Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

Det er blitt november, den kanskje mørkeste måneden i året. Desember er riktignok mørkere, men det er julemåneden, og full av lys og forventninger. I januar og februar vet man at det hver dag blir lysere. November er kanskje mørkest. Og i dag skal jeg presentere et av de kanskje mørkeste og vakreste diktene jeg vet, i hvert fall når vi holder oss til norske lyrikere.

Gunvor Hofmo (1921 – 1995) er blant de lyrikere der livshistorien kaster lys over og forsterker diktningen hennes.  Hun er også blant de lyrikere der man ved å gå inn i biografien hennes, går inn i den sfæren der hun ikke så gjerne ville slippe noen inn. Hun var svært ensom, sykelig ensom. I barndommen og ungdommen hadde hun én venninne, en bestevenninne, som var jøde. Da krigen kom, kom tyskerne og førte denne jødiske jenta bort, og da brøt verdenen til Hofmo sammen. Enda verre ble det selvsagt da Hofmo begynte å forstå hva som egentlig hadde skjedd, og hvor infamt onde menneskene kan være. Den sykelige mistenksomheten og skepsisen mot andre mennesker som Hofmo hadde anlegg for, ble nå bekreftet.

Hofmo hadde vanskelig for å få nye venninner eller knytte seg nært til nye personer etter dette. I tiden rett etter krigen gav hun ut to diktsamlinger med de skremmende og for henne helt nakne titlene Jeg vil hjem til menneskene (1946) og Fra en annen virkelighet (1948). Diktene herfra er vitnesbyrd fra et menneske som ikke lenger har noe feste i livet, der alt hun kunne stole på er revet bort på verst tenkelige måte, og der det ikke finnes håp om at det kan skje noe som kan gjøre det som har skjedd godt igjen. De er skrevet av et menneske i ferd med å miste den psykiske balansen, og på norsk kjenner jeg ikke bedre eksempler på dette enn hos Hofmo.

Og det aller beste diktet fra samlingene er titteldiktet fra samling to.

Fra en annen virkelighet

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
og av uhelbredelig ensomhet.
Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.
Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET (1948)

Se jeg kjøler min hånd i fuktig gress

Kommentar til diktet

Dette diktet er også godt egnet til å forklare deler av modernismen. Eller, sagt på en annen måte, den modernistiske måten å skrive på gjør at Hofmo kan få frem kaoset og grenseløsheten på en måte som  ikke lot seg gjøre den gangen lyrikken var sterkere bundet av former. Dette diktet er bare ord og setninger, liksom skrevet ned etter som poeten kommer på den. De er umiddelbare.

Syk blir én av ropet om virkelighet er en forferdelig setning om man skal ta den alvorlig, og det skal man selvsagt. La oss for eksempel tolke setningen sagt av en person i ferd med å miste sin psykiske helse, akkurat mens personen fortsatt er klar over det selv. Hun eller han har valget mellom å kjempe i mot, eller å gi seg hen til sykdommen. I en slik tilstand sier Hofmo at det er ropet om virkelighet som gjør syk.

Altfor nær var jeg tingene er også en usedvanlig kraftfull verselinje, som jeg mange ganger har brukt i egne tanker mens jeg bearbeider sorg og nederlag i livet. Det handler slik jeg tolker det om å være i nærhet eller distanse til tingene. Om man er distansert, spiller det ikke så stor rolle, da kan det gå som det vil, og man kan fortsette sitt liv som før. Men man vil heller ikke få så stor glede av tingene, om man ikke er fullt ut med i dem. Biografisk kan linjen leses slik at Hofmo var altfor nær sin jødiske venninne, hun la altfor mye inn i det og det betydde altfor mye, slik at når det ble revet bort, så ble alt revet bort. For Hofmo betydde dette at hun ikke våget noen nye, nære vennskap.

Verselinjen der innleder en setning som fortsetter ut hele første strofe. For meg blir tolkningen slik at man skal ikke være for nær tingene, det blir for varmt, man brenner gjennom dem, og kommer ut på den andre siden. Der er det modernistiske landskap, der det er kaos og uorden, der det ikke finnes noen Gud til å trekke opp linjene og skape orden. Vi kan se at selve setningen der dette er uttrykt også er kaotisk. Den er uvanlig lang til å være med i et dikt, den har ikke i det hele tatt noe fast rim eller rytme, linje 7 har plutselig 17 stavelser, linjen foran har 7, den neste har 10. Her er ingen orden. Problemet for den psykiske situasjonen til den som skriver diktet, er at det ikke finnes noe å orientere seg etter. Her er ikke engang lyset skilt fra mørket, her glir bare alle ting over i hverandre.

I linje 7 og 8 av diktet står det: bare en stillhet som kaster meg ut i et univers av ensomhet/ og av uhelbredelig ensomhet. Det er dette som finnes stedet dikter-jeget er, der hun føler hun er. Hun blir kastet ut i et helt univers av ensomhet. Universet er det største som finnes, det er uendelig, grenseløs, som også ensomheten er det. Denne ensomheten er i neste linje uhelbredelig, det er ingen sjanse til å slippe unna. Det finnes ikke noe håp, og blir heller ikke spurt etter noe håp.

Deretter følger en forferdelig smertefull kontrast. Se, jeg kjøler min hånd i fuktig gress. Det er noe av det mest konkrete som finnes, hvem som helst kan kjøle hånden i gresset, og alle vet hvordan det føles. Dette er noe konkret og virkelig. Denne setningen er den ene av to med håp i hele diktet, men håpene er bare satt frem for å bli revet ned igjen brått og brutalt. For denne personen, det lyriske jeg, er på den andre siden, hun har som vi husker fra strofe 1 blitt brent igjennom, og der hun er, er ikke gresstråene lenger gress, men kimende klokker av sorg og bitter forventning.

Det neste eksempelet på håp er at hun holder et mennskes hånd. Det er vanligvis nærhet og vennlighet. Men fra den andre siden er ikke mennesker lenger mennesker, det er bare en tåke av ensomhet og angst. Bildet er igjen forferdelig sterkt, kjennetegnet ved tåken er at konturene forsvinner og grensene viskes bort. Det finnes ikke mennesker, bare ensomhet og angst.

Så kommer det eneste håpet om redning, og det er så smertefullt at selv i lykkelige øyeblikk gjør det vondt å lese. Dikterjeget uttrykker ikke noe ønske om å komme ut av det, om å finne vennskap, om å finne igjen håpet og livsgleden. Hun ønsker hun var en stein. Jeg leser dette helt konkret, at dette er det oppriktige ønsket. Var man en stein, forsvant alle følelser, og man slapp å utholde smerten og ensomheten i å leve. Ensomheten ville selvfølgelig fortsatt være der, man vil bare ikke føle den. Bare en stein kan romme denne tomhetens tyngde. Lignende kan bare en stjerne drikke denne tomhetens smerte.

Men dette stakkars mennesket er verken en stein eller en stjerne, hun er bare kastet ut i grenselandet, der stillheten roper og bruser fra dypere verdener enn denne. Jeg vil ikke tolke dette grenselandet som et sted der det er tydelige grenser mellom det ene og det andre, grensene er flytende. Et grenseland har også ofte den egenskapen at man der er ingensteder. Den stillheten som roper og bruser er gjerne den samme stillheten som kaster dikterjeget ut i universet av ensomhet i strofe 1. Og den dypere verden ropet kommer fra, den er slik jeg tolker den ikke dyp i betydningen klok og med stort innhold, den er mer dyp i betydningen bunnløs.

Det er forferdelig at Hofmo måtte utholde det hun måtte for å komme opp med slike dikt som hun gjorde. Få poeter skriver så sterkt som henne, men prisen hun betalte, var meget høy.

Advertisements

7 thoughts on “Fra en annen virkelighet, av Gunvor Hofmo

  1. Tusen takk for at du med dette bekreftet følelsen jeg satt igjen med av diktet. Har pint meg gjennom den ene vgs analysen etter den andre på nettet, skulle ha gått hit med en gang.

    Jeg tenkte på det med avslutningen «stillheten hører jeg rope fra dypere verdner enn denne». Er jeg helt på viddene hvis jeg føler at det lyriske jegèt her bekrefter at hun lider av skyldfølelse? Er det noen som slulle rope, uten lyd, venninnen kanskje? Har hun tatt alt det onde på sine skuldre, alene?

    • Det er stillheten som roper. Slike kontraster, paradokser og umuligheter var vanlige i modernismen, og Hofmo var opptatt av stillheten og av rop i denne første delen av sitt forfatterskap, den delen hun fikk gitt ut før hun ble innlagt. Jeg leser det som at stillheten roper, lokker, drar henne med seg ned i de dypere verdnene, verdner som ikke er til å forstå og som hun er alene i. Det går også an å tenke seg stillheten som øredøvende, at stillheten er veldig merkbar når man er alene og ensom, at stillheten roper. For meg gir denne avslutningen helt utmerket mening, mye bedre mening enn jeg her har klart å forklare den.

  2. Det er sant at Gunvor Hofmo tok det veldig tungt etter at hennes veninne
    Ruth Maier ble arrestert og seinere drept i fangeleir. Det var også pga. dette at hun seinere gav ut diktsamlingen «jeg vil hjem til menneskene» i 1946. At «Hofmo fikk ikke noen nye venninner eller knyttet seg til nye personer etter dette» er forsåvidt feil. Gunvor levde i et åpenlyst lesbisk forhold med lyrikeren Astrid Tellefsen en god stund.

    • Takk skal du ha som gjorde meg oppmerksom på dette! Jeg har rettet opp unøyaktigheten. I januar har jeg planlagt å legge ut nye dikt av Hofmo, der skal jeg skrive mer om hennes forhold til Tellefsen. Det vil si, postene ble skrevet, men forholdet til Tellefsen er ikke noe jeg kjenner til.

  3. Kunne du konkret kommet med modernistiske eksempler, altså hvorfor dette er et modernistisk dikt? Jeg har en skoleoppgave om dette med modernisme og jeg syns det er så vanksleig, kunne trengt litt hjelp:)
    Veldig fin blogg!

  4. Veldig fint å få diktene presentert, men det er viktig at skrifttype og andre virkemidler ikke endres fra originalversjonen. Å sette hele dikt i kursiv fjerner et av forfatterens virkemidler. nemlig valg av skrifttype. I noen dikt er enkeltord er valgt ut og satt i kursiv med hensikt. Jeg tør derfor ikke bruke diktene uten å sjekke bokhyllas originalversjon. Det er synd. Men ellers fin blogg.

    • Verre enn kursiven var vel at diktet lenge hos meg stod oppført med to strofer. Delingen var mellom og uhelbredelig ensomhet og Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress. I originalen fra 1948, slik diktet står å lese i diktsamlingen derfra, så står det over to sider, slik at det er uklart om det er én eller to strofer. Sideinndelingen er etter … klokker av sorg og bitter forventning. , første linje på neste side er Jeg holder et menneskes hånd,. I originalutgaven har de heller ikke klart å få alle ordene på plass i alle verselinjene, og må bryte av de lengste. Så den utgaven er heller ikke helt å stole på, skjønt diktet ser veldig fint ut sånn det er satt opp der. I en samleutgave fra 1968 står det riktig, uten linjeskift og med alle verselinjene inntakte, slik det forhåpentligvis også nå skal være hos meg.

      Diktet stod hos meg først i kursiv, men det har jeg tatt bort. Det er sjelden dikt er gitt ut i kursiv, men det hender de blir uthevet i kursiv når de blir gjengitt. Det skulle ikke være så problematisk. Stort sett er alle diktene hos meg postet i det vanlige formatet til wordpress, uten kursiv eller annen form for utheving, og uten noen spesiell skrifttype. Jeg prøver å få oppsettet riktig, men av og til tar wordpress (plattformen jeg skriver på) styringen, og redigerer linjene på sin måte. De har standardformat med halvannen linjeavstand, noe som gjør at det ser ut som det begynner en ny strofe når det er trykket ENTER. Det er det som skjedde med dette diktet, og som gjorde at det lenge så ut som diktet består av to strofer. For å komme rundt dette må jeg lime diktet inn i Notisblokk, eller en annen editor med uformatert tekst, sette diktet skikkelig opp der, og lime det tilbake. Det er litt tungvint. For enkelte dikt, med komplisert oppsett og innskudd av ord og forskjellig, får jeg det ikke alltid til. Noen ganger tror jeg at jeg har fått det til, men så redigerer WordPress det til i den endelige versjonen som vises for alle, uten at jeg får det med meg. I så fall vil jeg gjerne ha beskjed. Jeg vil at det skal se riktig ut.

      Kommentaren er endret fra sånn den først ble skrevet. Først ville jeg bare ta bort kursiven, og skrive jeg hadde gjort det, men så oppdaget jeg at hele oppsettet var feil, og fikk flere ting å endre. Så derfor.

      Takk uansett for kommentaren, og takk for ros!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s