Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Advertisements

Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Kom hjem, Irina!

Etter en liten og ufrivillig pause med posting av dikt fra den etter hvert store diktsamlingen med dikt som ikke får plass andre steder, regner jeg nå med å være i gang igjen. Diktet er postet fra oktober 2016, jeg var ikke mer enn noen måneder på etterskudd denne gang, og hver mandag fremover vil det bli postet et nytt diktsamlingsdikt inntil jeg på ny er ajour. Dagens dikt er skrevet under en raptus i 2015, tror jeg, da min kjære kone og mitt kjære barn satt fast i utlandet, og ikke klarte å komme seg hjem til meg. Dette diktet sier noe om hvordan det er.

Gjentagelsene illustrerer hvordan dette er det eneste man har i hodet. Diktet har ikke flere enn to ord, «kom» og «hjem», som begge er korte enstavelsesord som ender på m. Det tredje ordet er navnet Irina. Mer trengs egentlig ikke, annet enn å forklare leseren at dette diktet må leses om og om igjen til de på ny er hjemme. Kun da vil man ha en idé om hvordan det er.

Kom hjem, Irina!

 

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Kom hjem

Irina

Kom hjem, hjem, hjem, hjem, hjem

Kom, kom, kom, kom

hjem

Irina

hjem

kom hjem, hjem, hjem

Irina

kom, Irina

hjem, Irina

Kom hjem, Irina

Kom!

Hjem!

Irina!

 

Les det om igjen

Til hun er kommet hjem.

 

 

Nr. 130

ES2015

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

Natt, gate, lykt, apotek, av Alexander Blok

Diktet og posten fikk en oppussing desember 2016. Det ble lagt til en gloseliste og gjendiktning, pluss litt ekstra informasjon om Blok, den russiske symbolismen og diktet. Jeg har også skrevet en transkripsjon, og gjort litt om på formatet i overskriftene. Den første kommentaren jeg gjorde til diktet, er langt på vei skiftet ut.

*

Det er den andre søndagen i måneden, det skal postes et russisk dikt, og i dag velger jeg et  av den store symbolisten Alexander Blok (1880 – 1922).

Alexander Blok var som de fleste andre russiske diktere født inn i en aristokratisk familie. Hans familie var i tillegg talentfull. Faren var musiker og jurist ved universitetet i Warszawa, moren var forfatter og oversetter. Foreldrene skilte seg tidlig, og Aleksander vokste opp på godset til en av besteforeldrene utenfor Moskva. Han begynte tidlig å skrive dikt, og kom i kontakt med kjente poeter som Valerij Brusov (som jeg ikke kjenner) og Andrej Belij (som jeg kjenner fra boken St. Petersburg). Disse anerkjente diktene hans, som til å begynne med var for symbolske og eksperimentelle for den diktlesende delen av Russlands befolkning.

Jeg skal ikke skrive så altfor mye om Bloks biografi, siden jeg ikke kjenner den så godt. Interesserte kan selv sjekke opp på internettet. Han var i alle fall optimistisk med tanke på revolusjonen, men ble som så mange andre desillusjonert. Han ville utvilsomt fått store problemer med sensuren om han hadde fått leve lenger enn sine 42 år. Han var da en gammel mann, trass sine unge år. Verdenskrigen, revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, ødela ham.

Det er viktig å ha med at Blok er en av de fremste representantene for symbolistene. Det er en retning hvor tingene skal representere noe annet enn det de er, ha en symbolsk betydning. Det er en retning innen modernismen, hvor kunstnerne ville representere en komplisert virkelighet gjennom komplisert kunst. Det er ikke alt som lar seg si direkte, det viktigste lar seg bare si ad omveier. Symbolistene skriver konkret også, særlig de russiske, og lar de nye tingene i den nye, industrielle verden møtes i kontrast med de høyere idealene. Slik vil i hvert fall jeg lese dagens dikt, Natt, gate, lampe, apotek, karakteristika ved byen, stilt opp mot livet og døden, intet mindre. Her vil jeg si man kommer på ville veier om man skal begynne å gjette på hva natten, gaten og lampen egentlig skal være, om apotek egentlig er et bilde på noe annet, men at det er elektrisk lys i mørket, meningsløst lys, som Blok kaller det, det er et poeng. Neonlyset og gatelyset er ofte ganske grelt.

Ночь, улица, фонарь, аптека

Ночь, улица, фонарь, аптека,
Бессмысленный и тусклый свет.
Живи еще хоть четверть века –
Все будет так. Исхода нет.

Умрешь – начнешь опять сначала
И повторится все, как встарь:
Ночь, ледяная рябь канала,
Аптека, улица, фонарь.

1912

Min transkripsjon

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,
Bessmyslennyj i tusklyj svet.
Zjivi jesjå khot tsjetvert veka –
Vsje budet tak. Iskhoda njet.

Umresj – natsjnesj opjat snatsjala
I povvtoritsja vsje, kak vstar:
Notsj, ledjanaja rjab kanala,
Apteka, ulitsa, fonar.

Min oversettelse

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du ennå et kvart århundre –
Alt vil være som før. Utgang finnes ikke.

Du dør – du begynner igjen på ny
Og det gjentar seg alt, som i gamle dager:
Natt, iskald krusning på kanalen,
Apotek, gate, lykt.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har laget til en gloseliste, slik jeg gjør det om dagen. Noe blir dermed litt dobbelt opp, jeg forklarer det også litt her i kommentaren.

Бессмысленный betyr direkte oversatt «tankeløs», eller «uten tanke» (Бес uten, мысленный tanke-). Meningsløs går også, det er vanligere brukt på norsk. тусклый betyr «matt, ugjennomsiktig, uklar», jeg valgte ordet som stemmer med rytmen. Den lille konjunksjonen хоть inni der forandrer linje 3 til en betingelsesleddseting, og vi må på norsk gjøre valget om vi skal sette verbalet før subjektet i linje 4. Jeg vil gjerne ha linje 4 som to kraftfulle helsetninger, og velger å ikke gjøre det. Все будет так blir direkte oversatt «Alt vil være slik», og i Исхода нет kan russerne sløyfe verbet som må være der på norsk.

сначала er satt sammen av prefikset с + начала, direkte oversatt «fra starten» eller «nedover fra begynnelsen», jeg velger en mer poetisk oversettelse som får frem samme mening. ледяная betyr iskald, лед betyr «is», og -яная blir en slags «islig», eller altså «iskald». рябь betyr krusning, på vann, eller flimring, foran øynene. Her er det åpenbart det første. канала er genitiv av канал, som betyr kanal.

Gloser

Glosene er slått op i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er markert med fet skrift.

тусклый matt, ugjennomsiktig, uklar

четверть fjerdedel, kvart, четверть века et kvart århundre

встарь книжн. i gamle dager, fordum уст.

ледяная -> ледяный iskald

Kommentar til diktet

Alexander Blok er en av russernes og verdenslitteraturens store symbolister. Det er en tidlig retning innenfor modernismen, nesten som en slags forløper. Dette er et av hans mest kjente dikt, og representativt for hans måte å skrive på. Motivene er konkrete, gate, lykt og apotek, det er den nye tid, byen, og de tekniske tingene. Eksemplene på naturen er bare den iskalde krusningen på kanalen, i strofe 2. Den kanalen kan kanskje leses symbolsk, som om det er livskanalen, eller tidskanalen, ditt liv er bare en kald krusning i altet. Som jeg skriver i innledningen har jeg vanskelig for å se hvordan gaten, lykten, apoteket og natten skal leses symbolsk. Det tror jeg blir anstrengt.

Diktet er strengt oppbygd, stikk i mot sånn som modernistene ville gjøre det, med frie vers og ingen rim. Her er det tradisjonelt versemønster. Den metriske rytmen er jambisk, med et trykksterkt førsteord i linje 1 og 7. Begge disse linjene starter med samme ordet, Ночь, eller «natt», og den oppmerksomme leser får da med seg at her er det noe som starter opp igjen. Diktet har også konsekvent rim, A-b-A-b. Det eneste litt ufordrende er punktumet midt i en verselinje, i siste linjen i strofe 1. Sånt gjorde man ikke i den gamle, klassiske tid. Men så veldig opprørsk er  det ikke i 1912.

Diktet har også noen impresjonistiske trekk, vil jeg si, om enn jeg i min første kommentar overbetonte denne egenskapen ved diktet. Impresjonistene er opptatt av inntrykk, man trenger ikke få med seg alt, det er bare de viktige inntrykkene som er verd å male eller skrive ned. Her er det natten, gaten, lykten og apoteket. Det setter hele stemningen. Mer er ikke nødvendig å skrive.

Ordvalget er viktig i dette knappe diktet. Poenget er at alt skal gjenta seg, alt vil være det samme. Her er det representert ved natten, gaten, lykten og apoteket. Det er det som innleder diktet. Ordvalget бессмысленный (tanketomt, meningsløst) og тусклый (matt, uklart) om dette lyset, kan gjelde i direkte og overført betydning. Gatelyset i en bygate kan jo være både tanketomt og uklart mange ganger, i hvert fall sånn som det var i 1912. Men det kan også være lyset over livet, eller tilværelsen, som er tanketomt og uklart. Om du lever et kvart århundre, så vil ingenting forandres. Det samme uklare og tomme lyset vil være der, det finnes ingen utvei, ingen måte å slippe unna.

Russisk er som skapt for sånne knappe dikt, å få sagt mye med få ord. Все будет так. Исхода нет. Direkte oversatt er det: Alt vil være slik. Utgang ikke. På norsk blir det med en gang mer ordrikt.

Så er det strofe to, der det begynner med at du dør, og starter opp på ny fra begynnelsen av. Jeg tror ikke det er i diktets hensikt å spekulere for mye i hva det betyr, om det er død og gjenfødelse, eller død i en slags symbolsk, overført betydning. Du dør og begynner på ny, det får være greit. Uansett vil alt være det samme, alt som i fordums tid. Så er det den elegante gjentakelsen av innledningen i første strofe, ordet natt, ночь, men nå med denne iskalde krusningen på kanalen. Det kan være livet ditt, det kan være hele diktet, det kan være den lille forstyrrelsen, og så er det gaten, lykten og apoteket på ny. Det er vakkret gjort. Typisk Blok!

Min gjendiktning

I dette diktet gjelder det å gjengi rimene,  og den kjølige, nøkterne stemningen. Det lar seg ikke helt gjøre, men sånn cirka.

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du en kvart evighet –
Alt er som det er. Ingen utgang bys.

Du dør – du begynner igjen fra start
Og det gjentar seg, som fordums tid:
Natt, på kanalen en kald krusning klart,
Apotek, gate, lykt- på ny.