besøker henne, på oppfordring fra Hagar Olsson, men da er Södergran allerede ganske døden nær.

På den tiden hadde også familien Södergran mistet formuen sin og det meste av eiendelene sine i den russiske revolusjonen, og borgerkrigen som fulgte. Det er enormt harde slag hun må igjennom i livet. Men det biter omtrent ikke på henne i diktningen. Det er ei dame med en kraft man ikke finner maken til verken blant menn eller kvinner, en insistering på triumf og mening man vanskelig kan la være å la seg rive med litt av. Det er som om hverdagen ikke spiller noen rolle for henne, hun har satt seg høyere oppgaver, som et slags overmenneske hos Nietzsche. I et liv som mangler mening og der hverdagen bare byr på vanskeligheter, skal kunstneren gjennom kunsten skape mening og vise vei over hverdagens banaliteter. Man kan nesten driste seg til å skrive: mane frem bildet av en bedre verden.

Hun viker ikke tilbake for noen utfordringer, Edith Södergran, ingen ambisjoner er for store. Det er fire fem dikt av henne jeg får behandlet denne måneden, på Helt grei litteratur er det mange flere (der er alle fem diktsamlingene hennes behandlet, Dikter (1916), Septemberlyran (1918), Rosenaltaret (1919), Framtidens skugga (1920) og Landet som icke er (1925 – posthumt).

Jeg tar også med den første innledningen jeg hadde til denne posten, før jeg egentlig var kommet i gang:

Etter sommerferien vil det nok ta litt tid før bloggen er helt oppe og går igjen, men jeg skal se om jeg ikke får begynt å poste noen utkast, i det minste. Dette er et dikt av den svenske poeten Edith Södergran. Om henne og diktningen hennes har jeg skrevet tidligere, i forbindelse med diktet Avsked, et dikt hentet fra samme samling dagens dikt er en del av. Det er et dikt som handler om et av de mest grunnleggende lyriske tema av dem alle, særlig i den nye tid vi kaller modernismen, om hva det vil si å være jeg, hvem jeg er i en kaotisk og uforståelig verden. Som så mange andre av Södergrans dikt lyser det Gunvor Hofmo av dette diktet, setningene

Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?

ligner på Hofmos berømte

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

fra Fra en annen virkelighet. Det å sammenligne en selv med en stein var noe man ikke gjorde før modernistene. Til å begynne med var det dristig, nå er det blitt vanlig. Hos en dikter som Tor Ulven er det et av hans sentrale motiv, om enn han gjør det på en annen måte enn det blir gjort hos Hofmo og Södergran. Nå skriver jeg meg bort fra diktet jeg skal presentere, og som jeg ikke har tid til å skrive mer om, enn hva jeg alt har gjort.

Jag

Jag är främmande i detta land,
som ligger djupt under det tryckande havet,
solen blickar in med ringlande strålar
och luften flyter mellan mina händer.
Man sade mig att jag är född i fångenskap –
här är intet ansikte som vore mig bekant.
Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?
Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot,
hur skall jag komma upp för de hala stammarna?
Däruppe mötas de raglande kronorna,
där vill jag sitta och speja ut
efter röken ur mitt hemlands skorstenar…

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg kunne kanskje skrevet dette i innledningen eller i forklaringen til selve diktet også, men jeg velger å gjøre det her, i ordforklaringen. Når Södergran skriver hun er främmande i dette land, så ligger det i det også en mulighet for en veldig konkret mening. Södergran er finlandsksvensk, fra Raivola, men tilbrakte store deler av barndommen i St. Petersburg, og 3 år av ungdommen og tidlig voksen alder på reise i Europa for behandling av tuberkolosen hun led av. Hun må ha hatt en velutviklet følelse av å være fremmed, fremmed var hun overalt. Hun skrev på svensk, men var aldri hjemme i Sverige, eller blant svenske forfattere. De så på henne som svært provensiell. Og som en oppkomling, med den veldig spesielle, modernistiske stilen, og den påfallende selvsikre tonen.

Født i fangenskap gir også mening for landet Finland, fanget i Storfyrstedømmet Russland, uten at Södergran kan sies å ha vært plaget av det. Generelt var hun veldig lite opptatt av politikk. Hun dempet til og med skrivingen sin, da hun oppdaget den kunne bli brukt politisk.

Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot, «her ligger jeg på lur ved det susende treets fot», til den vil jeg si at Södergran i svært mange av diktene sine gjennom hele karrieren bruker tre og trær som bilder på noe. Det er ikke så rart, der hun bor i Raivola, i Finland, skogenes land. Så det er bilde på at stammene er glatte, slik at det er vanskelig å komme seg opp til de bevegelige (tre)kronene. Likevel er det der hun skal sitte og speide etter røyken fra hjemlandets skorsteiner. Det er ikke definert hva hjemlandet er, for Södergran kan det like gjerne være St. Petersburg, fødebyen, og der hun gjennomførte sin skolegang. Det kan også være et generelt bilde på noe, å speide over til et hjemland et annet sted.

Så alt i alt er det noen motsetningsfulle bilder som møter hverandre i diktet. Jeg er fremmed, i et land dypt under det trykkende havet. Så kommer solen, og gir luft, luft mellom «mine hender». Så er det noen linjer om fangenskapet, ingen kjente ansikter, og spørsmål om man var en stein eller en frukt for tung for sin grein, to motsetningsfulle bilder. Det første henger sammen med landet dypt under havet, der en stein vil synke ned, det andre passer bedre i tremotivene som følger. Stein er livløs, frukt er livgivende, der nok også et poeng. Uansett blir disse to spørsmålene bare forlatt, nå ligger hun ved de glatte stammene, og tenker altså hvordan hun skal sitte i trekronene, og speide over til sitt hjemland.

Ganske spesielt. Kanskje ikke så rart disse diktene fremprovoserte uforklariglihetsdebatten, svenskenes versjon av vår egen tungetaledebatt. Det er ikke nødvendig å forstå disse diktene til punkt og prikke, så lenge bildene gir mening og man får noe å hente ut av diktene. Jeg har også som leser en motvilje mot dikt jeg oppfatter som utilgjengelige. Diktene til Södergran er veldig langt fra å være det. De er ganske inspirerende, som jeg forhåpentligvis vil klare å få vist.

Gloser

Glosene er slått opp i svenska akademiens ordbok. Noen har flere betydninger, jeg har satt inn den jeg tror skal være den riktige her.

blickar blinke
ringlande (strålar) «stråler i ring» -> ringla legge seg i ring, gjøre ringer
Man sade mig man sa meg
trädet treet
hala glatt
raglande vaklende -> ragla 1. vakle, være nær å miste balansen 2. vinglende
speja speide

Kommentar til diktet

Diktet heter Jag. Diktet kan altså leses hvordan det er å være meg, for denne dikteren. Hun skriver hun er fremmed i dette land, der landet kan være hva som helst, et konkret land, eller bilde på et eller annet. Det kan være hun er fremmed i verden, eller fremmed i eget liv. Det kan være et premiss om at ingen forstår henne, eller hun forstår ingen, uten at det ennå er knyttet noen negativ følelse til det. Negative følelser ligger ikke for Södergran, hun skriver sjelden om dem. Det trykkende havet kan vanskelig være et konkret hav, det må være et bilde på noe. Å være fremmed i et land under et trykkende hav, er neppe noe særlig. Det er premisset i diktet. Resten handler om å bryte ut. Det begynner med solen, som blinker inn, og hun får luft mellom hendene. Dypt under havet er ikke det så verst.

Så er det dette at man sier henne hun er født i fangenskap, og hun sier selv her er ikke noe ansikt som er meg bekjent. Hun sammenligner seg med en stein, kastet ned der på bunnen, livløs og tung, så med en frukt, livgivende, men for tung for treet som holder den. Bildet er rikt, hun kan være frukten, Finland eller samfunnet greina, hun er for tung for den, og ramler ned, men frukten er likevel livgivende. Spørsmålet om hun er en død sten eller en livgivende frukt blir hengende åpent, typisk Södergran, alltid over i noe nytt å skrive om, inntrykkene og bildene blir ikke fordøyd hos henne.

I neste linje ligger hun som et menneske, vil jeg si, der med de glatte stammene av trærne. Hun drømmer om å sitte i de vaiende kronene, sitte i toppen, men de glatte stammene er altså en hindring. Men i avslutningen sitter hun der allikevel, vil jeg si, bare ved å tenke det, så når hun opp: där vill jag sitta och speja ut/ efter röken ur mitt hemlands skorstenar… «Der vil jeg sitte».

Så diktet ender med at hun i en tenkt, hypotetisk fremtid sitter i tretoppene og speider etter røyken som kommer ut av hjemlandets piper. Også det er billedrikt, hun i de levende trærne, fri og frisk, mens røyken kan være avfallsstoffene, sladderen, eller hva som helst. I hvert fall er det hun som er endt opp i det gode, hun som ikke er fanget lenger, og heller ikke kan kalles fremmed, hun bryter ut og opp, og godtar ikke premissene som blir gitt henne. Det er insisterende og suverent, som alltid hos Södergran, særdeles billedrikt og livsbejande, hun er rett og slett noe helt for seg selv. Når hun skriver et dikt som heter jeg, så kan det ende opp med å bli noe slikt som dette. Det er fjernt fra alle famlende forsøk norske poeter har gjort på å definere seg selv, skrive om det å være jeg, og alltid ende opp med å ha vansker med å orientere seg. Södergran klatrer opp i trærne, for å se ting fra høyden.