God morgen (Rimfrost)

Det er rimfrost andre juledag. På spilleren er BWV 121, kantaten Christum wir sollen loben schon, komponert og fremført for 2. juledag 1724, i Leipzig. Tekstgrunnlaget er 200 år eldre, skrevet av Marthin Luther for julen 1524, og igjen basert på en latinsk tekst fra oldkirken, A solis ordus cardine. Sånn knyttes historiens epoker sammen, gammelkirken et sted i det romerske riket, Martin Luther i tidlig moderne tid, i reformasjonen, Johann Sebastian Bach i tiden opp mot opplysningstiden, og jeg, her i Rogaland, denne vintermorgenen. Samme dag, andre juledag.

For de som ikke er inne i Bachs kantater, og det er vel de fleste av mine lesere, kanskje, så er det denne kantaten som har arien O du von Gott erhöhnte Kreatur. På norsk «O du av Gud forhøyede vesen». Den er nydelig. Jeg husker ennå jeg hørte den på bussen mellom Bergen og Oslo, tidlig i januar, oppe på høyfjellet, i ødemarken. Teksten er sånn:

O du von Gott erhöhte Kreatur,
Begreife nicht, nein, nein, bewundre nur:
Gott will durch Fleisch des Fleisches Heil erwerben.
    Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge,
    Und wie bist du verachtet und geringe,
    Um dich dadurch zu retten vom Verderben.

Johann Sebastian Bach: O du von Gott erhöhte Kreatur (fra kantaten Christum wir sollen loben schon, 1724)

På norsk blir det: «O du fra Gud forhøyede vesen/ Begrip ikke, nei, nei, beundre bare/ Gud vil gjennom kjøttets kjøtt oppnå helberedelse/ Hvor stor er dog skaperen av alle ting/ Og hvor er du foraktet og ringe/ Om deg derigjennom å redde fra fortapelsen».

Legg merke til hvordan Bach har komponert melodilinjen Wie groß ist doch der Schöpfer aller Dinge, særlig hvordan de to ordene Wie groß blir sunget. Det er vakkert.

Og for å knytte historien enda mer sammen, er utgaven jeg har på spilleren John Gardiner, og kantateprosjektet hans for året 2000. Det vil si at han spilte denne kantaten inn, 2. juledag i år 2000, for 19 år siden.

Inn i dette setter jeg et ganske ubetydelig og forglemmelig dikt, skrevet denne morgenen, med inderlig følelse, som dette uttrykt.

God morgen (Rimfrost)

Rimfrost ligger frossent gress
En gråtrost tar plass i det kalde treet
Og jeg, hvem er jeg, som sitter her inne,
Den eneste i verden, som nå kan se det.

Og tenke, som jeg gjør, og ingen annen
Hvem er dette vesen, er denne mannen?

En verden, det er hva som er der ute,
En verden, er hva som er, her inne

Jeg tenker på dette, å tenke er jeg
Mens en vintermorgenverden legger seg fint
om meg.

ES2019

Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

The Lamb (Lammet), av William Blake

Bloggåret 2015 var ikke så veldig aktivt. En rekke av innleggene er postet i ettertid, inkludert dette. Det er januar 2019 her jeg sitter, og skal ta fatt på et av engelsk litteraturhistories mest berømte dikt.

Det er hentet fra den fascinerende samlingen Songs of innocence, 1789, av William Blake (1757-1827). Av ham har jeg tidligere postet The fly i 2009 og The tyger i 2013. Begge disse er fra samlingen Songs of experience, som kom ut i 1794. I alle senere utgivelser er diktene fra innocence og experience utgitt samlet. De første diktene er rørende naive, skrevet i og for barnets uskyld, mens også diktene i experience formidler en ganske trygg verden i undring og forundring. Jeg synes disse to samlingene er uten sidestykke i litteraturhistorien. Det er ingen andre jeg kjenner som klarer å formidle et syn på livet og verden så enkelt og forunderlig.

For forholdet mellom samlingene er det bare å sammenligne The Lamb og The Tyger. Lammet står i de uskyldige sangene, lammet er uskyldig, og gjør ingen fortred. Tigeren står i de erfarne sangene. Den er et rovdyr, skummelt og fryktelig, sterkt og vilt. Er det virkelig samme skaper som skapte lammet og tigeren, spør dikteren? I skapelsen av tigeren er det noe dikteren ikke forstår, slik det i den erfarne voksenverden er grenser for hva man vet og kan vite. I barneverden er alt ukjent ting man en gang vil vite, far og mor vet alt, verden er trygg.

Det religiøse ligger tjukt i begge samlingene. Blake var også selv dypt religiøs. Men hans kristentro har en ubegripelig dimensjon som gjør den svært fascinerende. I songs of innocence and experience er det stort sett enkelt uttrykt, men fascinerende der også, mens i andre verk jeg ikke har lest skal det være ganske komplisert. Det religiøse ligger også i begrepene uskyld (innocence), før syndefallet, og erfaring (experience), etter syndefallet. Derfra går det videre til paradis, også før syndefallet, og tapet av paradis, etter syndefallet.

Men nå skal vi begynne å konsentrere oss om dagens enkle, lille dikt. Det er det mest kjente i samlingen, innocence, og svært representativt. Lammet er mye brukt i kristen motivkrets, Jesus er lammet, etter at han først også har vært hyrden. Det er lammets egenskaper som blir tillagt Jesus, noe av det mest ufarlige som tenkes kan, ydmykt, lite og søtt, naivt og uskyldig i møte med verden.

The Lamb

Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee,
Gave thee life, and bid thee feed
By the stream and o’er the mead;
Gave thee clothing of delight,
Softest clothing, woolly, bright;
Gave thee such a tender voice,
Making all the vales rejoice?
Little lamb, who made thee?
Dost thou know who made thee?

Little lamb, I’ll tell thee;
Little lamb, I’ll tell thee:
He is called by thy name,
For He calls Himself a Lamb.
He is meek, and He is mild,
He became a little child.
I a child, and thou a lamb,
We are called by His name.
Little lamb, God bless thee!
Little lamb, God bless thee!

1789, Songs of innocence

Min Oversettelse

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og bød deg føde
Ved bekken og over engen;
Gav deg klede av behag,
Mykeste klær, ullent, lyst;
Gav deg sånn en myk stemme,
Gjør at alle daler fryder seg?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er kalt ved ditt navn
For han kaller seg selv et lam;
Han er ydmyk, og Han er mild,
Han ble et lite barn;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er kalt ved Hans navn?
Lille lam, Gud velsigne deg!
Lille lam, Gud velsigne deg!

Språk, form og innhold

Formelt er det to strofer med ti verselinjer i hver. De to første og to siste er en form for gjentakelse, så det er de seks strofene i midten som er interessante. Her er det i første strofe parrim, med trykktung utgang, aa bb cc. Versefoten er trokeisk, tung-lett, med fire trykktunge stavelser i hver. I andre strofe brytes formen litt opp, med name (navn) som ikke rimer på lamb (lam), brukt både i linje 3-4 og 5-6. I disse linjene går også rytmen i stå. Etter called (kalt) i linje 3 er det naturlig med en markant pause, og ordet Himself (Hamselv) i linje 4 er en sponde, to trykksterke stavelser etter hverandre. Ellers er ikke trykket så markert i disse to linjene, og tempoet er ikke som i resten av diktet. I linjene 5 og 6 er rytmen tilbake til det vante igjen, trokeisk, og med fire trykksterke stavelser. I de to første og to siste linjene er også trykket mindre markert. Linjene er fortellende, mer enn poetiske.

Det passer godt med innholdet, at det går lett og poetisk når lammet beskrives, men at det stopper opp, og blir fortellende, når poenget skal frem. Det viktige ordet Himself har dobbelt trykk, her stopper lesingen opp.

For akkurat dette diktet er også selve utgivelsen viktig. Det er dikteren selv som har stått for den visuelle utformelsen, og bestemt selv hvordan det skal se ut. Diktet og samlingen er ikke trykket i vanlig forstand, men inngravert på en kopperplate, med tegninger og håndskrift, og så er det denne platen som er blitt kopiert. Jeg legger derfor ved en faksmile av originalutgaven, hentet fra Wikipedia commons.

Originalutgaven av diktet The Lamb. Hentet fra Wikipedia Commons. Tegningene er av Blake selv, og skriften er hans håndskrif. Hele siden er i liket med resten av samlingen inngravert i en kopperplate, og ut i fra den kopiert opp.

I oversettelsen er det spørsmål om å oversette made med laget eller skapte. Ellers er det ingen store vanskeligheter. Merk at lamb er det norrøne ordet for lam, og at ordet finnes skrevet på den måten i en del gamle salmer (for eksempel: Sjaa der, Guds Lamb kjem gangande, Elias Blix, 1869).

Innholdet skal også være veldig greit. Spesielt hvis man er vokst opp med søndagsskolen, og kjenner den kristne barnelærdommen, med symbolbruken og tonen i belæringen. Det er poeten, den gode og velmenende, som spør lammet om det vet hvem som skapte det, og gav det alle dets egenskaper. Så er det straks i strofe to med svaret, poeten vet det, og kan fortelle at den som gjorde det, selv kaller seg et lam. Og at han har lammets egenskaper, ydmyk og mild. Poeten kaller også seg et barn, og lammet et lam, og inkluderer begge i et vi som er kalt i Jesu (His) navn. Så avslutter diktet med at lammet velsignes.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Jeg har tatt med en del godt kjente ord også, for å vise frem alternativene man kan oversette med og hva som ligger i den engelske originalen. Jeg har ikke tatt med ord som er like på norsk, sånn som bid (by) og call (kalle), og jeg har heller ikke tatt med de poetiske utgavene av de kjente pronomene (thee, thou, thy). Her er det på norsk bare å bruke de vanlige deg, du og din. Som vanlig er oppslagsord satt i fet skrift.

stream 1 (også overført) strøm, flom 2 bekk, liten elv, vannløp, lite vassdrag 3 stråle 4 (overført) retning, strømning(er) 5 (overført) forløp 6 (britisk, pedagogikk) nivågruppe, linje
mead -> meadow eng
delight 1 glede, fornøyelse, (vel)behag 2 fryd, nytelse 3 henrykkelse
woolly 1 ull-, av ull 2 ulliknende 3 (overført) ullen, uklar 4 (om planter, dyr) ullhåret, med ullhår 5 ull(be)kledt 6 (hverdagslig) lodden, dunet 7 (om lyd) uklar, utydelig 8 (amer., hverdagslig) barsk
tender 1 myk, bløt, mør 2 fin, sped, skjør, sart 3 mild 4 veik, svak, skrøpelig, ømtålig, øm 5 øm, kjærlig, ømsinnet 6 kjær, elsket 7 forsiktig, varsom, myk 8 (om barn) ung
vale (poetisk) dal
rejoice glede (seg), fryde (seg), juble

meek 1 ydmyk, saktmodig, føyelig, forsagt, spak, spakferdig, underdanig 2 from, mild
become 1 (begynne å være) bli 2 passe, kl

Kommentar

Diktet er et skoleeksempel på hva en metafor er for noe. Det er når tingens egenskaper, og ikke tingen i seg selv er det viktige. Her er det lammets egenskaper som blir brukt for billedlig å forklare egenskapene til Jesus. Han er snill som et lam. Ideen er ikke Blakes, tanken om lammet som bilde på Jesus går helt tilbake til den aller første tiden, og det er rikelig med malerier med Jesus med lammet i hånden, eller i nærheten. Her, i diktet, blir ideen presentert som ny, fordi den blir sagt til et uskyldig lam som ikke kan vite. Det skal vekke forbauselse, at den som skapte lammet, selv kaller seg et lam.

Diktet skal også være helt trygt. Det er skrevet på en måte som om det var ment for barn. Spørsmålet i første strofe er bare koselig, hvem var det som skapte lammet? Barnet skal vite det. Allerede i strofe to kommer svaret, og det med en gang. Det blir ikke sagt i rene ord, men referansene er overtydelige. Så blir dikteren og lammet forenet, slik dikteren og leseren også blir det. Vi er alle kalt ved hans navn. Jeg vil også kalle det en effekt at diktet ikke slutter he made thee, eller noe i den stilen, men med God bless thee. Lille lam, Gud velsigne deg.

Diktet er skrevet helt uanstrengt. Takten og rytmen går helt opp, og der den ikke gjør det, virker det bare avslappet. Som jeg viste i gjennomgangen av språk, form og innhold, er det taktskifte akkurat der nøkkelen til diktet blir forklart. Diktet har ingen vanskelige ord og ingen vanskelige meninger. Det er uskyldig, enkelt og greit. Og selv om det ser enkelt ut å skrive sånne dikt, er det ingen som har fått det til så lekende lett som William Blake. Derfor blir de også ennå lest, mer enn tohundre år etter de ble skrevet.

Litt mer teknisk kan vi ta med at dette diktet i likhet med alle andre dikt i samlingen gjør utmerket bruk av det engelske språkets lydelige kvaliteter. Det er det som kjennetegner mesterdikterne, de får ut det maksimale i språket sitt, og utnytter muligheter i klang og betydning få gjør dem etter, og ingen gjorde før dem.

Engelsk er kjennetegnet av mange korte ord. Det er et språk som passer godt til trokeisk og jambisk verseform. Der norsk må bruke stavelser på grammatikk og bøyning (verbene har som regel en stavelse til å vise infitiv (-e), presens (-er) eller preteritum (-et, -te), substantivene viser bestemt/ubestemt og entall/flertall), så løser det engelske språket dette med en konsonant (s), en foranstilt artikkel (the) eller ingenting. Selv der det strengt tatt er en stavelse, som i verb i preteritum, kan denne av poetiske hensyn sløyfes, om det er behov for det (grip’d for gripped). I dette diktet er enstavelsversjonen o’er brukt for over. Norsk har mer begrenset av slike muligheter.

Lydlig bruker Blake svært mange ord med lang i-lyd, thee, feed, stream, mead, meek og også mange med ‘i’ i diftong: delight, bright, voice, rejoice, mild, child. Og også made og making. Dette er den tynneste, spakeste, svakeste vokalen, veldig passende for et skjørt lite lam, brekende. På den annen side er vokalen ‘a’, som den blir uttalt i lamb, den mest avslappede vi kan uttale, passende for Jesus Kristus, som lammet. Jeg vil si det er en kontrast, her, rikelig med ‘i’. og ordentlig ‘a’ bare i lamb. Diktet ligger godt på tungen, og klinger godt i øret. Bare se hvordan Blake linje for linje, holder på de samme lydene, Does thou know who…, variasjoner av ø. u og å/o, vokaler som ligner hverandre, umulig å få over i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Det er umulig å få med alle diktets poetiske kvaliteter over i gjendiktningen, men her er et forsøk. Diktet er gjendiktet før, av Geir Uthaug, i samlingen Uskyldens og erfaringens sanger, som ble utgitt i 1997.

Lammet

Lille lam, hvem laget deg?
Vet du hvem som laget deg,
Gav deg liv, og matet deg
Ved en bekk og over hei;
Gav deg klede av behag,
Myke klær, av ull, og hvitt;
Gav deg sånn en tander lyd,
I alle daler spres det fryd?
Lille lam, hvem laget deg?
Ved du hvem som laget deg?

Lille lam, jeg skal si deg;
Lille lam, jeg skal si deg;
Han er oppkalt ved ditt navn
For Han kaller Seg et lam;
Han er ydmyk, Han er mild,
Som et barn ble han selv til;
Jeg et barn, og du et lam,
Vi er oppkalt i Hans navn.
Lille lam, velsigne deg!
Lille lam, velsigne deg!

ES2019

Cantatico delle creature (Cantatico di frate sole), av Frans av Assisi

Dette er det eldste diktet postet så langt på bloggen, og ganske sikkert det eldste diktet jeg kommer til å poste. Dette kan jeg skrive, siden jeg tilbakeposter det fra desember 2019, for å fylle 2014 med annet enn bare russiske dikt. Før middelalderen ble det ikke skrevet dikt på folkespråkene, ikke dikt på språk jeg kan, og det er neppe håp om å finne noe eldre enn italiensk middelalderlitteratur.

Og italiensk middelalterlitteratur og italiensk litteratur blir ikke eldre enn dette. Det er denne teksten som setter det hele i gang, il testo più antico della litteratura italiana, står det på iteliansk wikipedia om salmen, det eldste teksten i iteliansk litteratur. Den er skrevet av Frans av Assisi, grunnleggeren av fransisikianerordenen, og en av de mest berømte skikkelsene i europeisk middelalder overhodet.

Frans av Assisi (1182-1226)

Frans av Assisi, slik han fremstår i San Francesco Assisi, basilikaen i Roma. Fra italiensk Wikipedia.

Frans av Assisi,eller Giovanni Francesco di Bernardone, som er døpenavnet, er en italiensk munk som etter sin død ble kåret til Helgen. Han er av den katolske kirkes mest berømte. Han er også svært berømt for sitt liv og virke, for at han preket og praktiserte de kristne idealene lydighet, kyskhet og fattigdom, og som grunnlegger av franskianerordenen, en av de aller største og mest kjente munkeordnene.

Han var ikke fattig hele sitt liv. Han var sønn av en velstående tøyhandler, Pietro Bernardone, og han vokste opp i Assisi tilhørende den borgerlige elite. Fra dette snudde han tvert om, etter det som må kalles religiøse åpenbaringer, en regelrett omvendelse. Fra å være rik besteborger, ble nå poenget å være fattig, penger var synd og styggedom, og Frans og hans følgere gikk rundt i Umbria og Toscana på jakt etter mat og husly for dem som ville gi dem det. De ville ikke eie noe selv.

Dette vil nok oppleves sjokkerende radikalt i dag, og var det nok også den gang. Men det er kanskje fremdeles noe tiltrekkende med rike mennesker som selger alt de eier, og gir det til de fattige. Farens rikdommer brukte Frans av Assisi til å bygge opp et sykehus for spedalske.

Som skribent, tenker og poet var ikke Frans av Assisi så sterk som han var det i sin væremåte. Det vil si, som tenker hadde han enorm innflytelse, med det at hans tanker om kristendommen satte varig preg på den, særlig innenfor hans egen orden, selvfølgelig. Men han skrev ikke disse tankene ned noe sted, han levde dem bare, og praktiserte dem.

Det er dagens dikt som skiller seg ut. Det er soleklart mest berømt av alt Frans skrev, og er det gjennom sin klarhet og sin enkelhet. Den er skrevet i årene 1224/25, årene like før han døde. I samme periode, september 1224, opplever Frans etter historien stigmatiseringen, den som er med å befeste hans posisjon som en av de aller, aller fremste og mest kjente. Tradisjonen ser på dette som en slags fullendelse av hans liv, at han nesten ender opp som Kristus selv. Det har litt å si i forståelsen av denne teksten, i hvert fall i kristen, katolsk tradisjon. Det er Mesteren selv, som gjør alle til brødre, og med Far, Gud Herren, som den aller øverste, trygge og beskyttende.

Dette kaster lys over teksten, som også skal kunne leses godt uten disse biografiske og historiske detaljene. Det kunne være innledning god nok at her har vi 800 år gamle tanker foran oss, et sted i Italia satt en frivillig fattig ordensgrunnlegger og munk, og skrev ned dette, som vi ennå kan glede oss over og forundre oss over i dag: Sangen til brødrene av solen!

Cantatico di frate sole

Altissimu, onnipotente bon Signore,
Tue so’ le laude, la gloria e l’honore et onne benedictione.

Ad Te solo, Altissimo, se konfano,
et nullu homo ène dignu te mentovare.

Laudato sie, mi’ Signore cum tucte le Tue creature,
spetialmente messor lo frate Sole,
lo qual è iorno, et allumini noi per lui.

Et ellu è bellu e radiante cum grande splendore:
de Te, Altissimo, porta significatione.

Laudato si’, mi Siignore, per sora Luna e le stelle:
il celu l’ài formate clarite et pretiose et belle.

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Vento
et per aere et nubilo et sereno et onne tempo,
per lo quale, a le Tue creature dài sustentamento.

Laudato si’, mi Signore, per sor’Acqua.
la quale è multo utile et humile et pretiosa et casta.

Laudato si’, mi Signore, per frate Focu,
per lo quale ennallumini la nocte:
ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Laudato si’, mi Signore, per sora nostra matre Terra,
la quale ne sustenta et governa,
et produce diversi fructi con coloriti fior et herba.

Laudato si’, mi Signore, per quelli ke perdonano per lo Tuo amore
et sostengono infermitate et tribulatione.

Beati quelli ke ‘l sosterranno in pace,
ka da Te, Altissimo, sirano incoronati.

Laudato si’ mi Signore, per sora nostra Morte corporale,
da la quale nullu homo vivente pò skappare:
guai a quelli ke morrano ne le peccata mortali;
beati quelli ke trovarà ne le Tue sanctissime voluntati,
ka la morte secunda no ‘l farrà male.

Laudate et benedicete mi Signore et rengratiate
e serviateli cum grande humilitate.

1225

Salmen til brødrene av solen

Høyeste, allmektige gode Herre,
Dine er lovprisingene, glorien, æren og hver velsignelse.

Til deg alene, Høyeste, egner det seg
og intet menneske er verdig å nevne deg.

Lovet være, Herren min, med alle dine skapninger,
Særlig herr bror solen,
Som er dagen, og lyser oss opp for ham.

Og den er skjønn og strålende med stor glans
av deg, Høyeste, bærer den betydning

Lovet være, herren min, for søster måne og stjernene
i himmelen har du laget dem klare og kostbare og skjønne.

Lovet være, herren min, for bror vind
og for luften og skyene og himmelen og all slags vær
som i alle dine skapninger blir forsørget.

Lovet være, Herren min, for søster vann.
som er veldig nyttig og ydmykt og kostbart og rent.

Lovet herre, Herren min, for bror ild,
som lyser opp natten:
og han som er skjønn og glad og robust og sterk.

Lovet være, Herren min, for søster vår moder jord,
som ernærer oss og styrer,
og produserer forskjellige frukter med fargerike blomster og urter.

Lovet være, Herren min, for dem som tilgir for din kjærlighet
og hjelper syke og plagede.

Salige de som som skal hvile i fred,
som fra deg, Høyeste, skal bli kronet.

Lovet være, Herren min, for søster vår kroppslige død,
som ingen levende mennesker kan flykte fra:
ve dem som dør i dødssyndene;
salige de som vil finne din helligste vilje,
at den andre døden ikke vil gjøre ille.

Lovet og velsigne min Herre og vær takknemlige
og tjen ham med stor ydmykhet.

Språk, form og innhold

Dette er middelalderitaliensk, før Dante, til og med, hundre år før Dante, så det er forskjeller i skrivemåten. Det er også rester av latin, som at det står et for e (og), tucte for tutte, og mange, mange andre eksempel. Til hjelp for meg har jeg brukt denne nettsiden, fra det schlesiske museet i Opava, som har satt salmen opp med moderne italiensk ved siden av.

Formen er ganske spesiell, i det at den er så fri. Her er ingen faste rytmer i det hele tatt, ingen rim, og ingenting av det vi finner i antikkens klassiske dikt. Versene har veldig forskjellig lengde og trykkfordeling, og strofene varierer i lengde mellom to (8), tre (4) og fem (1) linjer. Til sammen blir det 13 strofer, et ulykkestall, men heller ikke det ser ut til å bry Frans og hans lesere det minste.

Jeg vet at i middelaldermusikken var takt og rytme forbudt, det skulle ikke være mulig å danse til, ikke fristende å bevege kroppen til, for da kunne jo både det ene og det andre skje videre. Dette gjelder kirkemusikken, og vi har meg bekjent ikke så veldig mye annen musikk bevart fra denne tiden. På torgene og markedene, og kanskje omreisende teatre, kunne muligens mer frivol musikk høres. Men den er ikke bevart. Teksten til Frans av Assisi passer i hvert fall inn i denne måten å lage musikk på, og tekster til musikk. Det skal være messende, kontemplativt, ingen takt og rytme som setter i gang kroppen og fantasien.

Første strofe er svært berømt, og forståelig og oversettelig uten altfor store vanskeligheter. Mange av ordene som brukes her er nesten universelle i europeisk kulturtradisjon, og opptrer i mange, mange språk som fullt gangbare fremmedord. Den henvender seg til Gud Herren (bon Signore) med benevnelsene «høyeste (Altissimu), allmektige (onnipotente)», og sier at til han skal være lovprisningen, glorien, æren og hver velsignelse. Gjennom hele oversettelsen kommer jeg til å bruke stor bokstav på Altissimu.

I strofe 2 kommer ordet mentovare, som er satt opp i gloselisten for italienskkyndige. Det er ikke et oppslagsord i italiensk-norske ordbøker jeg kjenner. I betydningen avere in mente betyr det ha i hukommelsen, altså minnes, mens i de andre betydningene betyr det «nevne, benevne». Originalen har altså begge betydningene i seg, vi må velge det ene. Strofen sier at det er kun du (Herren, den høyeste (Altissimo)) som egner seg for alt dette, og at ingen mennesker er verdige til å nevne ham en gang.

Ordet messor, eller moderne messer, i strofe 3, står ikke, men jeg gjetter på at det er dette ordet som utvikler seg til å bli franske monsieur, altså Herr. Det passer i sammenhengen, og engelske og tyske oversettelser går for denne. Strofe 3 begynner med formelen Laudato sie, eller Laudato si’, som betyr «lovet være», og går igjen i nesten hver eneste strofe nedover. Den første som blir lovpriset er alle levende vesen (tucte le tue creature), og altså særlig herr bror solen, som er dagen for oss, og lyser opp oss (mennesker) for ham (Gud).

Fjerde strofe fortsetter å snakke litt om solen. Den er skjønn og strålende med stor glans, og den bærer signifikans (significatione) av ham. Jeg er ikke helt sikker på om de te, eller di te, på moderne italiensk, best oversettes med «av deg» eller «til deg». Om det er solen som gir betydning til Gud, eller Gud som gir betydning til solen. Betydningen er skjønnheten, strålene, den store glaneen, om det er av Gud, eller til Gud. Garantert går det i begge retninger, men her er spørsmålet hvilken av dem Frans av Assisi vil ha uttrykt.

Femte strofe lovpriser Herren for søster måne og stjernene, de andre himmellegemene. I himmelen har han (Herren) laget dem klare, kostbare og skjønne. Det er noen gamle skrivemåter for noen av ordene i denne strofen også, pretiose for preziose, for eksempel. Det ordet kommer igjen også i strofe 7. Celu for cielo er også gammel form.

Strofe 6 har tre linjer igjen. Der er det bror vind, og for luften og skyene og himmelen og været. Her er det nok vær, og ikke tid, som er riktig forståelse av tempo. Jeg oversetter onne tempo med all slags vær, direkte oversettelse ville vært «hvert vær». Det er været som alle Herrens kreatur lever i, som han gir næring (dài sustentamento). Formuleringen lo quale (eller la quale) går igjen i flere av strofene nedover, mest korrekt norske oversettelse er «hvilket» eller «i hvilken», men jeg har unngått den i de fleste av strofene, og fått frem den relative sammenhengen på andre måter.

I strofe 7 er per sor’aqua forkortelse for per sorella aqua, for søster vann. Det er latinsk et for folkespråkets e, og, og så er det fire adjektiv som beskriver vannet: utile, humile, pretiosa og casta. Det eneste som er uvanlig italiensk, er pretiosa, for preziosa, «kostbart, verdifullt». Alle adjektivene har a-ending, fordi de står til hunkjønnsordet aqua. (vann).

I neste strofe, nummer 8, er focu en gammel skrivemåte for fuoca, ild. Her også kommer formuleringen per lo quale, «for hvilket», men jeg oversetter mer moderne, og mer forståelig. Ilden lyser opp natten. Og den er skjønn og sterk og munter og robust.

Strofe 9 har alternativ skrivemåte sustenta, fructi, flori og herba for sostenta (ernære), frutti (frukter), fiori (blomster) og erba (urter, gress). Her lovpriser poeten Herren for vår mor jord, eller søster vår mor jord, som det står. Hun gir oss alle disse fruktene og blomstene, hun ernærer oss, og produserer til oss disse tingene vi trenger, og som også er fargerike og vakre.

Strofe 10 er den første som takker ikke for de gaver naturen gir oss, og som i diktets verden er gavene Gud har gitt oss i naturen. Her er det mennesker som takkes, og det er de mennesker som tilgir for Guds kjærlighet, og som hjelper syke og plagede. Dette er fransiskanerordenen Frans selv grunnla, og som nettopp prediker ydmykhet og tilgivelse, og har satt seg som oppgave å forsake rikdom, og å hjelpe de trengende. I to enkle linjer blir denne typen mennesker fremhevet, denne måten å leve på. Frans fra Assisi snakker til sine egne.

Dette er også en av strofene som får et påheng, etter lovprisingen. Det er strofe 11, som sier at de er heldige, de som støtter seg i fred, og som skal bli kronet av Herren, den Høyeste (ka da te, Altissimo, sirano incoronati). Dette kan også leses som et løfte, til munkeordenen og de som lever i dette løftet, og som hjelper de plagede og trengende, sånn som det står i strofen over. De skal få sin belønning senere. Og de er salige (Beati) for det. Sosterranno er future simplice, enkel fremtid, av verbet sostenere (støtte, bære, holde ut), som er brukt også i strofen over.

Strofe 12 er den lengste. Der er det mennesket og menneskets dødelighet som omhandles, det store alvoret. Kanskje er det på sin plass å minne om at Frans av Assisi selv var på vei inn i sitt siste leveår da han skrev dette, og at disse tankene veide tungt for ham akkurat da. I alle fall fall blir Herren lovet også for vår kroppslige død (nostra morte corporale). Den kan ingen levende unngå, som det står, og som det er. Problemet er de som dør i synden, ve til dem (guai a cquelli), står det bare i diktet, det venter dem fortapelsen. Men de som finner hans helligste vilje, de får ingenting vondt av den andre døden (la morte secunda). Den andre døden er den evige fortapelsen, den virkelige og alvorlige døden, den som er å frykte. Den er nevnt fire ganger i det nye testamentet, (Johannes Åpenbaring 2,11, 20,6, 20,14 og 21,8), og skiller seg altså fra den første, kroppslige døden, med det at den er evig. Det er den andre døden som er fortapelsen. Den trenger ikke de som er frelst, å frykte. Den vil ikke gjør dem noe vondt (no ‘l farrà male).

Til slutt avslutter sangen med lovprising og velsignelse til Herren, og en oppfordring til å takke ham og tjene ham med stor ydmykhet. Verbene står i 2. person flertall, den formen blir brukt både i presens og imperativ, og her er det imperativ, bydeform. Det er til menigheten, til munkeordenen, til de som hører sangen. Vi har ikke noe godt norsk verb for ringratiate, så jeg oversetter med «vær takknemlige», og så skal vi altså være takknemlige og tjene ham med stor ydmykhet, etter oppfordringen.

En kort kommentar til andre norske oversettelser

Jeg må nok også si den norske oversettelsen gjengitt på Wikipedia, ikke stemmer overens med originalen. Den er temmelig fri, for å si det forsiktig. «Lett forenklet», skriver de selv, «direkte feil», kunne de også skrevet. Flere steder har de bare valgt et norsk ord, som passer greit i diktet, men som ikke har noe med den italienske originalen å gjøre.

Den finnes også i andre oversettelser på norsk, også trykkede, og kalles da gjerne Solsangen. Disse har ikke jeg undersøkt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok på Ordnett.no. Ord som ikke finnes der, er slått opp i italienske ordbøker på nettet med lenke til oppslagsstedet.

onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
lode (uttale: lòde) f 1. ros 2. lovprisning, lovsang 3. (karakter ved universitetseksamen) ros, laud
se konfano -> si confanno -> confarsi (vb. refl.) passe, egne seg, være gunstig
degno (uttale: dégno) (adj.) verdig;
mentovare v. tr. [dal fr. ant. mentevoir, che è il lat. mente habere «avere in mente»] (rare le forme rizotoniche), letter. o pop. tosc. – Nominare, menzionare, rammentare: è un luogo che ho sentito già m.; et nullu homo ène [= èdignu Te m. (s. Francesco); Se d’esser mentovato là giù degni (Dante); altre cagioni che non è qui il luogo di m. (Manzoni); e dammi che nel mio commiato Io mèntovi l’autore del tuo sangue (D’Annunzio). ◆ Part. pass. mentovato, anche come agg., con il sign. di già nominato, suddetto, e sim.: secondo la deposizione del mentovato teste … (cfr. il più comune summentovato). Treccani.
lodare (lò-) (vb.trans.) 1. rose; 2. love, prise; sia lodato Dio! Gud være lovet! 3. (vb.refl.) rose seg selv, skryte av seg selv
spetialmente -> specialmente (uttale: specialménte) (adv.) særlig, især
ellu -> esso (uttale: ésso) (pron.) han, den, det (særlig om dyr og ting)
splendore (uttale: splendóre) m 1. (lys)stråling, skinn, glans 2. (fig.) enestående/usedvanlig skjønnhet 3. (fig.) glans, prakt
significatione – significazione -> significante (adj.) betydningsfull, betegnende
formate -> formare (fó-) 1. (vb.trans.) forme, danne, utgjøre, lage, skape 2. (vb.refl.) danne seg, utvikle seg (også fig.)
nubilo – latin -> nuvola (uttale: nuvola) f 1. sky 2. sverm
sereno (uttale: seréno) (adj.) 1. klar, lys, skyfri 2. rolig, stille, behersket
sostentamento (uttale: sostentaménto) m 1. næring, ernæring (også fig.) 2. underhold, forsørging
umile (uttale: umile) (adj.) 1. ydmyk 2. underdanig 3. beskjeden, sjenert, forsiktig 4. (om sosial stand) beskjeden, enkel 5. enkel, fattigslig, ussel
pretiose – presiose -> prezioso (uttale: prezióso) (adj.) kostbar, kostelig, verdifull
casto (adj.) 1. kysk, ren 2. (fig.) (litt.) enkel, ukunstlet; stile casto enkel stil
ennallumini – ennal + luminare -> illuminare (-lù-) 1. (vb.trans.) belyse, lyse opp 2. ( fig.) lyse opp 3. gjøre opplyst, gi kunnskap 4. (vb.refl.) bli opplyst, bli tent 5. (vb.refl.) (fig.) lyse opp
giocoundo -> giocondo (uttale: giocóndo) (adj.) munter, glad
robusto (adj.) kraftig, robust, solid
sustenta -> sostentare (-è-) (vb. trans.) 1. ernære, tilføre næring 2. underholde, forsørge
erba (uttale: èrba) f 1. gress 2. urt 3. (flt.) grønt, grønnsaker 4. (slang) hasj, marihuana
perdonare (-dó-) 1. (vb. trans.) tilgi 2. unnskylde (særlig i høflighetsfraser) 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) tilgi, gi tilgivelse
sostengono -> sostenere (uttale: sostenére) (sostèngo) (vb. trans.) 1. støtte, bære 2. hjelpe, støtte 3. påta seg, ta på seg 4. tåle, holde ut, stå imot 5. (om eksamen) avlegge, ta 6. (om rolle) spille, inneha, utøve 7. styrke, holde i form 8. hevde, påstå, forfekte 9. (vb. refl.) støtte seg, holde seg oppe 10. (vb. refl.) holde seg i form, holde seg gående 11. (vb. refl.) greie seg (økonomisk) 12. (vb. refl.) holde, være overbevisende
infermitate -> infermità (uttale: infermita) f sykdom, lidelse
tribolazione (uttale: tribolazióne) f plage, pine, bekymring, trengsel, sorg, nød
incoronati -> incoronare (-ró-) (vb.trans.) 1. krone, sette krone/krans på 2. (fig.) omkranse 3. (fig.) (hverdagslig) (spøk.) gjøre til hanrei, bedra
corporale (adj.) legemlig, kroppslig, korporlig
scappare (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. unnslippe, komme seg unna, rømme 2. flykte, stikke av, løpe avgårde 3. stikke ut, stikke fram 4. miste, gå glipp av 5. glippe, slippe ut, glemme seg, komme i skade for, ikke klare å kontrollere
guai (uttale: guai) (interj.) ve!, akk! guai a te! ve deg!
peccare (pè-) (vb. intrans., hjelpevb. avere) 1. synde 2. feile, begå feil
volontà (uttale: volonta) f vilje, ønske, lyst

Kommentar

Jeg er glad i sterke følelser. Dette er sterke følelser, og de er ekte. Her er mange ord og uttrykt sagt så mange ganger i hundretusener på hundretusener av gudstjenester over hele den kristne verden, at de har tapt seg litt i innhold. Man har glemt at det en gang satt en person og tenkte på hvordan han skulle få uttrykt sin enorme kjærlighet og hengivenhet i ord.

Det er sånn jeg leser dikt, og sånn jeg liker å skrive. Det gjelder å få ordene til å bety det de er, og komme seg dit der det ordene sier er sant. Da blir det en inderlighet med dem, som jeg savner i det daglige, der så mye er å gjøre seg til, og si ting for å oppnå en effekt med det. Jeg skal ikke forstyrre dikttolkingen med noen dagsaktuell samfunnsanalyse, hver får gjøre seg opp sin egen mening om hvordan verden er i dag, Men jeg liker en person og et dikt som sier «aller høyeste, allmektige gode herre», og mener det, som sier om «herr bror solen at han lyser opp oss, for ham». Da blir det sterkt.

Det er en kjærlighet og hengivenhet vanskelig å forstå for en som selv ikke deler troen. Det er religiøs diktning, dette. I vår tid er det kanskje vanskelig å ta inn over seg med hvilken hengivenhet Frans og de andre munkene gikk inn i denne læren, og med hvilken hengiven troende i den katolske kirke har dyrket Frans. Han er inspirasjon for dem, et eksempel, på at det går an også for et vanlig menneske å følge Guds bud, leve som han ønsker, og ende opp salig og frelst og verdt å beundre.

Frans av Assisi er så berømt, og betyr fortsatt så mye for mange, at jeg kanskje skal være litt forsiktig med å skrive så kategorisk, jeg som bare kjenner ham litt på overflaten, som en av mange fascinerende personer og poeter. Jeg er på tryggere grunn når jeg snakker om diktet, som det første i italiensk litteratur, og med det et av de aller første i europeisk kulturhistorie, etter antikken. Det er enkelt og tilgjengelig, man trenger ingen forkunnskaper. Det er poeten og tjeneren som takker sin Gud for skaperverket, og kaller alt i det våre brødre og søstre, lik som om vi har en felles far i Herren vår Gud, og at han er den Høyeste og Allmektige, og vi skal være takknemlige og fortsette med å tjene ham i ydmykhet. Så trenger vi ikke frykte døden, verken den kroppslige eller den evige, og vi trenger heller ikke frykte livet på jorden.

Det budskapet har vært godt å ta med seg for mange hundre millioner katolske kristne opp gjennom århundrene, og det kan også ha noe å melde til folk med andre livsanskuelser, det vil jeg si at det har. Lovet være skaperverket!

Valentinsdikt

Det er Valentinsdag i dag, en dag til minne om helgenen St. Valentin. At akkurat denne helgensdagen blir minnet så veldig i forhold til alle de andre, skyldes nok mer at Valentin er blitt helgen for kjærlighet og giftermål, blant annet, enn at han selv var så romantisk eller gjorde så store bragder. Valentin var prest, og levde nok antagelig i sølibat. Det er noen løse kilder som mener han hjalp forfulgte kristne til å gifte seg under regimet til keiser Claudius, men det kan fort hende at dette er lagt til senere for å få til en helgen for nettopp kjærligheten og ekteskapet. Den kristne tradisjonen har ikke så mange historier om kjærlighet mellom mann og kvinne. Det er kjærligheten til Gud som er det viktige, og ekteskapet er til for å føre generasjonene videre. Man skal lete godt for å finne kristne historier og legender der kjærligheten er det viktige for å binde ekteskapet sammen, og der en mann eller kvinne må utføre store bragder for å få nettopp den partner man vil ha. I det nye testamentet er det enda mindre om kjærlighet og ekteskap enn i det gamle, det vil si, det er mye om kjærligheten, men det er til menneskeheten som helhet, og ikke en enkelt mann eller kvinne. Mange av de store skikkelsene i kristendommen, som Jesus og Paulus, levde i sølibat. Sølibatet ble også et ideal, for å ha flest mulig av tankene og oppmerksomheten rettet mot Gud.

Uansett, St. Valentin døde som martyr 14. Februar rundt 270 etter Kristus. Det er godt trolig det eksisterte en slik Valentin som døde denne dagen, for graven hans er funnet. Historiene om ham er vanskelig å uttale seg om, siden det ikke nettopp er øyevitneskildringer det dreier seg om. Hvem kan vite om han egentlig prøvde å omvende keise Claudius, som legenden vil ha det til? Og hvor kom det fra at han fikk fengselsbetjentens datter til å se igjen? Det er den eneste antydning til kontakt mellom Valentin og ei jente i hele det sparsomme kildemateriale. Rett før han skulle dø, skrev Valentin visstnok et brev til henne, og det underskrev han med «Fra din Valentin». Derav hele tradisjonen med Valentinskort og Valentinsgaver og Valentinskjærlighetserklæringer. Om han overhodet skrev noe, måtte det ha vært noe om å være trofast mot Gud og legge alle sine håp i ham.

Det er jo noe å tenke på. Dagen er godt revet bort fra opphavet til den. Vi minnes en mann for noe helt annet enn det han stod for.

Men et kjærlighetsdikt til sin elskede kan man uansett skrive. Og man kan godt bruke Valentin, siden det i dag betyr noe annet enn det burde, og blir assosiert med den romantiske, altoppslukende kjærligheten så mange av oss lengter etter.

Min Valentin

Min Valentin leser ikke bøker.
Hun ligger i sengen ved siden av meg.
Der ligger også all visdom jeg søker.
For som jeg sier til henne,
Det finnes fakta, kan hende,
Men lykken den finnes i deg.

Min Valentin bryr seg ikke om diktene jeg skriver.
Kjærligheten er ikke ord.
Snakk ikke til meg om den.
Men kom heller til meg,
så skal jeg ta meg av deg,
Og vise deg hvor den er hen.

ES2012