Triumf att finnast til…, av Edith Södergran

Litt forsinket poster jeg dette vakre diktet av Edith Södergran (1892 – 1923), hentet fra hennes samling Septemberlyran. Den samlingen ble utgitt i 1918, mot slutten av første verdenskrig. Diktet kan kanskje leses mot bakgrunn av den, en triumf for livet i møtet med døden. Det kan også leses i forhold til hennes vanskelige liv, med dårlig helse og til dels fattige kår. Södergran var finlandsksvensk, med far fra Österbotten i det vestlige Finland, mor annen generasjons russer i St. Petersburg (med med etternavn Holmroos). Selv var hun også født i St. Petersburg, men oppvokst i Raviola, en by på det Karelske nes (som egentlig er et eid). Raviola og det karelske neset tilhørte den gang Finland, men Finland var selv et storfyrstedømme under Russland (siden Napoleonskrigene, og Sveriges avståelse i 1809). I dag tilhører det alt sammen Russland, etter finske avståelser i vinterkrigen.  Skolegangen gjennomførte hun ved den tyske pikeskolen i St. Petersburg, så hun hadde sterke impulser både fra svensk, finsk, russisk og tysk kultur.

Faren, Matts Södergan, fikk påvist tuberkolose i 1904, og døde av sykdommen i 1907. Edith var da 15 år gammel. Selv fikk hun påvist sykdommen i november 1908 (strengt tatt oppdaget de symptomer da, diagonsen kom på nyåret 1909), og slet altså med den hele sitt voksne liv. Verdenskrigen mellom 1914 og 1918 gjorde alt sammen vanskeligere, og revolusjonsåret 1917 med borgerkrigen forverret ytterligere tilværelsen for familien Södergran. Særlig den kommunistiske oktoberrevolusjonen ødela, den førte til at de mistet sin formue og måtte leve som fattige. Som besteborgere fra øvre middelklasse støttet de også den hvite siden, og fikk det naturligvis vanskelig da de røde vant. Det er mens både verdenskrigen og borgerkrigen ennå raser, Edith Södergran er i stand til å skrive følgende dikt:

Triumf att finnast till…

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten.
Jag är en del av alltets stora kraft,
en ensam värld inom miljoner världar,
en första gradens stjärna lik som slocknar sist.
Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror
och höra nattens tysta flod
och stå på berget under solen.
Jag går på sol, jag står på sol,
jag vet av ingenting annat än sol.

Tid – förvandlerska, tid – förstörerska, tid – förtrollerska,
kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro
som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa mitt i havet?
Tid – du mörderska – vik ifrån mig!
Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

1918

 

Ordforkolaringer og kommentarer til språket

Jeg oversetter noen ord det kan være tvil om.

fruktar – frykter

värld – verden

ådror årer (rinna genom sina ådror renne gjennom sine årer)

förstörerska – forstyrrelse (egentlig personifisert, «forstyrrerske», om det går an på norsk)

ränker – narrespill

tillvaro – tilværelse

mitt i havet – midt i havet

ljuvlig – søtlig, herlig, vidunderlig (ljuvlig honung – herlig honning)

skräck – skrekk

Kommentar til diktet

Diktet er delt i to. Først er det om jeg, det å være jeg som del av uendeligheten, del av verdensaltet, så er det om tiden. Tiden er en fiende her, en forvandlerske (förvandlerska), forstyrrelse (förstörerska), fortrollerske (förtrollerska), for tiden er det som sørger for at alle ting tar slutt. Det er tiden som forvandler tingene. Og det er tiden som gir grunn til uro, for du vet at din lykkelige stund, alt du er, ditt liv, vil ta slutt. Det vil imidlertid ikke dikterjeget ha noe av nå, og sier tvert:

Tid – du mörderska – vik ifrån mig!

Morderske (mörderska) er den fjerde personifiseringen av tiden. Vik fra meg er direkte fra Bibelen, der det er Jesus som sier «Vik fra meg, Satan» (i den nye oversettelsen fra 2011 heter det «Vik bak meg, Satan», men meningen og referansen er den samme), da Peter vil ha ham til ikke å reise til Jerusalem for å lide.

Slutten er litt mystisk:

Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Jeg er ikke helt sikker på om slockna og lysa er infinitiv, eller en eldre variant av preteritum. Eller en spesiell form for fremtid, futurm, uten hjelpeverb. Det er i hvert fall solen som veldig billedlig – og kanskje veldig uttrykksfullt – fyller opp brystet til jeg-et med herlig honning, altså det søteste og beste som er, før hun – solen – sier: at alle stjernene sloknet, men likevel alltid lyste uten skrekk. Om det skjer i fremtiden, gir det mer mening: En gang vil alle stjerner slokne, men de vil likevel lyse alltid og uten skrekk. Kanskje kan det bety at stjernene ikke tenker på at de en gang vil slokne, og at det kanskje er noe mennesket også i sine liv burde gjøre?

Solen henter opp igjen avslutningen på strofe 1. Solen er der også et uttrykk for varme og glede, ja, kanskje selveste livsenergien. Dikterjeget går på sol, står på sol/ kjenner ingenting annet enn sol! Det er denne solen som også tar kommandoen over tiden, der til slutt.

Det står flere steder at Södergran er inspirert av Nietzsche, også i dette diktet. Södergran er inspirert av mange, også Nietzsche, og da er det hans vilje til liv (uttrykket er opprinnelig fra Schopenhauer, hos Nietzsche er det vilje til makt, viljen til å bestemme og definere hva som er rett, galt, godt og skjønt), hans ønske om å overvinne livsbetingelsene. Livsbetingelsene er hos Nietzsche vanskelige, i en verden uten Gud og uten mening, der all moral er relativ, og det ikke kan finnes noen overordnet kraft til å sørge for orden og rettferdighet. Det er bare overmennesket som klarer å utholde dette, som klarer å søke mening i denne verden og ikke i den hinsidige, som selv skaper denne meningen som egentlig ikke finnes.

Södergran gir kanskje i dette diktet uttrykk for større livsglede enn man til vanlig finner hos Nietzsche. Utgangspunktet er imidlertid likt, med spørsmålet: Hva frykter jeg? Måten spørsmålet er stilt på indikerer at denne frykten er noe dikterjeget har kjent på, og som hun nå vil vekk i fra. Da må hun finne en Nietzschesk mening i den dennesidige verden, hun må finne mening og plass i livet hun nå lever. I svaret låner hun litt fra østens filosofi, kan det se ut som, med plassen hun gir seg selv i helheten, en del av det uendelige altet. At hun er en ensom verden i en million verdener, betyr for eksempel kanskje at hun som enkeltmenneske er sitt eget univers, blant de mange millioner andre univers som må finnes når hvert menneske er en verden.

I fjerde linje, der, sammenligner hun seg også med en stjerne, som slokner til sist, noe hun tar opp igjen i avslutningen.

Den triumferende rytmen og gjentakelsen i linjene som følger illustrerer triumfen hun føler:

Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror

Her renner til og med tiden i triumf. Språket er veldig billedrikt, og vandrer raskt fra det høye og billedlige til det nære og konkrete: och höra nattens tysta flod/ och stå på berget under solen. Å høre nattens tyste flod, er billedrikt, å stå på berget under solen er noe alle har opplevd.

Merk at dette diktet er skrevet helt fritt, ingen rim og tvungen rytme som binder det sammen. Det understreker friheten til jeg-et i diktet, hun kan ikke la seg binde av faste regler, beruset av livet som hun er. Om hun lykkes i å skrive et livsbejaende dikt, under de betingelsene hun levde under, så er det sannelig godt gjort. Om hun selv lyktes i å tro på det, er det enda bedre. Generelt er diktene hennes fulle av undring over tilværelsen, de er filosofiske og således tidløse, det er bare sjelden det handler om hvor vanskelig det er å være henne i det livet hun lever.

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.