Murder most foul, av Bob Dylan

For første gang skal jeg poste et årsferskt dikt som ikke er mitt eget. Anledningen er nobelprisvinneren Robert Allen Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, som plutselig gav ut en ny singel 27. mars i år. Teksten er ennå ikke mer enn en måned gammel. Dette er altså helt i front av hvor verdenslyrikken og populærkulturen står nå, om det er lov å bruke litt store ord.

Det er det kanskje ikke, for alt er i vår tid så fragmentert, at det er vanskelig å si det er noen som befinner seg i fronten av utviklingen for store ord som verdenslyrikk og populærkultur. Det er så mange strømninger og retninger som gjelder, så mange grupper og undergrupper, så mange mikser og sammenblandinger, så mange tradisjoner og nyvinninger, ingen kan godt si noen er viktigere enn andre. Alle har ulike oppfatninger. Og ingen har lenger definisjonsmakt.

På noen måter er det også dette denne sangen handler om. Hvordan det hele har gått i stå. Det er utallige referanser, postmodernistisk lagt opp, så mange at man kan ikke annet enn å gå seg vill i dem, helt umulig at alle er vesentlige. Det er overflod, overveldende. Men mange, mange, mange er godt gjenkjennelige blant dem som er vokst opp med amerikansk populærkultur. Det er store navn og titler, som har det til felles at de er borte nå.

Mordet på president John F. Kennedy er det som holder det hele sammen, det er det han hele tiden vender tilbake til, det er det som er Murder most foul, det mest skjendige mordet. Det mordet egner seg godt til å være starten på nedgangen, det mordet er aldri blitt ordentlig oppgjort, det er ennå uklart hva som egentlig skjedde, tross ingen mord i verdenshistorien er mer omtalt og undersøkt. Og det er helt opplagt at den offentlige forklaringen som gjelder nå, er utilstrekkelig.

En så lang tekst som dette står man absolutt i fare for å drukne i flere ord. Det er den lengste sangen Bob Dylan har laget, 16 minutter og 56 sekunder var den, kanskje den lengste sangen som har toppet amerikanske Billboard. Det er den eneste sangen av Bob Dylan som har erobret den. Det er møte mellom tung, seriøs litteratur og populærkultur som kunne vært amerikansk kultur på sitt aller beste, amerikanernes gave til verden, men det populære har nok tatt overhånd, og seriøs kultur har blitt et skjellsord. Her, hos Bob Dylan, er det alvoret.

Murder Most Foul

        1.

‘Twas a dark day in Dallas – November ‘63
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car
Shot down like a dog in broad daylight
‘Twas a matter of timing and the timing was right
You got unpaid debts and we’ve come to collect
We’re gon’ kill you with hatred and without any respect
We’ll mock you and shock you, we’ll grin in your face
We’ve already got someone here to take your place
The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing
It happened so quickly – so quick by surprise
Right there in front of everyone’s eyes

Greatest magic trick ever under the sun
Perfectly executed, skillfully done
Wolfman, oh wolfman, oh wolfman, howl
Rub a dub dub – it’s murder most foul

2.
Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand
Slide down the bannister, go get your coat
Ferry ‘cross the Mersey and go for the throat
There’s three bums comin’ all dressed in rags
Pick up the pieces and lower the flags
I’m going to Woodstock, it’s the Aquarian Age
Then I’ll go over to Altamont and sit near the stage
Put your head out the window, let the good times roll
There’s a party going on behind the grassy knoll
Stack up the bricks and pour the cement
Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President
Put your foot in the tank and step on the gas
Try to make it to the triple underpass
Black face singer – white face clown
Better not show your faces after the sun goes down

I’m in the red-light district like a cop on the beat
Living in a nightmare on Elm Street
When you’re down on deep Ellum put your money in your shoe
Don’t ask what your country can do for you
Cash on the barrel head, money to burn
Dealey Plaza, make a left hand turn
I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died
Shoot ‘em while he runs, boy, shoot ‘em while you can
See if you can shoot the Invisible Man
Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
What is the truth and where did it go
Ask Oswald and Ruby – they oughta know
Shut your mouth, says the wise old owl
Business is business and it’s murder most foul

3.
Tommy can you hear me, I’m the Acid Queen
I’m ridin’ in a long black Lincoln limousine
Ridin’ in the back seat, next to my wife
Heading straight on into the afterlife
I’m leaning to the left, got my head in her lap
Oh Lord, I’ve been led into some kind of a trap
We ask no quarter, no quarter do we give
We’re right down the street from the street where you live
They mutilated his body and took out his brain
What more could they do, they piled on the pain
But his soul was not there where it was supposed to be at
For the last fifty years they’ve been searching for that
Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free
Send me some loving – tell me no lie
Throw the gun in the gutter and walk on by
Wake Up, Little Suzie, let’s go for a drive
Cross the Trinity River, let’s keep hope alive
Turn the radio on, don’t touch the dials
Parkland Hospital’s only six more miles
You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Zapruder’s film, I’ve seen that before
Seen it thirty three times, maybe more
It’s vile and deceitful – it’s cruel and it’s mean
Ugliest thing that you ever have seen
They killed him once, they killed him twice
Killed him like a human sacrifice
The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”
Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight
Let me know when you decide to throw in the towel
It is what it is and it’s murder most foul

4.
What’s New Pussycat – wha’d I say
I said the soul of a nation been torn away
It’s beginning to go down into a slow decay
And that it’s thirty-six hours past judgment day
Wolfman Jack, he’s speaking in tongues
He’s going on and on at the top of his lungs
Play me a song, Mr. Wolfman Jack
Play it for me in my long Cadillac
Play that Only The Good Die Young
Take me to the place where Tom Dooley was hung
Play St. James Infirmary in the court of King James
If you want to remember, better write down the names
Play Etta James too, play I’d Rather Go Blind
Play it for the man with the telepathic mind
Play John Lee Hooker play Scratch My Back
Play it for that strip club owner named Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Play it for me and for Marilyn Monroe
And please, Don’t Let Me Be Misunderstood
Play it for the First Lady, she ain’t feeling that good
Play Don Henley – play Glenn Frey
Take it to the Limit and let it go by
And play it for Carl Wilson, too
Lookin’ far, far away down Gower Avenue
Play Tragedy, play Twilight Time
Take Me Back to Tulsa to the scene of the crime
Play another one and Another One Bites the Dust
Play the Old Rugged Cross and in G-d We Trust
Ride the Pink Horse down that Long, Lonesome Road
Stand there and wait for his head to explode
Play Mystery Train for Mr. Mystery
The man who fell down dead, like a rootless tree
Play it for the Reverend, play it for the Pastor
Play it for the dog that’s got no master
Play Oscar Peterson and play Stan Getz
Play Blue Sky, play Dickie Betts
Play Art Pepper, play Thelonious Monk
Charlie Parker and all that junk
All that junk and All That Jazz
Play something for The Birdman of Alcatraz
Play Buster Keaton play Harold Lloyd
Play Bugsy Siegel play Pretty Boy Floyd
Play all the numbers, play all the odds
Play Cry Me A River for the Lord of the Gods
Play number nine, play number six
Play it for Lindsey and Stevie Nicks
Play Nat King Cole, play Nature Boy
Play Down in the Boondocks for Terry Malloy
Play It Happened One Night and One Night of Sin
There’s twelve million souls that are listening in
Play the Merchant of Venice, play the merchants of death
Play Stella by Starlight for Lady Macbeth
Don’t worry Mr. President, help’s on the way
Your brothers are comin’, there’ll be hell to pay
Brothers? What brothers? What’s this about hell?
Tell ‘em we’re waitin’- keep coming – we’ll get ‘em as well
Love Field is where his plane touched down
But it never did get back up off of the ground
Was a hard act to follow, second to none
They killed him on the altar of the Rising Sun
Play Misty for me and that Old Devil Moon
Play Anything Goes and Memphis in June
Play Lonely at the Top and Lonely Are the Brave
Play it for Houdini spinning around in his grave
Play Jelly Roll Morton, play Lucille
Play Deep in a Dream and play Drivin’ Wheel
Play Moonlight Sonata in F sharp
And Key to the Highway by the king of the harp
Play Marchin’ Through Georgia and Dumbarton’s drum
Play Darkness and death will come when it comes
Play Love Me or Leave Me by the great Bud Powell
Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Fra: http://www.bobdylan.com/songs/murder-most-foul/

Språk, form og innhold

Det er en ganske fri form på teksten. Stort sett går det i parrim, at to og to linjer rimer, men plutselig fortsetter et rim over flere linjer, og det er også eksempler på at to og to rimpar er nært beslektet med hverandre (for eksempel lie – by, drive – alive, i strofe 3, det er mange sånne eksempler). Selv om det er en sang, og teksten skal synges, så varierer lengden på linjene voldsomt, og den ser ikke ut til å være taktfast i det hele tatt. Trykksterke og mulige trykksterke stavelser ser ut til å være nokså tilfeldig plassert rundt omkring. Men når jeg ser på det nøyere, vil jeg si at hver av linjene har to hoveddrtykk, en midt inni, og en til slutt, og hvor den til slutt er soleklart mest markant. Dette er i amerikansk bluestradisjon, hvor siste stavelse i hver linje gjerne dras veldig ut. Også her i denne sangen, er det ikke så farlig hvordan resten av linjen fremføres og hvor trykkene plasseres, men siste stavelse må markeres tydelig. sånn at musikerne vet hvor man er hen i sangen og instrumentene kan fargelegge.

Først må jeg si at strukturen på strofer og refreng også er ganske løs. Jeg følger oppsettet til Dylans offisielle nettside, så dette er sånn forfatteren selv vil ha det presentert. Da kan man si hver periode slutter med frasen murder most foul, det som kan sies å være et refreng. Men teksten rundt refrenget er forskjellig hver gang, det eneste er at linjen over skal avslutte med et ord som rimer på foul (howl, owl, towel og Powell er ordene som blir brukt). Første periode er delt opp i 18 + 4 linjer, andre 16 + 16, tredje 26 + 12 og fjerde 72 + 0. Er det noen tallmessig sammenheng, her, er det tilfeldig. Modernismen og postmodernismen oppgir kravet om at strukturen skal være harmonisk og i balanse. Og nå som vi kan sies å være i tiden etter postmodernismen også, så kan vi kanskje bare avvise hele spørsmålet med at det ikke lenger er relevant. Litteraturhistorisk (og kunsthistorisk) kom man for en stund siden opp med ideen om at hvis noe fungerer, så er det greit. Et verks legitimitet er dets suksess. Så da kan Dylan si, jeg skal ha 72 linjer i siste strofe, for sånn skal min sang være. Den har mange millioner avspillinger og er nr 1 på Billboard, så hold kjeft.

Jeg har prøvd sånn noenlunde å markere noen trykkplasseringer i de åtte første linjene i første strofe. Jeg bruker min egen kode, der fet skrift er trykk, vanlig skrift er uten trykk, og fetkursiv er sterkt bitrykk, vanligkursiv svakt bitrykk. Det er fire graderinger, men jeg kan ikke garantere at jeg får det riktig. Teksten kunne utmerket leses eller synges også på en annen måte. Det er en del av friheten i moderne sanger, noe av det populærkulturen har bidratt med, at det går an å pakke mange flere ord inn i en verselinje, når man bare leser eller synger den raskere. Det åpner for uendelige muligheter, dette. Vi hører når Dylan fremfører teksten at han tar dette, han messer frem deler av linjene svært raskt, og drar andre deler veldig langt ut. På den måten understreker han poengene. Mer om dette under «Litt om melodien og fremføringen», her er formen på teksten i seg selv.

‘Twas a dark day in Dallas – November sixty three
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car

Bob Dylan: Murder most foul (trykkfordeling, starten av første strofe)

I utdraget ser vi også elementer av bokstavrim, dark day in Dallas, dette er vaskeekte bokstavrim, som i norrøn tid, der både konsonanten og vokalen er lik. Trenger ikke å ha studert litteraturvitenskap for å høre at det er tøft. Dark day in Dallas funker, som ungdommen sier. Og så er det et viktig poeng at siste stavelse alltid er trykktung, og varer lenge. Den er svært markert.

I de fire siste linjene i mitt lille utdrag ser man tydelig mønsteret med bitrykk midt inni, og så hovedtrykk til slutt. Og så er det poeng at det er ikke bare trykket som er viktig, men lengden på stavelsene, og da blir markeringen av siste stavelse enda tydeligere: The day that will live on in infamyyyyyy. Kanskje kan man strekke det så langt at det er amerikansk populærkultur som har vist at det går an å holde veldig lange tekstlinjer i system, så lenge det er helt tydelig hvor den siste stavelsen er. Her går de i så fall videre fra klassisk gresk lyrikk, som hadde faste inndelinger i hele strofen, og flere regler som måtte oppfylles.

Teksten er proppet med referanser, så omfattende at jeg tar det i en egen del for seg. Innholdet skulle ikke være noe vanskelig, særlig når referansene blir gitt. Når jeg oversetter, og gjendikter, så er det sjanseløst å benytte all amerikansk slang og berømte titler på engelskspråklige sanger, og kryssreferanser, og stående uttrykk brukt som tittel på sanger, tekstlinje i sanger og så videre, og så videre. Det er også altfor omfattende å forklare alt som er gjort og tenkt. Det er heller ikke noe poeng å skjønne absolutt alle detaljer i teksten, poenget er heller at det skal være overflod.

Første strofe er den korteste. Den dreier seg om selve mordet. Det er satt opp som mange mot den ene, det er They og We, mot him og you. Poenget er at det er så nådeløst og grusomt, det blir skildret og levendegjort i all sin gru, og også med poenget at tross alle som var det, så var det ingen som kunne finne ut hva som egentlig skjedde. I andre del av strofen, som kan regnes som en kommentar, så blir dette i en grell stemning løftet frem som et mesterlig magisk triks, helt utmerket utført, og det er ulvemannen som må ule og klage – før det går over til underholdning Rub a dub dub, tulleord fullstendig upassende i stemningen. Det er det mest skjendige mord.

Andre strofe er den som har jevnest oppdeling mellom de to delene. Det er refleksjonen, bearbeidelsen etter drapet og sjokket i første strofe, der hvor Kennedy ble drept. Det er vuggesang, hush little children, da kommer Beatles og skal holde hendene, men det hogger til med sjokket go for the throat (gå etter strupen) midt etter man er vugget inn i den rolige stemningen. Det er 60-tallet, med Woodstock og Aquarian age, de gode tider skal rulle, som de sier på engelsk. Det er fest bak bakketoppen. Men festen er på nytt drapet på Kennedy, scenen med mordet. Kriminaliteten er der. Kommentaren, eller refrenget, eller hva man skal kalle det, er nesten som en forlengelse av strofen. Men nå er det jeg-personen, nå er det som om det er han som går og tenker, og det går litt i brokker, litt som et mareritt, der det ene følger det andre uten logisk sammenheng, ikke spør hva landet kan gjøre for deg, som Kennedy sa, men hva du kan gjøre for landet. Så blir han skutt. Og nå er det døden for Tro, Håp og Kjærlighet (Faith, Hope and Charity), et av de mest kjente og elskede bibelversene. Det er personlig nå, jeg-person, og han kan si han driter i det (I don’t give a damn). Det er i dette toneleiet det blir bedt om å spørre Oswald og Ruby, morderne, de som helt sikkert visste hva beskjeder de hadde fått, og av hvem, men som begge var døde før de fikk snakket. Hold kjeft, sier uglen, det er business, det mest skjendige mord. I don’t give a damn er ordene og holdningen lagt igjen, og med referanse til storfilmen Tatt av Vinden, med videre referanse til den amerikanske borgerkrigen og skjebnen til sørstatene og Georgia i det de ser de kommer til å tape den.

I tredje strofe blir det ganske komplisert, med referanser frem og tilbake i tid, popkulturelle referanser, og detaljer i mordet, og hvordan det må ha sett ut eller blitt opplevd av Kennedy selv. Det er liksom som om han kommer tilbake, og får reflektere litt, med Tommy, kan du høre, og Jeg er syredronningen, litt sånn alt er mulig og hallusinasjoner. Men at han kjører en lang, svart limousine, i baksetet, med kona, på vei inn i etterlivet, det er riktig. Her er alle detaljer, langsomt. Han skjønner han er lurt inn i en felle, de får sagt de ikke gir noen nåde, og at de er der like i nærheten av hvor han bor. Han er sjanseløs. Så er det sangeren, poeten, som kan bruke They, og som kan snakke om seg selv. Nå har han søkt etter Kennedys sjel, frihet, med referanser fra slavetiden, og så blir det enda en gang avbrutt av sjokket og virkeligheten: Bare døde er fri. Og det er som om poeten famler, ber om litt kjærlighet, vil ha et holdepunkt, lette sanger som wake up little Suzie, men det sklir over, det er steder i Dallas, forbundet med mordet, og de kulturelle referansene blir igjen Dizzy Miss Lizzy, hallusinasjoner, det er Kennedy igjen, fylt opp med bly i skallen. Han er syndebukk og skyteskive (patsy), og han vil aldri nå den nye grensen han snakket om (New Frontier). Det slutter nå. Han kommer ikke videre. Alt stopper. Så er det refleksjonen, kommentaren, hvor det igjen er jeg-personen, og nå er det filmen av dødscenen, Zapruders film, hvor det som i sangen er beskrevet i ord, blir vist i bilder. Den viser at hallusinasjonen er virkelighet, der så grusomt og sjokkerende som det er sagt, og noe så grusomt kan bare varsle at antikrists tid har kommet, nå er det ikke godheten, men ondskapen, som skal råde. Kalde fakta. Johson blir ny president klokken 1438, så godt som samtidig som Kennedy blir erklært død. Når vil han kaste inn håndkleet? Når vil han gi seg? Det er det mest skjendige mord.

Siste strofe har ikke noen kommentar, det er bare en eneste lang samling tekstlinjer. Igjen er det jeg-personen som forsøker å orientere seg, drømme seg bort, finne noen holdepunkt, finne et sted å hvile. Det blir 72 linjer kulturelle referanser. Alle linjene med Play me og play it ringer av den udødelige tekslinjen Play it again, Sam, en av de aller, aller mest kjente replikker i filmhistorien. Og så blir det et slags ønske om at alt skal vare, at det flotte og kule og fantastiske skal få være en gang til, alle de utrolige artistene, rikdommen i uttrykk, med de til felles at de alle er borte, og ikke lenger finnes. Det er referanser til jazz, blues og gospel, det er til sagnomsuste kriminelle og det er til stumfilm, og det sklir også her over til Kennedy og drapet. Nå er tekstlinjene referanser til sanger, og til drapet, med Another one bites the dust, Anything oges, Lonely are the Brave, utbryterkongen Houdini spinner i graven, men kommer ikke ut, Måneskinnssonaten blir spilt i en toneart den ikke hører hjemme, marsjen gjennom Georgia er den mest ødeleggende marsjen i amerikansk historie, og en populær melodi, nå er det elsk meg eller forlat meg, av enda en referanse, Bud Powell. Det stripete flagget med stjerner gnistrer ikke lenger, det er blodstenket, det er det mest skjendige mord. Det har avsluttet alt dette. Drømmen er tapt.

Litt om melodien og fremføringen

Dette er en sangtekst. Det er melodi til den, og den er ikke ment å leses alene. Bob Dylan har en lang tradisjon på aldri å låse en tekst og en sang fast til en enkel fremføring, en definitiv versjon. De fleste kommer i flere, og mange i utallige, siden han har hatt for vane å vri sangene sine til det nær ugjenkjennelige på konserter. Men for denne har vi originalversjonen, og bare den.

Instrumenteringen er uvanlig, bass, piano, og lette trommer. Og så er det en fiolin som kommer inn. Selv om det er både bass og trommer, så er det ikke noen rytmeseksjon. Oppgaven til disse instrumentene er ikke her å holde takten. Det er elementer av jazz, nesten som instrumentene spiller litt uavhengig av hverandre. Sangen, eller fremføringen, er nesten så det er uten melodi, som om Bob Dylan bare improviserer den frem. Men fraseringen er en mesterskuespiller verdig, det er en innlevelse og et alvor som gjør vondt, om det går an å bruke sterke ord.

Dette er noe så sjelden og noe så etterlengtet som en moderne sang og en moderne tekst med et budskap. Her det ikke noe om å være kul, eller være morsom og ironisk, ingen distanse, ingenting av å vise seg. Bare alvor. Stille alvor. De fire instrumentene spiller uavhengig av hverandre, hver for seg, som om alt går sin gang, og ingenting er å gjøre noe med. Robert F. Kennedy ble skutt, og drept, og verden og USA fortsatte liksom som før. Det ble spilt og underholdt, men det er noe som ikke stemmer, noe som er gått aldeles galt.

Med instrumenteringen går teksten og sangen også inn i en musikalsk tradisjon, der det vanlige har vært å ha teksten først, og så sette melodi til den. Oppgaven til melodien og instrumentene er da å forsterke og fremheve de viktige elementene i teksten. Hører man klassisk musikk med de store mesterkomponistene, så hører man dette er svært raffinert gjort, med ulike stemmer, ulike tema, ulike instrument, og også ved å gå oppover i toneleie ved glede, og nedover i sorg. Hos Dylan er det ikke noe forsøk på noe sånt, siden instrumentene forholder seg helt uavhengig av teksten. Om det er noe, så er det at argumentene glir ikke inn, instrumentene spiller for seg selv. De skaper en stemning, men ikke noen forløsning.

Jeg er ikke noen ekspert på musikk selv, jeg er atskillig bedre på ord enn på toner, men jeg har hørt atskillig på musikk og jeg har lest mye om det. Eyolf Østrem kan det, og har satt opp akkordene til sangen på sin DylanChords.

Virkemidler

Jeg skriver om virkemidler rundt omkring ellers i bloggposten også, men her skal jeg ta det samlet og systematisk.

Strukturen er et virkemiddel. Lyrikken er en reflekterende sjanger, egnet til å dyrke frem og dvele ved en stemning. I denne teksten bruker Dylan også virkemidler fra epikken, den fortellende sjangeren, egnet til å formidle en historie. Det er ingen historie med begynnelse, midtdel og slutt, den dveler om et punkt, mordet på Kennedy, og hopper frem og tilbake i tiår og århundrer rundt det. Det veksler mellom fortellerstemmen, mellom det lyriske jeg, tydelig reflekterende og inni seg selv, en slags objektiv forteller, som kjølig og på avstand fremsetter fakta, og Kennedy selv, som også overtar i noen sekvenser. Det er også morderne, alltid ansiktsløse we.

Grunnleggende i litteraturvitenskapen er fremmedgjøring. Hjernen er vant med det vante, og reagerer ikke når samme ting blir lagt frem på samme måte. Det nytter ikke å si at en mann ble skutt, eller at Kennedy ble skutt, eller at de skjøt Kennedy mens han satt i en svart limousin, og kona satt ved siden av. Alt dette har vi lest og sett mange ganger. Dylan må omformulere, og dvele ved det, for at vi skal skjønne at her er det en mann, et menneske som blir drept. Og de som dreper ham, vet det. De vet han vil ende sitt liv, de har planlagt det, de vet det vil utløse sjokk i hele nasjonen og over hele verden, og dyp sorg for alle som kjente ham og stod ham nær, de vet de vil avslutte et liv, men de fyrer av pistolen uansett. Og så vender sangen alltid tilbake til at det er det mest skjendige mord.

Derfra blir det tatt videre, at dette er ikke bare et mord på president Kennedy. Det er et mord på den amerikanske drømmen, det amerikanske samfunnet, den amerikanske kulturen. Den er tuftet på verdier som er vakre, tro, håp og kjærlighet, Bibelen, men de kan ikke være vakre når de ikke er sanne. Drapet er virkeligheten. Det går ikke an å underholde seg bort i fra det.

Fremmedgjøringen gjør seg også utmerket i alle sangreferansene, der en bitte liten omskriving eller en endring i konteksten endrer hele innholdet. Beatles kommer, og skal holde hendene dine, på engelsk enda kulere med «Billene kommer, de skal holde hendene dine» Hos Beatles er det selvfølgelig en ganske uskyldig kjærlighetserklæring, men hos Dylan her er det at det er Beatles som skal holde hendene dine og passe på deg, nå som president Kennedy er drept, og samfunnet er i oppløsning. Det går selvfølgelig ikke. Sånn er det i en rekke av referansene nedover, en uskyldig sang, uskyldig tekstlinje, men med en helt annen virkning på bakgrunn av det mest skjendige mord.

Og så er det gjentakelser brukt hyperbolsk, som en overdrivelse. Poenget blir gnidd inn og gnidd inn, med alle play med og play it og play dette og dette nedover i siste strofe. Som jeg skrev lenger oppe er grunnreferansen play it again, Sam, fra Casablanca, og så er det alt som nå skal spilles. Ingenting gir den trøsten og det holdepunkt og den forløsning som trengs. Det hjelper ikke noenting. Det glir over i en ordlek, med All that junk og All that Jazz, og det er ikke noe å holde igjen ved. Virkningen blir så stor, fordi selve mordet på president Kennedy er så godt skildret, at på bakgrunn av det blir alt det andre litt verdiløst. Det gamle værbitte korset (Old rugged cross) hjelper ikke noe, og man kan ikke stole på Gud (In God we trust – God har til og med fått fjernet o’en i den offisielle utgaven av teksten). Det er også en mesterlig oppbygning til avslutningen, der den amerikanske nasjonalsangen Star sprangled banner blir gjort om til Blood stained banner, og de skal spille den – og Murder Most Foul.

Sangen til Dylan er selvbevisst gjort til en del av historien. Alle play me, play it og play har bygget opp til den. Det er dobbelt betydning, spill sangen, og spill dette mordet. Og det er det lytteren og leseren sitter igjen med, det jeg-personen alltid vender tilbake til, det som jager og plager ham og det amerikanske samfunnet, det er det mest skjendige mord.

Referanser

Teksten er spekket med referanser fra amerikansk historie og amerikansk kulturhistorie, og fra mordet på president Kennedy. Det er for mange referanser til at det er noe poeng å ta med alle. Jeg går systematisk gjennom strofe for strofe, og legger ut lenke og en kort forklaring på de referansene som trenger det. Det er særlig navn og titler og sitat jeg vil ha med, der forsøker jeg få med alle.

Først er det tittelen. Murder most foul er et sitat fra Hamlet, akt 1, scene 5. I Hamlet er det spøkelset til Hamlets avdøde far som kommer til ham, og forteller ham hva som har skjedd, og appellerer til Hamlet om å ta hevn og løse konflikten. Det er farens bror og Hamlets onkel, Claudius, som har drept ham, og nå giftet seg med Hamlets mor, dronningen, for å ta kongetronen. Dette bedrageriet har lyktes, for det er Claudius som nå er konge, og gift med dronningen. Hamlet er i den grusomme situasjon at han er den eneste som vet det. Sitatet går slik:

Ham. O God!
Ghost. Revenge his foul and most unnatural murder.
Ham. Murder!
Ghost. Murder most foul, as in the best it is,
But this most foul, strange, and unnatural.

Fra William Shakespeare: Hamlet

Parallellene til mordet på Kennedy er åpenbare, og uutsagte. Kanskje er det sånn også med morderne på Kennedy, at de nå har overtatt makten, og sitter med kontrollen over verdens mektigste stat. Vunnet dem gjennom en forbrytelse, det mest skjendige mord.

1.

Første strofe har ikke så mange referanser. Dallas er byen Kennedy ble drept, og 22. november 1963 er datoen. Wolfman er en film fra 1941, året Bob Dylan ble født. Det er den første filmen som blir en publikumssuksess, der handlingen er en mann som blir varulv. Men referansen er neppe til den, eller andre varulv-filmer, men til Wolfman Jack, disckjockeyen og plateprateren som blir uttrykkelig nevnt i strofe 4. Referansen Rub a dub dub er til sangen av The equals, som er å finne på Wolfman Jacks Goofey greats album.

2.

Beatles-referansen er lett. Det var på 60-tallet de erobret Amerika, og det var I wanna hold your hand som gjorde det. Videre er det Ferry cross the Mersey, Gerry and the Pacemakers, den udødelige sangen fra Liverpool, samme by som Beatles var fra, og Mersey er elven som renner gjennom dem. Woodstock er den store musikkfestivalen i 1969, 500 000 mennesker var til stede på en melkegård i Bethel, New York, og de feiret og elsket og ruset seg på litt av hvert i tre dager under slagordene Peace, Music and Love. Det var forløper for hippi-bevegelsen, forbilde for alle senere festivaler, og en kulturell referanse enhver må kjenne vokst opp samtidig med Dylan. Vannmannens tidsalder, eller Aquarian age, er den astrologiske tidsalderen vi er på vei inn i nå, og som vi skal være i totusen år fremover. Kulturhistorisk er den godt kjent gjennom sangen Aquarius, eller (Dawning of the) Age of Aquarius, fra musikalen Hair, som kom ut i 1967. Jeg spilte denne på piano og gitar i unge år, og skjønner først nå den snodige teksten i versene, om planetene og månen som beveger seg i forskjellige posisjoner. Det er dette som skal til for at vannmannens tidsalder skal begynne. Altamont var en gratiskonsert i Nord-California, altså på andre siden av det amerikanske kontinentet, sammenlignet med Woodstock. Altamont samlet 300 000 mennesker, og ble avholdt 6. desember 1969. Den konserten er kjent for en god del voldelige opptøyer, inkludert noen drap, men det hindret ikke Rolling Stones fra å spille en rekke låter. Tekstlinjen til Dylan, sit near the stage, er en lun kommentar for innforståtte, der sitter man ikke rolig. Linjene Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President, er ordene til Nellie Connaly, førstedamen i Texas, kona til guvernør John Connaly. – You can’t say Dallas doesn’t love you, sa hun, sekunder før han ble drept. The tripple underpass er broen kortesjen til president Kennedy kjørte under, like etter han ble drept, ennå i dag et åpent sår i byen Dallas, og gjenstand for debatt, som denne artikkelen fra 24. januar i år, i Dallas News, viser. Black face singer er et uttrykk som blir brukt om hvite som brukte en svart teatermaske eller malte ansiktet svart når de skulle opptre i svarte roller i variete-show eller i filmer. En av de mest kjente som gjorde dette er den litauiske jøden, Al Jolson, slik Bob Dylan var selv (hans far var russisk jøde, hans mor av litauisk jødisk avstamming), og han gikk under navnet «The greatest artist on earth«. – Who am I to argue, spør Bob Dylan lurt, i en av episodene i Theme time radio hour. White face clown står i kontrast, klovner har ofte hvitt ansikt, kritthvitt, og det kan også være et nikk til at hvite mennesker er klovner, som maler ansiktet svart, for eksempel, eller av andre grunner. Man må ikke gå i fellen, og henge seg opp i detaljer og tolke seg ut på viddene. Sangen går raskt videre, med det jeg oppfatter som et nikk tilbake til Western-tiden, der Texas var villvest, og man gjorde lurt å ikke vise ansiktet sitt på gaten etter mørkets frembrudd. På noen måter kan jo det gjelde fremdeles den dag i dag, USA og Texas har ikke fått løst problemene sine med alle drap og all kriminaliteten som finner sted mørke kvelder og netter.

«Red like district» er begrepet som brukes om bydeler forbundet med sex-industrien, det er horestrøket på godt norsk. Det litt tvilsomme strøket, der neonlysene lyser rødt. Cop on the beat er en politimann eller -kvinne som går patrulje til fots. Nightmare on Elm street var en skrekkfilm som kom ut i 1984, og var en stor suksess. Skrekken i filmen var Freddy Kreuger, som med sitt brannskadete ansikt og sakser på fingrene skremte vettet av tenåringene i filmen, og unge og voksne som så på. Elm street er også gaten Kennedy ble skutt i, så nightmare on Elm street har flere referanser enn bare til filmen. Gaten går gjennom Deep Ellum, som er et område i Dallas, og Deep Elem blues er en sang av Grateful dead med tekstlinjen: Well if you go down to Deep Elem, put your money in your shoes. Ask not what the country can make for you er en berømt del av innsettingstalen til John F. Kennedy, hvor budskapet er «du skal ikke spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Dette var 20. januar, 1961, to og tre kvart år senere blir han altså skutt. Cash on the Barrel head er kontant betaling, eller det å forlange kontant betaling, og det er også en honkeytonk sang av Louvin brothers, først spilt inn i 1956. Dealy Plaza er stedet John F. Kennedy ble skutt, og også stedet John Neely Bryan grunnla byen Dallas i 1840. Left hand turn er den berømte venstresvingen limousinen med Kennedy oppi gjorde like før skuddene falt. Å gå til the Crossroads to flag a ride, det er et gatekryss, men det har også videre betydning som et veikryss i livet, der man må velge en retning å gå. Faith, Hope and Charity er bibelsk, tro, håp og kjærlighet, referansene til den og sammenhengene med amerikansk historie og grunnleggende verdier er blytunge, men her dør den altså, med drapet på John F. Kennedy. The Invisible man, eller den usynlige mannen, har mange referanser, flere filmer og TV-serier både i USA og i England, og ideen om en mann som kan bli usynlig, gjør seg godt i krim- og horror- og action-sjangeren, med mer. Det fungerer også som et uttrykk eller en ide i dagligspråket og i dagliglivet, se om du kan skyte den usynlige mannen, det er en oppgave som er vanskelig. Her er det rike muligheter for tolking, men overfloden av tolkingsmuligheter gjør at man kan fjerne seg fra poenget, slik man kanskje kan argumentere at bombardementet av informasjon og inntrykk som skal tolkes i livene våre, fjerner oss fra det vesentlige. Goodbye Charlie er en amerikansk film fra 1964, Uncle Sam er kallenavnet på USA, alle kjenner reklameposteren med «Uncle Sam needs you», eller «I want you for the US army». Det er Samuel Wilson som pakket kjøtt, for US army, og så ble forkortelsen US til Uncle Sam, i stedet for United states, og navnet har heftet ved. Frankly, my dear, I don’t give a damn, er avslutningsreplikken fra Rhett Butler (Clark Gable) til Scarlet O’Hara (Vivien Leigh) i det han er i ferd med å dø, i Tatt av vinden (Gone with the wind). Lee Harvey Oswald er mannen som drepte John F. Kennedy, og som i følge den offisielle etterforskningen var alene om drapet. Jack Ruby var han som drepte Lee Harvey Oswald igjen, og som selv døde før rettssaken mot ham fikk begynne.

3.

Tommy, can you hear me og The Acid Queen er en sang skrevet av Pete Townshend for the Who’s rockeoperablum Tommy. Bilen John F. Kennedy kjørte var en svart Lincoln limousine, og her har man en av mange forbindelser til drapet på Abraham Lincoln ganske nøyaktig hundre år tidligere, han ble drept i Kennedy teater! Freedom, oh freedom, freedom over me er en negro spirutal fra slavetiden, sterk tekst, sterk sang. Send me some lovin er en sang av Little Richard, rock ‘n roll fra 1957, og sterk kontrast fra negro spirutalen nevnt like før, men på sitt vis litt i samme tradisjon. Wake up, little Suzie kjenner nok de fleste fra the Everly Brothers, også den kom ut i 1957, og en veldig uskyldig og snill låt. Men her ringer den litt sterkere, man må våkne opp og se hva som skjer, mordet på John F., og hvordan sannheten er forsvunnet og tro, håp og kjærlighet drept. Trinity River er den lengste elven som renner utelukkende i staten Texas, trinity er også treenigheten av Gud, Kristus og den hellige ånd. Turn the radio on er tekstlinje i utallige sanger, det har referanse til å lytte på radioen i radioens glanstid, fra 50-tallet og fremover, hvor motkulturen og ungdomskulturen fikk utfolde seg, men det er også betydningen vi har også i Norge «viktig melding, lytt på radio». Parkland hospital er sykehuset der John F. Kennedy ble innlagt kl 12:38 den 22. november, og fraktet død videre klokken 1400 samme dag. Det var samme sykehus som behandlet Lee Harvey Oswald et par dager senere. Dizzy, miss Lizzy er en sang skrevet og spilt inn av Larry Williams, i 1958, men mer kjent i versjonen til the Beatles, fra 1965 (inkludert på albumet Help!). Patsey Cline var en country sangerinne som slo igjennom i 1957, med sangen Walking after midnight, og som døde i en tragisk flyulykke i Camden, Tennessee, 5. mars, 1963. New frontier, eller ny grense, var en term John F. Kennedy brukte i talen han holdt for demokratene da han aksepterte å bli deres kandidat i valgkampen mot Richard Nixon fra republikanerne. Med ny grenser mente han at det amerikanske landet og folket skulle strekke seg i vid betydning, mot alle mulige grenser, i verdensrommet, som på jorden. Det ringer tungt når Dylan synger som Kennedy selv, jeg vil ikke komme til de nye grensene, for da amerikanerne erobrer verdensrommet, er Kennedy død.

Zapruder-filmen er den berømte filmen Abraham Zapruder gjorde med et 8mm fargekamera i det Kennedy blir skutt. Det er 486 bilder i filmen, hvert eneste ett av dem er studert i detalj, og spilt etter hverandre varer snutten i 26,6 sekunder. Det er ganske sikkert den mest studerte filmsnutten i verdenshistorien, og historien om den er fascinerende lesing. Age of anti-Christ har flere referanser, det er betegnelsen for en endetid, før the second coming, men det er nok ikke riktig å lese dette altfor bibelsk. Det er nok heller at verdier og moral blir snudd om, og det er en tid som varsler undergang. Air force one er det amerikanske presidentflyet. Det er også det som fraktet liket av Kennedy fra Parkland Hospital kl 1400, før president Lyndon B. Johnson ble sverget inn kl 1438.

4.

Fjerde strofe er en hemningsløs orgie av referanser, her er det i overveldende overflod, her kommer de hele tiden. Whats new Pussycat er en film fra 1965, skrevet av Woody Allen, med Peter Sellers, Peter O’Toole og Ursula Anders i hovedrollene, og med musikk av Burt Bacherach sunget av Tom Jones. Wolfman Jack er en diskjockey, eller radiovert, hvis egentlige navn var Robert Weston Smith, og som ble en legende som plateprater på amerikanske radiostasjoner på 60- og 70-tallet. George Lucas var en av millioner som hørte på the wolfman, og gav ham en rolle – som seg selv – i filmen American Grafitti (Norsk tittel: Siste natt med gjengen). Cadillac er det berømte amerikanske bilmerket, som til og med fikk en hel episode i Theme time radio hour. Only the good die young er en sang av Billy Joel, men det er også en del av amerikansk mentalitet, med alle de store stjernene som døde i ung alder, deriblant John F. Kennedy selv. Tom Dooley er sangen som er enklest å spille på gitar, den går bare i A og D, og teksten med berøte Hang down your head and cry//Poor boy, you’re bound to die, baserer seg på historien om Tom Dulsa, som ble hengt for mordet på den utro kjæresten etter han kom hjem fra den amerikanske borgerkrigen, hvor han kjempet for sørstatene. St. James Infamery er klassisk amerikansk blues, med elementer av jazz, basert på en gammel folkevise, og the court of King James (1566-1625) er domstolen der den britiske kongen valgte å bruke sin egen oversettelse av Bibelen, berømte King James-versjonen. Så sier poeten at hvis du vil huske, bør du skrive ned navnene, for nå tar det av med Etta James, I’d rather go Blind, John Lee Hooker, Scratch my Back (tror referansen går til Slim Harpo baby), Guitar Slim – Goin’ Down slow, Marilyn Monroe, Don’t let me be misunderstood ble en hit med the Animals, First lady er kona til presidenten, for John F. var det Jacqueline Kennedy, og hun følte seg naturligvis ikke noe bra i det mannen ble drept. Don Henley og Glenn Frey er to av grunnleggerne av the Eagles, det berømte bandet med Hotel California, Take it to the limit, Carl Wilson, Gower Awenue, eller Gower street, i Los Angeles, er del av Hollywood walk of fame. Take me back to Tulsa er en country swing, den kom i 1940, og er kanskje ikke så kjent som raseopptøyene i Tulsa, i 1921. Another one bites the dust var en hit med Queen, fra albumet the Game, 1980. Old rugged cross er en gammel religiøs hymne, og in God we trust er den amerikanske stats motto, og også mottoet til delstaten Florida. Det er også en gammel sang. Ride the pink horse er en film fra 1947, mens Long, Lonesome Road tror jeg refererer til en sang fra 1927, skrevet av Nataniel Shilkret og med tekst av Gene Austin, og utgitt i over 200 versjoner, og brukt i flere filmer. Bob Dylan selv brukte melodien og noen tekstlinjer i sin sang Sugar Baby, fra albumet Love & Theft, 2001. Mystery Train er en sang nesten gjort til kjenningsmelodi for Elvis Presley, og linjen Train I ride, sixteen coaches long. Oscar Peterson er en kanadisk jazzmusiker, fra Montreal. Og vi får videre Stan Getz, Blue sky med Dickie Betts, fra the Allman Brothers. Art Pepper, Thelonious Monk, Charley Parker, jazzmusikere alt dette. All that jazz er en film som kom ut i 1979 (norsk tittel: Bak kulissene). I teksten fungerer linjen selvfølgelig også i sammenheng med All that Junk, All that Jazz, med konnotasjoner til at jazz en gang ble regnet som useriøs og søppelmusikk. The birdman of Alcatraz er Robert Stroud, som ble fengslet for mord, og oppførte seg voldelig og vanskelig i fengsel, inntil han fikk lov til å ta seg av og studere kanarifugler, en fascinerende historie det ble laget film om i 1962, med Burt Lancaster i hovedrollen som the birdman. Buster Keaton er en av de store stjernene innen stumfilmsjangeren, kjent for sine spektakulære stunts, det samme er Harold Lloyd. Det er de to, som sammen med Charlie Chaplin er regnet som de tre store i tidlig amerikansk filmbusiness. Bugsey Siegel er en amerikansk gangster, fra storhetstiden for amerikansk gangstervirksomhet, klassisk mafia, med mord, gambling, prostitusjon og glamour. Pretty Boy Floyd er en annen kriminell fra denne tiden, men han var mer i voldelige bankran i Midtvesten, og ikke mafiaen i storbyene. All the numbers, all the odds referer til gambling, satser du på alle tallene i ruletten, er du nødt til å vinne, men gevinsten vil være lavere enn innsatsen. Cry me a river er en sang av Arthur Hamilton, skrevet i 1953, gjort berømt av Julie London i 1956. mens Lord of the Gods har referanser flere steder i Bibelen. Number nine og number six kan referere til mye, Beatles messer number nine i sangen Revolution number nine, fra the White album. Det kan være nummer i en jukebox, eller hva som helst fra en nummerert liste. Lindsey Buckingham og Stevie Nicks var de to frontfigurene i Fleetwood Mac i deres mest kommersielt suksessfulle periode på 70-tallet. Nat King Cole, Nature Boy, Down in the Boondocks, Terry Malloy, It happened One night . One night of sin er originalen til det som siden ble en klassiker med Elvis Presley, One Night with you, med endret tekstlinje fra One night of sin/ is what I’m now paying for til One night with you/ is what I’m not praying for. Rampete og usømmelige Elvis var visst ganske snill allikevel, dette var i perioden han fikk så store problemer for hans berømte hoftevrikk, som regelrett ble sensurert. Også hva som skal foregå denne natten er omskrevet, til uskyldige The plans that we two could make/ will make my dreams come true. Så kommer referanser til Shakespeare, Merchant of Venice er et stykke av ham, og Lady MacBeth er en av hovedrollene i MacBeth, Shakespeares blodigste stykke (av de kjente, store), og en av de grusomste kvnner i litteraturhistorien. Dallas Love field er flyplassen i Dallas, der flyet med Kennedy ganske riktig landet da han ankom byen. Play misty for me (Norsk tittel: Mørkets melodi) er en film fra 1971, med Clint Eastwood i hovedrollen. Anything goes, Lonely Are the Brave. Utbryterkongen Harry Houdini trollbandt publikum over hele Amerika med sine fantastiske stunts. Jelly Roll Morton, Lucille, Deep in a Dream, Drivin’ Wheel. Måneskinnssonaten (Moonlight sonata) av Beethoven er ikke f-dur (f-sharp), men i c#-moll (c#-minor). Å spille den i f-dur vil radbrekke den. Key to the Highway,. Marchin’ Through Georgia er en sang komponert av Henry Cley Work, og utgitt kort etter borgerkrigen (1861-1865). Den omhandler William T. Shermans beryktede marsj gjennom Georgia, fra Atalanta til Savannah, hvor budskapet var at «selv ikke kråkene skulle finne noe å overleve på». Sangen ble enormt populær i nordstatene. Dumbarton’s drum er en tradisjonell skotsk folkevise fra begynnelsen på 1700-tallet. Love me or leave me. Bud Powell var sammen med flere av de andre jazz-musikerne nevnt tidligere en av de ledende i utviklingen av moderne jazz og bepop, da jazzen og musikken utviklet seg fra underholdning og sving, på 1920-tallet, til virtuos eksperimentering og improvisering på 1930- og 1940-tallet. Blood Stained Banner er vrengbildet av the Star Spangled Banner, USAs nasjonalsang og hyllesten til flagget. Nå er det ikke glitrende av stjerner, men flekket med blod. Murder most foul er denne sangen.

Noen sitat å utheve

Det er endel tekstlinjer som er sterkere enn andre.

The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing

Bob Dylan, Murder Most foul

Amerikanerne har ingen konge, de har president, og det er vesentlig i amerikansk kultur og historie. Men med referansen til Hamlet, og murder most foul, så går det hele opp.

I andre strofe finnes det flere. Alle illustrerer hvordan Dylan ved å benytte kulturelle referanser og kontekst får teksten til å ha betydning på forskjellig nivå.

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand

Bob Dylan: Murder most foul

Beatles-referansen vil ingen gå glipp av. Effekten er nydelig, når president Kennedy er drept, men Beatles vil komme med en flott sang.

I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died

Bob Dylan: Murder most foul

Dette sitatet er et nøkkelsitat i teksten, og i budskapet til sangen. Ved dette veikrysset mistet det amerikanske kulturen og det amerikanske folket retningen. Her døde tro, håp og kjærlighet.

Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn

Bob Dylan: Murder most foul

Denne er også sterk, med alle referansene som ligger der, og den direkte betydningen som også er veldig synlig. Det er uttrykk for jeg-personen, men også for en slags amerikansk mentalitet. De har liksom mistet troen på at det nytter å kjempe, kampen er tapt, og de bryr seg ikke lenger. Jeg overfortolker, med det jeg skriver her, linjene i seg selv sitter som et skudd.

I tredje strofe er å trekke frem

Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Innbakt i denne er den amerikanske identiteten som et frihetselskende folk, den amerikanske historien som et folk som frarøvet et annet et folk sin frihet på den aller mest grunnleggende metode i slavetiden, og den nøkterne kommentaren fra morderne, bare døde er frie. Rimet og rytmen i disse linjene er også vidunderlig, uoversettelig.

De seks siste linjene kan ses i sammenheng.

You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Hver av disse linjeparene er sterke. Det er tettpakket med referanser og forskjellige betydninger, mening på forskjellig plan, og det levende, konkrete med blod i øynene og i øret. Og referansen til Kennedy, som lovet å ta det amerikanske folket til nye grenser, og ble skutt i forsøket.

The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Sammen med The day that Faith, Hope and Charity died er dette nøkkellinjer i budskapet. Tro, håp og kjærlighet dør, de kristne verdier, antikrist overtar. Det er et velkjent grep, dette med «noen fortalte meg» også, det forsterker budskapet. Tekstlinjen henger også sammen med Age of Aquarious, vannmannens tid, og den litt naive og uskyldige hippiebevegelsen. Det er ikke vannmannens tid, men antikrists tid, som er begynt.

Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Denne er litt subtil, med direkte mening at det amerikanske presidentflyet (som Kennedy var med på å gjøre til det det ble) kom gjennom porten (gate), og at neste president Lyndon B. Johnson blir tatt i ed klokken 1438 (engelsk 2,38 pm), samtidig som Kennedy blir erklært død. Men vi har også One coming in through the gate, og vi har bibelverset Apostlenes gjerninger 2,38, med Peter som sier at alle skal angre sine synder, døpes i Jesu Kristi navn, og motta den hellige ånd. Her er det kanskje mer for mystikere og konspirasjonsteoretikere å finne, enn hva som er bevisst mening i teksten.

I siste strofe som ellers kunne mange flere og mange andre linjepar og sammensetninger blitt løftet frem. Hver har nok sin smak, og sine favoritter. Jeg vil avslutte med avslutningen, den mektige sistelinjen, og konklusjonen:

Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Bob Dylan: Murder most foul (4)

Kommentar

Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur i 2016. Det er og var veldig spesielt. Aldri har noen visesanger fått den prisen, aldri noen som skriver sanger, heller enn tekster. Nobelprisen i litteratur er for litteratur, tekst, mens Bob Dylan alltid har vært i musikkbransjen. Han står i hitlistene, ikke i boklistene. Riktignok har han skrevet en roman, de som har lest den sier den er bra, for noe må man jo si når man har lest en hel bok, men romanen til Dylan står aldri på noen lister over store romaner og blir aldri nevnt blant de vesentlige, verken i perioden eller blant amerikanske romaner. Det er sangtekster han skriver.

Men det at han fikk prisen, har ført til at tekstene hans blir tatt mer på alvor, og man ikke trenger ta noen forbehold når man bruker store ord som «kunsten hans» og «verkene hans». Det er ingen tvil om at han står milevis over de andre når det gjelder rikdom og spennvidde i tekstene, det er en dybde og en fylde som ingen andre sangartister og rockpoeter er i nærheten av. De andre treffer noen gullkorn, får noen nydelige tekstlinjer og fantastiske vers, men de har aldri den kompleksiteten og meningsfylde som Dylans tekster har. Det er bare å se på struktur og oppbygning, Dylan bruker rimmønster og strofeformer andre artister bare unntaksvis nærmer seg. Standard populærmusikk er 4 linjer i strofen, en til med 4 linjer, så et refereng med 2-4 linjer, og en bridge med noe tilsvarende, før flere vers og samme refreng. Det er sjelden referanser fra utenfor sangen, og da i så fall helt enkelt, med et navn eller en hendelse. Andre artister skriver direkte, Dylan skriver subtilt. Det er lag på lag med mening, det er stort rom for tolkning, akkurat som det er i stor litteratur.

Kjennere av Dylan visste selvfølgelig dette også før han fikk denne anerkjennelsen. Men etterpå, så har det blitt snakket om ham på en annen måte. Alle som skriver om ham, og særlig når de skriver om denne siste utgivelsen, Murder most foul, så får de med at Dylan har fått nobelprisen i litteratur. Det har tydelig gjort noe med oppfattelsen av ham. Og det er også ganske tydelig at det har gjort noe med ham selv også. Denne sangen, Murder most foul, har et ambisjonsnivå som er en nobelprisvinner verdig. Det løfter seg langt over støyen og diskusjonen som foregår i samfunnet og mediene til vanlig, det gjør ingen forsøk på å være med i koret på den ene eller andre siden, det er en analyse og en stemningsrapport av helheten. Alle ser hva vi har, alle ser vi har store problemer, her er hva vi har mistet, hva vi kunne ha. Her er også hvor det gikk galt.

Stor litteratur insisterer ikke på sannheten. De store poeter og store forfattere vet utmerket godt at deres tanker og meninger er subjektive, men de evner å gi sine subjektive tanker og oppfatninger allmenngyldig relevans. Blant de milliarder av stemmer og inntrykk som bombarderer oss, er her liksom noe verdt å lytte til. Her er et budskap, en melding å motta og ta med oss. Og så er det å studere og diskutere og argumentere hva denne meningen er.

Dylans sang og tekst treffer blink i tiden. Han representerer en generasjon som nå er desorientert og desillusjonert. Verden var jo ganske ordentlig og god, og hang sånn noenlunde i sammen, men hva er det vi har nå? Det er millioner som kjenner referansene Dylan kommer med, og som har et forhold til dem, og ytterligere millioner som vil bruke tid på å slå opp og finne ut av de referansene som mangler. Dette er vår verden og vår historie også. Dylan er amerikaner, men i the american century, så var det den amerikanske kulturen som dominerte i en sånn grad at det kom til å overskygge alt annet.

Med denne teksten skriver Dylan litteraturhistorie. Jeg er svak for sterke ord, men mener jeg har dekning for det her. Han går inn i tradisjonen med modernistene, og T. S. Elliot, som skrev verk som straks måtte følges av fotnoter og kommentarer, slik de gamle, klassiske verk fra antikken måtte det. Som Dantes Divina Commedia er nærmest uleselig uten noteapparatet, så man kan finne ut hvem alle personene nevnt er, og man skjønner referansene kjent for samtidens lesere, men tapt for oss. I Dylans Most Foul er det våre egne referanser vi ser, vi ser et klassisk verk i vår tid. Vi trenger ikke slå opp Beatles og I wanna hold your hand, hvordan de erobret Amerika med den ligger fritt tilgjengelig på Netflix, om man ikke selv levde den gangen, og så det og opplevde det.

Dette er Dylans alderdomsverk, som også Goethe kom med alderdomsverk, og leverte ny, stor litteratur, i veldig gamle år. Det vil kunne gå an å dele opp Dylans liv og diktning i forskjellige perioder og epoker, akkurat som man gjør det med de store. Det vil kunne gå an å studere ham og skrive oppgaver om ham og nettsider og hva som måtte komme, om hundre og tohundre år. Det er for nåtiden og evigheten, dette her, det er et tidsbilde å ta vare på. Det er vår tids mest betydelige forfatter. Det er geniet som bryter grenser, og tar litteraturen og kunsten og tenkningen videre.

Og så er det det grusomme budskapet. Det mest skjendige mord. Mordet på president Kennedy. Mordet på den amerikanske drømmen. På den amerikanske kultur. Fremsatt av den som uovertruffent representerte den.

Bob Dylan: Murder Most Foul

Min gjendiktning

De aller fleste i Norge er nå så gode i engelsk at de greit kan lese seg gjennom en engelsk tekst selv, så det er lite poeng i å oversette den. Jeg tar oversettelse og gjendiktning på en gang. For en lang tekst som dette, med så mange referanser der rimene ligger i de engelske ordene, er det håpløst å knote det til så rimene blir riktige. Målet mitt er å få en norsk versjon av teksten, som kan fungere på norsk, både som oversettelse og gjendiktning. Jeg tar meg friheter, som poeten selvfølgelig selv ville gjort.

Mest skjendige mord

‘var en mørk dag i Dallas – November ‘63
Dagen som vil leve i skam evig tid
President Kennedy led ingen nød
Det var en god dag å leve en god dag å dø
Ledet til slakteren som et annet offerlam
Si vent litt gutter, vet dere hvem jeg er for en mann?
Selvsagt gjør vi det, vi vet hvem du er
De blåste hodet hans av mens han ennå var i bilen der
Skutt ned som en hund midt på lyse dag
‘var et spørsmål om timing og timingen var bra
Du har ubetalte gjeld, vi er kommet å hente
Vi skal drepe deg hatefullt, ingen respekt å vente
Vi skal gjøre narr av deg, sjokkere deg, glise deg i trynet
Vi har noen til å ta over, de er klare til å begynne
Dagen de blåst’ ut hjernen til the king
Det var tusen til stede, ingen så noen ting
Det skjedde så fort – så uventet óg
Rett foran øynene til alle som så.

Største magiske trikset noen gang
Så dyktig utført at det går ikke an
Ulvemann, Ulvemann, Ulvemann, kor
Rub a dub dub – det mest skjendige mord

2.
Hysj, små barn, dere vil snart forstå
The Beatles kommer, de skal holde dere i hendene nå
Skli ned gelenderet, hent deres klær
Ferje over Mersey og så i strupen fær
Tre løsgjengere kommer, de er fillete kledd
Plukk bitene opp og senk flaggene ned
Jeg drar nå til Woodstock, det er vannmannens tid
Så er det over til Altamont hvor det moro skal bli
Stikk hodet ut av vinduet, la de gode tider rulle
Det er et party på gang der bak haugen jeg skulle
Stable opp murstein, støp mer sement
Si ikke Dallas ikke elsker deg, President
Sett foten i tanken og gassen i bånn
Prøv å kom’ frem under broen, der sånn
Svartfjeset sanger – hvitfjeset fe
Vis ingen fjes etter solen går ned.

Jeg er i strøket som en politipatrulje dit
Lever i et mareritt i Elm Street
Når du er i deep Ellum gjem penga for seg,
Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg
Penger på desken, de skal brukes til ting
Dealey Plaza, ta en venstre sving
Jeg skal til veikrysset, et veivalg møte
Stedet hvor tro, håp og kjærlighet døde
Skyt mens han løper, gutt, skyt mens du kan
Se om du kan skyte den usynlige mann
Ha det, da, Charlie, Ha det, onkel Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
Hva er sant, hvor tok sannheten kveld
Spør Oswald and Ruby – de vet det vel
Hold kjeften din, var den gamle ugles ord,
Business er business, det mest skjendige mord.

3.
Tommy kan du høre meg, jeg er Acid Queen
Jeg kjører i en lang svart Lincoln limousin
Kjører i baksetet, ved siden av min fru
På vei rett inn i livet etter døden er jeg nu
Jeg lener meg mot venstre, lar hodet helle
Oh Herre, jeg er lurt inn i en slags felle
Vi spør ikke om nåde, her er ingen kjære mor
Vi er rett nedi gata fra gata du bor
De lemlestet kroppen og tok hjernen hans ut
Hva mer var å gjøre, de om smerte bar bud
Men sjelen hans var ikke der den skulle vært hen
For de siste femti år har de lett etter den
Frihet, oh freedom, freedom over me
Hater å si det, Mister, men bare de døde er fri
Send meg noe kjærliget – si ingen løgn
Kast pistolen i rennesteinen, gå på neste døgn
Våkne, lille Suzie, la oss dra ut på tur
Over Trinity River, med håpet på lur
Skru radioen på, rør ingen tapp
Parkland Hospital er seks mer kilometer knapt
Du fikk meg, Dizzy Miss Lizzy, du fylte meg med bly
Den magiske kulen din fikk til hjernen min fly
Jeg er bare en syndebukk som Patsy Cline, ja
Jeg skyter aldri noen fra for eller bak
Har blod i øynene, blod i øret
Å nå de nye grenser, tror ikke jeg gjør det.

Zapruder’s film, jeg har sett den og ser
Sett den tre-og-tredve ganger, kanskje mer
Den er sjofel og bedragersk – den er ond og slett
Den styggeste tingen du noensinne har sett
De drepte ham en gang, og drepte ham to
Drepte ham som om de ofret menneskeblod
Den dagen de drepte ham, sa noen meg, «mann,
Anti-Christs tid er så vidt kommet i gang.”
Air Force One kommer inn som de måtte
Johnson tok eden to trettiåtte
La meg få høre når du gir deg, bror
Det er hva det er, det mest skjendige mord

4.
Hva nytt, Pussycat – hva er gjort
Jeg vil si nasjonens sjel er revet bort
Det begynner å gå ned i forfall stort
Og det er trettiseks timer over dommedag, fort
Wolfman Jack, han taler i tunger
Han holder stadig på med sine fulle lunger
Spill meg en sang, Mr. Wolfman Jack
Spill den for meg i min lange Cadillac
Spill Bare de gode dør unge
Ta meg til stedet Tom Dooley måtte henge
Spill St. James Infirmary i King James sitt hoff sitt sted
Hvis du har lyst til å huske, skriv navnene ned
Spill Etta James også, spill jeg blir heller blind
Spill det for mannen med et telepatisk sinn
Spill John Lee Hooker spill Scratch My Back
Spill det for strippeklubbeieren som heter Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Spill det for meg og for Marilyn Monroe
Og vær så snill, ikke la meg bli misforstått
Spill det for Førstedamen, hun har det ikke så godt
Spill Don Henley – spill Glenn Frey
Ta det til grensen og let it go by
Og spill det for Carl Wilson, nu
Der han ser langt, langt avsted ned Gower Avenue
Spill Tragedie, spill skumringstid
Ta meg tilbake til Tulsa, til
Spill en til og Enda en biter i gresset
Spill Gud stoler vi på og Det gamle værbitte korset
Ri den rosa hesten ned den lange, ensomme gate
Stå der og vent til hans hode å eksplodere
Spill mysterietoget for mr mysterie
Mannen som falt ned død som et rotløst tre
Spill det for pastoren, spill det for presten
Spill det for hunden som ikke har noen mester
Spill Oscar Peterson og spill Stan Getz
Spill Blå Himmel, spill Dickie Betts
Spil Art Pepper, spill Thelonious Monk
Charlie Parker og alt det der junk
Alt det der junk og alt det der Jazz
Spill noe for Fuglemannen av Alcatraz
Spil Buster Keaton spill Harold Lloyd
Spill Bugsy Siegel spill Pretty Boy Floyd
Spille alle nummer, spill alle odds
Spill Gråt meg en elv for the Lord of the Gods
Spill nummer ni, spill nummer seks
Spill det for Lindsey og Stevie Nicks
Spill Nat King Cole, spill Nature Boy
Spill nede på bondelandet for Terry Malloy
Spill det hendte en natt og En natt av synd
Det er tolv millioner som twelve million souls that are listening in
Spill Kjøpmannen i Venedig, spill Merchants of death
Spill Stella i stjerneskinn for Lady Macbeth
Ikke vær bekymret, President, hjelp er på vei
Brødrene dine kommer: det blir Helvete for deg
Brødre? Hvilke brødre? Hva var det der med Helvete om?
Fortell dem vi venter, vi tar dem også – bare kom
Love Field er hvor flyet hans gikk ned
Men det fikk aldri deretter igjen flydd avsted
Var en hard handling å følge, ingen ved siden
De drepte ham på alteret for solen som stiger
Spill mørkets melodi og The old devil moon
Spill Alt går og Memphis in June
Spill Ensomt på toppen og Ensomme er de brave
Spill for Houdini som snurrer i graven
Spill Jelly Roll Morton, spill Lucille
Spill Deep in a Dream og spill Drivin’ Wheel
Spill Måneskinnssonaten, spill den i F
Og nøkkelen til Highway av harpekongen selv
Spill marsj gjennom Georgia og Dumbartons trommer
Spill Mørke og død vil komme når det kommer
Spil Elsk meg eller forlat meg med Bud Powell, stor
Spill det blodflekkede banner – det mest skjendige mord.

ES2020

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Gamle dikt: Jeg tror ikke på veier

Ganske effektfullt, dette gamle diktet her, skrevet onsdag 3. juni, 1998. Jeg var 24 år gammel. Enda et semester gikk mot sin slutt. Enda en gang skulle det bli sommerferie. Og enda var det mer enn ti år til jeg skulle finne henne, jeg giftet meg med. Det er det som ligger under her. I all enkelthet.

*

Jeg tror ikke på veier
Jeg tror ikke det går
Jeg tror ikke på seier
Jeg tror ikke jeg får

Jeg vet lite om gleder
Jeg vet ikke det der
Jeg vet lite om steder
Der gledene er

Jeg er bare sikker
Jeg er ikke det
Og klokkene tikker og tikker
Avsted.

ES1998

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. I linje 3 skriver han om maskar, det jeg først leste som strikkemasker, men som jeg så har fått påpekt i kommentarfeltet nok heller dreier seg om marker, larver og ormer. Det er i dette tankene og følelsene skal løse opp, i aske hans brennende hjerte. Her går tankene til hva som skjer med kroppen etter den er død, når mark og kryp eter den opp i forrtåtnelsesprosessen. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Kom hjem, Irina!

Etter en liten og ufrivillig pause med posting av dikt fra den etter hvert store diktsamlingen med dikt som ikke får plass andre steder, regner jeg nå med å være i gang igjen. Diktet er postet fra oktober 2016, jeg var ikke mer enn noen måneder på etterskudd denne gang, og hver mandag fremover vil det bli postet et nytt diktsamlingsdikt inntil jeg på ny er ajour. Dagens dikt er skrevet under en raptus i 2015, tror jeg, da min kjære kone og mitt kjære barn satt fast i utlandet, og ikke klarte å komme seg hjem til meg. Dette diktet sier noe om hvordan det er.

Gjentagelsene illustrerer hvordan dette er det eneste man har i hodet. Diktet har ikke flere enn to ord, «kom» og «hjem», som begge er korte enstavelsesord som ender på m. Det tredje ordet er navnet Irina. Mer trengs egentlig ikke, annet enn å forklare leseren at dette diktet må leses om og om igjen til de på ny er hjemme. Kun da vil man ha en idé om hvordan det er.

Kom hjem, Irina!

 

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Irina

Kom hjem, hjem, hjem, hjem, hjem

Kom, kom, kom, kom

hjem

Irina

hjem

kom hjem, hjem, hjem

Irina

kom, Irina

hjem, Irina

Kom hjem, Irina

Kom!

Hjem!

Irina!

 

Les det om igjen

Til hun er kommet hjem.

 

 

Nr. 130

ES2015

Sonett 116, av William Shakespeare – Let me not to the marriage of true minds

Sonett 116 er en av Shakespeares mest berømte. Særlig er konklusjonen i de to sistelinjene godt kjent og mye brukt, If this be error and upon me proved,/ I never writ, nor no man ever loved. «Hvis jeg tar feil og det blir vist meg, så har jeg aldri skrevet noen ting og aldri har noen mann elsket». Det er bare en av mange måter å oversette disse sistelinjene på, og oversettelsen av denne sonetten er litt vanskeligere enn vanlig. Flere ord blir variert og gjentatt, ofte i samme linje og setning, som Love is not lovethe remover to remove og også alters the alteration. Det lar seg ikke gjøre å få dette overført til norsk med alt betydningsinnhold bevart. Problemene med å oversette det engelske ordet for kjærlighet, Love, er en gjenganger for de som skal oversette sonettene til Shakespeare. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Det engelske ordet fungerer både som verb (handling, elske) og substantiv (tingen, kjærlighet), og det inneholder den fysiske delen av kjærligheten langt mer enn det norske. Så den lille frasen Love is not love kan på norsk oversettes med «elskov er ikke kjærlighet» eller «kjærlighet er ikke kjærlighet» eller «å elske er ikke å elske», den engelske originalen åpner for alt. Med the remover to remove og alters the alteration oppstår beslektede problemer. Her blir samme ord brukt som verb og substantiv. Særlig er remover to remove vanskelig, der har vi ikke noen god oversettelse på norsk.

Ikke desto mindre er denne sonetten et flott uttrykk for den evige og bestandige og sanne kjærligheten, den som ikke lar seg rokke og havne i tvil, den som ikke endrer seg med tiden. Den er en ledestjerne for alle oss vandrere på planeten, uttrykt gjennom every wandering bark (enhver omflakkende båt), den er det faste punkt (ever fixed mark) å orientere seg etter. Vi kjenner ikke dens sanne verdi, uansett hvor mye vi bruker, finnes det mer av den. Og den består til dommens dag.

Slik er sonetten lest og brukt i hundrevis av år, og det med rette. Man kan innvende at dette er en idyllisering. I den virkelige verden skifter følelsene og folk går fra hverandre, men det er ikke poenget. Når man gifter seg ,så går man inn i det nettopp for at det skal vare livet ut, til døden skiller én ad. Denne sonetten er et vakkert uttrykk for nettopp de tankene og følelsene som gjelder da, og det er derfor den egner seg så utmerket i bryllup.

Jeg vil også her ha med at jeg hører med til dem som mener at det er forelskelsen som er følelsene, den og de er foranderlige, mens kjærligheten kan vare. Den dreier seg om en holdning til livet og til andre mennesker, og det er man i stand til å velge. Det er dette som er å tro på kjærligheten, synes jeg, og da er det godt å ha en sånn vakker sonett som er så urokkelig. Den kan ikke være annet enn sann, kan den vel?

Hvis den ikke er det, så er det bare å se bort fra alt jeg har skrevet, og aldri har noen mann (eller kvinne) elsket.

Sonnet 116

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O, no! it is an ever-fixed mark,
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth’s unknown, although his height be taken.
Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle’s compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Min oversettelse

Sonett 116

La meg ikke til giftemålet av sanne sinn
Protestere. Kjærlighet er ikke kjærlighet
Som endrer seg når den endring finner
Eller bøyer seg for den vil ta den bort.
Å, nei! Den er et for alltid et fast merke
Som ser på stormer og aldri blir rystet
Den er ledesjernen til hvert omreisende skip
Hvis verdi er ukjent, selv om hans høyde blir målt
Kjærlighet er ikke tidens narr, selv om røde lepper og kinn
Kommer innenfor omkretsen av hans bøyde sigd
Kjærligheten endres ikke med hans korte timer og uker
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis dette er feil og det blir meg bevist
Så har jeg aldri skrevet og aldri noen elsket.

Kommentar til språket og oversettelsen

True, som brukt i true minds, er sann i betydningen trofast, mer enn ikke løgn. At det blir brukt om ekteskap mellom minds, sinn, viser en slags åndelig form for ekteskap. Admit i linje to er brukt i betydningen acknowledge, innrømme, erkjenne, vedstå seg. Det sterke ordet impediment er brukt i the book of the common prayer,

‘I require and charge you (as you will answer at the dreadful day of judgement, when the secrets of all hearts shall be disclosed) that if either of you know any impediment,why ye may not lawfully be joined in matrimony, that ye confess it’.

Dette har jeg fra Oxford-utgaven av Shakespeares dikt og sonetter. Det kommer også frem av glosene at impediment kan bety nettopp det, et hinder for et ekteskap. Jeg oversetter derfor admit impediments bare med «protestere», for det er jo ekteskapet mellom de trofaste ånder (eller sinn) det protesteres mot. På enkel norsk er første setning: La meg ikke protestere mot giftemålet mellom sanne sinn», eller «… mot de sanne sinns ekteskap». Så kommer vanskeligheten Love is not love, der jeg har endt med å oversette tettest til originalen, «kjærlighet er ikke kjærlighet». Med en lett omskriving blir det: kjærlighet er ikke kjærlighet, hvis den endrer seg når den ene av partene endrer seg (alters when it alteration finds), eller gir etter hvis den ene av partene slutter å elske (bends with the remover to remove). Det er ikke åpenbart at det er dette som skal være betydningen, men det er dette som er blitt tolkningstradisjonen, gjengitt i Oxford-utgaven av sonettene og i andre kilder. Jeg har forøskt å gjøre min oversettelse litt lettere å få tak på enn originalen, heller enn å gjøre den ordrett. Merk også at sonetten kan endre litt karakter avhengig av hvordan man tolker true minds i linje 1. Sonetten er mye brukt som at det er sonettskriveren eller den som leser den opp, som går god for et ekteskap mellom to andre, men den kan også leses som om det er sonettskriveren som skriver om seg selv og sin elskede. Det kan da leses som en tilgivelse, over at den elskede har bedratt ham, om man leser den i sammenheng med de andre sonettene. Det kan også leses slik, som Oxford-utgaven påpeker, at det er ekteskapet mellom den elskede og en annen, og at sonettskriveren forholder seg litt bitter og nesten sarkastisk, med at den elskede skiftet sin kjærlighet, mens for sonettskriveren er den sanne kjærligheten noe bestandig.

«Merke», mark, i linje 5 er et landemerke, et fast punkt å orientere seg etter, eller navigere etter. Jeg har forsterket med «merkepunkt», for å gjøre dette klart. Bildet med å «se på stormer» og «aldri være rystet» er sånn det er ved merker på sjøen, for eksempel, som alltid holder seg over bølgene uansett hvilket uvær som er, og som aldri lar seg rokke. Bildet passer godt til kjærligheten, som også skal være urokkelig, og kunne se på det følelelsesmessige uværet som kan være. Det følger over i linje 6, der dette merket – kjærligheten – står i stormen og ser på den, og aldri lar seg ryste eller bevege. I linje 5 er det som et merke den er veiviser og holdepunkt, i linje 7 er det ledestjernen på himmelen, nå for det omreisende skip (wandering bark) mas passasjerene, menneskene. Så er det linje 8, litt vanskelig, der det står at verdien på den ikke er kjent, om enn høyden kan bli målt (taken). Jeg oversetter som i originalen, med hvis (whose) som relativt pronomen, og hans høyde for his hight. Begge viser tilbake på ledestjernen, som igjen er et bilde på Kjærligheten. Vendingen holder på sammenligningen med en stjerne, der man kan måle høyden på den, det vil si hvor høyt den står over horisonten, men dens sanne verdi kan vi ikke kjenne. For kjærligheten kjenner vi heller ikke den hele verdien. Det kan leses vakkert slik, at vi aldri kan teste fullt ut hva kjærligheten har å gi, det er alltid mer å ta av, der, det er ikke noen grenser.

I linje 9 er fool narr, en yrkestittel, så å si. Narren skulle underholde konge og adel, han skulle være vittig og morsom. Men forholdet mellom kongen og narren var selvsagt ikke i balanse, narren var helt underordnet, nesten som en slave eller trell. Slik er det nok bildet skal forstås, at kjærligheten ikke er tidens trell, den er uavhengig av den, og forandrer seg ikke. Det gjør riktignok røde lepper og kinn, et bilde på ungdommen og skjønnheten. Etter som man blir eldre, blekner man litt. I linje 10 valgte jeg å stokke om på ordene. Poenget er at de røde leppene og kinnene er sånt som er innenfor rekkevidden av tidens sigd, det er sånt som merkes av tidens tann. Bildet av at tiden har en ljå eller en sigd, og at den med det slår ned det den kommer over, det bildet er mye brukt. Særlig på Shakespeares tid, og det er en gjenganger i sonettene. At sigden er bøyd, bending, er naturlig. De som er usikre på hva en sigd er for noe, bør ta et billedsøk på nettet. Compass har en del andre betydninger enn bare «omkrets», som det fremgår av gloselisten. I linje 11 viser hans (his) tilbake på Tiden, ikke på Kjærligheten, eller noe annet. Det er noen nyanseproblemer i frasene bears it out og edge of doom i linje 12, men oversettelsene «holder ut» og «dommens dag» skulle være nær nok. Kanskje går det an å lese dommens dag også som slutten på menneskelivet, da det i gammel tro var slik at når man døde, stod man overfor dommen om frelse eller fortapelse. Jeg synes kanskje en slik lesning blir anstrengt, dommens dag er verdens ende, så lenge skal kjærligheten bestå. Men leser man sonetten for et brudepar, kan man godt lese det som at kjærligheten mellom dem skal bestå så lenge de lever.

Konklusjonen er berømt. Den sier at om det er feil det som står i sonetten, og det blir sonettskriveren bevist at det er feil, så har han aldri skrevet noe, og aldri noen mann elsket noen. Det er et sterkt utsagn, og skal understreke at det som står der er sant, og at det må være sant.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets store blå ordbok til grunn. For noen av ordene er også Teknisk engelsk-norsk ordbok brukt, fra samme oppslagssted. Jeg har tatt med litt flere gloser enn vanlig, siden det er en så kjent og mye brukt sonett, og siden den har en del vanlige ord brukt på en kanskje litt uvanlig måte.

admit 1. slippe innla komme inn 2. ta innta imotopptaoppta som medlemgi adgang 3. innrømmevedgåerkjennetilstå 4. godta 5. rommeha plass til

impediment 1. hinder, hindring, hemsko 3. ekteskapshinder

alter 1. forandreendre 2. forandre segforandresbli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastreresterilisere 4. sy omrette (klesplagg)

alteration 1. det å forandre 2. forandringendringomlegging 3. omsømretting (av klesplagg)

remover forklaring: person eller ting som fjerner eller flytter noe (Teknisk engelsk-norsk: remover 1. fjerningsmiddel, fjerner 2. flyttemann

mark 1. merkeflekkprikk 2. (kjenne)tegnkjennemerkeuttrykk (for)vitnesbyrd (om) 3. merkebumerke 4. tegnskilletegn 5. (ved flyging) landemerkesjømerke 6. (på en skala e.l.)  strekmerke(normal) standardinnstilling 7. karakterpoenganmerkning 8. (også overført) målblinksolar plexus (i boksing), skyteskiveoffer 9. (sport) startstedstartgrop 10. merkemodel (av fly e.l.) 11. (hverdagslig)  typestil 12. (historisk) allmenning

wandering 1. vandrendeomreisendeomflakkende 2. nomadisk 3. flakkendebuktende 4. forvilletbortløpen 5. usammenhengende

bark (poetisk) skipbåt, bark

sickle sigd ( skjæreredskap med krumt blad og kort skaft, Bokmålsordboka)

compass 1. kompass 2. (matematikk, tegning, også compasses eller a pair of compasses) passer 3. omkretsområdegrenseomfangspennvidderekkevidde

Kommentar til sonetten

Polyptoton er navnet på den retoriske figuren der et ord blir repetert i forskjellige varianter, eller stammen av et ord blir brukt i forskjellige bøyninger. En beslektet figur er antanaclasis, der samme ord blir brukt i forskjellige betydninger. Ingen av disse litterære termene er innarbeidet på norsk, vi kaller det vel helst gjentagelse, men det er altså en spesiell form form for gjentakelse det er snakk om. Shakespeare bruker det ofte, som den retoriske mester han er, og i denne sonetten går det igjen og igjen og igjen. Virkemiddelet er svært passende i denne sonetten, siden det handler om bestandighet og uforandlighet, og de foranderlige ordene blir brukt til å fremheve den elskende sonettskriverens bestandighet. Hans kjærlighet består, og forblir den samme.

Som eksempel på polyptoton er alters og alteration i linje 3, Which alters when it alteration finds, og remover og remove i linje 4, Or bends with the remover to remove.

Sonetten henger kanskje sammen med den forrige, nr. 115, avhengig av hvordan man tolker startlinjen marriage of true minds (giftemål mellom sanne sinn). Er dette mellom sonettskriveren og den skjønne ungdom han skriver til, eller er det mellom ungdommen og en annen? Om det er det første, noe som kanskje er mest sannsynlig, så er det en fortsettelse, om ikke, blir lesingen litt vanskelig og de kraftfulle erklæringene kanskje litt ironiske. Det kan også være at den elskede har vært utro, og at sonettskriveren vil vise at han står for en høyere form for kjærlighet, en som ikke skifter på denne måten.

Akkurat for denne sonetten synes jeg det blir dilldall å lese den i sammenheng med de andre, å forsøke å se det som om sonettskriveren uttrykker noe, eller Shakespeare uttrykker noe, og så se etter noe i sonettenes virkelighet, eller Shakespeares virkelighet, for å tolke noe annet inn i ordene, enn det som er deres opplagte mening. Denne sonetten gjør seg best på et idealisert plan. Dette er en hyllest til kjærligheten, og til troen på kjærligheten. Det synes jeg den skal få lov til å være.

Min gjendiktning

Dette er en vanskelig sonett å oversette, og enda verre å gjendikte. Her er et forsøk.

Sonett 116

La meg ei til de gifte sanne sinn
si mot. Kjær er ikke kjærlighet
Som endres når den endring finn’
Og bøyes den med som vil ta den vekk.
Å, nei! For alltid er den merket fast
Som ser an storm og alltid risting tålt
En ledesjerne for hver båt med mast
Verdi ei kjent om enn hans høyd’ blir målt
Den er ei tidens narr, om røde munn
Kan komme under hans sigds sitt slag.
Kjærleik forandres ei hver dag hver stund
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis det er feil og meg dette blir testet
Har jeg aldri skrevet, aldri noen elsket

ES2018

Alternativ Linje 10: Og kinn kan komme under sigdens slag

Som alltid har jeg hatt god hjelp av nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Shakepeares Sonnets and Poems. På siden Shakespeares sonetter er en oversikt over alle sonettene hans.

To hjerter, Hjerter, Hearts, True Love, Sann kjærlighet

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

Natt, gate, lykt, apotek, av Alexander Blok

Diktet og posten fikk en oppussing desember 2016. Det ble lagt til en gloseliste og gjendiktning, pluss litt ekstra informasjon om Blok, den russiske symbolismen og diktet. Jeg har også skrevet en transkripsjon, og gjort litt om på formatet i overskriftene. Den første kommentaren jeg gjorde til diktet, er langt på vei skiftet ut.

*

Det er den andre søndagen i måneden, det skal postes et russisk dikt, og i dag velger jeg et  av den store symbolisten Alexander Blok (1880 – 1922).

Alexander Blok var som de fleste andre russiske diktere født inn i en aristokratisk familie. Hans familie var i tillegg talentfull. Faren var musiker og jurist ved universitetet i Warszawa, moren var forfatter og oversetter. Foreldrene skilte seg tidlig, og Aleksander vokste opp på godset til en av besteforeldrene utenfor Moskva. Han begynte tidlig å skrive dikt, og kom i kontakt med kjente poeter som Valerij Brusov (som jeg ikke kjenner) og Andrej Belij (som jeg kjenner fra boken St. Petersburg). Disse anerkjente diktene hans, som til å begynne med var for symbolske og eksperimentelle for den diktlesende delen av Russlands befolkning.

Jeg skal ikke skrive så altfor mye om Bloks biografi, siden jeg ikke kjenner den så godt. Interesserte kan selv sjekke opp på internettet. Han var i alle fall optimistisk med tanke på revolusjonen, men ble som så mange andre desillusjonert. Han ville utvilsomt fått store problemer med sensuren om han hadde fått leve lenger enn sine 42 år. Han var da en gammel mann, trass sine unge år. Verdenskrigen, revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, ødela ham.

Det er viktig å ha med at Blok er en av de fremste representantene for symbolistene. Det er en retning hvor tingene skal representere noe annet enn det de er, ha en symbolsk betydning. Det er en retning innen modernismen, hvor kunstnerne ville representere en komplisert virkelighet gjennom komplisert kunst. Det er ikke alt som lar seg si direkte, det viktigste lar seg bare si ad omveier. Symbolistene skriver konkret også, særlig de russiske, og lar de nye tingene i den nye, industrielle verden møtes i kontrast med de høyere idealene. Slik vil i hvert fall jeg lese dagens dikt, Natt, gate, lampe, apotek, karakteristika ved byen, stilt opp mot livet og døden, intet mindre. Her vil jeg si man kommer på ville veier om man skal begynne å gjette på hva natten, gaten og lampen egentlig skal være, om apotek egentlig er et bilde på noe annet, men at det er elektrisk lys i mørket, meningsløst lys, som Blok kaller det, det er et poeng. Neonlyset og gatelyset er ofte ganske grelt.

Ночь, улица, фонарь, аптека

Ночь, улица, фонарь, аптека,
Бессмысленный и тусклый свет.
Живи еще хоть четверть века –
Все будет так. Исхода нет.

Умрешь – начнешь опять сначала
И повторится все, как встарь:
Ночь, ледяная рябь канала,
Аптека, улица, фонарь.

1912

Min transkripsjon

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,
Bessmyslennyj i tusklyj svet.
Zjivi jesjå khot tsjetvert veka –
Vsje budet tak. Iskhoda njet.

Umresj – natsjnesj opjat snatsjala
I povvtoritsja vsje, kak vstar:
Notsj, ledjanaja rjab kanala,
Apteka, ulitsa, fonar.

Min oversettelse

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du ennå et kvart århundre –
Alt vil være som før. Utgang finnes ikke.

Du dør – du begynner igjen på ny
Og det gjentar seg alt, som i gamle dager:
Natt, iskald krusning på kanalen,
Apotek, gate, lykt.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har laget til en gloseliste, slik jeg gjør det om dagen. Noe blir dermed litt dobbelt opp, jeg forklarer det også litt her i kommentaren.

Бессмысленный betyr direkte oversatt «tankeløs», eller «uten tanke» (Бес uten, мысленный tanke-). Meningsløs går også, det er vanligere brukt på norsk. тусклый betyr «matt, ugjennomsiktig, uklar», jeg valgte ordet som stemmer med rytmen. Den lille konjunksjonen хоть inni der forandrer linje 3 til en betingelsesleddseting, og vi må på norsk gjøre valget om vi skal sette verbalet før subjektet i linje 4. Jeg vil gjerne ha linje 4 som to kraftfulle helsetninger, og velger å ikke gjøre det. Все будет так blir direkte oversatt «Alt vil være slik», og i Исхода нет kan russerne sløyfe verbet som må være der på norsk.

сначала er satt sammen av prefikset с + начала, direkte oversatt «fra starten» eller «nedover fra begynnelsen», jeg velger en mer poetisk oversettelse som får frem samme mening. ледяная betyr iskald, лед betyr «is», og -яная blir en slags «islig», eller altså «iskald». рябь betyr krusning, på vann, eller flimring, foran øynene. Her er det åpenbart det første. канала er genitiv av канал, som betyr kanal.

Gloser

Glosene er slått op i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er markert med fet skrift.

тусклый matt, ugjennomsiktig, uklar

четверть fjerdedel, kvart, четверть века et kvart århundre

встарь книжн. i gamle dager, fordum уст.

ледяная -> ледяный iskald

Kommentar til diktet

Alexander Blok er en av russernes og verdenslitteraturens store symbolister. Det er en tidlig retning innenfor modernismen, nesten som en slags forløper. Dette er et av hans mest kjente dikt, og representativt for hans måte å skrive på. Motivene er konkrete, gate, lykt og apotek, det er den nye tid, byen, og de tekniske tingene. Eksemplene på naturen er bare den iskalde krusningen på kanalen, i strofe 2. Den kanalen kan kanskje leses symbolsk, som om det er livskanalen, eller tidskanalen, ditt liv er bare en kald krusning i altet. Som jeg skriver i innledningen har jeg vanskelig for å se hvordan gaten, lykten, apoteket og natten skal leses symbolsk. Det tror jeg blir anstrengt.

Diktet er strengt oppbygd, stikk i mot sånn som modernistene ville gjøre det, med frie vers og ingen rim. Her er det tradisjonelt versemønster. Den metriske rytmen er jambisk, med et trykksterkt førsteord i linje 1 og 7. Begge disse linjene starter med samme ordet, Ночь, eller «natt», og den oppmerksomme leser får da med seg at her er det noe som starter opp igjen. Diktet har også konsekvent rim, A-b-A-b. Det eneste litt ufordrende er punktumet midt i en verselinje, i siste linjen i strofe 1. Sånt gjorde man ikke i den gamle, klassiske tid. Men så veldig opprørsk er  det ikke i 1912.

Diktet har også noen impresjonistiske trekk, vil jeg si, om enn jeg i min første kommentar overbetonte denne egenskapen ved diktet. Impresjonistene er opptatt av inntrykk, man trenger ikke få med seg alt, det er bare de viktige inntrykkene som er verd å male eller skrive ned. Her er det natten, gaten, lykten og apoteket. Det setter hele stemningen. Mer er ikke nødvendig å skrive.

Ordvalget er viktig i dette knappe diktet. Poenget er at alt skal gjenta seg, alt vil være det samme. Her er det representert ved natten, gaten, lykten og apoteket. Det er det som innleder diktet. Ordvalget бессмысленный (tanketomt, meningsløst) og тусклый (matt, uklart) om dette lyset, kan gjelde i direkte og overført betydning. Gatelyset i en bygate kan jo være både tanketomt og uklart mange ganger, i hvert fall sånn som det var i 1912. Men det kan også være lyset over livet, eller tilværelsen, som er tanketomt og uklart. Om du lever et kvart århundre, så vil ingenting forandres. Det samme uklare og tomme lyset vil være der, det finnes ingen utvei, ingen måte å slippe unna.

Russisk er som skapt for sånne knappe dikt, å få sagt mye med få ord. Все будет так. Исхода нет. Direkte oversatt er det: Alt vil være slik. Utgang ikke. På norsk blir det med en gang mer ordrikt.

Så er det strofe to, der det begynner med at du dør, og starter opp på ny fra begynnelsen av. Jeg tror ikke det er i diktets hensikt å spekulere for mye i hva det betyr, om det er død og gjenfødelse, eller død i en slags symbolsk, overført betydning. Du dør og begynner på ny, det får være greit. Uansett vil alt være det samme, alt som i fordums tid. Så er det den elegante gjentakelsen av innledningen i første strofe, ordet natt, ночь, men nå med denne iskalde krusningen på kanalen. Det kan være livet ditt, det kan være hele diktet, det kan være den lille forstyrrelsen, og så er det gaten, lykten og apoteket på ny. Det er vakkret gjort. Typisk Blok!

Min gjendiktning

I dette diktet gjelder det å gjengi rimene,  og den kjølige, nøkterne stemningen. Det lar seg ikke helt gjøre, men sånn cirka.

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du en kvart evighet –
Alt er som det er. Ingen utgang bys.

Du dør – du begynner igjen fra start
Og det gjentar seg, som fordums tid:
Natt, på kanalen en kald krusning klart,
Apotek, gate, lykt- på ny.